Rt-1974-1343

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1974-12-07
Publisert:	Rt-1974-1343
Stikkord:	Foreldremyndighet
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 166B/1974
Parter:	A (høyesterettsadvokat Gunnar Nerdrum) mot fru A (høyesterettsadvokat Jørgen Øslebø).
Forfatter:	Michelsen, Lorentzen, Stabel, Bendiksby, Mindretall: Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger:	Lov om born i ekteskap (1956) §8, Tvistemålsloven (1915) §366, §423, Ekteskapsloven (1918) §41, §48

Dommer Michelsen: I ekteskapssak mellom A og fru A avsa Kristiansand byrett den 27. november 1972 dom med slik domsslutning:

«1. Fru A frifinnes for A's krav om skilsmisse etter ekteskapslovens §48.

2. Fru A og A separeres.

3. A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna B, født xx.xx.1969, og C født xx.xx.1970. Fru A får vanlig besøks -og samværsrett med barna.

4. Fru A pålegges å betale underholdsbidrag til fellesbarna B og C med kr. 75,- - - - syttifemkroner - - pr. mnd. til hver med virkning fr'a det tidspunkt A overtar omsorgen for begge barna.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Fru A erklærte enke til Agder lagmannsrett. Hennes enke gjaldt punktene 3 og 4 i byrettens domsslutning. Lagmannsretten avsa dom i saken den 23. august 1973. Dommen har denne domsslutning:

«1. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over B, født xx.xx.1969, og C, født xx.xx.1970.

2. I underholdsbidrag til fru A betaler A kr. 300,- - - - trehundrekroner - - hver måned fra 1. september 1973 - - med forfall den første i hver måned - - til hun kommer i lønnet arbeid.

3. I oppfostringsbidrag til B, født xx.xx.1969, og C, født xx.xx.1970, betaler A fra 1. september 1973 hver måned med forfall den første i hver måned kr. 250,- - til hver - - tilsammen kr. 500,- - - - femhundrekroner.

4. A gis vanlig samværsrett med B og C.

5. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Denne dom har A påanket til Høyesterett. Formelt retter hans enke seg mot lagmannsrettens dom i dens helhet. Reelt gjelder dog anken spørsmålet om foreldremyndigheten over ektefellenes to sønner.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det avholdt i alt 7 bevisopptak. Under disse har partene og 39 vitner avgitt forklaringer. 29 av vitnene er nye for Høyesterett. Den nye vitneførsel har tatt sikte

Side:1344

på å belyse hustruens stell av barna, hennes livsførsel såvel før som etter at partene flyttet fra hverandre, mannens økonomiske forhold og hans stell av barna den tid de bodde hos ham etter samlivsbruddet.

Det er for Høyesterett fremlagt en rekke nye dokumenter.

Etter A's oppfatning er begge parters boligforhold i dag tilfredstillende for barnas oppfostring. Barna har siden lagmannsrettens dom bodd hos moren. De har etter samlivsbruddet mellom foreldrene flyttet så ofte at det ikke hos henne i dag foreligger et festnet forhold som det skulle være betenkelig å rive opp. Den av ektefellene som til enhver tid ikke har hatt barna boende hos seg, har etter avtale hatt vanlig besøksrett. Denne ordning har fungert tilfredsistillende, og guttene har således hele tiden hatt god kontakt såvel med faren som med moren.

A hevder at lagmannsretten har tatt feil i sin karakteristikk av hustruen. Hennes forhold har vært langt mer graverende enn det fremgår av lagmannsrettens dom.

Da barna var mindre, fikk de gjennomgående dårlig stell. Mens ektefellene bodde sammen På Y, var moren meget ute om kveldene, og hun har fortsatt sitt uteliv også etter at ektefellene flyttet fra hverandre, Etter samlivsbruddet har det vært personer omkring henne som har laget bråk der hun har bodd. Dette har vært betegnend for hennes livsførsel og viser at hennes omgangskrets har vært uheldig. Hun har i den tiden som er gått, ikke lagt for dagen noe ønske om å skaffe seg arbeid eller utdannelse til noen stilling. Hun hadde anledning og oppfordring til dette den tid hun ikke hadde noen av guttene hos seg.

