Rt-1974-1272
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1974-11-15 |
| Publisert: | Rt-1974-1272 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 283 K/1974 |
| Parter: | Foreningen Fri Film (advokat Bjørn Pettersen) mot staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/fullmektig, advokat Arne Midelfart). |
| Forfatter: | Bendiksby, Heiberg, Endresen |
| Lovhenvisninger: | Kinoloven (1913) §7, §8, Tvistemålsloven (1915) §54, Grunnloven (1814) §100, §6 |
Foreningen «Fri Film» gikk til søksmål mot staten og påsto i stevningen som punkt 1: prinsipalt at sensur av film beregnet på fremvisning for voksne, personer over 18 år, anses stridende mot Grunnlovens §100, subsidiært at sensur av film for fremvisning i lukket møte av organiserte medlemmer av filmforening eller filmklubb anses stridende mot Grunnlovens §100 og ellers rettsstridig under forutsetning av at medlemskapet i foreningen eller av filmklubben gjelder voksne personer - personer over 18 år. I påstanden het det som punkt 2: at sensurvedtakene som var truffet vedrørende tre nærmere angitte filmer skulle kjennes ugyldige og som punkt 3: at når en films regissør begjærer det, har Statens Filmkontroll ikke adgang til å nekte at deler av filmen som beklippes markeres med svarte sekvenser på billedbåndet.
Staten påsto saken avvist og gjorde gjeldende at foreningen manglet den nødvendige rettslige interesse for å få saken fremmet.
Foreningen endret sin påstand under sakens gang og i særskilt møte under saksforberedelsen til behandling av avvisningsspørsmålet ble det nedlagt slik endelig påstand:
1. a. Vedtak i Statens Filmkontroll i januar 1970 om å foreta klipp i tre scener i Vilgot Sjømans film «Nyfiken - gul» kjennes ugyldig.
b. Vedtak i Statens Filmkontroll 25/11-1971 om klipp i annen og fjerde akt i Dusan Makavejev's film «WR Organismens Mysterier» kjennes ugyldig.
2. Prinsipalt: Filmfremvisning i lukket møte for medlemmer av Foreningen Fri Film er ikke å anse som offentlig filmfremvisning etter §6 i lov om offentlig fremvisning av kinematografbilleder av 25. juli 1913.
Subsidiært: Foreningen Fri Film har rett til i lukket møte for sine medlemmer
Side:1273
å vise kinematografbilleder som ikke er godkjent etter §7 §8 i lov om offentlig forevisning av kinematografbilleder av 25/7 1913.
Byretten avviste saken for så vidt angikk påstandens punkt 1 a og b og tillot saken fremmet for så vidt angikk påstandens punkt 2. Byretten uttalte bl.a.:
«Retten bemerker:
Foreningen «Fri Film» ble dannet i 1968. Det oppsto snart en strid mellom to fraksjoner om foreningens arbeidsform og medlemsverving. Det endte med at foreningen har fulgt den linje at medlemsverving foreløpig er stanset. Medlemstallet har vært oppe i 1100, men etter striden innen foreningen forlot mange den og medlemstallet er nå oppgitt å være ca. 170.
Etter vedtektenes §2 er foreningens vedtatte formål: «å arbeide for at film skal sidestilles med andre kunstneriske uttrykksmidler med hensyn til ytringsfrihet.» Vedtektenes §3 bestemmer:
«Formålet søkes gjennomført ved å aksjonere for
a) en endring av «Lov om offentlig forevisning av kinematografiske billeder av 25. juli 1913», slik at voksne mennesker gis full frihet i sitt filmvalg.
b) større åpenhet omkring virksomheten i Statens Filmkontroll for å gi anledning til en fri opinionsdannelse om sensurgrunnlaget så lenge Statens Filmkontroll består.»
Allerede i innbydelsen til det første konstituerende medlemsmøte, 3. april 1968 var det nevnt forslag om å reise sak mot Staten om filmsensuren. På generalforsamling 27. september 1968 ble vedtekter vedtatt og det ble vedtatt å reise saken mot Staten. I følge referat fra generalforsamlingen skulle saken omfatte to punkter:
«Sensurspørsmålet skal tas opp til generell vurdering på bakgrunn av den utvikling i retning av større generell frihet i det norske samfunnet siden 1913 da någjeldende kinolov ble vedtatt. Søksmålet skal knyttes til en eller flere filmer som Statens Filmkontroll har forbudt.
