Rt-1973-1257

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-11-03
Publisert:	Rt-1973-1257
Stikkord:	Farskapssak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 149B/1973
Parter:	A (høyesterettsadvokat Bengt Beverfelt) mot B og hennes barn (advokat Mildred Bjørnsen - til prøve).
Forfatter:	Endresen, Mellbye, Hiorthøy, Mindretall: Lorentzen, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§21, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§8, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§9

Dommer Endresen: I sak om farskapet til B's barn - - -avsa Oslo byrett 30. mars 1971 dom med slik domsslutning:

«A, født xx.xx.1946, kjennes å være far til det pikebarn B, født xx.xx.1943, nedkom med 5. november 1969 på Akers Sykehus.

Saksomkostninger ilegges ikke.»

A påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som 6. juli 1972 avsa dom med slik domsslutning:

«Oslo byretts dom av 30. mars 1971 stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser vises til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. For Høyesterett har han prinsipalt gjort gjeldende at han må frifinnes for farskapet i medhold av bestemmelsene om born utanom ekteskap av 21. desember 1956 §21 første ledd, fordi det samleie barnemoren påberoper som befruktende, fant sted til slik tid i hennes menstruasjonssyklus - 8. januar 1969 hevder han - at det må anses «lite truleg»at han er faren; til støtte herfor har han også påberopt de tvilsmomenter i saken som skyldes ankemotpartens forhold til andre menn. Får paragrafens første ledd ikke anvendelse, må den ankende part - hevdes det - i hvert fall frifinnes etter dens annet ledd. Det foreligger sterke indisier på at barnemoren i den kritiske tid har hatt samleie med C og også indisier På at hun i dette tidsrom har hatt samleie med D. Under enhver omstendighet har barnemorens atferd i seksuell henseende vært av slik karakter at det foreligger en sterk mulighet for at hun i samme tidsrom har hatt samleie med en eller flere ukjente menn. Det kan da ikke sies at det er «monaleg meir truleg»at A er faren enn noen annen. Den ankende part har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«A frifinnes for farskap til B's barn født xx.xx.1969.»

B har på egne og barnets vegne tatt til gjenmæle. De tidligere dommer er etter hennes mening riktige både i begrunnelse og resultat. Det må etter de foreliggende bevisligheter anses godtgjort at samleiet med A fant sted ca. 20. januar 1969, altså på et tidspunkt da mulighetene for befruktning var særs gode. Verken C eller D har hatt samleie med barnemoren til slik tid at en av dem kan være faren, og de opplysninger man har om hennes vandel gir heller ikke tilstrekkelig holdepunkt for at hun må antas å ha hatt samleie med en eller flere ukjente menn i den

Side:1258

kritiske tid. Ankemotparten, som har fått fri sakførsel også for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

«1. Eidsivating lagmannsretts dom av 6.7.1972 stadfestes.

2. A betaler sakens omkostninger til det offentlige for lagmannsrett og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det ved Oslo byrett og Trondheim byrett holdt bevisopptak hvor A, B og 6 vitner - hvorav ett nytt for Høyesterett - har avgitt forklaring. Som sakkyndig for Høyesterett har vært oppnevnt reservelege John Aaserud, som har avgitt skriftlig erklæring. Videre er fremlagt uttalelse fra Telemark sentralsjukehus om behandlingen av barnemorens abortsøknad, ny uttalelse fra lege Andor Illes samt uttalelser fra prosektor Halldis Lie om resultatet av blodtypeurdersøkelser vedrørende C og D og om den blodtypestatistiske farskapsindeks for disse to og for A.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter.

Jeg nevner først at blodtyperesultatene vedrørende C og D viser at de står i samme stilling som A; når deres blodtyper prøves etter samtlige anvendte systemer - herunder S-, Duffy-og Gm-systemet og det nyoppdagede serumproteinsystem, C3-systemet - kan ingen av dem utelukkes som far. Prosektor Lie har opplyst at mor og barn er av slik type i S-, Duffy- og Gm-systemet at ingen mann kan utelukkes etter disse systemer. Heller ikke gir den blodtypestatistiske farskapsindeks for disse menn noen veiledning; den er for A og C ca. 2 og for D ca. 1.