A har ikke hevdet at hans hustru er uskikket til å dra omsorg for barna. Det er dog her tale om flytende overganger. Hustruens forhold i sin alminnelighet og til barna etterlater stor usikkerhet om det vil være til beste for dem om hun får foreldremyndigheten. Denne usikkerhet må i overensstemmelse med rettspraksis lede til at man overlater omsorgen til mannen. Det er etter A's oppfatning ikke riktig når lagmannsretten uttaler at hustruen nå, i forhold til hva tilfellet var da ektefellene levde sammen, er mer moden og forstandig. Fru A har vist en uheldig utvikling og lever nå i et miljø som barna helst ikke bør vokse opp i. Det går etter A's oppfatning en linje fra hennes forhold den siste tid ektefellene levde sammen frem til hennes situasjon i dag, hvor hun har omgang med straffedømte og kontakt med et kriminelt miljø.

A har fremholdt at han har et godt lag med barna, og at hans omgangskrets er utmerket. Han innrømmer at økonomien var dårlig den tid ektefellene levde sammen, men bestrider bestemt at det er dekning for de beskyldninger som er rettet mot ham i lagmannsrettens dom. Han har nå fått orden på sin økonomi, og hans fremtidsutsikter er lyse og lovende som følge av den utdanning han i en vanskelig tid har maktet å skaffe seg. Sammen med sin mor vil han ha gode muligheter for å kunne ta seg av guttene.

Etter A's oppfatning vil det derfor være det beste for barna

Side:1345

at han får foreldremyndigheten over dem. Barna er i lovens forstand små, men etter farens mening bør i dette tilfellet den legalpresumsjon som har fått uttrykk i §8 annet ledd i lov om barn i ekteskap, ikke tillegges noen vekt.

A, som etter tvistemålslovens §423 har fått oppnevnt prosessfullmektig for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

«1. A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna B, født xx.xx.1969 og C, født xx.xx.1970.

2. Fru A gis vanlig besøks- og samværsrett med B og C.

3. Fru A pålegges å betale oppfostringsbidrag etter Høyesteretts fastsettelse til fellesbarna B og C, med virkning fra det tidspunkt A overtar omsorgen for barna.

4. A betaler oppfostringsbidrag for fellesbarna med kr. 500,- - pr. måned fra 1. september 1973 til det tidspunkt da han overtar omsorgen for barna.

5. A frifinnes for å betale underholdsbidrag til fru A.

6. Fru A betaler saksomkostninger til det offentlige for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Fru A har henholdt seg til lagmannsrettens dom og har i hovedtrekkene gjort gjeldende:

Når man skal ta stilling til spørsmålet om hvem av foreldrene det er best for barna å være hos, og ved dette siktemål vurdere de beskyldninger som fra den annen side er rettet mot moren, må man ha for øyet hennes ungdom og uerfarenhet da hun gikk inn i et ekteskap hvor det i løpet av kort tid ble født to barn, og hvor de økonomiske problemer ble meget store. Det avgjørende for saken er dog ikke morens stell av barna i tidsrommet før det kom til et samlivsbrudd mellom ektefellene, og heller ikke om hun på denne tid var mer borte fra hjemmet enn hun burde være, men hennes forhold i dag.

Hun har nå hatt guttene hos seg i 15 måneder, og det er ikke fremkommet noe i saken som viser at hun i denne tiden ikke har stelt dem godt. De er nå blitt slik knyttet til henne at det vil være betenkelig å rive dette forhold opp, og hun kan i sin nye leilighet by barna gode boligforhold.

Det er intet holdepunkt for at hun, mens samlivet mellom ektefellene bestod, har begått utroskap.

Det er fra naboer på to av de stedene i X hvor hun har bodd, fremkommet klager på henne for bråk i tilknytning til hennes leilighet. Hun er imidlertid uforskyldt kommet opp i de situasjoner som har foranlediget klagene.