Den andre hoveddelen av søksmålet angår spørsmålet om det er adgang til å nedlegge forbud mot visning av forbudte og/eller ikke-sensurerte filmer i Foreningen Fri Film.»
«Fri Film» har foretatt meget vesentlige endringer i påstanden under saksforberedelsen. Dels er den generelle påstanden om at sensur av filmer for fremvisning for voksne er i strid med grunnlovens §100 frafalt og dels er påstanden om at bestemte sensurvedtak skal kjennes ugyldig endret. Det har vært spørsmål om å prøve vedtakene for en rekke filmer, men det er nå skjedd en forenkling ved at saken er begrenset til to filmer. For den ene av disse - «WR Organismens Mysterier» - ble Filmkontrollens vedtak truffet i 1971, altså lenge etter saksanlegget. Regjeringsadvokaten har ikke reist noen innvending mot dette, men har i og for seg vært enig i at søksmålet forenkles for så vidt som det i tilfelle ikke blir nødvendig å vurdere så mange filmer. Enkelte
Side:1274
av de filmer som var trukket inn har mistet sin aktualitet etter saksanlegget dels fordi Filmkontrollen har endret sitt opprinnelige vedtak om filmen og for en films vedkommende fordi filmen ikke kan fremskaffes i uklippet stand da rettighetshaveren skal ha «hugget» den.
Ad pkt. 1 i «Fri Film's» påstand i søksmålet.
Spørsmålet om avvisning må avgjøres ut fra den endelige påstand om å kjenne de to særskilt angitte sensurvedtak ugyldig.
Likevel kaster de ubestridelige opplysninger om tidligere påstandsformuleringer lys over hvilken interesse «Fri Film» har i å anlegge sak. Når det ses i sammenheng bl.a. med foreningens foran siterte generalforsamlingsvedtak om saksanlegg fremtrer det klart at foreningen har reist saken for å få rettens avgjørelse om at film-kontrollen strider mot grunnlovens bestemmelse om yttringsfrihet. Denne bakgrunn for saksøkerens interesse i en domsavgjørelse taler imot at saken skal kunne fremmes, fordi generelle fortolkningsavgjørelser ikke er domstolenes sak, og for så vidt foreligger da ikke den nødvendige «rettslige interesse».
Foreningen har et nokså begrenset medlemstall, men retten går ut fra at det er riktig, som det er opplyst, at disse medlemmer danner en kjerne av seriøst filminteresserte, først og fremst når det gjelder filmen som kunstnerisk uttrykksmiddel. Når medlemsgruppen er så vidt begrenset synes den ikke å være særlig representativ for det alminnelige kinopublikum. Denne gruppens egen interesse i å få adgang til å se filmer uten hinder av filmkontrollen kan, i alle fall i prinsippet, i tilfelle løses ved at foreningen får adgang til å vise slik film. Dette spørsmål omfattes av søksmålets påstand pkt. 2 og kan ikke gi grunnlag for å tillate søksmålet vedrørende påstandens pkt. l fremmet. Det kan være et spørsmål om mer representative gruppe av det alminnelige kinopublikum kan sies å ha «rettslig interesse» i å få prøvet et vedtak av Filmkontrollen for domstolene, enten om vedtaket innebærer for streng kontroll eller det motsatte. Retten finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til dette spørsmål i denne saken men bemerker at det umiddelbart synes vanskelig å finne tilstrekkelig grunn for at et slikt søksmål skal kunne fremmes.
I den foreliggende sak er det tilstrekkelig å vurdere den interesse som «Fri Film», og de som foreningen representerer, har i at vanlig offentlig filmfremvisning på kinoene ikke skal være slik bundet av Filmkontrollens vedtak som den er. Det vil selvsagt gjøre det lettere for foreningens medlemmer å få se usensurert film om dette kunne skje på de vanlige kinoer fordi Filmkontrollen ble avskaffet. Det må også bygges på at foreningen som pressgruppe arbeider for formål som kanskje andre også ser seg tjent med blir fremmet. Det er likevel et løst grunnlag for å kreve rettslig prøvet lovligheten av Filmkontrollens vedtak om de to filmer som påstandens pkt. 1 omfatter. Dertil kommer at det er opplyst at for den ene films vedkommende er den
Side:1275
norske distributør selv innstillet på å reise sak om Filmkontrollens vedtak.
