Rt-1973-397

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-03-23
Publisert:	Rt-1973-397
Stikkord:	Meglerkommisjon
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 49B/1973.
Parter:	Herman J. Sørensen (høyesterettsadvokat M. Dahl-Hansen) mot Sev. Dahl Co. A/S Ltd. (høyesterettsadvokat Sigurd Wælgaard).
Forfatter:	Endresen, Schweigaard Selmer, Lorentzen, Blom, Heiberg
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §33

Dommer Endresen: Ved kontrakt av 20.-23. oktober 1936 «mellom Skibsaksjeselskapet «Solvang» og herr Skibsreder A. Gowart Olsen, Stavanger paa den ene side, og firmaene Sev. Dahl & Co.

Side:398

A/S, Ltd., Oslo og Herman J. Sørensen, Oslo, paa den annen side» (skipsaksjeselskapet og de to firmaer kalles i det følgende henholdsvis Solvang, DahI og Sørensen) ble DahI og Sørensen i forbindelse med aksjetegning i Solvang tilsikret enerett til befraktning og kjøp og salg av Solvangs «skibe» mot kommisjon av 1 % 1 1/4 % til hvert av firmaene. Den ene av interessentene i Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. var Knut Raaum, innehaver av det personlige firma Sev. Dahl, Tønsberg.

Kontrakten av 1936 ble ved tilleggsavtale av 21.-22. april 1949 for Dahls vedkommende endret slik at Solvang inntil Raaums død skulle betale Sev. Dahl, Tønsberg 1/2 % kommisjon på samtlige daværende og fremtidige forretninger avsluttet for regning av rederiet. Dette trådte i stedet for kontraktens bestemmelse om Dahls rett til kommisjon fra Solvang som dermed falt bort. Samtidig forpliktet Sørensen seg til å avstå til Dahl 1/4 % på samtlige forretninger som Sørensen etter Raaums død måtte avslutte for regning av Solvang. Raaum døde 3. juni 1950. I henhold til den forpliktelse Sørensen hadde påtatt seg til å avstå en del av firmaets kommisjon til Dahl, betalte Sørensen i den følgende tid frem til 1956 tilsammen over kr. 600.000 til Dahl.

Fra 1. januar 1956 trådte Hjalmar Lund som hadde vært opptatt som associé i Sørensens firma, ut av firmaet, og dette gav støtet til at skipsreder Gowart Olsen på egne og Solvangs vegne erklærte seg ubundet av kontrakten av 1936, idet han anførte at denne juridisk ikke var bindende. Sørensen reiste i 1960 sak mot Gowart Olsen og påstod seg i henhold til kontrakten tilkjent kr. 2.500.000. I 1962 utvidet Sørensen saken til også å omfatte Solvang. Ved Stavanger byretts dom av 19. desember 1962 ble Gowart Olsen frifunnet, mens Solvang ble dømt til å betale Sørensen kr. 404.534. Sørensen påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Partene inngikk imidlertid 20. mars 1964 forlik. Ifølge dette frafalt Sørensen sine rettigheter til enebefraktning av skip tilhørende Solvang mot at Herman J. Sørensen og hans nevø Ole Herman Sørensen som var opptatt som kompanjong i firmaet, skulle selge sine aksjer i Solvang til rederiet for en nærmere angitt kurs, og videre mot at Solvang som vederlag for frafallelsen skulle betale en nærmere angitt sum som imidlertid skulle holdes hemmelig overfor tredjemann.

På dette tidspunkt verserte rettssak mellom Hjalmar Lund og Sørensen om tvistespørsmål som var oppstått etter Lunds uttreden av firmaet. Denne rettssak ble avgjort ved Høyesteretts dom av 12. mars 1966, gjengitt i Rt-1966-305 flg. Lund ble i Høyesteretts dom tilpliktet å betale Sørensen kr. 300.000 samt saksomkostninger.

Etter denne dom fremsatte Dahl - under henvisning til Sørensens forpliktelse ifølge avtalen av 21.-22. april 1949 til å avstå 1/4 % kommisjon - krav om å få en del av det beløp som Sørensen hadde fått ved forliket med Solvang. I stevning til Oslo byrett av 24. mai 1968 satte Dahl kravet til kr. 300.000.

Oslo byrett avsa 25. mai 1970 dom med slik domsslutning:

Side:399

«Herman J. Sørensen dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. kr. 300.000 - kronertrehundretusen - med 5 - fem - prosent renter til betalingskjer.

Saksomkostninger ilegges ikke.»

Sørensen påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som 7. april 1972 avsa dom med slik slutning:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Herman J. Sørensen til Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. 3.000 - tretusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Herman J. Sørensen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Hans anførsler for Høyesterett faller stort sett sammen med hva han har gjort gjeldende for byretten og lagmannsretten. Som en siste subsidiær anførsel som ikke er behandlet i de tidligere dommer, har han anført at det i det beløp som i tilfelle måtte bli tilkjent Dahl, må gjøres fradrag for en forholdsmessig del - stipulert til kr. 12.500 - av Sørensens omkostninger i saken mot Gowart Olsen og Solvang. Sørensen har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Herman J. Sørensen frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for Byrett, Lagmannsrett og Høyesterett.»

Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. har tatt til gjenmæle og har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Sev. Dahl & Co., A/S Ltd. tilkjennes saksomkostninger for Byrett, Lagmannsrett og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett hvor Herman J. Sørensen, Ole Herman Sørensen og Bjarne Jørgensen har forklart seg som parter. For Høyesterett er det fremlagt en del nye dokumenter.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten, og kan i alt vesentlig tiltre disse retters grunngiving som jeg henholder meg til.

Når det så gjelder anførselen om at det i det beløp som er tilkjent ankemotparten - kr. 300.000,-, i hvert fall må gjøres fradrag for kr. 12.500, slik at Dahl må bære en forholdsmessig del av omkostningene ved den rettssak som Sørensen måtte føre mot Gowart Olsen og Solvang, finner jeg at heller ikke den kan føre frem. Byretten og lagmannsretten har skjønnsmessig tilkjent DahI kr. 300.000. Jeg kan ikke se at den omstendighet at Sørensen har hatt utgifter i forbindelse med rettssaken, bør føre til noen endring i det skjønnsmessig ansatte beløp.

Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger, er jeg enig i lagmannsrettens avgjørelse. Etter resultatet må ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Side:400

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Herman J. Sørensen 6000 - seks tusen - kroner til Sev. Dahl & Co. A/S Ltd.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Lorentzen, Blom og Heiberg: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Hans Aubert):

Saken gjelder krav på andel i kommisjon, etter enemeglerkontrakt. Etter forgjeves prøvet forliksmegling har Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. (benevnes Dahl) ved stevning av 24. mai 1968 anlagt denne saken mot firma Herman J. Sørensen (benevnes Sørensen). - - -

Under hovedforhandlingen møtte saksøkeren ved innehaver, direktør Bjarne Jørgensen, - - -

Da nedennevnte kontrakt av 20/23 oktober 1936 ble inngått var Sev. Dahl, Tønsberg et personlig meglerfirma med Knut Raaum som innehaver. Det ble senere eiet av saksøkerfirmaet som drev det meste av gruppens forsikringsvirksomhet.

Skipsreder Gowart-Olsen, Stavanger fikk i slutten av 1935 mulighet for å kontrahere et tankskip på ca. 14.500 tonn ved Kockums i Malmö til en pris av sv.kr. 2.850.000,-med levering i juli 1937. - - -

Gowart-Olsen som tidligere hadde hatt kontakt med Sev. Dahl, Tønsberg, kom i forbindelse med denne og gjennom Sev. Dahl med saksøkte, som på sin side hadde forbindelse med Kockum. Dahl og Sørensen skjøt inn kr. 100.000,-, idet følgende kontrakt ble opprettet:

«D.d. er følgende kontrakt opprettet mellom Skibsaksjeselskapet «Solvang» og herr Skibsreder A. Gowart Olsen, Stavanger paa den ene side, og firmaene Selv. Dahl & Co. A/S, Ltd., Oslo og Herman J. Sørensen, Oslo paa den annen side:

1. Sev. Dahl & Co. A/S, Ltd. og Herman J. Sørensen inngaar paa aa delta i aksjetegningen i ovennevnte selskap paa basis av tegningsinnbydelse av 25. januar 1936 med kr. 100.000,- (et hundre tusen kroner) tilsammen i anledning innkjøp av et ca. 14.500 tons dieseltankskib, som er kontrahert ved Kockums Mekaniske Verkstads Aktiebolag, Malmö til en pris av sv.kr. 2.850.000,- for levering juli 1937.

2. Til gjengjeld for ovennevnte innskudd skal Sev. Dahl & Co. A/S, Ltd. og Herman J. Sørensen sikres enebefraktningen av selskapets skibe mot en kommisjon av 1 % (en procent) paa reisebasis og 1 1/4 % (enogenkvart procent) paa timecharter basis til hver paa samtlige bruttofrakter i tillegg til andre kommisjoner som maatte være nødvendige. - - - »

Etter krigen kom spørsmål om revisjon av avtalen opp igjen. Gowart Olsen ville bare ha en mekler og betale bare en kommisjon. - - -

Side:401

Spørsmålet om revisjon kom opp på ny. Hjalmar Lund, som var en venn av Gowart Olsen, ble i 1946 kompanjong i det saksøkte firma, og han førte forhandlingene som pågikk om revisjon. - - -

18. oktober 1948 hadde Gowart Olsen en konferanse i Oslo med direktør Evensen i saksøkerfirmaet. Direktør Evensen satte opp et P.M. Det inntas her i sin helhet:

P.M.

Sev. Dahl & Co. A/S, Ltd. - Herman J. Sørensen.

Kontrakt med Skibs A/S Solvang, Stavanger.

Undertegnede hadde idag en konferanse med skibsreder Gowart Olsen ang. havariet på s.t. «Atlantic Africa», og benyttet samtidig anledningen til å diskutere spørsmålet om ordning av kontrakten mellem Skibs A/S Solvang på den ene side og Sev. Dahl & Co. A/S, Ltd. - Herman J. Sørensen på den annen side.

