Rt-1973-1251

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1973-11-03
Publisert:	Rt-1973-1251
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 147B/1973
Parter:	Førstestatsadvokat Elg Elgesem, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johannes Meyer).
Forfatter:	Mellbye, Hiorthøy, Endresen, Lorentzen, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §255, Straffeprosessloven (1887) §392, §397, §182, §183, §256, §270, §271, §49, §52, §62

Dommer Mellbye: Søre Sunnmøre herredsrett avsa 17. august 1973 dom med denne domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1944, dømmes for overtredelse av straffelovens §255, jfr. §256, straffelovens §255, jfr. §256 og §49, straffelovens §182, straffelovens §270, jfr. §271 og straffelovens §270, jfr. §271 og §49 sammenholdt med straffelovens §62 til en straff av fengsel i l - ett - år.

2. Fullbyrdingen av 6 - seks - måneder av den idømte straff utsettes med en prøvetid På 3 - tre - år uten tilsyn.

3. A tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 300,- - trehundre kroner.»

Statsadvokaten i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane har anket over straffutmålingen. Straffen burde etter statsadvokatens syn vært gjort ubetinget i sin helhet.

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens domsgrunner.

Aktor for Høyesterett har med tilslutning av forsvareren anført at dommen med hovedforhandling må oppheves på grunn av ufullstendige domsgrunner og uriktig lovanvendelse. Jeg er enig i det.

Herredsretten har med visse reservasjoner for beløpenes størrelse funnet godtgjort at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen. Ifølge dennes post I a og II er han dømt for grovt underslag, respektive forsøk på dette ved å ha overført eller søkt å overføre pengebeløp fra Studentheimanes konto i Ørsta og Volda sparebank til egen konto i Ålesund. Ifølge tiltalebeslutningens post IV er han dømt for grovt bedrageri overfor sparebanken ved de overførsler som er nevnt i post I a, idet han utnyttet den villfarelse hos bankens funksjonærer som ble skapt ved at han selv hadde påført sitt navn på det kontokort som viste hvem som var disposisjonsberettiget over kontoen.

Det er uriktig lovanvendelse når herredsretten har ansett tiltaltes forhold som både underslag overfor Studentheimane og bedrageri overfor sparebanken. Det er avgjørende om banken i forholdet til Studentheimane hadde adgang til å belaste Studentheimanes konto i banken for de utbetalinger tiltalte foranlediget. Har tiltalte manglet fullmakt til å disponere angjeldende bankkonto, foreligger det bedrageri overfor banken, mens kontoinnehaveren, Studentheimane, ikke har lidd noe tap. Har han derimot hatt den nødvendige fullmakt til å disponere kontoen, men disponerte denne for eget formål, foreligger underslag overfor

Side:1252

Studentheimane, men banken er da ikke villedet og har ikke lidd noe tap. Av domsgrunnene lar det seg ikke bedømme om tiltalte har hatt slik fullmakt. I tiltalebeslutningen er han dels omtalt som regnskapsfører, dels som forretningsfører. Er sistnevnte betegnelse riktig, ligger det i hans stilling en viss fullmakt hvis omfang må bedømmes i domsgrunnene. I domsgrunnene er det omtalt nærmere hva styret i Studentheimane hadde besluttet om attestasjon på og ansvisning av regninger til utbetaling, men det er ikke sagt noe om hvorledes de anviste regninger skulle betales, utover at tiltalte ikke fikk noen fullmakt til å disponere bankkontoen. Det er mulig at herredsretten dermed har ment at tiltalte overhodet ikke kunne disponere kontoen. Men bemerkningen er ikke klar, og som nevnt må domsgrunnene også vurdere rekkevidden av tiltaltes eventuelle stillingsfullmakt og hvorvidt og hvorledes denne fullmakt var formidlet til banken. For øvrig vil alt etter omstendighetene den måte hvorpå tiltalte fikk ført sitt eget navn inn på kontokortet i banken kunne være av betydning. Tiltalebeslutningens beskrivelse av dette under post IV er meget snau og tillater ingen nærmere vurdering, og dommen sier intet ytterligere om hva som skjedde.

Også tiltalebeslutningens post I b omhandler underslag ved at tiltalte har disponert en klients bankkonto. Verken tiltalebeslutningen eller domsgrunnene ellers uttaler noe om tiltaltes fullmakt til å disponere denne konto. Dette kan vel tyde på at en slik fullmakt har foreligget, men i lys av det jeg alt har nevnt, anser jeg det nødvendig å få dette nærmere beskrevet og vurdert.

Det annet alvorlige forhold, tiltalebeslutningens post V, er ikke beskrevet i domsgrunnene utover den generelle henvisningen til tiltalebeslutningens gjerningsbeskrivelse. Selv om dette formelt ikke er en feil som må føre til dommens opphevelse, er det lite tilfredsstillende, ikke minst i forhold til straffutmålingen. Når dommen må oppheves for så vidt angår overførslene fra bankkontiene i sparebanken, antar jeg at opphevelsen bør gjelde dommen i dens helhet.

Jeg nevner at aktor for Høyesterett har reist spørsmålet om ikke de to tilfeller av forbrytelse mot straffelovens §182 rettelig skulle vært henført under den strengere bestemmelse i straffelovens §183. Det er imidlertid ikke anket over lovanvendelsen fra påtalemyndighetens side. Det er bare når loven uriktig er anvendt til skade for tiltalte at lovanvendelsen da kan prøves av Høyesterett, jfr. straffeprosesslovens §392 annet ledd, jfr. §397 annet punktum.

