Rt-1973-793

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1973-06-22
Publisert:	Rt-1973-793
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 87B/1973
Parter:	Førstestatsadvokat Elg Elgesem, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman).
Forfatter:	Michelsen, Leivestad, Bendiksby, Heiberg, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §393, §408, Jaktloven (1951) §11, §57, Straffeprosessloven (1887) §342, §366, §377, §3, §212, §34, §392, §394, §40, §57, §63, §80, §12, §17, §32, §62, §8, §9

Dommer Michelsen: Malangen herredsrett avsa den 15. februar 1973 dom med slik domsslutning:

«A dømmes for overtredelse av strl. §393 jfr. jaktlovens §62, jfr. §9 og §8, jfr. kgl. res. 24/9-1965 og Forskrifter av 3/6-1971 om jakt etter storvilt m.v. §11 første ledd, jfr. strl. §63 første ledd til en bot til statskassen stor kr. 200,- eller om boten ikke blir betalt en straff av fengsel i 4 dager.

Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse utleverer han til Viltfondet v/viltnemnda i Målselv et bjørneskinn og en bjørneskalle.

I saksomkostninger til det offentlige dømmes han til å betale kr.500,-.

Han frifinnes for overtredelse av strl. §394.»

Om sakens nærmere omstendigheter og domfeltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens domsgrunner.

Denne dom har domfelte påanket til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen.

Jeg er kommet til at anken må forkastes.

Jeg behandler først det punkt i saken som gjelder overtredelse av loven av 14. desember 1951 nr. 7 om viltstellet, jakt og fangst med tilhørende kgl. res. og forskrifter.

Side:794

Forsvareren har her gjort gjeldende at domfelte må frifinnes. Bestemmelsen i forskriftenes §11 som A er dømt for å ha overtrådt, må leses i sammenheng med §10 i de samme forskrifter. De to paragrafene forutsetter at jegeren får seg blankettene i hende i så god tid i forveien at det levnes ham en rimelig frist før jakttiden begynner til å betale avgiften. Noen slik frist har etter forsvarerens oppfatning domfelte i dette tilfellet ikke fått, og bestemmelsen i §11 kan da ikke bringes til anvendelse.

Subsidiært har forsvareren hevdet at dommen må oppheves på grunn av mangelfulle domsgrunner.

Etter min oppfatning gir domsgrunnene på dette punkt i saken Høyesterett et fullt tilstrekkelig grunnlag for å bedømme om herredsrettens lovanvendelse er riktig, og jeg kan ikke se at retten her har lagt en uriktig lovanvendelse til grunn for sin avgjørelse. Det var i dette tilfellet ikke mulig for domfelte å overholde den frist som er fastsatt i forskriftenes §10. Han mottok blankettene først etter at fristen var utløpt. De kom ham dog i hende til slik tid at det var mulig for ham å innbetale avgiften før jakten i Dividalen tok til, og således medbringe gyldig kvittering for fellingsavgiften under jakten Bestemmelsene i forskriftenes §10 og §11 må forstås slik at avgiften skal være betalt når jakten begynner. Dette har domfelte ikke sørget for og har da overtrådt de bestemmelser som er nevnt i forelegget.

Jeg går så over til å behandle det annet punkt i saken som gjelder overtredelsen av straffelovens §393.

Forsvareren har gjort gjeldende at saken må avvises for så vidt dette punkt angår. Landbruksdepartementets brev av 7. juni 1972 inneholder etter forsvarerens oppfatning ingen tilstrekkelig påtalebegjæring, og ingen kompetent påtalemyndighet har tatt stilling til om det i relasjon til straffelovens §393 foreligger almene hensyn som krever påtale.

Etter min oppfatning foreligger vilkårene etter straffelovens §408 tredje ledd for å fremme saken.

Landbruksdepartementet har i sitt brev til Troms politikammer av 7. juni 1972 bedt om at det «om nødvendig blir reist påtale mot A, Harstad, med krav om inndragning til fordel for viltfondet». Dette er en fullstendig nok påtalebegjæring i relasjon til bestemmelsene i straffelovens kapittel 7. Som det fremgår av herredsrettens dom, har statsadvokaten 12. februar 1973 uttalt at almene hensyn under enhver omstendighet krever påtale i saken, og har vist til straffeprosesslovens §342, jfr. §366. Dette må være tilstrekkelig til at retten kunne pådømme forholdet etter den subsumpsjon retten anser for å være den riktige.

Forsvareren har videre om dette punkt i saken anført at domfelte ikke har forføyet over bjørneskallen og bjørneskinnet, og at han ikke har påført noen uleilighet, og at hans handling derfor ikke rammes av de ord som er nyttet i straffelovens §393. For øvrig foreligger etter forsvarerens oppfatning ikke de subjektive straffebetingelser etter straffelovens §393, som krever forsett, også med hensyn til handlingens rettsstridighet. Domfelte har

Side:795

befunnet seg i en situasjonsvillfarelse. Han har trodd at han ble eier av bjørnen.

