Rt-1973-1001

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-09-15
Publisert:	Rt-1973-1001
Stikkord:	Barnefordeling
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 116B/1973
Parter:	Fru B (tidligere fru A) (høyesterettsadvokat Ragnar Eide) mot A (høyesterettsadvokat Ernst Roman).
Forfatter:	Stabel, Michelsen, Mellbye, Heiberg, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §423, Ekteskapsloven (1918) §48, Lov om born i ekteskap (1956) §8

Dommer Stabel: I ekteskapssak mellom fru A (nå fru B), født xx.xx.1942 og A, født xx.xx.1938, avsa Narvik byrett den 8. januar 1972 dom med denne domsslutning:

«1. Fru A og A skilles i henhold til ekteskapslovens §48.

2. A tilkjennes rett til å utta av det beholdende fellesbo hva han trenger til seg og barnet uten å utløse fru A hva dette måtte overstige hans boslodd.

3. A beholder foreldremyndigheten til partenes datter C født xx.xx.1966.

4. I månedlig underholdsbidrag til C skal fru A fortsatt betale kr. 330,- - trehundreogtretti - kroner.

5. A beholder alene bruksretten til partenes leilighet i X.

6. Saksomkostninger ilegges ikke.»

Fru A, som nå er blitt gift på nytt og har tatt den nye ektemanns etternavn B, erklærte anke til Hålogaland lagmannsrett for så vidt angår flere av de spørsmål som var avgjort i dommen. Under ankebehandlingen ble tvisten avgrenset til å gjelde bare foreldremyndigheten over datteren C. Lagmannsretten avsa den 24. oktober 1972 dom med denne domsslutning:

« 1. A tilkjennes foreldremyndigheten til C, født xx.xx.1966.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdet og hva som fra hver side ble gjort gjeldende for byretten og lagmannsretten, fremgår av de to retters domsgrunner.

Fru B har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom.

Side:1002

Hun bestrider ikke at A er skikket til å ha foreldremyndigheten, men hun mener at det alt i alt vil være bedre for barnet å være hos henne og hennes nye mann enn å vokse opp hos faren under tilsyn av en dagmamma. Skulle det være noen tvil om dette, må hun som mor under enhver omstendighet gis fortrinnet etter regelen i lov om ektebarn §8 annet ledd, da C fremdeles ikke er fylt 7 år og må anses som liten i lovens forstand. Lagmannsretten har tatt feil ved å bygge på at overføring av foreldremyndigheten fra faren til moren vil føre til et for barnet uheldig miljøskifte. C er forlengst blitt fortrolig med hennes nye mann og innforlivet i hjemmet gjennom regelmessige besøk hos sin mor. Nærmest uforklarlig er det at lagmannsretten har sett det som et faremoment ved overføringen at barnet kanskje vil måtte venne seg til halvsøsken i det nye hjemmet. For øvrig har fru B henvist til sine tidligere anførsler i saken. Hun har nedlagt slik påstand:

«1. Fru B tilkjennes foreldremyndigheten til C født xx.xx.1966.

2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger hos A for Byrett,

Lagmannsrett og Høyesterett.

Subsidiært:

1. Fru B tilkjennes samværsrett til C, født xx.xx.1966, annenhver helg, tre uker sammenhengende i sommerferien, samt samvær i jule- og påskehelgen etter nærmere avtale mellom partene.»

A hevder at lagmannsrettens dom er riktig i resultatet og - i det vesentlige - i begrunnelsen. Også han har gjentatt sine anførsler for byretten og lagmannsretten. Han gjør ikke gjeldende at moren er usikket til å ha foreldremyndigheten, men han fastholder en viss kritikk av hennes holdning i forbindelse med separasjonen og i tiden etterpå. C er ikke lenger liten i relasjon til §8 i loven om barn i ekteskap - hun begynte på skolen i høst. Moren har da ikke noen fortrinnsrett til å inneha foreldremyndigheten. A har nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt: Lagmannsrettens dom stadfestes,

Subsidiært: A har rett til samvær med C annenhver helg, tre uker sammenhengende i sommerferien, tre dager i romjulen og tre dager i påskeferien.

2. Fru B erstatter det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett.»

Begge parter har fått oppnevnt prosessfullmektig i medhold av tvistemålslovens §423. Til bruk for Høyesterett har partene og 7 vitner gitt forklaring ved bevisopptak. Ett av vitnene er nytt for Høyesterett.

