Rt-1973-1320

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-11-23
Publisert:	Rt-1973-1320
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 185/1973
Parter:	Staten ved Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten ved høyesterettsadvokat Ketil Lund) mot Rigmor Taraldsvik (høyesterettsadvokat Markus Andresen).
Forfatter:	Leivestad, Bølviken, Dick Henriksen, Endresen, Heiberg
Lovhenvisninger:

Dommer Leivestad: Den 24. april 1968 kjørte den 18 år gamle gymnasiast Rigmor Taraldsvik sin fars bil på riksvei 17 fra sitt hjem i Holandsvik mot Mosjøen. En stein falt ned fra en bratt fjellside, traff biltaket og skadet føreren så hun fikk brudd i nakkevirvler og hodeskalle, og hjernerystelse. Hun lå 3 måneder på sykehus, måtte vente til høsten med artium, og ble hindret i sin utdannelse og planer om lærervikariat. Hun reiste sak mot staten og krevde kr. 50.000 for inntektstap som følge av ulykken.

Alstahaug herredsrett - dommerfullmektigen - avsa 12. januar 1971 dom med denne domsslutning:

«1. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale kr. 24.000,- fireogtyvetusenkroner til Rigmor Taraldsvik.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Rigmor Taraldsvik kr. 2.500,- totusenfemhundredekroner i saksomkostninger.

3. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»

Staten anket, og Hålogaland lagmannsrett avsa 24. juni 1972 dom med denne domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes, dog slik at Rigmor Taraldsvik tilkjennes 4 % årlig rente av erstatningsbeløpet fra 27.5.1969 til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Saksforholdet går frem av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Staten har anket over at erstatningsansvar er fastslått, derimot ikke over erstatningsutmålingen.

Ved prosesskriv av 13. november 1972 har staten godtatt som prosessuelt bindende faktisk forutsetning at den stein som traff Rigmor Taraldsviks bil hadde fulgt med raset fra den øverste berghammer 4. april 1968, men blitt liggende i snøen, og så løsnet under snøsmeltingen 24. april. Dette er det hendelsesforløp lagmannsretten har ansett for det sannsynligste.

Staten mener imidlertid at lagmannsretten har forsømt å foreta en avveining av den risiko veivesenet måtte regne med, og de oppofrelser det ville kreve å avverge fare. Dette må være et vesentlig punkt i en aktsomhetsvurdering. Man må her veie

Side:1321

faren for steinsprang mot hva det ville kostet å drive kontinuerlig opprensking i rasområdet, eller ulempene ved å stenge veien under teleløsningen når de mindre veier ville bryte sammen.

Det er på det rene at strekningen langs Rynesåsen var utsatt for ras og steinsprang, også ved ulykkesstedet. Men en rekke veistrekninger er på liknende måte utsatt for fare for ras og steinsprang, og noen i høyere grad. Det er intet grunnlag for å bebreide veivesent for uaktsomhet i denne sak. Det har forholdt seg som vanlig på grunnlag av den oppfatning man da hadde av situasjonen. At man senere innså at raset 4. april var av en annen karakter enn man først trodde, viser ikke at det var handlet uaktsomt. Lagmannsretten har bygd sitt resultat på bevisbyrdebetraktninger som overfører all risiko På veivesenet, og i virkeligheten innebærer objektivt ansvar for rasulykker og steinsprang. Et slikt ansvar ville måtte medføre betydelige konsekvenser i retning av stengning av rasfarlige veistrekninger.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Rigmor Taraldsvik har tatt til gjenmæle og vist til lagmannsrettens dom som i det vesentlige riktig. Hun har presisert at den sentrale bebreidelse mot veivesenet gjelder det forhold at man i tiden mellom utbedringen av veien 9. april 1968 og ulykken ikke foretok noen inspeksjon av rasrennen etter som snøen smeltet. Hadde man gjort det, ville man etter all sannsynlighet ha sett ulykkessteinen, og at den lå løs. Ulykken ville da blitt avverget. Dette var enkle og billige forholdsregler, og de måtte fremstille seg som helt påkrevd. Ved snøraset 4. april hadde det fulgt med en eller flere stein så svære at muren mot sjøen var ødelagt og en del av veien slått i stykker tross 1 til 2 meter tele. Man hadde rensket opp i rasrennen ovenfor veien ca. 50 meter inntil snøkanten så langt man kunne komme. Men at det ovenfor denne kunne ligge løse steiner som hadde fulgt raset og var stanset i snøen, burde man åpenbart regnet med. At man under og etter snøsmeltingen, som gikk svært fort i dagene før ulykken, ikke foretok noen inspeksjon av rasrennen, er en klar uaktsomhet.

