Rt-1975-264

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1975-03-08
Publisert:	Rt-1975-264
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 41B/1975
Parter:	Ole Solberg (advokat Arne M Falch - til prøve) mot Forsikringsaktieselskapet Samvirke (høyesterettsadvokat Jan Hein Eriksen).
Forfatter:	Roll-Matthiesen, Michelsen, Tønseth, Leivestad, Heiberg
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §4, §7, §37

Dommer Roll-Matthiesen: Den 25. juni 1970 ble byggmester Ole Solberg, født xx.xx.1912, skadet ved påkjørsel i Trondhelmsveien i Oslo av personbil 33 08 46 - ikke 25 05 38 som anført av byretten og lagmannsretten - ført av eieren, forretningsfører John Ravnaas. Bilen var ansvarsforsikret i Forsikringsaktieselskapet Samvirke, som bestred ethvert erstatningsansvar. Ved stevning av 8. mars 1971 reiste Solberg sak mot Samvirke, og Oslo byrett avsa den 14. desember 1971 dom med denne domsslutning:

«Forsikringsaktieselskapet Samvirke dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale Ole Solberg kr. 100.000,- - kroner etthundretusen - samt videre til innen samme frist å betale det offentlige saksomkostninger med kr.

Side:265

618,- pluss det salær den oppnevnte prosessfullmektig tilkjennes etter foretatt revisjon.»

Byretten la til grunn at både Solberg og Ravnaas hadde utvist uaktsomhet, men den uaktsomhet Solberg viste, var så stor at erstatningen burde reduseres, jfr. bilansvarslovens §7. Det samlede tap ble satt til kr. 135.000, og dette beløp ble redusert til kr. 100.000.

Samvirke påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som den 22. juni 1973 avsa dom med slik domsslutning:

«Forsikringsaktieselskapet Samvirke frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Ole Solberg har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har i det vesentlige anført det samme som for lagmannsretten, dog med den endring at det for Høyesterett erkjennes at Ravnaas hadde grønt lys da han kjørte inn i krysset, og at Solberg gikk ut i gaten på rødt lys.

Det er fortsatt Solbergs standpunkt at Ravnaas kjørte med en etter forholdene for stor fart, og at han burde ha begynt å bremse da han så Solberg stå på refugen, ikke først da Solberg begynte å krysse gaten. Lagmannsretten har for øvrig foretatt en uriktig bedømmelse av hvor langt ut i gaten Solberg var kommet da han ble påkjørt, en feil som har betydning for aktsomhetsvurderingen. Det foreligger uaktsomhet fra Ravnaas side, og Solbergs egen uaktsomhet må karakteriseres som liten, således at han har krav på full erstatning etter bilansvarslovens §4 jfr. §7 første ledd. Subsidiært mener han å ha krav på en redusert erstatning.

Solberg har fremlagt en tapsberegning basert på årsinntekt kr. 40.000, senere kr. 46.000, og med fradrag av mottatte trygdeytelser og med tillegg av renter. Tapsberegningen viser et samlet tap - innbefattet renter og tap i fremtidig erverv - på kr. 141.500.

Ole Solberg - som er gitt fri sakførsel for alle retter - har nedlagt denne påstand:

«l. Forsikringsaktieselskapet Samvirke dømmes til å betale Ole Solberg erstatning etter rettens skjønn inklusive renter av lidt tap oppad begrenset til kr. 140.000,-.

2. Forsikringsaktieselskapet Samvirke dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for alle retter.»

Samvirke har nedlagt sådan påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Oslo byrett med avhør av Ole Solberg og 5 vitner, hvorav 2 er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokmenter, hvorav her skal nevnes:

A. Etter Solbergs anmodning oppnevnte Høyesterett bilsakkyndig K. Møller-Hanssen til som sakkyndig å vurdere personbilens hastighet forut for påkjørselen. Møller-Hanssen har

Side:266

avgitt erklæring av 25. februar 1974, hvori han anslår farten der bremsesporene begynte til ca. 40 km/t og farten ved påkjørselen til ca. 10 km/t. Erklæringen slutter slik:

