Rt-1972-760
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1972-08-09 |
| Publisert: | Rt-1972-760 |
| Stikkord: | Injuriesak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 70B/1972 (privat straffesak) |
| Parter: | A (advokat Arne S. Paulsen - til prøve) mot 1. B, 2. A/S X-avis v/styrets formann (høyesterettsadvokat Andreas Arntzen). |
| Forfatter: | Leivestad, Bølviken, Eckhoff, Endresen, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902), Straffeloven (1902) §246, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19a |
Dommer Leivestad: I privat straffesak reist av A avsa Sør-Østerdal herredsrett 2. mars 1972 dom med slik domsslutning:
«1. B frifinnes i straffekravet efter straffelovens §246.
2. B og A/S Østlendingen frifinnes i oppreisningskravet.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.»
I domsgrunnene er redegjort for saksforholdene og for herredsrettens dom av 15. september 1969 og Høyesteretts dom av 17. april 1971 i saken.1).
A har anket over herredsrettens dom på grunn av feil ved lovanvendelsen og domsgrunnene. Han anfører at det må bero på en uriktig forståelse av straffelovens §246 når herredsretten frifinner de tiltalte med den begrunnelse at de ærekrenkende utsagn, som for øvrig er mortifisert ved herredsrettens dom av 15. september 1969, er blitt fremsatt i så mange andre aviser at fremsettelsen i «Østlendingen» ikke innebærer noen krenkelse av ham. Dette er uriktig også fordi de tiltalte ikke har hevdet at subjektive straffbarhetsvilkår ikke skulle være til stede.
A hevder videre at domsgrunnene mangler drøftelse av hvorvidt de utsagn saken gjelder, etter sin art er ærekrenkende. Domsgrunnene er også uklare og viser til omstendigheter som det ikke er gjort rede for.
Det er også etter den ankende parts mening en feil at herredsretten ikke har gitt oppreisningskravet en selvstendig behandling, men avgjort det med en henvisning til frifinnelsen for straff.
A har lagt ned slik påstand:
«1. Sør-Østerdal herredsretts dom av 2.3.1972 med hovedforhandling oppheves.
2. B og A/S Østlendingen dømmes til solidum å betale A saksomkostninger for Høyesterett.»
Side:761
B og A/S Østlendingen har tatt til gjenmæle. De gjør gjeldende at det ikke er noen feil ved saksbehandlingen; retten har åpenbart forutsatt at de utsagn saken gjelder, etter sin art er ærekrenkende. Det saksforhold retten har bygget på, går tilstrekkelig klart frem av dommen Men rettens flertall har funnet at utsagnene i dette tilfelle ikke har medført noen krenkelse av As æresfølelse. Dette er resultatet av en bevisbedømmelse som det ikke er nødvendig å redegjøre for i domsgrunnene, og den kan ikke prøves av Høyesterett.
Når det ikke foreligger noen ærekrenkelse, kan det ikke bli spørsmål om oppreisning.
Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:
«1. Anken forkastes.
2. B og A/S Østlendingen tilkjennes saksomkostninger.»
Jeg finner at anken over rettsanvendelsen må tas til følge.
Herredsretten, flertallet, har funnet at A ikke er blitt ærekrenket ved de seks utsagn saken gjelder, til tross for at den åpenbart regner med at de etter sitt innhold objektivt sett var ærekrenkende, idet den viser til at A hadde oppnådd mortifikasjon, oppreisning og erstatning for de samme og liknende utsagn i andre aviser. Retten begrunner sitt resultat med at A søkte etter de ærerørige utsagn i Østlendingen, og fant hva han ventet, og hva han kjente fra før. Beskyldningene utløste derfor ikke noen krenkelse av hans æresfølelse.
