Rt-1974-1051
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1974-10-19 |
| Publisert: | Rt-1974-1051 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 139B/1974 |
| Parter: | Førstestatsadvokat Elg Elgesem, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Mellbye, Christiansen, Lorentzen, Roll-Matthiesen, Bendiksby |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §272, §42, §57 |
Dommer Mellbye: Statsadvokatene i Eidsivating reiste 6. september 1973 tiltale mot A til fellelse etter straffelovens §272 første ledd, annet punktum, som setter straff for den som uriktig oppgir
Side:1052
eller gir det utseende av at et forsikringstilfelle er inntrådt for at han eller andre skal få utbetalt en forsikringssum. Grunnlaget for tiltalen var at A lørdag 17. mars 1973 i X hadde «fylt ut og sendt inn en skademelding til forsikringsselskapet Samtrygd hvor han oppgav at frontruten på personbil DA-63665 var skadet den 16. mars 1973, mens han fortiet at frontruten var skadet før han i februar 1973 kjøpte personbil DA-63665 og tegnet trafikkforsikring for den i forsikringsselskapet Samtrygd, alt i den hensikt å få utbetalt et uberettiget erstatningskrav».
Ytre Follo herredsrett avsa 9. juli 1974 dom i saken med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1950, frifinnes.»
Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens domsgrunner. Som disse viser, er dommen avsagt under dissens fra rettsformannen, som fant at tiltalte hadde handlet forsettlig og derfor var straffskyldig.
Statsadvokatene i Eidsivating har anket over dommen. I ankeerklæringen er gjengitt herredsrettens flertalls begrunnelse. Deretter anføres det:
«Av beskrivelsen synes det å fremgå at det er en rettsvillfarelse domsmennene har bygget på, noe påtalemyndigheten mener er uholdbart. Påtalemyndigheten er enig i det syn rettens mindretall har gitt uttrykk for, og som går ut på at den villfarelse som måtte foreligge ikke kan virke straffebefriende.
Subsidiært ankes det over saksbehandlingen, nemlig mangelfulle domsgrunner idet det som nevnt kan være vanskelig å se av domspremissene hvilken type villfarelse flertallet mener foreligger. Selve begrunnelsen som er sitert ovenfor er i det hele tatt svært knapp når man skal vurdere riktigheten av flertallets standpunkt.»
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Herredsretten har enstemmig lagt til grunn at frontruten på tiltaltes bil ble skadet to ganger, en gang før han kjøpte bilen og deretter på ny 6. mars 1973. Rettens flertall har videre lagt til grunn tiltaltes forklaring om «at han ikke visste at det var ulovlig av ham å sende en skademelding på den skade ruten ble påført den 6. mars. Han mente han hadde krav på forsikring På grunn av denne skade». Videre har flertallet redegjort for den forsikringsmessige betydning av den gamle skade på frontruten, men uttaler så: «At han (tiltalte) av den grunn ikke hadde krav på forsikring for ny rute for den nye skade var imidlertid ikke tiltalte klar over da han skrev ut skademelding». På denne bakgrunn har flertallets problem vært om denne misforståelse hos tiltalte var unnskyldelig.
Flertallets utgangspunkt, at tiltalte faktisk trodde at den annen skade på frontruten var et forsikringstilfelle som gav ham krav På forsikringsoppgjør, er resultatet av ren bevisbedømmelse. Hvis påtalemyndigheten har den oppfatning at denne bevisbedømmelse var uriktig og at tiltalte var klar over at det ikke forelå et forsikringstilfelle, er rettsmidlet fornyet behandling. Når
Side:1053
imidlertid påtalemyndigheten i stedet anker, må Høyesterett legge flertallets bevisbedømmelse til grunn.
Anken gjelder spørsmålet om tiltaltes faktiske, men uriktige, tro er en rettsvillfarelse, straffelovens §57, slik herredsrettens flertall har lagt til grunn, eller en faktisk villfarelse, straffelovens §42, slik anken gir uttrykk for. Nå gjelder tiltalen forbrytelse mot straffelovens §272 første ledd, som krever forsett. En villfarelse av den art straffelovens §42 taler om, må da uten videre føre til frifinnelse. Aktor for Høyesterett har derfor hevdet at anken rimeligvis må forstås slik at vel foreligger det en rettsvillfarelse, straffelovens §57, men anken gjelder avgjørelsen om at denne villfarelse er unnskyldelig. Det synes vanskelig å forene denne forståelse med ankens tekst. Jeg lar imidlertid dette stå hen, da anken selv På dette grunnlag ikke kan føre frem.
