Rt-1975-1118

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1975-12-11
Publisert:	Rt-1975-1118
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 177B/1975
Parter:	A (høyesterettsadvokat Wilhelm Mordt) mot B (advokat Else Bugge Fougner - til prøve).
Forfatter:	Mellbye, Christiansen, Michelsen, Endresen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §423, Ekteskapsloven (1918) §41, §48, §54, §56, §57, Folketrygdloven (1966), Lov om forsørgerstønad til skilte (1971), LOV-1974-12-20

Dommer Mellbye: Den ankende part, A, har 19. februar 1975 fått bevilling til å anta A som slektsnavn i stedet for - - - Under det sistnevnte navn er han benevnt i byrettens og lagmannsrettens dommer. Ankemotparten har før sakens pådømmelse i lagmannsretten tatt opp igjen slektsnavnet B, som hun bar før sitt ekteskap med den ankende part.

A og B ble gift 5. mai 1973. De hadde kjent hverandre siden oktober 1971, ble forlovet 1. juni 1972, fikk en datter sammen 18. januar 1973 og flyttet sammen i felles bolig i februar 1973.

Hustruen tok ut separasjonsstevning 23. november 1973. Mannen motsatte seg først separasjon, men avfant seg senere med separasjonskravet. Moss byrett avsa dom i separasjonssaken 15. februar 1974 med slik domsslutning:

«1. Fru A (B) og A separeres i medhold av ekteskapslovens §41.

2. Fru A (B) tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet C.

3. Fru A (B) gis inntil skifte finner sted bruksretten til den felles leilighet i X.

4. I underholdsbidrag betaler A fra 15. februar 1974 kr. 800,-

- åttehundre 00/100 - til fru A og kr. 250,- -

tohundreogfemti 00/100 - til barnet G, alt pr. måned, forskuddsvis og

ukrevet.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Som følge av dommen flyttet mannen ut av den felles bolig.

A påanket byrettens dom til lagmannsretten for så vidt angikk domsslutningens punkt 4, underholds- og oppfostrings-

Side:1119

bidraget. Eidsivating lagmannsrett avsa dom i ankesaken 14. mars 1975. Dommen har denne slutning:

«1. A tilpliktes å betale B oppfostringsbidrag for partenes

fellesbarn C, født xx.xx.1973, med kr. 500,-, - femhundre 00/100

- pr. måned med virkning fra 15.02.1974.

2. A tilpliktes å betale B til hennes eget underhold kr. 550,-,

- femhundreogfemti 00/100 - pr. måned med virkning fra

15.02.1974.

3. I det beløp A er tilpliktet å betale etter punktene 1 og 2

foran går til fradrag det bidragsbeløp han har betalt etter

15.02.1974.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. En anke over saksbehandlingen er frafalt under saksforberedelsen.

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det ved bevisopptak gitt forklaring av begge parter. Dessuten er det fremlagt en del opplysninger om partenes økonomiske forhold. Partsforklaringene supplerer saksfremstillingen i de foregående dommer på en del punkter som er av betydning.

Det fremgår således ikke av lagmannsrettens dom om retten har hatt kjennskap til at B kort etter byrettens dom hadde en kortvarig forbindelse med far til det barn hun hadde før hun ble kjent med A. Denne forbindelse utløste krav fra A om skilsmisse etter ekteskapslovens §48, og dette krav ble tatt til følge ved Moss byretts dom av 15. juli 1974.

Lagmannsretten har åpenbart ikke hatt kjennskap til at B i mars 1974 ble kjent med D. Hun innledet kjønnslig forhold til ham i mai samme år og fikk med ham en sønn 29. juli 1975. Hun har forklart at hun og D er jevnlig sammen, og at de har planer om å flytte sammen så snart de får en leilighet, men at de ikke akter å inngå ekteskap.

Det er stort sett ingen uenighet om partenes økonomiske situasjon.

A har en ubetydelig formue uten betydning for saken. Han har noe gjeld som må avdras og en del gjeldsrenter. Hans brutto inntekt som arkivar er nå kr. 4.900 pr. måned, eller kr. 58.800 pr. ar. I 1974 tjente han kr. 4.000 pr. måned. Han har betalt kr. 350 pr. måned i oppfostringsbidrag til partenes datter fra separasjonsdommen og har økt dette beløp til kr. 390 fra 1. juni 1975, jfr. lov av 20. desember 1974 nr. 66. Dessuten har han en del reiseutgifter, noe livsforsikringspremie og noen gjeldsrenter. Hans skattbare inntekt ligger ca. kr. 10.000 under bruttoinntekten.

