Rt-1975-20

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1975-01-18
Publisert:	Rt-1975-20
Stikkord:	Erstatning, Panterett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 7/1975
Parter:	Distriktenes utbyggingsfond (advokat Arne Midelfart - til prøve) mot Dokka Veveri A/S (høyesterettsadvokat Sverre Sunde).
Forfatter:	Leivestad, Mellbye, Elstad, Tønseth, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863) §45, Renteloven (1888) §3, Tvistemålsloven (1915) §176, Tinglysingsloven (1935) §23, Gjeldsbrevloven (1939) §29

Dommer Leivestad: Saken gjelder spørsmål om Distriktenes utbyggingsfond (heretter kalt DUF) er erstatningspliktig for tap som en selger av en industrieiendom, Dokka Veveri A/S (heretter kalt Dokka) hevder å ha lidt ved at kjøperen, A/S ASA (heretter kalt ASA), etter at konkurs var åpnet, fikk DUF til å avlyse en pantobligasjon på kr. 100.000 i eiendommen. DUF hadde gitt tilsagn om lån kr. 100.000 til eiendomskjøpet, men trakk tilsagnet tilbake.

Oslo byrett avsa 9. oktober 1972 dom med denne domsslutning:

«Distriktenes utbyggingsfond frifinnes.

Dokka Veveri A/S betaler saksomkostninger til Distriktenes utbyggingsfond med kr. 2.500,- - kronertotusenfemhundre 0/00 - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Dokka påanket dommen, og Eidsivating lagmannsrett avsa 19. desember 1973 dom med denne domsslutning:

Side:21

«Distriktenes Utbyggingsfond betaler Dokka Veveri A/S 73.968 - syttitretusennihundreogsekstiåtte - kroner med 6 - seks - prosent rente fra 1. juli 1972 til betaling skjer, samt til sammen 15.000 - femten tusen - kroner i saksomkostninger for begge retter.

Oppfyllelsesfristen er - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Saksforholdene går frem av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

DUF har anket over lagmannsrettens dom på grunn av feil så vel ved bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen. I vesentlig utstrekning er anførslene de samme som for lagmannsretten.

DUF hevder at lagmannsretten tar feil når den mener at Dokka var sikret ved den pantobligasjon ASA hadde utstedt til DUF. Pantobligasjonens tekst gir ikke uttrykk for at den sikret noen annen enn DUF. Omstendighetene omkring utstedelsen gir ikke grunnlag for en utfyllende tolking i retning av at pantobligasjonen også skulle dekke Dokka. En slik tolking ville komme i strid med prinsippene i tinglysingslovens §23. Som selger hadde Dokka full anledning til å sikre sitt krav på den kontante del av kjøpesummen, og det på flere måter, men gjorde det ikke. Når Dokka ikke var sikret ved pantobligasjonen, kunne det ikke være rettsstridig av DUF å avlyse den, og Dokka led ikke noe tap ved det, jfr. også konkurslovens §45.

Selv om man skulle mene at pantobligasjonen sikret Dokkas krav, hevder DUF at lagmannsretten har tatt feil når den mener at det var klanderverdig og erstatningsbetingende at DUF avlyste pantobligasjonen. Avlysingen kunne bare ha betydning for rettsvernet overfor godtroende erverver og opphevet ikke en mulig panterett. Kvitteringen til avlysing kunne ikke virke befriende for ASA, dets konkursbo, som kjente Dokkas fordring. Land Sparebank hadde i sin pantobligasjon vedtatt å stå tilbake for DUFs pantobligasjon, og kunne således ikke rykke opp bare på grunn av avlysingen. Dokka har da også i brev til DUF, til ASAs konkursbo og til Land Sparebank gjort gjeldende at pantefordringen bestod, tross avlysingen.

Lagmannsretten har tatt feil når den mener at det bestod et forhold som påla DUF en plikt til å vareta Dokkas interesser. Det var Dokka som var interessert i salg. Dokka kunne ha skaffet seg sikkerhet for den del av kjøpesummen som skulle betales kontant. DUF kjente fra først av ikke til at Dokka manglet sikkerhet. Dokka gjorde ikke noe aktivt for å skaffe seg sikkerhet før konkursåpningen, selv ikke da det var klart at DUF nølte med å utbetale noe lån til ASA.

DUF satt inne med en tom pantobligasjon, og trakk tilbake sitt lånetilsagn. Da måtte DUF ha plikt til å etterkomme anmodningen fra ASA om å avlyse pantobligasjonen; verken overfor ASA eller selskapets andre kreditorer kunne DUF overdra pantobligasjonen til Dokka uten å risikere ansvar.

DUF hevder videre at Dokka som var kjent med

Side:22

avlysingsbegjæringen, kunne protestert mot avlysing overfor tinglysingsdommeren; Dokka kunne gått til søksmål og latt stevningen tinglyse. Og Dokka kunne ha møtt opp på den tvangsauksjon som ble holdt, og varetatt sine interesser.

Det må være urimelig å bebreide DUF at det i den brogede situasjon som forelå etterkom kravet om avlysing istedenfor å imøtekomme Dokkas ønsker.

Endelig hevder DUF at uansett om det måtte være noe å bebreide DUF, så foreligger det ikke årsakssammenheng mellom avlysingen og det tap Dokka har lidt. Hadde Dokka panterett, ble den ikke opphevet ved avlysingen. Dokka kunne ha opltrådt på tvangsauksjonen og varetatt sine interesser. Det høyeste bud som ble gitt, dekket bare de heftelser som stod foran DUFs pantobligasjon. Det er intet som tilsier at Dokka ville opptrådt annerledes om avlysingen ikke hadde skjedd. Dokka stod økonomisk svakt, og å by over Land Sparebanks bud ville innebåret utlegg og risiko som det er lite trolig at Dokka kunne og ville tatt.

