Rt-1972-792

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-09-01
Publisert:	Rt-1972-792
Stikkord:	Varemerkeloven av 2
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 73B/1972
Parter:	Bonus Kjøpesenter A/S, Oslo (advokat Odd Wisløff - til prøve) mot Bonus A/S, Trondheim (høyesterettsadvokat Nils Daae Rogstad).
Forfatter:	Endresen, Hiorthøy, Mellbye, Tønseth, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Varemerkeloven (1910) §26, Varemerkeloven (1910)

Dommer Endresen: Bonus Kjøpesenter A/S ble registrert i Oslo 26. juni 1964 med formål å drive handel, og firmaet åpnet 8. januar 1965 sin første forretning for salg av dagligvarer i Akersgt. 16. Forretningsvirksomheten var basert på moderne salgsmetoder. Det særegne ved den forretningsform som ble valgt, var at vareutvalget var overveiende begrenset til merkevarer som ble solgt til priser som var lavere enn veiledende utsalgspriser i bransjen. Salget var basert på selvbetjening. Kundene måtte betale kontant og selv bringe varene bort. Det ble lagt vekt på å gi forretningen en høy standard med hensyn til utstyr.

Forretningen slo godt an hos publikum, og i årene 1967-69 åpnet firmaet en rekke filialer i Oslo, i 1971 også én i Hønefoss, som alle var lagt opp etter samme mønster. Den nye forretningsform vakte fra første stund oppmerksomhet innen kjøpmannsstanden og i fagpressen. Etterhånden ble det andre steder i landet registrert firmaer med ordet Bonus i navnet; således ble firmaet Bonus Supermarked Harald Carlsen anmeldt til Kragerø handelsregister i april 1966 og firmaet Bonus A/S til Bergen handelsregister i januar 1967. Bonus Kjøpesenter A/S hadde på denne tid bare ett utsalg, og styret fant derfor at firmaet ennå ikke hadde oppnådd slik posisjon at det nyttet å skride inn mot disse foretagender. I den følgende tid ble det imidlertid rundt omkring i landet registrert andre firmaer med ordet Bonus i firmanavnet. I mars 1968 ble M. M. Bonus A/S anmeldt til Mandal handelsregister, i november samme år ble firmaet Bonus A/S registrert i Trondheim og sommeren 1971 et firma A/S Bonus i Haugesund. På disse tidspunkter hadde Bonus Kjøpesenter A/S åpnet flere filialer, og firmaets styre som mente at etableringen av de nevnte firmaer ville virke forstyrrende på firmaets ekspansjon utenfor Oslo og medføre økende fare for forveksling, protesterte overfor disse mot at ordet Bonus ble brukt i firmanavnet. Da Trondheimfirmaet ikke ville gå med på å endre sitt navn, reiste Bonus Kjøpesenter A/S søksmål ved Trondheim byrett for å få det kjent uberettiget til å bruke navnet Bonus i sin virksomhet. Når det gjaldt firmaene i Mandal og Haugesund, ble spørsmålet foreløpig stillet i bero mellom partene i påvente av utfallet i saken mot Trondheimfirmaet.

Trondheim byrett, som var att med forretningskyndige domsmenn, avsa 21. februar 1970 dom med slik domsslutning:

