Rt-1974-481

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1974-05-07
Publisert:	Rt-1974-481
Stikkord:	Vannverkskjønn
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 47B/1974
Parter:	1. Gunnar Haugland, 2. Evald Jordal, 3. Einar Jordal og 4. Gunnar Johansen (høyesterettsadvokat Stig B. Harris) mot Bergen kommune - tidligere Åsane kommune (advokat Haldor Høyte - til prøve) og l.nr. 47B/1974: 1. Olav E. Godvik (høyesterettsadvokat Frithjof Ths. Eeg) 2. Odd Bakke (høyesterettsadvokat Stig B. Harris) mot Bergen kommune - tidligere Laksevåg kommune (advokat Haldor Høyte - til prøve).
Forfatter:	Blom, Schweigaard Selmer, Leivestad, Mindretall: Elstad, Lorentzen
Lovhenvisninger:	Vassdragsloven (1940) §132, Tvistemålsloven (1915) §176, §384, §98, §133, §17, §18, Oreigningsloven (1959) §8, Bygningsloven (1965) §66

Dommer Blom: I medhold av vassdragslovens §17 og §18 er det avhjemlet overskjønn 18. august 1972 ved Nordhordland herredsrett og 4. november 1972 ved Sotra herredsrett. Begge overskjønn ble avholdt til ekspropriasjon av det som trengtes av vann, grunn og rettigheter for anlegg av vannverk henholdsvis med inntak i Jordalsvannet i Bergen (tidligere Åsane) og i Storevannet i Bergen (tidligere Laksevåg). I begge tilfelle behandlet overskjønnsrettene de ekspropriasjonsrettslige konsekvenser av den båndlegging som var bestemt i forbindelse med vannverkene. For Høyesterett foreligger anke fra fire av grunneierne over Nordhordland herredsretts overskjønn (senere kalt Jordalsvannsaken) og to av grunneierne over Sotra herredsretts overskjønn (senere kalt Storevannsaken).

Ankesakene er forenet til felles behandling og avgjørelse i medhold av tvistemålslovens §98.

Jeg behandler først Jordalsvannsaken og deretter Storevannsaken.

I. Jordalsvannsaken.

1. Ved overskjønnet ble takstnr. 130 Gunnar Haugland som eier av gnr. 113, bnr. 48 tilkjendt en årlig erstatning på kr. 450 for byggeforbudsklausuleringen. Hans krav om innløsing av tomten i medhold av vassdragslovens §132 nr. 4 ble ikke tatt til følge. Han fikk heller ikke medhold i et krav om erstatning for forsinkelse ved at hans søknad om byggetillatelse var avslått 29. august 1969.

Takstnr. 141 og 141 a Evald Jordal som eier av gnr. 114, bnr.

Side:482

5 og bnr. 9 ble tilkjent en årlig erstatning på henholdsvis kr. 1.100 og kr. 50 for jordbruksklausuleringen. Innløsning var her ikke påstått.

Takstnr. 144 og 145 Einar Jordal som eier av gnr. 114, bnr. 7 og bnr. 11 ble tilkjent en årlig erstatning på henholdsvis kr. 2.250 og kr. 125 for jordbruksklausulering. Heller ikke her var innløsning påstått.

Endelig ble takstnr. 150 og 151 Gunnar Johansen som eier av gnr. 114, bnr. 34 og bnr. 56 tilkjent en årlig erstatning på kr. 200 for byggeforbudsklausuleringen. Hans krav om innløsning av tomten ble ikke tatt til følge.

2. Gunnar Hauglands anke gjelder to forhold. Dels hevder han at det beror på uriktig lovanvendelse når innløsningskravet ikke er tatt til følge. Under ankeforhandlingen har hans prosessfullmektig subsidiært også hevdet at det foreligger saksbehandlingsfeil, idet overskjønnsrettens premisser ikke er tilstrekkelige til å prøve lovanvendelsen. Dels gjelder anken at overskjønnsretten har bygd på uriktig lovanvendelse når den ikke har gitt ham medhold i kravet om erstatning for den forsinkelse han ble påført i sitt byggearbeid ved at byggetillatelse ble nektet.

Evald og Einar Jordals anker var i ankeerklæringen begrunnet med at overskjønnsretten hadde nyttet faktisk uriktig grunnlag for sin avgjørelse, idet den hadde lagt uriktige arealoppgaver til grunn. Under ankeforhandlingen er begrunnelsen modifisert derhen at angrepet på overskjønnet er rettet mot dettes saksbehandling i forbindelse med behandlingen av de fremlagte arealoppgaver.

