Rt-1974-803
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1974-08-28 |
| Publisert: | Rt-1974-803 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 99B/1974 |
| Parter: | Statsadvokat Jostein Erstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johannes Meyer). |
| Forfatter: | Mellbye, Elstad, Blom, Schweigaard Selmer, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §80, §255, §256, §264, §52 |
Dommer Mellbye: Bergen forhørsrett avsa 26. april 1974 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1945, dømmes for forbrytelse mot strl. §256 jfr. §255 til en straff av fengsel i 6 - seks - måneder.
Straffens fullbyrdelse utstår i medhold av strl. §52 med en prøvetid på 2 - to -år.»
Statsadvokaten i Bergen og Hordaland har anket over straffutmålingen og anført at i alle fall en del av den idømte straff burde vært gjort ubetinget.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av forhørsrettens domsgrunner.
Forsvareren i Høyesterett har reist spørsmålet om forutsetningene forelå for pådømmelse i forhørsrett. Han har anført at fornærmede i saken, Vestlandske Blindeforbund, ikke har fremsatt noen påtalebegjæring, bare anmeldt saken til påtalemyndigheten. Denne anmeldelse, som er datert 13. desember 1973, er dessuten for sent fremsatt, idet det allerede i februar/mars 1973 var erkjent av A at hun hadde begått underslag på den måte dommen angir, at hun var straffskyldig, og at hun ville søke å gjøre opp for seg. Omfanget av underslaget var ikke klart, men et vesentlig beløp var erkjent, og det var innrømmet at det ved regnskapsgjennomgåelsen ville fremkomme ytterligere beløp. Dette må ha vært kjent for Blindeforbundets styre mer enn 6 måneder før 13. desember 1973, selv om dette styre bare møtes 34 ganger om året. Og det foreligger intet om at statsadvokaten har ment at almene hensyn tilsier påtale, jfr. straffelovens §264, hvilket må være nødvendig når som her statsadvokaten åpenbart har basert seg På at fornærmede har begjært påtale. Forsvareren har påstått forhørsrettens dom opphevet og saken avvist fra forhørsretten.
Denne påstand kan ikke tas til følge. Det er riktignok så at Vestlandske Blindeforbunds hovedstyre, som er den påtaleberettigede, bare har «vedtatt å anmelde saken til påtalemyndigheten», men da dette skjedde 13. desember 1973, var saken for lengst klarlagt. Revisjonen hadde fastslått det underslåtte beløps størrelse. Dette var tatt inn i tvangskraftige gjeldsbrev undertegnet av A, og hun hadde erkjent seg straffskyldig for det hele underslag. Det var således intet mer å etterforske. Under disse omstendigheter må anmeldelsen til påtalemyndigheten fornuftigvis bety at hovedstyret begjærte straffesak reist.
Side:804
Jeg er enig med forsvareren i at begjæringen må anses fremsatt etter utløpet av 6 måneders fristen i straffelovens §80. Aktor i Høyesterett har også tiltrådt dette. Men i saker hvor påtalen er avhengig enten av fornærmedes begjæring eller av at almene hensyn foreligger, gjelder ikke 6 måneders fristen. Jeg viser til Høyesteretts kjennelser i Rt-1924-566, 1925 652 og 1938 354. Dermed er det heller ikke nødvendig å ta standpunkt til om statsadvokatens tilslutning til politiets forslag om å sende saken til forhørsrettspådømmelse kan anses som et uttrykk for at han har funnet at almene hensyn krever påtale.
Når det gjelder straffutmålingen, finner jeg at påtalemyndighetens anke må tas til følge. Underslaget dreide seg om et betydelig beløp, og måten det ble gjennomført på, innebar fare for ytterligere tap for Vestlandske Blindeforbund i form av for store skattetrekk og sosiale avgifter. Underslaget er skjedd gjennom lengre tid, systematisk og forslagent. Tapet har rammet en institusjon hvis formål gir underslaget en særlig graverende karakter.
På den annen side er domfelte vanskelig stillet ved at hun alene har den vesentlige omsorg for to mindreårige barn. Hun er også i fast arbeid. Endelig er hun tidligere ustraffet. Jeg er derfor blitt stående ved at hensynet til den alminnelige lovlydighet må være tilfredsstillet ved at bare en del av straffen sones. Jeg finner å kunne sette denne del til fengsel i 30 dager, slik også påtalemyndighetens forslag overfor forhørsretten var, og slik aktor i Høyesterett har antydet.
Jeg stemmer for denne
dom:
I forhørsrettens dom gjøres denne endring:
Av straffen sones fengsel i 30 - tretti - dager, mens fullbyrdelsen av reststraffen utstår i medhold av straffelovens §52 flg. med en prøvetid på 2 - to - år.
Dommer Elstad: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Blom, Schweigaard Selmer og Stabel: Likeså.
Av forhørsrettens dom (dommer Johan Stang): - - -
Retten finner følgende bevist:
Siktede var ansatt som kontordame i Blindes Maskinindustri tilhørende Vestlandske Blindeforbund, - - -fra høsten 1970 til 23. februar 1973. I løpet av 1971, 1972 og de første uker i 1973 tilegnet hun seg uberettiget av firmaets midler, tilsammen kr. 65.664,-. Dette gjorde hun på den måten at hun opererte med to forskjellige lønnsslipper for klientene. Den riktige lønnsslippen som hadde det korrekte beløp, ble lagt i klientenes lønningsposer, mens den andre som hun selv utferdiget med høyere beløp både når det gjaldt lønn, skattetrekk og avgifter til folketrygden benyttet hun under lønnsoppgjøret slik at hun av forbundets
Side:805
bestyrer Sverre Eldøy fikk utstedt sjekk på det beløp som derved fremkom. Hun betalte deretter ut penger til Klientene, mens hun selv beholdt og forbrukte differansen. - - -