Rt-1972-944
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1972-09-30 |
| Publisert: | Rt-1972-944 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 149/1972 |
| Parter: | A (advokat John Arff-Pettersen - til prøve) mot fru A (høyesterettsadvokat Gudleik Støylen). |
| Forfatter: | Heiberg, Endresen, Bølviken, Blom, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §54, Skifteloven (1930) §50, §37, §42 |
Dommer Heiberg: Ved stevning til østre Bærum herredsrett av 10. september 1970 begjærte fru A separasjon etter ekteskapslovens §42 annet ledd fra sin mann, A. Herredsretten avsa 5. februar 1971 dom med domsslutning:
«1. Fru A og A separeres ikke.
2. Saksomkostninger tilkjennesikke.»
Hustruen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Mannen motsatte seg nå ikke separasjon, men krevde selv dom for separasjon etter ektekapslovens §42 første ledd. Lagmannsretten avsa 4. oktober 1971 dom med domsslutning:
«1. Fru A og A separeres i henhold til ekteskapslovens §42, annet ledd.
2. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna B, født xx.xx.1958, og C, født xx.xx.1960.
3. A tilkjennes rett til samsvær med barna annenhver søndag utenom feriene, vekselvis annenhver juleferie og annenhver påskeferie, samt 14 dager i sommerferien.
4. A frifinnes for å betale støttebidrag til hustruen.
5. A skal betale fru A oppfostringsbidrag for barna B og C med kr. 400,- - firehundre - pr. måned for hver fra 1. oktober 1971. Bidraget for oktober skal betales 15. oktober 1971. For øvrig forfaller bidragene til forskuddsvis betaling den 1. i hver måned fra 1. november 1971.
6. Fru A tilkjennes bruksretten til den felles bolig - - - i X.
7. Fellesboet skal skiftes etter ekteskapslovens §54, fjerde ledd, jfr.§37.
8. Saken avvises fra lagmannsretten for så vidt angår A's krav på, i medhold av ekteskapslovens §54, fjerde ledd, jfr. §37, forlodds å bli tilkjent eiendomsretten til eiendommen - - - i X, og til den fotografiske forretning - - - i - - - samt det til denne hørende utstyr av enhvert art beroende i - - - i X.
9. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt angår punkt 6 i domsslutningen - bruksretten til den felles bolig.
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Ved Høyesteretts kjennelse av 19. juni 1972 ble en begjæring
Side:945
fra fru A om midlertidig forføyning om bruksretten til - - - i X ikke tatt til følge.
A har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at mannens interesse i å bruke den felles bolig og kjelleren må vike for hustruens interesse og derfor har tilkjent henne bruksretten. Han gjør gjeldende at det er nødvendig for driften og den videre utvikling av hans næringsvirksomhet å kunne bruke rommene i kjelleren. Det er også nødvendig for ham å bo samme sted for at han skal kunne nytte rommene effektivt i den tid han ikke er bundet til sitt vanlige arbeidssted i byen. Hustruen på sin side er ikke avhengig av å få bruksretten til huset, hevder han. Ifølge tilsagn fra - - - bolignemnd og vitneforklaring fra nemndas sekretær - - - kan hun regne med å bli registrert som boligsøkende hvis hun taper saken, og deretter få et snarlig tilbud om bolig i - - - feltet hvor kommunen disponerer et betydelig antall gode og rimelige leiligheter. Mannen vil i så fall også kunne skaffe henne inntil kr. 60.000 i lån til innskudd. Også huset på Nøtterøy vil kunne gi henne fullt tilfredsstillende boligforhold.
Han hevder videre at alt taler for at eiendomsretten til huset i X vil bli utlagt På ham ved skiftet, også fordi hustruen mangler de økonomiske forutsetninger for å bli sittende med huset. Som også lagmannsretten har gitt uttrykk for, vil hun da under ingen omstendighet kunne kreve å bli boende i huset hvis hun blir skaffet annen tilfredsstillende leilighet for seg og barna.
A har nedlagt påstand:
«1. A tilkjennes alene bruksretten til ektefellenes felles eiendom, - - - i X.