Gunnar Johansens anke er rettet mot overskjønnsrettens nektelse av å ta innløsningskravet til følge. Han hevder for så vidt det samme som Gunnar Haugland. Gunnar Johansen har hatt fri sakførsel for Høyesterett.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«Nordhordland herredsretts overskjønn i sak nr. 47/1971 B oppheves forsåvidt angår takst nr. 130 - Gunnar Haugland, takst nr. 141 - 141 a - Evald Jordal, takst nr. 144 og 145 - Einar Jordal og takst nr. 150 - Gunnar Johansen.

Gunnar Haugland, Evald Jordal og Einar Jordal tilkjennes saksomkostninger for Høvesterett.

I ankesak for Gunnar Johansen tilkjennes det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.»

Bergen kommune har henholdt seg til overskjønnsrettens begrunnelse og resultat som anses riktig, dog således at kommunen under ankeforberedelsen har endret sitt standpunkt når det gjelder Einar Jordals anke, slik at overskjønnet for hans vedkommende påstås opphevet. Kommunen har nedlagt slik påstand:

«1. Nordhordland herredsretts overskjønn i sak nr. 47/1971 oppheves og hjemvises til ny behandling for takst nr. 144 og 145, Einar Jordal.

2. Forøvrig stadfestes overskjønnet i den utstrekning det er påanket.

Side:483

3. Bergen kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett bortsett fra takst nr. 144 og 145, Einar Jordal.»

Til bruk for Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter og avholdt bevisopptak med avhør av de ankende parter og tre vitner. Saken foreligger for Høyesterett, bortsett fra spørsmålet om arealoppgavene for Evald og Einar Jordal, i samme skikkelse som for overskjønnsretten.

3. Når det gjelder Evald Jordals anke over arealbeskrivelsen, har overskjønnet for takst nr. 141 oppgitt et innmarksareal på 39 dekar, hvorav 32 er dyrket, og et utmarksareal på 161 dekar, altså totalareal 200 dekar. Evald Jordal har gjort gjeldende at det under overskjønnet ble opplyst at det i tillegg til de 32 dekar dyrket mark var 35 mål grøftet og overflatedyrket kulturbeite, pluss ca. 5 mål innmark som ble benyttet til slått. Til støtte for sitt standpunkt har han fremlagt en erklæring fra Bergen jordstyre datert 29. september 1972. Han hevder at da erstatningen er fastsatt som en bruksverdierstatning, og det må være sammenheng mellom erstatningsutmålingen og de forskjellige arealklassifikasjoner, har den foreliggende feil hatt avgjørende innflytelse på skjønnsresultatet, og at skjønnet som følge av dette må oppheves. For så vidt angår takst nr. 141 a har overskjønnet bygd på at det gjaldt en utmarksteig på 15,6 dekar, mens det nå er brakt på det rene at herav var 0,7 dekar dyrket mark og 3,2 dekar overflatedyrket kulturbeite. Av samme grunn som når det gjelder takst nr. 141, påstår han overskjønnet opphevet.

Bergen kommune har erkjent at de opplysninger som nå er tilveiebrakt om arealene for dyrket og udyrket mark, er riktige. Men kommunen har hevdet at det avgjørende må være at totalarealet og fordelingen på innmark og utmark er riktig beskrevet av overskjønnsretten, som har basert sin erstatning på det inntrykk retten under befaringen fikk av klausuleringens virkning for eiendommenes drift som jordbruk. Det kan ikke sies å være noen feil ved overskjønnsrettens premisser, og under ingen omstendighet en feil som kan ha hatt betydning for skjønnsresultatet.

Jeg ser det for min del slik at det ikke med rimelighet kan kreves av overskjønnsretten at den gir en mer inngående beskrivelse av de forskjellige boniteter ved de takserte eiendommer når det ikke har vært tvist om det. Det er således ikke noen feil ved overskjønnsrettens saksbehandling at den ikke omhandler dyrket eller overflatedyrket mark som brukes til beite. Evald Jordals anke kan derfor ikke føre frem.

4. Når det gjelder Einar Jordals anke, har overskjønnet lagt til grunn et innmarksareal på 57 dekar. Partene er enige om at dette er positivt uriktig, idet innmarken var på 75 dekar, og da begge parter har påstått overskjønnet opphevet, finner jeg under henvisning til avgjørelse i Rt-1968-301, se særlig side 318, at påstandene bør tas til følge.

5. Gunnar Hauglands og Gunnar Johansens anker over innløsingskravet behandler jeg under ett.

Side:484

For så vidt angår Gunnar Haugland er det etter overskjønnsrettens premisser På det rene at det gjelder en utskilt boligtomt. Hans søknad om byggetillatelse ble avslått 29. august 1969 under henvisning blant annet til at kloakkering i Jordalsvannet ikke ville bli tillatt som følge av vannverkplanen. Han har hatt utgifter på til sammen kr. 6.500 til kloakk, egeninnsats og kjøp av fyllmasser, og retten har fastsatt den årlige erstatning til kr. 450, idet den «finner at tomten kunne påregnes å bli bebygget» om vannverksklausuleringen ikke hadde kommet.

