HR-1974-136 - Rt-1974-935

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1974-10-08
Publisert:	HR-1974-00136 - Rt-1974-935
Stikkord:	Straffeprosess, Erstatningsrett
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om erstatning for økonomisk tap for tid brukt på å forfølge påstått saksbehandlingsfeil ved sikringsdom. Spørsmålet var om det var begått rettergangsfeil som gav grunnlag for erstatning. Høyesteretts flertall (4) kom til at det ikke var begått prosessuelle feil eller unnlatelser i forbindelse med sikringsdommen og senere forsøk på gjenopptakelse, og at det derfor ikke var grunnlag for erstatning. Retten var imidlertid enig i at det var begått feil ved oppnevnelse av hjelpeverge i saken. Dissens: 4-1 For sakens spørsmål om dommeres habilitet, se Rt-1974-960.
Saksgang:	Oslo byrett 21.12.1971 - Eidsivating lagmannsrett 25.05.1973 - Høyesterett HR-1974-00136, L.nr. 136/1974
Parter:	Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat J.A. Reiersrud) mot A (høyesterettsadvokat Markus Andresen)
Forfatter:	Endresen, Mellbye, Elstad, Heiberg, Dissens: Lorentzen
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §331, §384, §387, §98, §309, §392, §393, §411, §414, Straffeloven (1902) §39b, §120, §227, §324, §39, Tvistemålsloven (1915) §435, §436, §93, Vergemålsloven (1927) §90a, Domstolloven (1915) §133, §200

Dommer Endresen: Ved Oslo byretts dom av 24. september 1959 ble påtalemyndigheten i medhold av straffelovens §39b nr. 1 gitt bemyndigelse til for et tidsrom av 5 år å anvende de i straffelovens §39 nr. 1 a-f nevnte sikringsmidler overfor A. Grunnlaget var at han under sinnssykdom hadde foretatt en ellers straffbar handling, nemlig overtredelse av straffelovens §227. Dommen ble vedtatt av den oppnevnte hjelpeverge. A var allerede 14. mai 1959 anbrakt på Blakstad sykehus med hjemmel i sinnssykelovgivningen. Etter rømning derfra 28. juni 1960 ble han utskrevet fra sykehuset og i medhold av straffelovens §39 nr. 1 a og b anvist oppholdssted i Ås under tilsyn. Sikringstiden utløp 24. september 1964.

I 1962 begjærte A sikringssaken gjenopptatt. Oslo byrett avsa 24. august 1962 kjennelse hvorved gjenopptagelsesbegjæringen ikke ble imøtekommet. A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som ved kjennelse av 15. januar 1964 forkastet kjæremålet. Denne kjennelse ble påkjært videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg samtidig med at det ble anket over saksbehandlingen i sikringssaken. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 29. februar 1964 ble kjæremålet avvist fordi utvalget fant at det som A hadde påberopt overfor kjæremålsutvalget, falt utenfor hva utvalget etter

Side:936

straffeprosesslovens §411 kunne Prøve. I samme kjennelse fant utvalget med hjemmel i straffeprosesslovens §384 å knne godta anken til prøvelse, men avviste den som grunnløs i medhold av samme lovs §387 fjerde ledd.

I 1969 reiste A ved Oslo byrett sak mot staten ved Justisdepartementet med krav om erstatning begrenset oppad til kr. 300.000 for skade påført som følge av sikringsdommen. A anførte at det var begått slike feil under saksbehandlingen at det måtte antas at sikringsdommen var uriktig. Byretten, som var satt med oppnevnt settedommer som rettens formann og domsmenn, avsa 21. desember 1971 dom med slik domsslutning:

«1. Staten ved Justisdepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Hans søksmålsgrunnlag var det samme som i byretten, men han hevdet også at selv om sikringsdommen måtte anses riktig, hadde saksbehandlingsfeilene skadet ham. Lagmannsretten, som var satt med fire domsmenn, avsa 25. mai 1973 dom med slik domsslutning:

«Staten ved Justisdepartementet betaler erstatning til A med 50.000 - femtitusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 2/10. 1969 til betaling skjer.

I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Staten ved Justisdepartementet til A 12.000 - tolvtusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynhelsen av denne dom.»

Dommen er avsagt under dissens. De fire domsmenn antok at sikringsdommen var uriktig, mens lagmannsrettens tre juridiske dommere i likhet med byretten fant at staten måtte frifinnes. Dette gjaldt også det nye subsidiære søksmålsgrunnlag.

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Staten ved Justisdepartementet har påanket saken til Høyesterett, og A, som har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel for Høyesterett og etterbevilget fri sakførsel for byrett og lagmannsrett, har tatt til gjenmæle og motanket. Under ankeforhandlingen i Høyesterett har retten ex officio reist spørsmål om hvorvidt saken må avvises fra domstolene fordi vilkårene for å kunne reise erstatningssøksmål etter tvistemålslovens §436 jfr. §435 ikke er til stede. Spørsmålet om å avvise saken ble i medhold av tvistemålslovens §93 undergitt særskilt behandling, men etter å ha hørt partenes prosessfullmektiger besluttet retten at ankeforhandlingen skulle fortsette med fullstendig prosedyre om hele saken.

Som følge av det spørsmål som er reist om å avvise saken i medhold av tvistemålslovens §436 jfr. §435, har As

Side:937

prosessfullmektig frafalt den anførsel som for tidligere instanser fremtrådte som den prinsipale og som lagmannsrettens flertall bygde på - at sikringsdommen i sitt resultat var uriktig; han erkjenner at det må legges til grunn at sikringsdommen er riktig. A bygger nå sitt erstatningssøksmål på at de rettergangsfeil som angivelig ble begått under sikringssaken, var av slik art at de av ham måtte føles som overgrep og medføre tvil hos ham om hvorledes utfallet av saken ville blitt om saken var blitt behandlet på riktig måte. Han har vært fylt av denne tanke i alle år siden sikringsdommen ble avsagt, og dette har påført ham økonomiske tap fordi han har måttet anvende en vesentlig del av sin arbeidskraft på å få påvist den urett som han mener er begått mot ham. At dette ville bli følgen av de handlinger og unnlatelser som dommer, aktor, forsvarer og verge i forbindelse med sikringssaken gjorde seg skyldig i, måtte - hevder han - etter de opplysninger som den gang forelå om As mentale legning, være åpenbart for disse tjenestemenn. Det foreligger derfor adekvat årsakssammenheng, og staten må være ansvarlig for den skade som er voldt. A gjør i denne forbindelse gjeldende at det er tilstrekkelig at det er vist vanlig uaktsomhet, mens staten på sin side under henvisning til domstolslovens §200 hevder at vilkåret for erstatningsplikt i tilfelle må være at det har foreligget kvalifisert uaktsomhet. Videre har A hevdet at en mulig tvil om hvorvidt det foreligger uaktsomt forhold ved de handlinger og unnlatelser som under behandlingen av sikringssaken er foretatt, i tilfelle må gå ut over staten som - når det først foreligger rettergangsfeil som i denne sak - må ha bevisbyrden for at det ikke har foreligget uaktsomhet. Men selv om man skulle komme til at verken dommer, aktor, forsvarer eller verge kan påføres subjektiv skyld, må staten - hevder A videre - være ansvarlig på objektivt grunnlag for den skade som er blitt påført ham ved at han har måttet anvende sin tid og sin arbeidskraft på å søke å påvise at de omhandlede handlinger og unnlatelser enkeltvis eller samlet under ett utgjorde et overgrep mot ham. For øvrig har partene gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser. Staten har som for lagmannsretten frafalt innsigelsen om at et mulig erstatningskrav under enhver omstendighet vil være foreldet.

Partene har for Høyesterett nedlagt slike påstander: Staten:

«Prinsipalt: Saken avvises.

Subsidiært: Staten v/Justisdepartementet frifinnes.

I begge tilfelle: Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

A:

«Staten ved Justisdepartementet betaler erstatning til A begrenset oppad til kr. 300.000 med 4 % årlig rente fra stevningens forkynnelse 2.10.1969 til betaling skjer.»

Side:938

Til bruk for Høyesterett er det ved Oslo byrett holdt bevisopptak hvor foruten A fem vitner har avgitt forklaring. Det er for Høyesterett fremlagt en lang rekke nye dokumenter. Stort sett har disse bevisligheter ikke brakt saken i annen stilling for Høyesterett enn i de tidligere instanser.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsrettens mindretall. Det søksmålsgrunnlag som A nå gjør gjeldende for Høyesterett som det eneste, ble imidlertid først påberopt i lagmannsretten og - som det synes - uten at det ble omprosedert i noen bredde. Jeg finner derfor grunn til å gjøre nærmere rede for mitt syn.

Jeg nevner først at slik A nå har begrenset sitt søksmålsgrunnlag, finner jeg ikke at saken må avvises fra domstolene i medhold av tvistemålslovens §436, jfr. §435. Formålet med disse bestemmelser er å hindre at rettsavgjørelser som er blitt rettskraftige, blir gjort til gjenstand for ny prøvelse gjennom en erstatningssak. Vår prosessordning åpner både for straffesaker og sivile saker muligheter for overprøving ved overordnede domstoler og adgang til gjenopptagelse, men når disse rettsmidler er uttømt, skal en rettskraftig avgjørelse være endelig. Tvistemålslovens §436 setter derfor som vilkår for erstatningssøksmål i anledning av rettslige avgjørelser at avgjørelsen først må være opphevet eller forandret eller tjenestemannen ved dom kjent skyldig i et straffbart forhold ved avgjørelsen. Som denne sak nå foreligger for Høyesterett, angripes imidlertid sikringsdommen ikke lenger som uriktig. Den forutsettes tvert imot å være riktig, men erstatning kreves fordi saksbehandlingen uansett det riktige domsresultat har voldt skade og tap. Nå kan bestemmelsen i tvistemålslovens §436 etter min mening ikke ta sikte på enhver tildragelse under saksbehandlingen. Den må tolkes i lys av sitt formål - å hindre at den rettslige avgjørelse ad omveier søkes omprøvet. Dreier det seg om et erstatningskrav som - om det vinner medhold - ikke kommer i strid med selve den rettslige avgjørelse, som forutsettes riktig, vil søksmålet ikke innebære noen omprøving av dommen, og må da falle utenfor bestemmelsens rekkevidde.

