Rt-1973-730

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-06-15
Publisert:	Rt-1973-730
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 80B/1973
Parter:	1. Oddmund Asheim, 2. Agerthon Asheim (advokat Leiv H. Tvedt - til prøve) mot Bjerkreim kommune v/ordføreren (høyesterettsadvokat Olav Gabriel Ueland).
Forfatter:	Leivestad, Blom, Stabel, Eckhoff, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§44, Veiloven (1912) §33, Veiloven (1912), Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3

Dommer Leivestad:Bjerkreim kommune begjærte 26. mai 1971 skjønn i henhold til vegloven av 21. juni 1963 §50 til fastsettelse av erstatning til tre grunneiere på Asheim for avståelse av grunn og for ulemper m.v. i forbindelse med omlegging av fylkesveg nr. 113 langs Asheimvatnet.

Dalane herredsrett avgav skjønn 23. august 1971. Etter krav fra kommunen bestemte skjønnsretten at de gjerdeerstatninger som grunneierne ble tilkjent, og som ble fastsatt til et bestemt beløp pr. løpende meter, ikke skulle utbetales før gjerde var satt opp og godkjent av vegvesenet.

Både grunneierne og kommunen begjærte overskjønn. Ved

Side:731

siden av alminnelige skjønnsforutsetninger, som også var brukt ved underskjønnet, fremla kommunen ved overskjønnet et tillegg som blant annet inneholdt følgende bestemmelse:

«Vegvesenet forlanger ikke gjerde etter veglovens §44, men blir gjerdeerstatninger tilkjent, utbetales de først etter gjerdet er satt opp og godkjent av vegvesenet.»

Om denne del av skjønnsforutsetningene, som er formet i samsvar med den praksis Rogaland vegvesen følger, ble det tvist. Den ene av grunneierne, Magne Asheim, var enig med kommunen i at det kunne settes et slikt vilkår for utbetaling av gjerdeerstatning, men de to andre grunneiere, Oddmund Asheim og Agerthon Asheim, motsatte seg at dette ble gjort.

Dalane herredsrett avgav 25. mai 1972 overskjønn som for så vidt angår det omtvistede spørsmål har denne slutning: « - - -

3. Gjerdeerstatningene utbetales ikke før gjerdene er oppført og godkjent av vegvesenet. - - - .»

Denne avgjørelse ble truffet under dissens, idet overskjønnsrettens formann stemte for at tilkjente gjerdeerstatninger skulle utbetales straks.

Oddmund Asheim og Agerthon Asheim har påanket overskjønnet til Høyesterett. Anken gjelder bare avgjørelsen om utbetalingen av gjerdeerstatningen, og som ankegrunn er bare angitt at overskjønnsrettens - flertallets - rettsanvendelse er uriktig.

Om saksforholdet og partenes anførsler for overskjønnsretten viser jeg til skjønnsgrunnene.

Oddmund Asheim og Agerthon Asheim - heretter kalt grunneierne - har prinsipalt gjort gjeldende at en grunneier ikke har plikt til å sette opp gjerde selv om han krever og får erstatning med den begrunnelse at gjerde er nødvendig for å verne eiendommen mot husdyr, jfr. veglovens §44 tredje ledd (vernegjerde). Loven inneholder ikke hjemmel for å pålegge grunneierne plikt til å sette opp gjerde, og etter legalitetsprinsippet kan borgerne ikke pålegges noen slik plikt uten hjemmel i lov. Subsidiært har grunneierne gjort gjeldende at vilkår som innebærer plikt til å føre opp gjerde, iallfall ikke kan settes når en skjønnsrett- slik som i dette tillfelle - finner at gjerde er nødvendig både av den grunn som er angitt i veglovens §44 tredje ledd (vernegjerde), og av den grunn at egne dyr må holdes inne på eget beite (ulempegjerde).

Oddmund Asheim og Agerthon Asheim har nedlagt slik påstand:

« 1. Gjerdeerstatningen til de ankende parter utbetales straks og uavhengig av om gjerde er oppsatt og godkjent av Vegvesenet.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Bjerkreim kommune har henholdt seg til overskjønnsrettens

Side:732

- flertallets - begrunnelse og fremhevet at gjerde i dette tilfelle er nødvendig fordi alle ekspropriater og andre naboer har nyttet og i fremtiden vil nytte fylkesvegen til driving av kyr og sauer. Det må iallfall i slike tilfelle være adgang til å sette det vilkår at tilkjent gjerdeerstatning først utbetales når gjerdet er ført opp. Annerledes kan saken stille seg når en veg ikke nyttes til driving av dyr, og en grunneier - av andre grunner enn dem som er nevnt i veglovens §44 tredje ledd - blir tilkjent ulempeserstatning. Til støtte for sitt standpunkt har kommunen særlig vist til avgjørelsen i RG-1966-452.