For så vidt angår Gunnar Johansen, forelå det for overskjønnsretten en misforståelse, idet retten gikk ut fra at han eide både bnr. 34 og bnr. 56, mens partene i dag er enige om at det bare var bnr. 34 han eide. Denne misforståelse har imidlertid ikke hatt noen betydning for skjønnsresultatet, idet den boligtomt det gjelder, lå på bnr. 34. Overskjønnsretten uttaler at «tomten ligger utenfor det område som naturlig kunne vært påregnet regulert til boligbygging. Men tomten finnes å stå i en noe spesiell stilling, og det finnes sannsynlig at den i forbindelse med en fremtidig utvikling ville bli tillatt bebygget», om vannverket ikke var kommet. Den årlige erstatning ble satt til kr. 200.

Overskjønnsrettens begrunnelse for å nekte innløsing av tomtene er praktisk talt ordlydende den samme i begge saker, nemlig at det ikke finnes å være hjemmel for innløsingskravet, og at det vises til det som er anført under takst nr. 110 og under avsnitt VI i overskjønnsrettens premisser. Vedrørende takst nr. 110, som også gjaldt en utskilt ubebygd tomt, har overskjønnsretten anført:

«Overskjønnsretten finner at det ikke er hjemmel for innløsning i et tilfelle av denne art. For det første finnes det ikke bevist eller sannsynliggjort at tomten ville blitt tillatt bebygget i den aktuelle situasjon som forelå da ekspropriasjonen ble iverksatt, jfr. særlig bygningsloven §66 nr. 2. For det annet ville innløsning i et tilfelle av denne art i sin konsekvens måtte føre til at innløsning kunne kreves overalt hvor byggeforbudsklausulen reduserte byggemulighetene, og et slikt resultat kan ikke aksepteres idet det er denne reduksjon av utnyttingsmulighetene som representerer verdiforringelse av eiendommen som skal erstattes. Forøvrig vises til det som er anført om innløsningskravene under VI.»

I de generelle bemerkninger om innløsingskravene under VI anfører overskjønnsretten:

«Retten skal bemerke at betingelsen for innløsning etter §132 nr. 4 er at det foreligger en vesentlig forringelse i brukbarhet av eiendommen. Det fremgår av forarbeidene til vassdragsloven at meningen med å oppstille denne betingelse er å gi adgang til innløsning i de tilfeller hvor en ekspropriasjon måtte være så inngripende at det som etter ekspropriasjonen blir tilbake for eieren ikke bare blir noe mindre, men snarere noe helt annet enn det han før hadde. Det vises til O.T. prp. nr. 65 for 1939,

Side:485

75-76 og vassdragslovkommisjonens innstilling 120. Retten finner ikke at situasjonen er slik for vedkommende saksøkte i noen av de tilfeller hvor innløsning er krevet. Byggeforbudsklausulen finnes ikke i noe tilfelle å ha så inngripende virkning at eiendommen hva angår mulighetene for å disponere fysisk og/eller rettslig over denne, helt har endret karakter. Innløsningskrav vil derfor ikke bli tatt tilfølge.»

Hauglands og Johansens anker gjelder som nevnt prinsipalt lovanvendelsen og subsidiært saksbehandlingen. De hevder at overskjønnsretten feilaktig har tolket vassdragslovens §132 nr. 4 på en måte som det verken er grunnlag for i bestemmelsens ordlyd eller i forarbeidene. De har begge kjøpt utskilte tomter med sikte på å oppføre egne boliger, og disse tomter blir etter klausuleringen som er uten tidsbegrensning, helt utjenlige for dem. Den oppsparte kapital, som de har anbrakt i tomtene med sikte på å skaffe seg egne boliger, blir låst fast på ubegrenset tid, slik at de blir avskåret fra å få frigitt kapitalen til å skaffe andre brukbare tomter. Det vil være utelukket å selge en byggetomt som ikke kan bebygges, og de forstår §132 nr. 4 slik at det avgjørende er om det vil virke ubillig om innløsingskravet avslås. Dette kan det, etter den beskrivelse overskjønnsretten har gitt, ikke være tvil om. Anken over saksbehandlingen bygger på at overskjønnsrettens beskrivelse, om den ikke finnes direkte å vise at lovanvendelsen er gal, dog er utilstrekkelig til å kunne konstatere at den er riktig.

