Rt-1975-1048

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1975-10-28
Publisert:	Rt-1975-1048
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 102/1975
Parter:	Signor Olsen (høyesterettsadvokat Arne Haugestad) mot 1. Rana kommune (høyesterettsadvokat Andresen) 2. Helgeland Kraftlag A/L (høyesterettsadvokat Nils M Vaagland) Hjelpeintervenient: Rana Kommune (høyesterettsadvokat Markus Andresen) og Helgeland Kraftlag A/L (høyesterettsadvokat Nils M Vaagland) mot Rana kommune (høyesterettsadvokat Markus Andresen).
Forfatter:	Christiansen, Endresen, Leivestad, Bølviken, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Fylkeskommuneloven (1961)5-§10, Bygningsloven (1965) §28, §70, §94, Tvistemålsloven (1915) §172, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, §114, §25, §26f, Forvaltningsloven (1967) §41, §7, Lov om ervervsmessig husdyrhold (1975) §28

Dommer Christiansen: Signor Olsen påbegynte i oktober måned 1969 utgravingen for en enebolig På festet tomt på Kvernenget i Rana kommune. Huset ble reist i løpet av høsten og vinteren 1969/70. På nabotomten mot vest hadde Helgeland Kraftlag A/L - senere kalt kraftlaget - den 20. august 1969 fullført oppføringen av en transformatorkiosk (trafokiosk). Ved stevning av 4. november 1971 reiste Olsen sak mot Rana kommune og kraftlaget prinsipalt for å få kiosken fjernet, subsidiært for å få erstatning for de ulemper han mente at kiosken påførte hans eiendom. Kraftlaget forbeholdt seg regress overfor kommunen i tilfelle av at Olsen fikk medhold overfor laget. Rana herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa 26. februar 1973 dom med slik domsslutning:

«I. Søksmålet Signor Olsen - Rana kommune og Helgeland

Kraftlag

1. Rana kommune v/ordføreren frifinnes.

2. Helgeland Kraftlag A/L tilpliktes å fjerne/flytte sin transformatorkiosk i Kvernenget, Andfiskå i Rana.

II. Søksmålet Helgeland Kraftlag A/L - Rana kommune

1. Helgeland Kraftlag A/L tilkjennes rett til erstatning av Rana kommune v/ordføreren for flytting/fjerning av sin

Side:1049

transformatorkiosk i Kvernenget, Andfiskå i Rana slik at flyttingen kan skje uten utgift for Helgeland Kraftlag A/L.

III. I begge søksmål idømmes ikke saksomkostninger i medhold av tvistemålslovens §172 annet ledd.»

Samtlige parter påanket herredsrettens dom, men kommunen trakk senere tilbake sin anke i forhold til Olsen og erklærte i stedet hjelpeintervensjon til fordel for kraftlaget. For lagmannsretten frafalt Olsen sin erstatningspåstand overfor laget. Hålogaland lagmannsrett avsa 16. februar 1974 dom med slik domsslutning:

«I. I forholdet mellom Signor Olsen og Rana kommune:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

II. I forholdet mellom Helgeland Kraftlag A/L og Signor Olsen:

1. Helgeland Kraftlag A/L frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Jeg viser ellers om saksforholdet og partenes anførsler til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Signor Olsen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett både i forhold til kommunen og i forhold til kraftlaget. Han hevder at lagmannsretten har tatt feil når det gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen, og har som for de tidligere retter i det vesentlige gjort gjeldende: 1. Søksmålet mot kommunen

Etter Olsens mening har lagmannsretten tatt feil når den med hensyn til kravet om nabovarsel etter bygningslovens §94 nr. 3 har lagt avgjørende vekt På kraftlagets avtale med selgeren Olav Hauknes den 20. januar 1969. En slik forståelse mener Olsen i realiteten vil legge varslingsplikten på grunneieren og føre til en uthuling av loven. Hadde Hauknes her fått skriftlig nabovarsel før kraftlagets søknad om byggetillatelse 18. april 1969, antar Olsen at dette praktisk sett ville ha ført til at hans rettsforgjenger Elfin Åstrøm også ville fått varsel, siden Åstrøms skriftlige festekontrakt med Hauknes ble opprettet den 29. samme måned. I alle tilfelle var det feil at kraftlaget ikke varslet Åstrøms nabo Sten Nilsen, som alt hadde påbegynt byggingen av sitt hus. Videre hevdes det at bygningsrådet forsømte sin undersøkelsesplikt med hensyn til nabovarsel før vedtaket om byggetillatelsen for trafokiosken ble truffet den 22. mai 1969. Det pekes her på at Åstrøm allerede 14. mai samme år hadde rekvirert oppmåling av sin tomt hos bygningsrådet, og samme dag hadde fått dagbokført sin festerett til den uoppmålte tomt.

Olsen anfører videre at vedtaket om byggetillatelse for trafoklosken i realiteten også var en endring i reguleringsplanen, idet kiosken ble tillatt oppført i et område som var utlagt til boligformål. Han antar da at bygningsrådet pliktet å foreta sin vurdering i to ledd: Først måtte rådet vurdere om det skulle foretas en reguleringsendring og om denne i tilfelle kunne vedtas i medhold av bygningslovens §28 nr. 3. Deretter måtte det ta stilling til søknaden om byggetillatelse. Å la disse vurderinger skje

Side:1050

samtidig - slik som lagmannsretten forutsetter - ville etter Olsens mening undergrave lovens system. Under enhver omstendighet har kommunen forsømt sin varslingsplikt også her.

Olsen har endelig blant annet hevdet at trafokiosken i strid med bygningslovens §70 nr. 2 er plassert bare 1,5 meter fra hans tomtegrense, og at bygningsrådet ved behandlingen av kiosken har truffet sitt vedtak På grunnlag av en foreldet situasjonsplan.

De faktiske feil og uriktige forutsetninger som Olsen mener å ha påvist ved behandlingen av kraftlagets søknad om byggetillatelse, må etter hans mening føre til at byggetillatelsen var ugyldig. Han antar videre at kommunen da må kunne dømmes til å pålegge kraftlaget å fjerne kiosken. Subsidiært hevdes kommunen på subjektivt grunnlag å være erstatningsansvarlig for det salgslyte kiosken representerer for hans hus.

2. Søksmålet mot kraftlaget

De forvaltningsmessige feil som er anført overfor kommunen, antar Olsen i det vesentlige også er relevante for kraftlagets plikt til å fjerne kiosken. Ved blant annet ikke å ha gitt nabovarsel hevdes kraftlaget også å ha pådratt seg et selvstendig ansvar i så måte. Endelig har Olsen krevd retting i form av rivning i medhold av grannelovens §10 første ledd, jfr. §2.

Signor Olsen - som har fått fri saksførsel for alle retter - har nedlagt slike påstander:

«I. I saken Signor Olsen - Rana kommune:

1. Prinsipalt: Rana kommune dømmes til å pålegge Helgeland Kraftlag A/L å fjerne kraftlagets transformatorkiosk i Kvernenget, Andfiskå i Rana.

2. Subsidiært: Rana kommune dømmes til å betale erstatning til Signor Olsen fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 50.000,-.

3. I begge tilfelle: Signor Olsen og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

II. I saken Signor Olsen - Helgeland Kraftlag A/L:

1. Helgeland Kraftlag A/L tilpliktes å fjerne/flytte sin transformatorkiosk i Kvernenget, Andfiskå i Rana.

2. Signor Olsen og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Rana kommune bestrider som for de tidligere instanser at det er begått noen feil av kommunen eller kraftlaget som kan medføre at lagets byggetillatelse var ugyldig, eller at kommunen har pådratt seg noe erstatningsansvar overfor Olsen. For Høyesterett er det i denne sammenheng benektet at trafokiosken er oppført i strid med noen reguleringsplan, siden plasseringen av en trafokiosk bare må ses som en naturlig og nødvendig utfylling av bygningsrådet av en plan som ikke er fastlagt i alle detaljer. En slik utfyllingsrett hevdes å følge av de stadfestede reguleringsvedtekter, og er også i samsvar med fast praksis som Kommunaldepartementet stilltiende har akseptert. Kommunen bestrider ellers at en eventuell ugyldighet av byggetillatelsen

Side:1051

kan gi domstolene direkte kompetanse til å påby trafokiosken fjernet, sml. særlig bygningslovens §114. Ellers har kommunen bestridt at kiosken kan påføre Olsen nevneverdige ulemper og i alle tilfelle ikke utover tålegrensen i naboforhold. At Olsen startet sin bygging etter at kiosken var oppført antas i alle tilfelle å utelukke noe krav fra hans side.