2. A tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Fru A henholder seg til lagmannsrettens dom. Hun godtar lagmannsrettens forutsetning om at det ikke dreier seg om en bruksrett uten noen begrensning i tid, men at den kan bringes til opphør dersom mannen blir eier av eiendommen og hun blir skaffet en tilfredsstillende leilighet for seg og barna. Hun vil imidlertid ikke bli satt i en tvangssituasjon hvor hun må godta hva som helst, men har krav på en leilighet som står i et visst rimelig forhold til den bolig hun og barna nå har. Hvorvidt hun plikter å godta et eventuelt tilbud, må om nødvendig avgjøres av domstolene etter nytt saksanlegg fra mannens side.
Mens hustruen for lagmannsretten gav uttrykk for at en flytning vil kunne tvinge seg frem etter økonomiske kriterier under det forestående skifteoppgjør, har hun for Høyesterett opplyst at hun på skiftet vil gjøre krav på å få huset utlagt som sin eiendom. Det er ved skiftetakst verdsatt til kr. 240.000, og hun har fått tilsagn om et banklån på kr. 80.000 i tillegg til det nåværende pantelån på kr. 90.000. Hun har gjennomgått et karttegnekurs på X yrkesskole og regner med å kunne få stilling i kommunen med en begynnerlønn på ca. kr. 30.000 pr. år. Dette, med tillegg av barnetrygd og barnebidragene fra mannen, vil etter hennes mening være tilstrekkelig til at hun kan bli boende i huset. Hun
Side:946
regner da med å måtte ut med kr. 11-12.000 årlig i renter og avdrag.
Fru A har nedlagt påstand:
«Eidsivating Lagmannsretts dom stadfestes forsåvidt den er påanket.
Fru A tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Begge parter har for øvrig i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler og påberopt de samme bevis som for lagmannsretten. Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har Asker og Bærum herredsrett avhørt partene og 6 vitner - av disse har ett ikke tidligere gitt forklaring i saken. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter som jeg kommer tilbake til i den utstrekning det er nødvendig.
Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.
På den ene side må jeg med lagmannsretten legge til grunn at mannen utvilsomt har viktige økonomiske - og også faglige - interesser i å kunne utnytte kjelleren i - - - i X i forbindelse med sin foto- og forretningsvirksomhet. På den annen side er jeg også enig i at eiendommen er nødvendig for hustruen og barna som bolig så lenge de ikke har noe annet sted å bo, idet det ikke kan kreves at de skal flytte til sommerhuset på Nøtterøy.
Det som i det foreliggende tilfelle skaper en helt ekstraordinær situasjon, er imidlertid X bolignemnds vedtak, senest av 29. februar 1972, om at den av partene som eventuelt kommer til å flytte etter endelig dom eller som ledd i et skifteoppgjør, kan regne med å bli registrert som boligsøkende. Ifølge vitneforklaring fra konsulent - - - som er sekretær for bolignemnda, disponerer kommunen for tiden mellom 100 og 150 husbankbelånte familieleiligheter på - - - i X. Innflyttingen begynner i februar 1973. Kommunen vil hjelpe til med å skaffe bolig til den av partene som må flytte etter den endelige dom, og registreringen innebærer etter praksis i tilsvarende saker at det er rimelig grunn til å tro at den vil bli etterfulgt av et snarlig tilbud om bolig.
Konsulent - - - tilføyer at dersom fru A selv hadde søkt uten forbehold om disposisjonsrett til nåværende bolig, antar han at hun etter den tid som er gått, ville ha mottatt tilbud om bolig.
Så lenge hustruen ikke har noe annet sted å bo, er jeg enig med lagmannsretten i at mannens interesse må vike for hennes. Derimot mener jeg at stillingen blir en annen fra det tidspunkt da hun kan disponere en annen, fullt tilfredsstillende leilighet for seg og barna.