Bergen kommune hevder prinsipalt at overskjønnsretten har foretatt en skjønnsmessig vurdering av de enkelte eiendommers brukbarhet for eieren før og etter at byggeforbudet ble nedlagt, og at en slik vurdering ikke kan overprøves av Høyesterett. Videre hevder kommunen at vassdragslovens §132 nr. 4 må undergis en mer begrensende tolking enn bestemmelsene i oreigningsloven §8. Overskjønnsretten har ved fastsettelse av den årlige erstatning bygd på omsetningsverdien som den høyeste verdi, og da blir det ikke plass for noen innløsing. Den omstendighet at det foreligger en mulighet for at byggetillatelse i fremtiden kan bli gitt, og at det foreligger en mulighet for at hele klausuleringen kan bli opphevet om 20-25 år, taler også imot innløsing.

Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må tas til følge, og overskjønnet oppheves for så vidt angår avgjørelsen av innløsingskravene. Vassdragslovens §132 nr. 4 bestemmer:

«Hvis det iøvrig etter denne lov forføyes således over annenmanns eiendom ved oppdemning eller på annen måte at hele eiendommen eller en særskilt del av den blir vesentlig forringet i brukbarhet for eieren, kan han kreve at hele eiendommen eller den del som dette gjelder, skal innløses.»

Etter denne bestemmelse har ekspropriaten krav på innløsing hvis det han sitter igjen med etter ekspropriasjonen er vesentlig forringet i brukbarhet for ham.

Når det gjelder en utskilt byggetomt som man før

Side:486

ekspropriasjonen kunne regne med å få bebygge, men som ved klausulering blir erklært ubebyggelig, har det etter min mening formodningen for seg at den er vesentlig forringet i brukbarhet for eieren. Bebygge den kan han ikke, annen fysisk utnyttelse vil vel også regulært i praksis være umulig, og det finnes neppe noe stort kjøpemarked for byggetomter som ikke kan bebygges.

Ved overskjønnet er det avgjort at Haugland og Johansen skal ha erstatning for klausuleringen, og denne avgjørelse er ikke angrepet. Spørsmålet blir da: Skal de måtte akseptere årlige erstatninger med det resultat at de enten får sin kapital fastlåst, eller at de ihvertfall får store vanskeligheter med å frigjøre den? Eller må eksproprianten erverve tomtene til eiendom og deretter selv være henvist til å utnytte dem slik det blir mulig i fremtiden etter de beslutninger de kommunale organer må treffe?

Ut fra en slik problemstilling kan jeg ikke finne at den begrunnelse overskjønnsretten har gitt, og som jeg har gjengitt tidligere, er uttrykk for en riktig lovanvendelse. Den omstendighet at tomtene ikke var aktuelt bebyggelige, går riktignok inn i et skjønn over hvorvidt og hvor stor erstatning skal ytes, men er i seg selv ikke avgjørende for om innløsing skal finne sted. Det er ikke riktig at innløsing i dette tilfellet automatisk må føre til innløsing over alt hvor byggeforbudsklausulen reduserer byggemulighetene. Dette må avgjøres ved en konkret vurdering av stillingen for hver enkelt ekspropriat.

6. Etter det resultat jeg er kommet til når det gjelder Hauglands anke over innløsningskravet, blir det ikke nødvendig for meg å gå inn på hans anke over at han ikke er tilkjent forsinkelseserstatning, idet overskjønnet for hans vedkommende må opp heves i sin helhet.

Ankene blir således å ta til følge, og overskjønnet å oppheve for så vidt angår Gunnar Haugland, Einar Jordal og Gunnar Johansen, mens anken må forkastes for så vidt angår Evald Jordal. I forholdet til de tre førstnevnte må Bergen kommune betale saksomkostninger for Høyesterett. Deres prosessfullmektig har fremlagt oppgave i medhold av tvistemålslovens §176. Etter fordeling av utlegg og salær settes de samlede omkostninger til kr. 11.000.

I forholdet mellom Evald Jordal og Bergen kommune antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, og legger da særlig vekt på at den oppgave kommunen fremla og som overskjønnet gjengav, var svært knapp.