Jeg kan om de spørsmål forsvareren her har reist, henvise til herredsrettens begrunnelse som jeg anser for riktig. Jeg kan ikke finne det tvilsomt at domfelte, slik hans handling er beskrevet av herredsretten, har forføyet over bjørneskallen og skinnet, og at han ved sin atferd har påført viltnemnda uleilighet.

Domfelte har ment at han etter jaktloven, selv om han ikke hadde befunnet seg i noen nødsituasjon, hadde hatt lovlig adgang til å nedlegge bjørnen, og har på dette grunnlag hevdet at han ble eier av dyret. Domfeltes oppfatning er ikke riktig. Verken etter jaktlovens §12 eller etter dens §17 hadde domfelte lovlig adgang til å drive jakt på bjørn. Det var bare hans nødsituasjon som berettiget ham til å felle viltet, som da etter lovens §57 tilfaller viltfondet. Domfelte har her etter min oppfatning svevet i en rettsvillfarelse som for en jeger ikke kan anses for unnskyldelig.

Domsgrunnene gir også på dette punkt i saken et tilstrekkelig grunnlag for prøvelse av lovanvendelsen.

Jeg stemmer for slik

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Heiberg og Eckhoff: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Leif Wallerud med domsmenn):

A er f. 28/12-1939 - - -overingeniør i et konsulentfirma der, gift og forsørger kone og to barn, formue ca. kr. 30.000,- og inntekt siste år oppgitt til ca. kr. 26.500,-.

Han er bortsett fra en mindre trafikkbot tidligere ustraffet.

Ved beslutning av Politimesteren i Troms - politifullmektig Eggesvik - er han den 18/9-1972 forelagt en bot stor kr. 200,- subsidiært 4 dagers fengsel samt i medh. av strl. §34 å tåle inndragning av et bjørneskinn og en bjørneskalle for overtredelse av

I. straffelovens §394 for ulovlig å ha tilegnet seg hittegods, ved den 3.10.1971 på statens matrikulerte grunn, Messeltmo skog, g.nr. 104, b.nr. 3, Målselv kommune, beholdt et bjørneskinn og en bjørneskalle av en bjørn han i nødverge hadde måttet felle i stedet for å avgi den til eieren, viltfondet,

II. lov om viltstellet, jakt og fangst §62, jfr. §9, jfr. §8, jfr. Kgl. res. av 24/9-1965, jfr. Forskrifter av 3/6-1971 §11 første ledd, 3. setning, hvoretter kvitteringer for betalte avgifter skal medbringes, ved i jaktsesongen etter elg 1971, drev jakt (jaktleder) i Dividalen uten å ha med kvitteringer for betalt avgift.

Da forelegget ikke er vedtatt er saken av Politimesteren i Troms sendt retten til pådømmelse i medh. av strpl. §377 fjerde ledd.

Side:796

Tiltalens pkt. II:

Ifølge egen forklaring har tiltalte de fleste år siden 1959 vært med på jaktlag som har drevet elgjakt og for det meste i Dividalen, men også andre steder i Troms.

Han forklarer at han ikke tidligere hadde vært leder og ansvarshavende for noe jaktlag, men skulle så være i 1971 og således den som skulle ordne med formalitetene.

Han ga da sommeren 1971 inn anbud på tre vall i Dividalen på statsgrunn til Troms skogsforvaltning og fikk ved brev av 30/8-1971 brev om at han var tildelt to vall - nr. 2 og 4 i Dividalen, og med beskjed om at han snarest og innen 15/9 måtte sende inn leieavgift samt kvitteringer for betalt vilttrygdavgift, geværavgift for alle samt for bestått skyteprøve for deltakerne. Videre sto anført at såsnart dette er ordnet ville skogforvaltningen be viltnemnda sende fellingstillatelse direkte.

Dette ble ordnet av tiltalte og det videre forløp er da at grunneieren - her skogforvaltningen - sender oppgave til viltnemnda som innkrever fellingsavgift og gir fellingstillatelse, jaktl. §8 og Forskrifter av 3/6-1971 §10.

Det var dette år innført en ny ordning forsåvidt og forenklet i forhold til tidligere ved at viltnemnda sendte ut til hvert lag tre sammenheftede postgiroblanketter hvorav det ene beholdes av jaktlagets leder og tjener som fellingstillatelse, det andre går med avgiften til Viltfondet og det tredje tilbake til viltnemnda som bevis for at det nødvendige er ordnet.

Ifølge forskriftenes §10 gjelder kortet som beholdes av laget som fellingstillatelse når det er kvittert av postverket innen en måned før jakttidens begynnelse - som strakte seg fra og med 27/9 til og med 10/10.