Jeg nevnte for skibsreder Gowart Olsen at direktør Jørgensen og jeg skulle gjøre alt hvad vi kan for å få ordnet forholdet til Sev. Dahl, Tønsberg, ved at Sev. Dahl, Tønsberg, så lenge Raaum lever får 1/2 % på befraktningene og 1/2 % kontraheringskommisjon på Nybygningen ved Rosenberg Mek. Verksted. Denne siste kommisjon dekkes ved at Herman J. Sørensen avgir 1/4 % av sin kommisjon inntil beløpet for 1/2 % kommisjon er fyldt.

Jeg nevnte for skibsreder Gowart Olsen at i og med denne overenskomst vil firmaet Herman J. Sørensen, som har skudt inn nøiaktig samme beløp som Sev. Dahl & Co. A/S, Ltd., sitte tilbake med hele forretningen uten nogen partner som han skal dele med.

Jeg fremholdt spesielt for skibsreder Gowart Olsen at Jørgensen og jeg i grunnen har motarbeidet Sev. Dahl's interesser, men på den annen side mente vi at det var i rederiets interesse at forretningen gikk gjennem Herman J. Sørensen, som jo var den beste tankmegler av de to. Jeg nevnte også at dersom Herman J. Sørensen f.eks. hadde hatt Hjalmar Bjørge eller en annen kjendt megler som partner på kontrakten, vilde forholdet vært betraktelig vanskeligere.

Jeg spurte skibsreder Gowart Olsen om han syntes det var noe urimelig i at Sev. Dahl & Co., Oslo, av Herman J. Sørensen's kommisjon får 1/4 %, som jo er en meget beskjeden anpart. Denne kommisjon skulle tre i kraft efter at den 1/2 % kommisjon med Rosenberg var dekket. Skibsreder Gowart Olsen var enig i at det var beskjedent og rimelig og han vilde støtte oss i denne sak.

Oslo, den 18. oktober 1948.

Anders Evensen (s.)

Det bemerkes her at dette P.M. etter saksøktes opplysning først er kommet til hans kunnskap da det ble oversendt med høyesterettsadvokat Wælgaards brev av 25. september 1967 til høyesterettsadvokat M. Dahl-Hansen. - - -

Ved tilleggsavtaler av 21/22. april 1949 ble Dahls kommisjonshandel redusert og begrenset i tid overfor «Solvang». Samtidig påtok Sørensen seg å avgi til Dahl 1/4 % kommisjon.

Det heter herom i

«Tillegg til kontrakt datert 20/23. oktober 1936 mellom Firmaene Sev. Dahl & Co. A/S Ltd., Oslo - Herman J. Sørensen, Oslo og

Side:402

Skipsaksjeselskapet Solvang, Stavanger», skrevet på Herman J. Sørensens signerte ark:

«Firmaet Sev. Dahl & Co. A/S Ltd., Oslo, er innforstått med at Sev. Dahl, Tønsberg, oppebærer 1/2 % kommisjon på samtlige nuværende og fremtidige forretninger avsluttet for regning av Skipsaksjeselskapet Solvang, Stavanger. Kommisjon ved kjøpet av s/t «Atlantic Africa» og på denne båts nuværende certeparti oppebæres ikke.

Ovennevnte kommisjonssats trer hvad Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. angår istedenfor de satser som er nevnt i kontrakten.

Dette tillegg er utferdiget in triplo.

«Oslo, 21. april 1949 Stavanger, 22. april 1949.

Pr.pro Sev. Dahl & Co. A/S Ltd. Skibsaksjeselskapet

«Solvang»

And. Evensen Bj. Jørgensen A. Gowart Olsen

(sign.) (sign.) (sign.)

Og Firma Sørensen skriver 21. april 1949 til Dahl:

«Refererende til Deres brev av idag til Skibsaksjeselskapet Solvang, Stavanger, erklærer jeg mig villig til aa avgi til Dem 1/4 % (enkvart procent) paa samtlige forretninger som efter herr Knut Raaums død avsluttes av mig for regning av Skibsaksjeselskapet Solvang.»

Tilleggsavtalen av 21/22. april 1949 sendte saksøkeren til «Solvang» med denne følgeskrivelse, datert 21/22. april 1949:

«Refererende til tillegg til kontrakt datert 20/23. oktober 1936 mellom Dem og oss, er det underforstått at den nye overenskomst kun står ved makt inntil herr Knut Raaums død.

Etter den tid er Skibsaksjeselskapet Solvang og herr skibsreder A. Gowart Olsen fri for enhver forpliktelse vis-a-vis oss og herr Knut Raaums eventuelle arvinger.

Kontrakt datert 20/23. oktober 1936 og tillegg til kontrakten datert 21./22. april 1949 er ved Knut Raaums død ugyldige for vårt vedkommende.»

Knut Raaum døde 3/6-1950. Sørensen begynte deretter utbetaling til saksøkeren 1/4 % i henhold til avtale.

