Rt-1974-1339
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1974-12-19 |
| Publisert: | Rt-1974-1339 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 316 K/1974 |
| Parter: | A (advokat R.J. Røgh) mot fru A (advokat Ragnar Wesseltoft). |
| Forfatter: | Leivestad, Gundersen, Bølviken |
| Lovhenvisninger: | Vergemålsloven (1927) §40, Tvistemålsloven (1915) §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §236 |
Ved Porsgrunn byretts dom av 13. september 1973 ble et ektepar separert og hustruen tilkjent foreldremyndigheten til to barn, født xx.xx.1964. Etter at det eldste barn, gutten C, hadde vært hos faren i sommerferien, vendte han ikke tilbake til moren. Hun begjærte gutten tilbakelevert, og namsretten avsa kjennelse om at faren skulle bringe gutten tilbake innen 3 dager med løpende tvangsbot kr. 50,- pr. dag, jfr. tvangslovens §236. Faren påkjærte kjennelsen, men Agder lagmannsrett forkastet kjæremålet.
Faren påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og anførte at gutten som nå gikk på skole på farens bosted, ikke ville tilbake til sin mor. Hun hadde skremt ham ved å troppe opp med en politimann for å hente ham. Sønnen hadde fremholdt at han ikke orket å være hos moren, og faren mente at han ikke kunne bruke fysisk makt for å tvinge gutten. Faren anførte også at han hadde reist ny barnefordelingssak som var ferdig til hovedforhandling.
Kjæremålsutvalget opphevet lagmannsrettens og namsrettens kjennelser og uttalte bl.a.:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at kjæremålet bør tas til følge. Det dreier seg her om et videre kjæremål med begrenset prøvelse, jfr. tvistemålslovens §404. Men det er også en sak hvor partene ikke har fri rådighet over saken og hvor retten i barnets interesse må sørge for at saken blir tilstrekkelig opplyst.
Side:1340
Såvel lagmannsretten som namsretten har truffet sin avgjørelse i saken uten at det barn den gjelder er blitt spurt om sin mening. Dette burde vært gjort, idet B nå er over 13 år, jfr. vergemålslovens §40. Av separasjonsdommen av 13. september 1973 såvel som av kjennelsen om midlertidig separasjon av 12. desember 1972 går det frem at det var tvist mellom ektefellene A om hvem som skulle ha barna hos seg. Etterat B overfor dommeren i nærvær av rettsvitnet hadde forklart seg, og innholdet var meddelt partene, endret A sin påstand og godtok at hustruen fikk foreldremyndigheten til barna.
Det går frem av sakens dokumenter at begge parter har klaget til Porsgrunn og Skien byfogdembete over den annen i forbindelse med gjennomføringen av samværsretten.
Det er åpenbart at når barn er over 12 år, og i stigende grad med alderen, må det legges vekt på hvem av foreldrene det ønsker å være hos; selv om barnets vilje ikke uten videre er avgjørende, skal det vektige grunner til å fravike dets begrunnede ønske. Og selv når rettskraftig avgjørelse er truffet, må det vises varsomhet med anvendelse av tvangsmidler dersom barnets ønsker går i strid med den avgjørelse som er truffet. Hvis det ikke er forbundet med særlige betenkeligheter eller ulemper, bør barnet få anledning til å gi uttrykk for sin mening før man går til bruk av tvangsmidler. Å avgjøre at barnet skal flyttes tilbake fra den ene av foreldrene til den som har foreldremyndigheten uten overhodet å spørre barnet, vil lett kunne virke som en krenkelse av barnets personlighet hvor det gjelder en normalt utviklet tenåring og skade forholdet til begge foreldre. Både for avgjørelsen av spørsmålet om tvangsmidler skal brukes og for det eventuelle valg av tvangsmiddel og frist må det være av betydning at barnet er hørt. At ny barnefordelingssak er reist, og at hovedforhandling kan antas å ville bli holdt i nær fremtid, er også et moment som kan ha betydning for spørsmålet om anvendelse av tvangsmidler, likesom skolegang kan være av betydning for den frist som bør settes. Hensynet til barnet må åpenbart være det vesentlige.
Kjæremålsutvalget kan ikke treffe noen realitetsavgjørelse i saken, men finner som nevnt at det er gjort en saksbehandlingsfeil som også kan ha hatt betydning for resultatet ved at B ikke er blitt spurt om hva han mener. Lagmannsrettens og namsrettens kjennelser må derfor oppheves.
Etter omstendighetene bør saksomkostninger ikke tilkjennes.»