Fru A innrømmer at hun også i den tiden som er gått siden samlivsbruddet, har vært den del ute På restauranter. Hun har dog alltid, når hun har hatt det ene eller begge barna hos seg, sørget for barnevakt. Verken hennes livsførsel eller hennes omgang kan med rette bebreides henne, og kan under ingen omstendighet lede til at hun ikke får foreldremyndigheten over disse to små barn.

Subsidiært anfører fru A at hun ikke bør pålegges å betale oppfostringsbidrag til guttene dersom faren skulle bli tilkjent retten til å ha dem hos seg.

Side:1346

Fru A, som for Høyesterett også har fått oppnevnt prosessfullmektig i medhold av tvistemålslovens §423, har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt: Lagmanrsrettens dom stadfestes.

Subsidiært: Ankemotparten gis vanlig samværsrett med de to fellesbarna.

Ankemotparten frifinnes for krav om underholdsbidrag.

I alle fall: Den ankende part tilpliktes å betale det offentlige sakens omkostninger for alle instanser.»

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Da samlivsbruddet mellom ektefellene fant sted den 20. mai 1972, ble den eldste gutten, B, boende sammen med faren hos hans mor På Y, mens den yngste, C, flyttet med sin mor, først til hennes foreldre og siden til den leiligheten moren fikk i X. Etter at byretten hadde tilkjent faren foreldremyndigheten over begge barna, flyttet B til faren og broren på Y. Etter at moren ved lagmannsrettens dom fikk omsorgen for barna, har de begge bodd hos henne.

En tid etter at lagmannsrettens dom ble avsagt, flyttet fru A fra - - - - - - veien Æ, til en leilighet i - - - - - - vei På Z i X. Der ble hun boende frem til våren 1974. Da flyttet hun til en leilighet - - - - - - veien X, hvor hun nå bor. Denne leiligheten er på 3 rom og kjøkken. Den ligger i annen etasje i en blokk i et boligfelt mellom E 18 og - - - - - - veien. Feltet er inngjerdet, og det er 3 lekeplasser for barn. Hun betaler en husleie på kr. 400 pr. måned. Leiligheten ligger ca. 5 minutters spasertur fra det stedet hennes foreldre bor. En kurator fra X sosialkontor har etter anmodning fra hennes prosessfullmektig besiktiget leiligheten, og barnevernsnemndas sekretariat har på dette grunnlag erklært at den intet har å bemerke til hustruens boligmessige forhold.

Fru A har ikke avsluttet det kurs i databehandling hun hadde meldt seg til da saken ble behandlet i lagmannsretten. Hun sluttet kort tid etter at kurset hadde tatt til, da hun fant at hun ikke var i stand til å følge med. Hun har i de 15 månedene hun har hatt begge barna, ikke hatt arbeid utenfor hjemmet. Hun har levd av de offentlige bidrag hun har fått, og har for tiden ingen konkrete planer om å søke utdannelse til noe bestemt yrke.

Siden høsten 1973 har fru A hatt «følge» med en mann, men har for tiden ingen ekteskapsplaner. Denne mannen har tidligere vært straffedømt og har også i den tiden han har vært sammen med henne pådratt seg en straff av fengsel i 90 dager for vinningsforbrytelser.

I januar måned 1974 ble det begått et større smykketyveri i X. I denne forbindelse var fru A i forhør hos politiet. Hun hadde for en billig penge på torvet i X kjøpt en ring og et annet smykke som viste seg å skrive seg fra tyveriet. Det har ikke vært foretatt strafferettslige skritt mot henne i denne forbindelse.

A bor fortsatt i sin mors hus på Y, og det er fremdeles hans mening at guttene skal bo der dersom han blir tilkjent foreldremyndigheten. Han fortsetter sin utdannelse ved X musikkonservatorum

Side:1347

hvor han venter å avlegge avsluttende eksamen våren 1975. Ifølge en fremlagt uttalelse fra skolen har han hatt et tilfredsstillende studieforhold ved konservatoriet, og det fremheves at han er den beste gitarstudenten der. Når han er ferdig med sitt studium, vil han kunne bli gitarpedagog ved en kommunal musikkskole. Dersom han tar et pedagogisk tilleggsår, vil han kunne oppnå ansettelse i den offentlige skole. Han har for tiden en inntekt som timelærer i musikk på kr. 300 pr. uke. For øvrig lever han av studielån.