Mer subsidiært hevder ankemotparten at veien burde ha vært sperret på grunn av faren for ras og steinsprang, og at det i ethvert fall burde vært satt opp skilt om rasfare. Et slikt skilt ville avholdt Rigmor Taraldsvik fra å kjøre forbi rasstedet.

Rigmor Taraldsvik har lagt ned slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

Bortsett fra den nevnte prosessuelle erkjennelse av at ulykkessteinen må antas å ha fulgt raset et stykke og blitt liggende igjen i snøen, står saken i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere instanser. Det er lagt frem noen nye dokumenter; jeg nevner her oppgave fra Meteorologisk institutt som viser vær- og snøforhold i april 1968 i disriktet. Ved bevisopptak er det gitt parts- og vitneforklarnger til bruk for Høyesterett, herunder

Side:1322

også svar på en del spørsmål stilt til en geolog i Veidirektoratet.

Rigmor Taraldsvik har bevilling til fri sakførsel for lagmannsrett og Høyesterett.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere instanser.

Det er enighet mellom partene om at ansvar for staten bare kan bygges på at det tap som er oppstått, skyldes uaktsomt forhold fra veivesenets side. Det er på det rene at det ikke er tale om noe objektivt ansvar, og at norske veier ofte frembyr faremomenter som kan være en medvirkende årsak til at skader oppstår, uten at det gir grunnlag for krav om erstatning.

Spørsmålet blir derfor om den ulykke som rammet Rigmor Taraldsvik kan sies å ha sin årsak i uaktsomt forhold fra veivesenets side, eller med andre ord, om det må bebreides veivesenet som uaktsomt at det ikke tok forholdsregler som med så vidt høy grad av sannsynlighet ville ha avverget ulykken, at det er grunnlag for å pålegge veivesenet erstatningsansvar.

I likhet med herredsrett og lagmannsrett legger jeg til grunn at riksvei 17 på en strekning under Rynesåsen var utsatt for ras, særlig av snø, til dels blandet med stein, og at det forekom steinsprang. Ulykkesstedet, hvor det fra gammelt er en rasrenne gjennom vegetasjonen oppover den meget bratte fjellside, er også utsatt, men neppe i særpreget grad i forhold til resten av strekningen. Jeg antar ikke at denne veistrekning, eller ulykkesstedet, skiller seg fra mange andre utsatte steder på norske veier, og heller ikke at det har frembudt en slik fare at det kan bebreides veivesenet at det ikke før raset i april 1968 var truffet særlige tiltak for å hindre skade ved skred eller steinsprang. Noe slikt har heller ikke vært påstått under ankeforhandlingen for Høyesterett.

Rigmor Taraldsvik mener imidlertid at det ras som gikk 4. april 1968 burde ha foranlediget særlige tiltak som ville ha avverget ulykken 24. april. Det ankemotparten her fremhever, er at veivesenet har forsømt å inspisere rasrennen ovenfor rasstedet etter hvert som snøen smeltet, slik at den stein som voldte ulykken, i tide kunne vært oppdaget og fjernet.