Bjerkreim kommune har nedlagt slik påstand:

«1. Overskjønnet stadfestes for så vidt det er påanket.

2. Bjerkreim kommune tilkjennes sakens omkostninger.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Dalane herredsrett med avhør av ordføreren i Bjerkreim som part og av tre vitner. Det er lagt frem en del nye dokumenter, deriblant uttalelser fra de fleste fylkesvegsjefer om den praksis som følges rundt om i landet. I tilknytning til disse uttalelser er også fremlagt et stort antall vegskjønn som viser at skjønnsrettenes praksis er uensartet.

Jeg er kommet til at grunneiernes anke ikke fører frem, og at overskjønnet derfor må stadfestes i den utstrekning det er påanket.

Før jeg behandler anken, nevner jeg at grunneierne for overskjønnsretten krevde gjerde på begge sider av den nye vegstrekning, at kommunen for sin del ikke bestred nødvendigheten av gjerde, men at partenes begrunnelse for gjerde var forskjellig. Kommunen hevdet at gjerde er nødvendig fordi fremmed bufe vil bli drevet etter vegen, og at det derfor er veglovens §44 tredje ledd som gir hjemmel for å tilkjenne gjerdeerstatning. De to grunneiere gjorde derimot gjeldende at gjerde er nødvendig for at de kan holde egne dyr inne på eget beite, at gjerde «derfor har en annen funksjon enn den som omhandles i veglovens §44 tredje ledd», og at gjerdeerstatning «må derfor gis som ulempeserstatning etter vanlige ekspropriasjonsrettslige regler uavhengig av veglovens bestemmelser om gjerdeerstatning».

Formelt gjaldt tvisten spørsmålet om når gjerdeerstatningen skal utbetales. Men i realiteten har tvisten ikke angått spørsmålet om hvorvidt grunneierne kan pålegges plikt til forskuddsvis å dekke utgiftene ved oppsetting av gjerde. Det synes klart at kommunen i tilfelle vil utbetale gjerdeerstatningen etter hvert som utgiftene påløper. Kjernen i tvisten har hele tiden vært om grunneierne i det hele har plikt til å sette opp gjerde langs vegen, og om kommunen gjennom skjønnsforutsetningene kan sikre seg at dette blir gjort.

Etter at partenes begrunnelse for nødvendigheten av gjerde er gjengitt, heter det videre i overskjønnet:

«Rettens flertall (samtlige skjønnsmenn) legger størst vekt på at både vegvesenet og de saksøkte har interesse av gjerder langs vegen. De saksøktes interesser går ut på å holde egne dyr

Side:733

inne på gårdens beiter, samtidig som gjerdene vil beskytte mot bufe som må ventes å bli drevet etter veien. Vegvesenets interesse i gjerdene er å hindre dyr i å komme ut i vegen hvor det kan være til ulempe eller fare for trafikken. Ut fra disse felles interesser i gjerder, vil flertallet godta det oppstilte skjønnsvilkår, da man ellers ikke har noen sikkerhet for at gjerdene virkelig blir oppført.»

Overskjønnsrettens formann grunngav sin dissens med at det uten lovhjemmel må kreves helt spesielle grunner for å fravike den alminnelige regel om at en ekspropriant ikke kan sette vilkår for utbetaling av tilkjent ekspropriasjonserstatning, og at hjemmel for tilbakeholdelse vanskelig kan innfortolkes i veglovens §44 tredje ledd. For øvrig fant mindretallet «at man i det foreliggende tilfelle mest naturlig må søke erstatningsgrunnlaget i de alminnelige ekspropriasjonsrettslige regler om ulempeserstatning, idet vegloven ikke er uttømmende når det gjelder regler om erstatning for gjerdehold».

