Rt-1975-1160
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1975-12-19 |
| Publisert: | Rt-1975-1160 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 188B/1975 |
| Parter: | Statsadvokat Ragnar Roaldset, aktor mot 1. A, 2. B, 3. C, 4. D, 5. E (forsvarer høyesterettsadvokat Nils Moe). |
| Forfatter: | Tønseth, Røstad, Schweigaard Selmer, Endresen, Bendiksby |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §458, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §68, Forvaltningsloven (1967) §37, §41, Straffeloven (1902) §34, §35, §86 |
Dommer Tønseth: Ofoten herredsrett avsa 18. juni 1975 dom med slik domsslutning:
«For overtredelse av lov av 6/31964 §86, jfr. §68, jfr. kgl. res. av 24/9 1965 og bestemmelser for fisket ved utløpet av Austerdalselva i Strømpollen, Tysfjord kommune, Nordland fylke, fastsatt av Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske den 4/3 1970, dømmes
A, f. xx.xx.1948, bopel Haukøy i Tysfjord, til å betale en bot kr. 300,- til statskassen, subsidiært fengsel i 6 dager,
B, f. xx.xx.1944, bopel Klubben pr. Kjøpsvik, til å betale en bot kr. 500,- til statskassen, subsidiært fengsel i 10 dager,
C, f. xx.xx.1945, bopel Haukøy i Tysfjord, til å betale en bot kr. 500,- til statskassen, subsidiært fengsel i 10dager,
D, f. xx.xx.1946, bopel Haukøy i Tysfjord, til å betale en bot kr. 500,- til statskassen, subsidiært fengsel i 10 dager, og
E, f. xx.xx.1928, bopel Drag i Tysfjord, til å betale en bot kr. 200,- til statskassen, subsidiært fengsel i 4 dager.
I medhold av straffelovens §34 inndras hos de tiltalte det oppfiskede kvantum sild 82,5 kg. eller salgsverdien av dette kr. 412,50.
De tiltalte frifinnes for kravet om inndragning i medhold av straffelovens §35 annet ledd av garnbruk.
De tiltalte B, C og D dømmes til å betale i saksomkostninger til det offentlige hver kr. 300,-.»
Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Side:1161
De domfelte har anket til Høyesterett over herredsrettens lovanvendelse. Det hevdes å være uriktig når retten ikke fant at det vedtak som Direktoratet for j akt, viltstell og ferskvannsfiske traffødt xx.xx.1970 er ugyldig, fordi direktoratet ikke før vedtaket ble truffet hadde innhentet de uttalelser som er påbudt i forvaltningsloven av 10. februar 1967 §37 annet ledd, slik at saken ikke var så godt opplyst som mulig, jfr. §37 første ledd. Da denne feil kan ha vært bestemmende for vedtakets innhold, er vedtaket - anføres det - ugyldig i henhold til forvaltningslovens §41. Og da er overtredelse av vedtaket ikke straffbar.
Endel andre forhold som er nevnt i ankeerklæringen og som også skulle vise at saken ikke var tilstrekkelig opplyst før direktoratets vedtak ble truffet, er ikke påberopt under prosedyren for Høyesterett.
Subsidiært hevdes det å være uriktig at tre av de domfelte ble pålagt å betale saksomkostninger.
Jeg har funnet at anken ikke kan føre frem.
Herredsretten har gjort rede for de uttalelser som var innhentet før direktoratet traff sitt vedtak av 4. mars 1970. Det er nevnt at spørsmålet om gjennomføring av fredningen ikke var forelagt for Fiskeridepartementet, Norges Fiskarlag og Nordland Fylkes Fiskarlag. Jeg er enig med herredsretten i at det var en feil at spørsmålet ikke var forelagt for disse sentrale organer. Jeg er imidlertid også enig med herredsretten når den - slik jeg oppfatter dens uttalelse om dette spørsmål - fant at den feil som for så vidt var begått, neppe kan ha virket bestemmende på innholdet av direktoratets vedtak, jfr. forvaltningslovens §41. Vesentlig for meg er at det her gjaldt en utpreget lokal foranstaltning og at de interesserte lokale organer, også de lokale fiskerlag, hadde vært gitt anledning til å uttale seg. Det er ingen grunn til å anta at Direktoratet for j akt, viltstell og ferskvannsfiske da forskriftene ble fastsatt, ikke hadde oversikt over de motstridende interesser som gjorde seg gjeldende, eller at vedtaket for øvrig bygde på uriktig faktisk grunnlag. - Jeg er enig med herredsretten i at forvaltningslovens §41 som direkte gjelder for forvaltningens enkeltvedtak, må få analogisk anvendelse i et tilfelle som dette.
