Rt-1974-140

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1974-02-09
Publisert:	Rt-1974-140
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 17B/1974
Parter:	Torgeir Sveen (høyesterettsadvokat Arne Meltvedt) mot Norsk Bilforsikring, Gjensidig (advokat Anders J. Aavatsmark - til prøve).
Forfatter:	Michelsen, Sandene, Endresen, Schweigaard Selmer, Mindretall: Eckhoff
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1930) §52, Tvistemålsloven (1915) §176, §18, §20, Veitrafikkloven (1965) §31, §6

Dommer Michelsen: Ved en utforkjøring som fant sted den 12. september 1970 i Gårdboveien i Sem, ble en bil som tilhørte Torgeir Sveen totalskadet. Eieren har gått til søksmål mot Norsk Bilforsikring, Gjensidig, som hadde kaskoforsikringen på bilen, og som har ment at det ikke har plikt til å betale ham erstatning i anledning av ulykken.

I denne sak avsa Jarlsberg herredsrett den 15. november 1971 dom med slik domsslutning:

«Norsk Bilforsikring, Gjensidig tilpliktes å betale til Torgeir Sveen kr. 24.450,- med 4 % rente herav fra 28/12.70 og til betaling skjer samt kr. 1.000,- i saksomkostninger. Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra dommens forkynnelse.»

Norsk Bilforsikring, Gjensidig påanket avgjørelsen til Agder lagmannsrett. Under saksforberedelsen for lagmannsretten ble det avsagt kjennelse for at det i saken skulle oppnevnes to sakkyndige domsmenn med særlig kyndighet i bilkjøring. I henhold til dette ble som domsmenn til ankeforhandlingen tilkalt to av statens bilsakkyndige. Lagmannsretten avsa dom i saken den 7. oktober 1972. Dommen har slik domsslutning:

«1. Norsk Bilforsikring, Gjensidig frifinnes.

2. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens. En av lagdommerne og en av domsmennene stemte for at herredsrettens avgjørelse skulle stadfestes.

Over denne dom har Torgeir Sveen erklært anke til Høyesterett.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak ved Jarlsberg herredsrett. Her har Torgeir Sveen og 5 vitner avgitt forklaringer. To av vitnene er ikke tidligere avhørt i saken. Det er for Høyesterett fremlagt noe nytt skriftlig bevisstoff som tar sikte på å belyse ulykkesbilens kjøreegenskaper. Saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten. Torgeir Sveen har fått fri sakførsel for Høyesterett.

Side:141

Den ankende part har gjort gjeldende at lagmannsretten har feilbedømt bevisene når den er kommet til at Kjell Andersens kjøring på strekningen Løveidkrysset-Gårdbokiosken har vært farlig og grovt uaktsom.

Torgeir Sveen hevder videre at forsikringsselskapet ikke er ansvarsfri selv om det skulle fastslås at Andersen har opptrådt grovt uaktsomt. I et tilfelle som det foreliggende er det ikke plass for noen identifikasjon mellom eieren og den som ved ulykken førte bilen. Til identifikasjon er det ikke tilstrekkelig at man konstaterer at sikrede kan bebreides uaktsomhet. For at man skal kunne foreta identifikasjon, må det foreligge et spesielt tilknytningsforhold mellom sikrede og den som forårsaket skaden, og et slikt forhold oppstår ikke ved at eieren, mens han selv sitter i bilen, for en tid overlater rattet til en annen.

Når man ikke kan foreta identifikasjon mellom sikrede og den som kjørte bilen, taper etter den ankende parts oppfatning sikrede sitt krav mot forsikringsselskapet bare dersom han selv i forbindelse med ulykken har utvist grov uaktsomhet. Torgeir Sveen mener at en slik bebreidelse i dette tilfellet ikke kan rettes mot ham, og har på dette punkt henholdt seg til det som er uttalt av mindretallet i lagmannsretten.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Norsk Bilforsikring, Gjensidig dømmes til å betale til Torgeir Sveen kr. 23.950,- med 5 % renter fra 28.12.1970 til betaling skjer.