«Firma Bonus A/S, Trondheim ved styrets formann kjennes

Side:793

uberettiget til å benytte navnet Bonus for sin virksomhet og tilpliktes å slette dette i Trondheim Handelsregister.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens. Ved vurderingen av om §26 i varemerkeloven av 2. juli 1910 gir Bonus Kjøpesenter A/S beskyttelse mot at Trondheimfirmaet bruker ordet Bonus i sitt navn, fant flertallet - rettens formann og den ene domsmann - at partenes firmanavn var så like at det kunne oppstå forveksling. Etter forretningens art måtte man regne med at Bonus Kjøpesenter A/S ville ekspandere utover Oslo-området, og en slik utvikling ville gjøre faren for forveksling av partenes navn aktuell. Videre fant flertallet at navnet Bonus var tilstrekkelig særpreget til å få beskyttelse etter varemerkelovens §26. Mindretallet - den annen domsmann - så derimot ordet Bonus som beskrivende ord for den art forretningsvirksomhet som partene drev, og fant derfor at Bonusnavnet ikke kunne beskyttes. Videre kom midretallet til at det ikke forelå noen mulighet for forveksling, idet partene bare drev sin virksomhet - detaljhandel mot kontant betaling - lokalt på sine forretningssteder. Ved vurdering av hva der var en rimelig ekspansjon for Oslofirmaets vedkommende, mente mindretallet at den ikke kunne rekke så langt som til en annen landsdel.

Bonus A/S, Trondheim, påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Lagmannsretten, som var satt med to forretningskyndige domsmenn, fant at det ikke forelå noen mulighet for forveksling av de to forretninger, verken når det gjaldt kunder eller leverandører. Man måtte nok gi Bonus Kjøpesenter A/S et rimelig spillerom beskyttet av varemerkelovens §26 for territorial ekspansjon, men Trondheim fantes i dette tilfelle å ligge utenfor en rimelig grense. Lagmannsrettens domsslutning lyder:

«Bonus A/S, Trondheim, frifinnes.

Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom erstatter Bonus Kjøpesenter A/S, Oslo, saksomkostninger for byrett og lagmannsrett til Bonus A/S, Trondheim, med 7.000 - syvtusen - kroner.»

Om saksforholdet for øvrig vises til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Bonus Kjøpesenter A/S har påanket lagmannsrettens dom. Det hevdes at dommen hviler på en feilaktig bedømmelse av de faktiske forhold og uriktig lovanvendelse. Den ankende part innrømmer at det i dag ikke foreligger noen konkunansesituasjon på kundesiden, og at det hittil ikke er oppstått ulemper eller forvekslinger av særlig betydning i forhold til leverandører og kredittinstitusjoner m.v. som følge av at det i Trondheim og Osloområdet drives to likeartede virksomheter under samme navn. Det har imidlertid like siden Bonus A/S høsten 1968 ble registrert i Trondheim, foreligget fare for forveksling av de to virksomheter, og denne forvekslingsfare vil i stadig større grad gjøre seg gjeldende ved forbedrede kommunikasjoner og økende kontakt mellom landsdelene. Etter varemerkelovens §26 er det avgjørende

Side:794

om det sist registrerte firma er «egnet til å fremkalle forveksling» innen samme bransjer, og lagmannsretten har begrenset sin vurdering til spørsmålet om det har foreligget forvekslinger i ordets snevreste forstand uten å ta standpunkt til de ulemper og skadevirkninger som er en følge av den latente forvekslingsfare som til enhver tid vil foreligge mellom de to parter. Fordelene ved den forretningsform som Bonus Kjøpesenter A/S har valgt, vil først fullt ut kunne utnyttes ved utbygging av en kjede hvor forretningene har samme navn, innkjøpspolitikk og utstyr. Bonus Kjøpesenter A/S hadde helt fra begynnelsen lagt opp til ekspansjon - noe som vil fremgå av åpningen av nye filialer, arbeidet for å få firmanavnet Bonus registrert i handelregistere rundt omkring i landet, og den ankende parts tiltak for å få stoppet andres bruk av navnet. Lagmannsretten har ikke i tilstrekkelig grad tatt hensyn til de ekspansjonsplaner som den ankende part siden 1965 har arbeidet med. Varemerkelovens §26 må tolkes slik at bestemmelsen dekker det behov som de til enhver tid foreliggende samfunnsforhold tilsier. I dagens hårde konkurranse er det for en forretningsvirksomhet av denne art nødvendig å ekspandere for å kunne utnytte stordriftens fordeler, dette særlig i betraktning av at utenlandske konserner innen dagligvarebransjen allerede har etablert seg eller i ly av Pariskonvensjonens artikkel 8 kan etablere seg i Norge - noe som man i dagens situasjon må regne med vil skje. Den ankende part har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«I. Trondheim Byretts dom av 21. februar 1970 stadfestes.