Under enhver omstendighet mener DUF at Dokkas tap for DUF måtte fremstille seg som en fjern og upåregnelig følge; det er Dokkas egne handlinger som dominerer i bildet og er årsaken til tapet.

Når det gjelder lagmannsrettens beregning av Dokkas tap, har DUF ikke reist noen innvending mot tallene.

DUF har lagt ned slik påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. Dokka Veveri A/S erstatter Distriktenes utbyggingsfond sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Dokka har tatt til gjenmæle, og vist til lagmannsrettens domsgrunner som selskapet slutter seg til, og i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som overfor lagmannsretten. Denne har med rette funnet at det foregikk et nært samarbeid mellom DUF, Dokka og ASA i forbindelse med leie-, kjøps- og låneavtalene i saken. Det var DUF som opprinnelig satte ASA og Dokka i forbindelse med hverandre, og det var DUF som i sitt lånetilsagn trakk opp de retningslinjer som ASA og Dokka fulgte ved salget. Disse var det som gjorde at Dokka skjøtet eiendommen til ASA, og at ASA sendte DUF tinglyst pantobligasjon på kr. 100.000 i eiendommen på DUFs skjema, med anmodning om at oppgjør ble sendt Dokka. Det måtte fra første stund være klart for DUF at Dokka gav ASA utsettelse med betaling av dette beløp til DUF utbetalte lånet, med sikkerhet i transporten av lånet og den pantobligasjon som var utstedt til DUF som sikkerhet for dette lån. Ingen regnet med at lånet ikke ville bli utbetalt, eller at Dokkas krav var usikret. Dokka hadde ikke grunn til å søke å skaffe seg ytterligere sikkerhet. ASA hadde medvirket til ordningen for å få kjøpet i stand, og ASA og dets konkursbo hadde intet holdbart grunnlag for å bestride Dokkas rett til sikkerhet ved den pantobligasjon som var utstedt til DUF for å sikre nettopp denne del av kjøpesummen. Lagmannsretten har

Side:23

med god grunn funnet at DUF ikke hadde rett, enn si plikt til å avlyse pantobligasjonen, og at dette betegnet en klanderverdig og rettsstridig handling overfor Dokka som må medføre erstatningsansvar for tap.

Dokka hevder at lagmannsretten med rette har funnet at ansvar og tap var påregnelig. Fra Dokkas side var det advart, og det var anmodet om at DUF uten å ta standpunkt til tvisten om Dokkas rett etter pantobligasjonen sendte denne til konkursboets bestyrer. Likevel avlyste DUF pantobligasjonen. Vel ble ikke derved det underliggende materiellrettslige forhold opphevet. Men den faktiske situasjon ble vesentlig endret. Dokka ble derved uten legitimasjon for sin rett, og måtte regne med prosess for å hevde den overfor ASAs konkursbo og den etterfølgende panthaver Land Sparebank. Dokka kunne heller ikke regne med på tvangsauksjon å bli godtatt som panthaver uten å måtte stille sikkerhet. Dokka hevder derfor at DUF ikke kan bebreide Dokka at selskapet ikke møtte ved tvangsanksjonen; det var en følge av den svake økonomi DUF kjente til, og den juridisk vanskelige stilling DUF hadde skapt. Hadde pantobligasjonen ikke vært avlyst, ville stillingen vært annerledes, og det er ingen grunn til å tvile på at Dokka da ville beskytte sine interesser på tvangsauksjonen. Etter Dokkas mening er det en klar årsakssammenheng mellom avlysingen og Dokkas tap, og med DUFs kjennskap til forholdene måtte det være høyst påregnelig at det ville gå som det gikk.

Dokka har lagt ned slik påstand:

«1. Eidsivating Lagmannsretts dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det avgitt tre partsforklaringer ved bevisopptak. Det er lagt frem et par nye dokumenter. Saken foreligger i alt av betydning i samme skikkelse som for lagmannsrett. Når det gjelder de faktiske forhold i saken, har partene bare hatt uvesentlige merknader å gjøre til den fremstilling som er gitt av byrett og lagmannsrett, som jeg derfor viser til.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan i alt vesentlig slutte meg til dens domsgrunner.

Som lagmannsretten mener jeg at det er riktig å si at det var et nært samarbeid mellom DUF, ASA og Dokka i forbindelse med den opprinnelige leieavtale mellom Dokka og ASA, den senere kjøpsavtale mellom disse, låneavtalen mellom DUF og ASA, og utstedelsen av pantobligasjon i forbindelse med lånet og finansieringen av kjøpet. Det var DUF som opprinnelig satte ASA som trengte større driftslokaler i forbindelse med Dokka, for øvrig et normalt ledd i DUFs virksomhet. DUF ytet ASA støtte til flytningen til de nye lokaler. DUF gav også ASA tilsagn om lån kr. 100.000 til kjøp av Dokkas eiendom og om garanti for driftslån inntil kr. 125.000. De vilkår DUF satte for sitt lånetilsagn ble bestemmende for kjøpekontrakten

Side:24

mellom ASA og Dokka, og for den ordning som ble truffet med hensyn til de kr. 100.000 av kjøpesummen som skulle betales kontant. At Dokka ikke hadde fått dette beløp, men skulle få det dekket av lånet i DUF, måtte være klart så vel etter lånevilkårene som av den senere anmodning først fra ASA og så fra Dokka om å sende oppgjør for lånet til Dokka. At Dokkas sikkerhet for kontantbeløpet lå i lånetilsagnet fra DUF, og transporten av lånebeløpet, og dermed i den pantobligasjon ASA hadde ustedt til DUF, burde være åpenbart for DUF allerede fra begynnelsen av våren 1970, og ble bare bekreftet da Dokka gikk på DUF for å få lånet utbetalt og gjorde krav på å være beskyttet av pantobligasjonen og protesterte mot avlysing av den.