Jeg antar at det ikke kan rettes noen bebreidelse mot veivesenet fordi inspeksjon ikke ble foretatt.

Slik veivesenets folk oppfattet raset 4. april, var det et snøras som også hadde tatt med seg en eller flere steiner som delvis hadde slått i stykker veien og muren langs denne. Snøraset hadde gått så langt man kunne se oppover åsen, vel 200 meter. Så vidt jeg forstår, oppfattet man det slik at ny snø hadde glidd oppå gammel. De siste 50 metrene ovenfor veien var det feid bart, og her antok man at raset hadde trukket med seg de steiner som slo veien i stykker. Stein eller spor etter stein så man ikke i snøen lenger oppe. Veien måtte sperres noen dager til den var utbedret. Og før dette arbeid kunne settes i gang, foretok man rensk i rasrennen fra snøkanten og ned, altså i det område man da antok at steinene var kommet fra. Lenger opp kunne

Side:1323

man ikke komme da, og man antok heller ikke at steinene var kommet lenger oppe fra.

Etter ulykken 24. april hadde snøkanten trukket seg atskillig lenger opp på grunn av snøsmeltingen. Det ble også foretatt inspeksjon lenger oppover, og da fant man brudd som viste at stein var falt ned fra et flåg øverst oppe i åsen. Etter det antok man at det var stein herfra som hadde satt snøraset 4 april i gang og hadde fulgt det ned på veien. Dette forklarer at ulykkessteinen kan ha kommet fra flåget øverst oppe, men blitt liggende i snøen ovenfor snøkanten, og så kommet i bevegelse igjen under snøsmeltingen.

Det er ikke grunnlag for å bebreide veivesenets folk at de trodde at raset 4. april var et snøras som hadde revet steiner med seg fra den nederste bare strekning. Snøras var man vant med. Etter hva det er opplyst, var veien under Rynesåsen hvert år stengt periodevis På grunn av ras, eller fare for det. Ut fra den erfaring man hadde, og den oppfatning av raset man dannet seg, kunne det neppe være noen særskilt oppfordring til å foreta inspeksjon ovenfor den strekning man hadde rensket. Man hadde ingen særlig grunn til å regne med at det lå løse steiner der. Og selvom det vel er så at det under snøsmelting og teleløsing lettere enn ellers kan skje at steinen glir ut og ruller ned, antar jeg ikke at det er vanlig eller praktisk mulig for veivesenet å foreta inspeksjon av alle steder hvor det kan være en større eller mindre mulighet for steinsprang o.l. Det var eldre tjenestemenn fra distriktet med årelangt kjennskap til forholdene som så på rasstedet og forestod utbedringen av veien etter overingeniørens anvisning, og etter min mening kan man ikke rette noen kritikk mot deres vurdering av raset og de forholdsregler de tok.

Å gå til det drastiske skritt å sperre veien fortsatt kunne det, ut fra den oppfatning veivesenet hadde, ikke være noen grunn til etter at veilegemet var tilstrekkelig utbedret. Og når veivesenet ikke regnet med noen spesiell rasfare på stedet, kunne det heller ikke være grunn til å sette opp skilt om det. Man satte de skilt som man anså for aktuelle, om innsnevring av veien og om annen fare.

Etter min mening kan veivesenet således ikke legges uaktsomhet til last i forbindelse med det steinsprang som rammet Rigmor Taraldsvik. Ulykken fremtrer som hendelig, forårsaket av at veien her, som så mange steder i landet, går i et terreng som frembyr fare for steinsprang og ras.

Staten må etter dette frifinnes.

Anken har ført frem. Ankemotparten fikk medhold i de to tidligere instanser, og jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Staten ved Samferdselsdepartementet frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:1324

Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førsvoterende.

