Rt-1974-769

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1974-08-22
Publisert:	Rt-1974-769
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 116/1974
Parter:	Henrik Lovisendal (høyesterettsadvokat Stig B. Harris) mot 1. Eli Molland, 2. Bertha Lovisendal (advokat Kristian Roll - til prøve).
Forfatter:	Stabel, Blom, Bølviken, Elstad, Heiberg
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821), Tvistemålsloven (1915) §180

Dommer Stabel: I tvist mellom på den ene side Henrik Lovisendal og På den annen side hans søstre Eli Molland og Bertha Lovisendal angående forkjøpsrett til eiendommen gnr. 130 bnr. 1 i Gulen - avsa Ytre Sogn herredsrett den 17. desember 1971 dom med slik domsslutning:

«1. Eli Molland frikjennes.

2. Bertha Lovisendal frikjennes.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Etter anke fra Henrik Lovisendal avsa Gulating lagmannsrett den 13. januar 1973 dom hvorved herredsrettens dom ble stadfestet så langt den var påanket. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Sakens faktiske bakgrunn og hva som fra hver side ble gjort gjeldende for herredsretten og lagmannsretten fremgår av de to retters domsgrunner.

Henrik Lovisendal har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Han er enig med lagmannsretten i at klausulen i skjøtet av 7. mai 1938 må tolkes derhen at han som best odelsberettiget har fortrinnsrett fremfor Bertha og Eli til å kjøpe eiendommen. Dommen er imidlertid etter hans mening uriktig når den bygger på at han har tapt sin fortrinnsrett ved ikke å akseptere det salgstilbud som lensmann Bøe fremsatte for ham den 21. juli 1970 på vegne av gårdens eier, hans bror Johannes. I denne forbindelse gjøres ikke som tidligere gjeldende at forkjøpsretten var til hinder for at det ble stilt rimelig krav om husvære for Johannes og Bertha i tillegg til betaling av kjøpesummen På kr. 6.000. Henrik så det allerede den gang som en selvfølge at de to skulle få bli boende i våningshuset. Tilbudet forutsatte imidlertid noe mer, nemlig at de skulle få disponere hele huset. Det var dette han ikke kunne akseptere. Lagmannsrettens bevisvurdering er her uriktig. Men rent bortsett fra dette har lagmannsretten gjort rettsanvendelsesfeil ved å anse fortrinnsretten som tapt ved passivitet som følge av den holdning han tok under samtalen med lensmannen. Kanskje snakket partene i

Side:770

virkeligheten forbi hverandre, men dette er ikke nok til at en på forhånd etablert rett kan anses tapt. Lagmannsretten må videre ha oversett at Eli ennå ikke var inne i bildet som kjøper på det tidspunkt da forhandlingene med lensmannen fant sted; det forelå ikke noe aktuelt salg eller salgstilbud som utløste plikt for ham til å ta standpunkt til spørsmålet om å bruke forkjøpsretten. I denne forbindelse er henvist til Rt-1930-1452.

For øvrig har Henrik i alt vesentlig gjort gjeldende samme anførsler som for lagmannsretten og påberopt seg samme bevis.

Hans påstand er imidlertid under ankeforhandlingen blitt noe endret i tråd med hans modifiserte standpunkt til hva selgeren kunne kreve i tillegg til betaling av de kr. 6.000. Påstanden lyder slik:

«1. Eli Moland dømmes til å utstede skjøte på eiendommen Lovisendal bnr. 1 av gnr. 130 i Gulen herred til den ankende part, Henrik Lovisendal, for kr. 6.000,- + borett for Bertha Lovisendal, til midtstova, nyestova og småstova.

2. I forhold til Bertha Lovisendal kjennes Henrik Lovisendal å ha fortrinnsrett til å erverve gnr. 130 bnr. 1, Lovisendal i Gulen herred, i henhold til skjøte av 7. mai 1938.

3. Ankemotpartene dømmes til en for begge og begge for en å betale saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotpartene, Eli Molland og Bertha Lovisendal, hevder at lagmannsrettens resultat er riktig.

Prinsipalt bygger de på samme grunnlag som herredsretten, det vil si på at skjøteklausulen gav Johannes Lovisendal fritt valg med hensyn til hvem av de tre søsken som han ville selge eiendommen til. Det henvises her både til klausulens formål og til ordlyden, hvor særlig uttrykket «eitt av dei tri systkini» er uforenlig med at noen enkelt skal ha fortrinnsrett.