«Foretar man en tidsstudie av kjøringen like før ulykken, og regner med at sjåføren har hatt normal reaksjonstid på ca. 1 sek, vil det si at bilen må ha vært ca. 22 m fra påkjørselsstedet da sjåføren ser det farlige ved situasjonen. I følge politiets skisse har fotgjengeren gått ca. 2 m ut i kjørebanen da han ble truffet av bilens høyre frontparti. Regner vi med at fotgjengeren går almindelig raskt (1,3 m/sek), ville han på disse 2 m ut i kjørebanen ha brukt 1,54 sek. Bilens bremsetid frem til påkjørselsstedet er 1,84 sek. Sjåføren må således ha oppfattet fotgjengeren og det farlige ved situasjonen allerede mens han befant seg på refugen, og reagerte da med å bremse for å være forberedt.»

B. Under bevisopptaket den 31. januar 1974 til bruk for Høyesterett opplyste Solberg at han den 20. juni 1973 ble innlagt i Glittre Sanatorium for lungetuberkulose. Han lå her til 14. september 1973. Etter anmodning fra partene ble overlege Olav Skovsrud og ass. overlege Carl-Haakon Hagelund, begge Glittre Sanatorium, oppnevnt til som sakkyndige å gi uttalelse om i hvilken grad Ole Solbergs bronkitt og tuberkulose ville gjort ham arbeidsudyktig uavhengig av trafikkuhellet, og om mulig sammenheng mellom trafikkuhellet og utbruddet av tuberkulosen. De sakkyndige ble bedt om å besvare 3 spørsmål, utarbeidet av partene i fellesskap.

De sakkyndige gav uttalelse i erklæring av 31. januar 1975, og de besvarte de stilte spørsmål. Da svarene i det vesentlige tar med innholdet i spørsmålene, refererer jeg bare svarene, som er sålydende:

«1. En må regne med at Solberg - selv om trafikkuhellet 25/6 1970 ikke hadde inntruffet - ikke hadde maktet å fortsette sin virksomhet som byggmester. Han ble innlagt i Glittre sanatorium 21/6-73. Aktivering av lungetuberkulosen allerede fra jan.-73. En vil derfor kunne anta at lungeturberkulosen og bronchitten fra sommeren 1973 i hovedsak har hindret ham i å fortsette sin virksomhet som byggmester, alle forhold tatt i betraktning.

2. Under oppholdet her og de første mndr. etter utskrivelsen har lungetuberkulosen bidratt med 100 % arbeidsuførhet. Fra nov.-73 må en regne med at bronchitten har bidratt med anslagsvis 2/3 arbeidsuførhet, selv med et optimalt behandlingsopplegg. Hans bronchit vil derfor gi ham rettigheter i henhold til lov om folketrygd. Hans gjennomgåtte lungetuberkulose ville normalt ikke ha redusert hans arbeidsførhet. Hans asthmabronchit og benskade gjør ham til samlet 100 % arbeidsufør. Det kan opplyses at han har fått innvilget 100 % uføretrygd f. o. m. 1/6-70. Rikstrygdeverket har omgjort tidligere mottatte etterlattestønad/sykepenger/attføringspenger til uføretrygd etter bestemmelsene i §8-6 Nr. 1, siste ledd, da dette gir det gunstigste resultat.

Side:267

3. En har ingen holdepunkter for at hverken lungetuberkulosen eller bronchitten er blitt utløst som følge av trafikkuhellet. En må kunne anta at hans betydelige overvekt og inaktivitet forverrer og vanskeliggjør en effektiv behandling av hans asthmabronchit. I hvilken grad trafikkuhellet med etterfølgende inmobilisering har bidratt til dette, kan en ikke ta stilling til. Trafikkuhellet og benskaden som sådan vil ikke kunne forverre bronchitten.»