2. Bonus Kjøpesenter A/S tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

A/S Bonus har tatt til gjenmæle og hevder at lagmannsrettens dom er riktig. Ankemotparten bestrider at det foreligger noen forvekslingsfare. Leverandører og kredittinstitusjoner er fullstendig klar over at det dreier seg om firmaer med forskjellig eierforhold. Etter forretningsvirksomhetens art blir det heller ikke konkurranse om kundekretsen. Hadde den ankende part drevet en landsomfattende virksomhet slik som f.eks. produsenter og grossister med salg over det hele land gjør, kunne det ha stilt seg annerledes forutsatt at ankemotparten drev en lignende virksomhet. Her derimot dreier det seg om detaljsalg til kunder som innfinner seg i forretningen, kjøper mot kontant betaling, og selv bringer sine varer bort - en virksomhet som i utpreget grad er bundet til den stedlige kundekrets. Den ankende parts eventuelle ekspansjonsplaner kan ikke tillegges betydning; skal beskyttelse for firmanavn oppnås i nye registreringskretser, kreves det at innehaveren har latt firmaet registrere i kretsen, og at det har etablert seg der. Det må i det hele være utelukket at en innehaver av firmanavn kan beslaglegge markeder utenfor registreringsområdet slik som den ankende part vil gjøre det. Under henvisning til §4 annet ledd i firmalovkomitéens utkast til ny lov om firma gjøres det gjeldende at innehaveren av en firmarett i hvert fall ikke kan kreve beskyttelse utenfor registreringsområdet med

Side:795

mindre han godtgjør at han lider skade eller ulempe ved den annens bruk; i det foreliggende tilfelle har den ankende part for Høyesterett imidlertid innrømmet at det ikke kan påvises ulempe eller skade. Ved vurderingen av ankemotpartens registrering av Bonusnavnet er det forholdene i 1968 da registreringen fant sted, som må legges til grunn. Stifteren av Trondheimfirmaet kjente den gang til den ankende parts registrerte firmanavn, men hadde fått sin impuls fra Bergen hvor et firma med Bonusnavn var registrert i begynnelsen av 1967, uten at den ankende part grep inn. Den passivitet Oslofirmaet har vist overfor registreringene i Kragerø og Bergen, må i hvert fall bevirke at det har tapt sin enerett til navnet om en slik rett skulle ha eksistert. Ankemotparten fikk i 1968 ingen meddelelse om Oslofirmaets ekspansjonsplaner og var derfor ukjent med disse. Subsidiært - for tilfelle av at Høyesterett skulle finne at det foreligger forvekslingsfare - gjøres det gjeldende at ordet Bonus er en deskriptiv betegnelse uten originalt særpreg. Det vises videre til den spredning ordet Bonus i firmanavn allerede har fått. Foruten firmaene i Kragerø, Bergen, Mandal, Trondheim og Haugesund eksisterer det en rekke steder på Sørlandet hvor Mandalsfirmaet har registrert filialer, og Trondheimfirmaet har opprettet en filial i Trondheim og en i Levanger. Ordets deskriptive karakter og dets store spredning i firmanavn rundt omkring i landet må tas i betraktning ved vurderingen av om dominanten Bonus i den ankende parts firmanavn er beskyttelsesverdig, og resultatet må bli at det er det ikke. Ankemotparten har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Frostating lagmannsretts dom stadfestes.

2. Bonus Kjøpesenter A/S betaler sakens omkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett og Trondheim byrett, hvor Gunerius Pettersen har avgitt partsforklaring for Oslofirmaet og Jan David Klein og Terje Hansen for Trondheimfirmaet og fire vitner dessuten har gitt forklaring. Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter.

