Rt-1974-468
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1974-04-30 |
| Publisert: | Rt-1974-468 |
| Stikkord: | Oppdeling i stølssameier |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 44B/1974 |
| Parter: | 1. Helge A. Kvame, 2. Ola Grøv (advokat Karl Wahl-Larsen - til prøve) mot Olav T. Eltun m.fl. (26 parter) (høyesterettsadvokat Trond Buttingsrud). |
| Forfatter: | Roll-Matthiesen, Mellbye, Elstad, Bølviken, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: |
(Dommen er ikke gjengitt i sin helhet. Nedenfor er bare gitt en kort omtale av saksforholdet og utsnitt av lagmannsrettens dom og Høyesteretts votering.)
Øye vestfjell er et fjellområde øverst i Valdres. I brev av 2. juli 1956 til jordskiftedommeren i Vestoppland anmodet «Styret for Øye Vestfjell» om at det ble foretatt grenseoppgang mellom l) Øye vestfjell og tilstøtende naboer og 2) eierne av Øye vestfjell innbyrdes. Spørsmålet om de innbyrdes grenser ble avgjort av Vestoppland jordskifterett (jordskiftedommer Haaheim med jordskiftemenn) 26. november 1969. Tvisten gjaldt områdets karakter: den ene oppfatning gikk ut på at Øye vestfjell var ett sameieområde, dog således at de enkelte stølslag hadde eksklusiv eiendomsrett til setervollene m.v. Den annen oppfatning gikk ut på at hele Øye vestfjell var oppdelt i flere eiendomsområder, ett for hvert stølslag. Det var den siste oppfatning som fikk medhold i jordskifteretten. Saken ble innanket for Eidsivating lagmannsrett som avsa dom 18. september 1972. Lagmannsretten (lagdommerne Tessem, Fretheim og Lous) kom til samme resultat som jordskifteretten og uttalte bl.a.:
«Stølsdriften har foregått slik at hvert stølslag har hatt sitt havneområde, et område bestemt av naturforholdene og av hvor langt kua kunne gå når den skulle tilbake på dagen. Retten finner det godtgjort at det er stort sett nokså klare grenser mellom de enkelte stølslags havneområder, og at det enkelte stølslag også har brukt sitt havneområde temmelig eksklusivt. Dette henger sammen med stølenes beliggenhet i forhold til hverandre og naturforholdene i området, som havneområdenes størrelse, beitekvaliteten og at det i stor utstrekning finnes naturlige grenser som stenger for beitedyr. De opplysninger retten har fått om beitet tyder På at dette har vært så vidt rikelig at det ikke har vært noe sterkt behov for beiting over grensene. En annen sak er at kuene sikkert likevel av og til har krysset grensene på enkelte steder. Dessuten er havnegrensene utvilsomt blitt krysset av sau og andre streifdyr.
Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det er grunnlag for å anta at Øye vestfjell opprinnelig har vært ett sameieområde. Eiendomsforholdene i området må antas i sin tid å være blitt bestemt av stølsdriften, som har ført til at det er oppstått særskilte eiendomsområder i tilknytning til de enkele stølslag.»
Saken ble innbragt for Høyesterett og førstvoterende,
Side:469
dommer Roll Matthiesen med tilslutning av dommerne Mellbye, Elstad og Bølviken samt justitiarius Ryssdal uttalte bl.a. følgende:
«Jeg er kommet til samme resultat som jordskifteretten og lagmannsretten, og jeg slutter meg i det vesentlige til lagmannsrettens begrunnelse. Etter prosedyren for Høyesterett skal jeg ytterligere tilføye:
Til belysning av forholdene i Øye vestfjell er det etter min mening av betydning å trekke inn forholdene i fjellet i Vang for øvrig. Og her forekommer det meg at den av ankemotpartene påberopte Høyesteretts dom i Rt-1951-417 er av stor interesse. Som før nevnt gjaldt denne sak blant annet spørsmålet om eiendomsretten til villfjellet nord for Bygdin og Tyin, og tvisten dreide seg om dette område var statsalmenning, eller om det tilhørte gårdbrukerne som privat eiendomsområde. Høyfjellskommisjonen hadde i sin kjennelse av 29. august 1939 kjent området for å være statsalmenning, men Høyesterett anerkjente det som privat eiendom. Tvistespørsmålet var således et annet enn i nærværende sak, hvor det er på det rene at staten aldri har reist krav om at Øye vestfjell skulle være statsalmenning. Men førstvoterende, dommer Soelseths votum - som rettens øvrige medlemmer i det vesentlige sluttet seg til - inneholder også en mer generell vurdering.
Førstvoterende drøfter først - på side 421 - betydningen av de historiske opplysninger som er gitt i Høyfjellskonunisjonens kjennelse og som delvis er påberopt i nærværende sak. Dette gjelder blant annet møtet på Kattevold den 4. juli 1757. Deretter uttaler førstvoterende:
«Om eiendomsforholdene i fjellet i Vang må jeg etter opplysningene i saken anta at ordningen er noe annerledes enn i ethvert fall ofte er tilfelle med beitestrekninger til fjells, hvor store arealer vanligvis er til felles bruk for bygdens folk som slipper sitt fe til felles beite, og hvor således feet går om hinannen. I Vang er forholdet etter hva jeg finner bevist, iallfall i stor utstrekning blitt at havnestrekningene er blitt avgrenset slik at en eller flere og da relativt få gårder har spesielle beitestrekninger, som er tydelig atskilt fra hverandre, og blir anerkjent som vedkommende gård eller gårders eiendomsgrunn. Dette gjelder også de før nevnte beitestrekninger, om hvis utstrekning oppover i høyden der tvistes i denne sak. Jeg vil ikke innlate meg På de hypoteser som er fremsatt om hvor gammel denne ordning av eiendomsforholdene er, men at de allerede var festnet langt tilbake i tiden, fremgår bl.a. av uttalelsen fra amtmannen i Kristians amt i forbindelse med istandbringelsen av den før nevnte fortegnelse over Statens eiendommer forfattet i årene 1825-26.»
