Rt-1974-856

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1974-09-07
Publisert:	Rt-1974-856
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 112B/1974
Parter:	A m.fl. (høyesterettsadvokat Torleif Skavern) mot fru A (advokat Steinar Tellmann - til prøve):
Forfatter:	Mellbye, Michelsen, Blom, Stabel, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Ektefelleloven (1927) §13, §14, §12, §16, §17, §18, Skifteloven (1930) §50, Skifteloven (1930)

Dommer Mellbye: Den ankende part i denne sak, A, inngikk ekteskap med ankemotparten, fru A, 9. september 1939. Ektefellene hadde fullstendig felleseie.

I 1946 fikk A skjøte fra sine foreldre på eiendommen - - - i X, en høyfjellsseter hvor foreldrene i mange år hadde drevet pensjonatvirksomhet. A og fru A fortsatte denne virksomhet inntil hovedbygningen på eiendommen brant ned i februar 1959. En del av gjenoppføringsarbeidet ble utført frem til 1965 for det vesentlige av brannerstatningen, men stoppet så opp på grunn av manglende finansiering.

Etter forutgående megling tok A ut stevning mot fru A 5. november 1968 med krav om separasjon. Separasjon ble gitt ved dom 24. mars 1971, og skilsmisse ble gitt ved bevilling 10. april 1974.

Ved skjøte av 8. august 1968 overdrog A til ektefellenes fire umyndige barn pensjonateiendommen med bebyggelse og alle tilliggende rettigheter mot at barna skulle tilsvare pantegjelden på eiendommen. X overformynderi samtykket i overdragelsen 26. august 1968. Da fru A i slutten av oktober samme år fikk kjennskap til denne overdragelse, anla hun sak mot A og barna ved Hallingdal herredsrett med påstand om at hun uansett skjøtet av 8. august 1968 er eier av en ideell halvdel av Z høyfjellseter. Herredsretten avsa dom 25. august 1971 med slik domsslutning:

«A, B, C, D og E frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Fru A påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som avsa dom 20. september 1973 med slik domsslutning:

«1. Fru A anerkjennes som eier av en ideell halvpart av den faste eiendom Z i X.

2. A, B, C, D og E dømmes til in solidum å betale det offentlige saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett med 6.070 - sekstusenogsytti - kroner i det beløp som advokat Einar Fuglesangs salær i ankesaken blir endelig fastsatt til. Oppfyllelsesfristen for saksomkostninger er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Denne dom har A og barna, hvorav de tre sønnene nå er myndige, påanket til Høyesterett. De har nedlagt slik påstand:

Side:857

«1. De ankende parter frifinnes.

2. Ankemotparten dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett, derunder for bevisopptak til bruk for Høyesterett.»

Fru A har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:

«1. Eidsivating lagmannsretts dom av 20. september 1973 stadfestes.

2. De ankende parter dømmes til in solidum å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.»

Om saksforholdet og partenes anførsler kan jeg i det vesentlige henvise til lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett har det ved bevisopptak vært tatt opp partsforklaringer fra A, de tre sønner og fru A, samt forklaringer fra fem vitner, hvorav fire er nye for Høyesterett. Videre er det fremlagt en del nye dokumenter, vesentlig angående forsøkene på å få finansiert gjenoppbyggingen av høyfjellsseteren fra Distriktenes Utbyggingsfond. Av det nye bevismateriale finner jeg bare grunn til å nevne en verditakst, avhjemlet 26. august 1974 ved Hallingdal herredsrett. Taksten er for høyfjellsseteren Z satt til kr. 436.200 og for eiendommen Y til kr. 160.000 etter gangbar pris i egnen. Utover dette foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten. Det er ikke fremkommet noe nytt av betydning.

De ankende parter har anført det samme som for de tidligere retter. De hevder at lagmannsretten har anvendt formuesforholdslovens §13 uriktig. Lagmannsretten har feilaktig sett bort fra den tidligere overføring av eiendommen Y fra felleseiet til hustruens særeie. Lagmannsretten har lagt for liten vekt på den foreliggende vanskelige situasjon som var skapt av hustruen og umuliggjorde en gjenoppførelse i ektefellenes regi og derfor gjorde overdragelsen til barna til en økonomisk nødvendighet. Det er heller ikke lagt nok vekt på at forringelsen av fellesboet kom fellesbarna til gode, ikke noen utenforstående, og det er feilaktig når lagmannsretten kaller denne ordning for kunstig. Endelig hevder de ankende parter at lagmannsretten har tatt feil når den, for så vidt unødvendig, har antatt at også formuesforholdslovens §14 kan komme til anvendelse.