C. Det fremgår av lagmannsrettens dom at Solberg i tidsrommet fra påkjørselen til 16. mai 1972 fikk utbetalt sykepenger med tilsammen kr. 21.500, og at han fra 26. mai 1972 til 1. april 1973 fikk attføringspenger med ca. kr. 18.000. På grunnlag av legeerklæring fra overlege Olav Skovsrud, datert 8. februar 1974, ble Solberg av Rikstrygdeverket den 23. september 1974 tilstått uførepensjon av folketrygden etter en uføregrad på 100 % med virkning fra 1. juni 1970, slik at de utbetalte sykepenger og attføringspenger gikk inn i uførepensjonen. Det er opplyst at Solberg i tiden 1. juni 1970-28. februar 1975 har mottatt uførepensjon med i alt kr. 98.258, og at hans uførepensjon nå utgjør kr. 26.016 pr. år. I tillegg hertil har han bostønad med ca. kr. 3.300, således at han i alt oppebærer kr. 29.300 pr. år.

D. Oppgaver som er fremlagt for Høyesterett, viser at det bare var i årene 1966 og 1967 Solberg hadde så vidt store inntekter som 36.000 og 37.000 kroner. Ellers har inntektene vært betydelig lavere.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse.

Som lagmannsretten finner jeg at Ravnaas overhodet ikke kan bebreides for sin kjøring. Han kjørte korrekt inn i krysset på grønt lys, noe som nå også er erkjent av Solberg. Han hadde moderat fart, og han foretok det som var mulig for å avverge påkjørselen. Herom henviser jeg også til den sakkyndige erklæring som er avgitt for Høyesterett av bilsakkyndig Møller-Hanssen, en erklæring som bestyrker min vurdering.

Jeg er videre enig med lagmannsretten i at Solberg har vist en høy grad av uaktsomhet ved å ha gått ut i den sterkt trafikkerte gate mot rødt lys utenfor fotgjengerfeltet, og uten å se til venstre for trafikk som kom oppover Trondheimsveien. Som lagmannsretten finner jeg at Solbergs forhold er så tungtveiende at Samvirkes objektive ansvar etter bilansvarslovens §4 må falle bort, jfr. bilansvarslovens §7. Jeg slutter meg til lagmannsrettens begrunnelse, idet jeg tilføyer at de nye opplysninger for Høyesterett i høy grad bestyrker resultatet. Jeg peker særlig på det som er anført om Solbergs helbredsforhold i den sakkyndige erklæring avgitt av overlege Olav Skovsrud og ass. overlege Carl-Haakon Hagelund, samt til opplysningene om den uførepensjon av folketrygden og den bostønad Solberg har oppebåret og fortsatt vil oppebære. Alt i alt kan jeg ikke se at det foreligger omstendigheter som tilsier at Solberg tilkjennes delvis erstatning av Samvirke etter bilansvarslovens §7 første ledd.

Side:268

Etter dette vil lagmannsrettens dom bli å stadfeste.

Samvirke har ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger for noen av rettene.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Tønseth, Leivestad og Heiberg: Likeså.

Av byrettens dom (dommer A. H. Hillestad): - - -

Krysset Trondheimsveien-Båhusveien er lysregulert, og i krysset er det en avmerket fotgjengerovergang over Trondheimsveien ved avslutningen av krysset regnet i retning fra sentrum. Det er anbrakt et særskilt signallys for fotgjengerne på husveggene på hver side av overgangen. Trikkelinjene går her midt i gaten og det er en lengere refuge på hver side av sporene. Refugene strekker seg fra fotgjengerovergangen og videre oppover gaten. Det er 2 kjørebaner i hver retning. Det er anledning til å kjøre også mellom refugene og den ene av de to kjørebaner for oppovergående biltrafikk går da mellom refugen og fortauet, den andre utenfor refugen langs trikkesporet. Det er tilsvarende ordning for trafikken inn mot sentrum på den andre siden av gaten.

