Rt-1972-815

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-09-12
Publisert:	Rt-1972-815
Stikkord:	(Alkejaktdommen), Erstatningsrett, Ansvarsbetingende uaktsomhet
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om erstatning etter en vådeskuddsulykke. Ulykken skjedde når skipssjefen på et norsk militærfartøy drev alkejakt med hagle og skadet en person som måtte amputere foten. Spørsmålet var om alkejakten var en tjenestehandling staten måtte svare for.
Saksgang:	Høyesterett L.nr. 80B/1972
Parter:	Staten v/Forsvarsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nielsen) mot Centrale Werkgevers Risico Bank (advokat Einar Irgens - til prøve)
Forfatter:	Leivestad, Tønseth, Lorentzen, Endresen, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Sjøloven (1893) §8, Krigsskadeerstatningsloven (1953)5-§44

Dommer Leivestad: Saken gjelder krav om erstatning etter en vådeskuddsulykke 5. oktober 1966 om bord på KNM Trygg. Kanonbåten hadde vært ute for å prøveskyte med et ildledersystem levert av et hollandsk firma. Om bord var 6 representanter for firmaet for å foreta justering og måling. På hjemtur etter øvelsen skjøt skipssjefen fra broen alker med sitt haglgevær. Et skudd gikk av og traff en hollender i ankelen. Foten måtte amputeres.

Side:816

Hollandsk yrkesskadetrygd har betalt erstatning og krever som regress kr. 115.000,-.

Oslo byrett med to sjøkyndige domsmenn avsa 1. april 1971 enstemmig dom med slik domsslutning:

«Staten ved Forsvarsdepartementet dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Centrale Werkgevers Risico Bank, Amsterdam

1. norske kroner 115.000,- ethundreogfemtentusenkroner - med 5 - fem prosent rente fra stevningens forkynnelse 7/11 1969 til betaling skjer,

2. samt i saksomkostninger kr. 3.000,- tretusenkroner.»

Saksforholdet går fram av byrettens domsgrunner.

Staten ved Forsvarsdepartementet har anket over byrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Når det gjelder bevisbedømmelsen, går anken bare ut på visse avvikende vurderinger av enkelte faktiske sider ved saken; i alt vesentlig mener den ankende part at det er enighet om de faktiske forhold, slik som de er fremstilt i byrettens dom.

Byretten tar etter den ankende parts oppfatning feil når den synes å mene at det foreligger tjenesteforsømmelse fra skipssjefens side som er avgjørende for statens ansvar. Spørsmålet er om det er funksjonell sammenheng mellom handlingen og tjenesten. Det er det etter Forsvarsdepartementets mening ikke. Handlingen - alkejakten - var av ublandet privat karakter, uten sammenheng med skipssjefens funksjon om bord, og var intet ledd i tjenesten. Det er derfor intet grunnlag for ansvar for staten.

Staten ved Forsvarsdepartementet har lagt ned slik påstand:

«Staten v/Forsvarsdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Centrale Werkgevers Risico Bank hevder at byrettens dom er riktig, så vel når det gjelder de faktiske forhold som rettsanvendelsen. Det er etter ankemotpartens syn to grunnlag for ansvar for staten: Ulykken er utslag av en påregnelig bedriftsrisiko, og den er en forsømmelig tjenestehandling av skipssjefen. Det er det siste grunnlag byretten har bygget på, og når det gjelder dette, har ankemotparten i alt vesentlig sluttet seg til de synspunkter som er kommet til uttrykk i byrettens dom.

Når det gjelder det første grunnlag, den påregnelige bedriftsrisiko, har ankemotparten vist til at en arbeidsgiver normalt bør bære den risiko som er forbundet med den virksomhet han driver. Til redervirksomhetens risiko hører at mannskaper er bundet til å være om bord i arbeid og fritid. Handlinger som er utslag av dette at mannskapene må tilbringe sin tid om bord, bør rederen bære risikoen for, selv om de ikke direkte er i skipets interesse, når de ikke faller utenfor det påregnelige. Det er her vist blant annet til Brækhus, Rederens husbondsansvar, side 314 i «Juridiske arbeider». Marineledelsen har ikke bare sett gjennom fingre med at det ble drevet alkejakt fra marinefartøyer; den har visst at det forekom, den har tillatt private j aktgeværer oppbevart og brukt om bord, den har anskaffet jaktvåpen til utlån for mannskaper,

Side:817

den har ikke nedlagt noe forbud mot jakt om bord eller gitt nærmere regler. Når her skipssjefen har drevet alkejakt om bord og gjort det på erkjent uaktsom måte med skadeforvoldelse til følge, må staten hefte overfor den skadede.

Centrale Werkgevers Risico Bank har nedlagt slik påstand:

«Oslo byretts dom av 1/4 1971 stadfestes. - Centrale Werkgevers Risico Bank tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg 23. juli 1971 er ankesaken tillatt brakt direkte inn for Høyesterett.