Partene er enige om at det etter de foreliggende opplysninger må legges til grunn at barnemorens siste menstruasjon før fødselen begynte 4. januar 1969. De er videre enige om at de i hvert fall har hatt ett samleie etter denne dag, men er uenige om når dette fant sted. Som jeg allerede har nevnt, mener A at det fant sted 8. januar, før B ennå var ferdig med menstruasjonen. For Høyesterett er det fra ankemotpartens side på samme måte som for byretten og lagmannsretten gjort gjeldende at samleiet fant sted ca. 20. januar, som hun ifølge fødselsmeldingen har oppgitt som det tidspunkt da hun ble besvangret. I bevisopptaket til bruk for ankesaken i Høyesterett har hun forklart at hun etter en reise til Skien 10. januar vendte tilbake til Oslo søndag den 12. eller mandag den 13. januar, og videre at partene i den uke som fulgte var sammen flere ganger, blant annet På kino, at A i løpet av denne uken én gang var i leiligheten hos henne, og at de der hadde samleie. Jeg antar at den forklaring barnemoren her har gitt, må være den riktige. Som nevnt i lagmannsrettens dom uttalte A under saksforberedelsen for Oslo byrett i mars 1970 at samleiet fant sted i januar måned, sannsynligvis i midten av januar, muligens noe senere, men bestemt ikke i februar. Etter å ha hørt partenes forklaring og innhentet uttalelse fra Aker sykehus fant lagmannsretten at mest talte for at samleiet fant sted i tiden omkring 15.-20. januar, uten at tidspunktet ble ansett absolutt avgjørende. Som jeg senere vil komme tilbake til, finner jeg imidlertid at uvissheten om når samleiet innen dette

Side:1259

tidsintervall har funnet sted, ikke kan anses å være helt uten betydning når dette sammenholdes med andre tvilsmomenter i saken.

Som nevnt har den ankende part anført at det foreligger indisier som peker hen på at to andre menn - nemlig C og D, som begge har hatt samleie med barnemoren - også har hatt det til slik tid at de kan være far til barnet. C, som er fra X og var elev ved - - -skolen i Oslo fra august 1968 til juni 1969, forklarte ved bevisopptak 11. mars og 3. desember 1971 at han hadde flere samleier med barnemoren høsten 1968, siste gang under en tur til Elverum i månedsskiftet november/desember 1968. Han benektet uttrykkelig at han hadde overnattet hos ankemotparten i 1969. 1 bevisopptaket til bruk for Høyesterett uttalte han imidlertid at de ikke hadde hatt samleie på turen til Elverum, fordi B av en eller annen grunn var blitt fornærmet på ham. Han besøkte henne dog senere i leiligheten og kan verken benekte eller bekrefte at han var der 6. eller 7. januar 1969, men han benekter bestemt å ha overnattet der etter turen til Elverum. Ankemotparten har på sin side forklart at C onsdag den 8. eller torsdag den 9. januar spurte om de skulle ha samleie, noe hun avslo fordi hun hadde menstruasjon; de lå imidlertid i samme seng.

Når det gjelder D, har han og barnemoren forklart at de traff hverandre første gang mens han spilte i - - -, enten i slutten av februar eller begynnelsen av mars. Sammen med en kamerat ble han med henne hjem, og det ble der snakk om å låne en kasettbåndopptaker som skulle brukes På en konsert som kort etter - i begynnelsen av mars 1969 - ble holdt i Njårdhallen. Samme kveld hadde de samleie. Kameraten har under bevisopptaket til bruk for Høyesterett forklart at besøket fant sted i slutten av januar eller begynnelsen av februar; til dette har D anført at han ikke ville utelukke muligheten av at kameraten har sagt dette for å skade ham, idet de På et tidspunkt før bevisopptaket var blitt uvenner.

Jeg tar her ikke stilling til om det etter disse forklaringer - dersom de ses isolert - er «monaleg meir truleg»at A er faren enn at C eller D er det; som jeg nå kommer til, mener jeg nemlig at spørsmålet om A er faren må vurderes i et videre perspektiv.

