Rt-1975-337

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1975.03.17
Publisert:	Rt-1975-337
Stikkord:	Eiendomsrett til skoggrunn
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 24/1975
Parter:	Kristen P Søreide m.fl. (advokat Atle Standal - til prøve) mot Anders L Kjørvik m.fl. (høyesterettsadvokat Sigurd Eikeset).
Forfatter:	Gundersen, Leivestad, Heiberg, Lorentzen, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1882) §2b, Vassdragsloven (1940) §1

Dommer Gundersen: Eierne av tre bruk under gården Søreide i Gloppen herred i Nordfjord krevde 2. august 1954 jordskifte over gårens utmark, nærmere bestemt over heimeutmarka. Det støls- og fjellområde som også ligger under gården ble derimot ikke begjært utskiftet. Søreide har gårdsnummer 2, de tre brukene som krevde jordskifte har bruksnummerne 1, 5 og 7. Disse brukene, som er de største og de eldste på Søreide, er i saken kalt hovedbrukene. Med i jordskiftet var 39 andre, mindre bruk, i saken kalt småbrukene.

Under sakens behandling i Indre Nordfjord jordskifterett ble det 13. oktober 1970 tilført rettsboken:

«Det er ulike meiningar om eigedomstilhøva innan skiftefeltet. Nokre meiner såleis at skogeigaren er grunneigar, andre at beite og grunn ligg i sameige medan skogen er skift i teigar og er ein bruksrett.»

Jordskifteretten avsa orskurd i saken 24. mars 1971. Dens slutning lød for punkt 1 og 2's vedkommende slik:

«1. Skogeigarane er grunneigarar kvar i sine teigar.

2. Beitet i utmarka er felles som ein servitutt.»

I slutningens punkt 3 fastslo jordskifteretten at «storleiken av beiteretten som kvart bruk har, er anten matrikkelskylda eller krøtertalet» og videre under punkt 3 a, b og c at de 3 hovedbruk og 14 småbruk har beiterett etter matrikkelskylden og 5 småbruk etter «fodnad». For 20 av småbrukenes vedkommende ble det avgjort at de ingen beiterett hadde. Eierne av disse brukene har ikke senere vært med i saken.

Åtte eiere av småbruk anket til Gulating lagmannsrett, som kom til et annet resultat enn jordskifteretten; Lagmannsretten avsa dom 16. juni 1973 med denne domsslutning:

«I heimeutmarka (skiftefeltet) På gnr. 2, Søreide i Gloppen, ligg grunn og beite i sameiga mellom partane i ankesaka, medan berre skogen er skift i teigar.

Sakskostnader for lagmannsretten vert ikkje ilagt.»

Om sakens historie og innhold og om partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til jordskifterettens og lagmannsrettens avgjørelsesgrunner.

Side:338

Eierne av hovedbrukene, Kristen P. Søreide bnr. 1, Anders A. Søreide bnr. 5 og Lars P. Søreide bnr. 7, har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens dom i dens helhet. Både bevisvurderingen og rettsanvendelsen angripes. De ankende parter har under prosedyren for Høyesterett vist til j ordskifterettens samlede argumentasjon og bevisvurdering og har gjentatt og utbygd sine tidligere anførsler. En del nye dokumenter er fremlagt, som antas å gi ytterligere støtte til hovedbrukenes syn på saken. De har nedlagt denne påstand:

«1. Indre Nordfjord jordskifteretts slutning under pkt. 1 og 2 stadfestes.

2. Ankepartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett hos ankemotpartene in solidum.»

I påstanden for Høyesterett er altså ikke tatt med den del av jordskifterettens avgjørelse som omhandles under slutningens punkt 3. Jeg har forstått prosedyren for Høyesterett slik at for så vidt hovedbrukene vinner frem med sin påstand, godtar partene denne del av jordskifterettens avgjørelse.

De småbrukseiere som er med i saken er: Anders Kjørvik bnr. 3 og 11, Mathias G. Søreide bnr. 4 og 27, Ivar J. Søreide bnr. 6, Johan M. Søreide bnr. 9, 12 og 24, Arve Lunde (rettsetterfølger etter Ola O. Søreide) bnr. 10 og 13, Erik L. Søreide bnr. 18 og 20, Erling O. Søreide bnr. 28, Arve A. Søreide bnr. 31 og 37.