Det kom til brudd mellom Sørensen og Hjalmar Lund i 1955. Lund gikk ut av firmaet pr. 1/1-1956. Gowart Olsen ga tilkjenne overfor Sørensen i brev av 30. april 1956, bil. 6 ad 3, at det er «mange år siden vi følte oss bundet av «agreementet» (som han benevner avtalen for 1936). Dette standpunktet førte til rettssak mellom Sørensen og Gowart Olsen - - -

«Solvang» ble dømt til å betale Sørensen kr. 404.534,- med rente.

Når byretten avviste de fleste av Sørensens krav, bygget den på fortolkning av prisbestemmelsene.

Dommen ble anket til lagmannsretten. Partene inngikk rettsforlik 20/3-1964. Det lyder slik:

1. Skipsmegler Herman J. Sørensen frafaller alle sine rettigheter til enebefraktning av skip tilhørende Skibsaksjeselskapet «Solvang» (nedenfor kalt Selskapet). Det samme gjelder retten til at Selskapets kjøp og salgsforretninger skal gå gjennom skipsmegler Herman J. Sørensen.

2. Skipsmegler Herman J. Sørensen personlig selger sine 14 aksjer i Selskapet og Ole Herman Sørensen selger sin ene aksje etter en kurs av 450 %. Salget regnes å være gjennomført pr. 19. mars 1964.

Side:403

3. Selskapet betaler som vederlag til skipsmegler Herman J. Sørensen kr.........som erlegges i ti like store terminer å kr........pr. år, første gang 1/4 1964, og deretter 1/4 hvert år.

Betalingen av den første termin inkluderer kjøpesummen for de ovennevnte aksjer.

Advokat Dahl-Hanssen utsteder sluttsedler for aksjene. Selgeren sørger for stempel på sin sluttseddel.

4. Kommisjonen på det løpende serteparti for M/T «Kongsvang», datert 6. august 1952, betales uforandret.

5. Partene vil ikke meddele 3. mann innholdet av dette forlik utover at saken er forlikt og at enemeglerkontrakten er bortfalt mot et vederlag.

6. Den ovennevnte sak for Gulating Lagmannsrett heves som forlikt, idet hver av partene bærer sine omkostninger.

Det beløp man ble enige om er fremdeles ikke opplyst. - - -

Bruddet mellom Sørensen og Lund førte til rettssak mellom dem, tvisten gjaldt kommisjonsoppgjør. - - -Høyesteretts dom er av 12. mars 1966, og etter denne ble Hjalmar Lund dømt til å betale Sørensen kr. 300.000,-med renter. ( Rt-1966-305 flg.)

Da førstnevnte sak var avgjort med forlik, oppsøkte h.r.advokat Dahl-Hansen, i samråd med Herman J. Sørensen, 20. april 1964 Jørgensen og meddelte ham dette. På det tidspunkt var sistnevnte sak under behandling i lagmannsretten. I dette besøket hos Jørgensen ble Dahls eventuelle andel i forliksbeløpet ikke drøftet.

Først da ovennevnte Høyesteretts dom forelå, stillet saksøkeren krav. - - -

Retten bemerker:

Etter saksfremstillingen fra begge parter har retten forstått det slik at bakgrunnen for revisjonen i 1949 av enemeglerkontrakten av 1936, var de endrede forhold innen skipsfarten. Enemeglerkontrakter som ble inngått i de vanskelige tider, var utsatt for pågang fra rederiene som ville ha dem bort fordi de var tyngende. Dette innså ofte innehavere av slike kontrakter, og for å opprettholde de gode forbindelser med rederiene, var det ikke ualminnelig at de gikk med på å oppgi kontraktene, eventuelt mot engangsgodtgjørelse (erstatning). Dette gjaldt så vel assurandører som skipsmeglere, som hadde skutt inn kapital, slik som i foreliggende tilfelle. Såvidt forstås, har også Sørensen i tiden etter krigen trukket konsekvensen av den nye situasjonen og gitt avkall på slike kontrakter mot erstatning.

Det var således i pakt med utviklingen at Gowart Olsen forsøkte å få endret den kontrakt det her er tale om, og det var ikke mer enn naturlig at alle forsøkte å jenke seg etter hverandre. Som det vil fremgå av foran gjengitte korrespondanse, pågikk det forut for den endelige ordning lengre tids forhandlinger mellom partene. De var enten sammen under drøftelsene, eller de drøftet en ordning uten at alle var tilstede. Således var Lund i Stavanger og snakket med Gowart Olsen uten at Dahl deltok, og Gowart Olsen hadde samtale 18/10 1948 med Evensen. Hva Lund og Gowart Olsen kan ha drøftet i detalj, vet retten ikke noe om. Derimot fremgår av det nevnte P.M. hva Gowart Olsen og Evensen snakket om.