Anken til Høyesterett gjelder overskjønnsrettens - flertallets - rettsanvendelse som må vurderes ut fra det saksforhold rettens flertall har lagt til grunn for sin avgjørelse. Og som jeg før har nevnt, gjelder anken bare rettsanvendelsen, ikke saksbehandlingen. Det er således ikke gjort gjeldende at skjønnsgrunnene er uklare eller ufullstendige.

Etter dette må jeg legge til grunn - og det er partene enige om - at overskjønnsretten, dens flertall, har ansett gjerde langs vegen nødvendig for å verne eiendommene mot husdyr, jfr. veglovens §44 tredje ledd, og at retten også har ansett gjerde nødvendig for å holde grunneiernes egne dyr inne på eget beite og ønskelig av hensyn til trafikken på vegen.

Jeg behandler først de ankende parters prinsipale anførsel om at en grunneier ikke har plikt til å sette opp gjerde selv om han krever og får erstatning med den begrunnelse at gjerde er nødvendig for å verne eiendommen mot husdyr, jfr. veglovens §44 tredje ledd.

Vegloven av 21. juni 1912 hadde i §33 en uttrykkelig bestemmelse om at tilkjent gjerdeerstatning ikke kunne kreves utbetalt før gjerdene var oppført.

Noen uttrykkelig bestemmelse om dette ble ikke tatt inn i vegloven av 21. juni 1963, men slik som §44 opprinnelig lød, var det likevel klart at den eier eller bruker av grunn som etter skjønnsrettens bestemmelse skulle ha vederlag for gjerde fordi vegmyndighetene anså gjerde for nødvendig, eller fordi han krevde det til vern mot fremmede husdyr, også hadde plikt til å sette opp gjerde.

I tilkhytning til en debatt om hvem som bør ha plikt til gjerdehold mot offentlig veg, vedtok Stortinget under behandlingen av vegloven av 1963 en anmodning til Regjeringen om i neste sesjon å fremme proposisjon til forandring av lovens §44. Dette ble også gjort, og §44 ble endret ved lov av 5. juni 1964. Slik som bestemmelsen nå lyder, må vegvesenet selv sette opp gjerde om det

Side:734

anser dette nødvendig av hensyn til vegen eller trafikken på vegen, jfr. §44 annet ledd. Hvis vegvesenet ikke vil sette opp gjerde av denne grunn, men gjerde må anses nødvendig for å verne eiendommen mot husdyr, kan eier eller bruker av grunn ved offentlig veg kreve at vegvesenet gir vederlag etter skjønn for utgifter til å sette opp og holde ved like gjerde, jfr. §44 tredje ledd. I tilfelle av uenighet skal skjønnsretten etter tredje ledd både avgjøre om gjerde er nødvendig for å verne eiendommen og i tilfelle fastsette den erstatning som eier eller bruker har krav på. I tilknytning til bestemmelsen i tredje ledd er i §44 fjerde ledd videre bestemt at den som trenger gjerde for å verne eiendom mot husdyr - eller vegvesenet - kan kreve at eier av annen eiendom istedet setter opp gjerde på sin eiendom dersom dette er vesentlig lettere eller billigere. I tilfelle av uenighet skal skjønnsretten også etter fjerde ledd avgjøre om gjerde kan kreves og i tilfelle fastsette erstatningen for den som må føre opp gjerde.

Begrunnelsen for den endring av veglovens §44 som ble foretatt i 1964, fremgår særlig av Ot. prp. nr. 27 (1963-64) og Innst. O. nr. 76 (1963-64). I proposisjonen er på side 3 nevnt at grunneier som tilkjennes gjerdeerstatning, selv best kan vurdere hvilken form for vernegjerde som trengs. Men i proposisjonsutkastets §44 annet ledd - som svarer til gjeldende lovs §44 tredje ledd - var det ikke foreslått noen endring av den opprinnelige lovs §44 annet ledd, og det synes å ha vært en klar forutsetning at den som krever og får erstatning for gjerde for å verne sin eiendom mot husdyr, også må sette opp gjerde. Etter en skriftveksling mellom Samferdselskomitéen og Samferdselsdepartementet ble formuleringen av §44 endret, og i tilknytning til dette uttalte Samferdselskomitéen:

«Etter denne ordlyden vil hovudregelen verte at den som krev gjerde også skal sette det opp og halde det ved like, men likevel slik at vegstyremaktene yter vederlag for oppsetting og vedlikehald til den grunneigar (brukar) som har krav på gjerde.»

