Rt-1973-221

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-02-17
Publisert:	Rt-1973-221
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 22B/1973
Parter:	Jon Sæther, Liv Løken, Ivar Løken (advokat Trygve Merckoll - til prøve) mot Ragna Hille Norstrøm (høyesterettsadvokat Erling M. Torkildsen).
Forfatter:	Heiberg, Blom, Schweigaard Selmer, Tønseth, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §128, §154, §168, Tinglysingsloven (1935) §20, §21, Tinglysingsloven (1935)

Dommer Heiberg: Saken gjelder krav fra Ragna Hille Norstrøm om at Ivar Løken og Jon Sæther hver for seg dømmes til å avlyse sin halvdel av en pantobligasjon pålydende kr. 15.000, tinglyst 14. august 1964 i «Lundbebyggelsen» på gnr. 39 bnr. 152 og 153 i Asker, og videre at Liv Løken dømmes til å avlyse sin pantobligasjon pålydende kr. 13.878,44, tinglyst 3. oktober 1964 i den samme eiendom.

Asker og Vestre Bærum herredsrett avsa 26. juni 1970 dom i saken med domsslutning:

«1. De saksøkte Liv og Ivar Løken samt Jon Sæther frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Etter anke fra fru Norstrøm avsa Eidsivating lagmannsrett 23. desember 1971 dom med domsslutning:

«Liv Løken dømmes til å avlyse sin pantobligasjon pålydende kr. 13.878,44 i «Lundbebyggelsen» tinglyst 3.10.1964.

Ivar Løken og Jon Sæther dømmes til å avlyse pantobligasjon stor kr. 15.000,- i «Lundbebyggelsen» tinglyst 14.8.1964.

Sakskostnader tilkjennes ikke.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Jon Sæther, Liv Løken og lvar Løken har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har nedlagt påstand:

«1. Jon Sæther, Liv Løken og Ivar Løken frifinnes.

2. Ragna Hille Norstrøm dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter.»

De gjør gjeldende at lagmannsretten har misforstått Sæther når den På grunnlag av hans forklaring har bygd På at det var Stålrørfabrikken som gav Halle Knutzen lånet på 15.000 kroner. Lånet ble ytet av midler tilhørende Løken og Sæther personlig mot kvittering til dem. Det hevdes videre at lagmannsretten har stilt for strenge krav til aktsomhetsplikten, og at det er en feil at retten ikke har vurdert og tatt hensyn til den uaktsomhet fru Norstrøm selv har vist ved ikke å tinglyse sine rettigheter.

Fru Norstrøm har nedlagt påstand:

Side:222

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at saksomkostninger tilkjennes for alle retter.»

Hun henholder seg til lagmannsrettens domsgrunner og hevder subsidiært at de 15.000 kroner under enhver omstendighet var felles eiendom, med den følge at eierne må solidariseres når det gjelder spørsmålet om aktsom god tro.

Begge parter har ellers i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler og påberopt de samme bevis som for de tidligere instanser.

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett for Asker og Vestre Bærum herredsrett er avhørt partene og 2 vitner hvorav det ene er nytt for Høyesterett, mens det annet også ble avhørt for herredsretten, men ikke for lagmannsretten. Som nytt dokument for Høyesterett er blant annet fremlagt en kvittering, datert 7/3-64, fra Reidar Halle Knutzen for å ha mottatt av Ivar Løken og Jon Sæther kr. 15.000 som lån mot pant i gnr. 39 bnr. 152 og 153 «som jeg garanterer er uten heftelser».

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Angående Liv og Ivar Løkens forhold tiltrer jeg i det vesentlige lagmannsrettens begrunnelse. Når man først på grunnlag av lagmannsrettens dom i den tidligere sak må bygge på at ektefellene ikke har vært i aktsom god tro med hensyn til testamentets klausul om løsningsretten, må etter min mening uten videre følge av dette at de ikke kan vinne noen rett ved å påberope seg god tro angående klausulens rettslige rekkevidde. Fru Norstrøms unnlatelse av å la sin rett tinglyse kan, slik forholdene i dette tilfelle ligger an, ikke tillegges noen selvstendig betydning.