Jeg er kommet til samme resultat som byrettens flertall, og kan på de vesentlige punkter tiltre den begrunnelse det har gitt. Som følge av prosedyren for Høyesterett finner jeg grunn til å gjøre noe nærmere rede for mitt syn.

Jeg nevner først at jeg i likhet med byrettens flertall finner at den ankende parts firmannavn med fremmedordet Bonus som dominant, har et særpreg som i og for seg gjør det beskyttelsesverdig. Før den ankende part fikk firmavnet regietrert, hadde det - etter hva det er opplyst også under prosedyren for Høyesterett - ingen anvendelse hatt innen dagligvarebransjen. Når det er blitt anført at ordet «bonusforretninger» eksisterer som en deskriptiv betegnelse for den art forretningsvirksomhet som den ankende part driver, må det da være en uttrykksmåte som er oppstått etter og som en følge av den ankende parts registrering av

Side:796

sitt firmanavn og viser i tilfelle hvor veltruffet firmaets navnevalg har vært for denne forretningstype.

Den ankende part hadde gitt sin virksomhet et opplegg som la forholdene til rette for å utvide til en forretningskjede med en rekke utsalg i likhet med hva da var kjent fra utlandet - noe som også måtte bli forstått av andre innen samme bransje. Denne forretningsform gir fordeler ved at det kan foretas sentrale innkjøp til dekning av behovet i alle utsalg, hvilket medfører større rabatter på grunn av varekjøpenes størrelse. Det kan holdes felles lager, og elektronisk databehandling muliggjør oversikt over lagerbeholdning på sentrallageret og behovet for lagersupplering ved de forskjellige utsalg. Ensartet innredning og salgsprofil ved de forskjellige utsalg og reklame i dagspressen m.v. bidrar til å gi eierfirmaet og dets utsalg goodwill Styret i Bonus Kjøpesenter A/S så de muligheter som lå på dette felt, samtidig som man forutså at utenlandske konserner innen dagligvarebransj en ville søke å komme inn på det norske marked, og la derfor tidlig opp planer om ekspansjon. I Oslo-området ble planene realisert forholdsvis hurtig; i løpet av få år ble det åpnet seks utsalg, og det arbeides med planer om ytterligere å åpne ett. Utenfor Oslo er utsalg åpnet i Hønefoss, og det arbeides med å få åpnet et i Hamar. Det krever imidlertid tid og kapital å få bygget ut utsalgsnettet. Kapitalbehovet ved etableringen av de enkelte utsalg er oppgitt til 1+ millioner kroner, og det byr også på vanskeligheter å finne passende lokaler som både med hensyn til beliggenhet og bygningsmessig utstyr holder mål, og i påvente av at ekspansjonsplanene skulle kunne realiseres, gikk Bonus Kjøpesenter A/S tidlig i gang med i defensivt øyemed å få registrert rundt omkring i landet personlige firmaer hvori Bonus og Gunerius Pettersen & Co. inngikk som bestanddeler av firmanavnet med formål å drive konsulentvirksomhet i varehandel. Ifølge en oppgave av 2. februar 1967 var det sendt anmeldelser til 38 registre, hvorav firmaet ble registrert i 28 kretser. Registreringen støtte imidlertid av forskjellige grunner til dels på vanskeligheter; registrering ble således nektet i 10 registerkretser, deriblant Trondheim. Den ankende part grep også aktivt inn overfor andres registrering av ordet Bonus i firmanavn. Foruten registreringen i Trondheim som denne sak gjelder, har jeg allerede nevnt registreringene i Mandal og Haugesund. Da et firma Linderud Bonus Frank Nilsen ble registrert i Oslo, oppnådde den ankende part etter rettslig pågang at innehaveren gikk med på å slette navnet.