Etter lagmannsrettens dom har A nedbetalt en del på sin gjeld. Han har dog i denne tiden intet betalt i bidrag til hustruen og barna.

I den tiden guttene har bodd hos moren, har faren etter avtale hatt besøksrett som har vært avviklet greit og uten episoder.

Jeg har i denne sak vært sterkt i tvil om hvilken løsning som vil være den beste for barna.

Ved den avveining mellom foreldrene som må foretas, må det etter min oppfatning legges til grunn at begge er i stand til å by guttene tilfredsstillende boligforhold. Det må videre bygges På at barna, enten de blir boende hos faren eller hos moren, vil vokse opp under tilfredsstillende økonomiske forhold. Guttene føler seg knyttet til begge foreldrene, og kontakten med den som ikke får foreldremyndigheten, vil ikke gå tapt. Det er etter min mening i denne saken ikke grunn til å legge særlig vekt På at guttene nå i 15 måneder har bodd hos sin mor. Man må tro at disse små barn i tilfelle fort vil finne seg til rette hos faren og farmoren på Y.

Etter min oppfatning kan det ikke sies at noen av foreldrene er uskikket til å dra omsorg for barna.

Når det gjelder morens forhold, legger jeg ikke vekt på de prov som er fremkommet om angivelig dårlig stell av barna i den siste tiden ektefellene levde sammen. Dette var en vanskelig tid for moren, og det er ikke fremkommet noen opplysninger om at fru A har stelt guttene dårlig i den perioden hun nå har hatt omsorgen for dem.

Jeg legger heller ikke vekt på opplysningene om at hustruen var meget borte fra hjemmet om kveldene den siste tiden før samlivsbruddet. Også her spiller det en rolle at dette var en vanskelig tid for henne. Jeg føyer til at det ikke er noe bevis for at hustruen har vært utro mens samlivet mellom ektefellene bestod.

Det er hennes forhold etter samlivsbruddet som må tillegges betydning, og det er på grunnlag av det som er opplyst fra dette tidsrom at tvilen har meldt seg hos meg om det er det beste for barna at moren får omsorgen for dem.

Av vesentlig betydning er opplysningene om hennes omgangskrets som må ses i sammenheng med at hun også i denne tid har vært mer borte fra hjemmet enn hun burde være. Man kan ikke se bort fra at det miljø hun vanker i og den omgangskrets hun har søkt, kan tenkes å ha en uheldig innflytelse på

Side:1348

barna dersom hun får omsorgen for dem. Man står her overfor et usikkerhetsmoment som teller i hennes disfavør ved avveiningen. Jeg tilføyer at jeg finner det tvilsomt om man kan si - som lagmannsretten - at fru A nå er langt mer moden enn hun var da ektefellene levde sammen.

Opplysningene om bråk i tilknytning til leilighetene i - - - veien, X, og - - -vei, Z er uklare, men synes dog å gi et visst inntrykk av at hun har hatt en noe uheldig omgang.

Det taler til A's fordel at han i en vanskelig tid for ham har tatt fatt på og maktet å gjennomføre en utdannelse som etter det man vet, vil føre ham frem til gode stillinger. Bevisførselen viser dog etter min oppfatning at han ikke i den tid ektefellene levde sammen, tok seg noe særlig av sine barn eller viste noen forståelse for sin unge hustru. Han synes å ha et noe uregjerlig teperament, og hans økonomiske sans synes aldri å ha vært god. Jeg må dog her føye til at jeg ikke som lagmannsretten finner å kunne legge til grunn at hustruen direkte har manglet penger til mat og klær. På den annen side kan man ikke kreditere mannen at han i tiden som er gått siden lagmannsrettens dom, har nedbetalt sin gjeld. Det må tvert om bebreides ham at han i disse 15 månedene ikke har betalt noe i underholdsbidrag til hustru og barn.

