Rt-1973-1113

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-10-06
Publisert:	Rt-1973-1113
Stikkord:	Barnefordeling
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 155/1973.
Parter:	Fru B (tidl. fru A) høyesterettsadvokat T. Krukhoug) mot A (advokat Øyulf Andenæs - til prøve).
Forfatter:	Bølviken, Stabel, Lorentzen, Hiorthøy, Mindretall: Tønseth
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §423, Ekteskapsloven (1918) §42, §48, Lov om born i ekteskap (1956) §8

Dommer Bølviken: Ved stevning av 10. januar 1970 anla A sak ved Oslo byrett mot hustruen fru A med krav om separasjon etter ekteskapslovens §42 annet ledd. Hun krevde på sin side skilsmisse etter ekteskapslovens §48. Byretten avsa dom da 5. februar 1971 med slik domsslutning:

«1. A og fru A skilles.

2. Fru A gis foreldremyndigheten over fellesbarna G, født xx.xx.1959, D født xx.xx.1962 og E født xx.xx.1964. A skal ha samværsrett med barna tre uker om sommeren, annenhver jul og påske og for øvrig week-ender etter nærmere avtale, i gjennomsnitt to ganger i måneden.

3. Fru A gis rett til av det beholdne felleseie å utta det bohave hun trenger for seg og sin husstand.

4. A skal betale til fru A kr. 400,-pr. måned i underholdsbidrag til henne personlig og kr. 300,- pr. måned til hvert av b C, D og E som oppfostringsbidrag, forskuddsvis fra 1.2.1971-

5. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Dommen ble av A påanket til Eidsivating lagmannsrett for så vidt angår domsslutningens punkter 2 og 4. Lagmannsrettens dom av 21. september 1972 har denne domsslutning:

«1. A gis foreldremyndigheten over hans og hans hustru. fru A's fellesbarn G, født xx.xx.1959, D, født xx.xx.1962 og E, født xx.xx.1964. Fru A skal ha samsværsrett med barna tre uker om sommeren, annen hver jul og påske og for øvrig en weekend i måneden.

2. A fritas for plikt til å betale underholdsbidrag til fru A fra den dag barna overlates til faren, senest 1 november 1972.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Side:1114

Fru A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Etter at anken ble erklært, har hun - den 23. desember 1972 - inngått ekteskap med B og bærer nå hans familienavn. Hun er for Høyesterett som for de tidligere instanser innvilget fri sakførsel etter tvistemålslovens §423 annet ledd.

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Jeg nevner at A etter lagmannsrettens dom er flyttet fra X og nå bor i en 4 værelsers leilighet i boligblokk på Y.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved - - - byrett, hvor fru B og 9 vitner har avgitt forklaring. deriblant sosialkonsulent G ved - - -sosiaikontor,skolestyrer H og lærerne I og J ved den skole på - bor hvorbarna går. Ved bevisopptak ved X herredsrett er A og 4 vitner avhørt, deriblant formannen i X barnevernsnemna. Av de i alt 13 vitner er 5 nye for Høyesterett. De psykiatrisk sakkyndige overlege Jon Leikvam og dr. Torleif Solheim har vært oppnevnt som sakkyndige også for Høyesterett. Overlege Leikvam har avgitt tilleggsuttalelser av 17. mai og 17. september 1973 og dr. Solheim tilleggserklæring av 6. september 1973. Det er fremlagt en del nye dokumenter og dokumentert litteratur om den religiøse organisasjon Jehovas vitner.

Den ankende part gjør gjeldende at det er i strid med lov om barn i ekteskap §8 når lagmannsretten i dette tilfelle har tilkjent faren foreldremyndigheten til barna. De er etter den ankende parts mening små barn i §8's forstand, og da har moren fortrinnsretten til å ha barna hos seg med mindre det positivt godtgjøres at det er bedre for barna å være hos faren, noe ankemotparten ikke har godtgjort. For så vidt datteren G, som har fylt 14 år, ikke skulle være å anse som lite barn i lovens forstand, er hun i en alder da hun som pike har særlig behov for en mors omsorg.

Når lagmannsretten, til tross for positive uttalelser til fordel for den ankende part både fra barnevernsmyndighetene og skolen på stedet, har tilkjent faren foreldremyndigheten, er det på grunn av den ankende parts tilknytning til Jehovas vitner, idet lagmannsretten har antatt at barna i økende grad vil bli gjenstand for uheldig påvirkning i et ensidig og egenartet religiøst miljø, sterkt avvikende fra det konvensjonelle. Det kan - anfører den ankende part - ikke ses at domstolene tidligere i barnefordelingssaker har lagt vekt på foreldrenes innstilling til det ene eller annet kirkesamfunn. Lagmannsrettens dom innebærer en ugrunnet diskriminering av bevegelsen Jehovas vitner, som i virkeligheten er en organisasjon med høyverdig moral, grunnlagt på Bibelens ord. Uheldig innvirkning eller isolasjon av barna er ikke påvist. Tvert om, så vel vitnene som de sakkyndige har gitt uttrykk for at barna er åpne og tillitsfulle. Etter at faren forlot hustru og barn i juni 1969, har barna i mer enn 4 år bodd hos sin mor, derav ca. 3 år på - - - hvor den ankende part har klart å skape et trygt og godt hjem for dem. Denne familiesituasjon er styrket ved den ankende parts nye ekteskap. Hennes nye mann