II. Storevannsaken.

1. Denne sak gjaldt ekspropriasjon til midlertidig vannverk, idet det dog var påpekt som sannsynlig at vannverket ville bli opprettholdt permanent som reservevannverk, og at dermed også klausuleringen ville bli varig. Overskjønnsretten fant imidlertid i medhold av vassdragslovens §133 nr. 3 at den endelige fastsettelse av erstatningen burde utstå, og utmålte i de fleste tilfeller,

Side:487

hvoriblant også de to som denne sak gjelder, en årlig avgift midlertidig for 15 år. Odd Bakke ble som eier av gnr. 23 bnr. 59 i erstatning for klausuleringen tilkjent en årlig avgift på kr. 1.600, mens Olav E. Godvik, som eier av gnr. 23 bnr. 6, ble tilkjent en årlig erstatning på kr. 3.000. Begges krav om innløsing ble forkastet av overskjønnsretten, og ankene gjelder avgjørelsen av innløsingsspørsmålet som påstås å bero på en uriktig lovanvendelse. Subsidiært gjelder begge anker saksbehandlingen, idet overskjønnsrettens premisser hevdes å være ufullstendige. Bakke har nedlagt slik påstand:

«Sak B nr. 18/1971 for Sotra herredsrett oppheves og hjemvises til ny behandling forsåvidt angår takst nr. 79 - Odd Bakke.

Odd Bakke tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Godvik har nedlagt slik påstand:

«For så vidt angår takst nr. 27 Olav Godvik under sak B 18/ 1971 i overskjønn avgitt av Sotra herredsrett oppheves skjønnet, og hjemvises til ny behandling.

Olav E. Godvik tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Bergen kommune har henholdt seg til overskjønnet og nedlagt slik påstand:

«1. Sotra herredsretts overskjønn i sak nr. B 18/1971 stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Bergen kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter, og det er avholdt bevisopptak med avhør av Godvik og tre vitner. Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for overskjønnsretten.

Jeg behandler de to anker hver for seg.

2. Når det gjelder Bakke, fremgår det av overskjønnsrettens premisser at han kjøpte en tomt på ca. 2.700 m2 med påstående hytte ca. 4 år før overskjønnet for å skaffe en helårsbolig. Materialer er kjøpt og ligger lagret i hytten. Det er opplyst at byggemelding var innsendt, og at den tidligere eier benyttet hytten som helårsbolig. Overskjønnsrettens begrunnelse for å avslå innløsingskravet er følgende:

«Overskjønnsretten har vært i tvil om her burde gis innløsning, eventuelt tilkjennes engangs erstatning, men har etter de samme retningslinjer og på samme grunnlag som for andre takstnumre funnet å burde utmåle en erstatning som årlig avgift.»

Bakke har, når det gjelder forståelsen av vassdragslovens §132 nr. 4, i det vesentlige gjort gjeldende det samme som Haugland og Johansen i Jordalsvannsaken, og jeg henviser hertil. Når det gjelder saksbehandlingen, har han hevdet at det overhodet ikke fremgår av overskjønnsrettens begrunnelse hvilke retningslinjer det er overskjønnsretten har lagt til grunn ved avgjørelsen av innløsingskravet.

Også Bergen kommune har når det gjelder lovanvendelsen, i det vesentlige gjort gjeldende det samme som i Jordalsvannsaken.

Side:488

Som særskilt argument for at innløsning ikke kan kreves, har kommunen påpekt at det her gjelder midlertidige erstatninger, og at hytten har vært benyttet og kan benyttes som helårsbolig.

Jeg finner ikke å kunne prøve lovanvendelsen i denne sak, idet overskjønnsrettens premisser ikke er tilstrekkelige til at jeg kan ta standpunkt til om den har anvendt loven riktig. Overskjønnsrettens særbegrunnelse for Bakke inneholder intet annet enn at overskjønnsretten har vært i tvil, og at den viser til «samme retningslinjer» og «samme grunnlag» som for andre takstnummer. I overskjønnsrettens generelle premisser heter det bare: «Innløsningskrav som er fremsatt i medhold av vassdragslovens §132 nr. 4, er behandlet særskilt under de enkelte takstnummer.» Fra de bemerkninger om innløsingskravet for andre takstnummer som er dokumentert for Høyesterett, refererer jeg vedrørende takst nr. 62, en ubebygd tomt på 1050 m2:

«Saksøkte har påstått innløsning i medhold av vassdragslovens §132, pkt. 4, og har opplyst at der forelå en godkjent privat reguleringsplan med brønn og septiktank.

Overskjønnsretten finner at tomten er helt uten omsetningsverdi så lenge klausuleringen varer og at eieren i betraktning av de foreliggende opplysninger må gis medhold i sitt innløsningskrav, da tomten finnes vesentlig forringet i brukbarhet for saksøkte.

Saksøker tilpliktes å innløse gnr. 39 bnr. 144 mot en innløsningserstatning stor kr. 10.000,-.»