Dersom Olsen skulle få medhold i sitt krav mot kraftlaget slik at regress-spørsmålet blir aktuelt, ønskes dette spørsmål hjemvist til fortsatt behandling ved lagmannsretten.

Kommunen har nedlagt slike påstander:

«Ankesak I

I forholdet mellom Signor Olsen og Rana kommune:

a. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at Signor Olsen dømmes til å betale saksomkostninger til Rana kommune for herredsrett og lagmannsrett.

b. Signor Olsen dømmes til å betale saksomkostninger til Rana kommune for Høyesterett.

Ankesak II

I forholdet mellom Signor Olsen og Helgeland Kraftlag A/L:

a. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at Signor Olsen dømmes til å betale saksomkostninger til Helgeland Kraftlag A/L.

b. Signor Olsen dømmes til å betale saksomkostninger til

Helgeland Kraftlag A/L og hjelpeintervenienten, Rana kommune, for Høyesterett.

Ankesak II (subsidiær påstand)

Lagmannsrettens dom oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.»

Helgeland Kraftlag A/L - som subsidiært har påanket lagmannsrettens dom når det gjelder spørsmålet om kommunens regressansvar - har i forhold til Signor Olsen i det alt vesentlige henholdt seg til kommunens anførsler. Selve plasseringen av kiosken antar laget er et reguleringsspørsmål som ikke kan prøves etter granneloven, og grunneieren hevdes i alle tilfelle å ha samtykket i oppføringen, jfr. grannelovens § l. Kraftlaget har nedlagt slike påstander:

«Signor Olsen - Rana kommune og Helgeland Kraftlag A/L:»

Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at Helgeland Kraftlag A/L tilkjennes saksomkostninger hos Signor Olsen for Høyesterett og lagmannsrett.

«Helgeland Kraftlag A/L - Rana kommune»

I. Prinsipalt: Lagmannsrettens dom oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.

II. Subsidiært:

1. At Rana kommune tilpliktes overfor Helgeland

Kraftlag A/L å refundere kraftlaget alle omkostninger som et pålegg om fjerning/flytting av kiosken vil medføre.

2. At Rana kommune tilpliktes å refundere eventuelle saksomkostninger som Helgeland Kraftlag A/L blir pålagt

Side:1052

overfor Signor Olsen, og videre ilegges saksomkostninger overfor Helgeland Kraftlag A/L, begge deler for lagmannsretten og Høyesterett.»

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett ved Rana herredsrett er det innhentet forklaringer fra Signor Olsen og sju vitner, hvorav to er nye. Det er videre fremlagt fotografier av trafokiosken med omgivelser og noen nye dokumenter. Det er enighet mellom partene om at saken i alt vesentlig står i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere instanser.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Den trafokiosk saken dreier seg om, har en grunnflate på (3,55 x 4,80) m2, dvs. 17,04 m2, og har en innvendig høyde På 3 m. Kiosken er oppført av prefabrikerte betongelementer. Bortsett fra at kiosken etter pålegg fra bygningsrådet er malt av kraftlaget, atskiller denne seg så vidt jeg kan forstå Ikke i størrelse eller utseende for øvrig noe fra en type trafokiosker som er i bruk i en rekke andre boligområder i Norge. Etter den oppmålingsforretning som nå er foretatt, er det bekreftet at kiosken ligger i en avstand av 1,5 m fra Olsens tomtegrense mot vest. Om avstanden til Olsens hus og kioskens beliggenhet for øvrig viser jeg til lagmannsrettens dom, og jeg viser særlig til den beskrivelse lagmannsretten etter befaring har gitt av ulempene av kiosken sett fra Olsens eiendom. Denne beskrivelse er etter min mening bekreftet av de fotografier og øvrige opplysninger som er fremlagt for Høyesterett. Jeg er derfor enig med lagmannsretten når den uttaler at Olsens besværinger over kiosken skyter over målet. For øvrig har kraftlaget også for Høyesterett gjentatt sitt tilbud om ved planering av kiosktomten og ved beplantninger så langt som mulig å dempe inntrykket av kiosken.

Det er På det rene at det er nødvendig å plassere en trafokiosk i boligområdet på Kvernenget. Videre må det antas at en flytting av kiosken - om det overhodet er mulig å finne noen annen og objektivt sett bedre tomt, noe som lagmannsretten etter befaring ikke har funnet grunnlag for - i dag minimum vil koste kr. 60.000. Det Olsen hovedsakelig bebreider kraftlaget i forbindelse med oppføringen, er som nevnt at grunneieren - som laget hadde sin avtale med - ikke fikk formelt nabovarsel ved søknaden om byggetillatelse.

På den bakgrunn jeg her har skissert, er det etter min mening unødvendig å ta stilling til Olsens forskjellige begrunnelser for sitt krav om å få trafokiosken fjernet. Det må nemlig, slik jeg ser det, være klart at Olsen ikke under noen omstendighet kan nå fram med et slikt krav overfor kraftlaget. For grannelovgivningens vedkommende viser jeg til regelen om avveining av de motstridende interesser i lovens §10 annet ledds siste punktum. En slik rimelighetsvurdering av hvilke verdier som står på spill på hver side sammenholdt med mulige begåtte feil, må etter min mening lede til samme resultat etter forvaltningslovgivningen. En rivningspåstand finner jeg må forkastes også av andre grunner. Olsen kan således ikke høres med at han Ikke

Side:1053

var fullt oppmerksom På trafokiosken da han påbegynte gravingen for sin bolig i oktober måned 1969, og han har for Høyesterett heller ikke opprettholdt anførselen om at han bygde i tillit til at kommunen ville flytte kiosken. Olsen oppførte derfor sitt hus etter den tilstand som alt eksisterte På området, og må ta følgene av det. Den siste betraktning fører også til at kommunen ikke kan bli erstatningspliktig for et mulig kjøpelyte ved det oppførte hus.

Slik denne sak har utviklet seg, og særlig fordi den synes å ha kommet skjevt ut etter den administrative klagebehandling, finner jeg likevel grunn til kort å gå inn På realiteten i Olsens hovedanførsler mot kommunen.

Formelt var det i strid med bygningslovens §94 nr. 3 når kraftlaget ikke sørget for skriftlig varsel til eller skriftlig uttalelse fra den daværende nabo Olav Hauknes da søknad om byggetillatelse ble sendt til bygningsrådet den 18. april 1969. Jeg kan imidlertid ikke se at en eventuell feil har påvirket bygningsrådets avgjørelse, jfr. prinsippet i forvaltningslovens §41. I tillegg til at Hauknes alt ved salget var kjent med kraftlagets hensikter med tomten, nevner jeg at kioskplasseringen er skjedd etter en forsvarlig og saklig vurdering av sakens tekniske, økonomiske og reguleringsmessige sider. Jeg antar ellers at bygningsrådet, slik forholdene lå an, ikke På eget initiativ hadde plikt til å undersøke oppmålingsbegjæringene for å se om ytterligere naboer - derunder Olsens rettsforgjenger Elfin Åstrøm - var kommet inn i bildet under saksbehandlingen.

Hvorvidt bygningsrådets vedtak om byggetillatelse for kiosken samtidig bare var en utfylling av gjeldende reguleringsplan eller en mindre vesentlig endring av denne i medhold av bygningslovens §28 nr. 3, kan jeg ikke se har noen avgjørende betydning for det spørsmål saken gjelder. Bygningsrådet har i alle tilfelle vært helt klar over realiteten i sin avgjørelse. Nyttet bygningsrådet i realiteten sin hjemmel etter sistnevnte paragraf, er man tilbake til spørsmålet om betydningen av unnlatt varsel, jfr. §28 nr. 5 og mine tidligere bemerkninger om varslingsplikten.