Under bevisførselen i saken er fremkommet at barnemoren fra august 1968 og til uti 1969 har hatt samleier med fire navngitte menn, først i løpet av noen måneder med E, deretter noen måneder med C og så de enkeltstående samleier med A og D. De to førstnevnte var begge gifte. Av forklaringene i saken fremgår at barnemoren hadde samleie med C, A og D første gang hun traff dem. C har forklart at det var ankemotparten som tok initiativet til det første samleiet med ham. Om sitt første møte med A har barnemoren selv i bevisopptak forklart at hun dagen før lillejulaften 1968 satt i baren på restaurant Ribo sammen med en venninne. A kom inn i baren på et tidspunkt da det nesten var slutt i restauranten, og hun sa til venninnen at han var kjekk, og at hun ville spørre ham om han ville med på fest. Hun inviterte ham

Side:1260

på fest hjem til seg, og de hadde samleie om natten. Etter hva han har forklart, var han imidlertid trett og beruset slik at han ved denne anledning ikke fikk sedavgang.

Bortsett fra en opplysning om at barnemoren en gang i 1965 unødig engstet seg for at hun var blitt gravid, har bevisførselen i denne sak bare omfattet begivenheter fra høsten 1968 og fremover. Det fremgår at barnemoren i denne tid var På Ribo opptil to til tre ganger i uken. I februar 1969 ble hun også medlem av - - -Club. Barnemoren har nevnt en rekke personer - utenom de menn jeg før har nevnt - som er blitt med henne hjem. De har til dels overnattet i hennes hjem. I noen få enkeltstående tilfeller foreligger opplysninger om at vedkommende mann har overnattet i hennes seng, men hun har for ett tilfelles vedkommende forklart at hun nektet å ha samleie, i et annet at de var to par som overnattet i dobbeltseng.

Det er på det rene at barnemoren verken overfor leger eller offentlige myndigheter under svangerskapet eller i forbindelse med fødselen har oppgitt noen barnefar. Det synes på det rene at barnemoren under konsultasjon i februar hos lege Andor Illes fikk piller for å fremskynde menstruasjon, og at han senere under konsultasjon i midten av mars konstaterte svangerskap. Etter lovens §8 bør hun i slike tilfeller fortelle legen hva tid hun tror hun ble besvangret og hvem hun mener er far. Lege Andor Illes har i brev til Oslo byrett av 11. april 1970 blant annet opplyst følgende:

«Ved vår samtale kom det fram at hun var meget oppgitt og deprimert, men oppga ikke navn på barnets far. Jeg rådet henne til å beholde barnet og gifte seg. Men av sosiale og psykiske grunner kunne dette ikke komme på tale. Heller ikke kunne hun tenke seg å plasere barnet hos sine foreldre, få det bortadoptert eller sendt på barnehjem.

Jeg frarådet henne innstendig å søke ukyndig asistanse. Hun meddelte meg da at hun allerede hadde søkt legal svangerskapsavbrytelse ved Sentralsykehuset i Skien, og at Rådsmedlem Dr. Gjølberg ikke trodde at hjelp var utelukket.»

Om behandlingen av abortsøknaden har Telemark sentralsjukehus i brev av 17. mars 1973 til barnemorens prosessfullmektig opplyst at barnemoren ble innlagt på sykehuset 27.-28. mai 1969, men at abort da ble avslått fordi det forelå graviditet på vel fire måneder. I brevet tilføyes: «Av papirene for øvrig fremgår ikke noe navn på barnefaren, men det opplyses at han gikk på - - -skolen i Oslo, og at han var gift i X.» Fødselsmeldingen fra Aker sykehus inneholder intet om hvem barnefaren er; spørsmålene herom i skjemaet står ubesvart. Etter lovens §9 skal legen eller jordmoren i et tilfelle som det foreliggende spørre barnemoren om hvem hun mener er faren. Man må gå ut fra at det er blitt gjort også i det foreliggende tilfelle, men uten at barnemoren har svart På dette. Det var først etterat hun etter fødselen var reist til foreldrehjemmet i Telemark at hun overfor lensmannen i Y oppgav A som far.