Som forholdene ligger an i denne sak med to firmaer som i samme bransje driver virksomhet med tydelig samme forretningspreg og i det vesentlige under samme firmanavn - hvorav det ene firma har en kjedeforretning med en rekke utsalg - anser jeg det utvilsomt at enkelte kan tro at Trondheim-bedriften er et ledd i kjedeforretningen - noe som også den undersøkelse som Fakta - Institutt for markedsforskning har foretatt, synes å bekrefte. Spredningen utover landet av de mest anvendte annonseorganer er et moment som i vesentlig grad kan bidra til en slik

Side:797

misoppfatning. Allerede dette innebærer en forvekslingsfare som må være til sjéne og ulempe for den ankende part. Hertil kommer at andre firmaers anvendelse av Bonusnavnet vil utvanne navnets særpreg, hvorved et vesentlig moment ved reklame og til ervervelse av goodwill går tapt. Med den utvikling som har funnet sted med bedrede kommunikasjoner og økende kontakt mellom landsdelene, kan man i dagens situasjon ikke legge særlig vekt på den geografiske avstand mellom Trondheim og Oslo. Men hertil kommer de hindringer som utbredelse av Bonusnavnet vil legge for den ankende parts ekspansjonsplaner. Etter de opplysninger som foreligger, må jeg legge til grunn at disse har vært reelle, og at firmaet innen de foreliggende muligheters grenser har gjort hva det kunne for å sikre navnet beskyttelse gjennom registrering. I samme utstrekning det lykkes andre å få Bonusnavnet registrert, fratas den ankende part muligheten for å kunne etablere seg på vedkommende sted.

For Trondheimfirmaet innebærer en adgang til å bruke Bonusnavnet at det etter omstendighetene indirekte vil kunne nyte godt av den ankende parts reklame og goodwill. Det vil også hindre at den ankende part etablerer seg i Trondheim under Bonusnavnet, hvilket i realiteten medfører at firmaet utelukkes fra Trondheimmarkedet; jeg minner her om at den ankende part allerede i 1966 med mulig fremtidig etablering for øye forsøkte å få Bonusnavnet registrert i Trondheim uten at dette førte frem. Dette er imidlertid fordeler som ankemotparten ikke har rimelig krav på å få. Når Trondheimfirmaet nå nektes adgang til å fortsette å bruke Bonusnavnet, vil det nok bety et følbart tilbakeslag for firmaet. Det hadde imidlertid ved etableringen i 1968 full adgang til å finne et annet navn, men valgte i stedet tross protest fra Oslofirmaet å tilegne seg for Trondheimsområdet det firmanavn som den ankende part hadde fått registrert i Oslo.

Jeg nevner til slutt at ankemotparten har påberopt at det i Kragerø og Bergen eksisterer firmaer med Bonusnavn som den ankende part ikke har angrepet. Til dette er å si at om den ankende part må finne seg i at disse firmanavn eksisterer på nevnte steder, kan det ikke frata Oslofirmaet adgang til å gjøre sin rett gjeldende andre steder.

Jeg er enig i byrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Etter resultatet finner jeg imidlertid at ankemotparten må betale saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes.

Bonus A/S dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til Bonus Kjøpesenter A/S saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett med 15.000 - femten tusen - kroner.

Side:798

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Mellbye, Tønseth og Eckhoff: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Henrik Greve Hartmann med forretningskyndige domsmenn kjøpmann Sørensen og disponent Ingeborg Ranum Vinje): - - -

Retten skal bemerke:

Det er ingen uenighet mellom partene om at de begge driver sin virksomhet innen samme bransje, og at saksøkeren begynte sin virksomhet knyttet til navnet Bonus i Oslo i januar 1965, mens saksøkte begynte sin virksomhet knyttet til samme navn i Trondheim i november 1968. Det legges til grunn at saksøkeren i november 1968 rettmessig brukte navnet Bonus for sin virkomhet. Saken gjelder hvorvidt varemerkelovens §26 gir saksøkeren beskyttelse mot at også saksøkte for sin virksomhet tok navnet Bonus.