Videre anfører overskjønnsretten vedrørende et annet takstnummer at den ikke finner hjemmel for innløsning «idet den nåværende brukbarhet neppe blir vesentlig forringet». Det er altså på det rene at overskjønnsretten i noen tilfeller har gitt innløsningskravet medhold, i andre ikke. Hva overskjønnsretten for så vidt har lagt vekt på, er ikke sagt, og det er da ikke mulig å ta standpunkt til om overskjønnsretten har forstått vassdragslovens §132 nr. 4 slik jeg tidligere i Jordalsvann-saken har gitt uttrykk for at den bør forstås. Jeg tilføyer at den omstendighet at det her dreier seg om midlertidige erstatninger, og at det allerede er en hytte på tomten, nok er forhold som taler imot å gi innløsingskravet medhold, men som i seg selv ikke kan være ubetinget avgjørende. Hvilken vekt overskjønnsretten har tillagt disse omstendigheter, fremgår ikke.

For Bakkes vedkommende blir overskjønnet således å oppheve På grunn av mangelfulle premisser.

3. Når det gjelder Godvik, fremgår det at eiendommen er på ca. 37.700 m2 utmark, hvorav 12.000 m2 tidligere er byggeklausulert. Den består i det vesentlige av en myr «Grøntulona» som er uskikket for boligbebyggelse, men med muligheter for utnyttelse til industrielt bruk m.v. I tillegg til denne myra omfatter eiendommen 3.000 m2 som vil egne seg for boligbebyggelse. Om innløsningskravet sier overskjønnsretten: «Under henvisning til bemerkninger foran i skjønnet under takst nr. 8 finner retten

Side:489

ikke grunnlag for å etterkomme saksøktes påstand om innløsning.»

Vedrørende takst nr. 8 har overskjønnsretten anført:

«Eiendommens areal er 1012,3 m2 som klausuleres i sin helhet. På tomten er oppført en hytte som opplyses å være ment som arbeidshus for senere oppførelse av helårsbolig. I hytten er der tørrprivet som omfattes av helserådets dispensasjon. Saksøkte har prinsipalt krevet innløsning. Overskjønnet finner ikke at der er hjemmel for innløsning, idet den nåværende brukbarhet neppe blir vesentlig forringet.»

Godvik har gjennom en utførlig dokumentasjon og ved opplysninger fremkommet under bevisopptaket søkt å godtgjøre at lovanvendelsen må være uriktig. Subsidiært har han som nevnt påstått opphevelse på grunn av mangelfulle premisser. Bergen kommune har vedrørende lovanvendelsen anført det samme som for Bakkes vedkommende, og særskilt gjort gjeldende at det her ikke gjelder en utskilt tomt, men et gårdsbruk. Brukbarheten av dette er ikke redusert som følge av klausuleringen, og de reduserte salgsmuligheter er det tatt hensyn til ved fastsettelsen av den årlige erstatning.

Heller ikke når det gjelder Godvik finner jeg at overskjønnsrettens premisser er tilstrekkelige til at jeg kan prøve lovanvendelsen. Også her gjelder at jeg er enig med Bergen kommune i at de nettopp nevnte omstendigheter i seg selv taler imot å gi innløsning, men at jeg ikke kan finne dem ubetinget avgjørende. De omstendigheter som Godvik har påberopt og som ikke er omtalt i skjønnet, finner jeg ikke grunn til å gjengi eller drøfte nærmere. Det er skjønnets premisser som må legges til grunn for Høyesteretts avgjørelse, og disse gir verken tilstrekkelig faktisk materiale eller tilstrekkelige opplysninger om hva som har vært avgjørende for overskjønnsretten, slik at jeg kan ta standpunkt til lovanvendelsen. Jeg nevner spesielt at henvisningen til takst nr. 8 gir liten eller ingen veiledning for Godviks vedkommende. Nr. 8 var, som det fremgår, en tomt, mens det her gjelder et gårdsbruk.

Også for Godviks vedkommende finner jeg derfor at overskjønnet må oppheves.

Jeg finner videre at de ankende parter må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. De har fremlagt oppgaver i medhold av tvistemålslovens §176. Utlegg er for Bakke oppgitt til kr. 1.920 og for Godvik til kr. 3.287. Hertil kommer advokatenes salær. De samlede omkostninger settes for Bakke til kr. 5.000 og for Godvik til kr. 9.000.

Jeg stemmer for denne

dom:

I. I ankesak nr. 256/1972:

1. Overskjønnet oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten for så vidt

Side:490

angår de ankende parter Gunnar Haugland, Einar Jordal og Gunnar Johansen.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Bergen kommune til Gunnar Haugland og Einar Jordal i fellesskap 8.000 - åtte tusen - kroner. I saksomkostninger til det offentlige ved Justisdepartementet betaler Bergen kommune 3.000 - tre tusen - kroner.