Side:1115

er henne til hjelp og støtte, og han kommer godt ut av det med barna

Avgjørende vekt må etter den ankende parts oppfatning. ges på dr.Solheims nye erklæring. Dr. Solheim er den av de sakkyndige som senest har hatt samtaler med den ankende part og barna. Han har også snakket med hennes nye mann og motparten og dennes nye hustru. Dr. Solheims konklusjon går utvetydig ut på at den ankende part har lagt ned denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom oppheves.

2. Fru B gis foreldremyndigheten over hennes og hennes fraskilte ektefelle, A's fellesbarn, C, født xx.xx.1959, D, født xx.xx.1962 og E, født xx.xx.1964.

3. A pålegges oppfostringsbidrag til foran nevnte tre barn.

4. A ilegges saksomkostninger til det offentlige for alle retter.»

Ankemotparten hevder at lagmannsrettens dom er riktig når retten er kommet til at den beste løsning for barna nå vil være å komme til faren. Det er etter ankemotpartens mening tvilsomt om den ankende part kan sies å være skikket til å oppdra barna. Iallfall er hun mindre skikket enn ankemotparten.

At ankemotparten er fullt skikket til i ba omsorgen for barna, er de sakkyndige enige om, likesom barnevernsnemnda i X har uttalt seg meget positivt om det hjem som ankemotparten og hans nye hustru har skapt. Når det gjelder den ankende part, må man regne med at barna, om de fortsatt blir hos henne, etter hvert vil bli isolert i et egenartet og avvikende miljø, idet det neppe kan være tvilsomt at den ankende part kommer til i oppdra dem i samsvar med sin religiøse oppfatning. I den forbindelse peker ankemotparten på den hatefulle og fiendtlige intistilling mot andre kirkesamfunn og mot samfunnet i sin alminnelighet som preger den lære som Jehovas vitner forfekter. Det kan ikke være noen tvil om at barna vil ha best av å komme til faren, som også materielt og når det gjelder utdannelse, kan by dem bedre muligheter. De har den hele tid hatt så god kontakt med sin far og dennes nye hustru at en flytning til ham ikke kan antas å medføre noen ulemper, iallfall ikke større ulemper enn om de fortsatt skal bli hos sin mor. Da den ankende part nå har seg med en mann som deler hennes religiøse syn, og det i nær fremtid ventes barn i det nye ekteskap, vil det også være det psykologisk riktige tidspunkt for en flytning av, barna av første ekteskap. Den ankende part er neppe sterk nok til å ha omsorgen for 4 barn, hvorav et spedbarn.

Det bestrides at noen av partenes barn er å anse som små i relasjon til lov om barn i ekteskap §8. Noen fotrinnsrett for den ankende part kan derfor ikke komme på tale. Avgjørelsen må skje etter hva som må antas å bli det beste for barna.

Subsidiært krever ankemotparten foreldremyndigheten over de to minste barna, atter subsidiært til sønnen D.

Ankemotparten har lagt ned denne påstand:

Side:1116

«I. Prinsipalt.

Lagmannsrettens dom pkt. 1 og 2 stadfestes.

II. Subsidiært.

A tilkjennes foreldremyndigheten over partenes fellesbarn, D født xx.xx.1962 og E født xx.xx.1964, atter subsidiært til D født født xx.xx.1962. Partene tilkjennes gjensidig samværsrett med barna 3 uker om sommeren, annenhver jul og påske og forøvrig en week-end måneden.

III. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er blitt stående ved det resultat som byretten er kommet til, men med en noe annen begrunnelse, for så vidt som situasjonen er vesentlig endret siden byrettens dom.

Den ankende part, som både før og under sitt første ekteskap hadde vist nervøse reaksjoner og hadde fått behandling og medisiner for dette, har vist seg å klare påkjenningen ved å bli alene med barna forbausende godt. Ifølge dr. Solheim har den ankende part, som anleggsmessig ikke er psykisk robust, til dels vist både modenhet og styrke og alene klart påkjenningen ved at mannen forlot hjemmet. Hun synes nå vel etablert i sin nye situason. Også overlege Leikvam har gitt uttrykk for at det er gått bedre enn han hadde fryktet for. Ellers har sosialkonsulent G uttalt at den ankende parts tilstand og væremåte under besøk i hjemmet ikke har vært avvikende, at hun har vært positiv og samarbeidsvillig, mens dr. Solheim har uttalt at den ankende part synes å ha en fornuftig innstilling til barneoppdragelse.

Barna er nå 14, 11 og 9 år gamle, og kan etter min mening ikke sies å være små i relasjon til §8 i lov om barn i ekteskap. Noen fortrinnsrett for moren gir loven derfor ikke. Avgjørelsen må skje på grunnlag av det som er utgangspunktet og hovedregelen i §8 - at barna skal være hos den av foreldrene hvor det må antas best for dem å være.