Når det gjelder forholdet til Sæther, finner jeg det ikke avgjørende om lånebeløpet på 15.000 kroner tilhørte Asker Stålrørfabrikk A/S, slik som lagmannsretten har antatt, eller om det var de to innehaveres eiendom. Under enhver omstendighet var det etter disses egen forklaring midler som skrev seg fra fabrikken, og som var lagt til side som en slags reservekapital i fabrikkens bankboks i åpne konvolutter, påført de to eieres navn og med noenlunde like store beløp på hver. Under disse forhold, og med det personlige og økonomiske fellesskap som bestod mellom dem både i sin alminnelighet og i denne spesielle lånetransaksjon, må Sæther etter min mening finne seg i at de innsigelser som kan gjøres gjeldende mot Løken, også rammer ham.

Etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg at de ankende parter må betale saksomkostninger for alle retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Jon Sæther, Liv Løken og Ivar Løken én for alle og alle for én til Ragna Hille Norstrøm 12.000 - tolv tusen - kroner innen 2 - to uker fra forkynnelsen av denne dom.

Side:223

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Tønseth og Eckhoff: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Pål Skarpaas Berg):

Boktrykker Ole Weberg eide til sin død gnr. 39, bnr. 152 og 153 i Asker. En del av eiendommen, før kalt Lund - Landøen, nå Lundbebyggelsen, som består av en tømmerbygning og et uthus med tilhørende bruksrett til et inngjerdet stykke grunn er særlig nevnt i Webergs testament av 19. juni 1954.

Weberg bestemte at en av hans døtre, fru Aase Kay, skulle ha forkjøpsrett til Lundbebyggelsen for kr. 5.000, - ved oppgjør av dødsboet. Delvis tilsvarende bestemmelser ble truffet for andre deler av eiendommen til fordel for andre av Webergs døtre. Videre heter det i testamentet:

«De eiendommer som er overtatt i kraft av forkjøpsrett etter nærværende testamentes bestemmelser, kan ikke videreselges uten først å være tilbudt de øvrige av mine døtre i følgende rekkefølge: Ragna Hille, Astrid Halle Knutzen, Ingrid Vold, Aase Kay, Thorunn Fredrikke Opdahl og Anne Marie Tyrholm etter samme pris som jeg foran har fastsatt med tillegg av verdiøkning som følge av påkostninger - - - .»

Aase Kay overtok Lundbebyggelsen for kr. 5.000,- etter Ole Webergs død i kraft av sin testamentariske forkjøps- og løsningsrett. Skjøtet ble tinglyst 26. oktober 1957. Hun skjøtet eiendommen til Reidar Halle Knutzen jr. ved gavebrev tinglyst 4. september 1964. Reidar Halle Knutzen jr. overdro eiendommen til Liv Løken for kr. 28.878,- ved skjøte tinglyst 4. september 1964.

Saksøkeren Ragna Hille Norstrøm ved h.r.advokat Erling Torkildsen krevde i brev av 7. desember 1964 til Liv Løken skjøte på eiendommen for kr. 5.000,-, idet hun viste til bestemmelsene i testamentet. Liv Løken avslo og det ble reist sak ved nærværende herredsrett som avsa dom 16. mars 1966 gående ut på at Liv Løken skulle utstede skjøte på eiendommen Lundbebyggelsen til saksøkeren mot å erlegge kr. 5.000,- samt at Liv Løken skulle betale saksomkostninger. Ved dom avsagt 14. oktober 1967 stadfestet Eidsivating lagmannsrett herredsrettens dom. Ifølge såvel herreds-' som lagmannsretts domspremisser var Liv og Ivar Løken ikke i aktsom god tro med hensyn til testamentbestemmelsen tiltross for at grunnboken ble undersøkt, og saksøkerens rett ikke var tinglyst. Den er først blitt tinglyst etter at hun nå har overtatt eiendommen i henhold til dommen. Fra herredsrettens domspremisser hitsettes:

