Rt-1974-674

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1974-06-15
Publisert:	Rt-1974-674
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 110/1974
Parter:	Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Gunnar Aasland) mot A (advokat Bjørn Pettersen - til prøve).
Forfatter:	Bendiksby, Lorentzen, justitiarius Ryssdal, Mindretall: Endresen, Stabel
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965) §1, §5

Dommer Endresen: Arve Gunnar Ofstad søkte i brev av 15. mars 1971 om å bli fritatt for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Etter at hans nærmere begrunnelse var innhentet gjennom forklaring til politiet og senere - etter foranledning av Justisdepartementet - ved en skriftlig redegjørelse av 23. august 1971, ble hans søknad 7. april 1972 avslått av departementet.

Side:675

Da Ofstad ikke avgav erklæring om at han var villig til å oppfylle sin militære tjenesteplikt, reiste politimesteren i Asker og Bærum sak mot ham etter militærnekterlovens §5. Asker og Bærum herredsrett, som ble satt med domsmenn, avsa 15. desember 1972 dom med slik domsslutning:

«Vilkårene etter lov nr. 3 av 19. mars 1965 §1 for å frita STR B 13459/68 Arve Gunnar Ofstad for militærtjeneste er ikke til stede.»

Dommen er avsagt under dissens. En av domsmennene fant at vilkårene for å frita Ofstad for militærtjeneste var til stede, og stemte for en domsslutning i samsvar med dette.

Arve Gunnar Ofstad påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Retten, som var satt med fire domsmenn, avsa l. oktober 1973 dom med slik domsslutning:

«Arve Gunnar Ofstad fritas for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 § l.»

Dommen er avsagt under dissens. En av de juridiske dommere og to av domsmennene kom til samme resultat som herredsrettens flertall og stemte for stadfestelse av herredsrettens dom.

Saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domgrunner.

Staten v/Justisdepartementet har påanket lagmannsrettens dom. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Det er på det rene - anføres det - at en vernepliktig kan kreve å bli fritatt for militærtjeneste etter militærnekterlovens § l også når det er ut fra politiske motiver han finner at det vil stride mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste. Forutsetningen for å bli fritatt er imidlertid at han fyller lovens vilkår for fritagelse. Som fastslått i rettspraksis er det et ufravikelig vilkår at han må være uvillig til enhver militær tjenestegjøring - uansett i hvilken form eller under hvilke forhold den måtte finne sted. Det blir da et sentralt spørsmål under prøvelsen av om vilkårene for fritagelse er til stede, om den vernepliktige ut fra sin alvorlige overbevisning har en så gjennomført vilje til å nekte å delta i militær våpenbruk at det gjelder for enhver situasjon. Det er det offentlige som i tilfelle har bevisbyrden for at en slik alvorlig overbevisning ikke foreligger. Skal det overhodet være mulig å foreta noen bedømmelse av dette spørsmål, må alvoret i den vernepliktiges overbevisning imidlertid prøves gjennom spørsmål om hvorledes han ville forholde seg i tenkte situasjoner hvor deltagelse i militærtjeneste kunne bli aktuell; annen fremgangsmåte er ikke mulig. I det foreliggende tilfelle har Ofstad tatt et klart standpunkt mot militærtjeneste så langt den tjener til forsvar for det klassesamfunn som etter hans mening eksisterer i Norge i dag, eller hvor det dreier seg om en tjeneste som verken vil være til fordel eller til skade for imperialistiske eller kapitalistiske interesser. Men prøvestenen på om han i enhver situasjon vil nekte å delta i militær våpenbruk, blir om han også vil nekte under forhold hvor hans deltagelse vil

Side:676

være til beste for det politiske system som han anser som det ideelle, eller bidra til å bekjempe imperialistiske eller kapitalistiske krefter. På de spørsmål som skulle klarlegge hans standpunkt for så vidt, har han imidlertid unnslått seg fra å gi noe klart svar. Dels har han - når det gjelder konflikter i andre deler av verden - vist til at dette er konflikter som borgerne i vedkommende land selv må ordne opp i, dels har han - når det gjelder tenkte tilfelle i Norge - anført at han ikke kan ta standpunkt til dem fordi slike situasjoner ikke i dag eller i overskuelig fremtid vil kunne tenkes å inntreffe her i landet. Den ankende part har vist til at Ofstad gjennom de spørsmål som er blitt stilt ham først av departementet og senere gjennom tre rettsinstanser, må være blitt klar over at det dreier seg om spørsmål som er av avgjørende betydning i den foreliggende sak. Det spørres ikke om hvorledes han vil handle engang i fremtiden - det vil ingen med sikkerhet kunne vite -, men om hvorledes han ville handle om situasjonen skulle foreligge i dag, og han må kunne svare på hvor langt hans overbevisning for så vidt rekker. Hvis han ikke er i stand til det, kan hans overbevisning ikke være så dyp, fast og gjennomtenkt som loven må sies å kreve. Det er ikke nok å si at han ikke tar standpunkt, han må positivt gi uttrykk for at det ville stride mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste i de situasjoner spørsmålene gjelder. Den som bevisst unnlater å svare, kan ikke oppnå fritagelse på grunnlag av den tvil han selv har skapt.