At faren - ankemotparten - er skikket til å ha omsorgen for barna, er på det rene. Om ankemotpartens hjem i X uttaler X barnevernsnemnd at det gir inntrykk av å være et harmonisk hjem hvor barn må trives og ha rikelig anledning til utfoldelse. Overlege Leikvam har karakterisert ankemotparten og hans nye hustru som forståelsesfulle og vel avbalanserte mennesker, og dr. Solheim har likeledes gitt uttrykk for at ankemotparten er fullt skikket til å dra omsorg for sine barn, spesielt sammen med sin nye hustru.

Men også om det hjem som den ankende part etter bruddet med ankemotparten har skapt for seg og barna, foreligger det positive uttalelser. Således fra sosialkonsulent G, skolebestyrer H og lærerne I og J. Barna er opplyst å være velstelte, glade og tilfredse og å vise en god oppførsel. Skolestyrer H uttrykker det slik at barna gir inntrykk av å komme fra et hjem der de har lært hvordan de skal oppføre seg blant mennesker. Liknende uttalelser har de to lærerne gitt. Et team ved - - -sosialkontor som sosialkonsulent G har deltatt i, konkluderte i en uttalelse av

Side:1117

20. august 1971 med at det ikke var fremkommet noe forhold som viste at den ankende part var uskikket til å dra omsorg for barna. Under bevisopptaket for Høyesterett har sosialkonsulent G fastholdt denne konklusjon, og ellers gitt uttrykk for at situasjonen er ytterligere forbedret ved at den ankende part har inngått nytt ekteskap. Også under de nye samtaler med sosialkonsulenten virket barna velstelte, glade og tilfredse, slik barn er det i et alminnelig godt hjem.

Imidlertid har de oppnevnte sakkyndige fremdeles et forskjellig syn på den ankende parts skikkethet som oppdrager for sine barn.

Overlege Leikvam, som bade for byretten og lagmannsretten gav uttrykk for at barna burde flytte til sin far, har fastholdt dette. Også overlege Leikvam har dog uttalt seg positivt om barna, som under samtaler med ham har virket åpne og spontant har gitt uttrykk for sine meninger. Men han har hele tiden lagt vekt på, og legger fremdeles hovedvekten på den ankende parts avvikende religiøse syn. Han mener at det er uheldig for barna å vokse opp i et så sterkt avvikende religiøst miljø som det deres mor og hennes nye ektefelle representerer, og regner med at barna i tiden fremover vil bli utsatt for et økt religiøst press.

Dr. Solheim uttalte i sin erklæring for lagmannsretten at barnas oppførsel virket naturlig og var preget av tillit og åpenhet, og at de syntes å ha utviklet seg harmonisk uten tegn til nervøse skadevirkninger. I sin tilleggserklæring til Høyesterett fastholder han dette. Han har under nye samtaler med barna fremdeles funnet dem utadvendte og åpne, og han har gitt uttrykk for at morens nye ekteskap har gitt dem økt trygghet. Han avslutter sin erklæring slik: «Jeg har tidligere gitt uttrykk for at jeg mener fru A er skikket til å dra omsorg for sine barn. Det er heller ikke nå kommet frem forhold som gir grunnlag for å endre denne konklusjon. Med det vel etablerte familieforhold som foreligger ikke minst følelses- og kontaktmessig, både innad i familien og utad i miljøet, mener jeg at det vil være galt å rive dette opp. Jeg vil ikke påta meg det ansvar å fraråde at moren (ikke) skulle få beholde barna. Min konklusjon blir derfor at jeg mener at moren bør ha foreldremyndigheten over de tre barna C, D og E.»

Når jeg ser bort fra de problemer som den ankende parts religiøse syn kan reise, kan det etter min mening neppe være tvil om at barna bør bli hvor de nå er. De har hele sitt liv bodd sammen med moren, som har mestret den vanskelige situasjon etter at faren forlot hjemmet, og har skapt et nytt og godt hjem for seg og barna på - - - . Som nevnt, er barna etter de opplys-.ger som foreligger, friske, tilfredse og veltilpassede. En flytning til faren vil, særlig etter at ankemotparten har bosatt seg i Osloområdet, bli en flytning til nye forhold, selv om kontakten med faren og hans nye familie har vært god. G, som altså nå er 14 år gammel, har hele tiden gitt uttrykk for at hun ønsker å bli hos sin mor. Å flytte henne må da være betenkelig. Hva de to mindre barna måtte ønske, er ikke kommet så klart til uttrykk at jeg

Side:1118

finner å kunne bygge noe på det. Men jeg finner det klart at de tre barna ikke bør skilles.

Det eneste som kan gi grunnlag for en flytning av barna til faren, er den ankende parts tilknytning til Jehovas vitner. Det er uheldige følger av dette religiøse syn overlege Leikvam frykter når han mener barna bør flytte til faren, og det er muligheten for slike uheldige følger som er bakgrunnen for at lagmannsretten har tilkjent faren foreldremyndigheten.