At trafokiosken etter den nå oppmålte tomt bare er plassert 1,5 m vest for Olsens tomtegrense, kan jeg heller ikke se har noen avgjørende betydning. De ulemper kiosken måtte medføre for Olsen, ville ikke i målbar grad være påvirket av om kiosken var plassert 2,5 meter lenger mot vest. Hadde Olsen ved oppmålingen insistert på en avstand På 4 meter fra tomtegrensen, må det for øvrig antas at hans tomt ville blitt inndelt i samsvar med dette.

Spørsmålet om regress mellom kraftlaget og kommunen er det etter dette ikke nødvendig å ta stilling til.

Under tvil finner jeg ikke å burde gjøre noen endring i de tidligere instansers omkostningsavgjørelser, og lagmannsrettens dom blir således å stadfeste. For' Høyesterett må imidlertid Signor Olsen ilegges saksomkostninger, jfr. tvistemålslovens

Side:1054

§180 første ledd. Det er innlevert påbudte omkostningsoppgaver. Saksomkostningene til kommunen finnes passende å burde settes til kr. 16.000, hvorav kr. 3.200 gjelder utlegg. For kraftlaget settes omkostningene til kr. 16.000, hvorav kr. 3.520 gjelder utlegg i saken mot Signor Olsen.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Signor Olsen til Rana kommune 16.000 - seksten tusen - kroner og til Helgeland Kraftlag A/L 16.000 - seksten tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Bølviken og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Olaf Spangen med domsmenn):

- - -

Den opprinnelige reguleringsplan for området Åga-Hauknes i Rana ble stadfestet av departementet den 28.9.1955. For området i Kvernenget og Kvernkroken på Hauknes ble det utarbeidet en ny reguleringsplan. Denne ble vedtatt i kommunestyret den 23.6.1966 og stadfestet av departementet den 28.11.1967. Allerede før planen var stadfestet av departementet, vedtok bygningsrådet i møte den 6. juli 1967 å godkjenne en endret plan for regulering av området, datert 15.6.1967. Endringen innebar blandt annet at det i reguleringsområdet ble sløyfet veger og at vegtraceer ble forskjøvet. Endringen ble godkjent av formannskapet i møte den 15.8.1967, men den ble ikke sendt departementet til stadfestelse da endringen ble betraktet som mindre vesentlig. Før endringen ble behandlet og vedtatt i bygningsrådet var forslaget sendt grunneierne til uttalelse. Det innkom ingen bemerkninger fra grunneierne mot forslaget til endring i reguleringsplanen.

Den 29. august 1968 ble det så foretatt ytterligere en endring i den stadfestede reguleringsplan. Endringen gikk denne gang ut på en endring i bebyggelsesplanen og en regulering av tomtegrensen for 4 tomter. Endringen ble også denne gang ansett for mindre vesentlig og ble ikke sendt departementet til stadfestelse. Den ble heller ikke forelagt formannskapet til godkjenning. For å dekke etterspørselen etter elektrisk kraft på Kvernenget på Hauknes, som var lagt ut til boligområde, var Helgeland Kraftlag A/L nødt til å bygge en transformatorkiosk i området. Etter å ha foretatt befaring i området sammen med en representant for bygningsvesenet fant de ut at transformatorkiosken hensiktsmessig kunne føres opp på en snipp utenfor den planlagte bebyggelse. Tomten egnet seg ikke til boligbebyggelse.

Side:1055

Den 20. januar 1969 konfererte kraftlaget med grunneieren om kjøp av tomt. Den 22.1.1969 sendte så kraftlaget et brev til grunneieren, Olav Hauknes hvor de blandt annet sier følgende:

«Vi har tenkt å plassere kiosken slik som vist på vedlagte utsnitt av reguleringsplanen, og en ble enige om at De var villig til å avstå grunn til kiosken som får en grunnflate på 15 m2.

Vi har forelagt plasseringen for reguleringsvesenet, som ikke har noe å innvende mot at kiosken blir plassert her.

Størrelsen av tomta foreslår vi fastsettes av bygningsvesenet, som foretar oppmåling. En ble enig om en pris på kr. 5,- pr. m2 for tomta.

Etter at oppmåling er foretatt, forutsettes det at det blir utlevert heftefritt, tinglyst skjøte når tomta er betalt.»

Den reguleringsplan Kraftlaget viste til i sitt skriv av 20.1.1969 til Olav Hauknes var den reviderte plan, datert 15.6.1967. Skylddelingsforretning for Kraftlagets tomt ble holdt den 20.2.1970 og skjøte på tomta ble skrevet den 27.5.1971.

Etter at Kraftlaget hadde fått tilsagn på tomt, søkte de den 18. april 1969 om byggetillatelse for oppføring av en transformatorkiosk på tomta. Byggesøknaden ble godkjent i Rana bygningsråds møte den 22. mai 1969. Kiosken var ikke inntegnet hverken på det reguleringskart som var stadfestet av departementet eller på de reguleringskart som var utarbeidet senere og lå til grunn for de senere reguleringsendringer. Før byggesøknaden ble sendt bygningsrådet, hadde ikke Kraftlaget sendt nabovarsel til noen og søknaden ble også godkjent i bygningsrådet uten at det forelå uttalelse fra eventuelle naboer.

Den 5. juni 1969 sendte Kraftlaget inn gravemelding. Ved påtegning på meldingen, datert 6. juni 1969 fra kommunens ingeniørvesen fikk de gravetillatelse. Gravingen på tomta ble påbegynt den 30. samme måned etter at kioskens hjørner var satt ut av kommunens reguleringsvesen. Den 20. augnst 1969 var kiosken reist.

Den tomta Kraftlaget hadde fått tilsagn på for oppføring av en transformatorkiosk, grenser til tomt nr. 263 under g.nr. 17 i Rana. Denne tomta ble ved festekontrakt av 29. april 1969 festet bort til Elfin Åstrøm. Festekontrakten ble tinglyst den 14. mai samme år. Kontrakten ble senere overdratt til saksøkeren Signor Olsen. Overdragelsen av festeretten til saksøkeren ble tinglyst den 15. juli 1969.

Den 27. august 1969 søkte så saksøker, Signor Olsen, bygningsrådet om byggetillatelse på tomta. Bygningsrådet godkjente hans søknad i møte den 4. september 1969. Den 11. samme måned skrev så saksøkeren gravemelding. Gravingen tok til i oktober måned 1969 og huset ble reist høsten og vinteren 1969/1970.

Saksøkerens hustomt, som i festekontrakten er oppgitt til å være 583 m2, er enda ikke oppmålt, men det er på det rene at grensen vil gå maksimum 4 meter fra transformatorkiosken. Tomta for transformatorkiosken er på 103,5 m2. Selve kiosken har en grunnflate på 3,55 x 4,80 meter og har en innvendig høyde på 3 meter. Avstanden fra bordkledningen på Signor Olsens hus til transformatorkiosken er 16,25 meter. Taket på trafokiosken ligger 0,65 meter høyere enn toppen på grunnmuren på Signor Olsens hus.

Ved personlig henvendelse på bygnings- og reguleringssjefens

Side:1056

kontor høsten 1969 Klaget saksøkeren over plasseringen av transformatorkiosken. Ved brev av 19. februar 1970 til Rana bygningsråd forlangte han den oppsatte trafokiosk fjernet/flyttet snarest. Saksøkerens brev ble behandlet i bygningsrådets møte den 19. mars 1970. Bygningsrådet gjorde da følgende vedtak:

«Da byggherren burde være kjent med at det var bygd trafokiosk allerede før hans byggesak ble godkjent av bygningsrådet, kan bygningsrådet ikke foreta seg noe i saken. Helgeland Kraftlag A/L pålegges å male trafokiosken, fargen må godkjennes av bygningsvesenet.»

Ved skriv av 31. mars 1970 anket så saksøkeren over bygningsrådets vedtak. I møte den 30. april 1970 opprettholdt bygningsrådet sitt vedtak av 19. mars 1970. Saka ble nå tatt opp som klagesak og oversendt formannskapet som gjorde følgende vedtak:

«Rana formannskap finner ikke at det foreligger tilstrekkelig grunn til å etterkomme de krav Signor Olsen har framsatt i sin Klage over bygningsrådets vedtak av 19. mars 1970 om ikke å foreta seg noe i spørsmålet om flytting av transformatorkiosk i Kvernenget. Klagen anbefales avvist da ulempene ikke er større enn en må regne med i et regulert strøk.»