Som lagmannsretten mener jeg at DUF dessuten hadde en klar plikt til å ta hensyn til Dokkas interesser, og bidra til å hindre at firmaet ble urimelig skadelidende. Det var åpenbart at salget av Dokkas eiendom var bygd på lånetilsagnet fra DUF. Dokka overtok for en del av kjøpesummen også aksjer i ASA, og ytet også usikret kreditt for kr. 26.000. At Dokkas økonomi var svak, var DUF kjent med. Ved at DUF trakk sitt lånetilsagn og sin lånegaranti tilbake, var det åpenbart at ASAs fra før dårlige økonomiske stilling ble sterkt forverret, og dermed Dokkas muligheter for å få dekning av ASA tilsvarende redusert. Når DUF under disse omstendigheter ikke støttet Dokka, men nektet å foreta en så vidt nøytral handling som å oversende pantobligasjonen til konkursboets bestyrer så de direkte interesserte parter seg imellom kunne gjøre opp tvisten om Dokkas påståtte panterett, og unødig direkte tok standpunkt mot Dokka ved å avlyse pantobligasjonen, mener jeg som lagmannsretten at dette er klanderverdig og betinger erstatningsansvar.

I og for seg er det riktig som anført av DUF at Dokkas materielle rett ikke uten videre falt bort ved avlysingen, verken overfor konkursboet eller etterfølgende panthaver. Det gav Dokka også selv sterkt uttrykk for i brev til DUF, til boet og til Land Sparebank. Men det er åpenbart at rent faktisk var stillingen endret og svekket.

Det kan nok reises spørsmål om Dokka ikke likevel burde ha gjort mer for å vareta sine interesser, ved å møte opp på den tvangsauksjon som ble holdt og by der for å beskytte sine interesser, og om nødvendig gå til søksmål for å hevde sin rett. Dette ville forutsette midler som Dokka neppe hadde lett for å skaffe, og fortone seg som forbundet med risiko som selskapet hadde vanskelig for å kunne ta.

Under enhver omstendighet synes det for meg som lite rimelig at DUF skulle kunne høres med slike bebreidelser mot Dokka. DUF hadde medvirket til Dokkas ugunstige posisjon og tatt standpunkt imot Dokka når det gjaldt panteretten og vanskeliggjort selskapets rettslige stilling.

At Dokka uten avlysingen ikke ville ha opptrådt aktivt for å beskytte sine interesser, er lite sannsynlig. Det strider også

Side:25

mot hva selskapets styre, Herman Bryn, har forklart. Her må det etter min oppfatning være DUF som måtte sannsynliggjøre at Dokka ikke ville eller kunne ha varetatt sine interesser. Det er ikke gjort.

Etter min mening er det således en påregnelig følge av den urimelige holdning DUF har inntatt overfor Dokka ved avlysingen av den pantobligasjon som skulle tjent som sikkerhet for Dokkas krav at Dokka har lidt tap.

Mot den tapsberegning lagmannsretten er kommet frem til, er det ikke reist innvending.

Lagmannsrettens dom må etter dette stadfestes.

Etter resultatet må DUF betale saksomkostninger også for Høyesterett. Det er levert omkostningsoppgaver i samsvar med tvistemålslovens §176.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Distriktenes utbyggingsfond til Dokka Veveri A/S 12.200 - tolv tusen to hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Elstad, Tønseth og Eckhoff: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Terje Torp): - - -

På Dokka i Nordre Land ble det omkring 1950 bygget en tekstilfabrikk (ca. 18 mål tomt med ca. 600 m2 industribygg med kontorer og bestyrerleilighet). Rune Rayon A/S, som eide anlegget, gikk imidlertid konkurs, og anlegget ble solgt på tvangsauksjon til et nystiftet selskap, Dokka Veveri A/S. Dette selskap hadde imidlertid meget betydelige tap og måtte etter en del år innstille virksomheten.

I 1961 ble anlegget leiet ut til en tekstilfabrikk i Oslo. - - -

I 1969 opphørte dette utleieforholdet. En mindre sveisebedrift i Askim (A/S ASA) var imidlertid gjort oppmerksom på eiendommen i Dokka av Utbyggingsfondet, og denne bedrift trådte så inn i leieforholdet.

Leieavtalen mellom ASA A/S og Dokka Veveri A/S ble undertegnet i september 1969. I avtalen var inntatt bestemmelse om rett for leietageren til å overta eiendommen på nærmere angitte vilkår. Det var bl.a. forutsatt at ASA skulle søke Distriktenes utbyggingsfond om et 3. prioritets lån stort kr. 100.000,- som skulle utbetales Dokka Veveri og benyttes til dekning av Dokka's gjeld.

Den 4. februar 1970 søkte ASA Distriktenes utbyggingsfond om et

Side:26

lån på kr. 100.000,-, og den 19. samme måned traff Utbyggingsfondets styre følgende vedtak: «I.

l. Distriktenes utbyggingsfond bevilger A/S ASA, Dokka, et lån inntil kr. 100.000,- til kjøp av A/S Dokka Veveris lokaler.

Det er en forutsetning at tidligere lån på eiendommen til sammen kr. 440.000,-, kan overtas av A/S ASA, og at disse blir gjort avdragsfrie de to første årene etter overtakelsen.