Staten v/Justisdepartementet har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes.»

Arve Gunnar Ofstad har tatt til gjenmæle. Når han finner at det vil stride mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste, er dette en oppfatning han ut fra et moral-etisk syn kom til allerede i 15-årsalderen, mens en politisk motivering er blitt mer fremtredende i de senere år. Denne hans overbevisning er dyp og ekte så langt det gjelder de forhold som i dag er aktuelle for ham. Det kan ikke forlanges at han skal ta stilling til hvorledes han ville opptre under helt andre forhold. Det er urimelig å forlange at han skal uttale seg om hvorledes han ville opptre i en konfliktsituasjon i et fremmed land hvis han var borger i det landet. Og heller ikke kan han ha plikt til å uttale seg om hvorledes han ville opptre med hensyn til militærtjeneste i Norge under forhold som det er urealistisk å tro vil kunne inntreffe i de første 20-30 år da militærtjeneste for hans vedkommende kan være aktuell. Det er ingen gitt å vite hvorledes man vil forholde seg i fremtiden på bakgrunn av det erfaringsmateriale man da har ervervet seg. Det fremgår av rettspraksis at den som gir uttrykk for et absolutt pasifistisk syn må kunne ta forbehold om at hans syn kan endre seg i fremtiden uten at dette vil være til hinder for fritagelse. Men desto mer må Ofstad kunne gi uttrykk for at han ikke kan gi svar på hypotetiske spørsmål fordi han ikke vet hva fremtiden vil bringe

Side:677

verken med hensyn til samfunnsforhold eller hans egen utvikling.

Arve Gunnar Ofstad har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

Til bruk for Høyesterett har Ofstad avgitt forklaring under bevisopptak ved Asker og Bærum herredsrett. Saken foreligger i alt vesentlig i samme skikkelse for Høyesterett som for de tidligere instanser.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsrettens flertall og lagmannsrettens mindretall. Jeg kan i alt vesentlig tiltre den begrunnelse disse har gitt, men skal i anledning av prosedyren for Høyesterett bemerke:

Det fremgår av de foreliggende opplysninger at Ofstad fra tidligere år har vært interessert i internasjonale spørsmål og har arbeidet aktivt til fremme av fredens sak. Han kom tidlig til at han ikke ville gjøre tjeneste i det norske forsvar. Opprinnelig var dette syn moral-etisk begrunnet, men i de senere år er en politisk motivering blitt stadig mer fremtredende. Han anser Norge som et klassesamfunn forankret i det vestlige eller imperialistiske samfunnssystem. Om militærforsvaret anfører han at det er autoritært og autoritetsforherligende; det har to funksjoner, en ytre og en indre, den siste rettet mot blant andre organiserte arbeidere og demonstrerende studenter. Det er under disse omstendigheter sikkert riktig at han føler sterk uvilje mot å gjøre tjeneste i det norske forsvar, og også politiske motiver kan etter omstendighetene etter loven medføre at en vernepliktig blir fritatt for å gjøre militærtjeneste. Men som loven lyder i dag, kreves det til fritagelse at den vernepliktige ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Er det så at han kan være villig til å gjøre militærtjeneste dersom forholdene i noen henseende blir annerledes enn de er i dag, vil hans nektelse av å gjøre militærtjeneste ikke være så absolutt og reservasjonsløs som loven setter som vilkår for fritagelse. I og med at Ofstad har nektet å svare på spørsmål som kan klargjøre hvorvidt hans nektelse av å gjøre militærtjeneste gjelder i enhver situasjon, vil myndighetene og domstolene være ute av stand til å vurdere om han fyller lovens vilkår for å bli fritatt. Og de spørsmål som er stilt, er ikke av slik art at en vernepliktig ikke skulle være i stand til i hvert fall etter nærmere gjennomtenking å gi uttrykk for sitt syn i svar som i sitt innhold vil bero på hvor grunnfestet og vidtrekkende hans pasifistiske innstilling er. Det kreves ikke at han skal gi bindende uttrykk for hvorledes han vil handle i fremtiden, men for hvorledes han ville forholde seg om den tenkte situasjon forelå i dag.

Når lagmannsrettens flertall har lagt en viss vekt på Ofstads uttalelse under ankeforhandlingen om at han ikke vet om noen verdier i dag som han finner verd å forsvare ved å ta andres liv under militær kommando, bemerkes at han har gjentatt dette under bevisopptaket, men her anført at hans synspunkt er begrunnet

Side:678

først og fremst ut fra hans stilling som norsk borger. Det fremgår da at hans uttalelse gjelder det norske samfunn som det er i dag.

Når Ofstad således har nektet å medvirke til å få klarlagt om vilkårene for fritagelse etter militærnekterlovens §1 er til stede, må konsekvensen etter min mening være at han ikke kan antas å ha tatt et absolutt standpunkt mot å gjøre militærtjeneste av enhver art i den forstand dette uttrykk brukes i loven av 1965.