Saksøkeren tilbakeviser saksøktes anførsel om at dette P. M. - sammen med øvrige opplysninger - viser at saksøkeren og Gowart Olsen inngikk

Side:404

hemmelig avtale, og at denne var et ledd i en taktikk for å føre saksøkte bak lyset. Det ble ikke utvist illoyalitet fra saksøkerens side. Dahl var den som ved sin realistiske opptreden og ettergivenhet beskyttet Sørensens avtale. Det ville være meningsløst om Dahl skulle trekke seg uten noen godtgjørelse.

Retten finner ikke med de opplysninger som foreligger at saksøktes anførsel kan føre frem. Det er et faktum at Hjalmar Lund på vegne av sitt firma gikk med på den ordning som kom istand. Beslutningen må antas å være truffet etter selvstendig vurdering. Den er ikke hastverksavgjørelse, men er et resultat av lang tids overveielse. I disse overveielser kan blant annet det moment ha spilt inn at Raaum (likesom Herman J. Sørensen) var innstilt på å holde ved kontrakten av 1936 og ville eventuelt kjempe for sine rettigheter i en rettssak. Ingen av partene ville la det gå sålangt.

Retten kan ikke med de opplysninger som foreligger, se noe fordekt i at Gowart Olsen erklærer seg villig til å støtte Dahl. Hva han har gjort i den anledning, vet retten intet om. Om han som venn av Hjalmar Lund har bearbeidet denne, blir bare spekulasjoner. Men i hvert fall mener retten, at Hjalmar Lund selv måtte fritt kunne ta sitt standpunkt. Noen særavtale mellom Gowart Olsen og Dahl, er ikke påvist.

På direkte spørsmål til Jørgensen under hovedforhandlingen har han benektet at Dahl mottok betaling eller fikk særfordeler til gjengjeld for Gowart Olsens løfte om støtte.

Saksøkte har så anført at erklæring av 21. april 1949 fra saksøkte var et gaveløfte og som sådant må fortolkes strengt etter ordlyden. Det omfatter ikke erstatninger av den art forliket gjelder, bare virkelig avsluttede forretninger Sørensen gjør. Til dette har saksøkeren anført at han har vanskelig for å forstå annet enn at forliket gjelder kommisjoner og nettopp disse. I rettssaken Sørensen-Lund ble samme argument brukt overfor Lund. Avtalen med Lund hadde samme ordlyd som avtalen mellom partene i denne saken. Høyesterett forkastet synspunktet som saksøkte gjør seg til talsmann for. Etter Høyesteretts klare standpunkt anser saksøkeren denne side av saken endelig avgjort også for foreliggende sak.

Retten ser erklæringen av 21. april 1949 som et resultat av forhandlinger om en ordning i forhold til Gowart Olsen («Solvang») som nevnt. For partene kom den som et ledd i en avløsning av kontrakten av 1936 med forpliktelse for Sørensen vis-å-vis Dahl og med fortsatt rett for Dahl til kommisjon etter samme linje som før, men nå med redusert andel. I årene som fulgte har Dahl fått utbetalt kommisjon i henhold hertil, og det er ikke opplysning om at det har vært tvist om eller reist tvil om Dahls rett uansett om Sørensen har aktivt medvirket til forretninger eller ikke. Den avtale Sørensen har gjort i forliks form, antas å gjelde kommisjonskrav som han fremmer på grunnlag av meglerkontrakten av 1936, og i slike utbetalinger må Dahl ha krav på andel etter løftet i brevet av 21. april 1949. Retten er således enig i Høyesteretts syn på forliket. Det er ingen rimelig grunn til å se annerledes på forliket i foreliggende sak

Retten kan ikke være enig med saksøkte når han hevder at saksøkeren ikke kan kreve noe fordi han ikke har deltatt i dekning av omkostningene ved rettssaken. Som det fremholdes av saksøkeren, var det saksøkte som hadde utgiftene ved forretningene, bl.a. derfor var også

Side:405

saksøktes kommisjon større enn saksøkerens. Og saksøkte har da heller ikke ved noen anledning krevet at saksøkeren skulle dekke omkostninger. Saksøkerens stilling var hele tiden passiv, og dette var i full forståelse med saksøkte. Nå er det riktignok så at det her gjelder spesielle utgifter som påføres ved rettssaken, men man vet ikke hvordan saksøkeren ville reagert hvis han var blitt oppfordret til å ta sin andel i slike omkostninger. Saksøkte brakte ikke spørsmålet på bane, og han må da selv ta risikoen.

Saksøkte hevder videre at saksøkeren har oppgitt krav på forliksbeløpet ved sin taushet og passivitet. Om det besøket h.r.advokat Dahl-Hansen hadde hos Jørgensen 20/4 1964, har advokaten opplyst at det skjedde på bakgrunn av følgende:

1. Hjalmar J. Sørensen ville ikke at Jørgensen skulle få vite om forliket fra andre.

2. Han ville se hvordan Dahl reagerte. Advokaten sier videre at han selv hadde inntatt det standpunkt at Dahl ikke hadde noe krav, han hadde jo heller ikke deltatt i «krigsomkostningene». Hjalmar Sørensen var livredd for at forliket kom i fare hvis man åpenbarte det, og advokaten på sin side måtte være på vakt og sørge for at han ikke brøt hemmelighetsstemplet.