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten og lagmannsretten, og understreker først at det etter min mening ikke foreligger noe holdepunkt for at morens ansvarsfølelse overfor barnet har sviktet. Den ting at hun fraskrev seg foreldremyndigheten i forbindelse med den separasjonsavtale som ble inngått i slutten av 1970, må ses i lys av den vanskelige situasjon hvor hun befant seg. Jeg kan ikke legge synderlig vekt verken på dette forhold eller på at hun i denne periode og i tiden etterpå - da ektefellene tross separasjonen var henvist til å bo i samme leilighet - i stor

Side:1003

utstrekning overlot til mannen å stelle barnet. Jeg tilføyer her at hun hele tiden var i arbeid utenfor hjemmet, og at hun allerede kort tid etter separasjonen tok opp med mannen spørsmålet om å få omgjort avtalens bestemmelse om foreldremyndigheten. Hennes stevning med krav om å få foreldremyndigheten ble uttatt allerede 18. mars 1971.

Etter de opplysninger som foreligger, må det antas at G er knyttet til både sin far og sin mor, og at hun vil få det godt uansett hvem av dem hun skal være hos. Men det gjelder her en pike som ennå ikke er fylt 7 år, og når jeg på den nettopp nevnte bakgrunn skal ta standpunkt til hvor det er best for barnet å være slik forholdene ligger an i dette tilfellet, må jeg da anse det mest naturlig å gi moren fortrinnet, uten at det blir nødvendig å ta standpunkt til om barnet fremdeles er å anse som lite i loven om barn i ekteskaps forstand.

De synspunkter jeg her har gjort gjeldende, er i og for seg ikke i strid med lagmannsrettens vurdering. Når lagmannsretten har latt faren beholde foreldremyndigheten, er dette i alt vesentlig begrunnet med at det miljøskifte som overføring til moren vil bety, vil kunne få uheldige følger for barnet. Jeg kan imidlertid ikke se at lagmannsretten har anført tungtveiende holdepunkter for denne oppfatning, og etter de opplysninger som gjennom bevisopptaket er kommet frem om utviklingen etter lagmannsrettens dom, synes det enn mindre grunn til å imøtese uheldige følger av miljøskiftet. C har ikke bodd atskilt fra sin mor i særlig lang tid, bare ca. 1 + år, og i hele denne tid har hun hatt stadig kontakt med moren gjennom den etablerte besøksordning som etter det opplyste har fungert friksjonsfritt. Barnet er blitt stadig bedre kjent med sin stefar, B, og jeg må bygge på at det har utviklet seg til et godt forhold dem imellom. Lagmannsrettens meget positive uttalelser om B og om hans forutsetninger for å løse oppgaven som stefar, er blitt bekreftet gjennom bevisopptaket for Høyesterett. Moren og hennes mann er nå begge blitt ansatt i trafikkavdelingen ved flyplassen på Y og har en solid økonomi. De er i sommer flyttet til et nytt boligstrøk på Z i nærheten av flyplassen hvor de har fått en 4-værelsers leilighet. De har også fått kjøpt tomt på stedet og skal nå gå i gang med å bygge eget hus. Hvis moren får foreldremyndigheten over C, vil hun - sier hun - skaffe seg fast hjelp i huset. Om dette mot formodning ikke skulle la seg gjøre, vil hun si opp sin stilling og være hjemme selv. C vil kunne begynne på skole i nærheten av huset på Z. Det er videre opplyst - og jeg må bygge på det - at hun allerede er blitt godt kjent på stedet under sine regelmessige besøk hos moren, at hun liker seg der og har fått venninner.

Et miljøskifte i denne retning vil, antar jeg, ikke virke til skade for barnet når forutsetningen er at kontakt med faren blir opprettholdt gjennom en liberal besøksordning. Avstanden til X er ikke lenger enn at det siste vil kunne skje uten store vansker. Reisen tar etter det opplyste ikke mer enn 1 + time med bil, og hver av partene har gode muligheter for å ordne transporten.

Side:1004

Som det fremgår av påstandene, er partene enige om hovedtrekkene i en besøksordning.

På lengre sikt vil jeg tro at det må være lettere å skape et stabilt hjem for barnet ved en ordning som den det er meningen å etablere hos mor og stefar på Z - enn ved å la barnet bli hos faren i X under tilsyn av en dagmamma utenfor hjemmet. Muligheten av at det kan komme barn i ekteskapet mellom moren og stefaren kan jeg - i motsetning til lagmannsretten - ikke tillegge noen vekt i negativ retning.

Det blir min konklusjon at det gis dom i samsvar med punkt 1 i den ankende parts prinsipale påstand, samtidig som ankemotpartens subsidiære påstand om samværsrett tas til følge.

På grunn av sakens art bør saksomkostninger ikke tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Fru B tilkjennes foreldremyndigheten til C, født xx.xx.1966.

2. A har rett til samvær med C annenhver helg, tre uker sammenhengende i sommerferien, tre dager i romjulen og tre dager i påskeferien.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Mellbye, Heiberg og Eckhoff: Likeså.