Da Solberg ble satt av i Båhusveien like ved Trondheimsveien, måtte han krysse gaten for å få nedovergående trikk. Etter hva han opplyser hadde han god tid idet han så en trikk gå og innstillet seg på å ta neste trikk. Det var liten biltrafikk ved anledningen. Han gikk over på første refuge og etter hva han sier, ble han stående litt her mens han tente seg en sigarett. Han fikk så se trikken komme inn mot holdeplassen ved den motsatte refugen og skulle gå over gaten. Han mener selv at han så grønt lys for fotgjengerovergangen, men innrømmer at han etter å ha konstatert at lyset var grønt, kan ha kastet et blikk oppover mot trikken slik at det kan ha gått litt tid før han gikk ut i gaten. Idet han tok skrittet ut fra refugen høre han til sin forskrekkelse at det kom en bil fra venstre. Han mener å ha snudd seg litt mot bilen som kom mot ham, og for å unngå å bli tatt av selve fronten av bilen forsøkte han å hoppe opp på panseret Det lyktes ikke helt. Han støtte i alle fall mot høyre frontlykt og ble ført litt med bilen før denne stanset. Han falt i gaten i den smale åpningen mellom bilen og kanten av refugen og ble av dem som kom løftet opp på refugen, hvor han kort etter ble hentet av ambulansen fra legevakten. - - -

Retten skal bemerke: Som det fremgår hevder saksøkeren at han før han gikk ut i gaten fra refugen, kastet et blikk på reguleringslyset som han hadde midt imot seg og konstaterte at det var grønt. Han innrømmer imidlertid alt det kan ha gått tilstrekkelig tid til at lyset kan ha skiftet før han tok det avgjørende skritt, og retten må gå ut fra at dette har vært tilfelle. Det er på det rene at såvel føreren av ulykkes-

Side:269

bilen som den bil som kjørte etter var kjørt inn i krysset og en kan vanskelig anta at de begge har kjørt mot rødt lys. Fru Wold som så saksøkeren på vei over til refugen og videre, festet seg ved at han bare så mot trikken som kom fra høyre og ikke ga akt på trafikken fra venstre, så retten må anta at han ikke har vært tilstrekkelig konsentrert til å kunne si noe bestemt om tidsforløpet. En må gå ut fra at det tidsintervall som gikk fra hans konstatering av det grønne lys og til han gikk ut i gaten må ha vært noe lenger enn han selv har inntrykk av.

Det som i noen utstrekning kan regnes å redusere graden av saksøkerens uforsiktighet ved anledningen, var at det sted han skulle passere er noe preget av at det dreier seg om en trikkholdeplass. Han skulle ikke passere en full gatebredde, men fra den ene refugen til den andre, og har da muligens ikke hatt den samme oppfordring til forsiktighet som ved en passering av åpen gate. Retten er imidlertid ikke i tvil om at saksøkeren må regnes å ha gjort seg skyldig i en sterk grad av uforsiktighet.

En kan imidlertid ikke være enig med saksøkte i at bilføreren helt kan fritas for kritikk. Han skulle passere en trikkeholdeplass hvor han i forholdsvis god tid så en som sannsynligvis skulle over til holdeplassen på den motsatte refugen, idet vedkommende så oppover mot trikken som var under innkjøring mot holdeplassen. En bilfører kan under slike forhold ikke nøye seg med å konstatere at han har grønt lys for videre kjøring, men må avpasse farten slik at han kan stoppe på langt kortere strekning enn de 8,90 m han her brukte til oppbremsing.

Retten finner således at det er opptrådt med uaktsomhet fra begge sider, men den uaktsomhet saksøkeren viste var så stor at hans erstatning bør reduseres i forhold til hans fulle tap, jfr. bil-ansvarsl. §37. - - -

Saksøkerens samlede tap anslåes således til tilsammen ca. kr. 135.000,- og av dette bør han etter rettens oppfatning få tilkjent kr. 100.000,- i erstatning. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Anton Hiorth, kst. dommer, sorenskriver Arne Wang og tilkalt dommer, byfogd Christian Bull): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:

Som nevnt i byrettens dom kom Solberg med bil til Båhusveien for å fortsette videre med trikken ned til sentrum. Solberg har opplyst at han var vel kjent på stedet og at han hadde god tid da han krysset over til refugen for oppadgående trikk. På denne tid av dagen var det betydelig trafikk i Trondheimsveien, selv om det store rushet ved 16 tiden ennå ikke var begynt. Da Solberg fikk øye på trikken ovenfra som var under innkjøring til holdeplassen, trådte han ut i gaten i retning noe på skrå oppover for å krysse over til refugen på motsatt side. Det er ikke nærmere klarlagt hvor på refugen Solberg sto da han gikk ut i gaten, enten det var en to-tre meter fra fotgjengerfeltet eller noen meter høyere oppe.