Side:1261

Barnemorens prosessfullmektig har under prosedyren i Høyesterett meddelt at barnemoren i anledning av disse opplysninger har forklart for henne at hun ikke hadde oppgitt A som barnefar fordi hun hadde gitt ham tilsagn om ikke å gjøre det. På sykehuset i Telemark gav hun de opplysninger som pekte hen På C, fordi hun trodde at hun lettere ville få abortsøknaden innvilget når hun som barnefar oppgav en gift mann. Når det gjelder forholdet til A, er til dette å si at det etter hans rettslige forklaring først var under et treff på Pernille i april-mai 1969 at barnemoren meddelte ham at hun var gravid. Det hun i mars uttalte overfor lege Andor Illes, passer da overhodet ikke i forholdet til A. Det synes også uforståelig at hun etter avslaget På abortsøknaden fortsatt unnlot å oppgi A som barnefar - endog på sykehuset etter fødselen - hvis hun mente at han var faren. Når det gjelder hennes uttalelse om barnefaren under behandlingen av hennes abortsøknad ved Telemark sentralsjukehus, er det mulig at det forholder seg som hun har forklart om foranledningen til uttalelsen. Uttalelsen er etter sitt innhold lite forenelig med de forklaringer fra barnemoren og C som jeg tidligere har gjengitt. Men uttalelsen er der dog og kan reise et spørsmål om hvorvidt det er grunn til å tvile på om disse forklaringer er riktige. Og uttalelsen kunne også vært gitt slik hvis hun etter sitt samvær med menn i den kritiske tid faktisk var i villrede om hvem barnefaren var.

I lagmannsrettens dom er gjengitt en uttalelse fra Akers sykehus datert 24. mai 1972 som svar på en forespørsel fra lagmannsretten om det er riktig at svangerskapet i dette tilfelle hadde vart lengre enn normalt, og om det var mulig eller sannsynlig at barnet kunne være en følge av samleie 8.-9. januar 1969 eller samleie omkring 20. januar; om mulig bes det også gitt uttalelse om det kan være sannsynlig at besvangring er skjedd På et noe senere tidspunkt, eventuelt i februar måned. I den uttalelse den sakkyndige, reservelege John Aaserud, har avgitt for Høyesterett, uttales blant annet:

«Går man ut fra at B hadde regelmessige menstruasjoner efter foran angitte definisjon og at hennes siste menstruasjon før besvangring var 4/1 1969 skulle hun hatt ovulasjon (eggløsning) ca. 17/1-69. Egget er befruktningsdyktig ca. 3 døgn. Med andre ord 20. januar 1969 blir da en meget sannsynlig dato for befruktning. Skulle B imidlertid ha startet på en lengre menstruasjonscyclus fra 4/1 1969, f.eks. 5 uker, eller 6 uker, blir dato for sannsynlig ovulasjon henholdsvis ca. 24/1 og ca. 31/1 1969. Etter denne siste dato er det således ikke usannsynlig at befruktning kan ha funnet sted inntil 3. februar 1969.

I erklæring fra Aker Sykehus, ... fremgår at B har oppgitt uregelmessige menstruasjoner, med intervaller på 4-5 uker, og 5-6 uker. De ovenfor nevnte forhold vil da måtte komme i betraktning, idet mulighetene for besvangring øker tilsvarende avvikelsen fra normalmønstret.»

Som det vil fremgå, uttaler Aker sykehus seg i sitt brev bare

Side:1262

om hvorvidt besvangring ca. 20. januar 1969 er mulig, men uttaler intet om hvorvidt det er mulig at besvangring kan være skjedd på et senere tidspunkt. Det gjør derimot reservelege Aaserud, som holder åpen muligheten for at den fertile periode ikke er inntruffet i tiden 17.-20. januar, men senere - endog så sent som inntil 3. februar 1969. Er dette tilfelle, svekkes muligheten for at et samleie mellom barnemoren og A 20. januar 1969 kan ha virket befruktende, mens muligheten øker for at et samleie til senere tid, og da med en annen mann, kan ha medført svangerskap. Et annet moment som også kan volde tvil, er at de foreliggende data med hensyn til svangerskapets lengde peker i forskjellig retning. Som det fremgår av uttalelsen fra Aker sykehus, taler barnets lave fødselsvekt 2600 gram og lengde 47 cm for at barnet er født for tidlig, mens barnets tilstand ved fødselen gjør det «mest sannsynlig» at det dreier seg om overtidighet. En overtidighet på 3 uker anses sannsynlig. Når man legger til grunn at det foreligger overtidighet, må det være vanskelig ved en etterfølgende vurdering å fastslå hvor stor overtidighet som foreligger. Barnets lengde, som er under gjennomsnittslengde ved fødsel etter normal svangerskapstid, kan indisere støtte for at konsepsjonen har funnet sted senere enn 20. januar, hvilket passer godt inn i den uttalelse reservelege Aaserud har gitt. Sett fra en annen side gir konsepsjon den 20. januar 1969 en svangerskapstid På 289 dager, en lang tid særlig barnets fødselslengde tatt i betraktning, og sannsynligheten for at samleiet har vært befruktende, minker for hver dag om samleiet har funnet sted tidligere.

