Rt-1974-57
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1974-01-24 |
| Publisert: | Rt-1974-57 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 8/1974. |
| Parter: | Statsadvokat Ole Haugstad, aktor mot A (forsvarer Høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Gundersen, Dick Henriksen, Blom, Roll-Matthiesen, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Merverdiavgiftsloven (1969) §72, Investeringsavgiftsloven (1969) §7, Straffeloven (1902) §35, §36, §37c, §52, §62, §63, Skatteloven (1911) §110, Byskatteloven (1911) §110, Tolloven (1966) §22, §61, §29, §42, §6, §72 |
Dommer Gundersen: Trondheim byrett avsa 17. oktober 1973 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1909, dømmes for overtredelse av
1) lov av 19.6.1969 om merverdiavgift §72 annet ledd,
2) lov om avgift på investeringer m.v. §7 jfr. §6, jfr. lov om merverdiavgift §72 annet ledd,
3) lov om merverdiavgift §72 jfr. §29, §42,
4) skatteloven for byene av 18. august 1911 §110 nr. 3, jfr. strl. §62,1. og §63 annet ledd til en straff av fengsel i 90 - nitti - dager.
Fullbyrdelsen av straffen utstår i medhold av strl. §52 flg. med en prøvetid på 2 - to - år og på det vilkår at han innen 1 - ett - år erstatter Skattefogden i Sør-Trøndelag kr. 19.493 - nittentusenfirehundreognittitre - kroner.
I saksomkostninger til det offentlige dømmes han å betale 300 - trehundre - kroner.»
Statsadvokaten i Trondheim har anket over straffutmålingen. Han mener at dommen burde være ubetinget.
Om saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner. Det foreligger imidlertid en feil i tiltalebeslutningen som er gjentatt i domsgrunnene. Det merverdiavgiftsbeløp som domfelte unnlot å betale for så vidt angår 2. termin 1971 til og med 5. termin 1972, er oppgitt til kr. 17.714, mens aktor og forsvarer for Høyesterett er enige om at beløpet skal være kr. 11.700. Differansen mellom de to beløp utgjøres av renter og tilleggsavgift. Det er for øvrig også en feil når det i tiltalebeslutningens og domsslutningens punkt 2 er henvist til lov om merverdiavgift §72 annet ledd.
Side:58
Byretten har i sine domsgrunner pekt på de momenter som er av betydning for straffutmålingen, og har etter en samlet vurdering funnet det forsvarlig å gjøre straffen betinget. Jeg viser til det som for så vidt er anført. Og når jeg dertil tar i betraktning at det underslåtte avgiftsbeløp har vist seg å være mindre enn det byretten gikk ut fra, finner jeg i dette særegne tilfelle ikke tilstrekkelig grunn til å foreslå noen endring i dens dom.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Kst. dommer Dick Henriksen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Blom, Roll-Matthiesen og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Knut Vadla med domsmenn):
Tiltalte A er født xx.xx.1909 i Trondheim - - -. Han er lastebileier, er gift og forsørger ufør hustru. Inntekt i 1972 var kr. 33.000,- og formuen kr. 27.000,-. Tiltalte er ustraffet, men botlagt en rekke ganger for trafikkforseelser, og 12.5.71 for overtredelse av byskattelovens §110 nr. 3. - - -
Tiltalte har erkjent at han har forholdt seg slik som beskrevet i tiltalebeslutningen. Han har ikke betalt merverdiavgift i virksomheten for 2. termin 1971 til og med 5. termin 1972, men har brukt pengene kr. 17.714,- til egne formål. Det samme er tilfelle med kr. 7.779,- som han skulle ha betalt i investeringsavgift for 2. termin 1971 til og med 5. termin 1972.
Tiltalte har videre innrømmet at han ikke har sendt inn pliktige omsetningsoppgaver for 2. til og med 6. termin 1970, 2. til og med 6. termin 1971 samt 1. til og med 5. termin 1972, og han har heller ikke i tidsrommet 1970 til og med 1972 ført pliktig regnskap for sin virksomhet som lastebileier. For 1971 har han ikke sendt inn selvangivelse, skjønt inntekten var over kr. 4.000,-. - - -
Det underslåtte avgiftsbeløp kr. 17.714,- er såpass stort at det ut fra almenpreventive hensyn og på grunnlag av Høyesteretts praksis vanligvis ville ha medført ubetinget fengselsstraff. Retten antar imidlertid at det i denne sak er særlige grunner som taler for å gjøre straffen betinget.
Tiltalte er en mann på vel 64 år. Han er tidligere ustraffet. Dersom han nu skulle måtte sone en ubetinget fengselsstraff, ville dette medføre bl.a. at han ville få vanskeligheter med å betale tilbake det han skylder i avgifter. Tiltalte har ikke selv forutsetninger for å føre regnskaper m.v. og er derfor avhengig av fremmed hjelp. Etter det som er opplyst må retten bygge på at tiltalte i den tid som omfattes av tiltalebeslutningen, har gjort det han kunne for å skaffe seg regnskapskyndig bistand, uten at dette har lykkes. Av den grunn har han ikke greid å føre det nødvendige regnskap for å sende inn
Side:59
omsetningsoppgaver for beregning av merverdiavgift m.v., og heller ikke selvangivelse for inntektsåret 1971.
Tiltalte har flere ganger tatt kontakt med Fylkesskattesjefens kontor og vitnet, bedriftsrevisor Kiplesund, har ansett tiltalte som i den grad i behov for bistand, at han unntaksvis har hjulpet tiltalte med å skaffe en fast, pålitelig regnskapsfører.
Det er på det rene at tiltaltes regnskaper er blitt etterført, og at pliktige oppgaver nå går inn rettidig.
Når han er kommet i etterskudd med avgiftsbetalingen, skyldes det også i noen grad de uheldige bilkjøp i 1970, som medførte svære utgifter, og også hans kones sykdom og uførhet. - - -
Straffelovens §35 og §36. Tollovens §61 §22 - saksbehandling og lovanvendelse. En svensk statsborger ble i herredsretten idømt en bot på 800 kroner og inndragning av 20.000 kroner for å ha tatt med seg i bilen inn i Norge en del instrumenter og reservedeler til bruk ved et servicearbeid uten å fremstille seg ved tollstasjonen på grensen. Han anket forgjeves over saksbehandling og lovanvendelse vedrørende inndragningen. Det var ingen feil at arbeidsgiveren som eide tingene ikke var formelt varslet om saksanlegget, jfr. straffelovens §37c første ledd, siste punktum, idet arbeidsgiveren måtte antas å ha vært orientert, og det var naturlig å betrakte domfelte som representant for arbeidsgiveren. Antatt at inndragningen var hjemlet i straffelovens §35, 1. ledd, jfr tredje ledd, og at det ikke var noen betingelse etter disse bestemmelser at eieren hadde forstått eller burde forstått at tingene ville bli gjenstand for en straffbar handling (tollovertredelse). Under dissens (3 - 2) tok Høyesterett anken over inndragningens størrelse til følge og nedsatte beløpet til 10.000 kroner.