Rt-1974-439
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1974-04-05 |
| Publisert: | Rt-1974-439 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 31B/1974 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat Anders Rekve) mot fru B (tidl. fru A) (advokat Atle Helljesen - til prøve). |
| Forfatter: | Gundersen, Tønseth, Mellbye, Endresen, Bendiksby |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §384, Skjønnsprosessloven (1917) §28, Ekteskapsloven (1918) §37, §54, Skifteloven (1930) §125, §47, §50, §51 |
Dommer Gundersen: Ektefellene A og fru A - nå fru B - ble separert ved Stavanger byretts dom av 9. juni 1969 og er senere skilt. De hadde felleseie, og boet står under skifte ved Stavanger skifterett. Blant boets eiendeler er partenes tidligere felles bolig,
Side:440
- - -i X. Denne eiendom skal A overta i henhold til skiftelovens §50 - det er skifteloven slik den lød før lovendringen i 1970 som får anvendelse i denne sak - og verdien skal fastsettes ved skiftetakst, jfr. skiftelovens §125. Det er imidlertid uenighet mellom partene om hvilket tidspunkt som skal legges til grunn ved verdsettelsen. Spørsmålet ble 29. mai 1973 behandlet og avgjort av skifteretten i form av kjennelse og skiftetakst med denne slutning:
«Prisnivået pr. idag legges til grunn ved takseringen av eiendommen.
Verdien av eiendommen gr. 40, bnr. 325 settes til kr. 144.500,- ethundreførtifiretusenfemhundrekroner.»
A, som mente at et tidligere tidspunkt skulle legges til grunn for takseringen av eiendommen, begjærte overtakst. Settedommer ble oppnevnt, jfr. skiftelovens §125, tredje ledd og overtekst avhjemlet 24. august 1973. Dens slutning lyder:
«Verdien av eiendommen gnr. 40, bnr. 325, X, settes til kr. 155.000,- - ethundreogfemtifemtusen - kroner.»
Om de nærmere omstendigheter og om sakens tidligere historie viser jeg til premissene for de avholdte takster.
A har anket til Høyesterett over overtakstens saksbehandling og rettsanvendelse. Når det gjelder saksbehandlingen, hevder han prinsipalt at avgjørelsen lider av selvmotsigelser og feil som hindrer prøvelsen av anken, jfr. tvistemålslovens §384, annet ledd nr. 5, subsidiært at det iallfall foreligger feil som med sannsynlighet kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, jfr. tvistemålslovens §384, første ledd. Han peker på at overtaksten har uttalt at «spørsmålet om å legge til grunn tidspunktet for samlivsbruddet, eventuelt for separasjonsdommen, i realiteten gjelder selve fordelingen av fellesboet mellom partene. Et slikt spørsmål synes å høre hjemme i skifteretten i forbindelse med skiftetvist, og må antas å ligge utenom de spørsmål som taksten etter skiftelovens §125 har å ta standpunkt til i forbindelse med prinsippene for verdsettelsen».
Dette mener A må være uriktig. Overtaksten hadde kompetanse til og var forpliktet til å ta standpunkt til de krav som var fremsatt i påstanden. Men dersom den mente seg avskåret fra dette, skulle den enten ha avvist saken og avventet en avgjørelse fra den instans som i tilfelle hadde kompetanse til å avgjøre tvistespørsmålet, eller ha avgitt alternative takster slik det var krevd i påstandens II. For så vidt angår rettsanvendelsen, hevder A i det vesentlige det samme som han gjorde gjeldende for overtakstretten, jeg viser for så vidt til anførslene slik de er gjengitt i takstgrunnene.
A har nedlagt denne påstand:
«1. Stavanger skifteretts overtakst av 24. august 1973 oppheves og saken hjemvises til ny behandling med ny dommer og nye skjønnsmenn.
2. Fru B tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett til A.»
Side:441
Fru B hevder at det ikke foreligger noen feil ved saksbehandlingen. Det som sies i takstgrunnene når man leser dem i sammenheng, er at med mindre noe annet er bindende avtalt eller rettslig avgjort, skal verdsettelsen av eiendommen knyttes til det tidspunkt da takseringen faktisk finner sted. Dette er også riktig rettsanvendelse. Hun har nedlagt slik påstand:
«1. Overtaksten stadfestes.
2. A dømmes til å erstatte fru B hennes saksomkostninger i henhold til fremlagt oppgave.»
Jeg er kommet til at overtaksten må stadfestes.
Jeg nevner først at jeg ikke kan finne noen uklarhet eller tvetydighet ved selve avgjørelsen. Det fremgår med all tydelighet at overtakstretten stilte seg som oppgave å verdsette eiendommen på det tidspunkt da takseringen fant sted, og denne oppgave har den løst entydig. Om dette er det for øvrig ingen uenighet mellom partene.