Jeg nevner imidlertid at slik As krav ble begrunnet i byretten, skulle saken vært avvist i sin helhet, og det av As søksmålsgrunnlag som ble gitt medhold av lagmannsrettens flertall, skulle likeledes vært avvist.

Når A nå utelukkende har begrunnet sitt erstatningskrav på den måte jeg allerede har nevnt, foreligger saken for Høyesterett i en helt annen stilling enn for de tidligere retter. Og det spørsmål som dermed foreligger for retten, er om det under behandlingen av sikringssaken er begått feil overfor A og om disse feil i tilfelle har påført ham skade og økonomisk tap til tross for at de mulige feil har vært uten betydring for domsresultatet som - også av A -

Side:939

forutsettes å være riktig. Denne problemstilling er av betydning for det saksforhold som Høyesterett må legge til grunn.

Det må således bygges på at A var sinnssyk både i tiden for de påklagede handlinger og da sikringsdommen ble avsagt. Dette har A så vidt forstås heller ikke bestridt. Den rettspsykiatriske undersøkelse, som ble foretatt av de oppnevnte sakkyndige overlege Jon Leikvam og overlege K. M. Woldseth, gav som resultat at A hadde vært og fortsatt var sinnssyk. Disse to sakkyndige hadde A selv godtatt. De sakkyndiges erklæring ble akseptert av Den rettsmedisinske kommisjon. Legene på Blakstad sykehus var i 1959 ikke i tvil om at A var sinnssyk. Under gjenopptagelsessaken i 1962 ble det av byretten foreslått ny judisiell observasjon, men A gav uttrykk for at han ikke var interessert i dette.

Det må videre bygges på at A hadde fremsatt trusler om voldsanvendelse under slike omstendigheter at truselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt, og at det var fare for gjentagelse av straffbare handlinger. Langt på vei var dette også erkjent av A, dels i forhørsretten, dels til politiet før sikringsdommen. Og det lyktes ikke for ham i forbindelse med gjenopptagelsesbegjæringen å tilveiebringe noe bevis som syntes egnet til å rokke ved dette.

Og endelig innebærer søksmålsgrunnlaget at A ikke kan kreve, og heller ikke har krevd erstatning for anbringelsen på Blakstad sykehus eller for det oppholdspåbud og det tilsyn som ble iverksatt i As fra 1960. Det er for øvrig uklart om oppholdet på Blakstad overhodet gikk over til et sikringstiltak som var forankret i sikringsdommen. Innleggelsen på Blakstad sykehus ble som nevnt iverksatt flere måneder før sikringsdommen, og skjedde med hjemmel i sinnssykelovgivningen. Sikringssaken ble etter det som foreligger opplyst, reist for å skaffe hjemmel for å overflytte A til Reitgjerdet sykehus, noe som det ikke ble noe av.

Det er innenfor denne faktiske ramme det må vurderes om det er gjort noen feil overfor A, og om han i tilfelle har lidt noe tap som ansvarsbetingende kan tilbakeføres til slike feil.

Det må da innledningsvis understrekes at de feil A påberoper, også ble anført som grunnlag for den anke til Høyesterett som han fikk realitetsprøvet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 29. februar 1964. Denne kjennelse er rettskraftig, og ved avgjørelsen i nærværende sak av om det foreligger noen saksbehandlingsfeil, eventuelt den prosessuelle betydning av slike feil, må Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse legges til grunn. Forholdet er med andre ord at A gjennom anke alt har fått prøvet sitt syn på den prosessuelle betydning av de feil han anfører, og resultatet av anken er bindende både for ham og for Høyesterett i denne sak.

Det som A i første rekke har påberopt som særlig krenkende for seg, var at han ikke fikk være til stede i sin egen sak. Spørsmålet er da om dette overhodet er en rettergangsfeil,

Side:940

eller med andre ord om A etter straffeprosessloven hadde krav på å få være til stede ved hovedforhandlingen under sikringssaken.

Hvis A hadde krav på det, ville Høyesteretts kjæremålsutvalg etter straffeprosesslovens §393 annet ledd nr. 5 måttet oppheve sikringsdommen uten videre vurdering av om det var sannsynlig at fraværet kunne ha virket bestemmende på sikringsdommens innhold. Kjæremålsutvalgets avvisning av anken på dette punkt innebærer derfor at A ikke hadde noe slikt krav på å få være til stede. Dette er i overensstemmelse med straffeprosesslovens bestemmelser. Tiltaltes krav på å få være til stede i rettsmøter er en partsrettighet, og når tiltalte er sinnssyk, tilkommer denne partsrettighet vergen og vergen alene, jfr. straffeprosesslovens §98. Dette er også lagt til grunn i tidligere avgjørelser, se Rt-1939-920 og Rt-1954-528.

Når A således ikke hadde krav på å få være til stede, vil avgjørelsen av om han allikevel skulle innkalles, bero på hva hensynet til sakens opplysning krevde, jfr. straffeprosesslovens §331. Denne avgjørelse beror på et skjønn som nødvendigvis må utøves på grunnlag av etterforskningsdokumentene og aktors og forsvarets begjæringer.

Som alt nevnt var det ingen tvil om at sikringspåstanden saklig sett var vel begrunnet. At det forelå sinnssykdom, var de sakkyndige og legene på Blakstad enige om. Likeså var det erkjent av A at han hadde fremsatt trusler av den art som straffelovens §227 gjelder, og han hadde selv gitt uttrykk for usikkerhet med hensyn til sin evne til å hindre gjentagelse. Det var således alene bakgrunnen for hans opptreden det kunne være tale om å få belyst. Men her kommer karakteren av As sinnslidelse avgjørende inn i bildet. Hans sykdom var karakterisert ved vrangforestillinger om betydningen av handlinger og uttalelser uten enhver forbindelse med sikringssakens tilretteleggelse, og hans sykelig dimensjonerte trang var å få hele denne bakgrunn - slik han opplevet den - rullet opp i retten. Og i konflikten mellom hva han som et resultat av sin sykdom ønsket og hva retten hadde behov for, lå faren for ny aggressivitet. I denne situasjon konfererte dommeren med aktor, forsvarer, verge og den sakkyndige overlege Leikvam om tiltaltes nærvær. Overlege Leikvam har i sin forklaring i byretten i nærværende sak opplyst at «han hadde sagt at det var ubetinget galt medisinsk og behandlingsmessig å ha A til stede. Man måtte regne med at A ville trekke opp hele bakgrunnen, og Leikvam hadde gitt det råd at A ikke burde møte.» Jeg kan ikke se at det på dette grunnlag kan rettes noen kritikk mot beslutningen om at tiltalte ikke skulle fremstilles under hovedforhandlingen.

Det brev av 23. september 1959 som dr. Bassøe på Blakstad sykehus sendte dommer Lid, og som er gjengitt i byrettens dom, kan etter mitt syn ikke tillegges noen vekt i denne sammenheng. Brevet kan for det første ikke være kommet frem til retten

Side:941

før etter hovedforhandlingen. Men poenget i det er at det for den fortsatte behandling av A på Blakstad sykehus var ønskelig å få gjort det klart for ham at det var andre leger enn sykehuslegene som hadde frarådet fremmøte. I dette ligger ingen kritikk mot avgjørelsen om fremmøtet, men alene uttrykk for et behandlingsmessig problem som knyttet seg til As situasjonsoppfatning og situasjonsvurdering.

Når det gjelder vitnelisten som ble beskåret, er denne sikkert satt opp etter forslag fra A. Det foreligger ingen opplysninger om hva vitnene skulle uttale seg om, men etter de navn som er oppgitt, må det antas at det særlig var As opptreden i fengslet og på sykehuset og konflikten med Attføringsinstituttet som skulle belyses. Aktor protesterte og bad om ny oppgave begrenset til personer som hadde noen mulighet for å kunne uttale seg om den aktuelle handling saken gjaldt. Forsvareren bøyde seg for dette; det fremgår av As forklaring ved bevisopptaket at forsvareren hadde bedt ham fortelle hva disse vitner skulle forklare seg om, men ikke fått noen opplysning om dette. Jeg kan ikke finne at det er noen prosessuell feil at vitnelisten under disse omstendigheter ble beskåret.

Det er derimot utvilsomt en feil av vedkommende dommer ved Østre Bærum sorenskriverembete at Robert Reinertsen ble beskikket som hjelpeverge uten at As samtykke var innhentet. Bærum overformynderi, som åpenbart har trodd at A var ute av stand til å uttale seg, bad fru A om forslag til hjelpeverge, men sendte forslag om Reinertsen til sorenskriveren da det i løpet av en uke ikke var kommet svar. Imidlertid ble A ved forkynnelsen av tiltalebeslutningen 27. august 1959 oppmerksom på at Reinertsen var oppnevnt som hjelpeverge, men han synes ikke å ha tatt spørsmålet om å protestere opp med sin forsvarer.