Også ankemotparten har gjentatt sine anførsler fra lagmannsrettens dom, som hun mener er riktig. Hun erkjenner at eiendommen Z hører til mannens rådighetsdel av fellesboet. Men denne rådighet er av loven begrenset og underordnet hensynet til formuesfellesskapet og likedelingsregelen, jfr. formuesforholdslovens §12. Lovens §13 er den generelle ramme om denne begrensning og skal sikre grunnlaget for likedelingsregelen. Det sentrale i vurderingen av skjøtet til barna ser ankemotparten i sammenhengen mellom skjøtningen og det umiddelbart påfølgende separasjonssøksmål fra mannen. Følgen av transaksjonen var for hustruen at hele hennes andel i fellesboet forsvant. Skjøtningen skjedde for å eliminere hennes interesser i eiendommen, den skjedde både for mannens og de to eldste barns vedkommende

Side:858

med full forståelse av at hun ikke ville være med på en slik ordning hvis hun var blitt spurt, den skjedde bak hennes rygg, og den skjedde umiddelbart før separasjonskravet ble reist og det dermed følgende opphør av formuesfellesskapet. De forskjellige vurderingsmomenter de ankende parter har påberopt, ville under et ordinært skifte ikke ha utløst noen form for skjevdeling av eller forloddsuttak fra boet til fordel for mannen, og da er det utilbørlig ut fra de samme omstendigheter å eliminere hustruens andel i fellesboet.

Jeg er kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes. Lagmannsrettens begrunnelse dekker mitt syn, og dette gjelder også det subsidiære spørsmål om anvendeligheten av formuesforholdslovens §14. Jeg finner det derfor tilstrekkelig å henvise til lagmannsrettens domsgrunner, med følgende tilleggsbemerkninger:

Når det gjelder verdiene, foreligger som nevnt den nylig avhjemlede verditakst, rekvirert av de ankende parter. Selv om det her gjelder dagens verdier, forteller taksten atskillig om verdien også i 1968 og underbygger lagmannsrettens uttalelse om at overdragelsen gjaldt meget betydelige verdier.

Med hensyn til betydningen av at fru A i 1964 fikk eiendommen Y overført til sitt særeie, nevner jeg at det av forklaringene for Høyesterett fra begge ektefeller går frem at det uttalte formål var å sikre hele familien et sted å bo for det tilfelle at hotelldriften skulle gå galt. Dessuten har mannen også bekreftet den opplysning han har gitt om bakgrunnen for denne ordning, og som er nevnt i lagmannsrettens dom. Når denne særeieavtale, som således var begrunnet i reelle og felles interesser, får konsekvenser av annen art fordi mannen krever separasjon, kan dette ikke gi ham grunnlag for egenmektig å omfordele felleseiet og foregripe det kommende skifte. Det var til all overflødighet og etter hans egen forklaring i lagmannsretten, ved overføringen av Y reist spørsmål om høyfjellsseteren ikke burde bli mannens særeie, men han hadde bøyd seg for hustruens uvilje mot det.

Endelig nevner jeg for tydelighets skyld at ved skjøtningen i 1968 var alle de fire skjøteerververe umyndige og faren, skjøteutstederen, deres fungerende verge. I alle fall de eldste barn var klar over formålet med transaksjonen, men uansett dette er det avgjørende at faren kjente hele situasjonen, formålet med overdragelsen og bakgrunnen, spesielt dens forbindelse med separasjonskravet. Han var da, uansett sin subjektive vurdering av disse omstendigheter, ikke i god tro.

Som nevnt av lagmannsretten er partene enige om at hvis skjøtningen i 1968 er skjedd i strid med formuesforholdslovens §13 §14, skal konsekvensen uten hensyn til lovens §16, §17, §18 være at fru A skal anses som eier av en ideell halvpart av eiendommen, mens de fire barn sammen eier den annen halvpart. Dommen etablerer således et vanlig sivilt sameie mellom disse. Lagmannsrettens dom blir således å stadfeste.

Etter resultatet må de ankende parter betale saksomkostninger

Side:859

også for Høyesterett. Ankemotparten har hatt bevilling til fri sakførsel, omkostningene blir således å tilkjenne det offentlige. Omkostningene ved bevisopptaket er opplyst å være kr. 2.860,-. Det er levert arbeidsoppgave til bruk for honorarfastsettelsen.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler A, B, C, D og E in solidum til det offentlige 8.860 - åtte tusen åtte hundre og seksti - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Blom, Stab el og Eckhoff: Likeså.