Det måtte være helt klart for Jørgensen, hevder saksøkte, at det var av hensyn til Gowart Olsen at forliket var hemmelig, ikke av hensyn til saken mot Hjalmar Lund.

Saksøkte anfører videre:

20/41964 var det seneste tidspunkt da Dahl kunne ha spurt: hvorfor ble forlik inngått uten å konsultere oss, og hvorfor hemmelig overfor Dahl? Jørgensen kunne også ha spurt: hvilket beløp var han tiltenkt, og i den forbindelse hvilke omkostninger ville komme til fradrag? Men intet ble sagt.

Saksøkeren bestrider at Jørgensen kan oppfattes derhen at han har oppgitt sitt krav. Han hadde ingen grunn til å nevne annet enn at partene fremdeles hadde «fellesinteresser». Fra Sørensens side var det da heller ikke antydning om at han var gått fra denne oppfatning og at han bestred Dahls krav. Saksøkeren vil karakterisere saksøktes holdning som «snikpassivitet». Han hevder: Hvis saksøkte mente at han nå hadde eksklusiv rett i klar strid med tidligere oppfatning, måtte han uttalt det i utvetydige ordelag. Og først når det var gjort, kan det bli tale om passivitet.

Retten slutter av h.r.advokat Dahl-Hansens og Herman J. Sørensens partsforklaring at Herman J. Sørensen fremdeles ikke var helt fremmed for tanken om at Dahl hadde krav på andel i forliksbeløpet, men de ville sondere terrenget. Hvis Sørensen hadde vært sikker i sin sak, ville meddelelse til Dahl på den måte det skjedde, være overflødig. Han kunne bare ha overlatt til Dahl å fremme krav. Dahl må antas i alle tilfelle å ville få kjennskap til forliket, om ikke på annen måte som i sin egenskap av aksjonær i «Solvang». Når det nå skjer ved direkte henvendelse, mener retten med saksøkeren at det ville vært rimelig å kreve av Sørensen at denne selv hadde tatt opp spørsmålet med Dahl, og retten er også enig med saksøkeren i at han burde den gang selv ha tilkjennegitt sitt standpunkt.

Side:406

Men det som skjedde var en presisering fra saksøktes side at forliket var hemmelig. Retten finner det da rimelig at Jørgensen høres med at han foreløpig ikke ville gå nærmere inn på det og sitt krav, slik som han forklarer. Man kan si at han i alle fall burde ha berørt spørsmålet, men det kan man også si at den annen part burde ha gjort. Den ene er ikke mer å bebreide enn den andre.

Retten kan i den foreliggende situasjon ikke finne at saksøkeren har oppgitt kravet og heller ikke at han har tapt det ved passivitet. Slik forholdene var, finner retten ikke å kunne se bort fra at han ville avvente endelig dom i saken Sørensen-Lund, som kunne avklare kommisjonsforholdet.

Etter dette finner retten at Dahl har krav på andel i forliksbeløpet. Sålenge dettes størrelse er uoppklart begir man seg i høy grad på gyngende grunn når andelen skal fastsettes. Man har heller ikke holdepunkter i opplysninger om det grunnlaget forliket bygger på, bl.a. kunne det vært av betydning i denne saken at man hadde fått vite om Dahls økonomiske interesser har vært inne i drøftelsene. Det man kan slutte seg til er, som fremholdt av saksøkeren, at hvert av de 10 avdragene minimum er kr. 67.000 (i samlet beløp må betaling for aksjene fratrekkes). Regner man med, slik Høyesterett gjør, at forliket innbefatter dekning for kommisjonskrav på vel kr. 400.000 (byggekommisjon for M/T Kongsvang kontrahert i 1952) kommer man opp i ca. kr. 1.075.000. Det var et betydelig beløp saksøkte hadde mottatt i kommisjoner. Som nevnt, hadde saksøkeren fått utbetalt kr. 600.000. Dette er 1/4 av innbetalingene til saksøkte. Hvor stor vekt det er lagt på disse oppgaver er det altså ikke mulig å si noe bestemt om. Retten antar at saksøkerens krav ikke er i overkant av hva man kan komme til ved en fornuftig beregning, og man er enig med saksøkeren i at det må gå ut over saksøkte når han fremdeles hemmeligholder forliket. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne T. Brun Fretheim, Sigurd Fougner Hagen og T. Krog): - - -

Lagmannsretten, som er kommet til samme resultat som byretten, bemerker:

Retten finner i likhet med byretten at Sørensen må være bundet av erklæringen av 21. april 1949. Ifølge tilleggskontrakten av 21. og 22. april 1949, undertegnet av Dahl og av Skipsaksjeselskapet Solvang ved A. Gowart Olsen, skal Dahl oppebære 1/2 % kommisjon på «samtlige nåværende og fremtidige forretninger avsluttet for regning av «Solvang». Den nevnte kommisjonssats trer hva Dahl angår istedenfor de satser som er nevnt i kontrakten av oktober 1936. I brev datert 21.-22. april 1949 til Solvang erklærer Dahl under henvisning til tilleggskontrakten at det er underforstått at den nye overenskomst kun står ved makt inntil Knut Raaums død, og i brev datert 21. april s.å. erklærer Sørensen seg villig til å avgi 1/4 % på samtlige forretninger som etter K. Raaums død avsluttes av Sørensen for regning av Solvang. Knut Raaum, som var innehaver av Sev. Dahl, Tønsberg, døde i juni 1950. Etter denne tid og frem til bruddet med Gowart Olsen har ordningen vært praktisert ved at Sørensen har avstått 1/4 % av sine kommisjoner til Dahl.