Det fremgår at forsvareren oppsøkte og konfererte med A i alt fire ganger før hovedforhandlingen. Hjelpevergen konfererte med forsvareren pr. telefon om hvorvidt han burde reise til Blakstad sykehus og treffe A, men forsvareren som nettopp hadde vært der ute og konferert med A, frarådet det fordi A var så vanskelig å snakke med på det tidspunkt. Det var etter tilråding fra forsvareren at Reinertsen vedtok dommen. Når A har påberopt også denne vedtagelse som en feil, bemerkes at vedtagelsen ikke har medført skadevirkninger for ham. Han har tross vedtagelsen fått sin anke antatt til prøvelse i Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Som jeg allerede har nevnt, bygger A sitt erstatningssøksmål på at han har følt alle de handlinger og unnlatelser som han har påberopt, som en sammenhengende rekke overgrep. Han har derfor måttet anvende en vesentlig del av sin arbeidskraft på denne sak, hvilket har påført ham tap. De tjentstemenn som var ansvarlig for disse forhold, måtte etter opplysningene i saken - har han hevdet - være fullt klar over at A ikke ville la saken hvile, men prøve alle midler for å skaffe seg

Side:942

en eller annen form for oppreisning. Som det vil fremgå, finner jeg for mitt vedkommende at ingen - bortsett fra den dommer som oppnevnte hjelpevergen - har foretatt handlinger eller unnlatelser som kan betegnes som prosessuelle feil. Men rent bortsett herfra synes det uantagelig at staten skulle kunne ilegges erstatningsansvar for skadevirkninger som ikke skyldes at vedkommende handlinger og unnlatelser har ført til en uriktig dom, men alene at A på grunn av sin mentale legning har tillagt disse forhold en overdimensjonert betydning. Man vet heller ikke om As økonomiske stilling ville vært bedre om han hadde fått sikringsdom etter en saksbehandling som i enhver henseende hadde vært som A ønsket det.

Til støtte for sitt krav har A også påberopt at behandlingen i sikringssaken strider mot art. 6 i Den européiske menneskerettighetskonvensjon, særlig det generelle krav om «upartisk og offentlig saksbehandling.» Konvensjonens formål er å hindre misbruk, og jeg finner det uantagelig at de resultater som jeg på grunnlag av norske prosessregler er kommet til, ikke også skulle være forenlige med konvensjonens bestemmelser. Spesielt kan det ikke være tale om at konvensjonen skulle være til hinder for at de partsrettigheter - herunder retten til å overvære rettsmøtene - som straffeprosessloven gir tiltalte, blir ført over på vergen når tiltalte er sinnssyk. Heller ikke kan konvensjonen være til hinder for at dommeren etter en konkret vurdering av om den sinnssyke allikevel skal innkalles, beslutter ikke å gjøre dette, når sakens opplysning ikke krever det og den medisinsk sakkyndige fraråder innkallelse. Hva spesielt gjelder oppnevnelsen av hjelpeverge, hvor jeg som før mener det er begått feil, må det selvsagt være norske regler som regulerer hvorledes oppnevnelsen skal foregå, og virkningen av at reglene ikke er overholdt, må bedømmes etter norsk rett. Jeg kan etter dette ikke finne at det er noen motstrid mellom konvensjonen og norske rettsregler. Det er da ikke grunn for meg til å gå inn på spørsmålet om konvensjonen ville gått foran norske rettsregler om motstrid hadde foreligget.

Etter det resultat jeg er kommet til, må staten frifinnes. Etter sakens art finner jeg imidlertid at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen retter.

Jeg stemmer for denne

D O M :

Staten ved Justisdepartementet frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Lorentzen: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Når det gjelder betydningen av tvistemålslovens §436, er jeg enig med førstvoterende. Men jeg bedømmer de påberopte saksbehandlingsfeil annerledes, og jeg kan ikke se at

Side:943

avvisningen av anken over sikringsdommen betyr mer enn at det ikke forelå feil av betydning for domsresultatet. At en sinnssyk tiltalt ikke er til stede under hovedforhandlingen når hans verge er til stede, er ikke ansett som en feil som i alle fall må føre til opphevelse av dommen. Men dermed er ikke utelukket at det etter omstendighetene kan være en feil at den sinnssyke er nektet adgang til hovedforhandlingen.

Paragraf 98 i straffeprosessloven bestemmer i annet ledd at dersom siktede er «sindssvag, har Værgen hans Partsrettigheder». Jeg kan ikke forstå denne bestemmelse slik at en sinnssyk ikke selv kan ha noen prosessuelle rettigheter i en sikringssak mot ham. Selv om det ikke er kommet klart til uttrykk i straffeprosessloven, må jeg gå ut fra at grunnprinsippene i norsk straffeprosess og i artikkel 6 i Den européiske menneskerettighetskonvensjon også gjelder for sinnssyke. Om man på forhånd anser utfallet av saken opplagt og mener at det ikke er behov for tiltaltes bistand til å få saken opplyst, kan det ikke gi grunnlag for å nekte en sinnssyk tiltalt adgang til hovedforhandlingen, til å forklare seg og til å føre vitner. Unntak fra de vanlige regler til vern for tiltalte kan bare gjøres i den utstrekning hans sykdom gjør det nødvendig. I mangel av nærmere lovregler vil det bero på et skjønn hvilke unntak som tiltaltes sinnssykdom gjør nødvendig ved behandlingen av den enkelte sak. Blir dette spørsmål avgjort på en måte som faller utenfor grensene for et forsvarlig skjønn, vil det likevel foreligge en feil som kan medføre erstatningsansvar etter vanlige erstatningsregler.

A ble arrestert 4. februar 1959 fordi han nektet å forlate kontor for fri rettshjelp i Oslo og kom med trusler om å drepe dommer Petter Koren. A ble fremstilt i forhørsretten tre ganger og gav der forklaring og godtok fengsling og judisiell observasjon uten at det oppstod vansker for forhandlingene. Observasjonen førte til at han 12. mai ble erklært sinnssyk og kort etter ble flyttet fra varetektsfengsel til Blakstad sykehus. Det ble reist sikringssak, og A ble i god tid stevnet til hovedforhandling 23. september. Han hadde meget god rede på sin sak, og det var på det rene at han hadde et bestemt ønske om å møte i retten. Den 21. september gav byrettsdommeren telefonbeskjed til reservelegen ved sykehuset om at retten hadde bestemt at det var helt unødvendig å avhente A til hovedforhandlingen, idet man ventet at det ville bli scener og vanskeligheter. Dagen etter gav aktor skriftlig beskjed til sykehuset om at A ikke behøvde møte og ikke ville bli hentet, og grunngav dette med at «det ville være uheldig for As helbred at han møter». Sykehusets ledelse var ikke enig i dette, og håpet at beslutningen ville bli omgjort. Av den grunn fikk A først beskjed da han om morgenen den 23. september satt ferdig og ventet på å bli avhentet til rettsmøtet. Samme dag skrev reservelegen et brev til byrettsdommeren. Brevet begynner slik: «Under henvisning til Deres telefoniske meddelelse om at denne vår pasient ikke blir avhentet til å møte under

Side:944

rettsforhandlingene idag, skal vi be om å få det skriftlig bekreftet at det er ikke legene ved Blakstad Sykehus som har tilrådet at han ikke møter i retten. - Vi har hele tiden og fremdeles vært av den oppfatning at det vil være det beste hvis pasienten kunne vært tilstede under rettsforhandlingene idet vi mener at han forhåpentlig derved kunne vinne bedre innsikt i sin tilstann.» I byrettsdommen av 24. september 1959 er anført at «tiltalte ikke er fremstillet fordi han er så urolig og nervøs at det ville være vanskelig å fremme hovedforhandlingen i hans nærvær.»

Byrettsdommerens beskjed til sykehuset innebar at A ble nektet å være til stede under hovedforhandlingen. Etter min mening gir den begrunnelse som er gitt i dommen, ikke tilstrekkelig grunnlag for et slikt skritt. Jeg kan ikke se at As sykdom under de nevnte omstendigheter gav adgang til å gjøre unntak fra den fremgangsmåte som ellers følger av straffeprosesslovens §309 og domstolslovens §133. Jeg anser det således for en avgjørende feil at A ikke fikk være til stede under hovedforhandlingen i sikringssaken så lenge han ikke forstyrret forhandlingene og opptrådte utilbørlig etter å ha blitt tilrettevist.

Østre Bærum vergemålsrett oppnevnte 13. juli 1959 en hjelpeverge uten at As samtykke var innhentet i samsvar med vergemålslovens §90a. Spørsmålet om oppnevnelse av verge var også under behandling i Ås, og A godkjente 15. august et forslag fra Ås overformynderi til hjelpeverge. Da man fikk underretning om oppnevnelsen i Bærum, ble saken i Ås stilt i bero. A gikk ut fra at den person han hadde godtatt, var oppnevnt som verge. Da tiltalebeslutningen ble forkynt for A 27. august, fikk han se at den var forkynt for en ukjent person som verge. Han gjorde vedkommende polititjenestemann oppmerksom på at det var gjort en feil, men dette førte ikke til endring av den uriktige vergeoppnevnelse.

Den oppnevnte hjelpeverge fikk ingen orientering om hvilke oppgaver han hadde, og visste ikke at han skulle utøve As partsrettigheter. Han kjente ikke A eller hans sak og tok ingen kontakt med A. Men hjelpevergen hadde kontakt med forsvareren, var til stede under hovedforhandlingen og godtok at A ikke fikk delta, og at hans vitner ble frafalt. Videre vedtok vergen sikringsdommen da den ble forkynt for ham, før A fikk se dommen. Den feil som ble begått ved oppnevnelsen av hjelpeverge, førte altså til at det ble oppnevnt en person som ikke på forsvarlig måte oppfylte de oppgaver som en hjelpeverge har i en sikringssak mot en sinnssyk.