Jeg stemmer etter dette for at herredsrettens dom stadfestes, men da jeg vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Bendiksby: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Jeg nevner først at Ofstad ikke kan fritas for militærtjeneste av den grunn at han føler uvilje mot norske militære myndigheter, og at han ikke ser seg i stand til å delta i et forsvar for det bestående norske samfunn. Etter gjeldende lov kan en vernepliktig bare fritas når det strider mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste under alle forhold. Bedømmelsen av om lovens vilkår foreligger er i dette tilfelle særlig vanskelig, dels fordi Ofstad sterkt har påberopt seg enkelte grunner som ikke i seg selv kan lede til fritakelse, dels fordi han har avslått å svare på en del av de spørsmål som er stilt med sikte på å få nærmere klarlagt om han har et så absolutt og reservasjonsløst standpunkt som loven krever.

Jeg er enig med førstvoterende i at en vernepliktig som nekter å forklare seg til nærmere belysning av innholdet og karakteren av sin overbevisning, ikke kan oppnå fritaking på grunn av den tvil han dermed selv skaper. Og for så vidt en vernepliktig ikke har gjort seg opp noen mening om sin egen mulige deltakelse i tvungen eller frivillig militærtjeneste under andre forhold enn dem vi har i dagens norske samfunn, vil det kunne være et moment som trekker i retning av at han ikke har en så alvorlig og reservasjonsløs overbevisning som gjeldende lov krever som vilkår for fritak.

Etter de opplysninger som foreligger om Ofstads bakgrunn og handlemåte, og hans aktive arbeid for fredssaken, og videre i betraktning av at hans begrunnelse for å nekte militærtjeneste i det vesentlige har vært likeartet gjennom alle instanser, er jeg likevel blitt stående ved at det ikke er grunn til å fravike lagmannsrettens - flertallets - vurdering som går ut på at det strider mot Ofstads alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste under alle forhold. Lovens vilkår for å frita ham er da til stede.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Side:679

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Endresen.

Dommer Lorentzen: Jeg er i resultatet enig med annenvoterende, dommer Bendiksby, og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse. Jeg vil imidlertid tilføye følgende:

De som søker om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, uttaler seg ikke sjelden om hvorvidt de kunne gjort tjeneste i tidligere kriger eller kunne deltatt i organisert våpenbruk i konflikter som bare kan tenkes i en fjern fremtid eller i andre deler av verden. Slike uttalelser kan nok etter omstendighetene være av betydning for bedømmelsen av om vilkårene for fritak foreligger. At en søker ikke svarer på den slags hypotetiske spørsmål som ikke direkte gjelder hans eget forhold til norsk militærtjeneste, kan imidlertid etter min mening ikke tale mot at han blir fritatt.

De fleste av de spørsmål Ofstad har unnlatt å ta standpunkt til, er av denne ikke ubetinget relevante karakter. Men han har også latt ubesvart et spørsmål om han kunne delta i organisert våpenbruk i en situasjon som var tenkelig i Norge i hans egen tid. Dette kunne reise tvil om hans overbevisning er så alvorlig og ubetinget som det kreves for å bli fritatt for militærtjeneste. Men jeg finner ikke at tvilen er tilstrekkelig til å rokke ved det bestemte inntrykk som Ofstads øvrige uttalelser og opplysningene om hans bakgrunn og fredsarbeid gir av at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning.

Justitiarius Ryssdal: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Bendiksby.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommer Jacob Walnum med domsmenn):

Arve Gunnar Ofstad, - - -søkte 15. mars 1971 om å fritas for militærtjeneste i henhold til lov av 19. mars 1965 nr. 3.

Søknaden var «i første rekke» grunngitt med det norske forsvars integrasjon i NATO og Norges integrasjon i den vestlige-kapitalistiske verden. Det het videre i søknaden:

«Det militære i Norge fyller framleis rollen som krigshissende faktor. Det virker framleis ensidig indoktrinerende, autoritetsforherligende, forrådende og umenneskeliggjørende på de som er med i det. Jeg kan ikke delta i eller underkaste meg et slikt system.

Jeg kan ikke tenke meg at jeg noensinne skal ha behov for å kunne håndtere et gevær, eller noe annet våpen i den hensikt å drepe et annet menneske. Det har derfor ingen hensikt for meg å gjennomgå et militært kursus i kunsten å drepe kamerater som den militære kommando utpeker som fiender. I en krisesituasjon er jeg likevel sjøl ansvarlig for mine handlinger.»

I en politiforklaring innhentet 2. april 1971 forklarte han:

«Han mener at landet bør legge ned sitt forsvar i sin helhet. Han mener her militært forsvar.

Side:680

Han mener personlig det er galt av andre å gjøre militærtjeneste, men han vil ikke sette seg selv som dommer over de som finner å kunne gjøre militærtjenesten.

Hvis landet blir angrepet, vil han ikke gjøre militærtjeneste og forsvare landet på den måten. Men han vil delta i forsvar av de demokratiske rettigheter i landet som vi har tilkjempet oss, med andre, ikkevoldelige midler.

Hvis han selv blir angrepet av fiendtlige soldater og det gjelder hans liv, vil han forsvare seg med våpen.

Hvis hans nærmeste (kone, barn, foreldre, søsken) blir angrepet av fiendtlige soldater og det gjelder deres liv, ære og helbred, vil han forsvare disse med våpen.

Han påpeker at disse situasjoner ikke har noe med militært, organisert forsvar å gjøre.