Av byrettens dom (sorenskriver Arne Kr. Meedby):

Retten skal bemerke:

Det kan ikke finnes at fru A's påstand på noe punkt kan føre frem. Man legger til grunn sogneprest Johnstads uttalelse om at han under ekteskapsmegling (som etter partenes opplysning ble holdt 2 ganger) gjorde klare motforestillinger overfor fru A's bestemte krav om at faren skulle ha foreldreretten til barnet. Det er ikke godtgjort at hun den gang var, like så lite som hun er det nå, så nedfor at hun ikke fullt ut innså konsekvensen i sitt ønske. Forholdet er således i dette spørsmål idag ikke anderledes en hva det var den gang. - - -

Ellers slår retten fast at barnet har det godt hos faren. Han har skaffet henne såkalt dagmamma om formiddagen og vanlig barnehjelp om kvelden. Fru A har bare i liten grad i helgene sett til barnet. Hun står i intimt forhold til en annen mann. Det er da ikke annet enn naturlig at hun dras i den retning med tilsvarende fravær fra barnet. - - -

Retten understreker til slutt at det standpunkt den har kommet til og som leder til at foreldremakten fortsatt skal være hos faren, alene er bygget på hva som er ansett å være best for barnet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jon Fjalstad, Halvard Lind Hansen og Tor G. Christensen): - - -

Lagmannsrettens bemerkninger:

Lagmannsretten har funnet avgjørelsen av saken vanskelig. Begge

Side:1005

foreldrene må ansees vel skikket til å ta seg av barnet og til å gi det et godt hjem. Barnet er bare seks år, og må således ansees lite i lovens forstand. Dessuten dreier det seg om et pikebarn. Disse momenter trekker i favør av moren på den andre side er det faren som i lengere tid har hatt den daglige omsorgen for barnet. Fra det tidspunkt partene søkte om separasjon, ble de riktignok i godt og vel ett år fortsatt boende under samme tak, sammen med barnet. Men lagmannsretten må etter bevisførselen gå ut fra at det også i denne tiden var faren som hadde mest med barnet å gjøre. Begge partene hadde også da arbeid utenfor hjemmet. Da var barnet hos dagmamma, for øvrig samme dagmamma som det fortsatt er hos, fru D. l partenes fritid forstår lagmannsretten det slik at moren var mye hjemmefra. Nøyaktig når hun innledet sin forbindelse med B, vet retten ikke. Men dette skjedde før hun flyttet hjemmefra, i februar 1972. Etter den tid har faren hatt den fulle omsorg for datteren, med det forbehold at hun fortsatt har vært hos dagmamma i farens arbeidstid og har spist middag der. Dessuten har moren hatt datteren annenhver helg, samt også tre uker i sommerferien. Samværet annenhver helg har såvidt forstås vært regelmessig, iallfall etter påsken.

Fru B bor nå i en leilighet i - - -, som tilhører hennes sjef, Hennes nåværende mann, som arbeider i S.A.S., med stasjon på Æ, har dessuten en leilighet i nærheten av arbeidsstedet. Etter fru B's forklaring må en gå ut fra at de kommer til å flytte senest sommeren 1973, enten til Æ eller til Z, avhengig av hva som blir B's fremtidige arbeidssted.

Når det gjelder forholdet mellom C og B, er det opplyst at sistnevnte ikke har vært så mye i X i de helgene da fru B har hatt datteren hos seg. Til å begynne med var C noe reservert overfor B. Men dette skal gradvis ha endret seg. Ekteparet samt C var således sammen på tre ukers ferietur i sommer, og de kom da i god kontakt med hverandre. B har vært ført som vitne i lagmannsretten, og retten tviler ikke på at han er innstilt på å gjøre sitt til at C skal få det godt og at han i det hele har forutsetninger for å løse sin del av oppgaven dersom barnet flytter til hans hjem. Han har gitt et fordelaktig inntrykk i retten og uttaler selv at han iallfall ikke bevisst vil gi forskjellsbehandling av C og eventuelle egne barn.

Da partene ble enige om separasjon, var som det fremgår også fru B innforstått med at datteren skulle være hos sin far. Når hun senere har skiftet standpunkt, skyldes dette ikke nye opplysninger eller kjensgjerninger som går ut på at faren ikke tar godt vare på barnet eller at dette i det hele ikke har det godt hos ham. Heller ikke finner lagmannsretten holdepunkter for å kunne legge til grunn at hun var så nedfor og likeglad da hun fraskrev seg foreldremyndigheten, at hennes dømmekraft var nedsatt. Det som vel er situasjonen, er at det gradvis er gitt opp for henne at det er hardere å skilles fra datteren enn hun opprinnelig tenkte seg.