Side:407

Sørensen har prinsipalt gjort gjeldende at erklæringen av 21. april 1949 må være ugyldig på grunn av den måten den er kommet i stand på. Det blir gjort gjeldende at det under forhandlingene fra Dahls side er utvist «underfundig adferd» og at avtalelovens §33 derfor må komme til anvendelse. Det er herom særlig vist til at det på møtet mellom Evensen og Gowart Olsen den 18. oktober 1948 bak Sørensens rygg ble inngått en hemmelig avtale som skulle vise seg å bli helt avgjørende for det endelige resultat. I det P.M. som ble satt opp av Evensen etter møtet heter det bl.a.: «Jeg spurte så skibsreder Gowart Olsen om han syntes det var noe urimelig at Sev. Dahl & Co. Oslo av Herman J. Sørensens kommisjon får 1/4 % som jo er en meget beskjeden anpart... Skibsreder Gowart Olsen var enig i at det var beskjedent og rimelig og han ville støtte oss i denne sak.» Det hevdes at ordningen i april 1949 aldri ville ha kommet i stand hvis Sørensen i tide hadde vært kjent med Evensens opptreden. Slik det nå var blitt, kunne Dahl under de fortsatte forhandlinger med støtte av Gowart Olsen, tvinge Sørensen til å gå med på å avgi 1/4 %.

Lagmannsretten kan i likhet med byretten ikke se noe fordekt i at Evensen på møtet den 18. oktober 1958 drøftet revisjonen av kontrakten av 1936 og herunder søkte å oppnå Gowart Olsens støtte for sitt syn. Retten har heller ikke funnet det godtgjort at det fra Dahls side på annen måte er utvist noen illojalitet som skulle gjøre erklæringen av 21. april 1949 ugyldig. Lagmannsretten finner det herom tilstrekkelig å vise til byrettens begrunnelse.

Når Sørensen er bundet av sin erklæring av 21. april 1949 om deling av sin kommisjon med Dahl, må Dahl etter rettens mening også ha krav på en del av det beløp som Sørensen får utbetalt i henhold til forliket av 20. mars 1964 med Solvang og Gowart Olsen. Både søksmålet mot Gowart Olsen og det senere anlagte søksmål mot Solvang gjaldt krav på betaling av forfalte og erstatning for ikke-betaling av uforfalte kommisjoner av bestemte forretninger, som allerede var sluttet. Det fremgår av Stavanger byretts dom av 19. desember 1962 at Sørensen anså sin interesse i enemeglerkontrakten som bortfalt hvis han fikk en skikkelig erstatning. Etter ordlyden i forliket av 1964 er forliksbeløpet vederlag for at Sørensen frafaller sine rettigheter til enebefraktning (og for 15 aksjer). Likevel må en etter lagmannsrettens mening gå ut fra at forliksbeløpet omfatter en del av det samlede kommisjonsbeløp som var tvistgjenstand i rettssaken. At Dahl så langt har krav på andel i forliksbeløpet følger i alle fall av erklæringen av 21. april 1949. Men selv om forliksbeløpet for en mindre del skulle kunne anses som erstatning for at kontrakten av 1936 falt bort med virkning for fremtidige forretninger, antar lagmannsretten at Dahl må ha krav på andel også i denne erstatningen. I realiteten er dette i tilfelle vederlag Sørensen har oppnådd for å gi avkall på kommisjoner som han ville ha pliktet å dele med Dahl.

Etter Raaums død i 1950 hadde Dahl ikke lenger noe å kreve overfor Solvang eller Gowart Olsen etter kontrakten av 1936. Men på grunn av Sørensens erklæring av 21. april 1949 hadde Dahl fortsatt interesse av at Sørensen opprettholdt sine rettigheter overfor rederiet. Det ville derfor ikke ha vært unaturlig om Dahl hadde støttet Sørensen i forbindelse med rettssakene. Dahl trodde imidlertid ikke på at en sak ville føre frem overfor Solvang og tvilte på fordelene ved en prosess mot Gowart Olsen,

Side:408

og direktør Jørgensen ga uttrykk for dette i brevet av 14. mai 1956 til Sørensen. Da saken mot Gowart Olsen var innledet, orienterte Sørensen Dahl i brev av 22. oktober 1960 til Jørgensen (begge brev er inntatt i byrettens dom). Svaret fra Jørgensen er ikke fremlagt, men det er på det rene at det ikke inneholdt noe tilbud, Dahl har ikke tilbudt å delta i omkostningene ved rettssaken og har heller ikke fått noen direkte oppfordring om det. Da Sørensen i 1962 reiste sak også mot Solvang, ble Dahl ikke orientert om dette.

