Rt-1975-1018
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1975-10-18 |
| Publisert: | Rt-1975-1018 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 166B/1975 |
| Parter: | Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Bølviken, Christiansen, Lorentzen, Mellbye, Heiberg |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §21, §25, Domstolloven (1915) §34, §19, §283, Straffeloven (1902) §183, §257, §258, §260, §263, §267, §268, §270, §279, §49, §62, §63, Veitrafikkloven (1965) §24, §31 |
Dommer Bølviken: Oslo byrett avsa den 29. august 1975 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1941, dømmes for forbrytelser mot strl. §258, jfr. §257 jfr. §263, §260, 1. jfr fjerde ledd, §268 første ledd, jfr. §267 og §279, §270, jfr. §49, og §183, alt sammenholdt med strl. §62, og for forseelse mot vegtrafikklovens §31, jfr. §24 første ledd, 1. pkt. jfr. strl. §63 annet ledd, til en samlet straff av fengsel i 2 - to - år.
I straffen fragår 179 - etthundreogsyttini - dager for utholdt varetektsarrest.
Han frifinnes etter hovedtiltalens post I a).»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til domsgrunnene.
Domfelte har påanket dommen til Høyesterett På grunn av saksbehandlingen for så vidt angår domfellelsen etter straffelovens §268 første ledd, jfr. §267, idet han mener at betingelsene for pådømmelse i byrett etter straffeprosesslovens §21 ikke var til stede.
Side:1019
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Ransforbrytelser blir på grunn av strafferammen å pådømme ved lagmannsrett, straffeprosesslovens §19, med mindre forbrytelsen kan pådømmes i lavere instans i medhold av straffeprosesslovens §21. Betingelsene etter §21 er at siktede innen retten har avgitt en uforbeholden tilståelse hvis riktighet styrkes av de øvrige foreliggende opplysninger i saken.
Under rettsmøte den 24. mai 1975 i forbindelse med avsigelse av fengslingskjennelse erkjente domfelte seg uforbeholdent straffskyldig etter straffelovens §268, jfr. §267. Det er i rettsmøtet protokollert at siktede forklarte seg i samsvar med sin politiforklaring dagen før, og at denne forklaring ble lest opp for ham og vedtatt som hans rettslige forklaring. I politiforklaringen hadde han detaljert forklart seg om den vold han hadde øvd mot fornærmede, uten de forbehold han senere tok under sakens behandling i byretten. I en senere politiforklaring den 30. juni 1975, da siktede gjorde nærmere rede for de gjenstander han hadde borttatt, fastholdt han sin tidligere politiforklaring og sin tidligere rettslige forklaring.
På det grunnlag som forelå før sakens behandling i byretten, kan det neppe være tvilsomt at saken var riktig innbrakt for denne instans etter straffeprosesslovens §21.
Under forhandlingen i byretten erkjente domfelte seg innledningsvis fremdeles straffskyldig for blant annet ran. Men i den nærmere forklaring han gav, tok han forbehold, idet han ifølge dommen blant annet forklarte: «Han var noe påvirket av alkohol og visstnok også av et narkotisk middel som han hadde inntatt, for øvrig for første gang, kort tid i forveien. Han skjønner ikke hva som gikk av ham og husker ikke hva han foretok seg overfor fornærmede før han liksom våknet ved at han hadde tatt kvelertak på fornærmede og hun falt om på gulvet. Deretter husker han at han tok armbådet og tre ringer fra hennes hånd og fingre, foruten kr. 50,- som fornærmede hadde på seg, samt en reiseradio og en del pyntegjenstander fra hennes rom.» Dette er ingen uforbeholden tilståelse av ransforbrytelse.
Det er fra forsvarets side gjort gjeldende at det er en betingelse for pådømmelse etter straffeprosesslovens §21 at siktede også på pådømmelsestidspunktet avgir en uforbeholden tilståelse hvis riktighet styrkes av de øvrige foreliggende opplysninger i saken, og at det for så vidt gjelder det samme for dom i herredsog byrett som for dom i forhørsrett etter straffeprosesslovens §283. I den forbindelse vises det til Høyesteretts kjæremåIsutvalgs kjennelse inntatt i Rt-1930-347.
Etter min forståelse av prosessreglene mister ikke herredseller byretten sin kompetanse til å pådømme saken etter straffeprosesslovens §21 om tiltalte under hovedforhandlingen fragår sin tidligere tilståelse. Dette mener jeg følger av straffeprosesslovens §25 annet ledd. Etter denne bestemmelse bør en herredseller byrett om det under hovedforhandlingen viser seg at saken angår en forbrytelse som skulle ha vært pådømt ved
Side:1020
lagmannsrett, i alminnelighet fremme saken til pådømmelse hvis utsettelse ikke er nødvendig. Bestemmelsen passer etter ordlyden best på den situasjon at det under hovedforhandlingen opplyses slike nye faktiske omstendigheter ved den påtalte handling at den skulle ha vært brakt inn for lagmannsretten. Men bestemmelsen må etter min mening også dekke det tilfelle at en sak riktig er innbrakt for herreds- eller byrett etter straffeprosesslovens §21, men tilståelsen under hovedforhandlingen fragås eller trekkes tilbake. Slik denne sak ligger an, mener jeg det samme følger av den alminnelige bestemmelse i domstollovens §34 første ledd, hvoretter en domstol, hvis annet ikke er bestemt, vedblir å være domsmyndig selv om det senere inntrer slike forandringer at retten da ikke kunne ha tatt saken til behandling.
Jeg kan ikke se at forsvarerens sammenlikning med straffeprosesslovens §283 er relevant. Det dreier seg i vårt tilfelle ikke om en forhørsretts domfellelse av en siktet på grunnlag av siktedes tilståelse, men om en ordinær behandling i byrett med aktor og forsvarer til stede og med full bevisføring og bevisbedømmelse.
Jeg finner heller ikke at Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1930-347 bør være avgjørende for løsningen av det spørsmål vår sak reiser.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Christiansen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Lorentzen, Mellbye og Heiberg: Likeså.