Hans standpunkt bygger ikke på religiøse beveggrunner. Han er ikke medlem av statskirken og/eller andre religiøse organisasjoner.

Han er ikke medlem av noe politisk parti og/eller organisasjon. Men han sitter som redaksjonsmedlem i tidsskriftet «Den 3. verden» som er et U-landstidsskrift for ungdom.

Han mener å ha en pasifistisk innstilling. Hans ønske er at vernepliktige i andre land, også de øst-europeiske - skal nekte å avtjene militærtjeneste. Han er kjent med at militærnektere i enkelte andre land blir straffet.

Han kan ikke tenke seg å gjøre sanitetstjeneste, da dette innebærer en viss form for våpenbruk og er en del av det militære system.

Han kan ikke tenke seg å gjøre militærtjeneste om situasjonen var eller ble en annen enn den er i dag, militærpolitisk.

Han kan ikke tenke seg å gjøre tjeneste i en overnasjonal politistyrke under FN som forutsetter våpenbruk.

Han mener at hans standpunkt bygger på moraletisk/politisk beveggrunner. Det moraletiske standpunkt har han hatt helt fra 15- årsalderen, vedrørende motstand mot militærvesenet. De siste par årene har de politiske aspekter i forbindelse med U-landsproblematikken kommet sterkt inn i bildet i forbindelse med militærvesenet.»

Justisdepartementet ønsket ytterligere klarlegging av hans søknad og i et brev av 23. august 1971 har han utdypet sitt syn på enkelte spørsmål.

Det heter her innledningsvis:

«Det ser ut til å være nødvendig å presisere at det er etter norsk lov jeg søker fritaking for norsk militærtjeneste. Det er da sjølsagt dagens realiteter jeg har tatt standpunkt til, slik de fortoner seg for Norge i dag, og slik de kan tenkes å fortone seg i de nærmeste 20-30 åra, så lenge jeg er vernepliktig. Jeg kan derfor bare gjenta at det vil stride mot min faste og forpliktende overbevisning å gjøre militærtjeneste i det norske «forsvaret» i dag, og i den aktuelle framtid. Noe annet kan jeg ikke ta stilling til, og noe annet er det heller ikke nødvendig at jeg tar stilling til. Dersom departementet ber meg ta standpunkt til en militærtjeneste som ikke eksisterer, og som jeg heller ikke kan forestille meg, må de vite at mine svar blir like vilkårlige som departementets spørsmål.»

Side:681

Han understreker videre at det er klart for han det umulige å delta i det norske forsvar «sjøl om det kjemper mot en «fremmed makt» som også vil undertrykke det norske folk eller grupper av folket». En slik situasjon oppfatter han «som om jeg da blir satt til å drepe kamerater (soldater for «fremmed makt») for å forsvare visse borgerlige rettigheter i Norge og samtidig forsvare det norske klassesamfund».

I brevet fastholder han at hans standpunkt ikke er avhengig av dagens forsvars-politiske situasjon. Hvis f.eks. Norge gikk ut av NATO ville dette ikke endre hans standpunkt vedrørende militærtjeneste.

Han finner det derimot irrelevant å svare på hvorledes han ville stille seg i enkelte andre situasjoner f.eks. om det er umulig for han «å delta i organisert væpnet kamp eller motstand mot egen makt under visse omstendigheter». Det samme gjelder spørsmålet om hans innstilling vil endre seg «dersom Norge bygget på et ikke-kapitalistisk samfunnssystem».

Til slutt heter det i brevet:

«Når det gjelder min uttalelse i søknaden av 15. mars om at jeg i en krisesituasjon likevel er ansvarlig for mine handlinger, kan den virke merkelig å ta med, siden det er vanlig å anta at enhver person alltid er ansvarlig for sine handlinger. Jeg ville likevel gjerne presisere dette forhold, fordi det også er svært vanlig at soldater må adlyde ordre, uansett hva de går ut på. Men både internasjonale og militære domstoler har imidlertid slått fast det prinsipp at en person som handler etter militær ordre likevel kan straffes. Jeg vil derfor allerede nå si fra at om jeg tvinges inn i det militære «forsvar», mot min overbevisning, og det skulle oppstå en såkalt krisesituasjon, vil jeg framleis nekte å skyte på mine kamerater, sjøl om jeg får ordre om å gjøre dette. Jeg har plikt både overfor meg sjøl og overfor nasjonal og internasjonal rett å følge min egen overbevisning framfor militære overordnede.»

Justisdepartementet avslo søknaden 7. april 1972.

Avslaget er begrunnet med at hans standpunkt er «betinget av de bestående forhold (som han ønsker forandret) idet han ikke vil gi det gyldighet for andre forhold, som han anser usannsynlige, (men vel ønskelige)».

Departementet uttaler videre:

«Da den overbevisning som kan begrunne fritaking for militærtjeneste etter loven av 19. mars 1965 (som ikke regnlerer forholdet mellom «rettferdig» og «urettferdig» krig) må innebære et bestemt standpunkt til selve den handling, som militærtjenesten består i under alle forhold (militærtjeneste som middel) og ikke kan bero på en privatvurdering av de forhold, som militærtjenesten måtte finne sted under (militærtjenestens mål i det enkelte tilfelle), finner Justisdepartementet på det foreliggende ikke grunnlag for å innvilge mannskapets søknad om fritaking for militærtjeneste.» - - -

Saksøkte har i sin partsforklaring vist til de dokumenter som i hovedtrekk er gjengitt foran. Disse gir uttrykk for hans syn og han har i sin partsforklaring søkt å utdype sine synspunkter.