2. Lånet skal sikres ved pant i de - overtatte lokaler med tilhørende tomt og i maskiner, innretninger, redskaper, inventar, transportmidler m.v. med prioritet og opptrinnsrett etter til sammen ca. kr. 440.000,-.

3. Lånet kan stå avdragsfritt i høyst 2 år etter utbetalingen (konverteringen) og skal deretter tilbakebetales over høyst 18 år med minst 1/36-del pr. halvår.

Renten for lånet skal være 6 % p.å., som betales etterskottsvis halvårlig.

4. Som standardvilkårene for lån, datert 1/41966, punktene 1-14.

II.

1. Distriktenes utbyggingsfond garanterer ved simpel kausjon for 75 % av et lån inntil kr. 125.000,- til A/S ASA, Dokka.

Lånet skal nyttes til driftskapital.

Garantien omfatter også 75 % av renter og eventuelt vanlig provisjon og långiverens mulige kostnader til inndriving av lånet.

2. Långiveren skal påse at det garanterte lån blir sikret ved pant i bedriftens lokaler på Dokka og i maskiner, innretninger, redskaper, inventar, transportmidler m.v. med prioritet og opptrinnsrett etter ca. kr. 540.000,-, og i råvarer, ferdige og uferdige varer samt emballasje m.v. med prioritet og opptrinnsrett etter kr. 50.000,-.

3. Garantien gjelder inntil videre, senest til 31/3 1975.

For det garanterte driftskredittlån må långiveren kreve høyst 7 % på. til sammen i renter og provisjon.

Til Utbyggingsfondet betales for tiden ikke garantiprovisjon.

4. Som punktene 1-19 i standardvilkårene for garanti, datert 1/4 1966.

III. Felles for I og II.

Det er en forutsetning for vedtaket at aksjekapitalen i A/S ASA utvides til minst kr. 102.000,- slik det går fram av avtale mellom A/S Dokka Veveri og A/S ASA.»

Vedtaket ble meddelt ASA ved brev av 25. februar. Brevet hadde følgende ordlyd:

«Tilsagn om:

I. Garanti for driftslån inntil kr. 125.000,-, og

II. Lån kr. 100.000,- til kjøp av lokaler.

På møte 19. februar 1970 gjorde Utbygginsfondets styre slikt vedtak som vedlagte bekreftede protokollutskrift viser:

Når det gjelder punkt I. 4 og II. 4 i vedtaket, viser en til vedlagte standardvilkår for lån og garanti.

Side:27

Til grunn for vedtaket ligger et kapitalbehov på kr. 725.000, - -, fordelt på følgende hovedposter:

Driftskapital ...................... kr. 125.000,-

Kjøp av driftsbygning ..............» 600.000,- - - - - - - - - - - - - - - - kr. 725.000,- - - - - - - - - - - - - - - -

KjøP av driftsbygning er forutsatt finansiert slik:

Tidligere pantelån ................. kr. 440.000,-

Lån, Utbyggingsfondet ..............» 100.000,-

Aksjekapital, Dokka Veveri .........» 34.000,-

Lån, Dokka Veveri A/S ..............» 26.000,- - - - - - - - - - - - - - - - - kr. 600.000,- - - - - - - - - - - - - - - - -

Fondsstyret forutsetter at selskapets styre blir styrket som planlagt.

En gjør særlig merksam på punkt 2 første ledd, i standardvilkårene. Endring av de endelige planer m.v. uten på forhånd innhentet samtykke fra sekretariatet, vil kunne betraktes som vesentlig mislighold av kontraktsforholdet og gi Utbyggingsfondet rett til å anse tilsagnet som falt bort.

For det tilfelle at De vedtar og kan oppfylle lånevilkårene, følger vedlagt utkast til pantobligasjon (med tinglysningsgjenpart) som må undertegnes, bekreftes, tinglyses og returneres sekretariatet før lånet vil bli utbetalt.

I utkastets tekst er satt åpen plass for pantets betegnelse som bes utfylt av Dem før tinglysningen.

Før lånet kan bli utbetalt og garantierklæringen utstedt, må det ellers være sendt sekretariatet følgende legitimasjoner:

a. Skriftlig erklæring om at selskapet vedtar lånevilkårene, herunder standardvilkårene, jfr. punktene 3 a og 14 i standardvilkårene for lån.

b. Skriftlig erklæring fra selskapet og långiveren om at garantivilkårene - herunder standardvilkårene - er vedtatt og vil bli oppfylt, jfr. punktene 9 og 18 a i standardvilkårene for garanti.

c. Dokumentasjon av at overtagelsen av anlegget er skjedd som forutsatt, og at aksjekapitalen er utvidet til kr. 102.000,-.

d. Panthavererklæring (forsikringsattest til panthaver), jfr. punktene

5 d i standardvilkårene.

2 gjenparter av dette brev følger vedlagt.»

Gjenpart av brevet ble sendt til bl.a. siviløkonom Herman Bryn, som nå var enestyre i Dokka Veveri.

Den 9. mars 1970 inngikk Dokka Veveri og ASA følgende

Kjøpekontrakt:

«Undertegnede, Dokka Veveri A/S, selger sin eiendom Veveriet, gnr. 41, bnr. 75, Dokka i Nordre Land, til A/S Asa, Dokka med overtagelse den 1/4 1970.

Kjøpesummen er kr. 600.000,- - skriver kroner seks hundre tusen - 0/100. Kjøperen betaler stempel og tinglysningsgebyr.