Forutsetningen om plikt til å sette opp gjerde i de tilfeller §44 tredje ledd omfatter, er etter min mening også kommet til uttrykk i lovens ord som går ut på at eier eller bruker av grunn kan «krevje at vegstyremakta gir vederlag etter skjønn for utgifter til å sette opp og halde ved like gjerde». I denne forbindelse er også å merke at eier eller bruker av grunn etter §44 tredje ledd har rettskrav på å få dekket utgiftene til gjerde i alle tilfelle der gjerde er nødvendig for å verne eiendommen mot bufe. Dette gjelder selv om gjerdeutgiftene blir større enn den erstatning som måtte betales om gjerde ikke ble satt opp. Samfunnshensyn har således ført til at gjerdeerstatning i disse tilfelle ytes utover det som egentlig er økonomisk mest lønnsomt. Men forutsetningen må da være at gjerde også føres opp, noe som også vegvesenet og andre regelmessig vil ha fordel av.

Endelig nevner jeg forholdet mellom bestemmelsen i §44 tredje ledd og bestemmelsen i §44 fjerde ledd. Etter fjerde ledd

Side:735

kan en grunneier etter omstendighetene kreve at en annen grunneier setter opp gjerde til vern mot bufe. Det ville da være liten sammenheng i lovens regler dersom en grunneier ikke selv skulle ha gjerdeplikt når han krever og får gjerdeerstatning etter §44 tredje ledd.

Jeg går så over til grunneiernes subsidiære anførsel.

I dette tilfelle har Oddmund Asheim og Agerthon Asheim - på samme måte som deres nabo Magne Asheim - krevd gjerde på begge sider av den nye vegstrekning, og erstatning er tilkjent med det beløp - kr. 18.- pr. løpende meter - som etter overskjønnsrettens vurdering vil gå med til oppsetting og vedlikehold av gjerde. Direkte hjemmel for å tilkjenne slik gjerdeerstatning har man bare i veglovens §44 tredje ledd. Og som før nevnt har overskjønnsretten, dens flertall, i dette tilfelle funnet at gjerde er nødvendig av den grunn som er angitt i §44 tredje ledd, det vil si for å verne eiendommen mot husdyr. Den omstendighet at overskjønnsretten har funnet at gjerde også er nødvendig for å holde grunneiernes egne dyr inne på gårdens beiter, kan ikke lede til at grunneierne blir stilt fritt med hensyn til om de skal føre opp gjerde.

Etter dette er jeg kommet til at heller ikke grunneiernes subsidiære anførsel kan føre frem.

Da saken gjelder spørsmål som er av prinsipiell art, og som ikke tidligere er prøvet av Høyesterett, bør saksomkostninger ikke tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Stabel, Eckhoff og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av overskjønnet (byrettsdommer Haakon Steen med skjønnsmenn): - - - VII. Gjerdeerstatningenes utbetaling.

Som nevnt har kommunen i tillegget til de alminnelige skjønnsforutsetninger forutsatt at gjerdeerstatninger som blir tilkjent utbetales først etter at gjerdet er oppført av grunneieren og godkjent av vegvesenet. Saksøkte nr. 2 og 3 har motsatt seg dette forbehold, jfr. deres påstand pkt. 3. Kommunen bestrider ikke at det er nødvendig med gjerder etter den nye vegstrekningen, men hevder at de er nødvendige på grunn av at det ble drevet fremmede kjyr etter den gamle vegen, og at det samme vil bli tilfelle etter den omlagte vegen. Etter kommunens oppfatning er derfor erstatningsgrunnlaget veglovens §44, tredje ledd. Selv om det ikke kan innfortolkes en hjemmel i den nye veglov for et slikt vilkår for utbetaling av gjerdeerstatning, må det etter kommunens