Lagmannsretten kan etter bevisførslen ikke godta at trafikklyset for Båhusvelen som forklart av Solberg viste grønt da han forlot refugen

Side:270

Den anser det utenfor tvil at det på dette tidspunkt var grønt lys for trafikk i Trondheimsveien og etter lysreguleringen må det da nødvendigvis ha vist rødt for Båhusveien. Det fremlagte lyssignalskjema viser at fotgjengersignalet i retning Båhusveien viser rødt i god tid før kjøretøysignalet for Trondheimsveien skifter over fra gult til grønt. Det må skyldes en erindringsforskyvning hos Solberg når han nå mener at lyset viste grønt. Det er også å merke seg at en person som står på refugen i noen avstand fra fotgjengerfeltet alene vil kunne se en sektor av trafikklyset, jo smalere ettersom avstanden øker. Det er noe uklart hvor langt ut i gaten Solberg var kommet da han ble påkjørt av bil 25 05 38. Det fremlagte riss viser bilens høyre hjulpar nærmere 2 meter fra kanten av refugen. Bilføreren Ravnaas mener selv at han kjørte nærmere refugen og nøyaktigheten av risset med hensyn til avmerking av bilens plassering er noe uklar. Uoverensstemmelsen kan også forklares med at Ravnaas instinktivt har lagt bilen over til venstre umiddelbart før oppbremsingen begynte. Men hvorledes det enn forholder seg hermed er dette moment av underordnet betydning for bedømmelsen av handlingsforløpet.

Når det gjelder bilførerens forhold legger retten til grunn at han lå først i bilrekken i venstre fil og at han hadde grønt lys ved innkjøring i krysset til Båhusveien og videre at farten var moderat, 40-45 km/t for å kunne kjøre på «den grønne bølge» oppover Trondheimsveien. Riktigheten herav er bekreftet av vitnet Biong som fører av den etterfølgende bil. Han har videre opplyst at hans inntrykk var at bilrekken i høyre fil kjørte noe raskere. I hvilken avstand fra krysset trafikklyset skiftet over til grønt for trafikken i Trondheimsveien lar seg ikke konstatere, men retten finner ikke holdepunkt for ankemotpartens antydning om at lyset kan ha vist gult ved passeringen av krysset.

Retten kan heller ikke anta at det var noe ved trafikksituasjonen som tilsa at Ravnaas på forhånd skulle ha senket farten ved passering av trikkeholdeplassen. At det befant seg en person på refugen til høyre for hans kjørefelt tilsa ikke i og for seg dette, og trikken på vei nedover var fortsatt på god avstand oppe i gaten. Ifølge Ravnaas' vitneforklaring som på dette punkt fullt ut støttes av vitnet Biong, veivet Solberg plutselig med hånden og trådte umiddbart deretter ut i gaten. Det har derfor ikke som av byretten antatt vært noe tidsintervall som ga Ravnaas anledning til å innrette seg etter Solbergs uventede oppførsel. Solberg har erkjent at han har hatt sin oppmerksomhet henvendt på trikken som begynte å nærme seg holdeplassen og at han ikke så seg til venstre for trafikk nedenfra.

Lagmannsretten finner i motsetning til byretten at hele ansvaret for trafikkulykken må føres tilbake til Solbergs egen uaktsomme opptreden. Han var som før nevnt vel kjent på stedet og måtte være klar over at det var kjørefelt for biltrafikk i begge retninger mellom trikkerefugene. Han har trådt ut i kjørebanen i denne sterkt trafikkerte gate mot rødt lys et godt stykke ovenfor det fotgjengerfelt som er anvist for kryssing av gaten og uten å se seg for til venstre for trafikk nedenfra. Retten er med den ankende part enig i at det ikke reduserer graden av Solbergs uaktsomhet at det gjaldt passering fra den ene refuge til

Side:271

den andre ved en trikkeholdeplass. Man kan ikke se at det her er grunn til å oppstille en annen aktsomhetsnorm enn den som ellers gjelder ved kryssing av gate. Det var ikke noe ved situasjonen som tilsa at Solberg ikke skulle ha benyttet fotgjengerfeltet på nedsiden av refugen ved passering over til motsatt side.