3. For så vidt angår Evald Jordal forkastes anken. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

II. I ankesak nr. 75/1973:

Overskjønnet oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten for så vidt angår de ankende parter Olav E. Godvik og Odd Bakke.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Bergen kommune til Olav E. Godvik 9.000 - ni tusen - kroner og til Odd Bakke 5.000 - fem tusen - kroner.

III. Oppfyllelsesfristen for saksomkostningene er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

Dommer Elstad: Når det gjelder ankene fra Evald og Einar Jordal er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Derimot har jeg en annen oppfatning enn ham for så vidt angår de andre som har anket, og hvor krav om innløsing er reist.

Jeg tar først for meg de to tilfellene fra Jordalvannskjønnet - Haugland og Johansen. Overskjønnsretten har beskrevet forholdet slik at Hauglands tomt «kunne påregnes å bli bebygget», og at det for Johansens tomt «finnes sannsynlig at den i forbindelse med en fremtidig utvikling ville bli tillatt bebygget». Det som de to har tapt, er således for den enes vedkommende en noenlunde sikkert forankret forventning om å kunne få bygge, og for den andres vedkommende en forventning som ikke var fullt så sikker. Overskjønnsretten er kommet til at omsetningsverdien av tomtene er den høyeste, og at tomtene er omsettelige. Om dette siste sies det:

«Det tilføyes at samtlige eiendommer som rammes av byggeforbudsklausulen i større eller mindre grad må antas å ha blitt vanskeligere å selge. Dette gir seg utslag i reduksjon av omsetningsverdien, og det er denne reduksjon som erstattes.»

I tilknytning til dette kan det være hensiktsmessig å sitere det overskjønnsretten uttaler om grunnlaget for erstatningsfastsettelsene:

«I de tilfelle hvor det - etter rettens skjønn - er oppstått økonomisk tap på grunn av inngrep som går ut på rådighetsinnskrenkninger, har retten funnet at tapet tilsvarer den reduksjon av den enkelte eiendoms omsetnings- eller bruksverdi som er en følge av inngrepet. Dette innebærer at det er foretatt en sammenligning av den enkelte eiendoms verdi uten vedkommende rådighetsinnskrenkning med eiendommens verdi etter at

Side:491

rådighetsinnskrenkningen er pålagt. Eventuell differanse mellom disse verdier utgjør tapet ved rådighetsinnskrenkningen.»

Jeg oppfatter dette på den måten at overskjønnsretten har ment å finne frem til årsavgifter avpasset slik at eiendommene, og aktuelt Hauglands og Johansens tomter, ved salg vil kunne påregnes å utbringe beløp som i hvert fall ikke er lavere enn det de kunne oppnådd ved en eventuell utløsing. Forskjellen skulle med andre ord ligge i at de ved utløsing ville få pengene umiddelbart, mens de nå selv må ta et initiativ til salg om de ønsker å få frigjort den kapitalverdi tomtene med tilknyttet årsavgift representerer. Hvorvidt overskjønnsretten ved dette vurderingsskjønnet er kommet frem til riktige resultater, har ikke Høyesterett adgang til å prøve.

Utgangspunktet for den videre vurdering må således bli at Haugland og Johansen økonomisk sett ikke er kommet i en dårligere stilling ved å bli tilkjent årsavgifter enn de ville ha blitt ved eventuell utløsing. Og det kan tilføyes at som substitutt for de skuffede forventninger om å kunne bygge hus på egen tomt, vil begge ordningene være like dårlige eller gode.

Vilkåret for innløsing etter vassdragslovens §132 nr. 4 er at eiendommen er blitt «vesentlig forringet i brukbarhet for eieren». Jeg er tilbøyelig til å anta at bestemmelsen i den utstrekning den måtte være myntet på rådighetsinnskrenkninger, tar sikte på de tilfelle hvor den gjenværende bruksverdi ikke kan utnyttes på regningssvarende måte, og jeg føler meg ikke overbevist om at den er ment å omfatte de tilfelle hvor restverdien kan realiseres. Under enhver omstendighet antar jeg at bestemmelsen må forstås med den reservasjon at rett og plikt til innløsning ikke inntrer med mindre innløsning er nødvendig for å holde ekspropriaten skadesløs på rimelig god måte. Forarbeidene til bestemmelsen trekker i den retning. De tyder på at det var ekstrem urimelighet som skulle søkes avbøtet. Etter min mening vil det føre til at skjønnet over de økonomiske virkninger ved erstatning kontra innløsning, må gli inn som en del av totalbildet. Det vil ligge som bakgrunnsstoff ved vurderingen av om vilkårskravene for innløsning er oppfylt, og kunne virke inn på vurderingen. En videre følge av dette vil være at det vanskelig lar seg gjøre å fastlegge bestemte kriterier for hva som skal resultere i innløsning. Avgjørelsen vil måtte bero på en samlet vurdering av forhold som kan skifte i antall og innbyrdes betydning fra det ene tilfellet til det andre.