«I sin alminnelighet vil undersøkelse av grunnboken være tilstrekkelig til oppfyllelse av aktsomhetskravet for en kjøper av fast eiendom. Direkte spørsmål til selgeren eller andre kan ofte være vanskelig å stille, idet slike undersøkelser kan oppfattes med mistro til andres hederlighet. I nærværende tilfelle forelå ikke slike hindringer. Ett enkelt spørsmål, f.eks. til den nære omgangsvenn Tyrholm, ville oppklart forholdet. Saksøkte har derfor ikke oppfylt sin undersøkelsesplikt, og må respektere saksøkers rett.»

På eiendommen Lundbebyggelsen hviler to pantobligasjoner, begge utstedt av Reidar Halle Knutzen jr., den ene på kr. 15.000,-til Jon Sæther

Side:224

og lvar Løken, tinglyst 15. august 1964, den andre på kr. 13.878,44 til Liv Løken, tinglyst 3. september 1964.

Ved stevning innkommet 22. januar 1969 har saksøkeren reist sak og nedlagt påstand om at Ivar Løken og Jon Sæther må avlyse sin obligasjon for kr. 10.000,- til kr. 5.000.-, mens Liv Løken må være forpliktet til å besørge sin obligasjon slettet i sin helhet idet de saksøkte også når det gjelder dette forhold menes å ikke ha vært i aktsom god tro. - - -

Rettens bemerkninger:

I dette tilfelle har de to pantobligasjoner bedre prioritet enn løsningsretten som er tinglyst på et senere tidspunkt enn obligasjonene hvis panthaverne er i aktsom god tro på det tidspunkt da avtalen om pantsettelse ble inngått, jfr. tinglysingsl. §20, §21 første ledd og Harbek og Solems kommentar til tinglysingsloven 4. utgave 136,2. avsn. Konsekvensen av dette er at løsningsretten ved eventuell auksjon over «Lundbebyggelsen» kan utslettes, jfr. tvfbl. §128 annet ledd og §168 første ledd. En rettighet av den type det her dreier seg om kan ikke gjøres gjeldende ved auksjonssalget, jfr. tvlbl. §154. Men det kan ikke være noe i veien for at løsningsretten skal kunne gjøres gjeldende etter auksjon. De saksøktes henvisning til tvfbl. §154 finnes derfor å være uten betydning for saken, jfr. Brækhus/ Hærem «Norsk tingsrett» 303 (petitavsnittet).

Spørsmålet blir her om Liv og Ivar Løken samt Jon Sæther har vært i aktsom god tro slik at pantobligasjonene beholder sin prioritet.

Når det gjelder ektefellene Løken, vil retten bygge på de to dommene nevnt innledningsvis forsåvidt gjelder Klausulen om løsningsrett i Webergs testament. Det er fra de saksøkte Løkens side i denne saken ikke bestridt at de ikke var i aktsom god tro med hensyn til løsningsretten, og saksøkeren har på dette grunnlag frafalt noen vitner under hovedforhandlingen. Retten vil dog presisere at det her er et annet spørsmål oppe til avgjørelse - nemlig om Løkens burde ha forstått at Klausulen kunne virke som et forbud mot pantstillelse. I de tidligere dommene er det bare fastslått at Liv Løken ikke var i god tro på grunn av manglende undersøkelser av de faktiske forhold. Det hitsettes fra herredsrettens dom: «Retten legger til grunn at Liv Løken i allefall må ha vært oppmerksom på at Webergs testamente inneholdt bestemmelser som kunne være av betydning ved eiendomsoverdragelsen.» Heri ligger ikke at hun burde ha forstått at testamentet inneholdt bestemmelser som kunne være av betydning ved en pantsettelse. Retten vil - i tilslutning til saksøkeren - legge til grunn at ektemannen Ivar Løken, som hun har felleseie med, rent kunnskapsmessig er i samme stilling som fruen.