Retten, dens flertall, finner det klart at saksøktes navn Bonus A/S er så likt saksøkerens navn Bonus Kjøpesenter A/S at det kan komme til å fremkalle forveksling hos de som måtte komme i berøring med partenes virksomheter. Ordet Bonus er hovedelementet i begge navn, og i daglig omtale blir begge parters virksomhet benevnt med dette ord. Varemerkelovens §26 innskrenker ikke sin beskyttelse til den kommune hvor en virksomhet har registrert sitt navn, men gjelder for hele landet At saksøkeren driver sin virksomhet i Oslo mens saksøkte driver sin virksomhet i Trondheim er derfor uten betydning hvis det er, eller med rimelighet kan tenkes å bli, slike berøringsflater mellom partene at muligheten for forveksling kan gjøre seg gjeldende. Så lenge partene driver sin virksomhet i hvert sitt område er det neppe nevneverdig fare for forveksling blant det kjøpende publikum. Partene har for tiden heller ikke felles leverandører av noen betydning, men dette forhold kan raskt endre seg. Det samme gjelder forholdet til kreditt-institusjoner. Saksøkeren har stadig utvidet sin virksomhet, og det måtte alt i 1968 være klart at det bare var et tidsspørsmål når virksomheten ville gå ut over Oslo-området. Saksøkerens virksomhet er fra begynnelsen av bygd på moderne metoder, og det er typisk for disse at de tar sikte nettopp på ekspansjon i en eller annen form for kjeder og ofte i landsmålestokk. Muligheten for en slik utvikling av saksøkerens virksomhet må man regne med, og saksøkeren har også tatt skritt for å sikre mulighetene for en slik utvikling ved sine registreringer av Bonus-navnet i 1966, og sine senere protester mot bruk av Bonus-navnet. En slik utvikling vil utvilsomt gjøre faren for forveksling av partenes navn aktuelt. Om saksøkte kan bebreides at det tok navnet Bonus i bruk i 1968 er i og for seg uten betydning for anvendelse av varemerkelovens §26, men retten vil ikke unnlate å peke på at stifterne av saksøkte var kjent med saksøkerens forretninger under navnet Bonus i Oslo før stiftelsen ble foretatt og mottok protest mot navnebruken fra saksøkeren bare en uke etter starten

Retten, dens flertall, er videre kommet til at ordet Bonus ikke er blitt et alminnelig beskrivende ord, som angir en måte å drive forretning på eller er blitt en alminnelig betegnelse for såkalte lavprisforretninger

Side:799

i mat- og dagligvarebransjen. Når et firma skal åpne en forretning etter en bestemt metode og tar sikte på å føre en bestemt prispolitikk, er det naturlig å søke etter et navn som i noen grad angir dette overfor publikum. Nettopp innenfor mat- og dagligvaresektoren er i de senere år bygget opp en rekke virksomheter med forskjellige navn som leder tanken hen på nye forretningsmetoder og lave priser, uten at disse navn derfor har mistet evnen til å skille den ene virksomhet fra den annen. Nye slike ord og ordsammenstillinger kan stadig finnes, og det er forsåvidt betegnende at da man skulle finne navn til saksøkte, vaklet man mellom Bonus og Rabatt-mat. Ordet Bonus er i Norge et fremmedord. Det bar fått spesielle betydninger innenfor forsikringsbransjen, og det er noe brukt som forretningsnavn innen forskjellige bransjer. Innen mat- og dagligvarebransjen har ordet her i landet, etter det som er opplyst, Ikke hatt noen anvendelse før saksøkeren tok det i bruk. Da saksøkeren tok navnet Bonus var ordet i og for seg ikke egnet til å antyde mer enn at det var fordelaktig å handle hos saksøkeren, men måtte for øvrig oppfattes som et rent egennavn med tilstrekkelig særpreget karakter til at saksøkeren måtte ha krav på beskyttelse for det som navn på sin virksomhet. Det kan ikke sees å være opplyst noe som tyder på at stillingen forsåvidt hadde endret seg da saksøkte i november 1968 tok navnet Bonus i bruk. Ordet Bonus synes å være et godt navn som flere forretninger i bransjen har ønsket å bruke. Saksøkeren tok det imidlertid i bruk først, og navnet er etter rettens mening tilstrekkelig særpreget til å få beskyttelse etter varemerkelovens §26.