2. Norsk Bilforsikring, Gjensidig dømmes til å betale saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten har for Høyesterett henholdt seg til hva lagmannsretten enstemmig er kommet til i spørsmålet om Kjell Andersens kjøring kan betegnes som grovt uaktsom, og til hva flertallet i lagmannsretten har uttalt om identifikasjonsspørsmålet. Selskapet har heller ikke for Høyesterett påberopt seg forsikringsvilkårenes §4 nr. 8, men har vist til forsikringsavtalelovens §18 annet ledd. Subsidiært hevder selskapet at Sveen grovt uaktsomt har unnlatt å gjøre hva det i forsikringsavtalelovens §52 første ledd er pålagt ham for å avverge skaden, og at skaden ikke ville ha inntrådt dersom Sveen i tide ved en advarsel hadde grepet inn overfor Andersen. Etter selskapets oppfatning svarer det da i henhold til forsikringsavtalelovens §52 annet ledd ikke for skaden.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1) Lagmannsrettens dom stadfestes.

2) Norsk Bilforsikring, Gjensidig tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er i motsetning til lagmannsretten, men i likhet med herredsretten, kommet til at forsikringsselskapet plikter å betale erstatning til sikrede. Min begrunnelse for dette resultat er imidlertid en annen enn herredsrettens.

Det første spørsmål som reiser seg i saken, er om Kjell Andersen ved grov uaktsomhet har fremkalt forsikringstilfellet. Jeg er her kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan

Side:142

slutte meg til den begrunnelse den samlede rett med dens sakkyndige domsmenn har gitt.

Når man slik har lagt til grunn at Andersen har opptrådt grovt uaktsomt, blir spørsmålet om det kan foretas identifikasjon mellom sikrede og den han har overlatt forsikringsgjenstanden til, med den følge at sikrede etter forsikringsavtalelovens §18 annet ledd helt eller delvis taper sitt krav mot selskapet.

Sveen har for en kortere tid overlatt rattet til sin venn for at han skulle få prøve bilen, mens han selv sitter ved siden av og - uten å gripe inn - iakttar kjøringen frem til det tidspunkt da ulykken finner sted.

Etter min oppfatning er det under disse omstendigheter ikke plass for identifikasjon. For at sikrede skal tåle å bli identifisert med den person han har overlatt bruken av forsikringsgjenstanden til, må det i hvert fall kreves at overlatelsen er mer langvarig, og at brukeren er gitt en større selvstendighet enn tilfellet er her. Jeg nevner i denne forbindelse at jeg i overensstemmelse med hva det etter det opplyste er lagt til grunn i forsikringspraksis, antar at forsikringsselskapet må bære risikoen for låntakerens forhold ved dagliglivets vanlige brukslån. Det samme må da enn mer gjelde her.

Etter min mening er det de momenter jeg nå har nevnt som blir avgjørende for om identifikasjon her kan foretas, og jeg er da ikke enig med selskapet og lagmannsrettens flertall i at Sveens eget mulige uaktsomme forhold i forbindelse med ulykken skulle være nok til å begrunne at han må tåle å bli identifisert med Andersen. Det fremgår av forsikringsavtalelovens §20 at sikredes egen uaktsomhet kan lede til at han taper sitt krav mot selskapet bare dersom den kan betegnes som grov. Dette kan ikke bare gjelde hvor sikrede selv direkte har forvoldt skaden, men også hvor han måtte ha medvirket til at en annen har fremkalt forsikringstilfellet. En motsatt løsning vil uthule det preseptoriske vern som forsikringsavtaleloven gir sikrede.

Det siste spørsmål i saken blir om Sveen grovt uaktsomt har unnlatt å avverge skaden, jfr. forsikringsavtalelovens §52 annet ledd. Jeg er her kommet til at det ikke foreligger grov uaktsomhet fra Sveens side.