Side:28

Kjøpesummen erlegges slik:

1. Kjøperen overtar 1. pr. pantelån i Den norske

Industribank ........................................kr. 370.000,-

Kjøperen overtar 2. pr. pantelån i Storebrand .......» 70.000,- - - - - - - - - - - - - - - kr. 440.000,-

2. Kjøperen utsteder aksjer i A/S Asa til selgeren for kr. 34.000,- i forbindelse med utvidelse av aksjekapital til kr. 102.000,- ..........................» 34.000,-

3. Kjøperen utbetaler kontant mot skjøte............. »100.000,- - - - - - - - - - - - - - - Tils. kr. 574.000,- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

For restbeløpet kr. 26.000,- utstedes et gjeldsbrev til selgeren. Gjeldsbrevet skal avdras med kr. 13.000,- pr. 1/7 1971 og kr. 13.000,- pr. 1/7 1972.

Pro & contra oppgjør foretas pr. 1/4 1970.»

Ved brev av 7. april 1970 underrettet advokat T. Aa. Gard Distriktenes utbyggingsfond om kjøpet, og meddelte samtidig at pantobligasjon kr. 100.000,- til fondet samme dag var sendt disponent Rainals i ASA for ekspedering til tinglysing. I brevet ble det bedt om at lånet i henhold til obligasjonen måtte bli utbetalt til Dokka Veveri A/S v/siviløkonom Herman Bryn.

Obligasjonen ble i tinglyst stand sendt Utbyggingsfondet den 18. juni 1970 fra advokat K. Thøring Stensvold, som var trådt inn som medlem av styret i ASA.

Etter at Distriktenes utbyggingsfond hadde fått en ny rapport fra kontroll- og rettleiingskonsulent Håkon Jonassen (notat av 15. juni 1970), sendte fondet den 1. juli s.å. følgende brev til ASA:

«Tilsagn om:

1. Konverteringslån inntil kr. 100.000,-

2. Garanti for (75 % av) driftslån inntil kr. 125,000,-.

Sekretariatet finner ikke å kunne konvertere ovennevnte lån eller utstede garantierklæring for driftslånet da forutsetningene for styrets vedtak ikke er oppfylt fra selskapets side.

Etter de konferanser m.v. som ble ført under forberedelsen av saken, var det en absolutt forutsetning for støtte til bedriften at styret i sel - skapet ble styrket ved at A/S Dokka Veveri ble representert i styret og at den interne økonomiske kontroll ble styrket.

Sekretariatet kan ikke se at noe av dette er gjort, og selskapets driftsresultat synes da også å tyde på at bedriftens ledelse ikke har maktet å få driften over På lønnsom basis, jfr. års- perioderegnskap.

En tør med dette be selskapet gjøre rede for de tiltak som er, eller aktes foretatt, for å få driften mer i samsvar med budsjettene. En vil deretter ta opp spørsmålet om konvertering og utstedelse av garantierklæring.»

Etter påtegning på brevet skulle gjenpart være sendt bl.a. siviløkonom Bryn. Denne benekter imidlertid å ha fått gjenparten.

Senere ble det purret på utbetaling av lånet både fra Bryn og Gard.

Side:29

Den 12. november 1970 fattet styret i Distriktenes utbyggingsfond følgende

Vedtak:

«Distriktenes utbyggingsfonds vedtak av 19. februar 1970 (sak nr. 94/1970) om lån og garanti til ASA A/S, Dokka, bortfaller.»

Dette ble meddelt advokat Gard i brev av 16. s.m. I brev av 24. s.m. til advokaten skrev Utbyggingsfondet følgende:

«En viser til brev herfra av 16. november d.å. og møtet her 20. november d.å. med Dem og siviløkonom Herm. Bryn, og bekrefter at i henhold til fondsstyrets vedtak av 12. november d.å. er tilsagnet til ASA A/S bl.a om konvertering av et lån kr. 100.000,-, bortfalt.

At forutsetningene for dette lånetilsagn ikke lenger var til stede var først klart i slutten av oktober d.å. og spørsmålet om å opprettholde tilsagnet kunne derfor ikke styrebehandles her før 12. november d.å.

En bekrefter videre at sekretariatet på møtet 20. november d.å. framholdt som sitt standpunkt at verken Dokka Veveri eller andre har ervervet noen selvstendig rett til å få utbetalt beløpet kr. 100.000,- eller noen del av dette av Utbyggingsfondet.» - - -

Retten skal bemerke:

Partene er stort sett enige om det faktiske forhold som skal legges til grunn for dommen. Enkelte punkter som det hersker uenighet om, som f.eks. spørsmålet om Bryn fikk gjenpart av saksøktes brev av 1. juli 1970, antas ikke å være av vesentlig betydning for resultatet. Det blir således i det alt vesentlige bare tale om en juridisk vurdering av det foreliggende materiale.

Da Distriktenes utbyggingsfond ga sitt lånetilsagn til ASA, forelå leieavtalen mellom Dokka Veveri og ASA, hvor det bl.a. var tatt inn vilkårene for en overdragelse av Dokka's anlegg til ASA. Det er vilkårene i denne avtale det er henvist til i lånetilsagnet. Dette forhold kan imidlertid etter rettens mening ikke medføre at Dokka Veveri skulle bli part i den låneavtale som ble inngått mellom Utbyggingsfondet og ASA. Man må holde fast ved at det her foreligger et regulært lånetilsagn til en lånsøker, gitt på saksøktes vanlige standardvilkår med de tilføyelser som naturlig fulgte av det konkrete tilfelle som forelå. At lånet skulle gis for at lånesøkeren skulle kunne oppfylle en kontrakt med en tredjemann, kan ikke medføre at denne tredjemann skulle få partsrettigheter i forhold til långiveren. En slik konsekvens ville medføre så uklare linjer og en så høy grad av usikkerhet for en långiver at den ikke kan aksepteres uten at det i det enkelte tilfelle foreligger så helt spesielle omstendigheter at man er nødt til å godta en slik løsning.