Forsvareren besøkte A én gang etterat han i midten av mai ble overført fra varetektsfengsel til Blakstad sinnssykehus. A gav ham da en liste over 18 vitner i denne rekkefølge: hustruen, moren, 4 personer som hadde forbindelse med As tvist med Statens attføringsinstitutt, 2 tjenestemenn ved varetektsfengslet, 2 leger som hadde behandlet A

Side:945

ved Ullevål sykehus, et medlem av kontrollkommisjonen for Blakstad, 6 av pleiepersonalet ved dette sykehus samt den foreslåtte verge i Ås. Forsvareren fikk ikke nærmere opplysninger om hva vitnene skulle forklare seg om. A fremholdt at han selv skulle være til stede i retten og kunne eksaminere vitnene. Den 2. september sendte forsvareren listen til aktor, som dagen etter skrev til forsvareren: «Det er selvfølgelig helt utelukket å effektuere en slik vitneoppgave fra en sinnsyk person. Jeg må be om å få ny oppgave begrenset til de personer som har noen mulighet for å kunne uttale seg om den aktuelle handling saken gjelder.» Den 14. september skrev forsvareren til retten at han etter konferansen med hjelpevergen fant det tilstrekkelig med de 5 første vitner på listen. A fikk ingen underretning om dette. Av hans vitner møtte bare hustruen og moren, og hustruen nektet å gi forklaring, fordi hun ikke visste om A ønsket det.

Da det gjaldt en sikringssak, var det en for snever ramme for bevisførselen som ble trukket av aktor og akseptert av forsvareren. De sakkyndiges erklæring omhandlet forhold som en rekke av de oppgitte vitner kunne forklare seg om. Det kunne etter min mening ikke forsvares at As vitner ble frafalt i en slik utstrekning uten konferanse med ham.

Staten svarer for tap som følge av feil som kan bebreides en dommer, aktor eller fast forsvarer som uaktsomhet. Dersom en feil er gjort i samvirke mellom flere tjenestemenn som staten svarer for, kreves det ikke at en enkelt tjenestemann har vist erstatningsbetingende uaktsomhet. Staten blir ansvarlig om feilen er av slik art at det ville oppstått personlig ansvar om feilen var gjort av en enkelt av tjenestemennene. Jeg finner det derfor unødvendig å gå inn på om og i hvilken utstrekning det er dommeren, aktor eller forsvareren som er å bebreide for de nevnte feil under saksbehandlingen. At det ble oppnevnt en hjelpeverge som ikke var godtatt av A, at A ble nektet å være til stede under hovedforhandlingen, og at hans vitner ble frafalt, var etter min mening feil av en slik art at de kan medføre erstatningsansvar for staten.

Man må gå ut fra at sikringsdommen i sitt innhold var riktig, og at de påberopte feil ikke hadde betydning for domsresultatet. Med den begrensning saken har fått under behandlingen i Høyesterett, er spørsmålet om hvorvidt saksbehandlingsfeilene likevel har ført til økonomisk skade for A. Hans intense arbeid gjennom en årrekke for å få gjenopptatt sikringssaken eller å få oppreisning på annen måte har medført betydelige utgifter og inntektstap. Men det lar seg ikke konstatere i hvilken utstrekning As følelse av å være krenket og trenge oppreisning skyldtes sikringsdommen, og i hvilken utstrekning dette var et resultat av feilene i behandlingen av sikringssaken. Den direkte virkning av sikringsdommen var begrenset. Etter at A i juni 1960 rømte fra Blakstad sykehus og ble ansett utskrevet derfra, ble det godtatt at han bodde på det sted

Side:946

han selv ønsket, under et visst tilsyn. I senere klager og henvendelser fra A har feilene i saksbehandlingen spilt en betydelig roll, og det er åpenbart at han har hatt et sterkt inntrykk av å være dømt uten rettferdig rettergang. Jeg må derfor gå ut fra at saksbehandlingsfeilene har hatt en viss selvstendig betydning og har økt As utgifter og tap. Regjeringsadvokaten har gitt uttrykk for at staten ikke legger vekt på størrelsen av et eventuelt erstatningsbeløp, og det er ikke fremlagt noen beregning av As utgifter og tap. Lagmannsretten anslo den økonomiske skade A har lidt, til 50.000 kroner. Selv om jeg bygger på et mer begrenset ansvarsgrunnlag, finner jeg etter omstendighetene ikke grunn til å endre dette anslag.

Ved behandlingen av sikringssaken var det kjent at A hadde en paranoid legning som gav seg utslag i mistenksomhet og aggresjon mot offentlige myndigheter. Det var særlig grunn til å vente at han ikke ville forstå og forsone seg med en sikringsdom som ble avsagt uten at han hadde fått forsvare seg for den dømmende rett. Den økonomiske skade som følge av sakbehandlingsfeilene kan da ikke anses upåregnelig. Men det må spørres om ikke utgifter og tap må anses som unødvendige når de skyldes at en person reagerer unormalt og ved feil under behandlingen av en rettssak lar seg provosere til å fortsette forgjeves prosesser. Jeg antar at dette synspunkt vanligvis må føre til at staten ikke blir ansvarlig for slike følger av saksbehandlingsfeil. Den foreliggende sak står imidlertid i en særstilling. Den dreier seg om prinsippspørsmål om hvilke rettigheter en sinnssyk har i en sikringssak. As langvarige bestrebelser for å få oppreisning har hatt en samfunnsmessig funksjon som gjør at jeg ikke finner det riktig at han nektes erstatning fordi om det ut fra et mer snevert og rasjonelt synspunkt kunne anses som unødvendig å gå videre med saken.

Jeg stemmer for at lagmannsrettens dom stadfestes.

Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Endresen. Dommer Lorentzens votum gir meg imidlertid foranledning til følgende bemerkninger:

Straffeprosesslovens regelverk er omfattende og detaljert. Det hender at disse regler ikke blir fulgt helt ut. Betydningen av slik feil er avhengig av feilens art. Enkelte regler er absolutte i den forstand at hvis regelen i et tilfelle ikke er fulgt, skal anke over dommen uten videre vurdering føre til at dommen oppheves. De regler det her er tale om, finnes oppregnet i straffeprosesslovens §393 annet ledd. Blant disse er regelen om en tiltalts krav på å få være til stede ved en rettsforhandling som ligger til grunn for en fellende dom. De fleste regler er imidlertid ikke absolutte. Er en slik regel ikke fulgt, beror det på en konkret vurdering av feilens betydning for dommens riktighet om dommen skal oppheves. Bestemmelsen om dette finnes i straffeprosesslovens §393 første ledd og §392 annet ledd .

Side:947

Hovedproblemet i nærværende sak er betydningen av at A mot sitt eget ønske ikke var til stede under hovedforhandlingen i sikringssaken mot ham.

En tiltalts krav på å få være til stede er en partsrettighet. Da A imidlertid var sinnssyk på den tid, tilkom denne partsrettighet etter straffeprosesslovens §98 annet ledd hans verge, og bare vergen. Noen rett til i alle tilfelle å være til stede hadde derfor ikke A, og etter hva jeg forstår er annenvoterende enig i det.

Annenvoterende vil imidlertid la det bero på et skjønn hvilken innflytelse sinnssykdommen skal ha på den sinnssyke tiltaltes møterett. Så vidt jeg forstår, skal denne skjønnsmessige vurdering ha for øye alene tiltaltes sinnsmessige helsetilstand, og der hvor det ikke er et medisinsk hinder for at han møter, har han en virkelig rett til å delta i forhandlingen inntil det eventuelt viser seg at denne ikke kan fremmes i hans nærvær. Den nødvendige konsekvens av en slik regel måtte, så vidt jeg forstår, være at der hvor den sinnssyke tiltalte kan møte, er det en absolutt feil som etter straffeprosesslovens §393 annet ledd måtte føre til opphevelse av dommen om forhandlingene allikevel fremmes under hans ufrivillige fravær.

Jeg kan ikke se at det finnes hjemmel i straffeprosessloven for å stille opp en slik regel. Bestemmelsen i §98 annet ledd om at den sinnssykes partsrettigheter tilkommer vergen, er absolutt. Den må ses i lys av §98 første ledd om den umyndige tiltalte som har partsrettigheter ved siden av vergen. En slik regel måtte i As sak, hvor annenvoterende mener at A i alle fall burde vært fremstilt ved forhandlingens begynnelse, ha ført til at dommen etter As anke var blitt opphevet under henvisning til den før nevnte bestemmelse i straffeprosesslovens §393 annet ledd nr. 5. Men Høyesteretts kjæremålsutvalg avviste anken som grunnløs, og har dermed avgjort at A ikke hadde noen møterett i betydningen partsrett. Denne avgjørelse er bindende for Høyesterett i nærværende sak. Den stemmer dessuten med tidligere avgjørelser, slik førstvoterende har nevnt. En møterett begrunnet med at A var tiltalt og tross sin sinnssykdom kunne møte, hadde A derfor ikke.

Men selvsagt skal en tiltalt som er sinnssyk ikke uten rimelig grunn avskjæres fra å overvære det rettsmøte hvor et sikringskrav mot ham blir pådømt. Avgjørelsen om dette beror imidlertid på en annen rettergangsregel og har et helt annet siktemål enn det annenvoterende legger til grunn. Det avgjørende er hva sakens opplysning krever, og dommerens ansvar er knyttet til hans plikt til å sørge for sakens fullstendige opplysning, jfr. straffeprosesslovens §331 femte ledd. I denne sammenheng er den sinnssyke tiltaltes nærvær og forklaring et bevismiddel i klasse med alle andre mulige bevistilbud. Hvis retten i denne forbindelse påstås å ha begått en feil ved ikke å innkalle eller avhøre A, dreier det seg i tilfelle om

Side:948

en feil av en relativ karakter, dens betydning ved anke beror på dens mulige innflytelse på dommens innhold. Spørsmålet står for så vidt i samme stilling som spørsmålet om betydningen av at As vitneoppgave ble beskåret. Om man ved denne etterprøvelse kommer til at dommens riktighet uansett den påståtte feil ikke er tvilsom, er det nærmest et terminologisk spørsmål om man overhodet vil tale om en feil. Det dreier seg alene om en skjønnsmessig vurdering av hva som var nødvendig for å nå frem til et korrekt resultat, og når dommen er riktig, er det søkt å tale om feilaktig skjønn.