Uansett hva man ellers kan si om takstgrunnene - jeg kommer senere med en bemerkning om dem - mener jeg at Høyesterett har tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til det tvistespørsmål om tidspunktet for verdsettelsen som ble reist for takstinstansene, og jeg går over til dette spørsmål.
Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 20. mars 1971 ble det avgjort at fellesboet mellom de tidligere ektefeller skulle deles etter reglene i ekteskapsloven av 31. mai 1918 §54, fjerde ledd, jfr. §37 - såkalt skjevdeling. Denne dom er endelig. Under den etterfølgende skiftebehandling krevde så A den faste eiendom forlodds utlagt til seg, subsidiært krevde han restitusjon av et kontantbeløp. Ved Stavanger skifteretts kjennelse av 18. oktober ble hans prinsipale krav ikke tatt til følge, fordi eiendommen var ervervet under ekteskapet, men han fikk rett til forlodds å utta et beløp stort kr. 47.264,76. Denne kjennelse er endelig, og jeg viser til dens slutning og grunner.
Eiendommen - - -hører etter dette med blant de eiendeler hvis verdi etter skiftelovens §47 skal deles likt mellom partene. Den alminnelige regel i lovens §51 gir hver av ektefellene rett til å kreve eiendelene solgt under skiftet, og følges denne regel, vil det ikke by på problemer å dele likt. Men prinsippet om lik deling av fellesboets verdier må også gjelde om en av ektefellene får rett til - etter skiftelovens §50 - på sin lodd å få utlagt etter takst boets faste eiendom. Og når denne eiendom da skal verdsettes ved en skiftetakst, må oppgaven være å finne frem til en realistisk salgsverdi på det tidspunkt da takseringen finner sted. I en tid hvor eiendomsverdier og priser stiger raskt, vil naturligvis det som best sikrer likedelingen være å taksere eiendommen idet oppgjøret finner sted, men dette vil det vel i regelen ikke være praktisk mulig å få til. Å knytte verdsettelsen til et tidligere tidspunkt enn til den dag da takseringen finner sted, slik den ankende part krever det i vår sak, ville, etter det som er opplyst om utviklingen av eiendomsprisene i Stavangerdistriktet, bety at man gav ham en økonomisk fordel i forhold
Side:442
til ankemotparten. En slik fravikelse fra likedelingsregelen i §47 finner jeg ingen hjemmel for i lovgivningen.
A hevdet for overtakstretten at «fru B har trenert fremføringen av skiftet i mange år, og at det derfor ville være urimelig om hun skulle få del i den betydelige verdistigning som har funnet sted i løpet av disse årene». Dette ble bestridt av den annen part.
For Høyesterett har det ikke vært noen bevisføring på dette punkt, og jeg skal heller ikke uttale meg om den faktiske side ved saken. Jeg må imidlertid ta stilling til om anførselen overhodet har noen relevans i forhold til det rettsspørsmål som det er Høyesteretts oppgave å avgjøre. Det kan jeg ikke anta at den har.
Det er ikke anført at ankemotparten har forsøkt å trenere selve skiftetaksten. Det som er anført er, slik jeg har forstått det, at fru B har søkt å trenere separasjonssakens behandling og skiftet i sin alminnelighet. Selv om dette skulle være riktig, hva jeg overhodet ikke kan uttale meg om, kan jeg ikke se at det ville kunne få noen betydning for verdsettingen av boets eiendeler eller for hvilket tidspunkt man skulle legge til grunn for verdsettingen. Om det kan tenkes å foreligge noe grunnlag for at hun i form av vederlag eller erstatningsansvar skulle kunne tilpliktes å fralegge seg noen del av det som tilkommer henne etter likedelingsregelen, er et spørsmål som ligger utenfor vår sak.
Det er, som jeg innledningsvis har nevnt, anført fra den ankende parts side at takstgrunnene er så mangelfulle at det under saksbehandlingen må antas å være gjort feil som kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, jfr. tvistemålslovens §384, første ledd. Også for meg står det slik at takstgrunnene er uklare, og at de ikke tilfredsstiller de krav som oppstilles i skjønnslovens §28. Men Høyesterett har likevel hatt et tilstrekkelig grunnlag for å prøve og avgjøre det rettsspørsmål som foreligger i saken, og overtakstretten har kommet til det riktige resultat. Det er da etter min mening ikke grunn til å gå nærmere inn på saksbehandlingen, og overtaksten må bli å stadfeste. A har tapt saken og må ilegges saksomkostninger.
Ankemotpartens advokat har levert omkostningsoppgave. Omkostningene settes til kr. 5.500,-, hvorav for utlegg kr. 1.332,-.
Jeg stemmer for denne
dom:
Overtaksten stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til fru B 5.500 - fem tusen fem hundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av
Høyesteretts dom.
Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Mellbye, Endresen og Bendiksby: Likeså.
Side:443