Når det ikke kan påvises at den ankende parts religiøse syn har ført til skadevirkninger for barna, kan etter min mening den omstendighet at hun hevder et avvikende religiøst syn, ikke begrunne noe annet resultat enn det forholdene ellers berettiger til. Som jeg - flere ganger - har vært inne på, har alle som har uttalt seg om barna. også overlege Leikvam, gitt uttryck for at de er friske og veltilpassede. Senest i sin tilleggserklæring for Høyesterett uttaler dr. Solheim at barna ikke er hemmet i sin livsførsel, og at de ikke synes å være påvirket i ugunstig retning av det miljø de er vokst opp i. Heller ikke ankemotparten har påstått at morens religiøse syn hittil har ført til skadevirkninger for barna. Lagmannsretten har ved sin avgjørelse lagt vekt på det inntrykk den ankende part gjorde under forhandlingene for denne instans. Hun opptrådte imidlertid da i en spent og tilspisset konflikt. Dr. Solheim, som har hatt samtaler med henne senere, har hatt et annet inntrykk av henne. Jeg finner å måtte legge særlig vekt på dr. Solheims uttalelser, idet han er den av de sakkyndige som har hatt mer omfattende samtaler med den ankende part, og som senest har hatt kontakt med henne. Jeg finner for min del ikke å kunne gå imot konklusjonen i hans siste erklæring.

Jeg tilføyer at skulle forholdene utvikle seg i ugunstig retning for barna, kan spørsmålet om foreldremyndigheten tas opp på ny.

Når den ankende part får foreldremyndigheten, må ankemotparten tilkjennes samværsrett. Partene er enige om at samværsretten skal fastsettes som gjort av lagmannsretten for den ankende part. Jeg forutsetter at samværsretten blir respektert og gjennomført på en lojal måte slik at barna fortsatt får god kontakt med sin far.

Etter at den ankende part inngikk nytt ekteskap, er underholdsbidrag til henne ikke lenger aktuelt. Bidragene til barna er ikke påstått satt høyere enn i byrettens dom.

Under hensyn til sakens art og til at den har frembudt atskillig tvil, finner jeg ikke at det er grunn til å tilkjenne saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Fru B skal ha foreldremyndigheten over hennes og A's fellesbarn C, født xx.xx.1959, D, født xx.xx.1962, og E, født xx.xx.1964. A har rett til samvær med barna tre uker om sommeren, annenhver jul og påske og for øvrig én weekend i måneden.

Side:1119

2. A skal betale underholdsbidrag med 300 - tre hundre - kroner pr. måned for hvert av fellesbarna C, D og E.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Tønseth: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende, idet jeg som lagmannsretten har funnet at barnas far bør ha foreldremyndigheten over dem. Jeg tillegger det da avgjørende vekt at så vel byretten som lagmannsretten fant at det ville være best for barna selv om de kom til sin far. Jeg finner det vanskelig å fravike denne vurdering, som de kom til på grunnlag av umiddelbar bevisførsel og blant annet etter å ha hørt og iakttatt begge foreldre. Lagmannsretten uttrykker ingen tvil om løsningen. Byretten kom riktignok til at barnas mor måtte få foreldremyndigheten, men byretten regnet det da som «en alvorlig tilleggsfaktor som må tas i betraktning ved vurderingen av spørsmålet om foreldremyndigheten» at en annen løsning ifølge den oppnevnte sakkyndige overlege Leikvam kunne ha en ugunstig innflytelse på hennes den gang labile sinnstilstand. Etter det som nå foreligger, er risikoen for dette ikke lenger særlig påtrengende og kan derfor ikke lenger telle med ved vurderingen av det spørsmål som her foreligger.

Jeg er selvsagt enig med førstvoterende i at den eldste datters ønske om å være hos sin mor må tillegges stor betydning. Og jeg er enig i - hva de tidligere retter også mente - at det ikke bør komme på tale å skille de tre barn. Jeg har imidlertid vanskelig for å se at hensynet til den ene skal føre til at de to andre trekkes med inn i en ordning som - slik jeg ser det - ikke er den beste for dem. Jeg tillegger det også atskillig vekt at den eldste - G - allerede er så stor og synes så voksen at det ville være vanskelig å holde henne hos sin far dersom dette er avgjort mot hennes ønske. Skulle det vise seg at hun fortsatt vil være hos sin mor, må det formodes at hun er i stand til å gjennomføre dette. Hensynet til henne kan derfor etter min mening ikke spille noen avgjørende rolle. Hun har for øvrig ikke kunnet - eller villet - si noe bestemt om hvor hun vil være dersom hennes søsken kommer til sin far.

Av vesentlig større betydning er det at barna hele tiden har bodd hos sin mor, også i de 4 år siden deres far forlot hjemmet. Etter det som er opplyst har imidlertid barna hele tiden hatt god kontakt med sin far og hans nye familie, som de går godt sammen med. I den samlede vurdering antar jeg derfor at heller ikke dette forhold bør være utslagsgivende.