Jeg bygger som lagmannsretten på at bilen først i en avstand av ca. 100 m fra Gårdbokiosken var kommet opp i en fart som etter forholdene må betegnes som uforsvarlig. Man har ikke grunnlag for å anta at Sveen før dette tidspunkt var klar over at Andersen aktet å presse bilen opp i en ulovlig fart og skape en farlig situasjon. Først etter det tidspunkt jeg har nevnt, var det således noen foranledning for Sveen til å gripe inn overfor Andersen. Det kan etter min oppfatning ikke bebreides Sveen som grov uaktsomhet at han ikke i løpet av det meget korte tidsrom det her blir tale om, reagerte overfor Andersen og ved en advarsel forsøkte å få dempet farten.

Jeg er etter dette kommet til at den ankende parts påstand må tas til følge. Jeg føyer til at det mellom partene er enighet om de

Side:143

beløp og tall, således også rentesatsen, som fremgår av påstanden.

Torgeir Sveen har vunnet saken, og jeg finner at Norsk Bilforsikring, Gjensidig må dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter. Torgeir Sveen vil bli tilkjent saksomkostningene for herreds- og lagmannsretten og for bevisopptaket til bruk for Høyesterett, mens omkostningene for øvrig for Høyesterett vil bli tilkjent Justisdepartementet. Den ankende part har levert oppgave i henhold til tvistemålslovens §176 annet ledd. Det beløp som tilkjennes Torgeir Sveen, settes til kr. 7.000 som fordeler seg med kr. 864 på utgifter og det øvrige på salær. Justisdepartementet tilkjennes kr. 9.140. Av dette beløp er kr. 2.140 utgifter og resten salær.

Jeg stemmer for denne

dom:

Norsk Bilforsikring, Gjensidig dømmes til å betale Torgeir Sveen 23.950 - tjuetre tusen ni hundre og femti - kroner med 5 - fem - prosent rente fra 28. desember 1970 til betaling skjer. Forsikringsselskapet dømmes til å betale saksomkostninger til Torgeir Sveen med 7.000 - sju tusen - kroner og til det offentlige ved Justisdepartementet med 9.140 - ni tusen ett hundre og førti - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Sandene: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen og Schweigaard Selmer: Likeså.

Dommer Eckhoff: Jeg er enig med førstvoterende når han slutter seg til lagmannsrettens karakteristikk av Andersens kjøring som fullstendig uforsvarlig, meget farlig og grovt uaktsom. Jeg er også enig med ham i at selskapet ikke kan fritas for ansvar overfor Sveen etter reglene om identifikasjon. Men i motsetning til førstvoterende mener jeg at selskapets subsidiære prosedyre på FAL §52 annet ledd bør føre frem, og at selskapet må frifinnes på dette grunnlag.

Jeg tar da utgangspunkt i at lagmannsretten ikke har godtatt Sveens påstand om at bilen bare var kommet opp i 60 km's fart, og at det ikke var noe å si på Andersens kjøring før han mistet herredømmet over den. Her legger jeg uten videre til grunn at bilskaden var en følge av en fart på nærmere 100 km/t, og at denne fartsøkning ikke kan ha forbigått Sveens oppmerksomhet. Når Andersen er kommet opp i en slik hastighet, fremholder lagmannsretten (flertallet) at Andersen tok sikte på å oppnå en fart på henimot 100 km/t fordi han aktet å prøve hva bilen var god for. En gjennomgåelse av lagmannsrettens enstemmige beskrivelse av ulykkesforløpet bekrefter denne etter min mening nærliggende slutning, og forholdet bør for Andersens vedkommende anses å ligge godt over den nedre grense for grov uaktsomhet.

Side:144

Det fremgår verken av lagmannsrettens redegjørelse for saksforholdet eller av Sveens opplysninger under bevisopptaket for Høyesterett om Sveen, som noen minutter tidligere hadde overlatt Andersen rattet, hadde samtykket i at vennen ved utkjøringen av Løveidkrysset skulle prøve denne bils spesielle aksellerasjonsevne og fartsegenskaper. I så fall kunne det etter min mening ikke bli tale om at Sveen kunne få erstatning for vognskaden. Men det er klarlagt at Sveen under den følgende kjøring inntil bilen gikk utfor veien forholdt seg passiv. Hva nå enn årsaken til at Sveen ikke grep inn måtte være, finner jeg ikke grunn til å fravike lagmannsrettens (flertallets) uttalelse om at slik kjøring «utviklet seg fra Løveidkrysset med rask oppgearing og hard kjøring på gearene, måtte det ha vært klart for Sveen at Andersen tok sikte på å presse farten betydelig opp for å prøve hva bilen var god for.»