Etter de opplysninger som foreligger, finner jeg å kunne bygge På at dette vil være tilfellet innen utgangen av februar 1973. Innen den tid kan hun regne med å kunne flytte inn i en leilighet med meget rimelige innskudds- og leievilkår i et godt boligstrøk i den samme kommune hvor hun nå bor. De ulemper som vil være forbundet med en flytting, kan ikke for henne eller døtrene - som nå er 14 og 12 år gamle - antas å være andre eller større enn for de fleste som ellers skifter bolig av den ene eller den annen grunn.
Side:947
Spørsmålet om hvem av ektefellene skal gis rett til å få utlagt- - - i X til eiendom på skiftet - et spørsmål som nok synes å spille en betydelig rolle for partenes holdning til tvisten om bruksretten i den stilling saken nå er kommet - må løses under skiftet, og kan ikke trekkes inn ved avgjørelsen av hvem som skal ha bruksretten. Uansett hvem som måtte bli tilkjent eiendomsretten, kan jeg imidlertid vanskelig se at hustruens økonomiske stilling etter den oversikt man har i dag, vil tillate henne å bli boende i en så vidt kostbar bolig over noe lengre tidsrom. Det angitte beløp på kr. 11-12.000 årlig til renter og avdrag synes lite realistisk, rent bortsett fra alle de andre utgifter som kommer til.
Etter dette finner jeg at den praktisk beste løsning vil være at hustruen tilkjennes bruksretten inntil hun kan flytte inn i en annen leilighet, og at den deretter går over på mannen. En fysisk deling av huset har begge parter motsatt seg, og det vil neppe være en brukbar løsning. Etter min mening bør det nå treffes en ordning som så langt det er mulig avskjærer fremtidige tvister og nye rettssaker.
Jeg kan ikke se at bestemmelsen i skiftelovens §50, nest siste ledd, j fr. ekteskapslovens §54 annet og fjerde ledd, er til hinder for at domstolene på denne måte kan bestemme suksesjon i bruksretten etter behovet. Etter loven gjelder bruksretten «til ektefellene tilhørende husbygninger for så vidt de skjønnes nødvendige til bolig for den berettigede ektefelle eller til hans arbeidsvirksomhet». I begrensningen «for så vidt de skjønnes nødvendige - - - » ligger også at bruksretten bare kan gjelde så lenge behovet er til stede, jfr. Lutken og Platou: Ekteskapslovgivningen, 3. utg. side 123. Det må da etter min mening også være adgang til i et tilfelle som dette å fastsette varigheten av bruksretten ut fra en forhåndsvurdering av når en endring av behovet vil inntre. Slik saken ligger an, finner jeg at det bør fastsettes en bestemt datum for fraflyttingen. Skulle tildelingen eller fullførelsen av den nye bolig av en eller annen grunn bli noe forsinket, har A gjennom sin prosessfullmektig gitt uttrykk for at hustruen kan bli boende inntil flyttingen kan gjennomføres.
Partene har siden lagmannsrettens dom fortsatt begge bodd i - - - i X, og mannen har disponert kjellerrommene. Dette har medført betydelige friksjoner, og jeg finner at hustruen bør disponere hele huset alene i den gjenstående tid, selv om dette medfører at mannen for et kortere tidsrom må innrette seg på annen måte. Mannens rett til lagring i huset i henhold til hennes erklæring, gjengitt i lagmannsrettens dom, står fortsatt ved makt
Anken har bare delvis ført fram, og jeg finner at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Fru A tilkjennes alene bruksretten til ektefellenes eiendom - - - i X til og med 28. februar 1973.