Straffelovens §272 første ledd annet punktum rammer «den som i sådan hensikt uriktig oppgir/at et forsikringstilfelle er inntrådt». Uttrykket «sådan hensikt» viser tilbake til det foregående punktums uttrykk «for at han eller andre skal få utbetalt en forsikringssum». Annet punktum krever altså hensikt, og det sentrale i dette hensiktskrav er oppnåelsen av en uberettiget vinning, nemlig utbetaling av en forsikringssum uten at et forsikringstilfelle er inntruffet. Jeg viser til Skeie: Strafferett bind II side 319 om det tilsvarende spørsmål før lovendringen i 1951. Jeg viser videre til Straffelovkomitéens innstilling til straffelovsnovellen av 11. mai 1951, inntatt i Ot.prp. nr. 75 (1948) side 34, hvorfra jeg gjengir følgende: «Den gjeldende lovs §272 annet ledd, som svarer til §272 første ledd i komitéens utkast, gjelder to forhold. Bestemmelsen setter for det første straff for svikaktig fremkalling av forsikringstilfelle ved skadeforsikring av ting... Bestemmelsen setter dernest straff for den som svikaktig oppgir til erstatning gjenstand som ikke er forsikret. - 1 begge disse tilfelle er likesom ved alminnelig bedrageri straffen betinget av at den skyldige (regelmessig forsikringstakeren) har hatt til hensikt å skaffe seg en vinning på forsikringsgiverens bekostning. De tilfelle som straffelovens §272 annet ledd handler om, rammes derfor også av straffelovens §270, som dog ikke kommer til anvendelse samtidig med §272.» Etter at komitéen nærmere har redegjort for formuleringen av §272, første ledd i sitt utkast, sies det så på side 36: «I komitéens forslag er søkt samlet alle tilfelle av forsikringsbedrageri. Selv om tilfellet også vil falle inn under den alminnelige bedrageribestemmelse, vil ikke denne komme til anvendelse sammen med bestemmelsen i §272, som har uthevd forsikringsbedrageriene som kvalifiserte bedrageriforbrytelser. - Ved omformingen av bestemmelsen er de grovere tilfelle samlet i første ledd. I stedet for uttrykket «i hensikt derved å forskaffe seg eller andre en vinning på forsikringsgiverens bekostning» er brukt det enklere «for at han eller andre skal få utbetalt en forsikringssum». Når gjerningsmannen ødelegger osv. for å få utbetalt en forsikringssum, er det innlysende at han
Side:1054
gjør det for å skaffe seg en vinning, og at det er på forsikringsgiverens bekostning.»
Jeg viser endelig til samme proposisjon side 8, hvor det uttales: «Når komitéen gjennomgående i de bestemmelser som nå foreslås endret har skiftet ut uttrykket «i hensikt» med «for å», ligger det altså ikke i dette noen realitetsendring. Det kreves fremdeles at gjerningsmannen skal ha foretatt handlingen i den hensikt å oppnå en vinning for seg eller en annen.»
Men dette hensiktskrav forutsetter at tiltalte er seg bevisst at det ikke foreligger noe forsikringstilfelle. Tror han at han har et forsikringskrav, mangler den vinningshensikt som gjør hans forhold til bedrageri. Jeg viser i denne forbindelse til Andenæs: Alminnelig strafferett side 239-240 og til hans bok Formuesforbrytelsene side 17 om det tilsvarende problem ved tyveri. Med det faktiske grunnlag som herredsrettens flertall har, er det derfor uten betydning om domfeltes tro på at han hadde et forsikringskrav var forsvarlig eller ikke. Hans tro, slik flertallet har funnet den bevist, utelukker den hensikt som er et vilkår for straff-fellelse.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Christiansen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Lorentzen, Roll-Matthiesen og Bendiksby: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Jenny Sevaldson med domsmenn):
Retten legger følgende saksforhold til grunn:
Tiltalte kjøpte den 20. februar 1973 en Volvo 142, DA-63665 av B. Salgsmelding ble skrevet samme dag. B var tidligere blitt innkalt til bilsakkyndig for kontroll av bilen bl.a. på grunn av en sprekk i frontruten. B møtte ikke opp hos bilsakkyndig, og bilen ble avskiltet den 19. februar 1973. Da tiltalte kjøpte bilen var han Klar over at den var avskiltet og hadde sett mangellappen. Han var klar over at det var en sprekk i frontruten. Denne har vært ca. 10 cm. lang og gikk på langs på høyre side av ruten. Etter at tiltalte hadde kjøpt bilen prøvde han å få den registrert, etter at en del mangler som var blitt påvist, var blitt rettet. Frontruten var imidlertid ikke skiftet. Han fikk Imidlertid ikke registrert den og Follo bilsakkyndig gjorde han oppmerksom På at den først kunne bli registrert etter at frontruten var skiftet. Den 5. mars 1973 bestilte han så ny frontrute hos X Glassmesterforretning.