X barnevernsnemnd har, mens saken har stått for lagmannsretten, behandlet barnefordelingsspørsmålet i to møter. Første gangen var i møte 4. mai 1972, etter anmodning fra lagmannsretten. Det forelå da for nemnda to rapporter, begge gitt av sosialkurator Esther Collin Jervan, på grunnlag av samtaler med partene. Nemnda traff slikt vedtak:

«En kan ikke se at noen av foreldrene er bedre skikket enn den annen,

Side:1006

til å ha omsorgen over barnet, som nå snart står foran å begynne sin skolegang.

For mor er skissert en ny familiesituasjon, og endel spørsmål i denne sammenheng, bør være avklart før vedtak fattes, hvorfor en vil anse rimelig at saka utsettes et 1/2 år.»

Deretter behandlet nemnda saken i møte 20. september. Da forelå det fire rapporter fra sosialkurator Jervan. Av en av rapportene, datert 13. september, fremgår at fru B i brev av 24 august hadde anmodet nemnda «om å ta saken opp til ny vurdering, grunnet hennes nye familiesituasjon.» De fire rapportene er avgitt på grunnlag av samtaler med begge partene, med B og med sistnevntes sjef på arbeidsplassen. Nemnda traff sålydende vedtak:

«Nemnda kan ikke finne at noen av partene kan sies å være uskikket til å ta seg av barnet. Men som svar på rettens spørsmål, er nemnda kommet fram til å råde til at barnets mor tilkjennes foreldreretten, og at barnet bør være sammen med henne, for at det snarest kan komme i trygge og stabile forhold, ikke minst viktig fordi barnet snart skal begynne på skolen. Nemnda begrunner også sitt standpunkt hensett til barnefarens arbeidsforhold og hans hjemmesituasjon, mens barnemoren reelt kan tilby barnet stabile forhold med en mor og far i det nye hjemmet.»

I de forutgående premisser for siste vedtak har nemnda blant annet anført at den «har kommet fram til at barnet har hatt noen urolige år, og at det må være om å gjøre nå å kunne gi det så trygge forhold som mulig.»

Barnevernsnemnda har ikke i forbindelse med noen av vedtakene vært i A's hjem. Om sosialkuratoren har vært der, fremgår det ikke noe om. Heller ikke lagmannsretten har for øvrig vært der. Vitneprov fra andre beboere i boligblokken der A har leilighet, går imidlertid ut på at hjemmet virker velstelt. Disse beboerne har dessuten gitt ham svært god attest når det gjelder omsorg for og stell av datteren. Vitneforklaringene i saken gir ellers bestemt inntrykk av at barnet tidligere under ekteskapskonflikten har vært urolig, men nå er falt til ro og virker harmonisk og veltilpasset.

Dagmamma, fru D, har i noen grad støttet fru B's kritiske bemerkninger om A's stell av klærne til barnet og om hygienen. Men lagmannsretten har det inntrykk at det dreier seg om mer sporadiske, bagatellmessige forhold som nå er et tilbakelagt stadium. - - -

Fru B har fremholdt at hun senest til sommeren kommer til å slutte å arbeide utenfor hjemmet, dersom hun blir tilkjent foreldremyndigheten. Dette er selvsagt et moment som taler i favør av hennes krav på å få datteren. På den annen side kan lagmannsretten ikke finne at det er noe ved «barnefarens arbeidsforhold og hans hjemmesituasjon» (jfr. barnevernsnemndas siste vedtak), som tilsier at ikke også han kan gi barnet stabile og ordnede forhold. Han har en regelmessig arbeidstid, fra morgenen, da han bringer barnet til dagmammaen, til ca. kl. 16.00-17.00, da han henter henne der og bringer henne hjem. Han er lite ute om kveldene. Er det behov for det, kan imidlertid hans egen mor se til barnet. Hun er noe over seksti år, og ved god helse. Drosjekjøring om helgene blir for A's vedkommende bare aktuelt når datteren er på besøk hos sin mor.

Side:1007

Videre kan nevnes at barnet har sine lekekamerater i boligblokken. Faren lar henne leke i leiligheten med kameratene når han er hjemme. Naboene har fremhevet hans positive innstilling også når det gjelder denne siden av saken

Det er ikke til å komme forbi at en avgjørelse i favør av A vil bety at status quo bevares. En avgjørelse i motsatt retning vil bety et miljøskifte, med flytting utenbys om noen tid, med tilvenning til en ny far, og om en tid kanskje også «tilvenning» til stesøsken.

Lagmannsretten er under tvil kommet til at hensynet til å opprettholde den nåværende tilstand, slik saken ligger an, bør veie såvidt tungt at faren bør tilkjennes foreldremyndigheten, slik også byretten er kommet til. - - -