Når jeg da videre som flertallet bygger på at det var tid og anledning for Sveen til å dempe farten ned før siste reis' til vrak forestod, mener jeg at også hans forhold bør bedømmes som grovt uaktsomt, og at selskapet bør fritas for ansvar etter polisen.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Brynjulv Ohlsen): - - -

Retten skal bemerke:

Det er på det rene at Kjell Andersen har vedtatt en bot for overtredelse av veitrafikkl. §31 første ledd jfr. §6, for ved den omhandlede anledning som fører av bil 35-64-03 under kjøring på Gårdboveien utenfor nr. 32 ikke å ha utvist tilstrekkelig aktsomhet idet han ikke avpasset farten etter sted og føreforholdene med den følge at han mistet herredømmet over bilen og kjørte utfor veien.

Det er videre på det rene at bilen da den skulle svinge til venstre i svingen ved Gårdbokiosken kom utenfor asfaltdekket og begynte å slingre og at Andersen da, formentlig på grunn av manglende kjennskap til bilen og fordi han ikke var særlig vant til å kjøre, mistet styringen over bilen og kjørte utfor veien slik som foran anført.

Han har opptrådt uaktsomt ved å overtre fartsbestemmelsen, men retten kan ikke finne at han har gjort seg skyldig i en så alvorlig og graverende overtredelse av gjeldende trafikkbestemmelser at man kan karakterisere hans kjøring som grovt uaktsom kjøring.

Retten finner det etter det foran anførte unødvendig å gå nærmere inn på identifikasjonsspørsmålet og resultatet blir da at saksøkte må erstatte bilens verdi. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Rolf E. Schreiner og Odvar Rye og tilkalt dommer, byrettsdommer Aug. Nissen Breder med bilsakkyndige Holm-Olsen og Wendelborg): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Det er på det rene at Torgeir Sveen ikke kjente Kjell Andersen

Side:145

særlig godt før 12. september 1970 - den dag ulykken skjedde. Han visste imidlertid at Andersen, som for kort tid siden var fylt 18 år, hadde et svært «ferskt» kjørekort (utstedt 20. august 1970). Videre er det på det rene at Torgeir Sveen hadde ca. 3 års bilkjøring bak seg med et forholdsvis høyt km.-antall. Han hadde hatt 2 biler før han i 1970 kjøpte sin Ford Escort GT og hadde før ulykken kjørt ca. 10.000 km. med denne bil. Sveen må derfor regnes som en relativt rutinert bilfører. Kjell Andersen hadde tidligere ikke kjørt Ford Escort.

Torgeir Sveen og Kjell Andersen kom før ulykken kjørende sammen i bilen fra Tønsberg. Et stykke før Gårdboveien kommer inn på Valløveien ved Løveid overlot Sveen førerplassen til Andersen for at han skulle få prøve bilen. Det foreligger ingen opplysninger om kjøring og fart før Løveidkrysset. Sveen har forklart at kjøringen gikk helt normalt. Andersen har opplyst at han, da han kom til Løveidkrysset og skulle kjøre den skarpe venstresving inn i Gårdboveien, gearet ned til 1. gear og gikk gjennom svingen i ca. 30 km/t. På den ca. 400 m lange rette strekning frem til Gårdbokiosken, hvor bilen kom utenfor asfaltdekket og ut i grusen langs veikanten, gearet han opp til 2. gear og aksellererte bilen slik at den var kommet opp i 60 km/t. da uhellet skjedde. Han har i retten ikke kunnet gi noen egentlig forklaring på hvorfor han kjørte utfor, men mener nå at han kan ha sett ned på gearspaken i og med at han skulle gå over i 3. gear. Videre har han forklart at han mener at han etter utforkjøringen fikk bilen opp på veien igjen og at bilen gikk på veibanen med en svak venstreskrens helt frem til den kom utfor på venstre side og støtte mot betonggjerdet utenfor Gårdboveien 32 - en strekning på 80-90 m. Etter sammenstøtet med gjerdet husker han ingen ting. Torgeir Sveen har gitt en noenlunde tilsvarende forklaring og dessuten hevdet at det ikke var noe å si på Andersens kjøring fra Løveidkrysset og frem til det sted bilen første gang gikk utfor veien.