Da jeg etter konferansen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Ved spørsmålet om saksomkostninger er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Bølviken.

Dommerne Lorentzen og Hiorthøy: Likeså.

Side:1120

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer Dag Havrevold):

A, født xx.xx.1938, og fru A, født xx.xx.1938, giftet seg 30.5.1959. - - -

Sakens faktiske bakgrunn er følgende:

Partene traff hverendre og begynte å vanke sammen allerede i gymnasiedagene på - - -i midten av 1950-årene. - - -Mannen var ikke ferdig med sin utdannelse, og allerede før de giftet seg, dro han til Sola for å få verkstedpraksis. Fra 1960 utdannet han seg ved Gøteborgs tekniske skole. Han levde på studielån og tilskudd fra sine foreldre. Hustruen ble forsørget av sine foreldre og bodde med barnet på - - -, dels hos foreldrene, dels hos svigerforeldrene. Ferdig med utdannelsen i Gøteborg flyttet mannen til Z hvor han fikk arbeide ved - - -fabrikkene. Senere kom hustruen og barnet etter, og de fikk her sitt første felles hjem. I 1962 kom barn nr. 2 og i 1964 nr. 3, den yngste i barneflokken. I november 1965 flyttet familien til Æ, hvor mannen hadde fått en stilling som - - - .

Det hadde vært en svær påkjenning, både fysisk og psykisk, for hustruen å få barn nr. 2. Allerede fra begynnelsen av Z-tiden hadde det vært vanskeligheter i ekteskapet. Flytningen og det nye, ukjente miljø tok på hustruen, og de hensyn mannen måtte ta til arbeide og karriere, gjorde også sitt til å skape gnisninger. Etter fødselen var hun så nedfor at hun måtte ha kortvarige opphold på hvilehjem og psykiatrisk klinikk, mens barnet var på spedbarnhjem. I denne tid kom hun i kontakt med den religiøse organisasjon «Jehovas Vitner» og fikk interesse for deres tanker og lære. Dette ble etterhvert årsak til alvorlige uoverensstemmelser mellom ektefellene, idet mannen, uten hell, prøvde å få henne vekk fra kontakten med «Vitnene». Etter at de fikk barn nr. 3, fulgte en forholdsvis rolig tid i ekteskapet. Men etter en tid i Æ gjenopptok hustruen kontakten med «Jehovas Vitner» og forholdene mellom partene forverret seg igjen. I årene i Sverige var hustruen jevnlig under legebehandling og fikk beroligende tabletter for sine nervøse lidelser.

I februar 1969 flyttet familien tilbake til Norge og slo seg ned i Oslo, hvor mannen hadde fått en god stilling - - -i en industribedrift. Hustruen kom snart i forbindelse med «Vitnene» igjen De hissige diskusjoner mellom ektefellene og mannens forgjeves forsøk på å få henne til å oppgi tanken på «Jehovas Vitner» og deres budskap skapte til slutt en så uholdbar situasjon i hjemmet at mannen foreslo separasjon og flyttet hjemmefra. Dette skjedde sommeren 1969. - - -A's barn ble hos hustruen som beholdt leiligheten i Oslo. Da leieforholdet for denne løp ut høsten 1970, flyttet hun med barna til - - -og leide seg inn hos sin bror som har et hus der. Mannen har siden ektefellene gikk fra hverandre, hatt regelmessig samvær med barna etter avtale med hustruen. - - -

Partene er enige om at den av dem som ikke får foreldremyndigheten over barna, skal ha samværsrett med disse 3 uker om sommeren, annenhver jul og påske og for øvrig week-ender etter nærmere avtale, i gjennomsnitt 2 ganger pr. måned. - - -

Rettens bemerkninger: - - -

Side:1121

Saken gjelder videre foreldremyndigheten over partenes tre barn, en pike på 11 år, en gutt på 8 og en pike på 6 år. Den eldste ga overfor overlege Leikvam uttrykk for at hun helst ville være hos moren og hjelpe henne, mens de to yngste ville være hos faren. Under hovedforhandlingen forklarte faren at også den eldste nå ønsket å være hos ham og hans tilkommende hustru. Moren på sin side forklarte at barna sier de vil være hos henne, men at de også gjerne vil være sammen med faren Retten har ikke hatt anledning til selv å snakke med barna, idet de sammen med sin mor er flyttet til - - - . Men i den foreliggende situasjon har man ikke lagt avgjørende vekt på dette.