Saksøkte studerer sosialøkonomi. Han tok artium i 1967. Han har i 2 år oppholdt seg i u-landene idet hans far arbeidet i slike land etter

Side:682

oppdrag. Han fikk i denne tid et sterkt personlig innblikk i u-landsproblematikken og han har i flere år vært medarbeider i tidsskriftet «Den 3. verden». I følge hans egen forklaring og uttalelse avgitt av Ivar Alnæs er dette et blad som beskjeftiger seg bl.a. med de politiske og militærpolitiske synspunkter som saksøkte har gjort gjeldende i saken. Han har i flere år på rad vært formann i det tidligere Norsk Ungdoms FN-Forbund. Distriktssekretær Jan-Gustav Strandenæs ved FN-Sambandets Østlandsavdeling har understreket at formålsparagrafen for denne ungdomsorganisasjon var å utbre internasjonal forståelse og arbeide for varig fred basert på fredelige midler.

Han har videre forklart at han lenge har hatt et moralsk/etisk grunnsyn av pasifistisk karakter som innebærer at han reagerer mot vold og ikke kan delta i militært forsvar. De politiske synspunkter har etterhvert fått en mer dominerende plass i bildet, men han er ikke tilsluttet noen organisasjon i vanlig partipolitisk forstand. Han er aktiv i Faglig Studentfront, men denne organisasjon er faglig og ikke politisk.

Han har tatt standpunkt i de politiske eller militærpolitiske konstellasjoner som er aktuelle i dag og i framtiden. Han ville ikke ha ydet motstand med våpen 9. april. Han kan tenke seg at han ville ha ydet sivil motstand under okkupasjonen, men ville ikke ha deltatt i militære formasjoner av den art som hjemmestyrkene representerte.

Han har ikke overveiet og derfor heller ikke noe avgjort standpunkt mot militærtjeneste eller bruk av våpen i militærliknende organisasjoner i alle mulige teoretisk tenkbare forhold. Han kan således ikke svare ubetinget nei på spørsmålet om han ville gripe til våpen mot det norske militære maktapparat hvis dette i en krisesituasjon ved et kupp tok makten slik som i Hellas. Han mener selv at det foreligger planer hos de militære av denne art for en slik situasjon, men han har ikke gjennomtenkt hva han ville foreta seg om dette skulle skje, selvom han tror han ikke vil delta i organisert væpnet motstand. Han har heller ikke noen absolutt oppfatning av sin stilling til militærtjeneste i et anti-kapitalistisk eller klasseløst samfunn. På spørsmål om hvorledes han stiller seg til «frigjøringsbevegelser» og deres bruk av våpen, mener han at dette først og fremst er en sak for det enkelte lands innvånere. Disse må selv avgjøre hvorledes de vil kjempe mot undertrykkelse og han kan vanskelig tro at han ville kunne delta i slike bevegelser i andre land. For Norges vedkommende er situasjonen urealitisk.

Retten skal bemerke:

Etter §1 i lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner skal en vernepliktig fritas når det er grunn til å gå ut fra at han «ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning».

Retten legger til grunn at saksøkte har en personlig alvorlig overbevisning. Det er ikke grunnlag for å betvile at saksøkte etter sine opphold i u-land, sitt arbeid i nevnte tidsskrift og organisasjon og etter overveielser er kommet fram til en slik overbevisning som nevnt. Den bygger idag i det vesentlige på politisk grunnlag, og det er klart at loven godtar politisk motivert militærnektelse.

Det er videre et vilkår etter loven at overbevisningen må ha det innhold at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art.

Side:683

Retten legger til grunn at etter rettspraksis må overbevisningen for å kunne frita ha ført den vernepliktige frem til et standpunkt om ikke å gjøre militærtjeneste, som er absolutt og ikke knyttet til forutsetninger av noen art. Hvis hans overbevisning ikke er til hinder for at han, under gitte forutsetninger kan komme til å delta i handlinger som etter loven må anses som militærtjeneste, er overbevisningen ikke så absolutt og ubetinget at vilkårene for fritaking er oppfylt.

For at Justisdepartementet og domstolen skal kunne avgjøre om disse vilkår foreligger, stilles det en rekke hypotetiske spørsmål til vedkommende. Hans standpunkt mot militærtjeneste prøves under forskjellige tenkte situasjoner. Retten er enig med saksøkte i at det må være en grense for hvilke teoretiske situasjoner han skal ha gjennomtenkt uten at disse har endret hans standpunkt mot å gjøre militærtjeneste. Hvor grensen skal trekkes vil måtte avgjøres konkret i hver enkelt sak.