Kst. dommer Dick Henriksen, dommerne Endresen og Heiberg: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Nils Moe):

Retten legger til Sum at staten i et tilfelle som det foreliggende svarer for feil som begås av tjenestemenn i veivesenet såfremt disse feil er av en nærmere bestemt art

Først drøftes veiforholdene gjennom Rynesåsen generelt, og dernest vurderes det hele sett i relasjon til det ras som gikk 4/41968.

l. Det er helt på det rene at veistrekningen gjennom Rynesåsen allerede før 4/4 fremsto som vesentiig mer risikobetont enn det som må antas å være vanlig for riksveier. Det er derfor relativt bemerkelsesverdig at ingeniør Erik Bjørnstad inntil 4/4 var uten kjennskap til ras, steinsprang eller lignende av betydning på denne veistrekning.

Under hovedforhandlingen er det ført en rekke vidner som har forklart seg om veiens farlighet. - - -

Efter disse vidneprov synes det klart at en strekning gjennom Rynesåsen har vært belastet med såvidt mange ras og sprang både av sne og is og sten, at det faller naturlig å si at man her har å gjøre med en særlig utsatt og farlig veistrekning. Efter rettens mening var det før raset 4/4 ikke grunnlag for å utpeke ulykkesstedet som et specielt farlig punkt innen denne strekning. Denne vurdering endres ikke ved at rasstedet i 30 år i likhet med to andre steder på strekningen hadde overbygg. En viss vekt må det her legges på at overbyggene ikke ble bygget opp igjen efter veiutbedringene i 1952.

Retten ser det likevel slik at det inntil 4/4 ikke forelå ytelser som veivesenet kan bebreides. Da det ikke var mullg å peke ut selve rasstedet som farlig punkt, måtte et rasoverbygg eventuelt blitt bygget på hele den farlige strekning. Dette er neppe vurdert, måtte under enhver omstendighet ha fremstått som et helt urealistisk alternativ.

Efter rettens mening forelå det heller ikke grunnlag for å foreta en stenging av veien før 4/4. Den generelle faremullghet som forelå før 4/4 kunne neppe medføre noen stengningsplikt for veivesenet, ihvertfall ikke om dette sammenholdes med de mange og store ulemper dette ville medføre.

Hvorvidt veivesenet kan bebreides at det før 4/4 ikke var foretatt fareskilting er uten betydning for saken idet frk Taraldsvik må ha vært klar over den generelle fare som heftet ved velstreknirigen. Dessuten mener retten at veivesenet kan bebreides at der ikke efter 4/4 ble skiltet, og en kommer derfor tilbake til spørssnålet

Det er således rettens oppfatning at veivesenets forhold til den farlige veistrekning før 4/4 ikke har vært av en slik art at man kan bebreide det på dette grunnlag for den senere ulykke.

Ved raset 4/4 endret den faktiske situasjon seg ganske vesentlig. Dette ras var så stort at endel av selve veibanen ble ødelagt. Gjennom dette ras skilte rasstedet seg ut som et særlig farlig sted på da generelt farlige veistrekning. Straks efter raset ble det satt igang rensk i

Side:1325

fjellsiden. Denne rensk ble foretatt så langt opp som det var mulig å komme. Fra veiveslenets side er det anført at det ikke var mulig å foreta ytterligere rensk før efter 2414. Dette bestrides ikke av retten, men det er rettens oppfatning at denne rensk egentlig mer var en følge av selve ulykken enn en konsekvens av snesmeltingen

Retten bebreider ikke veivesenet at der ikke ble utført rensk i tiden frem mot 24/4. Men en er likevel kommet til at den rensk som ble foretatt efter 4/4, ikke var tilfredsstillende. Dette var veivesenet selv helt på det rene med. Ved brev fra veidirektoratet av 17/9 1968 er' det bl.a. fremholdt følgende:

«Etter ulykken 24/4 d. å. viste det seg at snesmeltingen i det øverste del av fjellpartiet var kommet så langt at det var forsvarlig å sende et arbeidslag som kunne foreta rensk i de deler av fjellsiden som, aar utilgjengelig etter raset 4/4 d. å.»