Men også lagmannsrettens begrunnelse må etter Elis og Berthas mening føre til samme resultat. Avgjørende må være lensmannens og lensmannsbetjentens forklaring om at Henrik overhodet ikke ville diskutere noe vilkår i tillegg til betaling av kr. 6.000. At Henrik allerede under forhandlingene i juli 1970 skulle være villig til å gå med på en begrenset borett for Johannes og Bertha, er det intet holdepunkt for; det er også helt uforenlig med de prinsipale påstander som ble nedlagt fra hans side under hele saken frem til ankeforhandlingen i Høyesterett.

Ellers har også ankemotpartene i alt vesentlig støttet seg til samme anførsler og bevis som for de tidligere instanser.

Ankemotpartene har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Herredsrett, Lagmannsrett og Høyesterett, dog således at Bertha Lovisendals omkostninger for Lagmannsrett tilkjennes det offentlige.»

Henrik Lovisendal og Eli Molland har gitt partsforklaring ved bevisopptak for Høyesterett. Som vitner er avhørt lensmann Olav Bøe og lensmannsbetjent Henry Indrebø. Det er lagt frem noen

Side:771

nye dokumenter, men ingen av dem kan ses å ha nevneverdig betydning for avgjørelsen. I hovedtrekkene står saken i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse, idet jeg ikke finner noe holdepunkt for å fravike dens bevisvurdering verken når det gjelder innholdet av de tilbud som lensmannen på Johannes Lovisendals vegne fremsatte for Henrik Lovisendal, eller Henriks holdning under forhandlingene. Lagmannsretten har funnet bevist - særlig på grunnlag av lensmannens vitneforklaring - at det ikke var Johannes' mening å kreve at han og Bertha skulle få disponere hele våningshuset, men bare at de skulle få husvære der i likhet med hva foreldrene i sin tid hadde hatt. Henrik nektet imidlertid å diskutere noe som helst vilkår utover betaling av kjøpesummen. Lensmannens forklaring under bevisopptaket går i det vesentlige ut på det samme. Det heter her at etter at Henrik hadde avslått et annet forslag, ble han forelagt det som gikk ut på salg til ham for kr. 6.000 «pluss kår for Johannes og Bertha på livstid gående ut på en borett til enkelte rom tilsvarende de rom faren hadde hatt - - -». Også dette forslag ble avslått etter en lang diskusjon som antagelig tok flere timer. Etter dette finner jeg å måtte bygge på at det ble presisert av lensmannen at det nå dreiet seg om en annen og mer begrenset borett enn den det hadde vært spørsmål om noen tid tidligere da et «kårbrev» til fordel for Bertha ble diskutert. Likevel nektet Henrik å innlate seg på noen detaljdrøftelse, da han ikke mente seg forpliktet til å yte noe som helst i tillegg til kjøpesummen. Ifølge lensmannens forklaring holdt han fast ved dette standpunkt også etter at lensmannen hadde advart om at han kunne forspille sine sjanser til å få eiendommen. Jeg er enig med lagmannsretten i at Henriks standpunkt var rettslig uholdbart. Det bestrides da heller ikke lenger fra Henriks side at en begrenset borett kunne betinges uten hinder av forkjøpsretten, jfr. det jeg har gjengitt av hans anførsler og den endrede påstand for Høyesterett.

Lagmannsretten har ikke tatt standpunkt til i hvilken grad Henrik faktisk var klar over hva tilbudet gikk ut på og over konsekvensene av den holdning han tok. Heller ikke jeg finner det nødvendig å ta standpunkt til dette. Jeg er enig med lagmannsretten i at slik situasjonen var, måtte Henriks holdning under enhver omstendighet gi Johannes rett til å tilby eiendommen til en annen av de fortrinnsberettigede, slik som han gjorde ved henvendelsen til Eli kort tid etter. I denne forbindelse peker jeg på at Johannes var gammel og syk og hadde tungtveiende grunner for å finne frem til en ordning snarest mulig. Av Henriks partsforklaring fremgår at han var fullt klar over at det hastet - «salget skulle skje med en eneste gang». På denne bakgrunn er det etter min mening intet grunnlag for Henriks anførsel om at forkjøpsretten for hans vedkommende ikke var utløst fordi det ikke forelå noe aktuelt salg eller mulighet for

Side:772

salg. Jeg Peker her På at etter kontraktsklausulen blir forkjøpsretten aktuell dersom kjøperen vil selge gården.