Det vil her være av betydning hvilket grunnlag han ellers bygger på og sakens øvrige opplysninger kan han ikke uttale seg om sitt standpunkt mot militærtjeneste i en tenkt situasjon, vil han ikke kunne fritas hvis ikke retten av sakens øvrige opplysninger finner at vilkårene for fritak er tilstede. Den omstendighet at han ikke har noe klart standpunkt overfor en tenkt situasjon må da tillegges vekt. Retten er således ikke enig med saksøkte at det er irrelevant om han kan gi uttrykk for et klart standpunkt i alle situasjoner.

På dette grunnlag og etter en samlet vurdering av sakens opplysninger finner rettens flertall, rettens formann og domsmann Jens Ovenstad, at saksøkte ikke fyller lovens vilkår for fritak. Etter lovens forarbeider og rettspraksis er det et pasifistisk standpunkt som gir rett til fritak og uavhengig av om det er basert på religiøs, politisk eller moralsk grunnlag. Etter hans skriftlige innlegg og muntlige forklaring finner flertallet at hans standpunkt ikke er tilstrekkelig grunnfestet i et slikt pasifistisk standpunkt. De fleste er motstandere av krig og medvirkning til å ta liv, men dette er ikke nok. Det kreves at overbevisninger går ut på at det er uriktig å gjøre militærtjeneste i enhver situasjon og likeens for hvilken som helst fiende. Det er etter flertallets syn ikke urimelig å kreve at den som mener at det foreligger kupp-planer hos det militære, bør ha gjort seg opp en mening om hvor langt han vil gå i mottiltak hvis disse planer blir realisert, når han samtidig hevder å ha et slikt absolutt standpunkt som loven krever.

Rettens mindretall, domsmann Einar Kolbjørnsen, er under sterk tvil kommet til et annet resultat. Mindretallet legger vekt på at saksøktes forklaring gir inntrykk av en gjennomtenkt overbevisning overfor de situasjoner som det med rimelighet kan forlanges at han har tatt standpunkt til. Hans bakgrunn og erfaringer ved selvsyn i u-land, hans virksomhet i nevnte tidsskrift og organisasjon sammenholdt med det inntrykk han har gitt under hovedforhandlingen finner rettens mindretall tilstrekkelig klargjørende for at lovens vilkår ansees oppfylt. Det legges også vekt på at saksøkte uttalte at han «ikke trodde» han ville gjøre tjeneste av militær art i de situasjoner han ellers ikke hadde gjennomtenkt. - - -

Side:684

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne T. Brun Fretheim og Jørgen Brøymer og tilkalt dommer, byskriver Audun Bruvoll med 4 domsmenn): - - -

I sin partsforklaring for lagmannsretten har Ofstad stort sett forklart det samme som for herredsretten, slik hans forklaring der er gjengitt i herredsrettens dom. Fortsatt studerer han sosialøkonomi. Oppholdene i u-land besto i et opphold i Etiopia i 1961-62, da han var 13-14 år gammel, og et opphold i Kenya i 1967-68. Da arbeidet han som folkeskolelærer i Nairobi. Allerede det første oppholdet gjorde ham sterkt interessert i internasjonale spørsmål, og særlig i fredsspørsmålet, og han mener at han allerede som gymnasiast så på forskjellen mellom rike og fattige land og innen de enkelte land som en vesentlig årsak til krig. I Kenya ble han bestyrket i denne oppfatningen idet han fant skrikende urettferdige forhold og at utenlandske eksperter og bedrifter hadde stor innflytelse. Medarbeider i tidsskriftet «Den 3. verden» ble han i 1969. Det var et halvt år før startet av Norsk Ungdoms FN-Forbund og Norske Skolers Afrikakomité. Navnet på tidsskriftet er nå «Solidaritet», og Ofstad er fortsatt medarbeider.

Ofstad har i sin forklaring understreket at han meget tidlig hadde det klare standpunkt at han ikke ville delta i det militære norske forsvar. Som grunn nevner han først sin motvilje mot voldsbruk, mot å bære våpen mot andre, og deretter flere andre momenter. Han nevner at selv en begrenset krig med konvensjonelle våpen vil føre til bruk av masseødeleggelsesvåpen, men sier senere at faren på grunn av dette bare er et tilleggsargument. Videre nevner han at forsvaret er bygd opp autoritært og er autoritetsforherligende, og at opplæring i bruk av våpen virker forrående. Han sier at disse argumentene er «filosofisk basert», de gjelder «uavhengig av de konkrete forhold vi lever under». Men han vurderer den situasjon han kjenner eller kan forestille seg, bare på dette grunnlag kan man svare ærlig. Og han framholder så at nød og urettferdig fordeling er det vesentligste grunnlag for konflikt, og at de fattige folk i sin kamp for del i verdens goder blir møtt med motstand av land som Norge er alliert med. Selv om Norge gikk ut av Nato, ville landet være med i det «vestlige» eller imperialistiske samfunnssystem, og også innen Norge er makten ujevnt fordelt. Det norske forsvaret har to funksjoner, en ytre og en indre, den siste rettet mot blant andre organiserte arbeidere og demonstrerende studenter.

Han gjentar at han ikke ville kunne delta i det norske militære forsvaret, om Norge idag ble angrepet av en annen makt, og heller ikke i sanitetstjeneste eller liknende. Han ville ikke ha deltatt 9. april 1940 og kunne heller ikke ha vært med i hjemmestyrkene under okkupasjonen. Likeså vil han ikke kunne gjøre militærtjeneste under FN.

