Hopp til innhold

Rt-1973-852

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1973-03-30
Publisert: Rt-1973-852
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 355/1973
Parter:
Forfatter: Eckhoff, Stabel, Michelsen
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §166, Straffeprosessloven (1887) §94, §163, Tvistemålsloven (1915) §407


Dommerne Eckhoff, Stabel og Michelsen.

A reiste subsidiær privat straffesak mot høyesterettsadvokat B for overtredelse av straffelovens §166. Han anførte at B som prosessfullmektig hadde gitt falsk saksfremstilling under en skjønnsforhandling i 1966. A var part under skjønnet.

Ved Nordhordland herredsretts kjennelse av 7. november 1972 ble saken avvist i overensstemmelse med B's prinsipale påstand. Herredsretten bemerket bl.a.:

«Straffeprosesslovens §94 bestemmer at det kun er den fornærmede som kan reise subsidiær privat straffesak. For at saksøker, A, skal kunne reise subsidiær privat straffesak, må han følgelig være fornærmet i saken. Spørsmålet blir da om det finnes noen privat fornærmet når det gjelder overtredelse av strl. §166, avgivelse av falsk eller uriktig forklaring eller fremstilling. Er den som forklaringen har gått i mot fornærmet? Rettspraksis har på dette området vært noe vaklende. Det kan her vises til det som er anført om dette i prof. Johs. Andenæs: Straffeprosess 83. Retten viser videre til det som er anført i prof. Johs. Andenæs: Spesiell strafferett 167 og Kjerschow: Straffeloven med kommentar og tillegg 261-262, 444 og 447-448. - - -

Side:853


Retten er på grunnlag av en helhetsvurdering kommet til at saksøker i nærværende sak ikke kan sies å være fornærmet i relasjon til overtredelse av strl. §166. Ved overtredelse av strl. §166, falsk forklaring og uriktig fremstilling, er det etter rettens oppfatning kun det offentlige som er krenket.»

A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett. Han gjorde bl.a. gjeldende at han for å få skjønnssaken gjenopptatt måtte få godtgjort at det forelå et straffbart forhold som nevnt, jfr. tvistemålslovens §407 nr. 1 og 2. Lagmannsretten forkastet kjæremålet den 5. februar 1973 og uttalte:

«Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

Det er riktignok slik som av A påpekt at bare Høyesteretts kjennelse i Rt-1916-525 gjelder overtredelse av strl. §166. De øvrige avgjørelser det er vist til i den litteratur herredsretten har vist til gjelder andre straffebud, særlig strl. §163. Lagmannsretten er imidlertid enig med herredsretten i at det i denne forbindelse ikke er grunn til å sondre mellom strl. §163 og §166. Det er de samme hensyn som må være avgjørende for spørsmålet om hvorvidt en privatperson skal kunne anses som fornærmet ved overtredelse av straffebudene.

Lagmannsretten ser også det forhold at det foreligger så få avgjørelser om subsidiært privat påtale av overtredelser av strl. §163 §166 som et tegn på at behovet for en slik påtaleadgang ikke kan være stort. I samme retning taler det at avgjørelsene ligger såvidt langt tilbake i tiden, og at de ikke er entydige.»

A's videre kjæremål ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg, som bemerket:

«Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten og utvalget er enig i rettens begrunnelse.

Kjæremålsutvalget mener således at straffelovens §166 om falsk forklaring eller fremstilling for retten er tolket riktig, når det er antatt at bestemmelsen ikke er gjenstand for subsidiær privatpåtale.»