Etter mitt syn på saken blir det ikke nødvendig å ta standpunkt til om Henrik etter en riktig tolking av skjøteklausulen overhodet hadde krav På å bli tilbudt eiendommen før Bertha og Eli, og jeg går ikke inn på dette spørsmål.

Det blir min konklusjon at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger. Saksomkostninger for Høyesterett bør Henrik Lovisendal imidlertid betale etter hovedreglene i tvistemålslovens §180 første ledd. Ankemotpartenes prosessfullmektig har opplyst at hans parter ikke vil bli avkrevd salær, da han har ført saken som prøvesak. Over andre omkostninger har han levert foreskrevet oppgave som viser utlegg for Høyesterett på til sammen kr. 797. Saksomkostningene bør settes til dette beløp.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Henrik Lovisendal til Eli Molland og Bertha Lovisendal i fellesskap 797 - sju hunder og nittisju - kroner innen 2-to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Elstad og Heiberg: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Gunnar Flaat):

Saken gjelder fortolkning av en bestemmelse om forkjøpsrett til en fast eiendom.

I 1938 kjøpte Johannes Lovisendal gnr. 130 bnr. 1 i Gulen av sine foreldre, Anders og Nille Lovisendal. I skjøtet, som er datert 7. mai 1938, tingl. 27. mai 1938, heter det bl.a.: «Dersom kjøparen, Johannes Lovisendal, vil selja garden att til andre enn sine livsarvinger, 50 skal eitt av dei tri systkini hans, Henrik, Berta og Eli, hava rett til kjøpa han framum andre, og for same pris, kr. 6000,00 seks tusend krunor.»

Ved skjøte av 28. juli 1970, tingl. 22. august 1970, overdrog han eiendommen videre til Eli Molland. Hun er en av de navngitte i skjøtet av 1938 som har fått forkjøpsrett. Henrik Lovisendal reiste så sak mot Johannes Lovisendal og Eli Molland idet han mener å ha en bedre prioritert forkjøpsrett enn Eli Molland.

Johannes Lovisendal døde den 1. jan. 1971 - kort tid etter at saksøkeren hadde tatt ut stevning i saken. Alt hva avdøde etterlot seg hadde han testamentert til sin søster Bertha Lovisendal, og hun ble dermed trukket inn i saken som part, istedetfor Johannes Lovisendal. - - -

Retten bemerker:

Skjøtet av 7. mai 1938, som ga Johannes Lovisendal hjemmel til

Side:773

gnr. 130 bnr. 1 i Gulen, bestemmer at 3 navngitte søsken skal ha forkjøpsrett til eiendommen for kr. 6.000,- i tilfelle kjøperen senere ønsker å selge gården til andre enn sine livsarvinger. Bestemmelsens ordlyd er formet slik at den klart gir uttrykk for hvilke personer som er begunstiget med forkjøpsrett. Det fremgår også at det bare er en av de navngitte personer alene som skal bli eier av eiendommen når det blir aktuelt å gjøre bruk av forkjøpsretten. Ut over det å navngi de personer som er begunstiget med forkjøpsrett, gir ikke ordlyden i bestemmelsen uttrykk for at den ene eller den andre skal ha noen prioritet fremfor de andre. Etter ordlyden må da bestemmelsen mest naturlig tolkes slik at de tre navngitte søsken, Henrik, Bertha og Eli, alle har like stor rett når det blir aktuelt å gjøre forkjøpsretten gjeldende. I mangel av andre opplysninger blir det da opp til selgeren, Johannes Lovisendal, å avgjøre hvem som skal bli eier av eiendommen. En slik fortolkning gir etter rettens mening også et rimelig resultat.

Når saksøkeren hevder at det likevel er grunnlag for å tolke bestemmelsen på en annen måte enn ordlyden gir uttrykk for, må det være opp til saksøkeren å godtgjøre at det finnes slike grunnlag. Retten kan ikke se at dette har blitt gjort i tilstrekkelig grad.