Når det gjelder spørsmålet om mulig statskupp, som i Hellas, sier han nå at han nok mener det finnes planer, men han tror ikke det blir noe slikt kupp her i overskuelig framtid. Det er på grensen av en utenkelig situasjon. «Store ting måtte skje først», og han kan ikke si om han ville kunne delta i annet enn ikke voldelig motstand. Muligheten for at Norge skal få et ikkekapitalistisk samfunnssystem er også for fjern til at han kan si hva han da ville gjøre, og et klasseløst samfunn finnes overhodet ikke. Svaret må derfor bli det samme for slike tilfeller.

Side:685

Spurt om han kunne tenke seg å delta i militær tjeneste på de fattige folks side i deres kamp om del i verdens goder, svarer han at dette er ikke aktuelt. Som nordmann verken kan eller bør han reise til et annet land og delta i andre folks kamp. Han er ikke i deres situasjon, og den beste hjelp han kan gi dem er å bekjempe kapitalismen i sitt eget land. Hans motvilje mot vold, våpenbruk og militærvesen spiller en rolle for hans standpunkt her, men han kan ikke si om denne motviljen ville være nok til at han ikke kunne delta. Sammen med at han mener han ikke har noe der å gjøre, er motviljen mot voldsbruk avgjørende for ham. Han kan ikke isolere de enkelte momenter. På den andre siden kan han heller ikke, som Saaheim, si at han ville kunne delta i spontant organiserte gerillagrupper. Han kan ikke nå forestille seg å delta med våpen i hånd, men det er vanskelig å si hva slags motstandsformer som kan bli aktuelle. Han er også spurt om han kunne ha deltatt på regjeringens side i den spanske borgerkrigen, og han svarer på samme måte der. Til opplysningen om at frivillige soldater der var uttrykkelig ønsket, bemerker han at han ikke ville være enig i ønskeligheten.

I sin redegjørelse av 23. august 1971 er Ofstad inne på at han ser soldater for en angripende «fremmed makt» som kamerater han ikke vil drepe på militær kommando. På spørsmål om dette også ville gjelde soldater i militær tjeneste hos mulige kuppmakere som foran nevnt og soldater på den imperialistiske side i kamp mot frigjøringsstyrker i u-land, kan han ikke svare avgjort ja eller nei, men viser til sine svar på tidligere hypotetiske spørsmål. Spurt av sin prosessfullmektig om han vet andre eksisterende verdier enn det norske samfunnet som han mener er verd å forsvare ved å ta liv under militær kommando, svarer han nei. Endelig svarer han også at han på grunn av sin overbevisning ikke kan tenke seg å gripe til våpen, bortsett fra rene nødvergetilfeller, i noen av de konfliktsituasjoner som finnes i verden idag. Men han kan ikke garantere at det ikke kan oppstå en så endret situasjon at han som andre må gjennomtenke sine synspunkter på nytt. Det er mulig at han da kan komme til å ta et annet standpunkt, men sannsynlig at han vil komme til samme resultat som idag.

Til politiet har han svart ja på spørsmål om pasifistisk innstilling, men vil nå ikke bruke betegnelsen pasifist, som han mener er uklar. Ifølge et stort norsk leksikon betyr ordet fredsvenn. - - -

Lagmannsretten bemerker:

Arve Gunnar Ofstad har gjennom mange år vært en ivrig forkjemper for fred. Han har utvilsomt svært tidlig vært overbevist om at det er etisk forkastelig å delta i krig, og bestemt på ikke selv å gjøre militærtjeneste. Han har også tidlig fått den oppfatning at den største faren for krig ligger i den skjeve og urettferdige fordelingen av verdens goder mellom rike og fattige folk og innen det enkelte land, og at skjevhetene må elimineres gjennom kamp mot de etter hans mening imperialistiske og kapitalistiske krefter og samfunnssystemer. Dette synspunkt synes å ha fått stadig større vekt for ham.

Ofstads standpunkt mot militærtjeneste er helt klart og ubetinget når det gjelder tjeneste til forsvar av eller til fordel for de krefter og samfunnssystemer som han mener må bekjempes i fredens interesse. Og han er utvilsomt overbevist om at han ville støtte disse krefter ved

Side:686

å gjøre militærtjeneste i Norge, dette selv om Norge ikke hadde vært medlem av NATO. Retten finner også at han har et klart standpunkt mot militærtjeneste som etter hans syn verken vil være til fordel eller skade for imperialistiske eller kapitalistiske krefter eller systemer. Han sier f.eks. at han ikke ville ha deltatt under militær kommando mot okkupasjonstroppene i 1940 eller senere i de militære hjemmestyrker. Retten antar at Ofstad ikke kan gjøre militærtjeneste som her nevnt uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning.

Derimot har det vært vanskelig å få klarlagt om hans standpunkt også vil gjelde for militærtjeneste som etter hans syn vil være til fordel for de fattige eller undertrykte og rettet mot imperialistiske eller kapitalistiske krefter, eller om han mener kampen mot disse krefter er så viktig at hans overbevisning eller samvittighet ikke ville forby ham å gjøre militærtjeneste på de undertryktes side i kampen. Enkelte formuleringer i Ofstads søknad av 15. mars og redegjørelse av 23. august 1971 gir etter rettens mening god grunn til tvil om dette.

