Rt-1974-1125
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1974-11-09 |
| Publisert: | Rt-1974-1125 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 148/1074 |
| Parter: | Statsadvokat Ole Haugestad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Mellbye, Tønseth, Christiansen, Lorentzen, Leivestad |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, §31 |
Dommer Mellbye: Politimesteren i Oslo reiste 21. januar 1974 tiltale mot A, født xx.xx.1951, for forseelse mot veitrafikklovens §31, jfr. §17 annet ledd, bestemmelsen om at «eier av motorvogn eller den som på eierens vegne har rådighet over den, plikter å forvisse seg om at den som han lar bruke motorvognen, fyller vilkårene for å føre den». Grunnlaget for tiltalen var at Smit, som fredag den 24. august 1973 av eieren hadde fått rådigheten over personbil DA-48070, ca. kl. 0110 hadde overlatt til en bekjent å kjøre bilen i Huk aveny ved restaurant Lanternen uten å forvisse seg om at vedkommende fylte vilkårene for å føre motorvogn, idet føreren viste seg å være påvirket av alkohol og ikke hadde førerkort for motorvogn.
Ved Oslo byretts dom av 25. februar 1974 ble Smit frifunnet. Rettens formann stemte for fellelse. Etter anke fra politimesteren i Oslo ble byrettens dom opphevet ved Høyesteretts kjennelse av 8. juni 1974.
Saken ble så fremmet på ny for Oslo byrett, som avsa dom 20. august 1974. Også denne gang ble Smit frifunnet, og på ny stemte rettens formann for fellelse. Politimesteren i Oslo har anket over dommen på grunn av lovanvendelsen og saksbehandlingen. Anken over lovanvendelsen er begrunnet med en henvising til Høyesteretts kjennelse av 8. juni 1974. Det saksforhold byrettens flertall nå har lagt til grunn, menes å være det samme som ble lagt til grunn i den første byrettsdom. Det er da, ut fra kjennelsen av 8. juni 1974, uriktig lovanvendelse å anta at tiltalte har vist den fornødne aktivitet og aktsomhet med hensyn til bilførerens besittelse av førerkort og hans skikkethet for kjøring. Anken over saksbehandlingen er begrunnet med at by-
Side:1126
rettens flertall ikke har påvist konkret at det har bygget på et annet og rettslig sett relevant faktum i forhold til den første dom.
Om saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner.
Jeg finner at anken over lovanvendelsen må tas til følge.
Det saksforhold byrettens flertall har bygd på, er i alle vesentlige trekk det samme som ble lagt til grunn i den første dom. Flertallet har nå funnet bevist om bilføreren Andersens beruselse ved anledningen «at denne ikke var så sterk at tiltalte uten videre kunne merke at han var beruset» .For øvrig er de to dommer bygd på samme faktiske grunnlag. Uttalelsen om at flertallet «kan ikke se at tiltalte hadde noen grunn til å tvile på at svarene var riktige» og «at det vel ikke er vanlig at den som får en annen til å kjøre bilen for seg, ber denne fremvise førerkortet uten at han har en spesiell foranledning til det» er refleksjoner som hører til lovanvendelsen.
Jeg finner etter dette at flertallet i byretten har anvendt en uriktig lovforståelse i sin dom, og at dette uten videre følger av Høyesteretts kjennelse av 8. juni 1974. Jeg finner imidlertid grunn til å understreke følgende:
Tiltalte befant seg på en restaurant i Oslos periferi en sommeraften henimot stengetid. Da han selv anså seg uskikket til å kjøre på grunn av alkoholnytelse, gikk han rundt blant gjestene for å finne en som kunne overta kjøringen. Det vil nødvendigvis innebære at han måtte søke blant de gjester som i aftenens løp ikke hadde innrettet sin fortæring med henblikk på at de senere skulle føre bil. Hans plikter etter loven er å forvisse seg om at den eventuelle fører fyller vilkårene for å føre bli. I uttrykket «forvisse» ligger krav om kunnskap, ikke bare om tro. Og det vilkår som skal oppfylles med hensyn til alkoholpåvirkning, er at den ikke overstiger 0,5 0/oo. Om dette vilkår er oppfylt, lar seg regelmessig ikke konstatere bare ved iakttagelse, og ganske særlig ikke av en iakttager som ikke selv er edru. Den restaurantgjest som han etter flere forgjeves henvendelser til andre gjester fikk positiv reaksjon fra, var en «som han kjente litt fra tidligere», men som hadde tilbrakt aftenen i en annen avdeling av restauranten enn tiltalte.
Det må være åpenbart at hvis tiltalte i denne situasjon og dette miljø skulle forvisse seg om at den annen ikke var påvirket - - i den forstand at han ikke hadde over 0,5 %. alkoholkonsentrasjon i blodet - - er det ikke tilstrekkelig å spørre om vedkommende er edru. Det må i det minste spørres om vedkommende har drukket, i tilfelle hvor meget. Det må bero på det personlige kjennskap til den spurte og På forholdene ellers om det er forsvarlig å godta svaret uten videre undersøkelse. Å forlate seg på at tiltalte ikke uten videre kunne merke at den tilspurte var beruset, er klart utilstrekkelig. Grensen på 0,5 %. lar seg ikke kontrollere på dette vis.
På samme måte er det i en slik situasjon og et slikt miljø ikke uten videre tilstrekkelig for den som skal forvisse seg om
Side:1127
at den annen har førerkort, bare å spørre om dette. En som på spørsmål er villig til å kjøre, har forutsetningsvis ikke selv bil med. Tiltalte måtte i det minste ha et positivt grunnlag i sitt kjennskap til den annen for blankt å godta svaret.
Det er mulig det kan være vanskelig å være så nærgående i sine spørsmål, og at de vil bli følt krenkende eller iallfall taktløse. Men dette er intet argument for å fravike lovens krav. Det er derimot et argument for å la bilen bli stående. Ligger forholdene slik an at man ikke kan eller ikke synes man kan skaffe seg de opplysninger som kreves for å forvisse seg om at den annen kan kjøre bil, er det etter lovens krav ikke tillatt å la den annen kjøre.
Med hensyn til anken over saksbehandlingen bemerker jeg at det ikke er noe krav at flertallet i den nye dom uttrykkelig skal peke På i hvilken henseende det bygger På et annet saksforhold enn det den første dom var basert pa.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Tønseth: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Christiansen, Lorentzen og Leivestad: Likeså.