Saksøkeren anfører at de tre som er blitt begunstiget med forkjøpsrett, er navngitt i den samme rekkefølge som de er odelsberettiget. Det hevdes at dette er bevisst fra skjøteutstederens side, slik at man på denne måte har laget en bundet prioritering mellom de som innehar forkjøpsretten. Den som etter denne ordningen overtok eiendommen, ville samtidig være sikret mot å bli «forstyrret» av en med bedre odelsrett. For retten er det mer nærliggende å karakterisere overensstemmelsen mellom rekkefølgen i odelsloven og den i forkjøpsretten som er ren tilfeldighet. En gjør i den anledning oppmerksom på at det bare er innbyrdes mellom de navngitte i bestemmelsen om forkjøpsrett at rekkefølgen stemmer overens med odelsloven. På det tidspunkt skjøtet av 1938 ble utstedt, levde 6 av barna til Anders og Nille Lovisendal. Den eldste fraskrev seg sin odelsrett før Johannes Lovisendal overtok eiendommen. Ingvald Lovisendal, som var bedre odelsberettiget enn Henrik, Bertha og Eli, hadde imidlertid sin odelsrett i behold. Retten vil peke på at odelsretten og forkjøpsretten hver for seg representerer rettigheter av selvstendig og forskjellig art. Disse rettigheter er i dette tilfelle ikke knyttet så nær til hver andre at det gjør det naturlig å trekke så vidtgående konsekvenser av en mer eller mindre tilfeldig likhet som det saksøkeren her gjør.

Av saksøkerens forklaring for retten, vedrørende bestemmelsen om forkjøpsrett, fremgår det klart at han selv aldri har fått en nærmere orientering angående bakgrunnen for bestemmelsen, eller om denne skulle inneholde noen prioritering. For hans egen del fremgår det at han ikke holder odelsretten og forkjøpsretten klart adskilt, men tvert imot tar utgangspunkt i odelsretten og overfører denne prioriteringen automatisk til forkjøpsretten.

Av vitneforklaringen fremgår det at avdøde, Johannes Lovisendal, hele tiden har skilt mellom rettighetene etter odelsloven og rettighetene etter forkjøpsretten. Men heller ikke han synes å ha vært informert om at forkjøpsretten skulle innebære noen spesiell prioritering

Side:774

utover det som fremgikk av selve ordlyden i bestemmelsen. Retten finner ingen grunn til å tvile på at vitneforklaringen har gitt et riktig billed av Johannes Lovisendals syn på bestemmelsen. Det er fastslått at Johannes Lovisendal henvendte seg til Henrik Lovisendal med forespørsel om han ville overta gården. Dette skjedde før han overdrog denne til Eli Molland, og det er opplyst at henvendelsen ble gjort på bakgrunn av at Henrik Lovisendal hadde bodd på gården i over 20 år, og at han dessuten hadde best odelsrett og var interessert i å overta gården. Henvendelsen strandet imidlertid på at Henrik Lovisendal nektet å la selgeren og søsteren Bertha få borett i tillegg til de kr. 6.000,- han skulle betale for eiendommen.

Saksøkeren har påberopt seg vitneforklaring til Hans Lovisendal, avgitt ved Eidsvoll herredsrett, til fordel for sin tolkning av bestemmelsen. Vitnet har forklart at etter å ha snakket med faren en gang i 1945, mener han det er utvilsomt at faren hadde ment å lage en prioritetsrekkefølge ved å nevne navnene i bestemmelsen om forkjøpsrett. Retten finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på denne vitneforklaringen. Det harmonerer dårlig at Henrik Lovisendal skulle ha blitt orientert så mye bedre angående forkjøpsretten enn det kjøperen, Johannes Lovisendal, hadde blitt. Retten finner ikke å kunne se bort fra at man også i dette tilfelle ikke har holdt klart fra hverandre odelsretten og forkjøpsretten, og at vitnet dermed har fått et feilaktig inntrykk av uttalelsene fra sin far.

Som nevnt foran kan ikke retten se at det under saken er fremkommet slike opplysninger at ordlyden i bestemmelsen om forkjøpsrett må fravikes. Selgeren, avdøde Johannes Lovisendal, måtte etter dette selv kunne velge hvem av hans tre søsken som skulle kunne kjøpe eiendommen. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann H. Fr. Marthinussen, lagdommer Jac. Wesenberg og ekstraord. lagdommer, byfogd Gjessing): - - -

Lagmannsretten er under atskillig tvil kommet til samme resultat som herredsretten.