Fra Sørensens side er det hevdet at når Sørensen har reist søksmål mot rederiet og alene har hatt bryderiet og omkostningene ved rettssaken, må firmaet ha krav på å beholde for seg selv det det har oppnådd som resultat av saken. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Når det som er oppnådd er ytelser som Sørensen i henhold til sin erklæring av 1949 hadde plikt til å dele med Dahl, er denne forpliktelsen ikke uten videre falt bort ved at rettssaken er reist og bekostet av Sørensen alene.

Når Dahl viste så vidt liten interesse for tanken om saksanlegg mot Solvang og Gowart Olsen, kunne dette utvilsomt ha hatt sin betydning i forholdet mellom Sørensen og Dahl, dersom også Sørensen hadde gitt seg uten sverdslag. Men retten kan ikke se at Dahls standpunkt innebar noen frafallelse av det firmaet i henhold til Sørensens erklæring av 1949 måtte ha krav på for tilfelle av at Sørensen gikk til rettsak og oppnådde noe ved det. Dette gjelder etter rettens mening også i forhold til saken mot Solvang. Retten er for øvrig enig med Dahl i at det for Dahls stilling i alle fall må være uten betydning om det etter forliket er Solvang eller Gowart Olsen som skal betale. Dette spørsmålet hadde bare interesse for disse to partene, og løsningen kan ikke tas som uttrykk for samtlige parters oppfatning av hvem som var rettslig forpliktet til å betale.

Lagmannsretten finner ikke at Dahls krav på andel i forliksbeløpet er falt bort ved at Jørgensen ikke fremsatte noe krav eller tok noe forbehold under høyesterettsadvokat Dahl-Hansens besøk den 20. april 1964, eller ved at Dahl ventet til 8. september 1966 med å gjøre sitt krav gjeldende. Retten legger til grunn at Dahl-Hansen meddelte at saken var endt med forlik, men at det var et ledd i dette at det ikke skulle gjøres kjent for tredjemann og at han derfor ikke kunne meddele forliksbeløpet. Jørgensen svarte at det var hyggelig, og så gikk de over til å snakke om noe annet. Jørgensen har forklart at han ikke fant grunn til å foreta seg noe så lenge forliket var hemmelig og at han tenkte seg at det var på grunn av den verserende rettssak mellom Sørensen og Lund beløpet ikke skulle gjøres kjent. Av den grunn ble kravet overfor Sørensen først fremsatt den 8. september 1966, etter at Høyesterett hadde avsagt dom i Lundsaken den 12. mars s.å. Det er på det rene at Lundsaken ikke ble nevnt under møtet 20. april 1964. Selv om det kanskje ikke var så naturlig å anta at forliket skulle holdes hemmelig av hensyn til Lundsaken, finner retten ikke å kunne sette til side Jørgensens forklaring på dette punkt.

I brevet til Jørgensen av 22. oktober 1960, etter at saken mot Gowart Olsen var reist, sier Sørensen at han er «gått til aksjon for å forsøke å fremtvinge et rimelig oppgjør basert på meglerkontrakten, og da Deres firma jo er interessert i resultatet av denne strid, - - - » osv. Det er rimelig å anta at også Jørgensen var av den oppfatning at hans firma var

Side:409

interessert i resultatet av saken. Når han så ble underrettet om forliket slik som ovenfor nevnt, måtte det ligge nær for ham å tro at partene fortsatt var enige om dette. Iallfall er det lite sannsynlig at Jørgensen, som var en erfaren forretningsmann, uten å ha fått vite mere om hva forliket gikk ut på, og også uten å ha stilt et eneste spørsmål, skulle ha tatt det standpunkt at hans firma ikke hadde krav på noen andel i forliksbeløpet. Om Dahl-Hansen likevel skulle ha forstått Jørgensen slik, kan det etter rettens mening ikke gå ut over Jørgensens firma.

Etter kontrakten av 1936 var Sørensens kommisjon 1 % for befraktning på reisebasis, 1/4 % på timecharterbasis og 1 % på kjøp- og salgsforretninger. Dahl skulle etter erklæringen av 1949 ha 1/4 %, altså henholdsvis 1/4, 1/5 og 1/4 av Sørensens kommisjoner. Det er ikke for lagmannsretten kommet til nye momenter til bedømmelse av forliksbeløpets størrelse. Retten er enig med Dahl i at det må antas å ligge et sted mellom kr. 404.534,-, som Sørensen var tilkjent ved Stavanger byretts dom av 19. desember 1962, og påstandsbeløpet, kr. 2.500.000,-. Det er for øvrig ikke bestridt at beløpet må være på minst kr. 607.500,- (67.500 x 9). Hertil kommer for 15 aksjer kr. 67.000,-, som Dahl ikke skal ha andel i. Byretten har anslått Dahls andel av forliksbeløpet til kr. 300.000,-, og lagmannsretten har ikke grunnlag for å komme til noe annet resultat. - - -