Ankemotpartene har henholdt seg til lagmannsrettens dom, hvis begrunnelse de i alt vesentlig godtar. Også fra denne side er nye dokumenter fremlagt. De har nedlagt denne påstand:

«1. at lagmannsrettens dom stadfestes, og

2. at ankepartene en for alle og alle for en dømmes til å betale ankemotpartene saksomkostningene for lagmannsretten og for Høyesterett.»

Det er holdt bevisopptak ved Nordfjord herredsrett der de 3 ankeparter, 5 av motpartene og 11 vitner har avgitt forklaring. Alle disse vitner er nye for Høyesterett. De nye dokumenter skal jeg omtale senere i den utstrekning de får betydning for avgjørelsen.

Jeg er kommet til det samme resultat som jordskifteretten og kan i vesentlige deler tiltre dens syn på saken.

Søreides gårdshistorie er omtalt i innledningen til jordskifterettens orskurd. Den kan nå i noen utstrekning utfylles.

Innmarka På Søreides hovedbruk lå i teigeblanding helt frem til 1912, men slik at hvert bruk hadde den fulle eiendomsrett til hver av sine teiger. I 1912 ble innmarka utskiftet, og teigeblandingen opphørte. Det var gjerde ikke bare mellom innmark og heimeutmark, men også mellom helmeutmarka og det høyereliggende støls- og fjellområde. Dette siste område blir kalt «sameigna».

Fra et par av de nye dokumenter som er fremlagt, trekker jeg ut noen opplysninger av en viss interesse. I året 1600 var det to brukere På Søreide. Deres foreldre drev en sag i Storelva,

Side:339

men selv hadde de flyttet sagen til «den lille Elf», dvs. en bielv til Jardøla. Dette fremgår av en markegangsforretning av 14. mai 1736, som siterer et markeskjellsbrev av 21. mai 1600.

Den 10. april 1758 ble det holdt en offentlig besiktigelsesforretning over skogen og sagene på Søreide og et par nærliggende gårder. Skogen ble ansett for å være «i beste maade freedet og conserveret», og det var «alleene furre og ingen andre sort Saugtimmer som findes i disse Skouge». Fra Søreides skog ble det antatt at det årlig av større trær kunne skjæres 1050 bord og av mindre trær 500 bord, og det ble videre antatt at en vesentlig del av dette kvantum kunne «blive til afhandling og udførsel for denne Saug».

Etter de opplysninger vi har i saken, må man gå ut fra at skogen på Søreide har vært av vesentlig økonomisk verdi og en ressurs som brukerne tok vel vare på. Engang på 1700-tallet - antakelig før besiktigelsesforretningen av 1758 - ble skogen delt mellom de 3 brukere, slik at de fikk hver sine skogteiger. Det er nevnt i saken at det ble 15-16 teiger på hver. Det er ubestridt at denne deling gjaldt hele heimeutmarka, og at den ble fullstendig gjennomført med klar oppmerking. Jeg vil anta at brukerne ikke bare oppfattet seg som eiere av de trær som vokste i skogen og av det som man har kalt «skogbunnens gjenvekstevne», men at de også anså seg berettiget til å avvise alle tiltak fra andre som kunne hindre eller vanskeliggjøre deres pleie av og drift i skogen.

Det er uomtvistet i vår sak at det er, og alltid har vært, tilstrekkelig beite i Søreides heimeutmark og stølsutmark, både for hovedbrukene og for de småbruk som etter hvert ble utskilt. Beitet må, iallfall i gammel tid, ha vært ekstensivt, og det kan ikke i nevneverdig grad ha vært til skade for skogsdriften. Det var ingen knapphetsressurs og var tilgjengelig og felles for alle bruk med dyr. At det var verdifullt for småbrukene, og at disse knapt ville vært drivverdige uten beitet i utmarka, er jeg enig i. Men jeg kan ikke være enig med lagmannsretten når den sier: «Det er då naturleg å sjå det slik at grunneigedomsretten fylgjer beiteretten, med di det ikkje ville vera noko nemnande verde att etter at både skog og beite var fråskilt, slik forholda var i tidlegare tider.» For meg fremtrer dette som en rettslig konstruksjon uten tilstrekkelige holdepunkter i det som finnes av konkrete opplysninger i saken. I tiden inntil 1853 var det bare 3 bruk på Søreide. Skogen hadde de delt, beitet, jakt og fiske hadde de i fellesskap. Dermed rådde de over alt som de på den tiden kunne bruke i utmarka. Om de hadde noen forestilling om en grunneiendomsrett ved siden av eller liggende under den råderett som de utøvde, vet vi ikke.