Videre finner jeg at alminnelig hensynsfullhet tilsier at en sinnssyk tiltalt får overvære hovedforhandlingen i egen sak selv om sakens opplysning ikke krever det, når andre hensyn, spesielt de medisinske, ikke går imot. Men dette er alene et spørsmål om hensynsfullhet, ikke om rettslige posisjoner og avgjørelser som kan prøves ved anke.

Det er da etter mitt syn uten videre avgjørende for As sak at A ved begjæring om gjenopptagelse i 1962 og ved anke i 1963 har fått etterprøvet sikringsdommens riktighet. A fikk byrettens avslag på begjæring om gjenopptagelse overprøvet i lagmannsretten etter at det var innhentet omfattende rettslige og utenrettslige forklaringer av vitner som A hadde påberopt. I dette ligger at verken han selv eller noen av de vitner han ikke fikk føre i sikringssaken har hatt noe å forklare som syntes egnet til å endre sikringsdommen. A fikk videre gjennom sin anke avgjort av Høyesteretts kjæremålsutvalg at ingen av de saksbehandlingsfeil han har påberopt kunne antas å ha virket bestemmende på dommens innhold. Jeg anser det derfor reelt godtgjort og bindende avgjort at det av hensyn til sakens opplysning ikke var nødvendig å innkalle og avhøre A eller noen av de vitner han satte opp på sin liste uten at de ble ført for retten.

Men foranlediget av annenvoterendes dissens finner jeg det nødvendig også med noen bemerkninger som knytter seg direkte til det skjønn han mener dommeren skulle ha bygd på. Disse bemerkninger har dessuten relasjon til min bemerkning om hva hensynsfullhet tilsier.

A var erklært sinnssyk og anbrakt på sykehus med hjemmel i sinnssykelovgivningen. Diagnosen var paranoia quærulans. I denne ligger at de vrangforestillinger han led av var upåvirkelige av motargumenter, at han på det område var urokkelig i sine påstander og komplett utilgjengelig selv for innlysende fakta. Og disse vrangforestillinger var hos A nær og uløselig forbundet med motivene for hans aggresjonshandlinger. Hans oppfatning av det forestående rettsmøte i sikringssaken var at han der skulle få rulle opp hele bakgrunnen for sin holdning, slik han i sin sykdom oppfattet og vurderte den. Alt taler for at han i rettssalen meget raskt måtte komme i konflikt med hva rettergangen tok sikte på, og at han da ville måtte bli avskåret og eventuelt vises bort. Både ut fra

Side:949

rettergangens egne interesser og også, og i høy grad, ut fra de psykiatriske behandlingshensyn måtte en slik utvikling fremstille seg som uønsket. Når da overlege Leikvam direkte frarådet As fremmøte i retten som «ubetinget galt medisinsk og behandlingsmessig», kan jeg ikke finne noe holdepunkt for å kritisere verken dommer, aktor, forsvarer eller hjelpeverge for at A ikke ble fremstilt. Og det gjelder ikke bare ut fra et rettergangssynspunkt, men også ut fra hva hensynsfullhet mot A tilsa.

Når det gjelder vitneoppgaven, føyer jeg til at dens sammensetning, slik annenvoterende har beskrevet den, etter min mening er tydelig preget av As uriktige syn på hva rettergangen burde dreie seg om.

Til annenvoterendes omtale av den prisipielle betydning og samfunsmessige funksjon av As søksmål skal jeg sluttelig bemerke at det er viktig og riktig at alle borgere kan få sine rettslige pretensjoner prøvet for domstolene, og det har A fått - på det offentliges bekostning. Men det bilde realiteten i denne sak ellers etterlater, er etter mitt syn mer interessant fra et medisinsk synspunkt enn fra et rettslig.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Endresen, idet jeg også slutter meg til bemerkningene fra tredjevoterende, dommer Mellbye.

Dommer Heiberg: Som dommer Elstad.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (sorenskriver Paul Johnsrud som settedommer med domsmenn):

Ved beslutning av 11/8 1959 av Statsadvokaten i Oslo lagsogn ble saksøkeren satt under tiltale ved Oslo Byrett til ervervelse av sikringsdom

«idet han under sinnssykdom har foretatt en ellers straffbar handling, nemlig overtredelse av strl. §227 for i ord eller handling å ha truet med et straffbart foretagende under sådanne omstendigheter at trudselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt, eller å ha medvirket til sådan trudsel, ved onsdag 4. februar 1959 i Oslo på kontoret for Fri Rettshjelp, Akersgt. 55, overfor kontorsjef Kaare Aas flere ganger å ha truet med å ville drepe byrettsdommer Peder Koren og likledes samme tid og sted å ha gjentatt trudslene overfor politikonstablene Ivar Melkild og Thor Jan Thorsen, som var tilkalt til Kontoret for Fri Rettshjelp for å avhente ham, og trudselene på grunn av hans oppfatning av at han er urettferdig behandlet av samfunnet og dets myndigheter, er skikket til å fremkalle alvorlig frykt for at han vil iverksette sine trudsler.

Tiltalte må etter sakkyndiges uttalelser ansees som sinnssyk og det må antas at han var sinnssyk i tiden for de påklagede handlinger. De sakkyndige har også funnet at tiltalte er en person med varige svekkede

Side:950

sjelsevne og at det av den grunn er fare for gjentagelse av straffbare handlinger.»

Oslo Byrett, dommer G. Lid med domsmenn, avsa 24/9 1959 dom, idet man anså det godtgjort at han hadde forholdt seg som nevnt i tiltalen, at han var sinnssyk og at det var fare for gjentagelse som nevnt, og påtalemyndighetens påstand om bemyndigelse til å anvende sikringsmidler ble tatt til følge. - - -

A var 14/5 1959 overført fra varetektsfengel til Blakstad Sykehus, da det ikke var plass på Reitgjerde Sykehus hvor man forgjeves hadde søkt å få ham anbragt. Han ble fortsatt på Blakstad Sykehus, og den 28/6 1960 rømte han til sin far i Ås. Etter uttalelse av sosialsjefen i Ås - som hadde opplyst at det nå gikk bra med ham - besluttet Justisdepartementet 1/12 1960 å anvende mildere sikringsformer, at han skulle anvises opphold etter nærmere bestemmelse av politimesteren i Oslo og stilles under oppnevnt tilsynsfører. Fra 20/2 1961 besto sikringen i at han fikk anvist Ås som oppholdssted under tilsyn av Follo Vernelag, som tilsynsfører ble oppnevnt sosialsjefen i Follo, Sverre Krogh.

Siden har saksøkeren bodd på dette sted, og sikringen bortfalt 30/11 1964.

I 1962 fremsatte saksøkeren begjæring til Oslo Byrett om gjenopptagelse av straffesaken. De anker han fremsatte mot dommen, var i det vesentlige:

1. at hovedforhandlingen var fremmet i hans fravær,

2. at han eller hans foreldre ikke var forelagt spørsmålet om hvem som skulle oppnevnes som hjelpeverge for ham,

3. at Ås overformynderi hadde oppnevnt en annen verge uten at dette ble tillagt betydning,

4. at den oppnevnte hjelpeverge møtte i retten uten å ha konferert med ham,

5. at hjelpevergen vedtok dommen uten å ha konferert med ham,

6. at hans forhold etter at han kom på frifot har vist at de sakkyndiges antagelse om det var fare for gjentagelse av straffbare handlinger, ikke var begrunnet.

Byretten bemerket i kjennelse av 24/8 1962 at vilkårene for gjenopptagelse etter strfprl. §414, 1, ikke var til stede, idet man fant at ingen av de forhold saksøkeren hadde kritisert ved saksbehandlingen, kunne komme under disse vilkår. Heller ikke §414, 2, nye kjensgjerniger m.v. fantes å være til stede. - - -

A påkjærte avgjørelsen til Eidsivating Lagmannsrett, som den 15/11964 avsa kjennelse. - - -

Lagmannsretten var enig med Byretten i at vilkårene for gjenopptagelse etter strfpr.l. §414, nr. 1, ikke forelå, at det ikke var noe som helst holdepunkt for anførte beskyldninger om at det var benyttet falske dokumenter og utvist straffbart forhold av vedkommende byrettsdommer. Lagmannsretten var enig i at heller ikke de påberopte rettergangsfeil kunne bevirke gjenopptagelse etter nevnte bestemmelse. Angående §414, 2 - nye kjensgjerninger eller bevis m.v. - er bemerket at det ikke er bestridt av A at han har begått de handlinger som er omhandlet i tiltalebeslutningen. Lagmannsretten

Side:951

har imidlertid forstått ham slik at han mener det ikke var grunnlag for de sakkyndiges konklusjon om at han var en person med varige svekkede sjelsevner og at det av den grunn var fare for gjentagelse av straffbare handlinger, og A har i den forbindelse henvist til erklæring av 6/6 1961 fra dr. Leikvam. I denne uttales at legen 12/5 1961 hadde hatt en samtale med A, at denne da opptråtte rolig og ordnet, opplyste at han hadde fast arbeide, alt gikk bra, at han var plaget av at han hadde en sinnssykeattest hvilende på seg. I erklæringen uttalte legen at han ikke kunne oppheve sinnssykeattesten uten nærmere undersøkelse, men at A under samtalen ikke hadde vist slike symptomer at det var rimelig å anse ham som sinnssyk. Legen tilrådet ham å rådføre seg med en sakfører i tilfelle han ville ha sinnssykeattesten opphevet og anbefalte oppnevnt nye sakkyndige som sto helt uhildet. Lagmannsretten bemerket at det ved behandlingen av gjenopptagelsesbegjæringen av Byretten ble reist spørsmål om oppnevnelse av nye sakkyndige til å foreta ny observasjon av A, men at denne ikke samtykket.