Jeg anser det ikke nødvendig å gå nærmere inn på betydningen av de uttalelser som direktoratet innhentet eller hadde forut for sin beslutning av 1. april 1974 da det var spørsmål om å endre rekkevidden av vedtaket av 4. mars 1970. Også det nye vedtak har herredsretten redegjort for, og jeg innskrenker meg til å peke på at direktoratet da hadde forhånden supplerende uttalelse fra interesserte organisasjoner som manglet da det første vedtak ble truffet, uten at dette førte til at det første vedtak ble omgjort.
Jeg kan således ikke se at det var en feil når herredsretten fant at fredningsvedtaket ikke var ugyldig.
Anken over avgjørelsen om saksomkostninger må avvises. Spørsmålet om herredsretten skulle ha unnlatt å pålegge saksomkostninger, kan i ankesaken bare prøves dersom avgjørelsen
Side:1162
av omkostningsspørsmålet avhenger av ankens utfall, jfr. straffeprosesslovens §458 annet ledd. Det er ikke tilfelle her. Det riktige rettsmiddel ville vært kjæremål over herredsrettens omkostningsavgjørelse. Jeg viser til avgjørelse i Rt. for 1973 1360 flg. og de der nevnte tidligere avgjørelser.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken avvises for så vidt den er rettet mot herredsrettens omkostningsavgjørelse.
For øvrig forkastes anken.
Dommer Røstad: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Schweigaard Selmer, Endresen og Bendiksby: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Astrup Rindahl med domsmenn):
Retten skal bemerke:
Ved vedtak av 4/3 1970 ble av Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannfiske i medhold av lov av 6/31964 om laksefiske og innlandsfiske §68, jfr. kgl. res. av 24/9 1965, fastsatt bestemmelser for fisket ved utløpet av Austerdalselva i Strømpollen i Tysfjord kommune, slik som gjengitt i foreleggene. Vedtaket inneholder opplysninger om at brudd på bestemmelsene er straffbart, og om at bestemmelsene trer i kraft 1/5 1970. I følge lensmannen i Tysfjord ble bestemmelsene kunngjort ved oppslag På lensmannskontoret og på postkontorer i Tysfjorddistriktet foruten ved kunngjøring i lokalaviser som Lofotposten og Dagbladet Fremover samt i Samvirkelag. Yttergrensene for det forbudte område ble avmerket av et par formenn i lokale fiskeforeninger.
Det må legges til grunn at det hele tiden har foreligget uenighet om berettigelsen av bestemmelsene, idet yrkesfiskere har motsatt seg disse, mens innlandsfiskere har tilrådd bestemmelsene.