Ofstad har vært svært lite villig til å svare på hypotetiske spørsmål stilt med sikte på å få avdekket hvor absolutt og reservasjonsløst hans standpunkt er. Retten har funnet det vanskelig å forstå hva denne uvilligheten bunner i. Han er etter rettens mening selv klar over at det er nødvendig å kjenne hans standpunkt for endel tenkte situasjoner for å kunne kontrollere hvor ubetinget hans standpunkt er. Og han har utvilsomt også evne til å formulere de forutsetninger som han måtte finne nødvendige for sine svar.

Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Fretheim og Brøymer og domsmennene Arhus og Ihlen, er likevel blitt stående ved at Ofstad fyller lovens vilkår for å bli fritatt for militærtjeneste.

Når det gjelder spørsmålet om hvor absolutt og ubetinget hans standpunkt til militærtjeneste er, bygger flertallet blant annet på hans uttalelser under ankeforhandlingen om at han ikke vet noen verdier i dag som han finner verd å forsvare ved å ta andres liv under militær kommando, og at han på grunn av sin overbevisning ikke kan tenke seg å gripe til våpen mot andre mennesker i noen av de konfliktsituasjoner som finnes i verden i dag. Han ser da bort fra rene nødvergetilfeller. Flertallet har forstått Ofstad slik at hans overbevisning om det uriktige og forkastelige i å ta andres liv ved organisert våpenbruk er avgjørende for dette standpunktet. Selv om dette kan være tvilsomt på grunnlag av hans tidligere uttalelser, har flertallet fått det inntrykket av hans forklaring, sett i sammenheng, at standpunktet ikke er avhengig av at han også anser militær medvirkning fra sin side som lite ønskelig for den part som har hans sympati. Det kan tilføyes at han i sin politiforklaring har sagt at hans ønske er at også vernepliktige i andre land skal nekte å gjøre militærtjeneste. Dette har han ikke gått tilbake på eller satt noen betingelse for.

Ofstad har videre sagt at han anser det sannsynlig, han tror i dag, at han vil ha det samme standpunktet for alle framtidige konfliktsituasjoner, men dette finner han altså ikke å kunne si sikkert. Han har heller ikke villet uttale seg sikkert med forbehold om å kunne endre standpunkt under framtidige endrede forhold. Flertallet har forstått ham slik at usikkerheten gjelder nye situasjoner som han mener at han i dag ikke

Side:687

klart kan forestille seg. Han er som sagt i det hele tatt lite villig til å uttale seg om hypotetiske situasjoner. Hans uttalelser etterlater en viss uklarhet på dette punkt, men når en vurderer i sammenheng det som er kommet fram om hans innstilling, herunder at han helt fra sin tidligste ungdom har vært en bevisst motstander av å ta liv i krig og hans mangeårige sterke interesse og aktive innsats for internasjonal forståelse og varig fred, er det etter flertallets mening grunnlag for å anta at han har den pasifistiske grunninnstilling at det strir mot hans alvorlige overbevisning å gripe til våpen og ta liv ved å delta i militære konflikter, og at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med denne overbevisningen.

Mindretallet, byskriver Bruvoll og domsmennene Bakke og Tveter, er kommet til samme resultat som herredsretten. Mindretallet vil bemerke:

Ofstad ble under ankeforhandlingen også spurt om han ville kunne delta i militært forsvar av Norge hvis det hadde et ikke-kapitalistisk og klasseløst samfunn og landet ble angrepet av en kapitalistisk makt. Han svarte at skulle han gjøre det lett for retten, kunne han si nei, men han ville overhodet ikke ta standpunkt til om han ville delta eller ikke i en slik situasjon.

Han nektet å svare på flere hypotetiske spørsmål. Mindretallet antar at bakgrunnen for det er at han mener at retten skal legge til grunn bare dagens situasjon og hans uttalelser om hvorledes han vil forholde seg i den. Han er fullt klar over at retten finner det nødvendig å kjenne hans standpunkt til en del tenkte tilfelle, men denne praksis vil han ikke godta. Mindretallet antar at det er et forsøk på å få utvidet rammen for fritakelse, idet retten nå og i framtida ikke skal kunne bygge sin avgjørelse også på tenkte situasjoner.

Mindretallet kan ikke legge avgjørende vekt på at han ikke vet om noen verdier i dag som han under militær kommando vil forsvare og at han ikke vil gripe til våpen mot andre mennesker i noen av de konfliktsituasjoner som finnes i verden i dag. Det er igjen utelukkende situasjonen i dag som hans uttalelse er basert på. Hvorledes han ville stille seg hvis samfunnsforholdene og konfliktsituasjonene var annerledes har han ikke tatt standpunkt til.

Mindretallet finner det godtgjort at han under bestemte forutsetninger ikke kan gjøre militærtjeneste, men det finner ikke noe holdepunkt for at han under andre forutsetninger ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Mindretallet slutter seg for øvrig til flertallsuttalelsene i herredsrettens dom. - - -

Side:688