Lagmannsretten uttalte videre at det er meget som tyder på at As tilstand har bedret seg vesentlig. Retten var imidlertid enig med Byretten i at det ikke er kommet nye opplysninger som kan gi grunnlag for å dra i tvil de sakkyndiges konklusjon i erklæringen av 12/5 1959, som Byretten la til grunn for dommen av 24/9 1959, om at A var sinnssyk på det tidspunkt det gjaldt, og at det på det tidspunkt måtte regnes med fare for gjentagelse av straffbare handlinger. Lagmannsretten fant at det heller ikke var grunnlag for gjenopptagelse etter strfprl. §414 nr. 2. Overensstemmende hermed ble kjæremålet forkastet.

A påkjæret avgjørelsen til Høyesteretts Kjæremålsutvalg som avsa kjennelse 29/21964. - - -

Subsidiært ble det anket til Høyesterett. Anken ble begrunnet med de allerede nevnte rettergangsfeil, og det hevdes at anken måtte godtas som rett-tidig. Kjæremålsutvalget bemerket at det som utvalget i dette tilfelle kunne prøve, var bare om Lagmannsrettens kjennelse bygget på en uriktig lovfortolkning, jfr. strf.pr.l. §411, nr. 3. Det angrep som er rettet mot byrettsdommen av 24/9 1959, gjelder spørsmålet om Byretten har bedømt bevisene riktig når den har funnet at A hadde truet med et straffbart foretagende under sådanne omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt, at A - da truslene ble fremsatt - var sinnssyk, at det forelå varig svekkede sjelsevner og fare for gjentagelse. Men disse spørsmål var utvalget avskåret fra å prøve. For så vidt A har hevdet at Byretten har gjort feil ved å pådømme saken uten at han var til stede, var det heller ikke påberopt forhold som etter strprl. §411 kunne gi anledning til videre kjæremål.

Utvalget fant å burde godta anken over saksbehandlingen som rett-tidig. Men utvalget antok at anken ikke kunne føre frem, jfr. strprl. §387 fjerde ledd.

I nærværende erstatningssak har saksøkeren hevdet at det under straffesaken i 1959 er gjort flere feil av offentlige tjenestemenn, og at staten må stå ansvarlig for den skade som har fulgt.

Side:952

Det er særlig pekt på at A tross innkallelse ikke fikk møte under hovedforhandlingen og anledning til ved sin egen forklaring og vitneførsel å gjøre rede for årsaken til sine problemer, hvorved domsresultatet kunne blitt et annet. Det er hevdet at den rettspsykiatriske erklæring av 12/5 1959 fra overlegene Jon Leikvam og K. U. Woldseth om sinnssykdom er ensidig og bygget på ufullstendig grunnlag, og i denne forbindelse er også vist til forannevnte erklæring av 6/6 1961 fra dr. Leikvam som bl.a. viser at prognosen må ha vært feil.

Det er forklart under vitneførselen fra legehold og pleiere ved Blakstad Sykehus at A var i stand til å møte, og at det ikke var fare for scener og vanskeligheter. I denne forbindelse er nevnt at det nå er kommet til nytt som stiller saken i et helt nytt lys: Like før hovedforhandlingen er fremskaffet et journalutdrag av 21/9 1959 ved dr. Bassøe sålydende:

«I dag ringte dommer Lid fra Byretten og meddelte at retten hadde bestemt at det var helt unødig å avhente pas. til rettssaken 23/9 1959.

Dommeren hadde hatt konferanse med overlege Leikvam, statsadvokat Dorenfeldt, verge og forsvarer, og de var alle blitt enige om at det var helt unødvendig å avhente pas., idet de bare ventet at det ville bli scener og vanskeligheter.»

(Det bemerkes at statsadvokat Dorenfeldt er en forveksling med aktor adv. Bøhn.)

Det er dessuten nå også skaffet til veie gjenpart av et brev av 23/9 1959 fra dr. Bassøe til byrettsdommer Lid sålydende:

«Ad A, f. xx.xx.1932.

Under henvisning til Deres telefoniske meddelelse om at denne vår pasient ikke blir avhentet til å møte under rettsforhandlingene idag, skal vi få be om å få det skriftlig bekreftet at det er ikke legene ved Blakstad Sykehus som har tilrådet at han ikke møter i retten.

Vi har hele tiden og fremdeles vært av den oppfatning at det vil være det beste hvis pasienten kunne være tilstede under rettsforhandlingene idet vi mener at han forhåpentlig derved kunne vinne bedre innsikt i sin tilstand. Hans mistenksomhet overfor legene på Blakstad Sykehus kunne derved antagelig reduseres, og forpleiningen i Sykehuset og atmosfæren på Sykesalen kunne antagelig bedres. Pasienten har nemlig en meget dårlig innflytelse på flere av våre vanskelige pasienter, som er for syke til å ha kritisk sans når det gjelder As vrangforestillinger. - Vi skal få gjenta at vi har 2 andre pasienter på ventelisten til Reitgjerdet og der har vært søkt mere enn 3 år for dem.

Vi ber derfor om å få det skriftlig bekreftet at det er etter samråd med leger som har hatt med pasienten å gjøre forut for innleggelsen i Blakstad Sykehus (uten å nevne overlege Leikvams navn) at retten har bestemt at pasienten ikke skal fremstilles i retten.»

I denne forbindelse har saksøkeren henvist til møtebok for Byretten av 23/9 1959 hvor det står:

«Aktor hadde ordet og uttalte at tiltalte er anbragt i sykehus og at han er så urolig og nervøs at det vil være vanskelig å fremme hovedforhandlingen i hans nærvær. Aktor har derfor tilskrevet sykehuset og meddelt at tiltalte ikke behøver å fremstilles. Han ba

Side:953

hovedforhandligen fremmet i tiltaltes fravær idet han forutsatte at tiltaltes forklaring i forhørsretten blir lest opp.»

Det er hevdet at dommer Lid burde ha hindret denne uriktige protokollasjon. Det er henvist til Riksadvokatens skr. av 11/10 1930 angående anvendelse av sikringsmidler at «meget taler for at så viktige beslutninger som det her er tale om, ikke treffes uten efter forutgående hovedforhandling hvor siktede (tiltalte) kan møte med forsvarer.» Det er hevdet at det er en forsømmelse av dommeren ikke å følge denne bestemmelse - likesom aktor adv. Bøhn er medansvarlig idet han hadde plikt til å påse at tiltalte kom til stede. Det samme gjelder forsvareren adv. Aasland - og den oppnevnte hjelpeverge Reinertsen som hadde partsrettigheter for A, jfr. strf.pr.l. §98, 2. ledd.

Det er anført at vergen må svare for at han ikke på noe tidspunkt har søkt kontakt med A, samtykket i at en vitneliste som A forut hadde satt opp i konferanse med forsvareren, ble satt ned fra 18 til 5 vitner - videre at Reinertsen etter domsavsigelse vedtok dommen uten å ha talt med A.

Det er hevdet at den kst. sorenskriver ved Østre Bærum Sorenskriverembete Sverte Gjøen den 13/7 1959 oppnevnte Robert Reinertsen som hjelpeverge uten å iaktta lov om vergemål av 22/4 1927, §90a om at «før oppnevnelse finner sted, skal den sykes samtykke innhentes, når dette er mulig og ikke av særlige grunner er utilrådelig». For øvrig er bemerket at det var uforsvarlig å oppnevne Reinertsen som i følge eget utsagn ikke hadde kjennskap til sine plikter om kontakt og varetagelse av As sak.

Det er hevdet at det således er begått feil gjennom flere ledd og overtredelse av strl. §324 om undlatelse av å utføre tjenesteplikter. I forbindelse med dommerens og aktors forhold vedkommende den uriktige protokollasjon i rettsboken er dessuten henvist til strl. §120.

Det er hevdet at A har lidt skade p.g.a. sikringsdommen. Hustruen fru A har forklart som vitne at dommen til sine tider har gått hårdt utover As arbeidshumør og innsats, til dels mye skoft fra arbeidet fordi han arbeidet med å få saken gjenopptatt. Humøret og innsatsen har svingt etter som det syntes å gå godt med saken eller ikke. Det er nevnt at han har møtt motvilje og vanskeligheter På arbeidsplassen p.g.a. sinnssykeerklæringen.

Det er opplyst at han har rettet henvendelser til myndigheter, stortingsmenn m.fl. om saken uten å få noen hjelp.

Han er kjent for å være arbeidsom og dyktig. I 1963/64 bygget han sitt eget hus og startet i 1967 egen bedrift med produksjon av hageheller og kantesten. I 1969 fikk han sølvmedalje på østerrikske oppfinnermesse.

Det er fremlagte ligningsattester.

Som nevnt hevdes at det foreligger straffbare forhold av offentlige tjenestemenn. Subsidiært er det i alle fall utvist ansvarsbetingende forhold som medfører ansvar, endelig at staten hefter selv om vedkommende tjenestemenn personlig ikke kan bebreides. - - -

Retten bemerker at de fleste ankepunkter mot behandlingen er de

Side:954

samme som ble anført i saken om gjenopptagelse, og ikke ble tatt tilfølge.

Som særlig nytt i nærværende sak har saksøkeren lagt vekt på brevet fra dr. Bassøe av 23/9 1959 og nevnte notat av journal av 21/9 1959. Videre er skaffet til veie et dokument fra Registreringssentralen for omskoling av 8/3 1956, hvorav fremgår at det forholder seg riktig som har vært fremholdt av A - her står nemlig: «... Dersom det går bra i arbeidet i ett år, vil vi ta opp spørsmålet om opplæring ved skole». Denne passus har ikke vært anført på tidligere erklæring fra samme.

Retten kan ikke finne at dette materiale bringer saken i nytt lys og avgjørende for vurdering av sikringssaken.