I samme brev sies det også:

«Fjellsiden ble i forbindelse med utbedringsarbeidene etter raset rensket så langt den var snøbar.»

Av disse uttalelser fremgår helt klart at den første rensk ikke' ble fullført. Det fremgår like Klart at man hadde ønsket å renske mer, men at dette på grunn av sneen ikke lot seg gjøre. Retten kan ikke se annet enn at dette ønske om vidererensk har sin åraak i at veivesenet mente at slik rensk var nødvendig for å fjerne de farer som raset 4/4 hadde skapt, eller de farer man ikke kunne utelukke var skapt Denne fare må ha fortonet seg som utpreget. Dette begrunnes særlig i 3 forhold: For det første hadde det gått et ras akkurat på dette sted Dernest var man klar over at man ikke hadde fått fullført den rensk man hadde ønsket Og for det tredje hadde den rensk som var utført i nedre del av fjellsiden medført at denne ble glattere og faktisk mer egnet til «rutsjebane» for et ras som kom fra de øvre deler.

Efter rettens mening er det Klart at dette har medført at det efter 4/4 var oppstått en ny og langt større rasfare på rasstedet enn den alminnelige fare som tidligere hadde heftet ved hele strekningen. Denne nye situasjon var trafikantene efter at veien var åpnet efter det første ras, overhodet ikke klar over. Tvert om' det faktum at veien ble åpnet efter raset måtte for den vanlige trafikant, hvori frk. Taraldsvik inkluderes, oppfattes som et klarsignal om at nu kunne veien igjen benyttes og at den ikke var vesentlig farligere enn før. Efter rettens mening må veivesenet ha vært klar over den økede fare på grunn av sin kjennskap til de momenter retten ovenfor har nevnt. Men veivesenet må også ha vært klart over at trafikantene ikke visste noe om den nye situasjon Dermed synes det klart at veivesenet satt inne med kunnskap om en fare man for det første visste at den vanlige trafikant ikke hadde, og som man også måtte gå ut fra at trafikantene på et eller annet vis ville tatt konsekvensen av om de hadde kjent til, f. eks. ved å kjøre en omvei eller helt å unnlate å kjøre.

Efter rettens mening har veivesenet ved dette gjort seg skyldig i unnlatelser som må medføre erstatningsansvar. En burde ved skilter eller kunngjøring gjort den vanlige trafikant oppmerksom på den uvanlige fare som var oppstått En er enig i at fareskilt lett kan miste sin effekt. Men i et tilfelle som dette, hvor det på en anerkjent farlig strekning

Side:1326

ikke tidligere hadde vært benyttet fareskilt, er det grunn til å tro at plutselig oppsetting av fareskilter ville hatt en særlig effekt ihvertfall en viss ild. Og det måtte være på det rene at skilteffekten her bare var nødvendig en viss tid, nemlig til man hadde fått fullført rensken. Skulle man være i tvil om skilting ville ha noen effekt, burde man eventuelt ha stengt velen midlervdig inntil den forøkede fare var redusert. At dette ville medføre protester' er uten betydning. De omkjøringer som ville blitt aktuelle er riktignok lange og ubekvemme, men veid mot menneskeliv blir det så godt som helt uten vekt

En er enig med saksøkte i at retten bør vise måtehold og ikke kaste seg til sensurinstans overfor en såvidt spesialfaglig institusjon som veivesenet. En finner ikke å ha gått akkord med dette måteholdskrav, idet en ikke ser det slik at veivesenet er bebreidet noe man qua veivesenet i snevrere forstand har gjort eller unnlatt å gjøre. Bebreidelsen knytter seg mer til de konsekvenser av mer alminnelig art som man har unnlatt å trekke fra den kunnskap man via spesialfaglig innsikt og opptreden hadde skaffet seg.

