Rt-1974-114
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1974-02-08 |
| Publisert: | Rt-1974-114 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 13B/1974 |
| Parter: | Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Mellbye, Sandene, Schweigaard Selmer, Roll-Matthiesen, Eckhoff |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §63, Veitrafikkloven (1965) §13, §31, §4 |
Dommer Mellbye: Ringerike byrett avsa 19. desember 1973 dom med denne domsslutning:
«1. A dømmes for overtredelse av vegtrafikklovens §31 jfr. §4 og trafikkreglenes §22 nr. 2, litra 1, samt vegtrafikklovens §13 jfr. kjøreforskrifter av 29/12 1971 §7 jfr. §1 og strl. §63, annet ledd til fengsel i 30 - tretti - dager. Han frifinnes for tiltalens post I.
2. A betaler saksomkostninger til det offentlige med kr. 200,- - tohundrekroner -»
Dommen ble avsagt under dissens, idet den ene domsmann stemte for at straffen skulle gjøres betinget.
Domfelte har anket over straffutmålingen. Han anfører at byrettens flertall har tatt feil når det har antatt at domfelte var så lite aktsom at det etter den foreliggende rettspraksis må anvendes ubetinget fengselsstraff.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold framgår av byrettens domsgrunner.
Jeg finner at anken må forkastes.
Byretten har lagt til grunn at veibanen ved anledningen var meget glatt. Hvor glatt den var fremgår av at den store lastebil trengte 110 m bremselengde, derav ca. 90-95 m med låste hjul, for å stanse på en svakt stigende vei fra en fart på ca. 60 km i timen. Retten har videre funnet at den ikke fullt 9 år gamle gutt som ble påkjørt hadde steget av en buss på holdeplassen, var gått et kort stykke tilbake og stod på venstre side sett i domfeltes kjøreretning. Domfelte hadde nettopp passert bussen etter at den hadde kjørt ut fra busslommen da han fikk se gutten ved veikanten; domfeltes avstand til gutten var da ca. 100 m.
Side:115
Etter de opplysninger byretten gir har domfelte kjørt over halvparten av avstanden før han overhodet begynte å bremse. Domfelte har ved dette forhold På graverende vis overtrådt det bud om særlig aktsomhet som skal vises ved passering av barn som oppholder seg ved veien. Det måtte åpenbart være en så nærliggende mulighet for at gutten aktet å krysse veien at det var nødvendig å begynne å bremse straks domfelte fikk se ham. Kjøreforholdene var for øvrig så vanskelige at de i og for seg tilsa en atskillig lavere fart selv uten barn i nærheten.
Det er derfor etter min oppfatning i god overensstemmelse med Høyesteretts praksis når det her er anvendt ubetinget fengselsstraff, idet skaden som ble tilføyd gutten er så alvorlig at ulykken må likestilles med dødsulykke i straffutmålingshenseende.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Sandene: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Schweigaard Selmer, Roll-Matthiesen og Eckhoff: Likeså.
Av byrettens dom (byfogd Per Kaas med domsmenn): - - -
Retten legger til grunn som bevist:
Med sin lastebil av merke Dodge 1971 modell med reg. nr. JU 12813 kjørte tiltalte den 15. februar 1973 fra Hønefoss i retning mot Skaret. Lastebilen har en totalvekt med last på 16 tonn, men hadde denne dag bare ca. 500 kg last bestående av møbler. Med bilen fulgte møblenes eier Inger Nilsen som passasjer. Dessuten medfulgte lastebilsjåfør Odd Gunnar Bråthen. Fru Nilsen satt mellom føreren og Bråthen i førerhuset. Bilen var utstyrt med nye vinterdekk uten pigger på bakhjulene, som var tvillinghjul. På forhjulene hadde bilen gode sommerdekk Bilen er ca. 8 meter lang. Etter forskrifter av 29/12 1971 om kjøre- og hviletid §7 skal tiltaltes bil være utstyrt med fartsskriver av godkjent type, og diagramskive eller skivebunt skal alltid være tilstede i apparatet. Under denne kjøretur hadde bilen fartsskriver av godkjent type, men tiltalte hadde ikke sørget for at der var diagramskiver i apparatet. Hans forsømmelse var uaktsom og han har derved overtrådt de nevnte forskrifter. Overtredelsen er straffbar etter forskriftenes §9 jfr. vegtrafikklovens §13 og §31.
Den dag kjøringen fant sted var det gråvær med kuldegrader. Mellom Sundvolden og Nes i Hole hadde asfaltveien et fast hardkjørt snelag med noe is. Vegen var ikke sandstrødd og meget glatt.
Tiltalte passerte Sundvolden og fortsatte sydover E-68. Omtrent kl. 1115 kom han til bussholdeplassen Haglund et stykke før Veikroen i Hole. Bussholdeplassen ligger omtrent midt på en rett oversiktlig strekning av E-68. Vegbanen er nær horisontal, men med en svak
Side:116
stigning i tiltaltes kjøreretning. En buss fra Oslo hadde nettopp kjørt fra holdeplassen, og tiltalte møtte den ca. 50 meter fra busslommen. Den 8 år og 10 måneder gamle Atle Haglund hadde vært passasjer med bussen og hadde gått av på bussholdeplassen. Han hadde gått et kort stykke sydover langs E-68 og sto ved veikanten på venstre side av veien i tiltaltes kjøreretning. Plutselig bega Atle seg tvers over veien. Han stanset et øyeblikk midt i tiltaltes kjørebane, snudde seg mot lastebilen og prøvet så å komme ut av veien på høyre side. Han ble imidlertid truffet av bilens front og fulgte med bilen 56 meter fremover veien. Her gikk bilens høyre hjul over ham, og han ble liggende i veibanen. Bilen fortsatte ytterligere et stykke slik at dens bakdel ble stående 9 meter fra der hvor Atle lå. Atle fikk begge ben knust. De måtte amputeres ovenfor kneet.