Saksøkerens klage ble så gjennom fylkesmannen i Nordland oversendt departementet til behandling. Under klagebehandlingen ble det ikke tatt noe standpunkt til om kiosken skulle flyttes/fjernes idet dette var et spørsmål som måtte forelegges domstolene til avgjørelse. - - -

VI. Retten skal bemerke.

Saksøkeren, Signor Olsen, førte høsten og vinteren 1969/70 opp en enebolig på en festet tomt under g.nr. 17, br.nr. 19 i Rana. Festeretten til tomta hadde han med grunneierens samtykke fått overdratt fra Elfin Åstrøm. Overdragelsen er datert 15. juli 1969 og ble tinglyst samme dag. Elfin Åstrøm hadde fått feste på tomta ved kontrakt datert 29. april 1969. Hans festekontrakt ble tinglyst den 14. mai 1969.

Etter konferanse med grunneieren, Olav Hauknes, fikk Helgeland Kraftlag A/L den 20. januar 1969 tilsagn om kjøp av en tomt i Kvernenget for oppføring av en transformatorstasjon. Tomta ble av Kraftlaget tegnet inn på det reviderte reguleringskart av 15. juni 1967, nr. 2B 17, og oversendt grunneieren ved skriv av 22. januar 1969. Tomta ble ikke oppmålt før i 1970, men det var på det rene at det gjaldt en mindre tomt. Det er videre på det rene at det på dette tidspunkt ikke var festet bort noen tomter som grenset umiddelbart opp til den tomta Kraftlaget hadde fått tilsagn på å få kjøpe. Kraftlagets tomt grenset på alle sider til selgerens eiendom. Eiendomsforholdene var akkurat de samme da Kraftlaget den 18. april 1969 søkte om byggetillatelse for en transformatorkiosk på tomta. Noen naboer, eiere eller festere av eiendommer som støtte umiddelbart opp til Kraftlagets tomt og som hadde krav på nabovarsel var det derfor ikke utenom selgeren Olav Hauknes. Hauknes var på forhånd underrettet om hva tomta skulle nyttes til og retten er derfor enig med de saksøkte i at det var unødvendig å sende noe nabovarsel til ham. Det måtte være helt Klart at Hauknes, som snaut 3 måneder tidligere hadde håndgitt tomta til Kraftlaget, ikke ville ha noe å bemerke til at den nå ble bebygd i samsvar med formålet for ervervelsen.

Side:1057

Noen plikt til å gi nabovarsel til andre enn de eiere eller festere som grenset umiddelbart opp til Kraftlagets egen tomt, hadde ikke Kraftlaget. Om noen andre skulle varsles, så måtte det skje etter krav fra bygningsrådet. Bygningsrådet har etter det opplyste ikke framsatt noe slikt krav hvorfor retten finner at Kraftlaget ved innsendingen av sin søknad til bygningsrådet har oppfylt de krav loven stiller til nabovarsel.

Hvordan Hauknes disponerer sin eiendom etter å ha håndgitt en tomt til Kraftlaget for oppføring av en transformatorkiosk, er Kraftlaget uvedkommende. Hauknes må her være den nærmeste til å varsle eventuelle kjøpere om hva som har skjedd med nabotomten. Det er vel heller ikke bygningslovens mening at en byggherre etter at søknaden om byggetillatelse er sendt bygningsrådet, skal holde seg underrettet om grunneiernes disposisjoner og være pliktig til å varsle eventuelle kjøpere om at han har søkt om byggetillatelse på nabotomta. Det avgjørende tidspunkt for hvem som er naboer og skal varsles må være tiden for innsendingen av byggesøknaden.

Bygningsrådet har etter loven en klar plikt til å påse at nabovarsel er sendt ut av byggherren, men noen selvstendig plikt til å undersøke hvem som er naboer, har det ikke.

En oppgave over hvem som er naboer og gjenboere skal følge søknaden sammen med en gjenpart av varselbrevene og en kvittering for at brevene er sendt. Bygningsrådets oppgave innskrenker seg derfor til å kontrollere at oppgitte naboer og gjenboere har fått varsel. På Kraftlagets byggesøknad sto riktignok spørsmålet om naboer og gjenboere ubesvart, men hvem dette var framgikk av den situasjonsplan som lå ved søknaden, hvor avstanden fra nabogrense og annen bebyggelse var angitt. Noen annen nabo enn Olav Hauknes var det på dette tidspunkt ikke og i samsvar med det som er sagt foran anser retten at han fikk behørig varsel ved håndgivelsen av tomta slik at nytt varsel ikke var nødvendig ved innsendingen av byggesøknaden.

Noen plikt til å undersøke om grunneieren hadde solgt eller festet bort noen tomter, slik at det var blitt nye naboer i tida fra søknaden ble sendt og til den kom opp til behandling, hadde ikke bygningsrådet. I hvert fall må dette gjelde når det bare gikk en måned fra søknaden ble sendt og til den kom opp til behandling. Grunneieren må etter forholdene her være den nærmeste til å varsle eventuelle kjøpere om hvordan nabotomta var disponert og skulle bebygges. På det tidspunkt Kraftlagets byggesøknad ble godkjent av bygningsrådet var det heller ingen andre enn grunneieren Olav Hauknes og festeren Elfin Åstrøm som hadde kjennskap til at det var utsatt en ny tomt i nabogrensen til Kraftlagets tomt. Hverken den tinglyste festekontrakten eller rekvisisjonen på oppmåling ga noen opplysninger om hvor Åstrøms tomt lå. I betraktning av at Olav Hauknes er eier av en større eiendom som det på dette tidspunkt ble utgått en rekke tomter fra, finner heller ikke retten at bygningsrådet på grunnlag av de foreliggende opplysninger hadde noen direkte oppfordring til å foreta eller foranstalte foretatt en nærmere undersøkelse av naboforholdene. Om bygningsrådet i dette tilfelle skulle ha forlangt at også eierne og festerne av tomter, som ikke grenset umiddelbart opp til Kraftlagets tomt skulle varsles, beror

Side:1058

på et skjønn som retten ikke kan overprøve. Om de endringer i den stadfestede reguleringsplan som bygningsrådet vedtok i møte den 6. juli 1967 og 29. august 1968 skal karakteriseres som mindre vesentlige endringer eller ikke og ikke trenger departementets stadfestelse, finner retten det unødvendig å ta standpunkt til da reguleringsplanen med de vedtatte endringer må anses bindende for såvel grunneieren som de som senere har festet tomter i reguleringsområdet.

Transformatorkiosken var da Kraftlagets byggesøknad ble behandlet i bygningsrådet ikke tegnet inn på det gjeldende reguleringskart og var heller ikke tatt med i bebyggelsesplanen for området. Plasseringen av tranformatorkiosken i Kvernenget var derfor i strid med den gjeldende reguleringsplan.

For levering av strøm til et regulert strøk er det nødvendig med en eller flere transformatorer i området. Transformatoren må monteres i egne kiosker, enten i egne bygg eller i tilknytning til et egnet boligeller industribygg. Et transformatorbygg går etter rettens vurdering inn som en nødvendig og integrert del av en boligbebyggelse. Bygningsrådets vedtak av 22. mai 1969 om å godkjenne Kraftlagets byggesøknad var derfor ikke i strid med formålet for grunndisponeringen i den gjeldende reguleringsplan. Innenfor det området som var avsatt til boligbebyggelse etter reguleringsplanen, hadde bygningsrådet med hjemmel i reguleringsvedtektene rett til å godkjenne anlegg av butikker, lager, mindre verksteder m.v. Reguleringsvedtektene måtte derfor også gi bygningsrådet hjemmel til å godkjenne anlegg av annen bebyggelse som var nødvendig for at livet i boligområdet skulle fungere normalt. For å kunne godkjenne Kraftlagets byggesøknad var det derfor bare nødvendig med en endring i den vedtatte bebyggelsesplan. En slik endring må karakteriseres som mindre vesentlig i relasjon til bygningslovens §28 og kan vedtas av bygningsrådet uten godkjennelse eller stadfestelse av departementet eller fylkesmannen.