For Byretten forelå erklæring datert 12/5 1959 avgitt av rettspsykiatrisk sakkyndig overlege Jon Leikvam ved Oslo Kretsfengsel og overlege K. U. Woldseth ved Oslo Hospital - oppnevnt av Oslo Byrett 13/3 1959. Den gir utførlig rede for As oppvekst og forhold. - - -

Observasjoner ble foretatt i fengslet i april/mai s.å. og overlege Leikvam har uttalt at han dessuten hadde anledning til å iaktta A ved sin jevnlige gang i fengslet.

Overlege Leikvam har forklart som vitne at han i dag fastholder erklæringen. - - -

I forbindelse med sinnssykeerklæringen er det i nærværende sak avhørt flere vitner - folk fra hans hjembygd i Ås, pleiere ved Blakstad Sykehus, fengselsbetjening, hans mor og hans hustru ved bevisopptak fra en annen rett. De har stort sett ikke funnet noe unormalt og ikke hatt kontroverser med A - et enkelt vitne har sagt at man nok følte seg utrygge på ham, men personlig hadde vedkommende intet å beklage seg over.

Av større interesse er det som er forklart fra legehold.

Dr. Irmelin Christensen, tidligere politilege i Oslo, har forklart fra As opphold ved politiets vente-avdeling på Ullevål Sykehus i februar 1959, hvor han ble innlagt som formentlig sinnssyk. Hun har sagt at han ikke viste egentlige psykopatiske trekk - var epileptiker og hadde en organisk betinget sinnslidelse som under affekt ga karakteren av forbigående psykose. Han opptråtte flere ganger meget aggressivt og truende, mente seg forurettet av diverse myndigheter og så seg nødt til å gå aggressivt til verks for å få myndighetene til å reagere. Legen var i tvil om hans mentale tilstand, men fant i alle fall at han hadde mangelfullt utviklede og svekkede sjelsevner. Han talte kverulerende om en funksjonær som ikke hadde holdt et løfte - nevnte Attføringsinstituttet og en skole i Grimstad. Han fastholdt trusselen mot dommer Koren, og vitnet fant det nødvendig å fortelle det til denne - mente det syntes så alvorlig. Vitnet hadde anbefalt mental observasjon.

Politilege Henrik Bauge har forklart om As opphold ved Ullevål Sykehus i 1958, hvor han var innlagt under diagnosen sinnslidende, men kort etter utskrevet som ikke oppfattet sinnssyk. Vitnet har forklart at A hadde klar fremstillingsevne og var rolig. Under senere opphold i 1959 ble det ikke tatt standpunkt til sinnslidelse fordi det var meningen at det skulle være judisiell

Side:955

observasjon. Han har sagt at eventuell motgang kunne påvirke grensen til sinnslidelse - A var noe periodisk, følte seg avvist - og grensen til sinnslidelse kunne overskrides. A var et vanskelig tilfelle, men vitnet mener at han kunne opptre rolig i retten. Vitnet har uttalt at det er intet grunnlag for å si at den rettspsykiatriske erklæring er uriktig.

Overlege Olaug Bassøe var reservelege under As opphold på Blakstad Sykehus i 1959, hvor han var tvangsinnlagt som sinssyk. A var meget hissig og utålmodig, ubehersket og bitter over sin ungdom. Hun har omtalt paranioa som en partiell sinnslidelse - en legmann kan oppfatte en pasient som helt normal, men når denne kommer inn på sine spesielle saker, kan det bryte frem. As opptreden slet på funksjonærene. Hun har uttalt at det er et menneskes personlighet det kommer an på - ikke hva en pasient sier, men hvordan det sies.

Riksadvokat L. J. Dorenfeldt møtte på Blakstad Sykehus i kontrollkommisjon sammen med 2 andre medlemmer i 1959 etter at A var innlagt der. Han hadde krevet å bli fremstillet, og Dorenfeldt har forklart at A opptråtte aggressivt, verbalt truende og stilte seg i veien for medlemmene da de skulle forlate møtet. Han ble imidlertid beroliget, og det endte bra. Vitnet har sagt at A pekte seg ut som en unntagelse fra andre pasienter.

Nevnes skal også brev av 23/7 1959 fra senere avdøde direktør ved Blakstad Sykehus, Wilhelm Hornemann, til Oslo Politikammer.

«A er for tiden innlagt i X Sykehus siden 14/5 1959. Vi har tatt skritt til å søke ham overflyttet til Reitgjerdet Sykehus. Foranledningen er at pasienten gjentagne ganger har opptrått truende og også pågående idet han 20/7 1959 har grepet fatt i sykehusets direktør på en meget aggressiv og truende måte, samt opptrått så truende overfor kontrollkommisjonen at dets medlem fru Merkoll mente at han var i begrep med å bli pågående.

Han har også 17/7 1959 under legevisitten vært så truende overfor reservelege O. Bassøe at fungerende oversøster mente han var farlig. Han har de samme vrangforestillinger som ved innleggelsen, og har ytret at legene ved Blakstad Sykehus har sammensvoret seg med de leger som har behandlet ham tidligere og med hans mor.

1/7 1959 hadde han rømt og gått til Skaugum, hvor han krøp over gjerdet for å snakke med Kongen, men fikk vite at Kongen var bortreist en hel uke. Pasienten er nu i streng isolasjon.

Han er ikke skikket til å behandles i vanlig sinnssykehus. Vi må tilråde at der reises sikringssak mot A.»

Retten kan ikke - som anført av saksøkeren - finne at den rettspsykiatriske erklæring er ensidig og bygget på ufullstendig grunnlag. I anledning av forannevnte erklæring av 6/6 1961 har overlege Leikvam forklart at han den gang talte med A 1/2 time, og at det var en reserverende uttalelse - ellers ville han ha foretatt flere undersøkelser. Men bedringen er heldigvis kommet allikevel.

Retten mener at erklæringen fra de sakkyndige ikke kunne etterlate tvil da saken ble behandlet i 1959.

Hvorvidt A skulle møte ved hovedforhandlingen den 23/9

Side:956

1959 var drøftet med de sakkyndige av rettens formann dommer Lid, aktor og forsvarer med hjelpevergen - hvorunder overlege Leikvam i sin vitneforklaring har opplyst at han hadde sagt at det var ubetinget galt medisinsk og behandlingsmessig å ha A til stede. Man måtte regne med at A ville trekke opp hele bakgrunnen, og Leikvam hadde gitt det råd at A ikke burde møte. I anledning nevnte skriv av 1930 har riksadvokat Dorenfeldt i sin vitneforklaring uttalt at det er en psykiatrisk vurderingssak om A burde møte i retten. Herunder må tas hensyn til en pasient om det er medisinsk forsvarlig. Man sto her overfor en vanskelig situasjon. Overlege O. Bassøe har forklart som vitne at hun regnet med som sikkert at det ville blitt vanskelig og forstyrrende hvis A var kommet inn på sine problemer i retten. Han ville nok til å begynne med være rolig og behersket, men det kunne endt med vanskeligheter. I anledning sitt nevnte brev til dommer Lid av 23/9 1959 har dr. Bassøe sagt at det var slik å forstå at det ville vært en fordel for Sykehuset om han hadde vært til stede og kanskje kunne ha vunnet bedre innsikt i sin tilstand.

Retten kan ikke finne at det er begått noen feil når A ikke var til stede under rettsmøtet 23/9 1959. Den rettspsykiatriske erklæring ga tilstrekkelig opplysning om As mentale tilstand, de sakkyndige var til stede og kunne gi nærmere redegjørelse. Retten gjør regning med at domsresultatet ville blitt det samme om A hadde vært der.

Det samme må gjelde at vitnelisten ble nedskåret til 5 vitner. Innkalt og til stede var 3 politimenn samt As mor og hustru - den siste nektet å gi forklaring.

A hadde bedt om å få advokat Aasland til forsvarer, og dette ble imøtekommet. Denne hadde også før vært forsvarer for ham og nød hans tillit. Det må regnes med at forsvareren hadde godt kjennskap til As forhold og varetok hans interesser. Før hovedforhandlingen hadde han reist til sykehuset og drøftet saken med A. Det kan, etter slik saken lå an, ikke regnes som noen forsømmelse at han uten å konferere med A tilrådet hjelpevergen å godta dommen. Denne var forkynt for vergen noen dager senere. Likeledes ble det gitt fornøden underretning til sykehuset.

Angående oppnevnelse av hjelpeverge til saken nevnes at Statsadvokaten hadde anmodet Bærum Overformynderi å ta seg av dette. Overformynderiet skrev 2/7 1959 til As hustru om å fremkomme med forslag. Da det så vidt vites ikke ble gitt svar, foreslo Overformynderiet revisor Robert Reinertsen ved kommunens sosialkontor, hvorpå kst. sorenskriver ved Østre Bærum Sorenskriverembete, Gjøen, oppnevnte denne 13/7 1959.

Uten å kjenne til dette var det senere fra annet hold gjennom politimesteren i Follo rettet henvendelse til Ås Overformynderi om forslag på hjelpeverge, og den 31/7 foreslo man Thoralf Haugerud, Ås. Fra sorenskriverkontoret ble forslaget forelagt A som samtykket. Imidlertid ble det så skrevet fra sykehuset om at det allerede var foretatt vergeoppnevnelse, og politimesteren henla saken 31/8.

Det var gjort en feil ved Østre Bærum sorenskriverkontor da man ikke på forhånd søkte innhentet As samtykke, jfr

Side:957

vergemålsoven §90a. Dette kan imidlertid ikke sies å ha hatt følger for A.

Reinertsen hadde på forhånd nok intet kjennskap til A. Han har forklart i retten at han hadde telefonkonferanser med forsvareren for å få vite mest mulig om A og spurte denne om an burde reise til Blakstad Sykehus og treffe ham. Men forsvareren hadde svart at han selv hadde vært der ute og konferert med A om saken. Han hadde frarådet Reinertsen å reise fordi A ar så vanskelig å snakke med på det tidspunkt.

