Rt-1974-799
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1974-08-24 |
| Publisert: | Rt-1974-799 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 122/1974. |
| Parter: | Førstestatsadvokat Elg Elgesem, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Blom, Stabel, Elstad, Bølviken, Heiberg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, §250, §326, §333, Straffeprosessloven (1887) §375, Løsgjengerloven (1900) §17, §331 |
Dommer Blom: Politimesteren i Sunnmøre utferdiget 31. august 1972 forelegg mot A for overtredelser av I. straffelovens §326 nr. 1 og 2, II. løsgjengerlovens §17 og III. straffelovens §333. Gjerningsbeskrivelsen etter foreleggets I. og II. var
«at han den 18. april 1972 ca. kl.2300 på X Ungdomshus i beruset tilstand søkte å hindre lensmann Røyrhus i å undersøke innholdet av en flaske en annen person hadde, samt si at dette ikke var lensmannens sak, og opptrådte truende ved å gå mot lensmannen med løftede armer og sparket etter denne da han ble anholdt og skulle kjøres til drukkenskapsarresten».
Gjerningsinnholdet etter §333 er beskrevet slik:
«at han til tid og sted som nevnt over, da han skulle settes inn i arresten, oppga å hete «Titten von Drei» og nektet å oppgi annen personalia».
A nektet å vedta forelegget, og saken ble sendt til pådømmelse ved Nordre Sunnmøre herredsrett, som 15. mars 1974 frifant ham for alle punkter i forelegget. Dommen var enstemmig for så vidt angar foreleggets I. og II., mens rettsformannen - dommerfullmektigen - stemte for fellelse etter foreleggets III.
Politimesteren i Sunnmøre har påanket dommen. Anken gjelder frifinnelsen etter foreleggets I. og III., mens frifinnelsen etter II. - løsgjengerlovens §17 - er godtatt. For øvrig gjelder anken dels herredsrettens sakbehandling - domspremissene - dels lovanvendelsen.
Jeg er kommet til at anken i sin helhet må tas til følge, og at dommen må oppheves så langt den er påanket.
For så vidt angår foreleggets I., omfatter dette to forhold, dels straffelovens §326 nr. 1, dels §326 nr. 2, og jeg behandler disse hver for seg.
Straffelovens §326 nr. 1.
Retten har ikke tatt standpunkt til om siktede, som i
Side:800
forelegget beskrevet, har «søkt å hindre lensmann Røyrhus i å undersøke innholdet av en flaske en annen person hadde, samt si at dette ikke var lensmannens sak». Retten har nemlig funnet at det ikke var nødvendig å avgjøre om tiltalte hadde forholdt seg som i forelegget beskrevet, idet den er kommet til at tiltalte ikke har utvist det nødvendige forsett.
Anken retter seg på dette punkt mot domspremissene som påstås å være ufullstendige og selvmotsigende.
Jeg bemerker innledningsvis at etter straffeprosesslovens §375 annet ledd vil det i alminnelighet tilfredsstille kravet til domsgrunnene i en frifinnende dom, om retten konstaterer at de subjektive betingelser for straff mangler, uten at den tar standpunkt til de objektive straffbarhetsvilkår. Slik retten uttrykker seg i den foreliggende sak, er det imidlertid grunn til å tvile på om retten har vært klar over hva siktedes forsett må omfatte for at hans forhold skal rammes av §326 nr. 1. Etter beskrivelsen i dommen kan det ikke være tvil om at lensmannsfolkene var ute i lovlig ærend, og at de var i sin fulle rett når de ville undersøke vedkommende flaske. Etter uttalelsen om at tiltalte ikke har utvist det nødvendige forsett, heter det videre i dommen:
«I denne forbindelse bemerker retten først at lensmannsbetjent Hessegjerdet hadde allerede nådd frem til vitnet B og hadde begynt å undersøke flasken.
Retten kan derfor ikke se bort fra at tiltalte ikke forstod at lensmann Røyrhus også hadde til hensikt å undersøke flasken. Vitnet C hevder at tiltalte og lensmannen begge raskt ble høyrøstede og at de begge begynte å vifte med armene. Vitnet C hevder at det særlig var tiltaltes opplysninger om at han kjente godt datteren til lensmannen som fikk oppgjøret til å akselerere.
Retten kan etter beste evne derfor ikke utelukke at «tumultene» mellom tiltalte og lensmannen fikk et visst skjær av «privat feide» - og at tiltalte ikke hadde til forsett å hindre lensmannen, slik det beskrives i strl. §326 nr. 1.»
Om dette skal jeg si:
Retten kan, som gjengitt, ikke se bort fra at siktede ikke forstod «at lensmann Røyrhus også hadde til hensikt å undersøke flasken». Hvilke andre hensikter som siktede kan ha tillagt lensmannen, uttaler retten seg ikke om. Domsgrunnene gir ingen holdepunkter for at siktede skal ha ment at lensmannen ikke var ute i lovlig ærend da han underveis mot vitnet med flasken møtte eller ble møtt av siktede. De følgende avsnitt i dommen befatter seg som det ses med den videre utvikling av samtalen mellom siktede og lensmannen, en utvikling som retten mener fikk et visst skjær av privat feide. Dette har imidlertid ingen betydning for straffbarheten av siktedes forhold dersom han under innledning av kontroversen har søkt å hindre lensmannen, og slik retten uttrykker seg, kan jeg ikke utelukke at den ved avgjørelse av forsettspørsmålet har lagt avgjørende vekt på denne - etter min mening - ikke relevante side av saken. Når så retten til slutt ikke ville utelukke at siktede «ikke hadde til forsett å hindre
Side:801
lensmannen», er dette en bemerkning som vanskelig lar seg forstå dersom siktede har stilt seg i veien for lensmannen, hvilket retten innledningsvis har erklært ikke å ville ta standpunkt til. Alt i alt kan jeg da ikke se det annerledes enn at domspremissene lider av en slik uklarhet at dommen på dette punkt må oppheves.
