Rt-1974-506
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1974-01-25 |
| Publisert: | Rt-1974-506 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 20 K/1974 |
| Parter: | Gestor A/S ved enestyret (høyesterettsadvokat Wilh. Henrichsen). Hjelpeintervenient: høyesterettsadvokat Ernst Hodneland mot Oslo kommune (kommuneadvokaten v/høyesterettsadvokat Arvid Blehr). |
| Forfatter: | Bendiksby, Bølviken, Tønseth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §188, §189, §197, §375, Byskatteloven (1911) §46 |
Dommerne Bendiksby, Bølviken og Tønseth.
I sak om beskatning av «selgende gruppe», byskattelovens §46 annet ledd, fremla kommunen under saksforberedelsen for lagmannsretten rapport på grunnlag av bokettersyn iverksatt etter at kommunen hadde tapt saken i byretten. Motparten protesterte mot fremleggelse og påberopte tvistemålslovens §197 og §375, jfr. §188 §189. Lagmannsretten avsa beslutning som tillot fremleggelse. Gestor A/S påkjærte lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det ble påstått at bokettersynsrapporten skulle nektes fremlagt og som punkt 2 i påstanden var inntatt: «Den ankende part gis en rimelig frist til i samsvar med tvistemålslovens §188 §189 å fremkomme med nye omstendigheter og bevis som kan påberopes, samt å utarbeide nytt komplett utdrag.» Til spørsmålet om rapporten falt inn under ordlyden i tvistemålslovens §197 første ledd ble det hevdet at avgjørelser i Rt-1968-1080 og Rt-1971-767 ikke kunne spille avgjørende rolle. I den foreliggende sak dreiet det seg om en bokettersynsrapport avholdt etter at byretten hadde avsagt dom i saken og med direkte foranledning i saken. Den offentlige tjenestemann som avga rapporten, var ansatt i vedkommende etat som var direkte engasjert i saken. Det ville forrykke balansen mellom partene i saken, særlig hvor den ene part var en offentlig etat og hvor saken var gått den imot om denne part kunne støtte seg til en slik etterfølgende spesielt innhentet rapport. Til spørsmålet om rapporten kunne nektes fremlagt etter tvistemålslovens §375 ble det hevdet at fristen var oversittet med nesten 11 måneder og at lagmannsretten selv var kommet til at rapporten inneholdt adskillig som ikke kom saken ved, ting som ikke ville bli bestridt og uttalelser om rettslige spørsmål som var opp til retten å vurdere. Det ble endelig hevdet at kommunens ankeforberedelse var i klar strid
Side:507
med tvistemålslovens prinsipper om gjennom klar og aktiv saksforberedelse å poengtere tvistepunktene og legge grunnlag for at hovedforhandlingen kunne gjennomføres uten unødig opphold.
Kommunen bestred at fristen etter tvistemålslovens §375 var oversittet. Det var heller ikke annen grunn for å motsette seg at rapporten ble fremlagt. Bevisene forelå, og intet ble vunnet ved at de ble hindret fremlagt. Det ville heller ikke være noen forrykking av et balanseforhold da kommunen i første instans i det vesentlige var henvist til å bygge på sin motparts fremstilling og opplysninger. Rapporten kunne ikke nektes fremlagt etter tvistemålslovens §197. Bakgrunnen for denne bestemmelse er hensynet til bevisumiddelbarheten, men bestemmelsen må ikke fortolkes slik at man skal måtte nøye seg med dårlig bevis fordi det er umiddelbart, når det middelbare ville være bedre. Når det gjelder bokettersyn, er det ofte innviklede faktiske forhold og kompliserte vurderinger som best og mest konsist kan fremstilles skriftlig. En muntlig gjengivelse må nødvendigvis bli et dårlig bevis. Adgangen til å foreta bokettersyn er lovhjemlet og den kan også foretas etter at ligning er ferdig og saken står for domstolene. Dette gjelder også under ankebehandling. Ettersyn skal det ifølge loven avgis skriftlig innberetning om, og det synes å være reelle grunner for at tvistemålslovens §197 fortolkes slik at den ikke hindrer fremleggelse av en slik rapport. Om rapporten med bilag kunne benyttes som utdrag måtte ses på som et praktisk spørsmål. På grunn av sin form og antall eksemplarer ville dette spare såvel tid som penger. Lagmannsrettens beslutning om å tillate dette måtte for så vidt være avgjørende.
Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet kjæremålet og uttalte:
«Utvalget er således enig i at tvistemålslovens §197 ikke kommer til anvendelse i det foreliggende tilfelle, hvor det dreier seg om en regnskapsrapport avgitt av tjenestemann til overordnet instans som ledd i offentlig kontrollvirksomhet, jfr. de av lagmannsretten nevnte avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1968-1080 og 1971 767. Utvalget mener at tilfellet i nærværende sak må komme i samme stilling som det i Rt-1968-1080 omhandlede tilfelle for så vidt angår forholdet til tvistemålslovens §197.
Utvalget er også enig med lagmannsretten når det gjelder forholdet til tvistemålslovens §375, jfr. §188 og §189. Det er ikke nødvendig å gå inn på det av kommunen reiste spørsmål om frist etter §375 første ledd i dette tilfelle var fastsatt, idet utvalget - som lagmannsretten - finner at selskapet ikke har rimelig grunn til å motsette seg fremleggelse, jfr. §375 annet ledd. Det alternativ til fremleggelse som selskapet gir anvisning på - at kommunen i prosesskrift angir de nye faktiske omstendigheter som vil bli påberopt, og de bevis som vil bli ført, samt utarbeider nytt, komplett utdrag - vil etter utvalgets mening
Side:508
innebære ikke bare unødvendige omkostninger, men også en tungvint og tidkrevende prosedyre som verken retten eller partene kan være tjent med. Praksis er da også at rapporter av denne art dokumenteres, og at bevisførsel og prosedyre skjer med utgangspunkt i rapporten. At rapporten inneholder en del stoff som er uten betydning for denne sak, eller som er uomtvistet, kan ikke være til hinder for fremleggelse. Kommunen har i prosesskrift presisert hvilke deler av rapporten som vil bli påberopt, og de bevis som aktes ført. Tvistemålslovens §188 må da være tilfredsstillet. Eventuelt kan avskjæring av bevis skje under hovedforhandlingen etter tvistemålslovens §189 nr. 1. Heller ikke bør det være til hinder for fremleggelse at rapporten inneholder en del juridiske vurderinger som det tilligger retten å foreta. Tjenestemannens vurderinger for så vidt kan ikke komme i noen annen stilling enn de betraktninger av juridisk art som parten selv gir uttrykk for, i prosesskrift eller under sakens behandling i retten. Når det spesielt gjelder kravet om nytt, komplett utdrag, viser utvalget til at lagmannsretten den 16. mai 1973 for sin del godtok rapporten med bilag som et eget utdrag III.»