Rt-1973-850
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1973-03-26 |
| Publisert: | Rt-1973-850 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 101B/1973. |
| Parter: | Jardar Bech m.fl. (høyesterettsadvokat Aasmund Lundevall) mot Rein Bergeton Borgersen (advokat Arne M. Falch). |
| Forfatter: | Justitiarius Ryssdal, Roll-Matthiesen, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §360, §72, §97, §369 |
En eiendom i Oslo ble solgt på tvangsauksjon etter begjæring fra Oslo kommune. Budet ble antatt, og antagelsen ble stadfestet ved Oslo namsretts kjennelse av 8. oktober 1971. Eieren døde like etter, og hans arvinger påanket namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. Auksjonskjøperen påsto prinsipalt anken avvist fordi den bare rettet seg mot kjøperen og ikke også mot Oslo kommune. De ankende parter bestred denne lovforståelse, og anførte også at det hele tiden hadde vært dekning for kommunens krav. Hvis en feil var begått, mente de ankende parter at den måtte kunne rettes.
Lagmannsretten avviste anken ved kjennelse av 18. desember 1972 og anførte bl.a.:
«Etter forholdets art består ved en tvangsauksjon et nødvendig prosessfellesskap mellom partene, jfr. Tvm.lovens §72 annet ledd. En stadfestelse av et tvangsauksjonssalg er en rettsendrende avgjørelse, som virker for og mot alle interesserte, og en opphevelse av stadfestelsen må likeledes få virkning for alle.
Unnlatelse av å gjøre også saksøkeren til ankemotpart må få den virkning at anken ikke kan realitetsbehandles, og avvisning må derfor finne sted. En avvisning på dette grunnlag er som anført av ankemotparten i overensstemmelse med teorien på dette felt.
Stadfestelsen er bindende mellom de ankende parter og Oslo kommune, som må kunne holde seg til kjennelsen. Kommunen
Side:851
skal ikke, uten mulighet for å kunne ta del i en ankeforhandling. finne seg i at saksøkte overtar eiendommen igjen slik at den eventuelt må risikere å gjøre ny pågang for å få sine krav dekket. Kjøperen på sin side må ha krav på at bestemmelsene følges slik at saksøkeren, som har antatt hans bud, ikke utelukkes fra ankeforhandlingen.
De ankende parter har anført at kommunen vil være uten interesse i sakens utfall hvis den får sitt tilgodehavende dekket slik at anken bare kunne rettes mot auksjonskjøperen. Det er imidlertid fra de ankende parters side ikke tatt noe skritt for å dekke kommunens krav.
Retten antar at et tilbud om dekning av kommunens krav på dette trinn av fullbyrdelsen bør være uten virkning for den rettstilstand som er skapt ved stadfestelsen av auksjonsbudet.
Retten kan ikke legge vekt på at namsretten ved oversendelsen av anken til lagmannsretten ikke også gjorde oppmerksom på følgen av at Oslo kommune ikke var trukket inn som ankemotpart. Tl. §97 §369 er behandlingsregler som retter seg til domstolen og gir ikke den som har begått feilen noe krav. De ankende parter burde for øvrig tatt opp spørsmålet om rettelse av feilen, eventuelt oppreisning for oversittelse av ankefristen i forhold til kommunen, så snart feilen var påpekt i tilsvaret.»
Arvingene påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjæremålsutvalget uttalte:
«Utvalget er enig med lagmannsretten i at saksøkeren - auksjonsrekvirenten - må gjøres til motpart når saksøkte påanker en kjennelse som stadfester antagelse av bud avgitt på tvangsauksjon over fast eiendom. Når auksjonsrekvirenten Oslo kommune ikke er gjort til ankemotpart, må anken derfor avvises. Utvalget slutter seg i det vesentlige til den begrunnelse lagmannsretten her har gitt.
Lagmannsretten har ikke tatt standpunkt til de ankende parters anførsel om at en feil av denne art kan rettes, og at det etter tvistemålslovens §360 annet ledd settes en kort frist for ny ankeerklæring når en anke blir avvist på grunn av en slik feil. Etter utvalgets oppfatning er det adgang til å rette feil av denne art, slik at det gis frist for å inngi ny ankeerklæring rettet også mot auksjonsrekvirenten. Men dette kan etter §360 annet ledd ikke gjøres når det må antas at feilen er forsettlig, eller når frist til å rette feilen er gitt på forhånd etter §97.
Frist til å rette feilen er i dette tilfelle ikke gitt på forhånd etter tvistemålslovens §97. Spørsmålet blir derfor om det må antas at feilen var forsettlig.
Etter utvalgets oppfatning kan det ikke antas at feilen var forsettlig da advokat Leif Danielsen i ankeerklæringen av 4. desember 1971 bare tok med auksjonskjøperen som ankemotpart. En annen ting er at advokat Danielsen burde ha forstått nødvendigheten av å trekke inn Oslo kommune som ankemotpart da han mottok anketilsvaret av 14. januar 1972. Advokat Danielsen fikk
Side:852
også gjenpart av namsrettens oversendelsesbrev av 17. januar 1972 til lagmannsretten, hvor namsretten fremhevet at saksøkeren, Oslo kommune, ikke var gjort til ankemotpart. Men det ble ikke i medhold av tvistemålslovens §369 gjort oppmerksom på at namsretten fant at ankedomstolen av denne grunn måtte avvise anken av eget tiltak.
Det er ikke klarlagt hva som var grunnen til at advokat Danielsen unnlot å foreta seg noe mer etter å ha mottatt anketilsvaret av 14. januar 1972 og gjenpart av namsrettens brev av 17. januar 1972 til lagmannsretten. Men det er opplyst at advokat Danielsen en tid var syk, og at han avgikk ved døden 19. juni 1972.
De ankende parter var ikke selv klar over nødvendigheten av at anken også måtte rettes mot auksjonsrekvirenten, og deres nye prosessfullmektig synes først å ha fått befatning med saken umiddelbart før lagmannsretten i rettsmøte 29. november 1972 behandlet avvisningsspørsmålet.
Etter dette er utvalget kommet til at det ikke kan legges til grunn at den feil som ledet til avvisning av anken var forsettlig, og utvalget finner at det må settes en kort frist for ny ankeerklæring som også rettes mot Oslo kommune.»