For ordens skyld peker jeg På at det etter straffelovens §52 nr. 1 første ledd, siste punktum bare er adgang til å gjøre inntil fem måneder av en oppdelt straff ubetinget, ikke seks måneder som det her er gjort.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Side:1253

Dommer Hiorthøy: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Lorentzen og Bendiksby: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Magnus Kristensen med domsmenn):

Statsadvokaten i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane har 4 mai 1973 satt A under tiltale ved Søre Sunnmøre herredsrett til fellelse etter

I

«straffelovens §255, jfr. §256 - - -

a) ved at han fra høsten 1971 til august 1972 i Volda, som regnskapsfører for Studentheimane i Volda, tilegnet seg tilsammen kr. 192.000,- ved ved giro å føre pengene over fra Studentheimanes konto i Ørsta og Volda Sparebank til eget opprettet firma i Ålesund,

b) ved at han i tiden april til august 1972 som regnskapsfører for firma Foto Kornberg i Volda, tilegnet seg tilsammen kr. 26.200,- ved å girere beløpet fra firmaets konto i Sunnmøre Kreditbank til eget opprettet firma i Ålesund,

II

straffelovens §255, jfr. §256, jfr. §49, - - -

ved at han den 11.august 1972 i Volda i egenskap av forretningsfører for Studentheimane i Volda i hensikt å underslå kr. 30.000,- innleverte i Volda og ørsta Sparebank en utfylt giroblankett på nevnte beløp, som skulle trekkes på Studentheimanes konto og overføres til et eget firma i Ålesund, men måtte oppgi forsøket idet gireringen ble stoppet av styreformannen i Studentheimane,

III

- - -

IV

straffelovens §270, jfr. §271, - - -

ved at han til tid og sted som nevnt under post I litra a) i egenskap av forretningsfører for Studentheimane i Volda ved flere anledninger forledet vedkommende funksjonær i Volda og Ørsta Sparebank til å foreta gireringer til en samlet sum av kr. 192.000,- fra Studentheimanes konto i banken, etterat han selv på Studentheimanes kontokort hadde skrevet « A »med den følge at det oppstod tap eller fare for tap for funksjonæren eller den han handlet for, eller medvirket hertil,

V

straffelovens §270, jfr. §271, jfr. §49, - - -

ved at han i begynnelsen av desember 1972 i Bergen innsendte til fylkesskattesjefen i Hordaland en omsetningsoppgave for det ikke eksisterende firma H. Flaathe Skipsinstallasjon og Service, datert 1/12 1972 og som han hadde underskrevet falsk med navnet Harald Flaathe, hvorav det fremgikk at han hadde tilgode kr. 244.886,- som for mye innbetalt merverdiavgift til staten og slik forsøkte å forlede vedkommende funksjonær ved fylkesskattesjefen i Hordaland til på statens vegne å utbetale nevnte beløp i den feilaktige tro at kravet var rettsmessig og at firmaet eksisterte, hvilken villfarelse han den 28/11 1972 hadde fremkalt ved å innlevere til fylkesskattesjefen i Hordaland registrerings-

Side:1254

registreringsmelding for nevnte firma og som han hadde underskrevet falsk med navnet Harald Flaathe, men lykkedes ikke i sitt forehavende, idet bedrageriforsøket ble oppdaget, eller medvirket hertil,

VI

- - -

Tiltaltes forsvarer har - når det gjelder henførelsen av forholdene under de enkelte straffebestemmelser - anført at vilkårene for å anvende straffelovens §255 på de forhold som er nevnt under punktene I a og II ikke kan sees å foreligge. Det grunngis med at lovens vilkår for å karakterisere de nevnte handlinger som underslag ikke foreligger. Det fremholdes at tiltalte ved å forlede banken til å utbetale beløpene til seg eller ved å forsøke på det har oppnådd å få disposisjonsretten over beløpet, og at dette ikke er betrodd ham på en slik måte at underslagsbestemmelse kan anvendes. Aktor har til dette anført at det må være korrekt slik som forholdt å betrakte forholdet som underslag i relasjon til Studentheimane og som bedrageri i forhold til banken.

Det er på det rene at Studentheimane i Volda hadde opprettet en konto i Volda og Ørsta Sparebank i forbindelse med bygging av studentheimar i Volda. Det er opplyst at styret for Studentheimane i juni 1971 fattet vedtak om hvorledes det skulle forholdes med utbetalinger over kontoen. Vedtaket gikk ut på at regninger som gjaldt utføring av bygningsmessige arbeider skulle attesteres av byggleder og anvises av en person som var utpekt av styret. Det ble videre bestemt at regninger som gjaldt administrasjonen skulle anvises av styrets formann og et av styremedlemmene. Det ble videre bestemt at det skulle overlates til tiltalte å føre regnskapene for Studentheimane.

Det er på det rene at det ikke ble gitt noen fullmakt for tiltalte til å disponere over kontoen i banken. Dette var tiltalte klar over og når han har fått ført over penger fra kontoen til eget opprettet firma finner retten det helt klart at dette er oppnådd ved å utnytte en villfarelse hos enkelte av funksjonærene i banken. Retten finner det godtgjort - og det er heller ikke bestridt - at det foreligger et bedragerisk forhold som rammes av straffelovens §270.

Retten antar videre at forholdet rammes av bestemmelsene i straffelovens §255. Det er nok så at den omstendighet at han fikk beløpet overført til seg har ført til at han fikk en viss rådighet over dette, men han var fullt klar over at beløpet tilhørte Studentheimane, og at han ikke hadde noen rett til å forføye over pengene. Når han likevel har gjort dette, antar retten at forholdet må rammes av første alternativ i straffelovens §255 første ledd. Om det også rammes av annet alternativ finner retten unødvendig å gå inn på. - -

Side:1255