Når det gjelder forståelsen av bestemmelsen om forkjøpsrett i skjøtet av 1938, mener lagmannsretten at det ligger nærmest å oppfatte den slik at den også fastsetter den innbyrdes rekkefølge mellom de forkjøpsberettigede, slik at Henrik Lovisendal i tilfelle skulle ha fortrin for sine søstre, som det er gjort gjeldende fra hans side. Men det er ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, fordi lagmannsretten er kommet til at han må antas under enhver omstendighet å ha tapt sin rett til å overta eiendommen fremfor sine søsken.

Det er etter det opplyste på det rene at Henrik Lovisendal ble tilbudt å få kjøpt eiendommen før Johannes solgte den til Eli Molland. Han fikk etter det om er fremkommet, først tilbud om å overta for den fastsatte kjøpesum kr. 6.000,-, på det vilkår at Johannes og Bertha fikk disponere våningshuset fullt ut. Dette avslo Henrik. Deretter ble det til at Johannes - engang i 1970 - gjennom lensmannen fremsatte to forslag overfor Henrik. - - -

Det første gikk ut på at gården skulle selges fritt og at Johannes

Side:775

og hans tre søsken skulle dele det de fikk for eiendommen utover kr. 6.000,-. Etter forholdene synes dette å måtte være en fornuftig løsning. Både Johannes og hans søsken var på dette tidspunkt kommet opp i årene, forkjøpsretten var stiftet for over 30 år siden og fastsatte en pris som etterhvert var blitt meningsløst lav, og hensikten med den må åpenbart ha vært å bevare eiendommen i slekten så lenge noen av barna hadde behov for den, ikke å gi noen av dem en økonomisk fordel eller anledning til spekulasjon på bekostning av de andre.

Dette formål var oppnådd da Johannes Lovisendal tok opp med broren spørsmålet om hva som skulle gjøres med gården.

Henrik Lovisendal gikk ikke med på forslaget om fritt salg, og lensmannen tilbød da på vegne av Johannes at Henrik skulle få kjøpe gården for kr. 6.000,-, men med kår for Johannes og Bertha. Etter det som er opplyst - og lagmannsretten bygger da særlig på lensmannens vitneprov - har Johannes med dette ment bare borett for ham og Bertha, og denne gang ikke hele huset, men husvære i våningshuset i likhet med hva foreldrene i sin tid hadde hatt.

Hva dette vilkår konkret skulle gå ut på, ble ikke drøftet mellom lensmannen og Henrik Lovisendal, og lagmannsretten må etter det som er forklart, gå ut fra at lensmannen ikke kom så langt at de nærmere vilkår overhodet ble nevnt, tiltross for at lensmannen tok seg god tid for å få til en ordning. Det later til at det ble brukt betegnelsen «kår» om den borett Johannes og Bertha skulle ha utover selve kjøpesummen, og at lensmannen i denne sammenheng nevnte at Henriks foreldre hadde forbeholdt seg kår da de solgte til Johannes, og at han foreholdt ham det urimelige i at Henrik da ikke ville gå med på kår til Johannes når han fikk gården for samme pris som Johannes i sin tid hadde betalt foreldrene. Ifølge lensmannens forklaring hadde han da også trodd at Henrik iallefall ville ha godtatt dette forslaget, da han oppsøkte ham.

Det er på det rene at Henrik ikke godtok forslaget. Men etter det som foreligger, er det ikke helt klart om han, da han avviste det, var på det rene med at det i realiteten bare var spørsmål om en borett for de to andre. Lensmannsbetjenten, som var med da lensmannen var hos Henrik, synes å ha oppfattet det slik at det var en borett for Bertha og Johannes som ble nevnt, men at det ikke ble drøftet hva denne rett skulle gå ut på, annet enn at de skulle få bo i huset. Henrik Lovisendal har selv forklart at det bare var snakk om kår, og sier at han oppfattet det som kår i vanlig forstand.