Slike omstendigheter kan ikke sees å foreligge i dette tilfelle. Riktignok hadde saksøkeren en sterk faktisk interesse i at lånet ble utbetalt, idet dette var avgjørende for at ASA skulle kunne oppfylle sin del av avtalen med saksøkeren. Denne faktiske interesse kunne imidlertid ikke gi saksøkeren noen selvstendig rett overfor saksøkte. Han var helt avhengig av at ASA tilfredsstillet betingelsene for å få utbetalt lånet. Saksøkte hadde med andre ord alle sine rettigheter etter lånetilsagnet ubeskåret i behold og var ikke på noen måte bundet overfor saksøkeren.

Side:30

Retten kan heller ikke se at saksøkte ved sin senere opptreden har vist en passivitet som kan gi grunnlag for noe krav fra saksøkerens side. Saksøktes handlemåte må sees i lys av at han regnet med å ha en motpart i låneavtalen, nemlig ASA. Etter rettens mening var det ingen grunn til at saksøkte skulle se saken på noen annen måte. På denne bakgrunn synes det ikke å være noe å bebreide saksøkte i forbindelse med at fondet ikke reagerte ved mottagelsen av advokat Gards brev av 7. april 1970. Brevet ga uttrykk for det alle de impliserte var kjent med på forhånd, nemlig at saksøkeren og ASA var i ferd med å gjennomføre kjøpekontrakten. Saksøkte måtte gå ut fra at saksøkeren gjorde dette fullt klar over at utbetalingen av lånet var avhengig av at ASA oppfylte vilkårene i lånetilsagnet.

Heller ikke under det senere hendelsesforløp kan det sees å være noe å bebreide saksøkte når det gjelder hans opptreden overfor saksøkeren. Under avhøringen av partsrepresentanter og vitner har det ikke vært mulig å få fastslått nøyaktig hva som er blitt sagt under de mange telefonsamtaler Bryn hadde med tjenestemenn i Utbyggingsfondet i tiden som fulgte, men det synes ikke fra fondets side å være sagt noe som kunne oppfattes som et løfte om at lånet i alle tilfelle ville bli utbetalt.

Det er fra saksøkerens side ikke bestridt at saksøkte i forhold til ASA hadde rett til å tilbakekalle lånetilsagnet. Etter det retten foran er kommet frem til må dette være avgjørende, idet det som nevnt ikke kan sees å foreligge grunnlag for noe selvstendig krav fra saksøkerens side.

Etter det syn retten foran har gitt uttrykk for når det gjelder forholdet mellom saksøkeren og saksøkte i relasjon til lånetilsagnet, kan retten ikke finne at saksøktes handlemåte i forbindelse med avlysingen av pantobligasjonen kan gi grunnlag for noe krav fra saksøkeren mot saksøkte. Da det var på det rene at lånet ikke ville bli utbetalt, var det naturlig at saksøkte sørget for å få avlyst obligasjonen, og saksøkte kunne ikke ha noen plikt til å ta hensyn til saksøkerens rent faktiske interesse i obligasjonen. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arne Christiansen og Jørgen Brøymer og kst. lagdommer Paul H. Vindhol).

Den 9. mars 1970 inngikk Dokka Veveri A/S (senere kalt Dokka) som selger og A/S ASA (senere kalt ASA) som kjøper kontrakt om kjøp av en industrieiendom på Dokka i Nordre Land med overtakelse pr. 1. april 1970. Kjøpesummen var kr. 600.000, som ASA skulle finansiere ved overtakelse av to pantelån til Storebrand og Den norske Industribank på henholdsvis kr. 70.000 og kr. 370.000, utstedelse av aksjer i ASA for kr. 34.000 og gjeldsbrevlån til Dokka på kr. 26.000, samt en kontantutbetaling på kr. 100.000. Det sistnevnte beløp skulle ASA skaffe til veie ved et tilsvarende lån i Distriktenes utbyggingsfond (senere kalt DUF), hvor styret den 19. februar 1970 hadde truffet vedtak om å bevilge ASA et slikt lån til eiendomskjøpet. Dokka utstedte senere skjøte til ASA på eiendommen uten å foreta noen spesiell sikring av kravet på kr. 100.000, men det var avtalt mellom partene at DUF skulle betale lånebeløpet direkte til Dokka. Skjøtet sammen med pantobligasjon fra ASA til DUF på kr. 100.000 i eiendom med inventar