Det er opplyst at pantobligasjonen av 1. mai 1964 på kr. 15.000,- er et regulært lån mot pant i eiendommen. Eiendommen var på den tiden ubeheftet og eieren, Reidar Halle Knutzen, søkte de to långiverne om å oppta et lån på kr. 15.000,-. Pengene skulle brukes til driften av Halle Knutzens bensinstasjon. Han var visstnok i en meget vanskelig økonomisk situasjon. Pantobligasjonen av 15. august 1964 på kr. 13.878,44 refererer seg, etter det som er opplyst, til gjeld som Halle Knutzen på det tidspunkt hadde til ektefellene Løken. Det var visstnok varegjeld som skrev seg helt tilbake fra 1963. Disse gjeldspostene ble samlet opp og danner grunnlaget for obligasjonen.

Side:225

I alminnelighet vil eieren ha rett til å pantsette sin eiendom hvis han har behov for å nyttiggjøre seg eiendomsretten, og pantehaveren må kunne gå ut fra at eieren har rett til å pantsette eiendommen. I dette tilfelle ble grunnboken undersøkt, og der var intet anmerket som pekte i retning av et panteforbud eller et utleggsforbud. Hvis man, som retten her gjør, bygger på at Løkens hadde kjennskap til testamentklausulen, blir spørsmålet da om aktsomhetskravet skal tøyes dithen at de også måtte forstå at løsningsretten i realiteten ville kunne virke som et utleggsforbud idet eierens kreditorer ikke kan søke dekning i eiendommen for et større beløp enn løsningssummen. En tvangsauksjonskjøper vil ikke by over løsningssummen hvis han vet at løsningsretten vil bli gjort gjeldende etter auksjonen. For den delen av eiendommens omsetningsverdi som overstiger kr. 5.000,-vil derfor løsningsretten virke som et utleggsforbud. Retten er enig i det som er nevnt av saksøkerens prosessfullmektig i denne forbindelse.

Men retten finner på grunnlag av de tidligere dommer og det som ellers er kommet frem under hovedforhandlingen i nærværende sak at det ikke kan fastslås at uaktsomhet foreligger fra Liv og Ivar Løkens side når det gjelder pantsettelsene. Etter det som er kommet frem i lagmannsrettssaken var Halle Knutzen i ond tro med hensyn til kunnskapen om testamentklausulen og dermed sin rett til å sitte med eiendommen. Når det gjelder pantsettelsen, har han avgitt en erklæring som peker i retning av at han mente å kunne oppta lån på eiendommen idet han faktisk eide den.

Retten vil dog ikke legge særlig vekt på denne erklæringen.

Det avgjørende er testamentklausulens egen ordlyd. Her står det intet om pantsettelse, kun om hvordan man skal forholde seg ved videresalg etter at eiendommen er overtatt i kraft av forkjøpsretten. Det har formodningen mot seg at Løkens ville yte lån og kreve sikkerhet i eiendommen hvis de visste at den antageligvis intet ville utbringe ved en realisasjon, det samme er tilfelle for Sæthers vedkommende. Av tinglysningsregistrene fremgikk det at eiendommen var ubeheftet og ikke på noen måte klausulert. Men Løkens var - noe retten forutsetter - i alle fall klar over at det var visse irregulære omstendigheter forbundet med overdragelsen av eiendommen. Selv om Løkens har lest testamentet, finner dog retten at de måtte gå ut fra at Halle Knutzen kunne pantsette den. Retten mener at man må stille større krav til aktsomheten ved overdragelsen av eiendommen enn ved pantsettelsen av den. I nærværende tilfelle er det spørsmål om Løkens skal tape eller ikke tape pengene de har lånt til Halle Knutzen, mens det i den før avgjorte sak var spørsmål om tap av eiergevinst. Retten vil ikke pålegge Løkens ansvaret for en riktig fortolkning av testamentet - at de burde forstått at det inneholdt et disposisjonsforbud; og ikke bare, som i den tidligere sak, en løsningsrett - kunnskap man ville ha fått ved blott og bar gjennomlesning av testamentet. Det sannsynlige er at Løkens nok var klar over forkjøps- og løsningsretten på grunn av opplysninger fra Tyrholm og frue etc., men at de ikke kjente til de nærmere enkeltheter i testamentet. Etter de opplysninger som er fremkommet var det en erfaren advokat som satte opp testamentet. Man skulle da tro at han ville tatt med panteforbudet hvis han ville ha det med. Mot dette kan man anføre at en såpass lav

