Rt-1973-937
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1973-09-07 |
| Publisert: | Rt-1973-937 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 110B/1973 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Solberg, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Tor Erling Staff). |
| Forfatter: | Roll-Matthiesen, Schweigaard Selmer, Dick Henriksen, Lorentzen, Leivestad |
| Lovhenvisninger: | Militære Straffelov (1902) §12, §35, Straffeloven (1902) §52, §34, Militærnekterloven (1965) §1, §7 |
Dommer Roll-Matthiesen: Oslo byrett avsa den 16. mai 1973 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1947, dømmes for overtredelse av den militære straffelovs §35 annet ledd, jfr første ledd, juli. §34, til fengsel i 1-ett-år, hvorav 9-ni-mndr. utstår som betinget med en prøvetid på 2-to-år uten tilsyn.
Side:938
Han fradømmes retten til å gjøre tjeneste i rikets krigsmakt, jfr. mil. strl. §12, 2.a.
I saksomkostninger til det offentlige dømmes han til å betale kr. 300 - trehundre - kroner.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens domsgrunner.
Påtalemyndigheten har påanket dommen på grunn av straffutmålingen. Prinsipalt er gjort gjeldende at ingen del av straffen burde ha vært gjort betinget, subsidiært at den ubetingede del av straffen burde ha vært satt til 5 måneders fengsel, jfr. straffelovens §52 nr. 1 første ledd, siste setning.
Forsvareren for Høyesterett har under prosedyren anført at det beror på uriktig lovanvendelse når byretten har fastslått at domfelte hadde til «hensikt aldeles å unddra sig sin militære tjenesteplikt», jfr. militære straffelovs §35 første ledd. Domfelte hadde til hensikt å begjære dommen av 1968 gjenopptatt etter §7 i loven av 19. mars 1965, og det berodde på en misforståelse mellom hans forsvarer for byretten og ham at dette ikke var blitt gjort. Så lenge domfelte hadde denne hensikt og inntil begjæringen kunne bli avgjort, var hans unndragelse fra de militære tjenesteplikter bare midlertidig, og det kan ikke en gang presumeres at han hadde til hensikt «aldeles å unddra» seg nevnte plikter.
Jeg finner at dette angrep på dommen ikke kan føre frem, og jeg skal herom bemerke:
Som det fremgår av byrettens domsgrunner, ble det ved Oslo byretts rettskraftige dom av 1. oktober 1968 fastslått at vilkårene for å frita A for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 ikke var til stede. Han ble innkalt til tjeneste 2. april 1970, men møtte ikke med den følge at han ved Oslo byretts dom av 25. august 1970 ble dømt etter militære straffelovs §35 første ledd, jfr. §34. Han ble så innkalt på ny til den 4. januar 1972, men møtte heller ikke da. Det er denne uteblivelse nærværende sak gjelder. Den 19. januar 1972 sendte A ny søknad til Justisdepartementet om overføring til sivil tjenesteplikt, og denne søknad ble av departementet den 2. mars 1972 oversendt politimesteren i Oslo, idet departementet uttalte at det ikke kunne «se at det foreligger tilstrekkelig grunn til å ta under behandling ovennevnte mannskaps søknad av 19. januar 1972». I overensstemmelse med departementets anmodning ble domfelte underrettet herom av politiet den 7. mars 1972. I brev av 30. august 1972 til Oslo forhørsrett fra forsvareren for byretten, advokat Bjørn Pettersen, meddelte denne at A ikke ønsket saken pådømt i forhørsrett. For øvrig anføres i brevet:
«Ved Oslo byretts dom av l. oktober 1968 ble det fastslått at vilkårene for å frita A fra militærtjeneste etter lov av 19/3-1965 §1 ikke var tilstede. På grunn av at det i løpet av den tid som har gått har skjedd visse endringer i A s standpunkt til militærtjeneste, vil der bli begjært gjenopptakelse av saken om militærnekting. Gjenopptakelsesbegjæringen vil bli basert på at det standpunkt A nu
Side:939
inntar etter gjeldende rett må føre til fritaking for militærtjeneste.»