Mindre vesentlige endringer i en reguleringsplan kan som nevnt vedtas av bygningsrådet etter at eierne av de eiendommer som direkte berøres av endringen har hatt høve til å uttale seg. I dette tilfelle var det bare grunneieren Olav Hauknes som direkte ble berørt av endringen og hans samtykke forelå allerede ved håndgivelsen av tomta til Kraftlaget. Formelt lå derfor alt til rette for at bygningsrådet kunne fatte gyldig vedtak om en reguleringsendring. Da en representant fra bygningsvesenet var sammen med en representant for Kraftlaget ved valget av tomt og bygningsrådet under sin behandling av byggesøknader har reguleringskartet foran seg, finner ikke retten det tvilsomt at rådet under behandlingen av Kraftlagets byggesøknad var Klar over at transformatorkiosken kom i strid med den gjeldende bebyggelsesplan. Om det ikke kom direkte til uttrykk i bygningsrådets vedtak at det her gjaldt en mindre vesentlig reguleringsendring så finner retten at en slik reguleringsendring var innebygget i bygningsrådets vedtak om å godkjenne byggesøknaden fra Kraftlaget. Resultatet ville vel også her ha blitt det samme enten bygningsrådet hadde behandlet saka som en reguleringsendring eller som en vanlig byggesøknad.

I samsvar med det som er sagt foran finner ikke retten at det hefter slike mangler og feil ved bygningsrådets behandling av Kraftlagets

Side:1059

byggesøknad at dets vedtak av 22. mai 1969 kan kjennes ugyldig. Rana kommune blir derfor å frifinne for saksøkerens prinsipale påstand.

Det er som anført foran hverken usedvanlig eller upåregnelig at det føres opp transformatorkiosker i områder som etter reguleringsplanen er avsatt til boligformål. Disse kioskene, som av utseende er mindre pene og derfor vanskelige å innpasse i den øvrige bebyggelse, legges derfor som regel på steder hvor de er lite synlig og hvor de blir til minst mulig sjenanse for den øvrige bebyggelse. Usedvanlig og upåregnelig var det dertor for de som hadde festet tomter og skulle bygge eller allerede hadde bygd i Kvernenget at det ble ført opp en transformatorkiosk på et sentralt og lett synbart sted i boligområdet og midt i utsiktslinjen fra stuevinduene for en del av boligene. Spesielt er dette et forhold som gjør seg sterkt gjeldende på nabotomten til kiosken, en tomt som er festet og bebygd av saksøkeren, Signor Olsen. Han har transformatorkiosken stående rett utenfor sitt stuevindu. Avstanden fra stuevinduet til kiosken er 16,25 meter. Mønet på kiosken ligger dessuten 65 cm. høyere i terrenget enn toppen på grunnmuren på hans hus og den skjermer for utsikten fra hans stuevindu. Kiosken stenger delvis for utsikten utover Ranafjorden og virker dessuten som en blikkfanger fra saksøkerens stuevindu. Et faktum som bidrar til å gjøre kiosken enda mer sjenerende, er at den blir griset til med usedlige tegninger og uttrykk. Retten finner det derfor ikke tvilsomt at transformatorkiosken er til sjenanse for saksøkeren og også representerer et kjøpelyte ved hans hus. Transformatorkiosken tilfredsstiller heller ikke hverken i seg selv eller i forhold til omgivelsene, de rimelige skjønnhetshensyn som en måtte vente at bygningsrådet hadde tatt ved å gi tillatelse til oppføring av en transformatorkiosk i et boligstrøk. Retten finner det godtgjort at det var teknisk mulig å bygge transformatorkiosken i Kvernenget på et annet sted i boligområdet hvor den ville ha vært mindre synlig, vært til minimal ulempe for beboerne og uten å ha kommet i strid med de rimelige krav til skjønnhet som en må kunne forlange i et boligstrøk. Meromkostningene ved å plassere kiosken på et slikt sted ville også ha blitt minimale. Ved avgjørelsen av hvor tomta for transformatorkiosken skulle ligge, ser det for retten ut for at hverken kommunen eller kraftlaget har hatt noen tanke for hvordan kiosken ville bli liggende i forhold til boligbebyggelsen. Det som ser ut for å ha vært avgjørende for de saksøkte, var at tomta lå nær veg og var lett å komme til og til å bebygge. Selv om transformatorkiosken er både nyttig og nødvendig for boligområdet, finner retten at den uten nevneverdige meromkostninger eller ulemper kunne ha vært plassert et annet sted slik at skadene og ulempene for naboene og da spesielt for den nærmeste nabo, saksøkeren Signor Olsen, kunne ha blitt betraktelig mindre.

Ved avgjørelsen av hvilke skader saksøkeren er påført ved transformatorkiosken, har en ikke bare lagt vekt på verdiforringelsen av hans eiendom, men også på ødeleggelsen av estetiske verdier.

Transformatorkiosken er idag til såvel urimelig som unødvendig skade for saksøkeren og hans eiendom. Forholdet rammes av grannelovens §2 første ledd. For anvendelse av grannelovens §2 er det etter rettens mening likegyldig hvem som bygget først, Kraftlaget eller saksøkeren,

Side:1060

søkeren, idet forbudet i loven ikke bare er rettet mot å sette i verk eller å gjøre noe, men også mot å ha noe stående som er til urimelig eller unødvendig skade eller ulempe for naboeiendommen.

Da transformatorkioskens plassering i dag er i strid med nabolovens §2, har saksøkeren krav på at forholdet blir rettet i medhold av grannelovens §10. Rettingen kan bare skje ved at kiosken flyttes eller fjernes. Saksøkerens subsidiære påstand blir derfor å ta til følge og Helgeland Kraftlag A/L pålegges å flytte/fjerne transformatorkiosken i Kvernenget. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jon Fjalstad, Tor G. Christensen og Birger Lassen):

- - -

Lagmannsrettens bemerkninger:

I. I ankesaken mellom Signor Olsen og Rana kommune er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten. Signor Olsens realitetspåstander overfor kommunen er som det fremgår av hans anførsler bygget på forvaltningsrettslig grunnlag. Holdbarheten av hans prinsipale påstand om at kommunen skal pålegge kraftlaget å fjerne transformatorkiosken, kan det etter lagmannsrettens mening settes et spørsmålstegn ved allerede på et generelt forvaltnings- og bygningsrettslig grunnlag. Tas denne påstand til følge, forekommer det således lagmannsretten at domstolene beveger seg inn på forvaltningens - i dette tilfellet bygningsmyndighetenes - kompetanseområde. Det gjelder her utøvelse av forvaltningsmyndighet på et felt hvor det ikke dreier seg om rent lovbundne vedtak, men om et saksområde hvor det i betydelig grad også er aktuelt med utøvelse av et forvaltningsrettslig skjønn. Om det kan konstateres feil eller mangler ved forvaltningsvedtak etter bygningsloven, vil situasjonen for eksempel ofte være den at slike feil tec. kan repareres av forvaltningen. Det er nok så, som påpekt fra Olsens side, at domstolene er tillagt kompetanse også av mer forvaltningspreget art i saker som har med fjerning tec. av ulovlig oppførte bygninger å gjøre, jfr. bygningslovens §114. Etter denne bestemmelse kan således domstolene prøve i sin fulle bredde forelegg utferdiget av bygningsrådet med pålegg om rivning og lignende. Men av dette at domstolene ved positiv lovbestemmelse er tillagt en sensurfunksjon på et nærmere angitt område, kan en etter lagmannsrettens mening ikke trekke den konsekvens at domstolene på selvstendig grunnlag - etter påstand fra for eksempel naboer - skal kunne avgjøre at bygningsmyndighetene skal påby riving av et byggverk. Lagmannsretten vil likevel ikke utelukke at det kan tenkes tilfelle hvor dette vil være berettiget. Men i dette tilfellet ligger saken etter rettens mening slik an at en konkret forankret vurdering på den ene siden av bygningsrådets saksbehandling og vedtak i det hele, på den andre siden av Signor Olsens situasjon og plass i bildet, må føre til at verken hans «rivningspåstand» eller hans erstatningspåstand kan føre frem.