Retten er således kommet til at det på rasstedet efter 414 var oppstått en såvidt stor og utpreget risiko for steinsprang og ras, at veivesenet ved sine unnlatelser har vist en klart ansvarsbetingende opptreden og dette gjelder uansett hvorvidt det legges til sinn en alminnelig eller spesiell aktsomhetsstandard. De unnlatelser det er, tale om rammes ikke av argumenter om at veivesenets virksomhet er begrenset av bevilgninger og vedtak. Handleplikten knytter seg til helt billige tiltak og rammes ikke av vedtak - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Carl Tank, Halvard Lind Hansen og Birger Lassen): - - -

Lagmannsrettens bemerkninger:

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

Lagmannsretten er på mange punkter enig i heredsrettens domsgrunner, men finner det hensiktsmessig å gi en salet redegjørelse for sitt syn på saken.

Som utgangspunkt for den rettslige bedømmelse bygger også lagmannsretten på at staten kan bli erstatningsansvarllg for feil som begås av tjenestemenn i veivesenet.

Det er på det rene at den veistreknin'gen det er tale om har mange vanskelige partier hvor det er risiko for ras og nedfall sommer som vinter. Etter de gitte opplysninger er Rynesåsen i en lengde av 5-700 meter av de mest utsatte. Det må være riktig å betegne denne som en særlig utsatt og farlig veistrekning. Lagmannsretten kan ikke finne det tilstrekkelig godtgjort at selve ulykkesstedet har utpekt seg som et spesielt farlig punkt, skjønt flere av vitneforklaringene kan etterlate tvil herom. Det har gått igjen i forklaaaigene til de som har kjørt veien i årevis med rutebil og drosje, at det var verst ved sju dette er en tømmeplass ca. 50 meter nord for ulykkesstedet. Det kan også pekes på forklaringen fra vitnet, Mikalsen, som var vegvokter fra 1940 til 1955, at av overbyggene var det det som stod like sør for ulykkesstedet som var mest utsatt for ras og sprang. Engang gikk det et stort ras som

Side:1327

ødela ca. i4 del av taket på dette overbygget. Opplysningene som er kommet frem for retten om forholdene på stedet, skllier seg mye fra det som det er gitt uttrykk for i brevene fra Vegdirektoratet av henholdsvis 17/9 1968 og 3/2 1969, som svar på advokat Eininos henvendelse om erstatning. I det første brevet heter det at steinaas har overhodet ikke forekommet på stedet tidligere, mens det i det følgde brev sies at det fra 1952 til 4/4 1968 ikke har forekommet steinsprang på stedet som er inrapportert til Helgeland vegavdeling. Den siste opplysning kan vel ses på bakgrunn av at det ikke synes å ha vært noen formbundet rapportrutine ved vegavdelingen i slike tilfelle. Det er opplyst av vegsjef Erik Bjørnstad, som var overingeniør ved og leder av vegavdelingen fra 1964 til 1971, at det før 1968 ikke var innført no: ordning med skriftlig rapport fra vegoppsynet om steinsprang og mindre sneras. Det sier seg selv at det i mangel av skriftlige opptegnelser er vanskelig å bringe på det rene hva som har f,,uinet sted gjennom årene av ras og sprang av forskjellig art Man må tro at det også fra vegvesenets tjenestemenn, som kommer og går, må by på vanskeligheter å gjøre seg opp noen sikker mening om risikoen for slike hendelser på de forskjellige partier av veien, når det ikke finnes noe skriftlig materiale å bygge på om hyppigheten og karakteren av ras og sprang fra tidligere år. Man har i denne saken bare hatt muntlige opplysninger å bygge på, hvilket må gi et noe tilfeldig bilde det gjelder ikke bare spørsmålet om hvordan forholdene på stedet har vært før 1968, men også når det spørres om funn og iakttakelser m v. i forbindelse med begivenhetene 4/4 og 24/4 1968. Det er klart at det for skadelidte er vanskelig å skaffe frem materiale om disse forhold. Bevistvil som knytter seg til forhold som vegvesenet burde være nærmest til å freniskaffe opplysninger om, bør etter lagmannsrettens mening gå ut over staten.