Begge parter har positivt uttalt seg imot en deling av barneflokken. Den sakkyndige har heller ikke anbefalt det. Dette alternativ antar retten derfor bør settes ut av betraktning. Det samme gjelder den ordning at barna skulle alternere mellom begge foreldre og være f.eks. et halvår ad gangen hos hver. Dette har vært antydet av sakkyndige, men fikk ikke tilslutning hos partene. Etter rettens skjønn har også barna vært så meget på flyttefot at de bør få anledning til å falle til ro. På den annen side er de neppe så festnet hos moren at en eventuell overføring til faren og hans miljø ville være skadelig i og for seg. Det er på det rene at hustruen har stor sympati og interesse for den lære og de tanker som går ut fra den religiøse organisasjon «Jehovas Vitner». Hun sier hun ikke er tilsluttet denne, men fremdeles overveier om hun skal gjøre det. Det er ikke urimelig å anta at den skjeve utviklig i ekteskapet kan ha virket med som årsak til at hun har funnet trøst hos «Vitnene», som åpenbart betyr meget for henne og har, som hun selv sier, gitt hennes liv nytt innhold. Mannen har fremhevet «Jehovas Vitner» som en sekt som er religiøst avvikende, farlig og asosial, og hevder at kontakten med den har hatt en meget uheldig virkning på hans hustru og som følge derav på deres ekteskap. Retten antar at det i denne sammenheng er helt irrelevant å foreta en ideologisk og sosiologisk, enn si teologisk vurdering av «Jehovas Vitner». Det som eventuelt vil kunne ha betydning, er hvilke utslag hustruens kontakt med dette religiøse samfunn kan ha hatt og vil kunne få for hennes innstilling til og behandling av barna.

Hittil synes de ikke å ha lidd noen overlast av den grunn. Det er fra mannens side referert at barna, særlig sønnen, har klaget over at moren ikke har tid til å høre på han, og at hun så ofte sitter og leser i Bibelen. Mannen har også henvist til uenighet mellom ektefellene om barna skulle gå i 17. mai tog eller feire julaften med juletre. Hustruen hadde ikke meget til overs for dette, men satte seg ikke imot det. Detaljer av denne art, som vel kan oppta sinnene i øyeblikket innen hjemmets fire vegger, finner ikke retten å være av særlig betydning i denne sak. Hva angår de hyppige og heftige diskusjoner mellom ektefellene om religiøse spørsmål, må man anta at disse er gått mer eller mindre over hodene på barna, særlig da de, så vidt man har forstått, er foregått mest om kveldene etter at barna var kommet i seng. De har neppe hatt større direkte betydning for barna, men har vel virket med til å slite i stykker forholdet mellom ektefellene og dermed indirekte vært til barnas skade. Retten har ellers oppfattet partene slik at de i dag innser at de hver for seg, ved sin holdning til den annen, har bidratt til å skjerpe tonen

Side:1122

i de religiøse diskusjoner. Saksøkte har også lagt stor vekt på et par andre momenter under saken: at hun angivelig ble søkt presset til abort før ekteskapet, og at hun hadde følelse av ikke å bli akseptert av mannens familie. Disse ting har nok hatt virkning fremover i ekteskapet, men har neppe noen selvstendig betydning i saken ellers.

Retten legger til grunn at barna ville få et godt og omsorgsfullt hjem og gode utviklingsvilkår hos faren og deres kommende stemor, som de allerede kjenner og etter' alt å dømme kommer godt ut av det med. Den sakkyndige karakteserier saksøkeren og K som forståelsesfulle og avbalanserte mennesker og han anser disse to som best skikket til å ha barna. Retten er enig i at omstendighetene i saken peker i den retning.

Det foreligger for øvrig ikke negative opplysninger om saksøktes stell av barna i de senere år. Saksøkerens mor har i sin vitneforklaring kritisert saksøkte for henne stell av den eldste datteren, C i 1960 og 1963. Men dette ligger så langt tilbake i tiden at retten ser bort fra det. Fra den seneste tid i Oslo har et vitne som bodde i samme hus som saksøkte, gitt henne godt skussmål for hennes forhold til barna. Retten ser det slik at barna, som forholdene er i dag, blir tatt godt hånd om av saksøkte. Dette bekreftes også i den sakkyndiges uttalelse om at «Barna er velstelte og virker tilfredse og gir spontant uttrykk for sin mening» og «Så lenge fru A (nå fru B) er så frisk som hun synes å være nå, kan det tenkes at hun fortsatt kan stelle barna bra - - - ». Det er vedrørende frem tiden problemene melder seg.

Overlege Leikvam sier i sin uttalelse at saksøktes outrerte og intense og sterkt avvikende religiøse oppfatning etter hans skjønn må antas å bli en meget stor belastning for barna, og at saksøktes sinnstilstand kan forverre seg. I retten har overlege Leikvam direkte pekt på at hustruen bærer i seg en mulighet for å bli sinnssyk. Han hevder at det å «miste» barna vil være en voldsom påkjenning for henne og vil kunne drive henne inn i sinnssykdommen. På den annen side ville det etter hans mening ha en gunstig virkning på hennes psykiske helsetilstand om hun fikk beholde barna hos seg. Dette er etter rettens mening en alvorlig tilleggsfaktor som må tas i betraktning ved vurderingen av spørsmålet om foreldremyndigheten. Man kan ikke dele saksøkerens oppfatning når han, slik retten oppfatter ham, søker å bagatellisere dette ved å si at den sakkyndiges vurdering på dette punkt er en hypotese, at saksøkte vil falle til ro uten barna og således få bedre tid og anledning til å dyrke sine spesielle religiøse interesser.