Olsens hovedinnvending mot bygningsrådets saksbehandling knytter seg til unnlatelsen av å sende nabovarsel i samsvar med bygningslovens §94 pkt. 3. Herredsretten har drøftet dette spørsmål inngående. Det gjelder både den faktiske og rettslige siden av saken.

Side:1061

Lagmannsretten viser til og tiltrer i det vesentlige herredsrettens domspremisser på dette punkt. - - -

Olsens kritikk av og innvendinger mot den senere administrative klagebehandling og mot de kommunale myndigheters saksbehandling etter at departementet hadde behandlet saken, finner lagmannsretten ikke grunn til å komme inn på. Det kan ikke skjønnes at de forhold han for så vidt har påberopt, kan få betydning ved den rettslige vurdering av saken.

Den såkalte reguleringsmessige siden av saken er ikke uten problemer. At oppføringen av kiosken ikke var hjemlet i den reguleringsplan som gjaldt da det ble søkt om byggetillatelse, synes det å være enighet om mellom partene i ankesaken. Kommunen og kraftlaget prosederer således ikke på at oppføring av kiosken var hjemlet i de approberte reguleringsbestemmelsene, som var gjeldende også etter de approberte reguleringsendringer av 1967 og 1968, omtalt i herredsrettens dom. Videre prosederes det fra disse parter ikke på at bygningsrådet hadde generell hjemmel for å dispensere for eksempel fra reguleringsplanen. Såvidt forståes har Rana kommune således ikke vedtekt om generell dispensasjonsmyndighet etter bygningslovens §7 pkt. 2.

Det er ikke til å komme forbi at bygningsrådets vedtak av 22/5 1969 om å tillate oppføring av kiosken ikke i formen fremtrer som et vedtak om reguleringsendring. Utøvelse av bygningsrådets vedtektsfestede kompetanse til å foreta mindre vesentlige reguleringsendringer (uten å innhente godkjennning av kommunestyre og departement, og uten utlegging til offentlig ettersyn), forutsetter vel et uttrykkelig tilkjennegivende fra rådet om at det har vurdert endringen som mindre vesentlig. Iallfall bør det stilles det minimumskrav at vedtaket viser til bygningslovens §28, pkt. 3. Slik vedtaket er formulert, har en strengt tatt ikke noen garanti for at bygningsrådet har vurdert reguleringsendringens karakter, vesentlighet, og domstolene mangler grunnlag for å kunne kontrollere om bygningsrådet for så vidt har utøvd et forsvarlig skjønn. Men på et reelt grunnlag er det vanskelig å skjønne at disse egenskaper ved vedtaket kan danne grunnlag for en påstand fra Olsen om rivning eller erstatning. Det dreier seg om et byggeformål som tar sikte på å tilgodese strømforsyning i strøket, altså ikke om noe «fremmedelement» der, men - som herredsretten uttrykker det - om et bygg som går inn «som en nødvendig og integrert del av en boligbebyggelse». Det heldigste hadde unektelig vært at plasseringen av kiosken allerede hadde vært bestemt i forbindelse med reguleringsplanen for øvrig. Men at dette ikke skjedde, kan ikke betegnes som en feil av betydning for vår sak. Med hensyn til påbudet i lovens §28 pkt. 5 om at berørte eiere og festere skal gis anledning til å uttale seg, viser lagmannsretten til det som foran er anført om forholdet til grunneieren, Olav Hauknes. Det er i det hele vanskelig å skjønne at bygningsrådet, da det behandlet og innvilget kraftlagets byggesøknad, vurderte byggeprosjektet på et annet og mindre forsvarlig grunnlag enn tilfellet ville vært om de formelle saksbehandlingsregler, som kan utledes av lovens §28, var blitt fulgt til punkt og prikke. Muligens ville saksbehandlingen i sistnevnte tilfelle tatt lengere tid, og rent faktisk ville sjansene i så fall kanskje vært større for at Signor Olsen var

Side:1062

kommet inn bildet på et tidligere stadium, noe som imidlertid etter rettens mening ikke kan få betydning for den rettslige vurdering.

Disse betraktninger leder over til Olsens tredje hovedinnvendig mot vedtakets gyldighet, nemlig at det bygger på et uriktig faktisk grunnlag. Lagmannsretten kan ikke se at de forhold som Olsen i den anledning påberoper, kan danne grunnlag - alene eller sammen med hans andre angrep - for påstanden om rivning eller erstatning.

a. Olsen har rett i at det på den situasjonsplan kraftlaget opererte med, og såvidt skjønnes innsendte til bygningsrådet da det søkte om byggetillatelse, var inntegnet den bebyggelsesplan for tilgrensende områder som var et ledd i den tidligere gjeldende reguleringsplan. Etter denne tidligere gjeldende plan ville kiosken ikke i samme grad som etter den nye plan ligge i siktlinjen for (den ennå ikke oppførte) boligbebyggelsen på blant annet Olsens senere tomt. Daværende overingeniør hos bygnings- og reguleringssjefen, nå reguleringssjef, Bjørn Hammer, har som vitne forklart at han ikke direkte kan huske akkurat dette forhold. Men etter alminnelig erfaring kan han ikke tenke seg annet enn at bygningsrådet var klar over hva bebyggelsesplanen etter den forholdsvis nylig vedtatte reguleringsendring av 1968 for så vidt gikk ut på, den gang byggetillatelse ble gitt for kiosker. Også for lagmannsretten står det som usannsynlig at bygningsrådet ikke har bygget sitt vedtak på den aktuelt gjeldende reguleringsplan. Det ideelle ville selvsagt vært, siden kraftlaget hadde innsendt en foreldet situasjonsplan, om bygningsrådet i sin protokoll hadde bemerket noe om dette. Men det ville etter lagmannsrettens mening ikke være holdbart om man la til grunn at bygningsrådet hadde operert med feilaktige forutsetninger på dette punkt.

b. Under sakens gang har det vært gitt tilsynelatende motstridende opplysninger fra kommunalt hold om den reguleringsmessige karakter av det areal kiosken ble oppført på, for så vidt som det har vært gitt uttrykk for dels at det var et friareal, dels et boligareal. Fra Olsens side er det lagt betydelig vekt på denne uoverensstemmelse, og han hevder at arealet var regulert boligareal. Lagmannsretten kan ikke skjønne at man her står overfor noe selvstendig poeng i saken. Det kan etter de forskjellige reguleringsendringer som i årenes løp er foretatt i området, kanskje være noe uklart om arealet reguleringsmessig har (hadde) karakter av et friareal i forhold til bygningslovens §25 pkt. 4 eller av et felles-areal i forhold til §26f. Poenget i denne forbindelse må imidlertid være at det er på det rene og erkjent av kommunen og kraftlaget- jfr. bemerkningene foran om den reguleringsmessige siden av saken - at kiosken ble oppført, og av bygningsrådet bevisst tillatt oppført, på et areal som etter gjeldende regulering ikke var forutsatt bebygget. Problemene i den forbindelse er drøftet foran.

c. Teknisk rådmann har i en innstilling, datert 12/6 1970, under klagebehandlingen anført at kiosken er plassert 4 meter fra Olsens tomtegrense. Olsen på sin side viser til at kiosken står bare ca. 1,5 meter fra grensen for kiosktomten ifølge målebrevet for denne.

Situasjonen for så vidt dette punkt angår er den at Olsens tomt ennå ikke er oppmålt. Det har visstnok sammenheng med at både Olsen og oppmålingsvesenet foretrekker å vente på utfallet av rettssaken.