Det er således i denne sak usikkerhetsmomenter som hefter ved såvel faren som moren som oppdrager av barna. Det er dog to momenter som har vært avgjørende for meg når jeg er kommet til at moren bør tilkjennes foreldremyndigheten.

Den nye bevisførsel som har funnet sted for Høyesterett, har etter min mening bare på ett punkt brakt denne saken i en annen stilling enn den stod i da den ble behandlet av lagmannsretten. Jeg sikter til opplysningene om morens omgangskrets og dermed til det miljø guttene kan tenkes å vokse opp i hos henne. I overensstemmelse med den legalpresumsjon som finnes i §8 annet ledd i loven om barn i ekteskap, må det dog etter min oppfatning legges til grunn at det er best for disse barn som i lovens forstand utvilsomt er små, at moren får foreldremyndigheten over dem. Når det gjelder bevisførselen for øvrig, finner jeg det ikke tilrådelig å fravike det resultat lagmannsretten kom frem til etter å ha hatt' den direkte kontakt med sakens parter og hovedvitnene.

Jeg er kommet til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er kommet til at det vil være best for barna å vokse opp hos faren, og at han derfor bør tilkjennes foreldremyndigheten over dem.

Side:1349

Jeg er enig med førstvoterende i at ingen av foreldrene kan anses uskikket til å dra omsorg for barna, men heller ikke utpeker noen av dem seg som særskilt skikket. Av de momenter som er trukket frem av førstvoterende, legger jeg særlig vekt på opplysningene om morens omgang og forhold i tiden etter lagmannsrettens dom. Moren har selv forklart at hun har hatt «fast følge» med en venn siden høsten 1974, og for Høyesterett er opplyst at forholdet fortsatt består. Denne vennen ble i 1971 av Høyesterett dømt til fengsel i 2 år og 3 måneder for - - -. Videre ble han i juli i år dømt til fengsel i 90 dager for grove tyverier forøvet i april i år, dvs. i et tidsrom da han hadde «fast følge» med fru A.

Dernest har barnas mor opplyst at hun har vært innkalt til politiforhør i forbindelse med «det store smykketyveriet i X i januar» 1974, og at hun forut for forhøret hadde kjøpt en ring og et smykke. Kjøpet - forklarte hun - fant sted på torvet fra en ukjent mann som hun betalte kr. 100. Ringen var verd kr. 27.000. Uten å legge for meget i den ransaking/beslag rapport som ble fremlagt under ankeforhandlingen for Høyesterett, peker jeg likevel på at ifølge rapporten ble smykkene funnet i hennes leilighet i «boks under seng i soverom».

Disse to omstendigheter - tilknytningen til vennen og heleriet - sammenholdt med det som førstvoterende for øvrig har trukket frem om hennes forhold etter samlivsbruddet - gir et lite tillitsvekkende inntrykk av fru A's miljø og ansvarsbevissthet. Jeg er således ikke enig med lagmannsretten i at hun «nå utvilsomt (er) mer moden og forstandig». På denne bakgrunn finner jeg at det knytter seg stor usikkerhet til hvilke inntrykk og holdninger barna vil vokse opp med hos moren. Usikkerheten er ikke mindre etter som det her dreier seg om to gutter.

Når det på den annen side ikke foreligger ufordelaktige opplysninger om det miljø som faren har å by barna, finner jeg at det vil være best og tryggest for dem å være hos ham.

Når faren tilkjennes foreldremyndigheten over barna, må moren etter sin evne pålegges å betale oppfostringsbidrag. Etter som jeg vet jeg er i mindretall, finner jeg ikke grunn til å ta standpunkt til bidragets størrelse.

Dommer Lorentzen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Michelsen.