Lagmannsretten finner det ikke avgjørende hva som i så måte har vært sagt eller hvordan Henrik Lovisendal måtte ha forstått det vilkår om et kår i tillegg til kjøpesummen som lensmannen forela ham. Det avgjørende må etter lagmannsrettens syn være at han etter hva det finnes å måtte legges til grunn, nektet å drøfte noe som helst vilkår utover betaling av kjøpesummen. Det er riktignok sagt i brevet av 12. september 1970 fra Johannes til broren Hans at Henrik ikke var villig til å la Bertha få disponere gamlehusa så lenge hun levde, men bare ville la henne få et rom. Men at dette skulle være sagt under lensmannens besøk, har ingen støtte i det som ellers er fremkommet, og det synes i tilfelle å måtte bero på en erindringsforskyvning eller sammenblanding. Ifølge lensmannens forklaring, som lagmannsretten her må holde

Side:776

seg til, avviste Henrik tilbudet under henvisning til at han etter skjøtet hadde krav på å få gården for kr. 6.000,-, og ikke noe mer. Noe ytterligere vilkår var ikke nevnt i skjøtet, og han ville overhodet ikke gå inn på det.

Det er riktig at det ikke står noe om kår eller andre ytelser i tillegg til den fastsatte kjøpesum i skjøtet av 1938, og lagmannsretten har vært i ikke så liten tvil om hvorvidt Johannes da kunne stille vilkår om kår i en eller annen form ved et salg til broren. Men Johannes hadde selv i sin tid utenom kjøpesummen påtatt seg plikt til å gi sine foreldre kår, og det ville kunne sies å være forutsatt i skjøtet at da måtte også Johannes på sin side kunne betinget seg et tilsvarende kår i tillegg til den fastsatte kjøpesum.

Det ville være rimelig om han kunne stille et slikt krav for seg og Bertha, og som forholdene hadde utviklet seg, mener lagmannsretten at Henrik måtte ha en viss plikt til å svare kår til sine søsken dersom han ville overta gården i henhold til forkjøpsretten.

Lagmannsretten kan i denne forbindelse vise til det som allerede er nevnt om meningen med forkjøpsretten og situasjonen for de fire søsken da Johannes Lovisendal tok opp spørsmålet om hva som skulle gjøres med gården, og foreslo fritt salg med deling av det som kom inn utover kr. 6.000,-. Johannes var da bortimot 80 år, søsteren Bertha bare noen år yngre, de hadde alltid bodd på gården og Bertha var etter det opplyste vanfør etter å ha brukket lårhalsen. Det dreide seg riktignok ikke om salg fra foreldre til barn, men om et salg mellom søsken, men noen nevneverdig forskjell for vurderingen av situasjonen kan dette ikke sees å gjøre. Det var videre spørsmål om å overta i henhold til en forkjøpsrettsbestemmelse som hadde som formål å vareta familiens interesser og for en pris som var fastsatt i dette øyemed for lang tid siden slik det er nevnt. Et vilkår om kårytelser er også helt vanlig under tilsvarende forhold og kan regulært heller ikke sies å være urimelig tyngende. Et krav om at den som ville overta i henhold til forkjøpsretten, ytet Johannes og Bertha et rimelig kår i tillegg til den fastsatte kjøpesum i den situasjon som forelå da eiendommen ble tilbudt Henrik, må etter lagmannsrettens syn sies under disse omstendigheter å ha rettslig dekning i bestemmelsen i skjøtet etter en naturlig forståelse av den.

Det er klart at i dette tilfelle ble forkjøpsretten aktuell for Henrik Lovisendal i og med at eiendommen ble tilbudt ham. Det må videre etter det som er sagt, legges til grunn at det tilbud han fikk, var et tilbud innenfor den ramme som var satt i skjøtet, for såvidt som det etter en riktig forståelse av skjøtet med rette kunne kreves at han svarte et visst kår i tillegg til kjøpesummen.

Så langt dette vilkår dekkes av forkjøpsbestemmelsen, ville han dermed ikke kunne avslå tilbudet uten å tape retten til å kreve å få overta eiendommen etter denne bestemmelse. I hvilket omfang eller i hvilken form han pliktet å svare kår, er det forøvrig ikke nødvendig å gå nærmere inn på. En borett i det omfang som Johannes etter lensmannens forklaring tok sikte på, antas han i ethvert tilfelle å ha måttet finne seg i, hvis han ville ha nyttet forkjøpsretten.

Når Henrik Lovisendal under disse omstendigheter overhodet ikke ville gå inn på noe vilkår utover selve kjøpesummen, og ikke engang

Side:777

ville drøfte dette, antas følgen da å måtte være at forkjøpsretten må anses forspilt. Johannes Lovisendal hadde dermed uten hinder av brorens fortrinnsrett anledning til å selge eiendommen til Eli Molland. - - -