Lagmannsretten kan ikke anta at disse forklaringer gir noe riktig billede av det som virkelig skjedde - fremfor alt ikke når det gjelder den fart bilen hadde og bilens videre bane etter at den kom utfor veien ved Gårdbokiosken.

Det virker for det første usannsynlig at Andersen ikke ville ha fått rettet opp bilen igjen hvis han i en hastighet på ca. 60 km/t., etter å ha kjørt 20-30 m. på gressbakken utenfor veien - en gressbakke som lå noenlunde i plan med asfalten - fikk bilen inn på veien igjen. At han uten å gjenvinne herredømme over bilen, har kjørt 80-90 m. på en tørr asfaltvei og med god sikt før han går utfor på venstre side og mot betonggjerdet, har formodningen mot seg. Man kan heller ikke finne noen rimelig forklaring på at Andersen ikke skulle kunne greie å holde bilen på veien i den slake venstrekurven ved Gårdbokiosken hvis farten ikke var høyere enn 60 km/t. I denne forbindelse bemerkes at Andersen i sin politiforklaring selve ulykkesdagen erkjente at årsaken til uhellet var for stor hastighet.

Dernest - og det legger lagmannsretten større vekt på - motsies Sveens og Andersens forklaringer av det som kan utledes av de spor bilen har etterlatt seg da den gikk utfor ved Gårdboveien 32 - ca. 100 m. fra Gårdbokiosken, og de karosseriskader bilen viste etter uhellet.

Side:146

Betonggjerdet utenfor nr. 32 - både de støpte stolper og treverket - ble brutt fullstendig ned over en strekning på 12-13 m., og fundamenteringen, som går ca. 50 cm. under bakken, ble påført flere brudd. Et stort furutre ved enden av gjerdet og litt innenfor det, er truffet av bilen ca. 2 m. oppe på stammen, har ennå tydelige sårmerker og fikk et par grener brutt av. I det etterfølgende sammenstøt med lysstolpen er bilen slått rundt sidelengs før den endte på hjulene i skråstilling på veien noen meter bortenfor stolpen. Selv om man nå ikke kan konstatere skadene på lysstolpen - den ble skiftet ut etter uhellet - og selv om betongstolpene på gjerdet ikke var spesielt solide, viser disse spor og skader sammenholdt med bilens utseende etter uhellet, at den fart bilen gikk inn i betonggjerdet med må ha vært meget betydelig. Den må iallfall ha vært minst 80 km/t. - trolig noe mer.

Når man til dette legger at det er naturlig å anta at bilen etter utforkjøringen ved Gårdbokiosken må ha gått i sik-sak slik at den har vært utfor veien først på venstre side og så på høyre side i stadig skarpere kurver før den gikk mot betonggjerdet, fremstiller det seg som sannsynlig at farten ved utforkjøringen ved Gårdbokiosken må ha vært henimot 100 km/t. En slik sik-sakgang har en viss bremseeffekt, og det virker lite trolig at Andersen i sine forsøk på å få herredømme over bilen har gitt gass etter den første utforkjøringen og derved oppnådd fartsøkning.

Denne selvstendige vurdering av det sannsynlige hendelsesforløp og den sannsynlige fart, understøttes av vitneutsagn. Den faller i det alt vesentlige sammen med hva vitnet Firing har forklart både under politietterforskningen og i retten. Han har sett bilen helt fra den hadde passert Løveidkrysset, og frem til den, etter til slutt å ha gått mot lysstolpen, falt ned på veien.