Statsadvokaten utferdiget tiltalebeslutning den 29. september 1972, men saken ble som nevnt først pådømt den 16. mai 1973. Det er på det rene at gjenopptagelsesbegjæring ikke da var innsendt, angivelig på grunn av en misforståelse. Noen slik begjæring er for øvrig heller ikke innsendt senere.
A hadde som militær tjenesteplikt å møte den 4. januar 1972. Til fellelse etter militære straffelovs §35 første ledd er det dette tidspunkt som er avgjørende for bedømmelsen av hans hensikt. Byretten har fastslått at hans unnlatelse av å møte skjedde i hensikt aldeles å unndra seg sin militære tjenesteplikt. Jeg kan ikke se at det beror på noen feil lovanvendelse når byretten kom til dette resultat, selv om A i august 1972 ville søke gjenopptagelse av saken om militærnekting, og selv om det måtte være så at det berodde på en misforståelse at denne begjæring fremdeles ikke var innsendt ved sakens pådømmelse den 16. mai 1973. Byrettens bevisbedømmelse kan ikke prøves av Høyesterett.
Forsvareren har også gjort gjeldende at byrettens domsgrunner er mangelfulle. Etter min mening er domsgrunnene tilstrekkelige for prøvelse av lovanvendelsen, og jeg har derfor ikke funnet grunn til å komme nærmere inn på det forsvareren har anført om dette punkt.
Med hensyn til påtalemyndighetens anke over straffutmålingen bemerkes at jeg har overveid om ikke den ubetingede del av fengselsstraffen burde forhøyes til 5 måneder. Jeg er imidlertid blitt stående ved samme straff som den byretten har fastsatt, og jeg slutter meg til byrettens begrunnelse. Jeg finner således at anken over straffutmålingen bør forkastes.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er enig med førstvoterende.
Kst. dommer Dick Henriksen, dommerne Lorentzen og Leivestad: Likeså.
Av byrettens dom (dommer A. H. Hillestad med domsmenn):
Tiltalte A, f. xx.xx.1947, - - - f.t. fagforeningstillitsmann, inntekt kr. 45.000, uform., ugift, ingen forsørgelsesplikt. - - -
Retten må anse det På det rene at tiltalte ikke har oppnådd å bli godkjent som militærnekter av overbevisningsgrunner etter at hans sak var behandlet i lovlige former. Det er videre på det rene at tiltalte som nevnt i tiltalebeslutningen fikk pålegg om å møte til militærtjeneste den 4. jan. 1972 og at han unnlot å etterkomme dette pålegg og heller ikke på forhånd søkte om fritakelse på nytt. At hans unnlatelse om å møte skjedde i hensikt aldeles å unndra seg sin militære tjenesteplikt anses likeledes på det rene.
Tiltalte har ved disse forhold gjort seg skyldig i overtredelse av
Side:940
bestemmelsen i den militære straffelov §35 annet ledd, jfr første ledd og §34 og må således bli å kjenne skyldig i samsvar med tiltalebeslutningen.
Som det fremgår gjør han gjeldende til sin frifinnelse at han har forandret syn på militærvesenet og at han nå bygger på synsmåter som gjør at han burde vært fritatt etter lov av 19. mars 1965 §1. Retten finner i den forbindelse å måtte peke på at tiltalte har hatt tilstrekkelig tid til å fremme ny søknad før Innkallelsen ble aktuell uten at dette er gjort. Etter innkallingen har han rettet ny søknad til departementet og gjort rede for sine nye synsmåter. Den er behandlet av departementet og avslått allerede for ca. 1 år siden og han har senere ikke foretatt seg noe med dette spørsmålet. Forholdet kan da etter rettens mening ikke gi grunnlag for frifinnelse.
Straffen settes til fengsel i 1 år, idet retten anser seg bundet av den minimumsstraff som er fastsatt.
Det er fra forsvarerens side anført at han bør gis betinget dom. Retten må si seg enig i at det i det foreliggende tilfelle foreligger særlige forhold som taler for å gi betinget dom, idet en anser det på det rene at hans unnlatelse av å møte til militærtjeneste hviler på et prinsipielt grunnlag. En finner imidlertid at tiltalte må sone en del av straffen, idet en da bl.a. legger vekt på den manglende respekt han har vist overfor de påbud han har fått fra det offentlige. - - -