Når de momenter som er nevnt ses i sammenheng er retten kommet til at «Fri Film» ikke har den nødvendige «rettslige interesse» i å få domstolenes avgjørelse av den del av søksmålet som omfatter påstandens pkt. 1 a og b. Denne del av saken vil derfor bli avvist.
Ad pkt. 2 i påstanden.
Denne del av søksmålet gjelder «Fri Film's» påståtte rett til å vise film for sine medlemmer uten hinder av filmkontrollbestemmelsene. Hovedspørsmålet er om kriteriet «offentlig forevisning» foreligger ved en slik fremvisning.
Spørsmålet kunne - som regjeringsadvokaten har fremholdt - vært prøvet i en sak angående lovligheten av de avslag som konkret er gitt av Justisdepartementet. Retten finner imidlertid ikke at det er nødvendig at saken formelt anlegges for å prøve Justisdepartementets avslag. Saken dreier seg ikke om prøvelse av avslag på dispensasjonssøknad, men om departementets standpunkt er riktig eller ikke m. h. t. om filmforevisning i foreningens regi er offentlig forevisning, slik at det i tilfelle må søkes om dispensasjon. Allerede i brev fra «Fri Film» (i foreningens startfase) av 26. mars 1968 til Justisdepartementet, der det ble søkt tillatelse til å vise «Jag är nyfiken - gul» for medlemmer, ble det gitt uttrykk for foreningens prinsipielle syn:
«Vi antar at dette ikke er offentlig visning av film, og at departementet ikke behøver å ta stilling til problemet av denne grunn, men vil for sikkerhets skyld innhente departementets forsikring om dette da eieren av filmkopien vil være forvisset om at man ikke kommer i konflikt med norsk lov.»
Det er på det rene at foreningen handler i strid med departementets syn og må regne med å møte vanskeligheter av den grunn dersom foreningen forsøker å arrangere fremvisning av ikke godkjente filmer for medlemmene. Foreningen har etter rettens mening da den nødvendige rettslige interesse i å kunne anlegge fastsettelsessøksmål for å få avgjort om det er Justisdepartementet eller foreningen som har rett m. h. t. om foreningen etter loven har lov til å forevise for medlemmene film som ikke er godkjent.
Det kan kanskje være noe tvilsomt om det - dersom foreningen skulle få medhold i realiteten - kan gis dom helt ut etter en av foreningens formuleringer i påstanden. Dette rokker ikke ved kjernen i saken og retten antar at de nyanser det for så vidt kan bli spørsmål om kan avklares under den videre saksbehandling og at det ikke er grunn til å avvise denne del av søksmålet.»
Begge partene påkjærte byrettens kjennelse i den utstrekning den hadde gått dem imot. Eidsivating lagmannsrett stadfestet byrettens kjennelse og uttalte bl.a.:
«Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og slutter seg i det vesentlige til dennes begrunnelse. For så vidt angår slutningens post 1 antas det tilstrekkelig å begrunne
Side:1276
avvisningen med at det ikke er noen rimelig grunn til å anse foreningen Fri Film søksmålskompetent. Når det gjelder søksmålet for øvrig, er forholdet et annet. En avvisning her måtte antagelig begrunnes i samsvar med regjeringsadvokatens anførsler. Som påpekt av byretten kan det også være noe tvilsomt om det er prosessell anledning til å gi dom i samsvar med foreningens formuleringer i påstanden, men man er enig i at de nyanser det for så vidt kan bli spørsmål om, ikke er tilstrekkelig grunn til å avvise denne delen av søksmålet.»
Foreningen påkjærte denne kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg for så vidt den gikk foreningen imot, og staten erklærte motkjæremål for så vidt som en del av saken var tillatt fremmet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte at det ikke kunne finne at lagmannsrettens avgjørelse berodde på noen uriktig tolking av tvistemålslovens §54. Den konkrete rettsanvendelse kunne utvalget ikke prøve. Begge kjæremål ble etter dette å forkaste.