Dette vitne, som har stor erfaring som bilfører, bl.a. som yrkessjåfør, har meget bestemt hevdet at farten før utforkjøringen ved Gårdbokiosken, var minst 100 km/t. Også vitnet Ekeberg, som så bilen over en strekning på 20-25 m. da den var utfor veien ved Gårdbokiosken, forklarer at farten var høy.

Etter en samlet vurdering av det man kan slutte seg til ut fra objektivt konstaterbare fakta, det som fremstiller seg som sannsynlig og det vitnene har forklart, finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at bilen, da den kjørte utfor ved Gårdbokiosken, må ha hatt en fart på mellom 80 og 100 km/t. - sannsynligvis henimot 100 km/t.

Å drive bilen opp i en slik hastighet på strekningen fra Løveidkrysset og frem til Gårdbokiosken, må etter lagmannsrettens vurdering være fullstendig uforsvarlig. Vitnet Firing har betegnet dette som «syk kjøring». Gårdboveien er smal - dengang ca. 4,80m., uten kantmarkering og uten fortau. Den går gjennom et typisk tettbygd villastrøk med hus og haver liggende etter hverandre helt ned til veien på begge sider. Ved Gårdbokiosken er det dessuten et veikryss. Noe bortenfor Gårdboveien 32, hvor bilen gikk inn i betonggjerdet, er det en høyresving som hindrer sikten fremover. Det kan derfor ikke være tvilsomt at Andersens kjøring på strekningen Løveidkrysset- Gårdbokiosken må sies å være meget farlig og grovt uaktsom.

At uhellet og den totale skade på Sveens bil skyldes at Andersen

Side:147

har kjørt grovt uaktsomt, er imidlertid ikke tilstrekkelig til at Norsk Bilforsikring, Gjensidig, etter forsikringsavtalelovens §18 og forsikringsvilkårenes §4, nr. 8 kan fritas for å erstatte skaden. En forutsetning for at selskapet kan anses helt eller delvis ansvarsfri må være at også Sveen kan påføres noen skyld, noen delaktighet i den grovt uaktsomme kjøring. Dette spørsmål fremstiller seg som tvilsomt og lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, lagdommerne Rye og Schreiner og domsmann Holm-Olsen, ser saken slik:

Kjell Andersen har forklart at han kjørte i 2. gear da bilen gikk utfor veien ved Gårdbokiosken. Vitnet Firing mener at han tydelig hørte to gearskift etter at bilen hadde passert Løveidkrysset. Flertallet anser det som sannsynlig at bilen gikk i 3. gear da uhellet skjedde. Ford Escort GT er en såkalt «sprek» bil med en motor på 80 HK. og god aksellerasjonsevne. Det kan være tvilsomt om bilen - slik Firing hevder - var kommet opp i den hastighet den hadde ved utforkjøringen allerede etter at bilen hadde tilbakelagt ca. 2/3 av avstanden mellom Løveidkrysset og Gårdbokiosken. Men det anses iallfall godtgjort at bilen var kommet opp i en etter forholdene uforsvarlig fart vel 100 m. fra Gårdbokiosken. Slik kjøringen utviklet seg fra Løveidkrysset med rask oppgearing og hard kjøring på gearene, måtte det ha vært klart for Sveen at Andersen tok sikte på å presse farten betydelig opp for å prøve hva bilen var god for. Sveen måtte også være og var utvilsomt klar over at Andersen ikke var noen rutinert bilfører. Sveen var dessuten fra tidligere ikke ukjent med forholdene på og ved Gårdboveien. Slik flertallet ser det hadde han derfor all grunn til å gripe inn overfor Andersens kjøring og få ham til å slakke på aksellerasjonen og dempe farten til et forsvarlig nivå. Man ser det også slik at det var grunn for ham til å gjøre dette i god avstand fra Gårdbokiosken og at han hadde tid til å gjøre det før bilen gikk utfor veien ved kiosken. At han ikke kunne gripe inn etter at utforkjøringen var et faktum, er selvsagt. Det ville, som Sveen selv har anført, bare gjort situasjonen ennå farligere.