Side:31

ble dagbokført 30. april 1970. Pantobligasjonen ble etter tinglysingen av ASA ved brev av 18. juni 1970 oversendt DUF med anmodning om at lånebeløpet (med fradrag for en pantobligasjon på kr. 20.000 tilhørende Kreditkassen) ble utbetalt Dokka v/enestyret siviløkonom Herman Bryn. Noen utbetaling fant imidertid ikke sted, idet DUF's sekretariat i brev til ASA av 1. juli 1970 meddelte at forutsetningene for styrevedtaket ikke var oppfylt fra selskapets side. I styremøte 12. november 1970 traff DUF formelt vedtak om at lånevedtaket fra februar måned bortfalt. Dokka mente etter omstendighetene å ha en selvstendig rett til å få utbetalt beløpet på kr. 100.000, men dette ble avslått av DUF's styre 28. januar 1971. Ved kjennelse av 21. januar 1971 var ASA tatt under konkursbehandling etter begjæring av skattemyndighetene. På vegne av Dokka ba advokat Gard i brev av 2. februar 1971 DUF om at den ubenyttede pantobligasjon ble sendt bobestyreren, og Gard underrettet samtidig boet om at Dokka prinsipalt anså seg som eier av industrieiendommen, subsidiært som panthaver for de nevnte kr. 100.000. Pantobligasjonen skulle boet oppbevare på vegne av Dokka. DUF antok imidlertid at fondet var forpliktet til å avlyse sin obligasjon og etter noen korrespondanse mellom partene fant avlysing sted 20. februar 1971 under protest fra Dokka og med bebudelse av erstatningsansvar for DUF. Tvangsauksjon over boets faste eiendom fant sted 19. april 1971 og ble stadfestet 2. juni s.å. Kjøper var Lands Sparebank, som ved avlysingen hadde rykket opp i den frigjorte plass i prioritetsrekken, og kjøpesummen på kr. 500.000 dekket hovedstol og renter for de pantekrav som hadde vært prioritert foran DUF. Den 1. juli 1972 solgte Lands Sparebank den samme eiendom for kr. 640.000. ASA's konkursbo ga ingen dekning for Dokkas krav, og Dokka fulgte ikke opp sitt eiendoms- eller rettsvernkrav med noen tvist mot boet eller etterfølgende panthaver.

Ved stevning av 11. mars 1971 hadde imidlertid Dokka reist sak mot DUF med påstand om at Dokka hadde ervervet en selvstendig rett til å få utbetalt lånebeløpet på kr. 100.000. Subsidiært ble anført at uansett om lånetilsagnet opprinnelig var bindende overfor Dokka, måtte det i alle tilfelle ha blitt det på grunn av DUF's senere passivitet overfor selskapet. Endelig hevdet Dokka at DUF's avlysing av obligasjonen medførte erstatningsansvar overfor Dokka. DUF bestred at Dokka hadde krav som nevnt. - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og ser saken slik:

På det tidspunkt skjøtningen fant sted, var det som innrømmet av siviløkonom Bryn en fjern tanke at utbetaling av lånet fra DUF ikke ville finne sted som forutsatt. Man hadde nok kjenneskap til at ASA's økonomiske stilling hadde vært bekymringsfull, men vanskelighetene i 1969 hang klarligvis sammen med flytningen fra Askim til Dokka. I alle tilfelle måtte situasjonen forventes å bli en annen gjennom den refinansiering DUF skulle medvirke tiL og Dokka hadde ikke noen annen og dypere innsikt i ASA's problemer enn DUF. Ved styringsvedtaket av 19. februar 1970 hadde DUF bevilget ASA både forannevnte lån til eiendomskjøp på kr. 100.000 og gitt garanti for et driftslån på kr. 125.000. Vedtektene og oversendelsesbrevet er i sin helhet referert i byrettens

Side:32

dom, og verken disse dokumenter eller de standardvilkår som DUF viser til gir etter lagmannsrettens mening noen indikasjon om at det er usikkert om lånet ville bli utbetalt. Det er for øvrig også bekreftet i DUF's partsforklaringer at en slik tilbakekallelse av lånevedtak som her fant sted, er meget sjelden.

Det som her er sagt, kan anføres for at den form Dokka og ASA valgte ved skjøte- og obligasjonsutstedelsen, også var i samsvar med deres reelle hensikt. Man synes således under de foreliggende omstendigheter å ha funnet det upåkrevet å gi Dokka umiddelbar realsikkerhet for sitt krav, fordi man overhodet ikke tenkte seg den mulighet at DUF ikke ville honorere sin pantsikredeobligasjon. Det eneste vern Dokka derfor trengte mot ASA's øvrige kreditorer var underretningen til DUF om at pantelånet skulle utbetales til Dokka, jfr. prinsippet i gjeldsbrevloven §29 første ledd. Slik underretning fikk DUF bl.a. da Dokka oversendte skjøtet og pantobligasjonen til ASA for videreekspedering til tinglysing, jfr. advokat Gards brev til DUF av 7. april 1970.

Forfølger man dette synspunkt om samsvaret mellom pantobligasjonens form og partenes hensikt, blir resultatet at Dokka ved tinglysingen den 30. april 1970 ga ASA en faktisk kreditt på kr. 100.000 ved hjemmelsovergangen for den eiendom ASA alt hadde tiltrådt i kraft av leieavtalen fra 1969. For denne kreditt hadde Dokka den gang ingen egen realsikkerhet. Rettsvern kan det da heller ikke antas at Dokka kunne skaffet seg ved overtakelse av DUF's tomme pantobligasjon når krav om dette ble reist i februar 1971 etter ASA's konkurs. En naken rettsvemoverdragelse er avskåret allerede ut fra omstøtelsesregelen i konkurslovens §45 om pant for eldre gjeld. Omveien om et «salg» av obligasjonen - som i seg selv ikke inneholder noe forbehold mot overdragelse til ny kreditor - går i realiteten ut på det samme og må avvises av samme konkursrettslige grunn. Dessuten må insolvensen sees som en bristende forutsetning for selve pantelånet, slik at også obligasjonsrettslige regler hindrer at det tomme lånedokument nå blir overdratt, jfr. for øvrig formålsparagrafen i loven om DUF.