Saken foreligger i samme skikkelse som for byretten. Tvisten dreier seg utelukkende om den oppståtte skade faller inn under statens ansvar som reder etter sjølovens §8 som den lød da ulykken hendte. Det er enighet om skadens størrelse, at den er voldt ved ansvarsbetingende uaktsomhet fra skipssjefens side, og at det er norsk rett som kommer til anvendelse.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten, og kan i det vesentlige slutte meg til dens begrunnelse. I tilknytning til prosedyren for Høyesterett finner jeg grunn til å komme med en del bemerkninger:

KNM Trygg var ute for å prøveskyte med et nytt ildledersystem. Da ulykken skjedde, var de seks mann fra den hollandske leverandør med fartøyet i sitt firmas og marinens interesse. Den skadede Augusteijn hadde stått i computerrommet for å velge mål ved hjelp av radar og gikk opp på broen for å se nærmere på et fartøy gjennom et kikkertsikte. Hans opphold på broen hang så vidt jeg forstår også sammen med hans arbeid.

Da KNM Trygg var ferdig med prøveskytingen og på hjemtur, ønsket skipssjefen å skyte alker. Han fikk en fenrik til å hente hans hagle. Skipssjefen førte selv kommandoen, og fartøyet ble navigert slik det passet for jakten.

Det er enighet om at skipssjefen var uaktsom når han stod med geværet usikret på broen og ventet på fugl, mens fem andre personer befant seg der på de 6 m2 broen utgjorde. Den skadede er det ikke rettet noen bebreidelse mot.

Som byretten finner jeg det naturlig å se det slik at vådeskuddsulykken «er forårsaket ved feil eller forsømmelse i tjenesten» av skipssjefen. Han var i funksjon som skipssjef, og førte kommandoen. Under dette jaktet han på alker. Dette var riktignok ikke i tjenestens interesse, det var en privat fornøyelse han nyttet anledningen og sin stilling som skipssjef til. Men jakten står i sammenheng med funksjonen som skipssjef. Sett fra marineledelsens synspunkt var det ikke upåregnelig at det ble drevet alkejakt fra marinefartøy. Man kjente til at slikt iblant forekom. Skipssjefen hadde etter tjenestereglementet anledning til å tillate at private skytevåpen ble oppbevart om bord. Sjøforsvaret har også noen hagler på utlån om bord i fartøyer. Forbud mot jakt fra fartøy var ikke utferdiget, heller ikke nærmere regler om bruk av private skytevåpen. Jeg må anta at skipssjefen var den som kunne treffe bestemmelse om bruk av jaktvåpen

Side:818

som ble oppbevart om bord. Jakt og dermed jaktulykke fremstiller seg under disse forhold ikke som noe upåregnelig.

Det er erkjent at skipssjefens opptreden var uaktsom. Han utsatte andre unødig for fare, først og fremst dem som var på broen sammen med ham. Hadde en annen om bord drevet jakt på en slik måte, ville det vært skipssefens plikt å gripe inn; unnlatelse ville vært en pliktforsømmelse som ville betinget ansvar for rederen.

Annerledes kan ansvarsspørsmålet heller ikke stille seg når det er skipssjefen selv som har forsømt å vise den fornødne aktsomhet, og voldt skade ved sin uforsvarlige opptreden under alkejakt. Det er en feil under tjenesten som omfattes av rederansvaret. Det står for meg som direkte støtende om rederen under disse omstendigheter skulle kunne avvise ansvar for skade oppstått ved skipssjefens uforsiktige jakt. Etter min mening må staten her være nærmere til å bære følgene av skipssjefens uaktsomme forhold enn den som uten egen skyld er blitt skadet, og det under tjenesteoppdrag om bord. Jeg mener at forholdet således går inn under sjølovens §8.

Det er etter mitt syn på saken ikke nødvendig å drøfte nærmere det ansvarsgrunnlag ankemotparten med støtte særlig i dom i Rt-1949-212 og Brækhus l.c. side 314 har betegnet som bedriftsrisiko for påregnelige handlinger som bare indirekte kan sies å være i tjenesten.

Anken har ikke ført frem, og den ankende part må dekke motpartens omkostninger.

Jeg stemmer for denne

D O M :

Byrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Forsvarsdepartementet til Centrale Werkgevers Risico Bank, Amsterdam, 4.500 - fire tusen fem hundre - krone".

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Lorentzen, Endresen og Bendiksby: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer P. Vogt med fagkyndige domsmenn, orlogs- og sjøkaptein Finn Bendixen og sjøkaptein Knut Maurer):

Hva angår bruk og oppbevaring av private skytevåpen ombord i Sjøforsvarets fartøy har staben opplyst at det finnes følgende bestemmelse inntatt i tjenestereglement for Sjøforsvaret del II, kap. 7 §683, pkt. 2: «Private skytevåpen og ammunisjon må ikke tas ombord uten skipssjefens tillatelse.