Side:736

oppfatning være adgang til å stille opp et slikt skjønnsvilkår. Kommunen viser her til at regelen om at det ikke kan stilles vilkår med hensyn til anvendelse av erstatningen bare er en hovedregel. Hår som i dette tilfelle både ekspropriant og ekspropriat har interesse av gjerde langs vegen, må det etter kommunens oppfatning være forsvarlig og fornuftig å fravike denne hovedregel. Saksøkte nr.1 - Magne Asheim - er enig i at kommunen må kunne sette et slikt vilkår for utbetaling av gjerdeerstatningene, da man ellers ikke er sikker på å få bort de ulemper som er grunnlaget for erstatningene. Etter denne saksøktes oppfatning må forøvrig veglovens §44 ved en fortolkning gi hjemmel for å sette et slikt vilkår, idet den nye veglov ikke tok sikte på å endre rettstilstanden på dette punkt, selv om den tidligere uttrykkelige hjemmel i vegloven av 1912 ikke ble gjentatt. Subsidiært slutter saksøkte nr. 1 seg til kommunens begrunnelse for at skjønnet aksepterer det oppsatte vilkår. Saksøkte nr. 2 og 3 hevder at gjerdene etter den omlagte vegen er nødvendig for å holde dyrene inne på de saksøktes eget beite mot vegen og at gjerdene derfor har en annen funksjon enn den som omhandles i veglovens §44, tredje ledd. Gjerdeerstatningene må derfor gis som ulempeserstatninger etter vanlige ekspropriasjonsrettslige regler uavhengig av veglovens bestemmelser om gjerdeerstatning, og det kan da ikke være adgang til å knytte vilkår til anvendelsen av erstatningene.

Rettens flertall (samtlige skjønnsmenn) legger størst vekt på at både vegvesenet og de saksøkte har interesse av gjerder langs vegen. De saksøktes interesser går ut på å holde egne dyr inne på gårdens beiter, samtidig som gjerdene vil beskytte mot bufé som må ventes å bli beiter, samtidig som gjerdene vil beskytte mot bufe som må ventes å bli komme ut i vegen hvor de kan være til ulempe ener fare for trafikken. Ut fra disse felles interesser i gjerder, vil flertallet godta det oppstilte skjønnsvilkår, da man ellers ikke har noen sikkerhet for at gjerdene virkelig blir oppført.

Mindretallet (rettens formann) viser til at når det ikke foreligger lovhjemmel for det, må det antas at det skal helt spesielle grunner til for å kunne fravike den alminnelige regel om at eksproprianten ikke kan sette vilkår for utbetaling av en tilkjent ekspropriasjonserstatning. Mindretallet antar at vegvesenets interesse i at gjerdene blir oppført, ikke kan være tilstrekkelig til å begrunne et slikt unntak fra den alminnelige regel. Vegvesenets interesse i gjerdene er i alle fall ikke så vektig at gjerder oppføres og bekostes av vegvesenet etter veglovens §44, annet ledd, og trafikken kan forøvrig ikke ventes å bli særlig stor etter denne fylkesvegen i overskuelig fremtid. Den mer begrensete interesse som vegvesenet har i at gjerdene oppføres, antas langt på vei å ville bli imøtekommet uten det forbehold som eksproprianten har stilt opp. Her vises til at de saksøkte selv i høy grad har interesse av at gjerdene oppføres for å holde deres egne dyr inne På de teiger hvor det til enhver tid ansees driftsøkonomisk riktig, samtidig som gjerdene vil beskytte mot fremmed bufe som kan ventes å bli drevet etter vegen. Videre vises her til at selv om det ikke ansees knyttet noen gjerdeplikt til erstatningene, så må grunneieren regne med å kunne bli erstatningsansvarlig for skader som hans eget bufe måtte påføre annen eiendom som følge av manglende gjerdehold. Selv om disse grunneierinteresser ikke

Side:737

gir noen garanti for at gjerdene virkelig blir oppført, har mindretallet likevel funnet dem tilstrekkelige til i rimelig grad å tilgodese vegvesenets interesser. I tilknytning til saksøkte nr. 1's prinsipale anførsel viser mindretallet til at vegloven av 1912 ga direkte hjemmel for tilbakeholdelse av erstatning når det gjaldt gjerder til vern mot fremmed bufe, men at en tilsvarende hjemmel vanskelig kan innfortolkes i nåværende veglovs §44, tredje ledd. Forøvrig finner mindretallet at man i det foreliggende tilfelle mest naturlig må søke erstatningsgrunnlaget i de alminnelige ekspropriasjonsrettslige regler om ulempeserstatning, - idet vegloven ikke er uttømmende når det gjelder regler om erstatning for gjerdehold. Her vises til forarbeidene til nåværende veglov, bl.a. den oversikt over rettstilstanden som er gitt i Innst. 0. nr. 76/1963-64 om endring av vegloven av 21.6.1963. - - -