Det er fra ankemotpartens side ikke prosedert på at mangelen på effektive sikringstiltak i form av overbygg eller lignende er ansvarsbetingende. Spørsmålet om området ved ulykkesstedet var særlig risikopreget, får derfor bare betydning for så vidt dette i tilfelle burde ha mant vegvesenet til større innsats etter raset 4/4 1968. Selv om lagmannsretten ikke finner det foreliggende materiale tilstrekkelig til å kunne fastslå at ulykkesstedet var et spesielt farlig punkt på veistrekningen, vil den før nevnte tvil være et moment i helhetsvurderingen Årsaksforholdene til de steissprang og ras som har forekommet i området, er for uklare til at lagmannsretten av disse kan trekke noen be- stemte slutninger om hvilken øket risiko som forelå etter raset 4/4, men det synes å være nærliggende at de forholdsvis mange nedfall som hadde skjedd i området tidligere, måtte tilsi en inngående undersøkelse av årsakene til det nye raset og en omsorgsfull opprensing i det farlige område.

Det er opplyst at vegvesenets folk foretok en del rensking av området før man tok fatt på arbeidet med å gjøre veien klar igjen etter raset 4/4. Vegarbeidet var ferdig til palmesøndag, og dagen etter foretok et arbeidslag opprensking av lia så langt sneforholdene tillot Oppsynsassistent Forsmo sto for arbeidet. Han var tatt ut fra sitt arbeid på riksvei 6 for å hjelpe til med å få åpnet riksvel 17. Han har tidligere ikke gitt forklaring i saken, og så vidt man kan se har heller ikke andre

Side:1328

av de som sto for selve opprenskingsarbeidet forklart seg. Forsmo ble tilkalt til ankeforhandlingen for å gi opplysninger om forholdene på stedet Han har forklart at det ble rensket i lia og der hvor raset hadde gått. De gikk så langt de kunne komme og fjernet løse steiner som de kunne se. Det var tydelig at raset hadde begynt lenger opp, men her var sneen så dyp at de ikke kom til å få rensket Mange steder var sneen 1 til 2 m dyp.

På spørsmål uttalte Forsmo at slik situasjonen var, kunne de ikke garantere at stein hadde slått gjennom sneen og lå skjult, og når den smeltet kunne slik stein løsne. Vitnet vet ikke hva som senere ble foretatt, idet han sluttet arbeidet der og reiste på ferie. Han var noe usikker på spørssmål om det var meningen å foreta ytterligere rensKlng når sneen var smeltet, men var nærmest av den oppfatning at dette ville bli gjort.

Etter ulykken 24/4 ble det foretatt undersøkelser og opprensking i det gjenstående partiet oppe i lia. Vegmester Løften, som siden 1961 har hatt oppsynet med veistrekningen, foresto arbeidet. Han har forklart at de noen dager etter ulykken var oppe ved flåget og kunne da se at raset 4/4 hadde startet like opp mot toppen av berget De så merker av dette.