Rettens mindretall, domsmannen Ingeborg Ranum-Vinje, mener at betegnelsen bonusforretning i publikums bevissthet er blitt et begrep for en del av den forretningsvirksomhet som idag drives med lavere priser og mindre service, og det er idag utenom Oslo også etablert slike forretninger i Bergen og Kragerø. Mindretallet ser derfor ordet Bonus som et beskrivende ord for en forretningsvirksomhet i likhet med beskrivende ord for en bransje, f.eks. Møbelhuset, Musikkhuset, Tobakkhuset, og som derfor ikke kan beskyttes.

Selv om hovedordet Bonus anvendes både av forretninger i Oslo og i Trondheim i reklame og på folkemunne, mener mindretallet at det ikke er mulighet for forveksling av firmaene, da de kun driver lokalt - sine forretningssteder - detalj-handel mot kontant betaling. Dersom man skal vurdere en rimelig ekspansjon for Oslo-firmaets vedkommende, så mener mindretallet at den ikke rekker så langt som til en annen landsdel og etter mindretallets oppfatning er det ikke rettens oppgave å legge forholdene til rette for en landsomfattende ekspansjon for saksøkeren - -

Av lagmannsrett ens dom (lagdommerne Otte Huitfeldt, Harald Diesen og kst. lagdommer sorenskriver C. M. Frøseth med forretningskyndige domsmenn, disponent Klinge og kjøpmann Swendgaard). - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Allerede ved starten i 1964 var det i tankene hos stifterne av Bonus Kjøpesenter A/S at man skulle utvide virksomheten til nye forretninger under samme ledelse hvis det viste seg at forretningen i Akersgaten 16

Side:800

oppviste så gode resultater at det var økonomisk grunnlag for ekspansjon og markedsforholdene fantes å ligge til rette. Man ville ha et trygt grunnlag å stå på før man gikk videre. Noen bestemte planer om den fremtidige ekspansjon var i tråd med dette ikke lagt, men det er nok trolig at man i første omgang ville interessere seg for Oslo-området. Gunerius Pettersen har i forbindelse med dette forklart at det til hver ny forretning som settes igang trenges en kapital på rundt regnet 1+ million kroner.

Da det viste seg at forretningen i Akersgaten 16 ble en suksess, ble en filial åpnet i Trondhjemsveien 64 den 5. oktober 1967 og en annen filial i Torvgaten 7 den 15. november samme år. Den 1. august 1968 åpnet man filial i Trondhjemsveien 163, den 14. november samme år i Bygdø Allé 37 og den 13. november 1969 en filial på Lambertseter. Den 24. mars 1971 er åpnet en filial på Hønefoss. For tiden drives forhandinger med sikte på å åpne en forretning på Hamar. Eidsvoll har også vært nevnt under saken som et mulig sted for en forretning ved siden av og i tillegg til Hamar. Ved siden av omsettes det dagligvarer fra forretningen Gunerius Pettersen A/S.

Omsetningen i 1970 for samtlige forretninger er opplyst å være omkring 100 millioner kroner.

Vareutvalget består av dagligvarer, mest matvarer, som selges til lavere priser enn de vanlige. Det selges utelukkende mot kontant til kunder som besøker forretningene. Varer sendes ikke. Det vesentlige av vareutvalget er merkevarer.

Bonus A/S i Trondheim ble registrert den 14. november 1968. Forretningen ble åpnet noen tid senere i samme måned i Olav Trygvasonsgate 33. En filial på Brøset (innenfor Trondheim bys grenser) ble åpnet 28. juni 1969. Totalomsetningen i 1970 var ca. 10 millioner kroner.