Etter lastebilen var det tydelige bremsespor med låste hjul. Disse vistes på strekningen fra der hvor bilens bakpart ble stående til 65 meter nordover veien.
Under befaringen har tiltalte påvist hvor han befant seg da han fra lastebilens førerplass så Atle Haglund ved veikanten. Avstanden var 45-50 meter til der hvor Atle sto. Tiltalte har forklart at han på det tidspuhkt allerede hadde sluppet gasspedalen fordi han møtte bussen. Han hadde foten på bremsepedalen, men uten å bremse. Han bremset ikke, fordi Atle sto rolig. Straks etter så han at Atle ble «urolig», og tiltalte begynte å bremse uten å låse hjulene. Da Atle så bega seg over vegen, fortsatte tiltalte å bremse. Da Atle stanset og snudde seg mot lastebilen, tro tiltalte bremsen hårdt inn med den følge at hjulene låste seg. Etter sammenstøtet fortsatte bilen med låste hjul og begynte ifølge tiltaltes forklaring å slenge ut mot veikanten. Han slapp derfor bremsen et øyeblikk for å rette opp bilen. Han merket da at bilen kjørte over noe. Like etter stoppet bilen helt. Etter tiltaltes mening hadde lastebilen en fart av ca. 50 km/t da han begynte å bremse. Tiltalte har forøvrig forklart at han møtte bussen umiddelbart etterat den hadde startet fra bussholdeplassen og at han av den grunn hadde slupet gasspedalen og satt med foten på bremsepedalen. Han mener at bussen må ha skjult gutten ved veikanten slik at han ikke ble synlig for tiltalte før han var 45-50 meter fra det sted hvor gutten sto.
Retten kan ikke legge tiltaltes forklaring til grunn på dette punkt. Etter det opplyste må retten anse det godtgjort at bussen var kommet et stykke fra holdeplassen da tiltalte møtte den. Tiltalte kunne da se Atle ved vegkanten ca. 100 meter borte etter å ha passert bussen, og retten må gå ut fra at han så ham. Tiltalte bremset ikke straks ned farten, som på det tidspunkt var noe over 60 km/t. Hvor langt tiltalte så kjørte før han begynte å bremse kan være noe tvilsomt. Retten finner det godtgjort at den samlede bremselengde var ca. 110 meter, hvorav ca. 90-95 meter med låste hjul. På den strekning hvor tiltalte satt med foten på bremsen men uten å bremse, ble bilens fart redusert noe på grunn av motorens bremseeffekt og den svake stigning. Men det kan ikke antas at fartsreduksjonen var større enn at bilen kjørte med ca. 60 km/t da tiltalte begynte å bremse. Tiltalte har ikke holdt en tilstrekkelig liten fart på den glatte veibane, særlig ikke i betraktning av bilens dekkutstyr. Selv med piggdekk på alle hjul, ville det ikke ha
Side:117
vært forsvarlig å kjøre så fort som tiltalte gjorde med denne store lastebil. Til tross for at tiltalte hadde begynt å redusere farten noe allerede før han passerte bussen, hadde han fremdeles ca. 60 km/t da han begynte å bremse.
Da tiltalte så Atle ved veikanten, skulle han straks ha begynt å bremse. Den fart han holdt på det tidspunkt, var åpenbart alt for stor på det glatte føre når det var barn ved veikanten. Dette gjelder uansett hvilke tanker tiltalte måtte ha gjort seg om at Atle forholdt seg rolig. Tiltalte var klar over at den person han så ved veikanten var et barn i en alder da man ikke kan vente at det skal opptre fornuftig i trafikken.
Tiltalte har således gjort seg skyldig i overtredelse av trafikkreglenes §22 nr. 2 litra 1. - - -
Tiltalte må således dømmes etter tiltalens post II og III. For forseelsen mot trafikkreglenes §22 nr. 2 litra 1 må det i dette tilfelle idømmes fengselsstraff. Forseelsen mot kjøreforskriftene ville alene ha medført en bot, og retten tar i medhold av strl. §63 annet ledd denne forseelse i betraktning som en skjerpende omstendighet ved utmålingen av straffen for den annen forseelse.
En straff av fengsel i 30 dager anses passende. I skjerpende retning er det lagt vekt på at den fart tiltalte holdt var adskillig for høy etter forholdene. I formildende retning er intet å anføre.
Rettens mindretall domsmann Tormod Michaelsen finner at dommen bør gjøres betinget. Straffens fullbyrdelse er ikke nødvendig for å avholde tiltalte fra nye straffbare handlinger. Selvom tiltalte har holdt for høy fart etter forholdene, anser mindretallet ikke hans uaktsomhet som så grov at det av almenpreventive grunner må reageres med ubetinget fengselsstraff. Rettens flertall formannen og domsmann Arne Skaar er enig i at straffens fuÅlbyrdelse ikke er nødvendig for å avholde tiltalte fra nye straffbare handlinger. Tiltaltes kjøring ved denne anledning var imidlertid så lite aktsom at det etter den foreliggende rettspraksis må idømmes ubetinget fengselsstraff. Særlig på grunn av det glatte føre må tiltaltes kjøring karakteriseres som mere uaktsom enn den kjøring som er omtalt i kjennelse i Rt-1971-108. Den nevnte kjennelse gjelder åpenbart et grensetilfelle, og i nærværende sak har uaktsomheten hos bilføreren passert denne grense. Tiltaltes kjøring har hatt så alvorlige konsekvenser for Atle Haglund, at det ikke kan legges avgjørende vekt på at dødsulykke ikke inntraff. - - -