Dommerne Stabel og Bendiksby: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer Aug. Nissen Breder):

A, født xx.xx.1946, og fru A, født xx.xx.1951, ble gift i X den 9/11-1968. I ekteskapet er det 2 fellesbarn, nemlig B, født xx.xx.1969, og C, født xx.xx.1970. - - -

Saksøkeren krever videre foreldremyndigheten over begge fellesbarna idet han mener at saksøkte er uskikket til å ha omsorgen for

Side:1350

dem. Siden samlivsbruddet 20/5-1972 har den eldste sønnen vært hos saksøkeren, mens den yngste har vært hos saksøkte. Saksøkeren mener at barna ikke bør skilles ad, at saksøkte ikke er i stand til å gi dem forsvarlig stell og pleie. Saksøkeren mener at saksøkte må kunne få seg arbeid og han krever at hun betaler underholdsbidrag til barna. Saksøkeren studerer f.t. ved X Musikk-konservatorium og har bare liten inntekt. Saksøkeren har under hovedforhandlingen nedlagt slik endelig påstand:

1. A og fru A skilles i henhold til ekteskapslovens §48, subsidiært separeres i henhold til §41, 2. pkt.

2. A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna B og C, subsidiært, såfremt saksøkte får foreldremyndigheten over C, vanlig besøka- og samværsrett til C.

3. Fru A pålegges å betale underholdsbidrag til barna fra det tidspunkt A overtar omsorgen for begge barn, fastsatt etter rettens skjønn.

4. Fru A pålegges å betale saksomkostninger til det offentlige.

Saksøkte har i hovedtrekk anført følgende:

Saksøkte benekter at hun har begått utroskap med D eller andre. Hun har ikke hatt samleie med andre enn sin mann. Det var saksøkeren som var far til det ventede barn, og når hun til å begynne med ikke nevnte noe om aborten til sin mann, skyldtes dette hans mistenksomhet, sjalusi og tildels brutalitet. Han har flere ganger slått henne og en gang kløvde han leppen på henne. - - -

Retten skal bemerke:- - -

Når det gjelder spørsmålet om foreldremyndigheten over de to fellesbarna, er det enighet mellom partene om at saksøkeren bør få foreldremyndigheten over B, født xx.xx.1969, mens begge krever foreldremyndigheten over C, født xx.xx.1970. Da partene gikk fra hverandre etter pinse 1972, beholdt saksøkeren B hos seg og bor hos saksøkerens mor i dennes bolig på Y, mens saksøkte tok med seg C og bodde først ca. 1 mnd. hos sine foreldre i X, inntil saksøkte ved foreldrenes bistand fikk en leilighet i ... veien, Æ. Saksøkeren hevder at saksøkte er uskikket til å ha omsorgen for C, og om dette foreligger det til dels sterkt motstridende vitneforklaringer. Partene bodde siste vinter på - - -, og 3 av vitnene har forklart at saksøkte sendte barna ut under pass av tildels en 7 år gammel pike. Barna var helt mangelfullt kledt, det ble ikke skiftet bleier på dem så det luktet av dem, de var såre og hudløse, og de virket til dels også sultne. Saksøkte selv fløy ute på restauranter ble det forklart. Det ble opplyst at barnevernsnemda ble varslet om forholdet, men fant ikke tilstrekkelig grunn til å gripe inn.

På den annen side forklarte saksøktes mor at det ikke var noe å utsette på saksøktes behandling av barna, og at saksøkte alltid var kjærlig mot dem og lekte med dem. Også et par av saksøktes nåværende naboer i ... veien Æ, forklarte at C var velstelt og ren, og at det ikke var noe å utsette på stellet av ham. Endelig har partene» husvert på - - -fra mai 1971 til juni 1972, pensjonist E, forklart at saksøkte stelte barna godt. Hun var dog ofte ute om kveldene, men hadde da alltid sørget for barnevakt. Om forholdet mellom ektefellene forklarte