Blir tillatelse gitt, skal våpen og ammunisjon oppbevares på

Side:819

anvist sted. Beholdere med brennstoff til fyrtøy må ikke oppbevares i mannskapsrommene.»

Det hevdes at bestemmelsen er blitt praktisert slik at «i alminnelighet» er private jaktvåpen (haglgeværer) på Sjøforsvarets fartøy blitt tilladt oppbevart ombord for bruk utenfor skipet. 9 haglgeværer er for tiden registrert ved Sjøforsvarets forsyningskommando i personlig utlån ombord i fartøyene, hvorav 4 innkjøpt for velferdsmidler, og er ombord i fartøyer i Nord-Norge. I tillegg kommer private haglgeværer som er registrert ombord i det enkelte fartøy. Om bruken av private skytevåpen finnes ingen særskilte bestemmelser, men det er opplysninger om enkeltstående tilfeller hvor private våpen er blitt brukt til jakt ombord etter samtykke gitt av skipssjefen. Sjefen for Kysteskadren har på forespørsel opplyst å ha kjennskap til to enkeltstående tilfeller hvor det er skutt alker fra fartøyer (dok. 7).

Retten legger etter dette til grunn at det ikke er noe absolutt forbud mot å drive jakt på sjøfugl med private skytevåpen ombord i sjøforsvarets fartøyer.

Sjøforsvarets ledelse har hatt kjennskap til at det har foregått og har tolerert det.

På vegne av saksøkeren er i det vesentligste anført at §8, hvori bl.a. skipsfører er nevnt, får anvendelse i dette tilfelle.

At skipssjefen i tjenestetiden foretar seg ting som ligger utenfor hans plikter som skipsfører, og som ikke er i rederens interesse er ikke avgjørende for at rederen får ansvar for skipsførerens handlinger, når handlingen hverken er uttrykkelig forbudt, eller helt ekstraordinær eller reglementsstridig. Ingen som har uttalt seg har reagert på selve det å drive jakt på sjøfugl.

Det er måten det er gjort på som må medføre ansvar for rederen på grunn av skipsførerens opptreden i dette tilfelle.

Tjenesteforholdet for en skipsfører er av så spesiell natur at det ikke kan parallelliseres med tjenesteforhold i N.L. 3.21.2, som er avløst av l.nr. 26 av 13/61969 §2. - - -

Retten skal bemerke:

Retten er enig i det som er anført fra saksøkersiden, at en skipsfører (skipssjefen) har en spesiell stilling. Han har etter sjømanssloven av 17/7 1953 §44 den høyeste myndighet ombord. Heri ligger et altomfattende og ubetinget pliktmessig ansvar for alle ombordværendes sikkerhet sålenge skipet er under hans kommando. Utsetter skipsføreren (skipssjefen) under sin tjeneste ombord noen av de ombordværende unødig for noen fare som kan true deres sikkerhet så gjør han seg etter rettens oppfatning skyldig i pliktforsømmelse i tjenesten. Dette må etter rettens oppfatning gjelde uansett om hans handling er en handling i direkte forbindelse med hans oppgaver som skipsfører (skipssjef), eller om det er en handling som han foretar for sin fornøyelses skyld.

Han har kort sagt ikke lov til unødig å utsette noen av de ombordværendes sikkerhet for fare, uansett på hvilken måte og under hvilke forhold det skjer. Gjør han det sålenge han har kommandoen ombord, gjør han seg skyldig i pliktforsømmelse i tjenesten.

I dette bestemte tilfelle utnyttet han sin stilling som skipssjef ved å gi beskjed til fenrik Jonsen om å hente hans private hagle som var

Side:820

i hans lugar, og ga ham senere ordre om kursforandring i forbindelse med sin jaktutøvelse (dok. 5 bil. 1 4). Jaktutøvelsen foregikk på den måte som foran er gjengitt fra generaladvokatens uttalelse, altså på en slik måte og under slike forhold at han som skipsfører (skipssjef) utvilsomt unødig utsatte de ombordværendes sikkerhet for fare, og med den følge som denne sak gjelder.

Det er ikke i og for seg selve det forhold at han drev alkejakt som er den egentlige pliktforsømmelse. Dette har Sjøforsvarets ledelse mere eller mindre hatt kjennskap til, og sett gjennom fingrene med. Det som etter rettens oppfatning er hans pliktforsømmelse «i tjenesten», er at han unødig satte de ombordværendes sikkerhet i fare, altså gjorde det på en uforsvarlig måte, og det hadde han som skipssjef ikke lov til. Retten kan derfor ikke se annet enn at det er «Funksjonell sammenheng» mellom gjerningen, den nevnte pliktforsømmelse, unødig å sette sikkerheten ombord i fare, og vervet som skipssjef, og at det i dette tilfelle forelå en klar pliktforsømmelse «i tjenesten» som rederen, Staten, må hefte for. - - -