Side:226

løsningssum i seg selv bevirker et panteforbud i de tilfeller hvor det etter testamentet har aktualitet, nemlig der en av de berettigede ønsker å overta eiendommen.

Til dette er å bemerke at det ikke kan forlanges av en lekmann at han skal sette seg inn i slike forhold. Det må være en risiko som pålegges den enkelte rettighetshaver at testator og senere han selv ikke sørger for å tinglyse klausulen. Han gjør seg derved skyldig i en uaktsomhet som han regelmessig selv bør bære følgene av og ikke velte over på en utenforstående tredjemann. Ifølge Harbek/Solems kommentar til tinglysingsloven, 3. utg. 135 gjelder dette selv om det ellers ville ha vært grunn til å si at tredjemann burde kjent til rettigheten, og selvsagt - det som kan utledes fra den. Retten finner at dette moment er vesentlig og at det har selvstendig betydning i denne saken.

Etter dette finner retten at saksøkeren ikke kan vinne frem med sin anførsel om uaktsomhet i relasjon til tinglysingsl. §21 første ledd, og finner det ikke nødvendig å komme inn på det som forøvrig er hevdet om bakgrunnen for salget til Liv Løken etc. Avgjørelsen er dog tatt under noen tvil. - - -

Når det gjelder Jon Sæther har retten kommet til samme resultat, men på et annet grunnlag. Fra Sæthers side er det anført at fru Hilde Norstrøm har utvist passivitet som hun selv bør bære følgene av ved ikke å gjøre sin rett gjeldende på et tidligere tidspunkt. Retten finner - i likhet med de tidligere dommer - ikke at saksøkerens rett er bortfalt ved passivitet selv om det er fastslått i gjeldende rett at dette kan skje, jfr. Brækhus/Hærem «Norsk tingsrett» 619-620. Det er klart at tidsvilkåret her ikke er oppfylt. Retten viser ellers til herredsrettens dom hvoretter det heter at saksøkeren ikke har hatt noen oppfordring til å gjøre sin rett gjeldende på et tidligere tidspunkt. Det samme er tilfelle i nærværende sak.

Retten finner dog at Jon Sæther har vært i aktsom god tro. I sin forklaring har Sæther fremholdt at han i 1964 ydet Halle Knutzen et lån på kr. 7.500,-mot pantesikkerhet i «Lundbebyggelsen» fordi Halle Knutzen var kommet i økonomiske vanskeligheter og i den anledning henvendte seg til Sæther for å få hjelp. Pengene ble utlånt fordi Sæther syntes synd på ham. Lånet ble gitt på regulær måte uten noen særfordeler. Grunnboken ble undersøkt før pantsettelsen. Sæther har bestemt fremholdt at Ivar Løken og/eller hans hustru ikke har fortalt noe om de testamentariske bestemmelser vedr. eiendommen, heller ikke andre har nevnt noe. Det ble opplyst at Jon Sæther er disponent i A/S Asker Stålmøbelfabrikk hvor Ivar Løken er aksjeeier og formann i styret.