Den 6. mars 1973 eller noe senere kjørte han så med bilen, som da hadde prøveskilt bl.a. til Alnabru. På veien der var det asfalt med løs grus, og på grunn av stensprut fikk han og der en skade på frontruten, en rosett på høyre side av frontruten noe ovenfor sprekken.
Den 17. mars 1973 skrev han ut skademelding med frontruteskade
Side:1055
til Samtrygd. Skadested og tid oppga han til Alnabru 16.3.1973 kl. 8.30, og skadens årsak, stensprut. Han mener nå at riktig dato skal være 6/3. Kasko- og trafikkforsikring hadde han tegnet i dette selskap den 20. februar 1973. Den tidligere eier hadde tegnet forsikring i et annet selskap, noe tiltalte visste. Hvorvidt han hadde kaskoforsikring vites ikke.
Etter rettens oppfatning har tiltalte ved denne handling objektivt sett overtrådt strl. §272. Han har erkjent at det var for å få utbetalt forsikringssummen at skademelding ble skrevet og han har uriktig gitt det utseende av at et forsikringstilfelle var inntrådt.
Tiltalte har forklart at han ikke visste at det var ulovlig av han å sende en skademelding på den skade ruten ble påført den 6. mars. Han mente han hadde krav på forsikring på grunn av denne skade, og mener at han av denne grunn må frifinnes.
Rettens flertall, domsmennene, mener at den villfarelse som foreligger her er unnskyldning, og at tiltalte derfor må frifinnes. Frontruten ble den 6. mars eller noe senere påført en skade, det må antas at han ville hatt krav på forsikring for denne, iallfall måtte tiltalte kunne gå ut fra det. Når han i dette tilfelle ikke hadde krav på forsikring skyldtes dette at ruten allerede var skadet før han kjøpte bilen. For denne skade skrev han så ut skademelding. Grunnen til at tiltalte ikke har krav på forsikring i det foreliggende tilfelle, er at ruten var skadet tidligere og at dette var skjedd før han kjøpte bilen. At han av den grunn ikke hadde krav på forsikring for ny rute for den nye skade var imidlertid ikke tiltalte klar over da han skrev ut skademelding, og dette kan etter rettens flertall heller ikke bebreides ham som uaktsomt.
Rettens mindretall, rettens formann, mener at det her ikke foreligger en villfarelse som kan medføre frifinnelse. Tiltalte var da han kjøpte bilen Klar over at det var en sprekk i frontruten. Videre hadde han fått Klar beskjed fra bilsakkyndig om at bilen ikke kunne bli registrert før ruten var skiftet. Han hadde derfor den 5. mars 1973 bestilt ny rute. Den rute som var i bilen da han kjørte 6. mars hadde således ingen verdi for ham. At han da ikke hadde krav på forsikring for ny rute På grunn av den skade denne ble påført den 6. mars måtte da fremstille seg som overveiende sannsynlig for ham. Det legges her vekt på at tiltalte selv er i bilbransjen, han er bilreparatør. Videre legges det vekt på at slik skademeldingen er utfylt måtte forsikringsselskapet oppfatte forholdet slik at all skade på ruten skyldtes stensprut den 6. mars (16/3 i meldingen). Tiltalte hadde iallfall all oppfordring til å gi utførlig opplysning om når de forskjellige skader skrev seg fra. Rettens mindretall har vært noe i tvil om denne villfarelse skal anses som en villfarelse etter strl. §42 eller §53, men antar at det må ansees som en villfarelse etter strl. §42. Mindretallet finner imidlertid at det her foreligger forsett. - - -