Side:1063

Utenkelig er det ikke at situasjonen etter oppmålingen vil være at det mellom kiosktomtene og Olsens tomt blir liggende igjen en «strimmel» av utgangseiendommen til Olav Hauknes. Helt treffende er iallfall ikke den forannevnte opplysning i rådmannens innstilling. Det vesentlige i denne forbindelse synes imidlertid å være avstanden mellom kiosken og bebyggelsen på Olsens tomt. Om denne avstand kan det ikke sees at det har vært operert med uriktige forutsetninger fra kommunalt hold.

d. I sin innstilling av 12/6 1970 har teknisk rådmann videre gitt uttrykk for at nivåforskjellen mellom kiosktomten og det høyereliggende terreng ved nærmeste del av Olsens hus er 5 meter. Dette er ikke korrekt. De riktige data av betydning for vurdering av nivåforholdene fremgår imidlertid av bygningssjefens brev av 2/9 1970 til rådmannen. Det er på det rene at også dette siste brevet fulgte med ved ekspedisjon av klagesaken til fylkesmannen og departementet. Lagmannsretten kan ikke legge noen vekt på dette forhold ved den rettslige vurdering.

e. I bygningsrådets vedtak er ikke kommet til uttrykk at den estetiske siden er vurdert i forbindelse med byggetillatelsen for kiosken. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at dette godtgjør at rådet ikke på pliktsmessig måte har vurdert også denne siden av saken.

Det er ikke nødvendig eller oppfordring til for retten å innlate seg på noen vurdering - fortolkning - av departementets bemerkninger i brev av 11/3 1971 om domstolenes kompetanse.

Lagmannsretten kan etter den forutgående drøftelse - jfr. også henvisningen foran til herredsrettens domspremisser - ikke finne at det er begått feil av en slik art og betydning at det kan fastslås at oppføring av kiosken er ledd i en ugyldig forvaltningsakt. Iallfall ligger etter rettens mening saken slik an at Signor Olsen ikke kan påberope seg ugyldighet, eller andre feil, i den forstand og med den virkning at han kan kreve av kommunen at kiosken skal besørges revet eller at erstatning kan ytes. Vel er han den nærmeste nabo og for så vidt den som er mest utsatt for eventuelle sjenanser ved naboskapet med kiosken. Men det må, også når det er spørsmål om de forvaltningsrettslige virkninger, være riktig å trekke inn i vurderingen også andre sider ved Olsens situasjon. Det må således slik retten ser det, få betydning at Olsen, som angivelig «fornærmet» part, påberoper seg sin stilling ikke bare som tomtebesitter, men også - og først og fremst - som huseier, og videre at han som huseier har etablert seg på nabotomten først etter at kiosken var et faktum. I ankesaken har Olsen forklart at han ble klar over kiosken samme dagen som gravningsarbeidene for hans eget hus begynte. Han forklarer videre at han også før dette hadde sett kiosken, men ikke oppfattet hva den var, fordi det dengang var en rekke andre åpenbart provisoriske byggverk og lignende - «skrammel og skrot» - i det umiddelbart tilstøtende område. Han reflekterte derfor opprinnelig ikke spesielt over det som han senere, da gravingen på hans egen tomt tok til, oppfattet var en permanent trafokiosk. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på holdbarheten av disse sistnevnte betraktninger, i og med at det er på det rene at Olsen satte igang byggearbeidene vel vitende om kiosken. Retten må erklære seg enig

Side:1064

med kommunen i at Olsen i stedet da burde tatt opp med den spørsmålet om å få en annen tomt, eventuelt om å få erstattet redusert verdi av festetomten - festeretten, og eventuelt annet tap. Dette ville være om en så kan si den adekvate måten å løse saken på - på rettslig eller ikke-rettslig grunnlag. Det er anført av kommunen, og ikke motsagt av Olsen, at det ville vært kurant på det daværende tidspunkt å skaffe annen tomt for ham. Olsen valgte i stedet å satse på at kiosken skulle vekk, og han påbegynte og fullførte bygging av sin enebolig uten å ha tilnærmet visshet for at hans aksjon mot kommunen og kraftlaget ville føre frem. Lagmannsretten kan ikke godta hans anførsel om at de kommunale saksbehandlere han snakket med, tilsynelatende inntok en velvillig holdning overfor hans aksjon og at de sørget for at spørsmålet om alternative plasseringsmuligheter for kiosken ble utredet. Han måtte fra første stund være Klar over at hans rivningskrav hadde en i beste fall usikker skjebne, og han var selv den nærmeste til å vurdere hvilke skritt han burde ta, og til å ta risikoen for sine vurderinger. På denne bakgrunn forekommer det lagmannsretten at en rivning av kiosken ville være en uforholdsmessig drastisk reaksjon, og dette - innenfor visse grenser- uten hensyn til karakteren og betydningen av eventuelle feil knyttet til den forvaltningsmessige beslutningsprosess.

Når det spesielt gjelder erstatningskravet, refererer dette seg i overveiende grad til det påståtte salgslyte ved selve huset, altså en verdi som er skapt etter at den angivelig ansvarsbetingende handling var begått. Retten oppfatter ikke Olsen slik at han subsidiært krever erstattet tapt verdi av selve tomten (festeretten), et tap som retten for øvrig etter bevisførselen og prosedyren i saken ikke ville hatt holdepunkter for å utmåle, om det hadde foreligget ansvarsgrunnlag for kommunen. De mulige erstatningsrettslige konsekvenser av at Olsens tomt etter foretatt oppmåling eventuelt - som følge av kiosken - får et mindre areal eller en annen arrondering enn hans festekontrakt forutsetter, foreligger ikke til behandling i vår sak.

Herredsrettens dom vil etter dette bli stadfestet i forholdet mellom Olsen og kommunen. - - -

II. Lagmannsretten behandler deretter ankesaken mellom Helgeland Kraftlag A/L og Signor Olsen.

Når Olsen ikke har fått medhold i sine påstander - basert på et forvaltningsgrunnlag - overfor kommunen (jfr. avsnitt I), følger derav uten videre at han heller ikke kan gis medhold på et slikt grunnlag overfor kraftlaget. Det prosederes da fra Olsens side såvidt forstås ikke på at han forvaltningsrettslig skal stå sterkere overfor kraftlaget enn overfor kommunen.

Det står tilbake å behandle den naborettslige siden av saken, nærmere bestemt om granneloven av 16. juni 1961 gir hjemmel for Olsens krav om at kraftlaget skal fjerne kiosken, slik herredsretten er kommet til. Lovens §10 taler om retting av naborettsstridig tilstand etc. Bortsett fra erstatning - en påstand som Olsen på fallrepet har frafalt - har eventuelle mellomløsninger mellom det å fjerne kiosken og å tillate at den blir stående ikke vært brakt inn i bildet, heller ikke fra kraftlagets side, iailfall ikke på rettslig grunnlag. Når kraftlaget har gitt uttrykk for at det er villig til for eksempel å foreta beplantninger,

Side:1065

er dette ikke ut fra rettslige betraktninger. Slik saken står, antar retten derfor at det for så vidt er tale om et enten - eller.

Kraftlagets prinsipale anførsel går ut på at det hadde samtykke fra grunneieren, Olav Hauknes, til å bygge trafokiosken. Det følger da, hevdes det, av lovens §1 at §2 overhodet ikke kommer inn i bildet. Det fremgår ikke at denne anførsel ble gjort gjeldende for herredsretten, og herredsretten har da heller ikke drøftet dette problem. Anførslen er imidlertid reist i ankeerklæringen, og Olsen har ikke gjort prosessuelle innvendinger i den anledning.