Straffelovens §326 nr. 2.
Retten har funnet bevist at tiltalte både sparket og brukte skjellsord under transporten til arresten, og at hans opptreden således rammes av det objektive gjerningsinnhold i straffelovens §326 nr. 2, men den har frifunnet ham for straff etter de alminnelige regler om provokasjon. Politimesterens anke gjelder her både lovanvendelsen og saksbehandlingen. Det antas å være feil lovanvendelse å frifinne på grunn av provokasjon, og det antas å være feil ved domspremissene at det ikke er gjort nærmere rede for hva provokasjonen består i.
Jeg må gi politimesteren medhold i at det ikke kan være riktig å begrunne en frifinnelse etter straffelovens §326 nr. 2 med de regler om provokasjon som straffeloven gir - det være seg i §228 tredje ledd eller straffelovens §250. De regler som gjelder for kontroverser mellom enkeltpersoner, kan ikke uten videre anvendes hvor en offentlig tjenestemann under utøvelse av sin i myndighet kommer i konflikt med en privatperson. Noe annet er at også i så fall kan det tenkes at privatpersonens opptreden kan rettferdiggjøres og lates straffri fordi tjenestemannen oversider sin myndighet eller har begått et overgrep. Det har under prosedyren vært nevnt at når den alvorligere bestemmelse i straffelovens §127 åpner adgang til å la straff bortfalle hvis tjenestemennen ved utilbørlig forhold har gitt anledning til forbrytelsen, og hvis det foreligger særdeles formildende omstendigheter, må det samme prinsipp kunne anvendes når det gjelder den mildere bestemmelse i straffelovens §326 nr. 2. Også reglene om nødverge eller nødrett eller ulovfestede regler om retten til å motsette seg overgrep fra det offentliges side kan tenkes å komme inn her. Men jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn På noen av disse regler, idet rettens premisser ikke gjør tilstrekkelig rede for om lensmannen har forgått seg og i tilfelle på hvilken måte, og således ikke gir Høyesterett mulighet for å kontrollere om det i lensmannens opptreden ligger et mulig frifinnelsesgrunnlag. Også denne del av frifinnelsen må derfor oppheves.
Straffelovens §333.
Dommen er her som nevnt avsagt under dissens. Flertallet - domsmennene - begrunner sitt standpunkt slik:
«Rettens flertall de to domsmennene legger til grunn at lensmannen og lensmannsbetjenten hadde tiltaltes sertifikat da tiltalte ble satt i arresten.
Dessuten legger de til grunn at lensmannsbetjent Hessegjerde kjente tiltaltes identitet.»
Politimesterens anke er også her rettet både mot lovanvendelsen og saksbehandlingen. Det hevdes at flertallet har
Side:802
misforstått lovens bestemmelser, og at det under enhver omstendighet burde ha vært nærmere undersøkt om det forholdt seg slik at lensmannsbetjenten ikke kjente A's identitet.
For så vidt den siste del av begrunnelsen angår, kan det ikke ses at det er holdepunkt for at retten har overtrådt sin plikt etter straffeprosesslovens §331 femte ledd til å våke over sakens fullstendige opplysning, og jeg må i det hele tatt oppfatte denne del av anken som rettet mot flertallets bevisbedømmelse. Denne kan Høyesterett ikke prøve.
Likevel finner jeg at anken også her må føre frem. For så vidt domsmennene legger avgjørende vekt på at lensmannen og lensmannsbetjenten hadde tiltaltes sertifikat da tiltalte i arresten ble spurt om sine personalia, er det åpenbart en uriktig lovanvendelse. Den omstendighet at en pågrepet persons sertifikat blir funnet på ham, kan ikke frita ham for hans plikt til på forlangende å oppgi navn, stilling og bopel. Dette er en plikt som påhviler enhver borger, som det ikke kan medføre ulemper å oppfylle og som ikke faller bort På grunn av vedkommendes subjektive oppfatning av hvilke muligheter politiet har til på annen måte å bringe hans identitet på det rene.
Domsmennene har også lagt til grunn at lensmannsbetjenten kjente tiltaltes identitet. Etter min mening er heller ikke dette tilstrekkelig til å oppheve den enkle plikt til å svare på opplysninger om personalia. Jeg lar det stå hen hvordan forholdet måtte bedømmes dersom situasjonen har vært slik som omtalt i avgjørelse i Rt-1907-238 til 239, hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg karakteriserte politiets forespørsel som «Spilfægteri». Domsgrunnene gir nemlig ikke holdepunkt for å avgjøre om så har vært tilfellet, og også denne del av dommen må derfor oppheves.
Jeg stemmer etter dette for slik
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves så langt den er påanket.
Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Elstad, Bølviken og Heiberg: Likeså.
Side:803