Side:948
2. A tilkjennes alene bruksretten til eiendommen fra og med 1. mars 1973.
3. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Bølviken, Blom og Bahr: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne T. Brun Fretheim, S. Fougner Hagen og A. Hiorth):
Fru A, født xx.xx.1924 og A, født xx.xx.1923, giftet seg 12. juni 1948. I ekteskapet har de to barn, nemlig B, født xx.xx.1958 og C, født xx.xx.1960. - - -
Lagmannsretten skal bemerke: - - -
Lagmannsretten finner ikke å kunne ta til følge ankemotpartens prinsipale påstand om at spørsmålet om bruksretten til den felles bolig - - - i X utsettes til pådømmelse etter at Bolignevnden i X har tatt standpunkt til mannens søknad om tildeling av leilighet til hustru og barn. Det er opplyst under ankesaken at slikt standpunkt ikke kan tas av Bolignevnden før separasjonsdom foreligger,og at det slik forholdene på boligmarkedet er i dag, må ventes å gå nokså lang tid - inntil et år - før noe bestemt tilbud om leilighet kan foreligge, dog bortsett fra helt tilfeldige tilbud som en sjelden gang kan forekomme- også i området i nærheten av X hvor hustruen og barna gjerne vil bo. En ville således kunne føre til at avgjørelsen om bruksretten til - - - i X ble holdt åpent i et tidsrom som nevnt, og i beste fall i flere måneder. De helt uholdbare tilstander som nå råder innen partenes familie, og som går sterkt utover barna, ville da fortsette. Retten antar at hustruen har krav på at det treffes avgjørelse om bruksretten samtidig med dommen for separasjon, og at det etter forholdene i dag ikke kan være adgang til å velge den nødløsning som ankemotparten har antydet om at ektefellene fortsatt skal bli boende under samme tak.
Etter en samlet vurdering hvorved partenes interesser i å få disponere den felles bolig veies mot hverandre, kommer lagmannsretten til at bruksretten må tilkjennes hustruen. Retten anser boligen nødvendig for henne og barna som for tiden ikke har noe annet sted å bo. Etter rettens oppfatning ville det være helt urimelig å henvise hustruen og barna til å ta opphold i familiens sommerhus på Høtterø, som ikke er utstyrt som vinterbolig etter de krav man i dag må ha rett til å stille. Retten er videre enig i det hustruen har anført om at en flytting til Nøtterø ville medføre urimelig store ulemper for barna ved å måtte skifte miljø og skole, og ved at hun selv ikke får de muligheter til arbeid som hun nå trenger. De økonomiske interesser mannen utvilsomt har i å kunne utnytte kjelleren i X i forbindelse med sin foto- og forretningsvirksomhet er etter rettens mening viktige, men likevel ikke av en slik avgjørende betydning for ham som han selv har fremholdt, og under enhver omstendighet antar retten at mannens interesser i å bruke kjelleren må vike for hustruens krav på å få bruke huset til nødvendig bolig for seg og barna. Hustruen har under ankesaken latt følgende bli tilført rettsboken: «Såfremt fru A gis bruksrett til boligen i X vil hun ikke motsette
Side:949
seg at fotografisk utstyr som i dag befinner seg i boligens underetasje samt resten av det utstyr herr A skal kjøpe av - - - blir lagret i underetasjen inntil spørsmålet om eiendomsretten til eiendommen er avgjort. Herr A kan etter forutgående avtale hente deler av utstyret.» Som en nødløsning vil da ankemotparten måtte nøye seg med en slik lagring inntil det bringes nærmere på det rene hvem av ektefellene som skal overta eiendomsretten til - - når felleseiet skal skiftes mellom dem. Som det fremgår av hustruens anførsler, er hun Klar over at en annen løsning av spørsmålet om bruksretten til boligen kan tvinge seg fram når det økonomiske forhold mellom ektefellene klarlegges under skiftet av felleseiet. Hun vil så snart separasjonsdommen foreligger, bringe skiftespørsmålet inn for skifteretten, og er såvidt lagmannsretten kan skjønne, innstillet på eventuelt å godta et tilbud om en annen brukbar leilighet for seg og barna hvis den ligger i nærheten av der de nå bor eller et annet sted i X som de etter omstendighetene kan akseptere. lagmannsretten forutsetter for øvrig at hustruen ikke vil kunne kreve å få bli boende fortsatt i - -, hvis eiendommen på skiftet blir overtatt av mannen og hustruen skaffes annen tilfredsstillende leilighet for seg og barna. Etter de opplysninger som er gitt under ankeforhandlingen om boligmarkedet i X, går retten ut fra at det er gode muligheter for å skaffe hustruen og barna en tilfredsstillende leilighet der i bytte innen ikke altfor lang tid og iallfall i løpet av omkring halvannet år. - - -