Side:1351

E at det kunne være skyld på begge sider. Han har også sett at saksøkte fikk juling av sin mann, og en gang kløvde han leppen hennes. Retten finner etter forklaringene at det ikke er gitt noe entydig bilde av saksøktes skikkethet, og finner det ikke tilstrekkelig godtgjort at hun ikke er i stand til å ta seg av C på en forsvarlig måte slik at hun ikke skulle kunne tilkjennes foreldremyndigheten over C selv om dog hennes - etter opplysningene - hyppige restaurantbesøk og fravær om kveldene virker betenkelig. På den annen side aner retten det på det rene at C vil kunne få det godt hos saksøkeren så lenge denne bor hos sin mor som er 53 år gammel og synes å kunne ta seg vel av barna. Om saksøkerens egen evne til å ta seg av barna, er det få holdepunkter. Han går på X Musikkonservatorium for å utdanne seg til gitarlærer. Han vil være avhengig av hjelp til stell og pass av barna, men dette er altså ordnet så lenge han bor hos sin mor. Det usikre er dog hvor lenge denne ordning vil vare eller om saksøkeren skaffer seg sitt eget hjem. Situasjonen kan da bli en ganske annen.

Spørsmålet er da hvilken løsning som under disse forhold må antas å være den beste for C som bare er vel 2 år gammel, idet avgjørelsen først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet, jfr. §8, 2. ledd, 1. pkt. i lov om born i ekteskap av 21/12-1956. At han er så liten taler for at han bør være hos moren, jfr. §8 annet ledd, 2. pkt. i ovennevnte lov. På den annen side er det sterke grunner som taler for ikke å skille de to brødrene på h.h.v. ca, 4 og 2 år. Om foreldre separeres, bør ikke familien splittes opp ytterligere ved også å skille søskenflokken. Det må anses å være av meget vesentlig verdi at søsken med såvidt liten aldersforskjell som her får vokse opp sammen. Retten finner at dette hensyn i nærværende tilfelle bør være utslagsgivende, slik at saksøkeren også får foreldrermyndigheten over C, idet dette - alle omstendigheter tatt i betraktning - antas å være det beste for både C og for B. Spørsmålet om foreldremyndigheten kan dog tas opp igjen såfremt særlige grunner taler for det, jfr. §9 annet ledd i lov av 21/12- 1956 nr. 9. - - -

Av lagmannsrettens kjennelse og dom (lagdommerne Svein Omholt og Harald Holfeldt Roscher og sorenskriver Jacob Bleskestad): - - -

A har ved sin prosessfullmektig, advokat E. Danbolt, tatt til motmæle og påstår at byrettens dom er riktig.

Han gjør dessuten gjeldende at fru A's krav om å bli tilkjent foreldremyndigheten over B innebærer en utvidelse av den påstand hun nedla i byretten, og motsetter seg slik utvidelse, jfr. tvml. §366, 1. ledd. - - -

Lagmannsretten må først ta standpunkt til A's prosessuelle innsigelse om at fru A's utvidede påstand for lagmannsretten må avskjæres. - - -

Skal loven bli fullt ut varetatt, må lagmannsretten, på samme måte som den underordnede rett, kunne gå utenom foreldrenes påstander når hensynet til barnas tarv tilsier det. Og desto mer må lagmannsretten da kunne realitetsbehandle en utvidet påstand med hensyn til et påkjent krav om foreldremyndigheten til felles barn, selv om påstandsutvidelsen

Side:1352

ikke strengt tatt er begrunnet i omsendigheter som er inntrådt eller først er blitt partene bekjent etter hovedforhandlingen i underretten. - - -

Lagmannsretten er derfor forsåvidt kommet til enstemmig kjennelse med slik Slutning:

Fru A's påstand om at hun tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet B behandles og undergis realitetsavgjørelse av lagmannsretten.

Når det gjelder sakens realitet, er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn byretten.

Barna er født henholdsvis den 9.1.1969 og 31.9.1970 og er altså «små».

Utgangspunktet må derfor være bestemmelsen i ektebarnlovens §8 annet ledd, 1. pkt. og lagmannsretten finner det ikke godtgjort at det er bedre for barna å være hos faren enn moren.