Denne frist sto anført på blanketten.

Til disse blanketter er ytterligere heftet et brevkort hvorpå fellingsrapport skal gis til vitnemnda og skal avgis innen to dager etter jakttidens slutt.

Retten finner at tiltalte har innbetalt fellingsavgiften til postverket først den 28/10-1971 - altså 18 dager etter jakttidens utløp.

Retten finner det videre bevist ved forklaring av viltnemndas formann at det materiale viltnemndene trengte - herunder anførte giroblanketter ble mottatt sent dette år grunnet nyordningen - først to uker før jakten, og kortene ble sendt ut en uke før jakten

Det var således dette år ikke mulig for jegerne å overholde fristen i forskriftenes §10.

Tiltalte har forklart at han de tre første jaktdager deltok med et lag på elgjakt i Skånland og at hans kontor bragte ham kortene der på jaktens annen dag.

Han anfører at han ikke kjente til de nærmere bestemmelser vedrørende frist for betaling av avgiften. Han undersøkte ikke blankettene så nøye. Han så på siste side hvor det sto noe om en frist på 10 dager etter jakten uten å feste seg nærmere ved det og slo seg til ro med det, og dro med sitt lag på jakt i vallene i Dividalen uten å være i besittelse av fellingstillatelse.

Retten finner at det var uaktsomt av ham ikke å se nærmere på de blanketter han fikk tilsendt fra viltnemnda, og videre finner retten at hans ubekjentskap med bestemmelsene forsåvidt er en rettsvillfarelse

Side:797

etter strl. §57 som ikke er undskyldelig for en gammel elgjeger som hadde påtatt seg å være ansvarshavende for et jaktlag.

Han pliktet her å foreta innbetaling umiddelbart etter at han mottok blankettene. Han og hans lag deltok således i jakten uten å ha lovlig fellingstillatelse.

Det foreligger her en undlatelse som er straffbar i sin uaktsomme form i medh. av strl. §40 annet ledd og retten finner tiltalte skyldig i overtredelse av de i tiltalen anførte bestemmelser.

Tiltalens pkt. I:

Det legges til grunn at tiltalte under elgjakten som foran under pkt. II anført den 3/10-1971 under nødssituasjon felte en bjørn - og således rettmessig.

Retten finner det bevist at tiltalte flådde bjørnen og tok skinnet og skallen med seg hjem til Harstad og har motsatt seg utlevering av disse ting.

Tiltalte var klar over at han kun hadde søkt om og fått - fellingsavgift var betalt rettidig - tillatelse til jakt på et visst antall elg og intet annet.

Han har til sin frifinnelse påberopt seg at han var av den bestemte oppfatning at når bjørnen ble skutt på statens umatrikulerte grunn under lovlig jakttid på bjørn som ifølge jaktl. §32 var fra 15/5 til 31/10 så var bjørnen hans eiendom som han fritt kunne gjøre med hva han ville.

Noe annet mener han var tilfelle om den var blitt skutt utenfor jakttiden eller på statens matrikulerte grunn. Isåfall mener han at Viltfondet var eier.

Retten finner at jaktl. §57 instituerer en eiendomsrett for Viltfondet til bl.a. dyr som er felt under nødstilstand - vel og merke hvis da dyret ikke er felt under lovlig jakt, idet bestemmelsens annet ledd ikke kan være slik å forstå at dyr felt i nødstilstand i alle tilfeller skal tilfalle dette fond.

Retten finner det ved forklaring gitt av skogforvalteren bevist at den aktuelle bjørn ble skutt på statens martikulerte grunn, idet begge de vall tiltalte og hans lag hadde begge i sin helhet ligger på slik grunn.

Det kan således legges til grunn at tiltalte befant seg i en faktisk villfarelse med hensyn til dette spørsmål, og spørsmålet blir da om en slik villfarelse kan få noen betydning.

Når det gjelder statens matrikulerte grunn er det grunneieren som disponerer jaktretten etter jaktl. §12.

Ifølge skogforvalteren gis det på denne grunn tillatelse for småviltjakt mot erleggelse av en avgift. Dette gjelder imidlertid ikke større dyr som f.eks. bjørn og for å kunne jakte på bjørn måtte jegeren innhente en særlig tillatelse.

På statens umatrikulerte grunn har man bestemmelsen i jaktl. §17 hvoretter tillatelsen er avhengig av at det løses jaktkort for området - noe som da også må omfatte bjørn siden den ikke er undtatt sammen med det matnyttige vilt under annet ledd.

Følgelig kunne tiltalte ikke lovlig utøve bjørnejakt uansett om han befant seg på matrikulert eller ikke matrikulert statsgrunn og hans oppfatning forsåvidt må da objektivt sett være uten betydning og en videre følge herav må være at den skutte bjørn tilhører Viltfondet.