Avgjørelsen med hensyn til foreldremyndigheten skal etter §8 i lov om barn i ekteskap først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Dernest skal det også legges vekt på foreldrenes ønsker; med andre ord teller hensynet til disse også med. Som nevnt må saksøkeren og K antas å være best skikket til å ha barna. De vil formentlig også kunne gi dem de beste materielle kår.

Hva barnas egne ønsker angår, er man etter det som er kommet frem i saken, ikke overbevist om at disse har gitt seg utslag i noe bevisst og overveiet valg med hensyn til hvilken av foreldrene de vil være hos. Men man er enig med saksøkeren i at deres behov for en far etter hvert vil trenge seg mer i forgrunnen, selv om den yngste vel ennu er å regne som et «lite» barn og mest vil trenge en mors omsorg. Et barn har dog

Side:1123

ikke bare behov for og krav på én av foreldrene, men begge, ikke bare en far, men også en mor. Under de spesielle omstendigheter som denne sak frembyr, finner retten ikke å kunne se bort fra at det implisitt i overlege Leikvams prognose ligger en risiko for at barna i realiteten vil kunne miste all kontakt med sin mor ved en overføring av foreldremyndigheten til faren, som en følge av en skjebnesvanger utvikling i morens sykdom. Og barna ville selv, uten å vite det, være instrumenter i denne utvikling. Alt tatt i betraktning, også den omstendighet at det ifølge den sakkyndiges vurdering ikke foreligger en akutt situasjon som tilsier at barna snarest bør fjernes fra morens miljø og påvirkning, idet hun for tiden klarer barna bra og har vist god tilpasning, er retten kommet til det resultat at det beste for barna er at de fortsatt er hos moren og at hun beholder foreldremyndigheten. Begge løsninger med hensyn til foreldreretten kan med en viss rett sies å ha et element av eksperiment i seg. Dersom det alternativ retten har valgt, viser seg å falle uheldig ut, må man kunne regne med som subsidiær løsning at foreldremyndigheten overføres til faren, som for øvrig vil ha en samværsrett som skulle være tilfredsstillende for ham. Velger man det annet alternativ, kan det vise seg at det ikke er noen vei tilbake fra dette, dersom det skulle ha den ulykkelige følge for saksøkte, som den sakkyndige frykter. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann G. Sverdrup-Thygeson, lagdommer Bjørn Skreiberg og tilkalt dommer, byfogd Christian Bull): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten når det gjelder hovedspørsmålet om hvilken av partene skal ha foreldremyndigheten over de tre fellesbarna. Dette spørsmålet må avgjøres etter en vurdering av hva som vil være best for barna, ut fra situasjonen i dag og de nærmeste årene fremover.

Det synes å være helt På det rene at den ankende part sammen med sin nåværende hustru fru K. A. er godt skikket til å oppdra barna, og at de vil kunne gi dem et trygt og harmonisk hjem. Ved siden av forklaringen fra ekteparet A støtter retten seg her til de redegjørelser som de sakkyndige har gitt og den fremlagte erklæring fra X barnevernsnemnd.

A diponerer i dag ved fremleiekontrakt en villa på fire værelser og kjøkken m.v. i X. Han regner med snart å få tildelt en tilsvarende bolig i X boligbyggelag der hans hustru står høyt på prioritetslisten. Familien har i dag en rommelig økonomi med en samlet årsinntekt på kr. 85.000,- -90.000,- hvorav kr. 29.000,- er opptjent av fru K. A. ved arbeid utenfor hjemmet. Fru K. A. vil si opp sin nåværende stilling hvis hennes mann blir tilkjent foreldremyndigheten over de tre barna, slik at hun fullt ut skal kunne ta seg av så vel sin egen sønn som mannens tre barn, som alle fire er kommet meget godt overens de gangene de har bodd sammen. Hun regner med fortsatt å kunne tjene kr. 8.000,- - 10.000,- ved hjemmearbeid slik at familiens økonomi alt i alt ikke vil bli vesentlig dårligere enn den er i dag når det samtidig tas hensyn til den barnetrygd som 4 barn vil tilsi, og bortfall av mannens plikt til å betale underholds- og oppfostringsbidrag.

Side:1124

Når det gjelder barnas mor, fru A, skal det først nevnes at hun nå har fått ordnede boligforhold ved at hun har fått leid en leilighet på 3 værelser og kjøkken m.v. på - - - . Det synes ikke å være noe å utsette på hennes stell av hjemmet. Materielt sett synes det heller ikke å være noe vesentlig å bemerke til hennes stell av barna. Det må her tas i betraktning at hun ikke har hatt andre inntekter enn bidraget fra sin fraskilte ektefelle samt offentlig trygd, i alt kr. 21.000,- - 22.000,- i året.