Faren er p.t. elev ved X Musikkonservatorium og har et par år igjen av sin utdannelse til musikkpedagog. Han har opplyst at han tjener ca. kr. 800,- pr. måned som musikklærer (privatelever) og er ellers henvist til studielån og stipendier.

Han har hatt C hos seg siden 8. desember 1972 og B siden 20. mai 1973. Han bor som nevnt sammen med sin mor - som er enke - og tre brødre i en enebolig i Y. Hans mor tar seg av barna når han er på konservatoriet og når han ellers er opptatt eller bortreist, For barna mottar han hver måned disse beløp: Kr. 400,-i forskott på oppfostringsbidrag, kr. 806,- i stønad som enslig forsørger og kr. 366,- i barnetrygd, tilsammen kr. 1572,-. Ved befaringen konstaterte lagmannsretten at boligen i Y er av bra standard, men trangbodd, Huset ligger inntil en sterkt beferdet riksveg, men er inngjerdet sammen med en liten hage.

Den ankende part har en leilighet på stue, ett soverom, kjøkken og bad i 3. etasje i en blokk i Æ. Hun har opplyst at hennes foreldre skal flytte til henne for å ta seg av barna mens hun skaffer seg opplæring, og foreldrene har som vitner bekreftet dette. Husblokken ligger like inntil et skogområde der det skal opparbeides leikeplass for barn, og lagmannsretten finner at den ankende parts bolig ikke er noe dårligere enn ankemotpartens. Miljømessig må de 2 alternativene likestilles.

A har påstått at fru A er uskikket til å ta hånd om barna, men lagmannsretten finner ikke dette godtgjort. Ved vitneførselen ble det bekreftet at ett av barna ved en bestemt anledning var dårlig kledd og var svært sår i «stompen» og det ble da gjort forestillinger overfor barnevernsnemnda som imidlertid ikke foretok seg noe. På den annen side har den ankende part ført vitner som har opplyst at hun har godt lag med barna som er svært glade i henne og at hun er flink til å leike med dem og ta seg av dem på annen måte. Det er heller ikke ført bevis for ankemotpartens påstand om at hun har forsømt barna ved å være mye ute på restauranter om kveldene og nettene og ligge lenge om morgenen og således forsømme barna. Det er på det rene at hun en viss tid i ekteskapet var mye hjemmefra om kveldene når A var hjemme, men etter lagmannsrettens mening må han selv bære en vesentlig del

Side:1353

av ansvaret for dette. Han har vedgått at han ved flere anledninger har slått og sparket henne i irritasjon over at hun var lenge ute om kveldene. Lagmannsretten finner det dessuten godtgjort at A har vist liten forståelse for sin kone som ofte har manglet penger både til mat og klær. Man finner det godtgjort at hun i mange tilfelle har måttet låne penger og/eller mat fordi hennes mann ikke forsynte henne med penger til dette. Lagmannsretten sitter igjen med det bestemte inntrykk at A er svært lettsindig og tankeløs når det gjelder økonomiske spørsmål. Like etter ekteskapets inngåelse lånte han kr. 20 000,- for å kjøpe en kiosk, og svigerfaren pantsatte ei hytte for å garantere for dette lån. Kiosken gikk dårlig og han solgte den igjen for kr. 8 000,- uten å konferere med sin svigerfar som nå er blitt krevet for restbeløpet kr. 12 000,-

Lagmannsretten vil også peke på at den ankende part ble gravid i en alder av bare vel 17 år og derfor kom inn i et ekteskap som hun utvilsomt ikke var moden for - i alle fall ikke med de økonomiske problemer som snart meldte seg.

Etter lagmannsrettens oppfatning er hun nå utvilsomt mer moden og forstandig og vil også få hjelp av sine foreldre til omsorgen for barna.

Lagmannsretten er klar over at det kan være et problem at barna igjen må bytte bosted og miljø ved å komme til moren, men finner ikke det utslagsgivende. Moren har hatt jevnlig kontakt med dem og det skulle ikke by på noen særlig skaderisiko om de flytter til henne, Lagmannsretten er derfor kommet til at den ankende part bør få foreldremyndigheten til begge barna. - - -