De har 29 aksjer hver (mens en tredjemann har to) og er visstnok omgangsvenner helt fra 1962. Sæther har forklart at han kjente lite til forholdene på Webergs eiendom og arveforholdene. Han visste bare at døtrene til Weberg, Anne Marie Tyrholm, Thorunn Opdahl og Astrid Halle Knutzen hadde arvet hver sin del av den. Han har fremholdt at det ikke var på tale med noen overdragelse på det tidspunkt da lånet ble ydet og pantobligasjonen utstedt. Det var således ikke hensikten til Løkens og Sæther at de ville slå til seg eiendommen fordi det f.eks. var greitt å ha båt liggende på svai utenfor stedet. Spørsmålet om overdragelse ble fremmet senere. Meningen var - ifølge Sæther - at Halle Knutzen skulle

Side:227

tilbakeskjøtes eiendommen så snart gjelden var dekket. Overdragelsen var visstnok ment å være av midlertidig karakter, nærmest for å sikre at Halle Knutzen skulle beholde eiendommen. Fra saksøkerens side er det hevdet at en presumpsjon for at Sæther på grunn av det nære tilknytningsforhold til Løkens og Tyrholms ikke kan være i god tro i tråd med det retten kom frem til i den tidligere sak om løsningsretten.

Retten finner at det ikke er ført noe bevis for positiv ond tro eller uaktsomhet hos saksøkte Sæther i denne saken og vil i hovedsaken henholde seg til hva som er anført av hans prosessfullmektig om dette. På grunnlag av de fremkomne opplysninger, mener retten at det her ble ydet et helt ordinært lån og Sæther måtte kunne stole på det som fremgikk av grunnboken. Som eier var Halle Knutzen legitimert til å pantsette eiendommen og retten finner ikke at Sæther i sin stilling og situasjon burde ha oppdaget eller fattet mistanke om at det heftet en mangel ved Halle Knutzens rett. Det er, etter rettens mening, naturlig at man ofrer mer tid til undersøkelser ved kjøp av fast eiendom enn ved pantsettelse og mener å finne en viss støtte for sitt syn i Brækhus/Hærem «Norsk tingsrett» 463,3. avsn. Bevisbyrden påhviler den som påstår ond tro - her saksøkeren, jfr. Brækhus/Hærem 5.473. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erling Slyngstad og T. Krog og tilkalt dommer, sorenskriver Bjarne Mathiesen): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og nevner følgende:

Liv og Ivar Løken har begge godtatt som bevist i nærværende sak det som i den tidligere saken er ansett som bevist etter dommene av 16.3.1966 og 14.10.1967. Lagmannsretten vil derfor bygge på bevisvurderingen i disse dommene, slik denne har vært etter domsutskriftene, og på det som er framført under ankeforhandlingen i nærværende sak. Det var etter det opplyste Ivar Løken som handlet for sin hustru i 1964. Lagmannsretten legger til grunn at ektefellene Liv og lvar Løken, som ellers har felleseie, i 1964 kunnskapsmessig sett var i samme stilling. Noe annet kan for lagmannsretten heller ikke anses påstått.

Lagmannsretten finner det lite tvilsomt at klausulen i Ole Webergs testament må innebære et forbud mot alle disposisjoner som ville gjøre klausulens bestemmelser illusoriske. Det er ikke bevist at noen av Ragna Hille Norstrøms søstre har forstått Klausulen på noen annen måte og heller ikke at de har pantsatt sin eiendom i strid med klausulens bestemmelse. Men selv om de skulle ha gjort det, kan dette ikke være avgjørende. l den ovenfor nevnte dommen av 14.10.1967 kom lagmannsretten til at Liv Løken «i hvert fall ikke kan antas å ha vært i aktsom god tro med omsyn til løsningsretten» - enda det i saken var på det rene at testamentet, som hjemlet løsningsretten, ikke var tinglyst. I nærværende sak er bl.a. spørsmålet om Liv og lvar Løken forsto eller burde forstå at løsningsretten innebar et forbud mot pantsetting. Lagmannsretten er i dette spørsmål kommet til et annet resultat enn herredsretten. Liv og Ivar Løken visste etter det som er ansett bevist i de tidligere dommene, i hvert fall så meget at de burde ha foretatt nærmere undersøkelser. Lagmannsretten legger for øvrig til grunn at hvis de først var blitt klar over