Imidlertid har retten likevel funnet det tvilsomt om fru A er helt skikket til å oppdra barna. Bl.a. ved hennes egen forklaring har retten fått et klart inntrykk av at hun er sterkt knyttet til den religiøsee organisasjonen Jehovas Vitner. Jehovas Vitner står skarpt avvisende overfor alle kirkesamfunn og alle bestående samfunnsordninger, og venter at Kristus som «Guds store skarpretter» i det forestående blodige slag ved Harmageddon (Johannes' åpenbaring 16.16) skal hugge ned alle politikere, pengemenn og prester og andre som ikke har tilegnet seg deres syn, og opprette et 1000 års lykkerike på jorden. (Se Aschehougs Konversasjonsleksikon, 5. utgave, bind 10, sp. 305-306). Fru A opplyser at Jehovas Vitner har beregnet at dette vil skje i 1975. Det er vitnenes plikt å advare menneskene mot det forestående, og fru A bruker all den tid hun kan avse til dette arbeid.

Det er ikke usannsynlig at fru A's forbindelse med Jehovas Vitner har gitt henne en støtte så hun er kommet gjennom den vanskelige tiden etter skilsmissen på en lettere måte enn man kunne fryktet for. På den annen side er det neppe tvilsomt at hennes interesse og arbeid for Jehovas Vitner i økende grad vil gå ut over hennes barn gjennom den påvirkning de vil bli utsatt for ved å leve opp i et så ensidig og egenartet miljø, sterkt avvikende fra det konvensjonelle, og ved den konfliktsituasjon de derved vil måtte komme opp i. Det kan her også nevnes at Jehovas Vitner - og fru A - tar avstand fra nasjonalsymboler som flagget og 17. mai, og at den ikke feirer jul. Heller ikke tillater den blodoverføring, men fru A opplyser at hun for sin del ikke vil motsette seg at dette blir gjort på hennes barn om det blir nødvendig, men i så fall må det bli legene og ikke hun som får ansvaret.

Så vidt retten forstår, har morens religiøse holdning og engasjement ikke hittil virket særlig trykkende på barna. For retten ga C uttrykk for at hun helst ville være hos moren, men hun kunne ikke ta noe standpunkt til om hun ønsket dette dersom de to yngre søsken ble hos faren.

Av de sakkyndige er overlege Leikvam - særlig etter å ha hørt fru A's partsforklaring - i tvil om hun er skikket til å oppdra barna. Han mener at barna vil ha best av å komme til faren slik som forholdene er. Det er fare for at den religiøse påvirkning fra moren vil bli en belastning for barna, og at den vil vanskeliggjøre deres sosiale tilpasning. Man må regne med at denne belastning vil øke etterhvert, og at den særlig vil gå ut over den 13-årige C som nå kommer inn i en brytningstid.

Den andre sakkyndige, dr. Torleif Solheim, har i sin fremlagte erklæring ikke kunnet påvise forhold som gjør fru A uskikket til å dra omsorg for sine barn. Hun har klart det godt å være alene med barna. Etter å ha hørt hennes partsforklaring, stiller også dr. Solheim seg noe mer tvilende til hennes skikkethet i fremtiden. Han mener imidlertid at

Side:1125

barna fortsatt bør være hos moren på grunn av at de er så små og vil være knyttet til henne ved naturlig morsbinding, og fordi barna har vært hos moren i de 3 årene som er gått siden ektefellene flyttet fra hverandre. Barna vil kunne få en naturlig motvekt mot morens påvirkning ved omgang med andre barn. Man kan også etablere en støttekontakt gjennom barnevernet. Men ser man bort fra barnas binding til moren, antar også dr. Solheim at barna ville ha bedre av å bo sammen med faren og hans nåværende hustru i X enn sammen med moren på - - - .

Retten kan ikke se at barna - slik som forholdene ligger an - vil få noen særlige problemer ved å bli flyttet til et nytt hjem hos faren i X. Overlege Leikvam har ingen betenkeligheter i så måte. Barna hai et godt forhold til sin far og er også blitt fortrolig med og glad i fru K. A., de finner seg vel til rette i deres hjem og kommer meget godt ut av det med fru K. B.'s sønn

Særlig med støtte i fru As partsforklaring og de sakkyndiges forklaringer for lagmannsretten finner retten at den beste løsning for barna må være at faren tilkjennes foreldremyndigheten. Ved den besøksordning som partene er blitt enige om, vil barna fortsatt kunne få en god kontakt med sin mor. A er villig til, innenfor den avtalte besøksordning, å kjøre barna til moren på - - -når barna har månedslov og ellers så ofte han kan makte det.

Lagmannsretten finner ikke at det er noen brukbar løsning å skille barna fra hverandre. Barnas mor ønsker det ikke og de sakkyndige fraråder det.

Partene er enige om at besøksordningen bør være etter de retningslinjer som er trukket opp i byrettsdommen uansett hvem av foreldrene som får foreldremyndigheten. Lagmannsretten antar dog at hensynet til barna tilsier at weekend-besøkene ikke bør pålegges gjennomført oftere enn en gang i måneden. Hvis faren finner det forsvarlig, gjør retten regning med at barnas foreldre kan bli enige om oftere besøk. - - -