B oppebærer oppfostringsbidrag til sine tre barn med henholdsvis kr. 290, 390 og 280 pr. måned, tilsammen kr. 960 pr. måned etter forhøyelse 1. juni 1975, eller i alt kr. 11.520 pr. år. Hun mottar videre barnetrygd som regnes etter satsen for fire barn på grunn av at hun er alene om omsorgen. Trygden utgjør kr. 8.388 pr. år. Endelig oppebærer hun som ugift mor stønad med

Side:1120

særtillegg etter folketrygdlovens kapittel 12 med kr. 13.380 pr. år. I alt oppebærer hun således brutto kr. 33.288, hvorav barnetrygden er skattefri inntekt.

Alle inntektstall er basert på dagens forhold. Trygdebeløpene og i noen grad bidragene har vært gjenstand for forhøyelse i 1974 og 1975 på grunn av prisutviklingen.

B har oppgitt sine faste utgifter til rundt kr. 900 pr. måned til bolig, oppvarming og gjeldsavdrag. Hertil kommer hennes utgifter til mat, klær osv. Hun anslår sin skatt til ca. kr. 2.500 pr. år.

Prosessfullmektigene for Høyesterett har inngående behandlet spørsmålet om hvorvidt det offentlige ville kunne kreve refusjon av B av underholdsbidrag hun i tilfelle ville oppebære fra A i tiden fra separasjonsdommen til 1. juni 1975. I denne tid fikk hun stønad etter lov av 17. desember 1971 nr. 119, og gikk deretter over til å motta ytelser til ugifte mødre etter folketrygdlovens kapittel 12. Refusjonsreglene er forskjellige i de to lover. Jeg finner det unødvendig å gå inn på partenes anførsler om dette spørsmål, som etter mitt syn ikke har betydning.

A har anført:

Han finner oppfostringsbidraget etter lagmannsrettens dom for høyt. Det er et slikt misforhold mellom bidragene til de tre barn som ankemotparten har omsorgen for at allerede det beløp A betaler, i realiteten også kommer de to andre barn til gode. Disse har A imidlertid intet ansvar for. Han finner det bidrag som han for tiden betaler, kr. 390 pr. måned, passende, og peker på at dette etter reguleringsloven av 20. desember 1974 vil bli regulert opp fra 1. juni 1976.

Han finner videre at det etter ekteskapslovens §56 ikke er grunnlag for noe underholdsbidrag fra ham til ankemotparten. Hennes ervervsevne er i og for seg ikke forringet på grunn av det kortvarige ekteskap. Det er alene omsorgen for datteren som kan begrunne bidrag. Men hustruen hadde allerede et barn i sin omsorg da partene ble gift, og har etter skilsmissen fått ytterligere ett barn. Omsorgen for partenes felles barn er derfor isolert sett ikke særlig tyngende. Noen «særlige grunner» som ut over dette skulle begrunne bidrag, jfr. ekteskapslovens §56 annet ledd annet punktum, foreligger ikke. Slike grunner måtte, for å være relevante, ha tilknytning til nettopp partenes forhold. A mener at det i den foreliggende situasjon er urimelig å pålegge ham bidragsplikt, jfr. §56 fjerde ledds siste punktum. Han påberoper seg ikke at separasjonen og skilsmissen skyldes forgåelse eller dårlig forhold fra hustruens side. Men han peker på at samlivet og ekteskapet var meget kortvarig, at det var hustruen som ønsket separasjon, og at hun umiddelbart etter separasjonen tok opp forbindelsen med det eldste barns far og dermed utløste skilsmisse. Mest vekt legger imidlertid A på hustruens forbindelse med D fra mai 1974. Denne forbindelse vedvarer, den har resultert i et barn, og det er planen at ankemotparten og D skal flytte sammen, om enn uten å inngå ekte-

Side:1121

skap. Det må være naturlig å likestille dette forhold med virkningen av et formelt nytt ekteskap, jfr. ekteskapslovens §57 annet ledd. Det er ingen rimelighet i at A, som er den eneste av de tre barns fedre som har tatt den konsekvens av farskapet at han har inngått ekteskap med barnemoren, etter det korte samliv skal betale underholdsbidrag til henne på grunn av hennes omsorg for fellesbarnet, mens de to andre intet betaler og ikke kan tilpliktes å betale noe. Særlig må dette gjelde på grunn av morens forhold til D, som hun reelt lever sammen med og som har fast, god inntekt som verkstedarbeider.