Side:228

løsningsretten også måtte ha forstått at den foretatte pantsetting ville gjøre forkjøpsretten illusorisk. Dette må etter lagmannsrettens mening gjelde uansett om de kjente testamentsklausulens nærmere ordlyd eller ikke. Det er for lagmannsretten en fremmed tanke, slik som det hele ligger an, at Liv og Ivar Løken, som ikke var i aktsom god tro med omsyn til løsningsretten, kan ha vært det med omsyn til løsningsrettens konsekvenser. Det er ikke påstått at Liv og Ivar Løken ikke var fullstendig Klar over Reidar Halle Knutzen jr.'s økonomiske situasjon.

Lagmannsretten finner etter dette at Liv Løken må dømmes til å avlyse sin pantobligasjon på kr. 13.878,44 i Lundbebyggelsen.

Når det gjelder pantobligasjonen på kr. 15.000,-, har Jon Sæther forklart under ankeforhandlingen at Reidar Halle Knutzen jr. kom til Stålmøbelfabrikkens kontor og ba om lånet. Reidar Halle Knutzen jr. fortalte at han var i en ytterst vanskelig økonomisk situasjon og var sterkt nedfor. Han hadde da med seg og foreviste skjøtet (gavebrevet) fra Aase Kay på Lundbebyggelsen. Sæther syntes skjøtet var noe rart formet. Noen avgjørelse på stedet ble ikke tatt. Sæther konfererte så med Ivar Løken - muligens også med advokat Sørlie. Jon Sæther og Ivar Løken kom til at Reidar Halle Knutzen jr. skulle få låne pengene. Sæther hentet så pengene i en bankboks. Pengene og bankboksen var Stålmøbelfabrikkens. I hvert fall var pengene penger som Sæther og Ivar Løken hadde sammen. Sæther overlot så det videre i saken til Ivar Løken. Tinglysingsbøkene ble undersøkt av advokat Sørlie, som også hadde ment at skjøtet (gavebrevet) var noe rart formet. Sæther kan ikke gi noen forklaring på det lange tidsrom mellom pantobligasjonens datering og tinglysing.

Lagmannsretten legger etter Jon Sæthers forklaring til grunn at det var Stålmøbelfabrikken som var långiver. lvar Løken og Jon Sæther hadde hver 29 av de 60 aksjene i denne. De gjorde med fabrikkens penger som de ville. Jon Sæther var disponent. Ivar Løken var formann i styret. Det var naturlig å overlate pantesikkerhetsspørsmålet til ham. Som nevnt ovenfor, konstaterer lagmannsretten at lvar Løken ikke var i aktsom god tro når det gjaldt løsningsretten og finner at han burde ha forstått at den kunne virke som et pantsettingsforbud. Både Jon Sæther og Ivar Løken visste at Reidar Halle Knutzen jr. befant seg i en økonomisk siutasjon som etter Jon Sæthers forklaring under ankeforhandlingen synes å ha vært nærmest desperat. Lagmannsretten finner derfor at Stålmøbelfabrikken, som det i virkeligheten dreier seg om, ikke kan vinne noen panterett i eiendommen i strid med Ragna Hille Norstrøms rett fordi styrets formann ikke har vært i aktsom god tro. At Ivar Løken ikke var i aktsom god tro allerede på dette tidspunkt, mener lagmannsretten er ansett bevist i herredsrettens dom av 16.3.1966 i den tidligere saken. Konsekvensen av dette må bli at Jon Sæther og Ivar Løken må dømmes til å avlyse obligasjonen. - - -

Side:229