Side:798

Hans oppfatning av at han lovlig uten videre kunne skyte bjørn på umatrikulert statsgrunn når det bare skjedde i den lovlige jakttid for bjørn, beror på en rettsvillfarelse som ikke kan være undskyldelig for en aktiv jeger som tiltalte.

Forholdet er i tiltalen henført under strl. §394.

Statsadvokaten i Troms og Finnmark har i uttalelse av 6/2-1973 anført at han mener forholdet rammes av strl. §392 og har samtidig uttalt at almene hensyn krever påtale.

Denne uttalelse er sendt også tiltalte.

Statsadvokaten har videre i uttalelse av 12/2-1973 anført at almene hensyn under enhver omstendighet krever påtale i denne sak og henviser til strpl. §342, jfr. §366.

Under hovedforhandlingen har retten reist spørsmålet om å henføre forholdet under strl. §393 og såvel tiltalte som aktor har fått anledning til å uttale seg om subsumsjonsspørsmålet og noen begjæring om utsettelse er ikke fremsatt.

Retten kan ikke finne at forholdet kan rammes av strl. §394 idet den skutte bjørn verken er tapt eller funnet.

Heller ikke finner retten strl. §392 anvendelig. Denne bestemmelse rammer den rettsstridige besiddelsestagelse.

Sålenge bjørnen tasser omkring er den såvel eierløs som besiddelsesløs. Såsnart den er ført over til de evige jaktmarker kan den både eies og besiddes og meget vel av to forskjellige.

Retten kan ikke finne at det lar seg gjøre å konstruere opp et annet besiddelsesforhold enn mellom den rettmessig fellende jeger og det felte dyr, og retten kan ikke finne at det foreligger noen rettsstridig besiddelsestagelse.

Retten finner imidlertid at strl. §393 er anvendelig og at det fremdeles gjelder samme identiske forhold som beskrevet i tiltalen - nemlig tiltaltes forføyning over den skutte bjørn.

Det er etter det retten er kommet til Viltfondet v/viltnemnda i Målselv, jfr. jaktl. §9, som er den skutte bjørns eier i henh. til jaktl. §57 annet ledd.

Ved å ta skinn og skalle med hjem til Harstad samt motsette seg utlevering, finner retten at tiltalte rettsstridig har fortøyet over gjenstandene som tilhører en annen på slik måte at viltnemnda i Målselv påføres uleilighet.

Siden retten ikke har funnet tiltaltes rettsvillfarelse med hensyn til antagelse av lovlig bjørnejakt undskyldelig, finnes tiltalte forsettlig å ha overtrådt denne bestemmelse og således skyldig forsåvidt.

Etter denne straffebestemmelse kreves i henh. til strl. §408 tredje ledd såvel påtale av fornærmede som almene hensyn.

Retten finner at påtalebegjæring fra fonærmede er gitt i rett tid etter strl. §80 idet Direktoratet for jakt m.v. ved brev av 8/1-1972 ble underrettet at bjørn var skutt og av hvem og påtalebegjæring fra Landbruksdepartementet er fremsatt i brev av 7/6-1972. - - -

Med hensyn til kompetent påtalemyndighets standpunkt til om almene hensyn krever påtale antar retten det tilstrekkelig at uttalelse forsåvidt foreligger før pådømmelsen - hva den her gjør.

Straffen settes til som i forelegget en bot til statskassen stor kr. 200,-, subsidiært 4 dagers fengsel.

Side:799

Aktor har karakterisert boten som nærmest symbolsk og retten kan være enig i at det ikke dreier seg om særlig graverende forhold.

Når det gjelder den for sent innbetalte fellingsavgift for elg må man ta hensyn til at blankettene dette år kom ut alt for sent da tiltalte allerede var i full gang med jakt, og når det gjelder bjørnen er det hele nærmest en kuriositet. Det er opplyst at det skal være ca. 60 år siden det ble felt en bjørn i distriktet, og det er forståelig at tiltalte hadde lyst på trofeet. Men han burde jo satt seg i forbindelse med viltnemnda straks for nærmere å få klarlagt forholdet, særlig så lite kjent han ifølge egen forklaring må være når det gjelder jaktlovgivningen.

Etter det resultat retten er kommet til må tiltalte avstå skinn og skalle.

Landbruksdepartementet har begjært inndragning til fordel for viltfondet og retten finner det naturligst at tingene vindiseres som et borgerlig rettskrav i medh. av strpl. §3 - noe som ble reist under hovedforhandlingen uten å møte innsigelser. - - -

Straffutmåling. En 63 år gammel mann ble i forhørsretten dømt til 75 dagers fengsel etter straffelovens §212 annet ledd. Etter domfeltes anke ble straffen nedsatt til 45 dagers betinget fengsel. Domfeltes helsetilstand var dårlig.