A har nedlagt slik påstand:

«I. A's oppfostringsbidrag til C født xx.xx.1973 fastsettes til kr. 350,00 pr. mnd. for tiden 15.2.1974 til 1.6.1975 og deretter kr. 390,00 pr. mnd.

2. A frifinnes for kravet om underholdsbidrag til B.

3. B dømmes til å betale A saksomkostninger for

Lagmannsretten og Høyesterett.»

B erkjenner at hennes ervervsevne i og for seg ikke er forringet på grunn av ekteskapet, og at det alene er omsorgen for barna som gjør at hun trenger bidrag. Hun understreker i den forbindelse at da A inngikk ekteskap med henne, var han klar over og godtok at hennes eldste barn skulle opptas i det felles hjem og således i noen grad ville bli avhengig av ektefellenes felles økonomi. Ved fastsettelsen av underholdsbidraget til henne kan det derfor ikke ses bort fra det bånd på hennes ervervsmuligheter som også omsorgen for det eldste barn betyr.

Hun peker videre på at ektefellenes skifte av fellesboet ikke gir henne noen midler. Boet skal etter skifterettens avgjørelse deles etter ekteskapslovens §54 fjerde ledd, og den leilighet hun for tiden disponerer, skal i nær fremtid tilbakeleveres mannen. Hun vil således få atskillige utgifter til å anskaffe og møblere bolig for seg og barna. Det er da heller ikke urimelig at hun på denne bakgrunn tilsies underholdsbidrag.

Når det gjelder oppfostringsbidraget til datteren, skal dette utmåles etter evneprinsippet. A er uten annen forsørgelsesbyrde. Hans inntekt er rommelig og gir anledning til å betale iallfall det bidrag lagmannsretten har fastsatt. Sammenligningen med hva de to andre fedre betaler etter uektebarnloven er ikke uten videre av vekt. Hun er enig i at bidraget fastsettes med endelig virkning frem til domsavsigelsen, og at første regulering etter reguleringsloven skjer fra 1. juni 1976.

B, som har fått oppnevnt prosessfullmektig etter tvistemålslovens §423, har nedlagt denne påstand:

«1. Eidsivating lagmannsretts dom av 14. mars 1975 stadfestes.

2. Den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for Høyesterett.»

Jeg er for så vidt angår oppfostringsbidraget til partenes felles barn kommet til samme resultat som lagmannsretten. A's inntektsforhold og hans faste forpliktelser tilsier et slikt bidrag. Bidraget blir således kr. 500 pr. måned fra 15. februar 1974 med

Side:1122

fradrag for hva A alt har betalt, men uten regulering pr. 1. juni 1975 etter reguleringsloven av 20. desember 1974. Første regulering blir å foreta 1. juni 1976.

Derimot finner jeg at A ikke bør pålegges å betale underholdsbidrag til B. Jeg tar da utgangspunkt i de bidrags- og trygdebeløp B mottar. Etter fastsettelsen av oppfostringsbidraget vil hun i alt oppebære brutto ca. kr. 34.500 på årsbasis, hvorav barnetrygden på kr. 8.388 ikke er skattbar inntekt. Inntekten vil reguleres oppad etter prisutviklingen. Videre legger jeg vekt på at hustruen begjærte separasjon etter et meget kortvarig samliv. Når B nå har knyttet forbindelse med D på den måte som jeg har gjort rede for, har fått barn med ham og tar sikte på et samliv med ham som i det ytre vil fremtre som ekteskapelig, er jeg enig med A i at det er urimelig at han skal betale underholdsbidrag til sin tidligere ektefelle. Jeg har vært i noen tvil om bidragsplikt burde pålegges A for tiden fra separasjonsdommen i februar til B etablerte et fast forhold til D, men er blitt stående ved det samme resultat også her.

Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse og finner at omkostninger ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. A's oppfostringsbidrag til datteren C, født xx.xx.1973, fastsettes til 500 - fem hundre - kroner pr. måned fra 15. februar 1974 og med regulering etter lov av 20. desember 1974 nr. 66, første gang fra 1. juni 1976.

2. A frifinnes for kravet om underholdsbidrag til B.

3. Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Michelsen, Endresen og justitiarius Ryssdal: Likeså.