Av herredsrettens dom (hjelpedommer Albert Mørkved med domsmenn): - - -

Retten bemerker at formuesforholdslovens §14 ikke får anvendelse på forholdet. Fra ca. 15/11 1959 bodde familien i eiendommen Y. Den eiendom saken gjelder, «Z Høyfjellsseter» tjente ikke ektefellene til felles bolig.

Heller ikke var hverken den enes eller begges erhvervsvirke knyttet til den. I 1960 eller 1961 har saksøkersken, sier hun, solgt brus, cigaretter o.lign. fra et hus som sto igjen etter brannen. Men dette var bare - de år det i det hele tatt foregikk - noen måneder om sommeren. Og riktignok har ett eller flere rom i et hus som sto igjen etter brannen vært bortleiet, men dette har ikke vært mere enn en enkelt gang, eller i høyden etpar ganger. Etter en attest som saksøkersken har forevist har hun i tiden 30/6 1965 til 20/6 1966 hatt arbeide ved - - -Turisthotell. Hun har også hatt arbeide ved - - -Vaskeri og Renseri. - A har hatt arbeide som hotellgutt eller altmuligmann ved - - - Høyfjellshotell. - Alt i alt synes det klart at i august 1968 var ingen av partenes erhvervsvirke knyttet til Z Høyfjellsseter.

Når det gjelder formuesforholdslovens §13 bemerker retten at overtredelse av den fører til at det kan forlanges skifte. Men da det her gjelder en bestemt eiendom, må den som anser seg krenket kunne anlegge søksmål. Jfr. Arnholm: Familierett (1969) side 102 øverst.

Spørsmålet blir deretter om A handlet utilbørlig. Og ved avgjørelsen herav er det verdien av det overdradde som først blir å overveie.

Retten bemerker at den takst som er holdt 5/1 1965 til bruk for Utbygningsfondet ikke er synderlig vegledende i det spørsmål som her foreligger. Den er avgitt under helt andre forutsetninger: Den er avgitt med det for øye at det skal ytes lån, altså stilles til rådighet pengemidler som skal brukes til fullførelse av bygget. Det som da allerede er gjort vil under disse omstendigheter ha høyere verdi.

I det saksforhold som her foreligger må det imidlertid være omsetningsverdien

Side:860

i august 1968 det kommer an på, m.a.o. hva en seriøs liebhaber er villig til å betale. Og dermed kommer en rekke omstendigheter i betraktning. Således vil en slik liebhaber ta hensyn til at det hviler odel på eiendommen og dermed være noe forbeholden. Videre gjelder det her et specialbygg, et bygg som etter beliggenhet og plan bare kan påregne interesse innen en meget begrenset krets av liebhabere. En interessert som skulle overta det uferdige bygg måtte også regne med at det ville bli atskillige utgifter til oppstartning av fortsatt byggearbeide.

Etter besiktigelse på stedet med vurdering av hvert enkelt av husene særskilt, og idet det er regnet med et areal på 23 dekar, finner retten alle omstendigheter tatt i betraktning, at verdien av eiendommen i august 1968 ikke kan settes høyere enn til kr. 180.000,00.

Men når det skal tas standpunkt til om A's handlemåte var «utilbørlig» i den forstand lovens §13 tar ordet, blir det ikke bare eiendommens verdi det blir å ta hensyn til. Andre omstendigheter blir å trekke inn i vurderingen. For det første var A av den oppfatning - og retten anser det bevist at det var med rette - at en fremtidig hotellvirksomhet, ledet av ham og saksøkersken i fellesskap var en umulighet. Motsetningen mellem ektefellene skrev seg fra lang tid tilbake, fra tiden før 1951, og den var nærmest tiltatt ettersom årene gikk. - Og retten anser det likeledes bevist at en drift av hotell som ble forestått av saksøkersken og barna, var likeledes umulig.

Sammenhengende hermed er det at finansieringen av bygget var stoppet opp.

Under disse omstendigheter finner retten at det ikke er treffende å si at disposisjonen er gjort med tanke på at det etter en separasjon eller skilsmisse ingenting skulle være igjen i boet. Like meget kan den synsvinkel anlegges at det var nødvendig å berge det som kunne berges, og til det var en oppløsning av ekteskapet påkrevet. - For A måtte det dengang fremstille seg slik at skulle han først få gjennomført separasjon eller skilsmisse og deretter få gjennomført skifte, vilde dette bli en så langdryg behandling at verdier i mellemtiden kunne gå tapt eller vesentlig reduseres.