Vurdert på bakgrunn av det som er nevnt foran, kan jeg ikke se at overskjønnsretten har anvendt loven uriktig ved å forkaste kravene om innløsning fra Haugland og Johansen.

Særskilt for Haugland er det også anket over at han ikke ble tilkjent erstatning for forsinkelse. Heller ikke her kan jeg se at overskjønnsretten har anvendt loven uriktig. Haugland hadde ikke oppnådd byggetillatelse i august 1969, og det er ikke hevdet at avslaget han fikk, var rettsstridig og ugyldig. Det er ikke uvanlig at de som vil bygge, må vente en tid før tillatelse

Side:492

blir gitt. De har ikke krav på erstatning for forsinkelsestap av den grunn.

Jeg går så over til de to tilfellene fra Storevannskjønnet - Godvik og Bakke. Når det gjelder vassdragslovens §132 nr. 4 og den reservasjon jeg antar må tolkes inn i den, viser jeg til det som er sagt foran. Premissene for overskjønnet er mangelfulle. Likevel mener jeg at det ikke bør oppheves. Erstatningene ble satt midlertidig for 15 år. Som nevnt av førstvoterende er dette i seg selv et forhold som taler mot innløsing. Når forholdet ses i sammenheng med de opplysninger som er gitt om eiendommene, finner jeg det tålelig klart at vilkårene for å kreve innløsning ikke var til stede. Det tilføyes at erstatningene ble fastsatt med basis i omsetningsverdien som den høyeste, og indirekte fremgår det av skjønnspremissene at eiendommene må ha vært vurdert som omsettelige. Det er således ikke sannsynlig at den saksbehandlingsfeil som de mangelfulle premissene representerer, kan ha hatt betydning for resultatet, jfr. tvistemålslovens §384 første ledd.

Dommer Lorentzen: I Jordalsvannsaken er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom. Jeg anser det klart at det ikke er et vilkår for å kreve innløsing etter vassdragslovens §132 nr. 4 at det ellers ville oppstå tap som ikke blir erstattet. Heller ikke kan jeg se at det i alle tilfelle er et vilkår for innløsningskrav at eiendommen etter inngrepet må anses uomsettelig.

I Storevannsaken er jeg enig i at overskjønnsretten ikke har gitt tilstrekkelig begrunnelse for å avslå innløsningskravene fra Godvik og Bakke. Men jeg finner det tvilsomt om denne feil ved saksbehandlingen kan ha vært bestemmende for resultatet, jfr. tvistemålslovens §384 første ledd.

Godviks innløsningskrav gjelder en eiendom på ca. 38 mål, som for den største del består av myr. Eiendommen har tidligere vært brukt til beite i tilknytning til driften av et mindre gårdsbruk som ble nedlagt i 1958. Den vesentlige del av de 38 mål har vært ansett uskikket til boligtomter, og det ble i 1960-årene gjort et forsøk på å få arealet med i et tilstøtende industriområde. Men dette ble oppgitt da de som arbeidet med industriarealplanen, i 1967 ble kjent med vannverksplanen. Under disse omstendigheter finner jeg det klart at Godviks utmarkseiendom ikke kan anses som en industritomt som han kan kreve innløst etter §132 nr. 4. Jeg er derfor enig med annenvoterende, dommer Elstad, i at overskjønnet ikke bør oppheves for takst nr. 27 Olav E. Godvik.

Bakkes eiendom er et sommerhus med 2,7 mål tomt. Det vil fortsatt være adgang til å bruke eiendommen som feriested og eventuelt som helårsbolig. I en slik situasjon antar jeg at eieren vanligvis ikke vil kunne kreve innløsing fordi om han må utsette sine planer om nybygg på tomten. Men jeg kan ikke utelukke at det i spesielle tilfelle kan oppstå innløsingskrav dersom en slik eiendom ligger i et boligstrøk og det før klausuleringen

Side:493

var klart at det ville kunne oppføres ny helårsbolig på tomten. Det foreligger ikke for Høyesterett nærmere opplysninger om Bakkes tomt, og jeg finner ikke å kunne se bort fra muligheten av at forholdene var så spesielle at det oppstod krav på innløsing etter §132 nr. 4. Jeg er derfor i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom, når det gjelder takst nr. 79 Odd Bakke.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom, idet jeg for så vidt angår Jordalsvannsaken tiltrer tredjevoterende, dommer Lorentzens bemerkninger.

Dommer Leivestad: Som dommer Schweigaard Selmer.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.