Jeg har vært inne på om ikke det jeg her har anført om barnemorens unnlatelse av å oppgi A som barnefar på et tidligere tidspunkt og om svangerskapstidens mulige lengde sammenholdt med opplysningene om barnemorens seksuelle aktivitet, må medføre at A's farskap anses «lite truleg», jfr. lovens §21 første ledd. Det er imidlertid ikke nødvendig for meg å ta stilling til dette. Alt i alt finner jeg nemlig at de tvilsmomenter som foreligger vedrørende A's farskap, sammenholdt med opplysningene om barnemorens seksuelle aktivitet, i hvert fall skaper en så sterk formodning for at barnemoren i den kritiske tid har hatt samleie med andre menn enn A, at jeg finner å måtte regne med det; A må derfor etter min mening frifinnes etter paragrafens annet ledd. Når det gjelder hennes forhold til menn, peker jeg på de opplysninger som foreligger om hennes aktivitet for å skaffe seg seksualpartnere på dansesteder som hun jevnlig besøkte - en aktivitet som i flere kjente tilfeller har resultert i at hun har hatt samleie med menn samme dag hun først ble kjent med dem.

Den ankende part har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

A frifinnes for farskap til B's barn født xx.xx.1969.

Side:1263

Dommer Lorentzen: Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten, og jeg kan på vesentlige punkter tiltre lagmannsrettens begrunnelse.

Det er, som nevnt av førstvoterende, enighet mellom partene om at B's siste menstruasjon før fødselen begynte 4. januar 1969, og jeg legger til grunn at A hadde samleie med henne siste gang etter midten av januar, mest sannsynlig ca. 20. januar. En besvangring På dette tidspunkt er vel forenelig med de opplysninger som foreligger om barnets tilstand ved fødselen, herunder at det må antas å være født overtidig.

Jeg legger videre til grunn at verken C eller D har hatt samleie med B i januar 1969. B har riktignok forklart at C overnattet i hennes og venninnens leilighet en gang i begynnelsen av januar 1969, men at det var under hennes menstruasjon, og at de derfor ikke hadde samleie. Jeg finner ikke å kunne sette denne forklaring til side. Det har vært en viss uklarhet om tidspunktet for samleiet med D, men både B og D har forklart at det først fant sted omkring månedsskiftet februar-mars og etter at B mente hun var gravid. Jeg finner heller ikke å kunne sette disse forklaringer til side. Det er da, etter mitt syn, lite sannsynlig at C eller D har hatt samleie med B til slik tid at de kan være far til barnet.

Spørsmålet er om det foreligger slike opplysninger om B's atferd overfor menn at det gir grunnlag for å slutte at hun hadde samleie med andre enn de tre nevnte i den fruktbare periode i januar 1969.

B var den gang 25 år. Hun hadde arbeidet i 7 år i Televerket, avbrutt av en tid til sjøs, og fra nyttår 1969 hadde hun vært kontordame i et forlag. Denne vinteren leide hun en leilighet sammen med en venninne.

Det er opplyst at B i løpet av høsten 1968 og vinteren 1969 hadde samleie med 4 menn i 4 atskilte perioder. Med 3 av mennene hadde hun samleie første gang hun traff dem. Den ene av disse var A, som hun selv tok kontakt med På en restaurant som venninnene ofte besøkte. Han har forklart at han etter det siste samleiet var i leiligheten noen ganger, fordi det var hyggelig å komme der og prate, drikke kaffe og se på TV. C har forklart at han og B var gode venner, og at de i tiden oktober-desember 1968 hadde samleie 3-5 ganger. Venninnene hadde mange mannlige venner og bekjente som kom på besøk i leiligheten, men samværet synes i stor utstrekning å ha foregått i vanlige vennskapelige former.

B synes - i likhet med svært mange yngre kvinner - å ha hatt en fri holdning overfor menn, men jeg kan ikke se at det gir grunn til å tvile på at hun hadde full oversikt over hvilke menn hun hadde hatt samleie med. Hun har forklart seg inngående om sitt forhold til de menn som er nevnt, men hun har hele tiden bestemt benektet å ha hatt samleie med andre i den tid som kan komme i betraktning. Lagmannsrettens inntrykk var at hun forklarte seg villig og åpent om sine forhold og mannlige forbin-

Side:1264

forbindelser. Opplysningene om B's uttalelser til sine venninner da hun var gravid, og om hennes samtaler med A i denne tid, tyder ikke på at hun var i tvil om hvem som var far til barnet. At hun først 3 måneder etter fødselen oppgav farens navn til myndighetene, kan jeg etter omstendighetene ikke se som uttrykk for slik tvil.