Sammenholder man disse forklaringer, er det naturlig å spørre om Forsmo og hans arbeidslags iakttakelser burde ha tilsagt ytterligere undersøkelser etter tiloversblevne steiner så snart sneen smeltet og om man i tilfelle da kunne ha vurdert risikoen for steinsprang bedre ut fra det man kunne se av merker etter raset. Det er ikke opplyst noe om Forsmo har rapportert videre til Løften eller andre overordnede hva han hadde utført av renskingsarbeid, hva som sto igjen og hva han hadde sett øverst i rasområdet. Det er heller ikke opplyst nøyaktig hva Løften og andre som var med, fant av løse steiner' og annet i det område som nå var tilgjengelig. Ingen skriftlig rapport er fremlagt fra vegvesenets side i saken. Etter rettens mening må det ha vært grunn til etter en slik ulykkeshendelse, for vegvesenets ansvarlige å sørge for at det ble satt opp en rapport om de undersøkelser og funn som ble gjort. Etter lagmannsrettens mening er det adskilg tvil til stede om vegvesenets folk har foretatt hva som burde være en forsvarlig undersøkelse av rasområdet i tiden etter 4/4. Mangelen på håndgripelig opplysningsmateriale fra vegvesenets side bidrar sterkt til denne tvil. Det er ikke gitt noen opplysninger om det på ansvarlig hold ble vurdert om det var grunn til å foreta ytterligere sikringstiltak i rasområdet så snart forholdene ble slik at man kunne komme til. Det er opplyst at snesmeltingen var i gang, og at det etter ulykken var smeltet så meget at man kunne komme opp i området som hadde vært utilgjengellg etter raset 4/4. Det er ikke lagt frem noen opplysninger om værforholdene var slik at man ikke kunne regne med snesmelting tidligere. Retten kan ikke se bort fra den mulighet at det allerede over påskehelgen var smeltet så mye at området øverst oppe helt eller delvis var avdekket, slik at man kunne ha oppdaget steiner som tidligere hadde vært skjult av sneen, hva vitnet Forsmo som nevnt ikke har kunnet utelykkke. Det er fra vegvesenets side opplyst at man ikke har kunnet finne ut hvor steinen som forårsaket ulykken, kom fra. Men den mest nærliggende

Side:1329

forklaring må vel være at den er kommet enten fra det område øverst i lia hvor det ikke ble rensket første gang eller fra berget lenger opp. Området nedenfor var jo rensket Etter hva vegvesenet senere er kommet til, startet raset 4/4 antakelig i berghammeren øverst I så fall kunne det vel ha ramiet steiner ned i sneen der man ikke kom til med rensk første gang. Det er uklart hvorledes merkene som vegmester Løften med følge så i berget øverst oppe' så ut og om de viste hva som hadde løsnet Retten kan ikke bygge på at merkene var slik at de visste at det var risiko for nye steinsprang fra selve bergnammeren, og at man i så fall ville ha kunnet oppdage slikt på et tidligere tidspunkt - før ulykken. Men også løften så hva Forsmo tidligere hadde sett, nemlig at raset 4/4 hadde startet oppe i retning fra toppen av berget, og man kan da ikke se bort fra at en undersøkelse i dagene før ulykken, ville ha kunnet bringe for dagen steiner som var revet løs og lå i sneen nedenfor berget.

Lagmannsretten mener at det er så stor tvil til stede når det gjelder spørsmålet om ulykken kan ha sin årsak i at vegvesenet har undlatt å foreta en forsvarlig oppfølging av undersøkelse og opprensking av den gjenværende del av rasstedet etter at man hadde avsluttet dette arbeid og åpnet veien 9/4 1968, at betingelsene for erstatningsansvar på grunnlag av uaktsomhet hos vegvesenets ansvarlige må pålegges staten som arbeidsgiver. Retten anser de feil som undlatelsene innebærer for å være av en så vidt kvalifisert karakter, at de må lede til ansvar selv om man setter det krav til ansvarskriteriet, at det må foreligge et be- tydelig avvik fra vanlig faglig standard.

Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på hvilke konkrete tiltak vegvesenet måtte sette i verk for å hindre folk i å kjøre på veien inntil den økede risiko for stelnsprang ble eliminert Det kunne enten bli tale om å stenge veien for en tid, eller å foreta undersøkelse og eventuell opprensking så ofte i de kritiske dagene mens snesmeltingen foregikk at man kunne gå ut fra at man hadde situasjonen slik under kontroll at det lot seg gjøre å la veien være åpen. - - -