Lagmannsretten er imidlertid kommet til at det syn som foran er anført om selve obligasjonsutstedelsen, er for formalistisk og her leder til et uakseptabelt resultat. Det er På det rene at partenes kjøpeavtale forutsatte at de nevnte kr. 100.000 skulle betales kontant. Videre er det På det rene at DUF krevet å nytte sitt eget formular for pantobligasjonen, slik at enkel transport av en pantobligasjon fra Dokka til DUF var avskåret. Av avgjørende vekt må være at debitor ved skjøtningen i realiteten fikk lånet gjennom Dokkas faktiske kreditt, at lånet var øremerket til eiendomskjøpet og ikke kunne disponeres av debitor, og at ASA's kreditorer fra skjøtingstidspunkt hadde måttet respektere pantet om alt hadde gått som forutsatt med DUF's utbetaling. Endelig kan Dokka etter lagmannsrettens mening ikke bebreides noe for at lånetilsagnet ble annullert, jfr. nærmere nedenfor. Under disse omstendigheter antar lagmannsretten at ASA's konkursbo ikke kunne avspist Dokka med en vanlig fordringshavers stilling for de nevnte kr. 100.000, men måtte akseptert at også Dokka fra utstedelsen av var sikret etter pantobligasjonen stilet til DUF.

Side:33

DUF har som nevnt hevdet at Dokka brøt forutsetningen om å styrke ASA's styre og at dette var en av grunnene til at lånetilsagnet ble tilbakekalt. DUF hadde internt forutsatt at Bryn skulle inn i styret, og det nye styremedlem advokat Stensvold oppfattet DUF som Lands Sparebanks representant. Lagmannsretten legger til grunn at Stensvold av Dokka ble bedt om å gå inn som nytt styremedlem, og at Dokka var uvitende om at Stensvold også representerte sparebanken. DUF's forutsetning om at Bryn skulle gå inn i styret kan videre ikke sees å ha kommet skriftlig eller muntlig til uttrykk overfor Dokka. Dersom DUF fant dette forhold så avgjørende at det satte lånetilsagnet i fare, synes det for øvrig merkelig at dette ikke på noe tidspunkt ble uttrykkelig presisert overfor Dokka.

Det neste spørsmål blir om DUF's avlysing av pantobligasjonen medførte noe tap for Dokka og om DUF er erstatningsansvarlig for dette.

Utgangspunktet er her at den situasjon som oppsto da lånetilsagnet ble trukket tilbake, fra Dokkas side var uforutsett og at selskapet var uten skyld i tilbakekallelsen, at DUF burde vært klar over dette og også visste at tilbakekallelsen var ekstraordinær sett i forhold til fondets virksomhet som helhet. På bakgrunn av det intime samarbeid som hele tiden hadde funnet sted mellom de 3 parter i låneforholdet, jfr. byrettens faktiske fremstilling, er lagmannsretten enig i at DUF nå ikke bare kunne avfeie Dokkas anmodninger vedrørende pantobligasjonen under henvisning til at bare ASA formelt var avtalepartner. Hele situasjonen lå etter lagmannsrettens mening slik an at DUF var forpliktet til om mulig også å bistå Dokka i å sikre selskapets interesser. Dette kunne som Dokka begjærte enkelt gjøres ved at man avsto fra avlysingen og i stedet foreløpig sendte pantobligasjonen til boet for at tvisten mellom Dokka og boet, eventuelt de etterfølgende panthavere, kunne få sin løsning. Det er ikke dokumentert at DUF i det hele tatt gjorde noe alvorlig forsøk på å få boet med på en slik fremgangsmåte, og som påpekt av Dokka var eiendommen så overbeheftet at boets trusel om erstatningsansvar for forsinkelse av realisasjonen vanskelig kunne tas alvorlig. Eiendommen ble da også ifølge boinnberetningen like etter abandonnert. Lagmannsretten er etter dette enig i at DUF ved sin avlysing opptrådte erstatningsmessig klanderverdig overfor Dokka.

Avlysingen medførte ikke umiddelbart noe tap for Dokka, det ble først utløst ved det senere auksjonssalg og den endelige stadfestelse av dette. I mellomtiden hadde Dokka mulighet for å angripe slettelsen som materielt uriktig gjennom søksmål overfor boet og innehaverne av de etterfølgende pantheftelser. Her kunne også spørsmålet om den etterfølgende panthavers - dvs. Lands Sparebanks - gode tro vært tatt opp. Så er ikke gjort. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at disse forhold forspiller erstatningskravet overfor DUF. Avgjørende synes å måtte være at Dokka gjennom avlysingen faktisk og rettslig ble bragt i en helt annen situasjon under den tvangsauksjon som fant sted forholdsvis kort tid etter avlysingen, og at Dokka allerede før tvangsauksjonen hadde reist sitt erstatningssøksmål mot DUF.

Når det gjelder selve tapet, finner lagmannsretten det bevist at

Side:34

Dokka - om selskapet hadde trådt inn i DUF's panterett - hadde fått kjøpt og solgt eiendommen på de samme vilkår som Lands Sparebank. Her kan det innskytes at Dokka visste at stedet Dokka var utpekt som vekstsenter og at Spigerverket skulle ha en produksjonsavdeling der. Det var derfor alene spørsmål om tid før en ny bedrift fikk bruk for industrieiendommen, som Dokka i en rekke år faktisk hadde bestyrt på vegne av panthaverne i påvente av at inflasjon og/eller konjunkturer ville gi en rimelig salgsverdi.

Når det gjelder det påståtte erstatningsbeløp, ble tapet først fiksert ved det salg som man forutsetter at Dokka kunne gjennomført sommeren 1972. Av den grunn kan prosessrenter av tapet ikke gis fra forliksklagen, men fra det faktiske salgstidspunkt 1. juli 1972. Siden erstatningen gis i næringsforhold, settes prosessrenten til 6, jfr. lov av 29. juni 1888 nr. 2 §3 annet ledd. - - -