Som forklart i retten har Reinertsen hele tiden støttet seg til forsvareren som han visste hadde kjennskap til A, og etter samråd med denne ikke fant å kunne gjøre noe med dommen.

Retten kan ikke finne at han har utvist forsømmelighet ved utførelse av sine plikter som hjelpeverge.

Retten kan ikke finne at noen av de ovennevnte som har vært med saken mot A, har gjort seg skyldig i forsømmelse av sine tjenesteplikter eller annet utilbørlig forhold som kan begrunne erstatingsansvar for staten.

Sluttelig bemerkes at Høyesteretts Kjæremålsutvalg som nevnt i 964 godtok anke fra A over saksbehandlingen som rettidig, en antok at den ikke kunne føre frem og avviste anken, jfr. strfpr.- lovens §387 fjerde ledd. - - -

Av lagmannsrett ens dom (lagdommerne Th. Sverdrup-Thygeson, T. Brun Fretheim og Astri Rynning med 4 domsmenn):

I tilknytning til saksfremstillingen i byrettens dom finner lagannsretten grunn til å gjengi hovedtrekkene i de forklaringer som er gitt under ankeforhandlingen av overlege Leikvam, politilege Bauge og spesiallege i psykiatri Olaug Bassøe.

Overlege Leikvam har som for byretten forklart at forholdet med et omtalte dokument fra Registreringssentralen ikke hadde noen som helst betydning for konklusjonen, og han hadde gått ut fra at det var riktig som A hadde sagt, at instituttet hadde gitt det løfte at det ville gjøre noe for A. Dette var bare én enkelt konfliktsituasjon av mange. A følte seg forfulgt, og uriktig og urettferdig behandlet. Han er selv pinlig korrekt.

Hvis man bestrider det han sier, provoserer ham, reagerer han sterkt.

Leikvam hadde hatt en samtale med dommer Lid om A burde være til stede under hovedforhandlingen i sikringssaken, og hadde frarådet at han var til stede. Vitnet hadde på forhånd forsøkt å forklare A at i straffesaken kunne han ikke komme frem med lat - «få saken rullet opp i hele sin bredde». A var så hissig og hadde så liten forståelse at vitnet mente det ville være uheldig at han var til stede, og at det i tilfelle ville blitt bråk i retten. Vitnet sa videre at det var gjort uhyre meget for A - «det er sjelden at det blir gjort så meget for en pasient som for A».

Politilege Bauge forklarte at han første gang hadde kontakt med A 15.-25. februar 1959 da A var innlagt på Ullevål

Side:958

sykehus hvor Bauge på det tidspunkt var lege. I 1968 ble A på ny innlagt i forbindelse med ny arrestasjon og fengsling. Også i mellomtiden hadde vitnet hatt kontakt med A, nemlig i januar 1962, juni 1965 og mars 1966. Etter 1968 har kontakten vært hyppigere, ialt 7-8 ganger med ujevne mellomrom.

I 1959 var A monomant opptatt av sin påståtte urettferdige behandling i Attføringsinstituttet, uten at vitnet kunne konkretisere hva uretten besto i. A var meget oppskaket over den da anmeldte sak. Han var harmdirrende, men likevel behersket og formådde å styre sine affekter, var orientert med hensyn til tid, sted og situasjon og kunne gjøre rede for bakgrunnen. Samtalen var ordnet, og fremstillingen sammenhengende. Han ga uttrykk for at han var lettet over å komme på avdelingen, men benektet å være syk. Hans opptreden hadde sin årsak i ønsket om «å sette saken på spissen» for at den skulle bli undersøkt.

Bauge mente det var særlig grunn til at A skulle være til stede i retten. A hadde gitt uttrykk for at han håpet at det ville gå redelig for seg. Han var, og er, sterkt avhengig av at han blir forstått på sine premisser. Hans påståelighet springer ut av et behov for å ha rett. Han har en utpreget sans for rettferdighet, og gir selv en mest mulig nøyaktig gjengivelse av konkrete hendinger.

Bauge mente at utelatelse av A i retten førte til meget sterkere reaksjon hos A enn om han hadde vært til stede uten å få komme frem med alt han ønsket. Det er på grunnlag av situasjonen senere Bauge bygger denne oppfatning, men under enhver omstendighet mener han, slik han kjente A fra februar 1959, at det var ubetenkelig at A deltok i rettsforhandlingene i september 1959. I februar 1959 oppfattet Bauge ham som ikke sinnssyk, men tilstanden var så ustabil at han lett kunne bli psykotisk, og Bauge hadde ikke noe grunnlag for å si at konklusjonen til Leikvam og Woldseth var gal.

Spesiallege i psykiatri Olaug Bassøe, som var reservelege på Blakstad i 1959 da A ble innlagt der, har forklart at han var meget vanskelig og kranglete - «det rene mareritt». Hun snakket med ham i 1 1/2 time ved innleggelsen. Det var den eneste gang vitnet var på tomannshånd med ham, men hun så ham til stadighet. Han led av forfølgelsesforstillinger, men laget tilsynelatende logiske oppbygninger, og man ville ikke oppdage sykdommen hvis man ikke kom inn på emner som berørte det syke i sinnet. Under oppholdet på Blakstad falt A til ro, og det inntrådte etterhvert en stor forandring med ham.

Vitnet var skuffet over at A ikke ble avhentet til rettsmøtet, men det var av hensynet til sykehuset at dr. Bassøe ønsket at A skulle få møte. Hun mener at han sikkert ville blitt vanskelig i retten. Vitnet var ikke i tvil om at A var sinnssyk. Han hadde dårlig innflytelse på andre pasienter, og han ble derfor søkt overført til Reitgjerdet.

Lagmannsrettens flertall, de 4 domsmenn, er kommet til et annet resultat enn byretten. Flertallet finner at behandlingen av sikringssaken i byretten har vært uforsvarlig. Med de opplysninger man hadde om A på det tidspunkt, var det en gal avgjørelse at han ikke fikk være til stede i retten.

Side:959

Det skal meget til for å utelukke en tiltalt fra hovedforhandlingen, og ifølge personer som hadde kontakt med ham i denne tiden, således pleiere ved Blakstad sykehus og sosialsjef i Ås, Harald Sjo, var A godt i stand til å være til stede. Det vises også til politilege Bauges forklaring. Flertallet finner at dommer Lid traff sin avgjørelse på et uriktig grunnlag, og at dette skyldes forsømmelighet fra hans side. Videre finner flertallet at forsvareren har utvist forsømmelighet. Han skulle for det første ha protestert mot utelukkelsen av A. Dernest burde han ha diskutert med A hva de av denne oppgitte vitner skulle ha forklart seg om. Det samme gjelder aktor og hjelpevergen. Sistnevnte skulle ikke utelukkende ha støttet seg til forsvareren, men selv søkt kontakt med A. Forsømmelighet er også utvist av vedkommende dommer som foretok oppnevnelsen av hjelpevergen, ved at ikke As samtykke ble innhentet. Det forelå ikke særlige grunner som gjorde det utilrådelig å forelegge spørsmålet for A, jfr. vergemålslovens §90a. A ville i tilfelle kunne fått oppnevnt en annen - Haugerud - som kjente ham og som ville kunne ha ivaretatt hans interesser på en ganske annen måte enn en som var ham helt ukjent. Kombinasjonen av at A selv ikke fikk være til stede, og at han var representert av en ukjent og helt passiv verge, førte til at saken fikk et meget uheldig forløp. Flertallet finner det overveiende sannsynlig at hvis A hadde fått møte, eventuelt om han hadde hatt en annen verge, og fått føre de vitner han ønsket, ville resultatet av sikringssaken blitt et annet. Retten ville ha fått et helt annet bilde av A, ville kunne forstått at truslene mot dommer Koren ikke var alvorlig ment, samt at det ikke var fare for gjentagelser.

Flertallet finner at staten må være erstatningspliktig for den forsømmelighet som er utvist i saken, og det antas å være helt klart at Marinsen har lidt et økonomisk tap som følge av sikringsdommen.

Hvor stort tapet er, kan være vanskelig å fastslå. Flertallet finner at erstatningen skjønnsmessig bør settes til kr. 50.000,-.

Lagmannsrettens mindretall, de juridiske dommerne, er enig med byretten i at ankepunktene mot behandlingen i alt vesentlig er de samme som ble anført i begjæringen om gjenopptagelse, og for Høyesterett også i anken over saksbehandlingen. Begjæringen om gjenopptagelse ble ikke tatt til følge, og anken ble avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg som grunnløs. Kjæremålsutvalget har således slått fast at det ikke var begått feil som kan ha hatt betydning for resultatet. Mindretallet er videre enig med byretten i at det nye materialet som er fremlagt, ikke bringer saken i noen annen stilling av betydning for vurderingen av sikringssaken. Mindretallet finner at det ikke er grunn til å anta at resultatet i sikringssaken ville ha blitt et annet om A hadde vært til stede under hovedforhandlingen og med en verge som han selv hadde godtatt. Avgjørelsen med hensyn til å utelukke tiltalte fra hovedforhandlingen, er forøvrig rent skjønnsmessig, og det kan etter de opplysninger som forelå den gang, ikke bebreides dommeren at han inntok det standpunkt at A ikke fikk være til stede. Noe anderledes stiller det seg med hensyn til vergeoppnevnelsen hvor det vel må sies at det ble begått en formell feil. Imidlertid

Side:960

legges til grunn, som foran nevnt, at denne feil ikke har hatt noen innflytelse på resultatet, og det måtte i tilfelle ha vært forutsetningen for å kunne tilkjenne erstatning. At feilen i seg selv har medført økonomisk skade for A fordi han, slik han hevder, har følt selve behandlingsmåten som et overgrep, på grunn av hans spesielle situasjon, ligger etter mindretallets oppfatning utenfor en påregnelig årsakssammenheng.

Mindretallet er således, som byretten, kommet til det resultat at staten må bli å frifinne. - - -