Førstvoterende behandler så de havnestrekninger som ligger opp til villfjellet. Etter å ha konstatert at disse havnestrekninger utvilsomt meget langt tilbake i tiden har vært private eiendomsstrekninger, noe staten også hadde erkjent riktigheten av for
Side:470
så vidt angikk det areal som er brukbart til alminnelig husdyrbeite, uttaler førstvoterende: «Disse beitestrekninger, som ligger ved siden av hverandre langs nordsiden av Bygdin og Tyin, har faste innbyrdes grenser mot hinannen som - etter hva det er på det rene - fra gammel tid har vært anerkjent av eierne innbyrdes på samme måte som gårdsgrensene i bygden.»
Ser vi foreløpig bort fra Øye vestfjell, stemmer det jeg her har sitert fra førstvoterendes votum i dommen av 1951 med de opplysninger som er fremkommet i vår sak om forholdene i Vang.
Mindre sameier har vært et gjennomgående trekk, således blant annet i Skakadalen. Av særlig interesse er forholdene i Øye østfjell. Her har det etter det opplyste vært en sikker rettsoppfatning at fjellet var oppdelt i mindre sameier med et begrenset antall eiere av de enkelte sameier. Noe stort felles område har det ikke vært der i kjent tid. Og den nevnte rettsoppfatning er kommet til uttrykk og er lagt til grunn i grensegangssak, begjært i 1938 og avsluttet i 1962, med samme jordskiftedommer som i nærværende sak. Gårdbrukere med rettigheter i Øye østfjell har delvis sine gårder i samme bygdelag som gårdbrukere med rettigheter i Øye vestfjell. Og det er eksempler på at samme gårdbruker har rettigheter både i østfjellet og i vestfjellet.
Vender vi så tilbake til Øye vestfjell, skal jeg først bemerke at de få gamle dokumenter som er påberopt av de ankende parter, ikke gir noen særlig veiledning. Dette gjelder også bygselbrevet av 1. april 1752, hvorved to gårdbrukere som hadde holdt til på Stendestølen i Rødalen, fikk bygsel på Gammelstustølen på Filefjell og flyttet over dit. Gammelstustølen, hvor statens gamle fjellstue hadde ligget, var så vidt skjønnes statens eiendomsområde i forbindelse med Nystuen, og bygselrett måtte derfor gis av staten, uten at dette kan tas som noe bevis for at fjellet den gang ble ansett som almenning. Dette er det eneste tilfelle hvor en seter er flyttet utenfor stølslagets område. De ankende parter har således ved sin gjennomgåelse av de før nevnte stølslister, utarbeidet av Knut Hermundstad, ikke kunnet påvise noe tilfelle hvor flytting utenfor stølslagets område har funnet sted.
Begge parter har påberopt seg matrikkelen fra 1723. Jeg kan ikke se at noe av det påberopte gir særlig veiledning, og jeg finner derfor ikke grunn til å komme inn på de anførsler som er fremkommet i forbindelse med nevnte matrikkel.
Jeg er enig med lagmannsretten i at det er stølsdriften som har vært den dominerende bruksutøvelse i Øye vestfjell, noe partene for øvrig er enige om. Jeg finner som lagmannsretten å måtte legge til grunn at eiendomsforholdene i området må antas i sin tid å være blitt bestemt av stølsdriften, som har ført til at det er oppstått særskilte eiendomsområder i tilknytning til de enkelte stølslag på samme måte som i Vang ellers. Når dette har være rettsoppfatning i kjent tid, må det være tilstrekkelig til å
Side:471
fastslå at fjellet er oppdelt i mindre sameier for stølslagene, og det er uten interesse å beskjeftige seg med spørsmålet om den rettslige karakteristikk av fjellområdene i fjernere tider.
Jeg tilføyer at jeg også er enig med lagmannsretten i at fellesbruken og fellesutleien av Øye vestfjell til tamreindrift ikke kan tillegges betydning ved avgjørelsen av eiendomsspørsmålet. Denne måte å utnytte fjellet på fant sted av praktiske grunner, og den kan ikke på noen måte ses som utslag av en oppfatning om at fjellet var et større sameie. Det samme gjelder organiseringen med et felles styre i 1929, som i første rekke skjedde med henblikk på bortleie til reinhavn. Det er så at det etter 1929 oppstod visse uklarheter, særlig i forbindelse med de mange tvistespørsmål med Nystuen, men disse uklarheter er uten interesse for avgjørelsen av spørsmålet om eiendomsretten i Øye vestfjell.
Mitt resultat blir etter dette at lagmannsrettens dom må bli å stadfeste så langt den er påanket.»