Både med foranledning av fredningen av sjøområdet utenfor Austerdalselva i Strømpollen og vedtatt fredning av sjøområdet utenfor et annet vassdrag i Tysfjorden, nemlig Stabburselva i Hellemofjorden, ble det fra fiskeriinspektøren i Nordland i brev av 18/9 1970 til fiskeridirektøren anført bl.a. at han anser det uheldig at slike bestemmelser blir fastsatt uten at fiskernes organisasjoner m.fl. har hatt anledning til å uttale seg. Dette brev ble den 23/11 s.å. fra fiskeridirektøren meddelt Fiskeridepartementet, idet det ble gitt uttrykk for at en vil anse det av betydning - for at fiskerne som driver annet fiske enn etter laks og sjøørret skal holdes best mulig orientert - at Norges Fiskarlag på forhånd gis anledning til å uttale seg, og at melding om slike reguleringer også sendes Norges Fiskarlag for videre kunngjøring til de berørte fiskerlag. Det ble foreslått at saken ble forelagt for landbruksdepartementet. - Saken foranlediget en uttalelse i brev av 16/12 1970 til Landbruksdepartementet fra Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske. Med uttalelsen ble vedlagt en del dokumenter «som
Side:1163
viser hvilke instanser som har avgitt uttalelse i den aktuelle sak». Det ble opplyst at det er Tysfjord innlandsfiskenemnd som har tatt initiativet i saken, og vist til at uttalelse var avgitt av: Tysfjord formannskap, lensmannen i Tysfjord, Salten laksestyre, fiskerikonsulenten for Nordland og Troms, Nordland fylkes fiskarlag, Tysfjord Distriktsfiskarlag og Nordland fylkesutvalg. Direktoratet ga uttrykk for at kravene i forvaltningslovens §37 etter dets mening var tilfredsstillet i og med at bestemmelsene på forhånd var blitt forelagt for de nevnte instanser. Direktoratet gjorde imidlertid samtidig oppmerksom på at bare bestemmelsene vedr. Stabburselva var blitt forelagt for Nordland fylkes fiskarlag på grunn av en feiltakelse, men at bestemmelsene foruten kunngjøring i Norsk Lovtidend og Lofotposten også var tatt med i en samlekunngjøring i Fiskeri-Nytt.
I brev av 19/101971 fra Fiskeridepartementet til Landbruksdepartementet ble det deretter pekt på at forskriftene av 4/3 1970 som kjent var blitt utferdiget «uten at sakene var forelagt Fiskeridepartementet og Norges Fiskarlag i samsvar med forvaltningslovens §37». Det ble videre vist til at sakene nå har vært behandlet av de lokale fiskarlag, fiskeriinspektøren, det rådgivende utvalg for lokalreguleringer av fisket i Nordland og fiskeridirektøren. Det ble pekt på at de lokale fiskarlag protesterer mot de fastsatte forbud, idet sildefisket i disse områder har stor betydning for den lokale befolkning, og at fiskeriinspektøren og fiskeridirektøren tilrår at forskriftene blir opphevet, eventuelt at det gjøres unntak for fisket etter sild. - I brev av 25. s.m. fra Landbruksdepartementet ble det så under henvisning til dette brev henstillet til Direktoratet for jakt, viltstell og innlandsfisk å overveie å endre reglene slik at det gjøres unntak for fisket etter sild. Henstillingen ble fulgt opp av Direktoratet ved at dette i brev av 4/11 1971 til Innlandsfiskenemnda i Tysfjord tok opp spørsmålet om endring av bestemmelsene av 4/3 1970. Det ble antydet sådant tillegg til bestemmelsene: «Forbudet gjelder ikke fangst av sild med vanlige sildenøter med minst 30 meters dybde og 150 meters lengde». Det ble anmodet om uttalelse og videre ekspedisjon av saken gjennom formannskapet, laksestyret og fiskerikonsulent. I brev av 9/11 1973 ble det gjennom fylkesmannen i Nordland bedt om uttalelse fra fylkestinget eller fylkesutvalget m.fl. Den 22/2 1974 ble fra fylkesmannen foretatt innstilling til vedtak av fylkesutvalget, etter at uttalelse var innhentet fra fiskerisjefen, Tysfjord formannskap og Innlandsfiskenemnda. I innstillingen ble det utførlig gjort rede for de forskjellige uttalelser og bl.a. gjengitt fra fiskerisjefens brev av 22/1 s.å. til Fiskeridirektoratet i Bergen, hvorav framgikk «at Hulløy fiskarlag, Tysfjord distriktsfiskarlag, Nordland Fylkes Fiskarlag og Fiskeriinspektøren i Nordland gjentatte ganger overfor Fiskeridirektoratet har påpekt at de fastsatte forskrifter virker rigorøse overfor de yrkesfiskere som i årrekker har drevet et til dels betydelig fiske etter sild i angjeldende områder, og at bestemmelsene må kunne betegnes som unødige og uberettigede inngrep i disse fiskeres adgang til å utøve sin tradisjonelle næring», at «Fiskeriinspektøren har i brev av 18/9 1970, 24/8 1971 og 18/9 1973 tilrådet overfor Fiskeridirektoratet at forbudet mot fangst av saltvannsfisk med garn- og notredskaper i angjeldende områder må
Side:1164
oppheves, eventuelt at det blir gjort unntak for fiske etter sild», og at «Fiskerisjefen opplyser at Fiskeridirektoratet og Fiskeridepartementet har sluttet seg til dette syn». Den 4-6/3 1974 fattet fylkesutvalget vedtak i samsvar med fylkesmannens innstilling om at endring av forskriftene av 4/3 1970 ikke blir gjort. Og på grunnlag av disse opplysninger og vedtak og dessuten uttalelse fra Salten laksestyre i møte 21-22/2 1974 besluttet så Direktoratet for jakt, viltstell og innlandsfiske den 1/4 1974 ikke å foreta noen endringer i forskriftene.