Dernest kan det komme i betraktning at det var A som hadde brakt eiendommen inn i fellesboet.

Og for det tredje er forholdet det at eiendommen ikke er overdradd til en utenforstående tredjemann, men til ektefellenes felles barn. Og som en særskilt omstendighet kommer det i betraktning at barna hadde søkt å utdanne seg i hotellbransjen. B har framhaldsskole og realskole og hadde hatt praktisk arbeide i hotellfaget. Sommeren 1968 var han hovmester på et hotell i Østfold. G har nå i vel 3 år arbeidet i hotellfaget, for tiden på - - -Hotell, X. D arbeider på et hotell i Paris. - Alt i alt fremstiller det seg slik at det var med sterk saklig grunn at A overdro til barna den eiendom der hans foreldre og senere han og saksøkersken hadde drevet i bransjen.

Og ved vurderingen av «utilbørlighet» kan det ikke lates helt ute av betraktning at saksøkersken fra fellesboet hadde fått overdradd som særeie eiendommen Y som var oppført i 1959/60 og hvis verdi ikke uvesentlig oversteg pantegjelden.

Side:861

Etter det som således foreligger kan retten ikke finne at A ved skjøtet av 8/8 1968 utilbørlig har utsatt fellesboet for å forringes til skade for saksøkersken. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Erling Haugen, kst. lagdommere Paul Vindhol og Petter Meyer): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:

Under ankeforhandlingen forklarte A at eneboligen Y i 1964 ble overført til særeie for hustruen fordi hun truet med å flytte fra ham hvis hun ikke fikk eiendommen. Han sa da at han ville ha Z Høyfjellsseter som sin eiendom, men det nektet hun å gå med på.

Ifølge fru A's forklaring ble Y overført til hennes særeie for å sikre at familien skulle ha et sted å bo selv om det gikk galt med hotellprosjektet på Z Høyfjellsseter.

Hele familien bodde på Y til og med 1966. Da begynte mannen å arbeide på - - -Hotell og bodde der, men han var hjemme og besøkte familien i helgene.

Det er på det rene at det i lengere tid hadde vært uoverensstemmelser mellom ektefellene, og ved St. Hans-tider 1968 flyttet mannen for godt. Han begynte da å tenke på å overdra hotelleiendommen til barna, og nevnte det for dem 1 måneds tid før skjøtet ble skrevet den 8. august 1968. Han rådførte seg med flere jurister som alle mente at saken kunne ordnes på denne måte. I oktober 1968 tok han så skritt til å få formell separasjon, og etter lagmannsrettens mening må det være utvilsomt at skjøtningen av hotelleiendommen skjedde i forbindelse med separasjonen.

Som det fremgår av foranstående er partene høyst uenige om verdien av eiendommen. Den ligger ved - - -og besto i 1968 av en setervoll på 21.80 da og rettigheter i et sameie. Senere har sameiet skiftet, og eiendommen fikk da en skogteig på 7.19 da til full eiendom og ved makeskifte skogen på en skogteig på 17.37 da. Av gammel bebyggelse er det et uthus på 80 m2, et anneks (peisestue) på 60 m2 og et annet anneks hvor det har vært 20 senger. Det nye hotellbygg, hvor ytterveggene på det nærmeste er støpt, er beregnet på å ha salonger, spisesal, kjøkken, kafeteria med plass til 70 personer m.v. i underetasjen. I 1. etasje er regnet med ca. 30 gjesteværelser.

Etter lagmannsrettens mening er det ikke en gang tilnærmelsesvis mulig å fastslå eiendommens verdi. At verdien er meget betydelig, er på det rene, men hvor meget eiendommen i tilfelle kan utbringes i, avhenger i høy grad av om det er noen som er interessert i å fullføre hotellbygget og å drive hotellet.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om verdien. Det avgjørende må være at mannen har gitt bort hele fellesboet, og ved hans handlemåte er ikke bare fellesboet blitt forringet til skade for hustruen, men hele hennes andel av boet er unndratt henne.

Det synes å være på det rene at forholdet mellom ektefellene etter hvert er blitt slik at de ikke kunne fortsette oppbygging og senere hotelldrift i fellesskap, men lagmannsretten finner heller ikke grunn

Side:862

til å vurdere om det er den ene eller den andre av dem som har skylden for dette. Selv om hustruen skulle ha den hele skyld - noe lagmannsretten altså ikke tar standpunkt til - må mannens handlemåte nemlig karakteriseres som utilbørlig.