Når Sveen ikke reagerte overfor Andersens kjøring og ikke, før uhellet inntraff, grep inn for å få farten ned på et forsvarlig nivå til tross for at han både burde og kunne gjøre det, har også han opptrådt uaktsomt. Det kan bebreides ham som uaktsomt at han ikke på denne måte avverget eller forsøkte å avverge det nhell som inntrådte og den skade bilen fikk. Ansvarsfritakelse etter forsikringsavtalelovens §52, 2. ledd, som Norsk Bilforsikring, Gjensidig har påberopt seg, forutsetter at Sveens uaktsomhet kan anses som grov. Flertallet finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på en gradering og Klassifisering av denne uaktsomhet. Man anser det tilstrekkelig å konstatere at Sveens manglende inngripen overfor Andersens uforsvarlige kjøring før uhellet, er så klanderverdig, så sterkt å bebreide ham at han må finne seg i at spørsmålet om hans mulige krav på vognskadeerstatning fra Norsk Bilforsikring, Gjensidig blir å avgjøre som om han selv kjørte bilen da uhellet og skaden inntraff. Da den kjøring som har forårsaket uhellet og skaden etter lagmannsrettens syn er å anse som grovt uaktsom, må konsekvensen av dette «identifikasjonssynspunkt» bli at selskapet må kunne kreve hel eller delvis fritakelse for erstatningsplikt overensstemmende

Side:148

med forsikringsvilkårenes §4 nr. 8 og forsikringsavtalelovens §18, 2. ledd. Selskapet har akseptert at lovens regler om redusering av erstatningen etter «skyldgraden» kan brukes i dette tilfelle. Flertallet har overveiet om det, etter anvisningene i §18 annet ledd, bør pålegges selskapet å yte delvis erstatning for skaden. Man er imidlertid blitt stående ved at måten utforkjøringen skjedde på og omstendighetene for øvrig tilsier at selskapet bør fritas for ethvert ansvar for den skade som ble påført Sveens Ford Escort GT.

Mindretallet, byrettsdommer Breder og domsmann Wendelborg er - dog under sterk tvil - kommet til et annet resultat. Hvorvidt forsikringsselskapet skal være ansvarsfri overfor bileieren Sveen, avhenger av om Sveen ved sitt forhold kan sies å ha godkjent eller samtykket i den grovt uaktsomme kjøring og således har «identifisert seg» med føreren eller kan bebreides at han ikke har grepet inn. I relasjon til bestemmelsen om ansvarsfrihet i forsikringsvilkårene og forsikringsavtaleloven antar mindretallet at det er fra det tidspunkt da Andersens kjøring kan karakteriseres som grovt uaktsom at Sveen eventuelt kan betegnes som «medansvarlig».

Mindretallet legger til grunn at Andersen kom ut av Løveidsvingen med en fart av ca. 30 km/t. og derfra speedet opp, først i 2. gear og deretter formentlig i 3. gear, til en fart av henimot 100 km/t. da bilen skrenset i grusen ved Gårdbokiosken. Bilen hadde formentlig kommet henimot 100 m. fra Gårdbokiosken da farten var blitt så høy at kjøringen etter forholdene måtte betegnes som uforsvarlig og grovt uaktsom. På dette tidspunkt - eller umiddelbart før dette tidspunkt - måtte Sveen være klar over den uforsvarlige kjøring. Men fra dette tidspunkt og inntil bilen skrenset, gikk det bare noen ganske få sekunder. Det er på det rene at Sveen forholdt seg passiv i disse sekunder. Mindretallet finner ikke - dog som nevnt under tvil - at han ved sin passivitet i disse få sekunder kan sies å ha godkjent eller samtykket i den grovt uaktsomme kjøring, eller kan bebreides at han ikke har grepet inn. Både psykisk og fysisk kan det ofte være vanskelig for sidemannen å gripe inn overfor en kjøring. Den tid han har å handle i, må her tas i betraktning.

Mindretallet er etter dette kommet til at herredsrettens dom må bli å stadfeste forsåvidt angår avgjørelsen av ansvarsspørsmålet. - - -

Side:149