På samme måte som lagmannsretten finner jeg ikke at det foreligger opplysninger som gir grunn til å anta at B i den kritiske tid hadde samleie med andre menn som man ikke har nærmere opplysning om. Jeg ser således ingen grunn til at A skal fritas for farskapet.

Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Endresen.

Dommer Hiorthøy: Likeså.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Lorentzen.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (byrettsdommer Hans Aubert):

B, født xx.xx.1943, nedkom 5. november 1969 på Aker Sykehus med en pike som ifølge fødselsmeldingen var fullbåret.

Hun har oppgitt A, født xx.xx.1946, som far til barnet.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus utferdiget forelegg mot ham 25. februar 1970. Det ble forkynt for ham 6. mai 1970, og samme dag begjærte han sak reist, idet han nektet farskapet. - - -

Retten bygger på opplysningene fra fødselsmeldingen og legger til grunn at siste menstruasjons første dag var 4. januar 1969. Barnet var 47 cm langt og veide 2600 gram. Svangerskapsterminen er oppgitt til 40 uker.

Det vil da si at hun kan være blitt besvangret 8. februar 1969 med vanlig variasjonsbredde til begge sider.

Etter det opplyste var saksøkersken sykmeldt til 21. januar 1969. Begge parter har forklart at de hadde samleie med hverandre i denne sykeperioden. Saksøkte mener samleiet fant sted 9. eller 10. januar, men han kan ikke sikkert tidfeste det. Hun har på sykehuset ved fødselen oppgitt «ca. 20/1-69» og har i retten holdt fast ved denne tidsangivelsen. Legges hennes forklaring til grunn, ligger samleiet innenfor den tid da saksøkte kan være far. Retten finner ikke at det er fremkommet opplysninger som gir holdbar grunn til å sette hennes forklaring tilside og finner da at det samleiet partene hadde med hverandre ca. 20. januar 1969 var befruktende.

Foretatt blodtypeundersøkelse viser at saksøkte kan være far til barnet.

Retten har latt avhøre forannevnte - - -mann som vitne under saksforberedelsen ved Trondheim byrett. Dette vitnet bekrefter saksøkerskens forklaring at de hadde samleie før hennes siste menstruasjon, som retten går ut fra var regulær menstruasjon. Dette samleiet finnes da å ligge utenfor den tid som har interesse i saken.

Side:1265

Da det heller ikke forøvrig er opplysninger som godtgjør at andre kan være far til barnet, vil saksøkte bli kjent som far. -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Karl Lous, Henry Østlid og Dagny Stousland Møller):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten. Da det er fremskaffet en del nye opplysninger vil lagmannsretten gi en noe utførligere fremstilling:

Partene er enige om at de møttes i desember 1968, at A ble med B hjem til hennes leilighet i - - -gate 24, at de der forsøkte å ha samleie, men at fullbyrdet samleie ikke kom i stand. Videre er partene enige om at de igjen har hatt samleie i hennes leilighet i januar 1969. Han mener at dette fant sted kort etter at han kom tilbake fra juleferie, og har i sine forskjellige forklaringer angitt det til dagene fra 7.-10. januar 1969. I sin første forklaring under saksforberedelsen for Oslo byrett i rettsmøte 30. mars 1970 anførte han at samleie fant sted i januar måned, sannsynligvis i midten av januar, muligens noe senere, men bestemt ikke i februar.

B mener at samleie fant sted senere i januar, at de hadde flere samleier i januar i den tid hun var sykmeldt inntil 20. januar 1969.

Etter opplysning fra Oslo trygdekasse har hun fått utbetalt sykepenger inntil 21. januar 1969, og hun opplyser at hun var utsatt for et biluhell den 4. januar, at hun skulle begynne i ny post 6. januar, at hun da var sykmeldt, og at samleiene med A fant sted i den siste uke hun var sykmeldt.