Etter min oppfatning viser den begrunnelse herredsretten har gitt for sin bevisbedømmelse at den har bygget på en uriktig rettsoppfatning. Det er erkjent og helt åpenbart at Østlendingens utsagn inneholdt objektivt sett ærerørige beskyldninger. Det bestrides ikke at slik måtte utsagnene oppfattes av enhver normal person. Tilsvarende utsagn har da også medført mortifikasjon og oppreisning i andre saker. I nærværende sak er utsagnene mortifisert ved herredsrettens dom av 15. september 1969. Jeg kan ikke finne at utsagnenes karakter av ærekrenkelser kan oppheves fordi A etter å ha hørt dem omtale, lette etter dem og fant dem, og heller ikke av at det måtte være naturlig om lesningen neppe gjorde det samme inntrykk på ham som de første ganger han støtte på beskyldningene. Østlendingens forhold skiller seg ikke fra andre avisers forhold når de kom med tilsvarende beskyldninger. At A først ble kjent med Østlendingens beskyldninger etter at han hadde sett tilsvarende utsagn i en rekke andre aviser, gir ikke grunnlag for i strid med As påstand å slutte at han ikke har følt den krenkelse som beskyldningene normalt etter sitt innhold måtte fremkalle. Æren og æresfølelsen mister ikke sitt vern etter straffeloven fordi om den er krenket et stort antall ganger ved de samme eller liknende beskyldninger, heller ikke om de mange krenkelser gjør at de psykiske inntrykk etterhånden blir mindre sterke. - Jeg finner således at herredsrettens domsgrunner innebærer en uriktig rettsanvendelse, og at dommen derfor må oppheves.
Side:762
Opphevelsen må også omfatte avgjørelsen av oppreisningskravet, idet her bare er vist til frifinnelsen for straffekravet.
Anken har ført frem, og A må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett som påstått.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler B og A/S Østlendingen in solidum til A kr. 2.500 - to tusen fem hundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Dommer Bølviken: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Eckhoff, Endresen og Bahr: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Hans Skotner med domsmenn):
Det er på det rene i saken at A ikke kjente til at avisen «Østlendingen» eksisterte før han ble gjort kjent med det under soning på Ilseng. Med permisjon herfra fant han ved undersøkelser på Universitetsbiblioteket engang i november/desember 1968 frem til de eksemplarer av «Østlendingen» hvori de her aktuelle utsagn er inntatt. Det er videre på det rene at han på det tidspunkt hadde reist en rekke saker mot andre aviser på grunn av de samme og/eller lignende utsagn og at han hadde oppnådd mortifikasjon av utsagnene i en flerhet av dommer samt var tilkjent erstatninger og oppreisninger. Det er også på det rene at «Østlendingen» ikke inneholdt andre eller anderledes formulerte utsagn enn de A hadde lest i en mengde andre norske aviser på et langt tidligere tidspunkt. Forøvrig er det klart at A i «Østlendingen» ikke fant noe mer eller mindre enn det han hadde ventet å finne der. Forsåvidt inntar «Østlendingen» ingen spesiell stilling.
Rettens flertall - de to domsmenn - bemerker:
Vi finner ikke å kunne godta As forklaring om at han ved lesningen av «Østlendingen» - under de foreliggende omstendigheter - følte utsagnene som en krenkelse. Det finnes ingen rimelig forklaring til det alment sett. Vi bygger på at det avgjørende tidspunkt forsåvidt er (tidligst) den dag han leste «Østlendingen» - «før det tidspunkt er hans æresfølelse ikke krenket» -, jfr. Høyesterettsdommen av 17/4 1971 (utskriftens side 5). Efter det passerte inntil da finner vi det ganske klart at det for A fremstillet seg som overveiende sandsynlig, om ikke sikkert, at han i «Østlendingen» ville finne nettopp det han fant der. Hans søken var forsåvidt vellykket, og vi kan ikke gå med på at de følelser dette utløste hos ham også omfattet en følelse av krenkelse av æresfølelsen. Vi ser på spørsmålet rent konkret, og vi finner ikke grunn til å gå inn på bl.a. spørsmålet om hvorvidt, og i tilfelle når, et alment utbredt ærekrenkende utsagn eller rykte, og som den fornærmede vet er alment utbredt, kan tape sin ærekrenkende
Side:763
virkning. Vi stemmer for at B frifinnes for overtredelse av straffelovens §246.
Rettens mindretall - rettens formann - bemerker:
Straffbarhetsbetingelse efter straffelovens §246 er at A ved lesningen av «Østlendingen» følte utsagnene som der sto som en krenkelse av sin æresfølelse. Avgjørelsen herav er et bevisspørsmål. Jeg finner å måtte godta As forklaring om at han følte det slik. Da jeg forsåvidt er i mindretall, og straffekravet overfor B derved er avgjort med frifinnelse, er det ikke mer for meg å anføre.
Efter avgjørelsen i straffekravet er det ikke plass for oppreisning efter ikrafttredelseslovens §19a. - - -