Skifteloven har regler for hvordan et separasjonsbo skal skiftes hvis noen av partene begjærer offentlig skifte, og hvis mannen fant at det ikke var mulig å komme fram til en minnelig ordning med delingen av fellesboet, burde og skulle han ha forlangt offentlig skifte når han ville ha fellesboet oppløst og samtidig ønsket separasjon. Når han istedenfor å bruke denne fremgangsmåte ga bort hele fellesboet, er det i seg selv tilstrekkelig til å konstatere utilbørlighet.

Selv om det ikke er nødvendig for resultatet, finner lagmannsretten også å ville peke på at verdiene i fellesboet skyldes innsats fra begge ektefellers side. I tiden 1946-1959 arbeidet begge i pensjonatdriften på Z Høyfjellsseter, og etter brannen var de begge opptatt av planleggingen og finansieringen av det nye hotell. Endelig var det forutsetningen at de i fellesskap skulle drive hotellet når det sto ferdig. Også dette er momenter som må tillegges vekt når det gjelder spørsmålet om utilbørlighet.

At en gave fra et fellesbo er gitt fra en av foreldrene til fellesbarna og ikke til en utenforstående, kan selvsagt føre til at transaksjonen ikke anses som utilbørlig overfor den annen av foreldrene. Men dette moment kan ikke tillegges vekt her hvor hele fellesboet er overdratt. Det virker for øvrig kunstig at eiendommen med det prosjekterte hotell er overdratt i fellesskap til 4 barn. Av disse var den eldste den gang 20 år, mens de øvrige var henholdsvis 18, 16 og 12 år gamle. De eldste barn måtte for øvrig være fullt klar over at det ble disponert over hustruens del av fellesboet, og for de umyndige barn var mannen - skjøteutstederen - også verge.

Hadde mannen gått veien om offentlig skifte, kunne han få avgjort om han hadde rett til å få hotelleiendommen utlagt til seg i henhold til skiftelovens §50. Hvis han mente at det ved skiftet av fellesboets midler skulle tas hensyn til at hustruen hadde fått Y som særeie, kunne han også fått dette spørsmål avgjort ved domstolenes bistand. Slik saken nå ligger an, kan verken mannens mulige uttaksrett eller den omstendighet at hustruen har fått særeie tillegges vekt når det gjelder spørsmålet om mannen har handlet utilbørlig.

Offentlig skifte av fellesboet og rettslig avgjørelse av de spørsmål som måtte dukke opp i den forbindelse ville nødvendigvis ta en del tid, men det er den måte loven foreskriver i tilfelle uenighet, og mannen kan ikke bruke tidstapet som argument til fordel for den fremgangsmåte han brukte.

Formuesforholdsloven har i §18 bestemmelse om at når en ektefelle har opptrådt i strid med §13, kan den annen ektefelle kreve erstatning av det beholdne fellesbo eller i tilfelle av den førstes særeiemidler. Her er det ikke lenger noe fellesbo, og mannen har ikke noe særeie slik at et vederlagskrav er uten interesse. Under disse omstendigheter er lagmannsretten enig med herredsretten i at hustruen må ha adgang til å kunne kreve gaven, dvs. hotelleiendommen, tilbake. Ankemotpartene protesterer mot at det gis dom for at hele gaven skal kunne kreves

Side:863

tilbake, idet hustruen har avgitt erklæring om at mannen kan gi sin halvdel av fellesboet til hvem han vil. Derimot har ankemotpartene ikke formelt noe imot at hustruen påstår seg kjent eiendomsberettiget til en ideell halvdel av eiendommen, og på grunnlag av foranstående tar lagmannsretten hennes prinsipale påstand til følge.

Etter dette er det ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på spørsmålet om betingelsen for å omstøte gavetransaksjonen etter formuesforholdslovens §14, jfr. §16 er til stede, og om omstøtelsen i tilfelle må gjelde hele gavetransaksjonen, eller om hun kan kreve omstøtelse for den ideelle halvpart av gaven. Det tilføyes dog at når begge ektefellers ervervsvirke var knyttet til eiendommen i tiden 1946-1959, og det var meningen at de begge også i fremtiden skulle ha sitt virke på eiendommen, kan den omstendighet at det gikk med 9 år til planlegging og finansiering av nybygget ikke føre til at de i 1968 ikke lenger ble ansett for å være tilknyttet eiendommen ervervsmessig. -