Fødselen fant sted på Aker Sykehus, og i fødselsmeldingen er anført at hun oppga at siste menstruasjon begynte 4. januar 1969, at hun ble besvangret omkring 20. januar 1969, og sykehuset har anført at svangerskapet trolig har vart i 40 uker. Farens navn var her ikke oppgitt. I en forklaring for lensmannen i Y 11. februar 1970 oppgir hun A som far til barnet.

Av andre opplysninger nevnes at B oppsøkte lege Andor Illés i Oslo, og at hun der skal ha oppgitt at siste menstruasjonsperiode begynte primo februar 1969. Legen konstaterte ved sin undersøkelse graviditet, og at svangerskap hadde vart 4-6 uker.

På nærmere forespørsel om når hun oppsøkte legen, har denne i et brev av 26.5.1972 uttalt:

«Fru B var hos meg til konsultasjon medio mars. Som jeg skrev tidligere gravidtestprøver viste positiv, og jeg konstaterte at graviditas viste 4-6 uker. Men jeg vil herved gjøre Dem oppmerksom på, at på et så tidlig stadium og etter en manuell undersøkelse, varierer graviditas perioden på grunn av vekten, høyden og de enkelte organers av og til avvikende størrelse.

Det viktigste er at den undersøkte person oppgir nøyaktig dato for siste menstruasjonsdag. Det forekommer svært ofte at patienten registrerer feil data for sine perioder.»

B har ment at hun var hos dr. Illés flere ganger, første gang i februar 1969 uten at legen da kunne si noe bestemt, og at anførselen om

Side:1266

menstruasjonen i februar må bero på en misforståelse. Det synes som om legen ikke har nøyaktige notater om besøket.

Videre opplyser dr. Illés i et brev av 11.4.1970 følgende:

«Imidlertid ble hun den 27.5.69 innlagt på Telemark Sentralsykehus, hvor Abortrådet den 28.5.69 vedtok at Abortus Provocatus ikke kunne innvilges da det forelå en graviditet på 4 mnd. både etter termin - og klinisk undersøkelse.»

B anførte i sin partsforklaring at hennes lege dr. Bredlang (som senere er avgått ved døden) hadde sagt til henne at fødselen kunne ventes omkring 11. oktober 1969, og at hun På sykehuset hadde fått vite at svangerskapet hadde vart over vanlig termin.

På foranledning herav ble innhentet en uttalelse fra Aker Sykehus bl.a. med spørsmål om det kunne være mulig eller sannsynlig at barnet var en følge av samleie 8/9 januar 1969, eller omkring 20. januar 1969.

I brev av 24.5.1972 har Aker Sykehus ved konst. overlege Per Agnar Nilsen uttalt:

«Det fremgår av journal fra Fødeavdelingen, Aker sykehus at fr. B fødte 5.11.69 en pike med vekt 2600 gram og lengde 47 cm. Hennes menstruasjoner hadde vært noe uregelmessige med intervaller på 4-5 uker. Siste menstruasjons første dag var oppgitt til 4.1.69. Etter dette skulle terminen være 11.10.69.

Med hensyn til svangerskapets varighet i dette tilfelle, gir de foreliggende data forskjellige indikasjoner:

- barnets lave fødselsvekt 2600 gram og lengde 47 cm tyder i og for seg på at barnet var født før terminen.

- morens oppgitte siste menstruasjon gir termin 11.10.69. Etter dette var barnet født 3-4 uker over terminen.

- barnets tilstand ved fødselen, med magerhet og tynn, tørr hud representerer forandringer som passer med overtidighet, det vil si at barnet var født over terminen.

Alt tatt i betraktning er det mest sannsynlig at barnet i dette tilfelle er født over terminen.

Hvorlenge over terminen barnet kan antas å være født, lar seg neppe fastslå med sikkerhet, men hvis morens oppgitte siste menstruasjon legges til grunn, og det tas i betraktning at menstruasjonsintervallene var ca. 5-6 uker, vil en overtidighet På ca. 3 uker være sannsynlig. Det kan her bemerkes at publikasjoner tyder på at tidspunkt for siste menstruasjon gir det beste holdepunkt for vurdering av et svangerskaps varighet.

Med hensyn til når besvangring har funnet sted, antas besvangring ca. 20.1.69 for vel mulig og mere sannsynlig enn 8.-9.1.69.

Når svangerskapsvarigheten på fødselsmeldingen utferdiget av dr. Egil Skjæraasen er anført til 40 uker, beror det på at overtidighet tidligere ikke ble anført på fødselsmeldingene.»