Den faktiske siden av dette spørsmål er det redegjort for i herredsrettens domspremisser, for så vidt som kraftlagets brev av 22/1 1969 til Hauknes er gjengitt der. Hauknes har møtt som vitne også i lagmannsretten. Det kan i det hele tatt ikke reises tvil om at Hauknes var innforstått både med at det skulle bygges en kiosk og med den nærmere plassering. Selve utformingen av kiosken var ikke blitt forelagt ham. Men han hadde på sin side ikke tatt noe forbehold i den retning overfor kraftlaget, og av hans vitneprov fremgår klart at dette ikke var noe poeng for ham. Det er på det rene at Hauknes på det tidspunkt kraftlaget henvendte seg til ham, allerede hadde håndgitt «Olsen-tomten» til Elfinn Åstrøm, nemlig i 1968, men dette var kraftlaget ikke klar over. Festekontrakten med Åstrøm ble først opprettet etter at kraftlaget hadde fått tillatelse til å disponere over arealet til bygging av trafokiosk. Da Åstrøm fikk tinglyst sin festekontrakt, nemlig 14/5 1969, og da Signor Olsen fikk tinglyst transport på denne festekontrakt, nemlig 15/7 samme år, hadde kraftlaget på sin side ennå ikke fått tinglyst hjemmel til sin tomt. Av tinglysingslovens rettsvernsregler - prinsippet om grunnbokens negative troverdighet - kan man neppe, slik retten forstår det, utlede at manglende tinglysing av rettsstiftelser kan påberopes i naboforhold. Dette kan i vår sak tenkes å ha betydning på to måter. For det første kan det spørres om Hauknes, i og med at han allerede i 1968 hadde håndgitt tomt til Åstrøm, til tross for den manglende tinglysing av håndgivelsen var legitimert i 1969 overfor kraftlaget til å forføye med virkning for nabointeresse til Åstrøm (og dennes rettsetterfølger Olsen). På den annen side er det vel neppe slik at Åstrøm/Olsen kan påberope ekstinktivt erverv i forhold til kraftlaget på grunnlag av manglende tinglysing av rettsstiftelser vedkommende kraftlagets tomt. Det er for øvrig på det rene at kraftlaget hadde påbegynt graving for kiosken før Olsen ervervet festeretten til sin tomt. Hvorvidt kraftlaget kan påberope grannelovens §1, forekommer i det hele lagmannsretten å være tvilsomt. Da lagmannsretten i motsetning til herredsretten er kommet til at Olsen av andre grunner ikke kan kreve fjernet kiosken i medhold av §10, finner en det imidlertid unødvendig å ta standpunkt til om §1 kan avvendes.

Lagmannsretten finner således at kraftlaget ikke har overtrådt lovens §2 i forhold til Olsen. Ved vurderingen av om det foreligger en urimelig eller unødig skade eller ulempe i forhold til ham, må det tas utgangspunkt i at trafokiosken har en nødvendig funksjon i strøket. For det første kan lagmannsretten ikke finne at kiosken representerer en «uturvande» skade eller ulempe overfor Olsen. Etter bevisførselen må godtas at valget av kiosktomten har skjedd ut fra en

Side:1066

forsvarlig og saklig vurdering, basert på økonomiske betraktninger da særlig i forbindelse med adkomstforholdene, og dessuten på tekniske hensyn. Ut fra begge disse grupper av hensyn blir i virkeligheten valgmulighetene sterkt begrenset. De alternative plasseringsmuligheter som senere har vært brakt inn i bildet, synes - bedømt også etter situasjonen i 1969 - å reise økonomiske og tekniske problemer som ikke gjør seg gjeldende for den valgte tomt. Dessuten vil en rekke av de antydede alternative plasseringer såvidt skjønnes bare føre til en overføring av nabo-problemer på andre villa-eiere i området. Lagmannsretten kan således ikke dele herredsrettens vurdering om dette. Det er nok så at kiosken estetisk sett kunne vært mer vellykket. Men dette siste moment kan ikke medføre at den kan stemples som en uturvande skade eller ulempe.

Ved drøftelsen av urimelighetskriteriet finner lagmannsretten å måtte gi uttrykk for den oppfatning at' Olsens reaksjon overfor kiosken i høy grad har preg av å være subjektivt betinget og at hans besværinger skyter betydelig over målet. De objektive data med hensyn til nivåforhold og avstand fremgår av det foran omtalte brev av 2/9 1970 fra bygningsvesenet. Der heter det at topp av grunnmur på Olsens hus ligger 0,65 m lavere enn mønet på kiosken, og at avstanden fra bordkledningen på huset hans til kiosken er 16,25 m. Under åstedsbefaringen konstaterte lagmannsretten at kiosken fra stuevinduet hos Olsen bare i uvesentlig grad tar vekk utsikt, og da overhodet ikke utsikt til sjøen. Derimot skjermer kiosken mot veien nedenfor kiosktomten, noe som vel egentlig ikke kan betegnes som en ulempe for Olsen. I sittende stilling i stuen hos Olsen er det nærmest ikke mulig å få øye på kiosken, på grunn av rekkverket på verandaen hans'. Det som med god grunn kan innvendes mot den, er at den er en blikkfanger, for den som står og ser ut fra stuevinduet eller som befinner seg ute på tomten hans. Estetisk sett er den som nevnt ikke vellykket. Men lagmannsretten kan ikke være enig i at den naborettslige tålegrense er overskredet. De negative estetiske egenskaper skulle det være forholdsvis kurant å dempe - langt på vei - virkningene av, for eksempel ved beplantninger. Kraftlaget har som nevnt erklært seg beredt til dette.

Det er ikke påberopt ulemper i forbindelse med støy og forstyrrelse av mottakingsforhold for radio og fjernsyn.

Ved rimelighetsvurderingen vil det etter lagmannsrettens mening ikke være riktig å se bort fra at Olsen etablerte seg som huseier etter at kiosken var et synlig faktum for ham, jfr. bemerkningene foran. Uttalelsene i forarbeidene til granneloven (Rådsegn 2, side 19), som Olsen har vist til, og som omhandler tidsprioritetens underordnede betydning i naboforhold, synes ikke å ha samme tyngde i en situasjon som den foreliggende, som de har i mange andre forhold.

Lagmannsretten er klar over at det i saken er vist til kritikk av kiosken også fra annet hold. Retten vil ikke ta avstand fra denne kritikk som ubeføyet. Men ved den naborettslige vurdering kan de påberopte meningsytringer tec. om kiosken ikke slå gjennom overfor betraktningene foran om kioskens funksjon, om alternative plasseringsmuligheter, om tidspunktet for Olsens etablering etc. Når det spesielt gjelder den skriftlige henvendelse av 29/8 1971 fra en rekke naboer til

Side:1067

Rana natur- og miljøvernutvalg, kan det for øvrig være grunn til å peke på at henvendelsen, som er skrevet og forfattet av Olsen, blant annet inneholder en anmodning om å «rette på fasaden». Olsen har under ankeforhandlingen forklart at dette er en utilsiktet trykkfeil, idet det var hans mening at det i steden for det gjengitte uttrykk skulle stått «rette på fadesen».

Lagmannsretten vil tilføye at selv om det skulle være så at grannelovens §2 kunne anses overtrådt i forhold til Olsen, så ville det etter rettens vurdering være grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen i §10 annet ledds 2. setning, og med hjemmel i denne bestemmelse avgjøre at kiosken kunne bli stående. Retten er ikke enig med Olsen i at denne bestemmelse prinsipielt er uanvendelig etter at han frafalt sin erstatningspåstand, og i og med at kraftlaget på sin side ikke subsidiært har nedlagt påstand om at kiosken skal bli stående, mot erstatning - vederlag. Kraftlaget har bestemt gitt uttrykk for at det vil foretrekke at kiosken blir stående, med plikt for laget til å betale Olsen eventuelt vederlag etter §10 annet ledd, fremfor at den blir påbudt fjernet. At Olsen, slik retten har oppfattet det ut fra mer eller mindre taktiske motiver, har funnet det for godt under ankeforhandlingen å frafalle sin subsidiære erstatningspåstand, og at kraftlaget ikke har funnet grunn til å nedlegge formell (subsidiær) påstand om at kiosken skal bli stående mot vederlag, bør ikke føre til at denne unntaksbestemmelse blir uanvendelig. Slik saken for øvrig ligger an, mener lagmannsretten at omkostningene og ulempene i det hele med å fjerne kiosken ville stå «i mishøve til gagnet». Foruten til bemerkningene foran viser retten til det fremlagte brev, datert 26/3 1973, fra overingeniør Norum til kraftlaget, med kostnadsberegning for fjerning av kiosken. Det er såvidt skjønnes ikke urealistisk å regne med at kostnadene, slik som antydet i ankesaken, vil nærme seg kr. 50.000,-. Kraftlaget er på sin side etter rettens mening «ikkje noko nemnande å leggja til last».

Lagmannsretten finner på den andre siden ikke grunn til å ta standpunkt til om samtykket fra Olav Hauknes erstatter eller sidestilles med oreigningssamtykke eller - hjemmel i forhold til §10 tredje ledd slik kraftlaget prosederer på.

Etter dette er lagmannsretten, i motsetning til herredsretten, kommet til at kraftlaget ikke kan tilpliktes å fjerne kiosken. Lagets påstand om frifinnelse vil derfor bli gitt medhold. - - -