Også denne forretning er en «lavprisforretning» i dagligvarebransjen. Vanligvis ligger prisene 10 % under veiledende pris, på enkelte varer mer på andre mindre. Det vesentlige av vareutvalget er merkevarer. Det selges kun mot kontant og varer sendes ikke.

Lagmannsretten kan ikke finne at det er noen mulighet for forveksling av forretningene i Oslo og Trondheim sett fra kundesiden. Det finnes overhodet ikke konkurranse mellom dem om kunder. Man kan heller ikke finne at Bonus A/S i Trondheim har et navn som gjør det egnet til å forveksles med Bonus Kjøpesenter A/S i Oslo av leverandører til de to forretninger. De har for øvrig praktisk talt ikke felles leverandører. Selv om Oslo-firmaet i sin reklame og på poser og lignende fremhever ordet «Bonus» ved å anvende vesentlig større skrifttype på dette ord enn på resten av firmaet - «Kjøpesenter A/S», er det dog overfor leverandører og for så vidt også overfor kredittinstitusjoner navnet Bonus Kjøpesenter A/S som teller ved siden av adressen

Fakta - Institutt for markedsforskning har i 1969 efter oppdrag fra Bonus Kjøpesenter A/S foretatt en såkalt husmorundersøkelse, hvis resultat er fremlagt i saken. Undersøkelsen består av intervjuer med en rekke husmødre i Oslo og Trondheim bosatt i nærheten av de pågjeldende forretninger. Resultatet av undersøkelsen var blant annet at av de forespurte som mente at det var Bonusforretninger både i hjembyen og annet sted, trodde 80 % av de spurte i Oslo og 26 % av de spurte i Trondheim

Side:801

at disse forretninger var under felles ledelse. På grunnlag av denne undersøkelse konkluderte Fakta med at det «neppe kan herske tvil om at Bonus A/S, Trondheim, er egnet til forveksling med Bonus Kjøpesenter A/S, Oslo.»

Lagmannsretten finner at en mulig forveksling av den her nevnte art ikke har noen betydning for avgjørelsen av saken.

I løpet av 1966 har innehaverne av Bonus Kjøpesenter A/S foretatt anmeldelse til firmaregistrene på en lang rekke steder om at de «akter å drive konsulentvirksomhet i varehandel» under firma

Bonus

Gunerius Pettersen & Co.

Dette firma ble registrert på 28 steder, men kravet om registrering ble avvist av 10 registerførere, blant annet i Trondheim. Hensikten med dette registreringsfremstøt har vært å sikre navnet Bonus for anmelderne. Det er åpenbart at registrering av et firma som nevnt er i strid med firmaregisterloven. Man har ikke her å gjøre med et firma som skal drive handel, men fremstøtet gir et visst underlag for de tanker som stifterne av Bonus Kjøpesenter A/S har hatt om firmaets fremtid. De har villet reservere seg muligheten for et fremstøt over det sydlige Norge opp til Trondheim. Man kan imidlertid ikke finne at dette registreringsfremstøt og de tanker som ligger bak samt den ekspansjon som er foretatt i Oslo-området siden starten i 1964 ved siden av de planer som man for øvrig måtte ha hatt, kan føre til at varemerkelovens §26 kan anvendes mot Bonus A/S, Trondheim, hvor ønkelig det enn måtte være for Bonus Kjøpesenter A/S å ekspandere på landsbasis.

Det er riktig at man må gi Bonus Kjøpesenter A/S et rimelig spillerom beskyttet av §26 for territorial ekspansjon, jfr. Knoph: Åndsretten 479-480. Trondheim finnes imidlertid å ligge utenfor rimelig grense i dette tilfelle.

Man tilføyer at man ikke har funnet at §8 i Pariserkonvensjonen av 1883 får betydning for det resultat som man er kommet frem til.

Efter dette må Bonus A/S, Trondheim, bli å frifinne. - - -