Lagmannsretten finner ved en vurdering av forklaringen og de øvrige opplysninger at mest taler for at partene har hatt samleie i tiden omkring 15.-20. januar 1969, uten at tidspunktet er ansett absolutt avgjørende. Lagmannsretten legger videre vesentlig vekt på uttalelsen fra Aker Sykehus og finner å kunne bygge på B's forklaring om at siste menstruasjon var i begynnelsen av januar 1969. Et samleie i tiden mellom 15. og 20. januar 1969 vil da stemme ganske godt med at barnet er

Side:1267

født xx.xx.1969. Lagmannsretten finner det således godtgjort at A har hatt samleie med B til slik tid at han kan være far til barnet.

Det ble som nevnt i byrettens dom foretatt blodprøveundersøkelser av partene, og disse viste at intet var til hinder for at A kunne være faren.

Som foran nevnt ble det etter at saken var utsatt 15. mai 1872, besluttet tatt nye blodprøver av partene, og det ble foretatt utvidede blodtypeundersøkelser, bl.a. etter det nye system C-3. Etter uttalelse fra Rettsmedisinsk Institutt av 21.6.1972 er det etter disse prøver ikke noe i veien for at A kan være far til barnet.

B har den hele tid fastholdt at det må være A som er far, og hun har bestemt benektet at hun i den kritiske tid, januar/februar 1969, har hatt samleie med noen annen.

Om hennes forhold til andre menn foreligger opplysning om at hun høsten 1968 hadde forbindelse med en politikonstabel fra X ved navn C, og at hun flere ganger har hatt samleie med ham. Dette opplyste hun selv under hovedforhandlingen i Oslo byrett 10. februar 1971.

C er avhørt ved bevisopptak ved Trondheim byrett 2 ganger, 11. mars og 3. desember 1971. Han innrømmet ved disse avhør at han hadde hatt samleie med henne, siste gang visstnok ved månedskifte november/ desember 1968. Han benektet bestemt at han hadde hatt samleie med henne i 1969, og han hadde ikke overnattet hos henne dette år. Forklaringene er beediget.

B forklarte under ankeforhandlingen at C hadde overnattet én gang i hennes leilighet i begynnelsen av januar 1969. Hun hadde dengang menstruasjon, og samleie fant ikke sted.

Videre er det ved hennes egen forklaring og ved vitneforklaring fra D godtgjort at hun i 1969 har hatt samleie med D, idet han overnattet i hennes leilighet. Det er noe usikkerhet om tiden, idet D mente at dette hadde skjedd i februar/mars, og han mente at det var lite trolig at det var i januar. Hun hadde antagelig ved den anledning fortalt at hun var gravid.

B har under forhandlingen i lagmannsretten vært eksaminert inngående om sine forhold og sine forbindelser med andre menn, og retten har inntrykk av at hun for så vidt har forklart seg villig og åpent og forsøkt å komme frem med opplysningene så godt hun har kunnet. De vitner som har vært avhørt har gitt nokså usikre forklaringer.

Retten kan etter de fremkomne opplysninger ikke se at det er godtgjort at hun i det kritiske tidsrom har hatt samleie med noen andre menn.

Etter forklaringene og de øvrige opplysninger er det imidlertid godtgjort at hun både før og etter det kritiske tidspunkt har hatt samleie med andre menn. Opplysningene tyder på at hun har hatt lett for å innlate seg i seksuell forbindelse med menn, således innlot hun seg med A, og det ble forsøkt samleie første gang de møttes. Det er opplyst og bekreftet av henne at en rekke menn til forskjellig tid har overnattet i hennes og venninnens leilighet.

Selv om man må si at barnemorens seksuelle adferdsmønster avviker fra det vanlige, foreligger det dog etter lagmannsrettens mening ikke opplysninger som gir grunn til å anta at hun i den kritiske tid skal ha innlatt seg med andre menn som man ikke har nærmere opplysninger om.

Side:1268

Lagmannsretten finner etter dette at det ikke foreligger omstendigheter som kan gjøre A's farskap tvilsomt eller gi grunn til å formode at noen annen skulle være faren.

Lagmannsretten mener man er i overensstemmelse med rettspraksis i den senere tid når så usikre opplysninger som her foreligger, ikke kan føre til at A fritas for farskapet. - - -