Etter det som således foreligger, må retten visstnok bygge på at det før vedtaket 4/3 1970 som følge av den nevnte feiltakelse ikke var blitt innhentet uttalelse fra Nordland Fylkes Fiskarlag om fredningen av sjøområdet utenfor utløpet av Austerdalselva i Strømpollen, og at saken heller ikke var blitt forelagt for Fiskeridepartementet og Norges Fiskarlag. Det må imidlertid bygges på at saken var blitt forelagt de øvrige nevnte instanser, herunder også for representanter for distriktets yrkesfiskere, kommunale og fylkeskommunale myndigheter. Retten vil også peke på at fisker Konrad Jakobsen (6. vitne), som er formann i Tysfjord distriktsfiskarlag, tidligere formann i Haukøy fiskarlag og nå medlem av laget, har forklart at han erindrer at fiskarlaget i 1967 fikk til uttalelse spørsmålet om fredning av det aktuelle området utenfor Austerdalselva, og at det ble protestert fra lagets side dengang. Det synes rimelig og nærliggende å anta at spørsmålet må ha vært reist også overfor andre lokale fiskarlag, og at disse har hatt adgang til å gjøre sin mening gjeldende gjennom distriktsfiskarlaget. Det synes derfor tvilsomt om det forhold at uttalelse ikke ble innhentet fra de tre nevnte instanser, kan ha hatt noen betydning for det vedtak som ble fattet av Direktoratet 4/3 1970. Både forsvaret og påtalemyndigheten har gitt uttrykk for at bestemmelsen i forvaltningslovens §41 i denne forbindelse må kunne anvendes analogisk, og retten er enig i dette.
Som gjengitt foran er det etter vedtaket og etter at det trådte i kraft, framkommet fra instanser for yrkesfiskerne uttalelser og ytterst kraftige protester mot fredningsbestemmelsene, uten at disse har ført fram. Etter rettens oppfatning er dette forhold også egnet til å vise at unnlatelsen av å forelegge saken for de nevnte 3 instanser neppe kan ha hatt noen bestemmende virkning på innholdet av vedtaket i 1970.
Som nevnt ble spørsmålet om å imøtekomme yrkesfiskernes protester ved en endring av fredningsbestemmelsene tatt opp av Direktoratet i nov. 1971. Den saksbehandlingen som ligger forut for Direktoratets beslutning 1/4 1974, kan det i ethvert fall ikke være noe å si på. Etter rettens oppfatning tilfredsstiller den fullt ut kravene i forvaltningslovens §37. Beslutningen går ut på at Direktoratet på grunnlag av de forskjellige uttalelser og vurderinger, bl.a betydningen for yrkesfiskernes næringsgrunnlag, bosettingen i kommunen m.v., ingen grunn finner til å endre reglene av 4/3 1970. Det foreligger således etter rettens oppfatning et fullt gyldig vedtak om opprettholdelse av disse regler.
Påstanden om frifinnelse på det grunnlag at forvaltningsvedtaket 4/3 1970 er ugyldig, kan etter dette ikke føre fram. - - -