Som nevnt har retten ikke funnet å kunne konstatere noen feil ved bilfører Ravnaas kjøring. Han har holdt seg i riktig kjørefelt og har hatt moderat fart, bremselengden 8,9 m viser heller ikke noe annet. Det må antas at Ravnaas har foretatt seg det som var mulig for å avverge påkjørsel. I bytrafikk må bilkjørere kunne regne med at fotgjengere ikke foretar seg helt uoverveide handlinger og innrette sin kjøring deretter. Det kan tilføyes at retten under sin åstedsbefaring selv har konstatert at bilene passerer refugen uten å redusere farten.

Retten finner at den høye grad av uaktsomhet som Solberg har vist ved anledningen er så tungtveiende at selskapets objektive ansvar etter bilansvarslovens §4 i dette tilfelle helt bør falle bort, jfr. lovens §7.

Under prosedyren er det til forståelsen av denne lovbestemmelse vist til lovens forarbeider og til domspraksis og da spesielt til HRD i Rt. for 1966 886 og 1972 1241, hvor skadelidte i begge tilfelle ble tilkjent delerstatning, men de forhold som forelå til behandling i disse dommer skiller seg på vesentlige punkter fra denne sak. I dommen av 1966 kunne fotgjengerens opptreden i noen grad undskyldes på grunn av de ekstraordinære værforhold da påkjørselen fant sted og dessuten gjorde de erstatningssosiale hensyn seg sterkt gjeldende, idet skaden rammet en ung familieforsørger som ble 100 % invalid. I dommen fra 1972 oppsto trafikkulykken under en fotgjengers kryssing av en fylkesvei med svært liten trafikk og hvor bedømmelsen av uaktsomhetsgraden følgelig må bli en annen enn hvor det som her gjelder kryssing av sterkt trafikkert bygate.

Ved den samlede vurdering som retten skal foreta etter §7 første ledd om hvorvidt erstatningen helt skal falle bort, kommer også skadelidtes økonomiske stilling inn som et moment av betydning, jfr. lovens uttrykk «tilhøva elles». Partene er enige om at den yrkesmessige invaliditet settes til 30-35 % og retten vil anta det naturlig å knytte denne invaliditetsprosent til Solbergs samlede inntekt, hensett til at det her dreier seg om byggmestervirksomhet av beskjedent omfang med bare 34 mann i arbeid. Den rene byggmesterfortjeneste må for øvrig antas å utgjøre en beskjeden andel av den samlede inntekt.

Det er enighet om å sette Solbergs inntekt før ulykken til kr. 36-37.000 årlig. For tidsrommet frem til 16/5 1972 har han fått utbetalt sykepenger med tilsammen kr. 21.500,- og fra 26/5 1972 til 1/4 1973 attføringspenger med ca. kr. 18.000,-. Ifølge legeerklæringer fra overlege A. Møllerud som inngående er gjengitt i byrettens dom, har overlegen bedømt Solbergs invaliditet med dag i hans tidligere yrke og må følgelig ha bygget på at han vil være istand til å fortsette i denne virksomhet. Lagmannsretten har ikke uten nærmere bevis funnet å kunne godta Solbergs påstand om at han på grunn av sitt fysiske handicap har vært avskåret fra å gjenoppta sin tidligere virksomhet som byggmester. Selv om han personlig ikke lenger kan utføre de mer

Side:272

anstrengende deler av tømmermannsarbeidet, må han som arbeidsleder kunne innrette seg etter dette.

Ved bedømmelsen av Solbergs forhold kommer også inn som et moment av betydning at han som enkemann ikke har noen forsørgelsesbyrde.

Etter en samlet vurdering av de forhold som det foran er redegjort for er lagmannsretten etter dette kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å pålegge selskapet erstatning for noen del av det økonomiske tap Solberg er påført. - - -