For meg blir da spørsmålet om det senere og etter hvert som ny bruk og ny konkret rådighetsutøvelse trer frem, kommer til uttrykk en oppfatning om at dette er utslag av en grunneiendomsrett, og om en slik oppfatning i tidens løp - det dreier seg om mer enn 100 år - er blitt så klar og fast at den gir grunnlag

Side:340

for avgjørelsen av den tvist som ble reist under jordskiftet. Jeg antar at så er tilfellet. For dette spørsmåls vedkommende kan jeg på de fleste punkter, men ikke på alle, følge jordskifteretten. Jeg skal kort presisere mitt syn på dette.

Når det gjelder fradeling og salg fra hovedbrukene - og senere også ved lignende disposisjoner fra småbrukenes side - er jeg enig med jordskifteretten når den fastslår at «det alltid (har) vore eit oppgjerd mellom kjøparen og eigaren av skogteigen». Men når det gjelder skylddelingen vedrørende bnr. 6 i 1853, er jeg ikke enig med jordskifteretten i den konklusjon den mener å kunne trekke av selve delingsdokumentet, nemlig at «det går klårt fram at bnr. 6 utanom dei fire teigane som er nemnde i skyldskiftet berre skulle ha ein beiteservitutt i utmarka». Det er mulig at jordskifterettens oppfatning er den som ligger dokumentets ordlyd nærmest. Men det som står skrevet synes også forenlig med den oppfatning at kjøperen ble eier av skogteigene og fikk del i den felles beiterett uten at kjøper eller selger har hatt noen mening om hva en slik rett innebar: om den var en servitutt på grunneiendomsretten, eller om den i seg selv innebar en andel i en slik rett.

Jeg må gi lagmannsretten medhold når den etter gjennomgåelsen av alle fremlagte skyldskifte -og hjemmelsdokumenter fastslår at det er benyttet noe forskjellige ord og uttrykk i disse papirene vedrørende rettigheter i heimeutmarka, og at det i de fleste tilfelle overhodet ikke er sagt noe om dette. Jeg gir videre lagmannsretten min tilslutning når den så sier:

«Det er etter dei føreliggjande opplysningane ikkje tvil om at både ankepartane og rettsforgjengarane deira har nytta både heimeutmarka og stølsutmarka på same måten som eigarane av hovudbruka, og det utan omsyn til om rett i utmarka er nemnt i heimelsdokumenta, eller korleis retten er formulert i skylddeling og skøyte. Dei har nytta utmarka til beite, jakt og fiske, og småbruka hadde eigne utskilde skogteigar på same måten som hovudbruka. Også dei ankepartane som ikkje har fått tilsagt nokon rett i utmarka i heimelspapira, har nytta utmarka på same måten som dei andre, og det kan ikkje vera tvil om at dei har hatt rett til det.»

De ankende parter bestrider da heller ikke at de utskilte bruk har fulle rettigheter, ikke bare til beite i den felles utmark, men også til skogen med tilhørende grunn i de teiger som de rår over.

Det kan være grunn til her å nevne et dokument som er nytt for Høyesterett og som ikke gjelder heimeutmarka, men stølsutmarka, nemlig en bygselskontrakt datert 3. januar 1857. Her får en husmann bygslet «et Stykke Mark af en fælles Eiendom, paa vor øverste Støl i Jordalen». Kontrakten er på utleiersiden undertegnet av alle de 3 eiere av hovedbrukene, og blant dem er Erik Arnesen som 4 år tidligere alene hadde solgt de grunnstykker som ble bnr. 6. De ankende parter hevder at dette viser at hovedbrukerne var klar over at når det gjaldt stølsutmarka

Side:341

- «sameigna» som de kaller det - måtte de ved rettslige disposisjoner som salg og utleie opptre i fellesskap, mens de ved lignende disposisjoner over heimeutmarka kunne handle hver for seg. Denne oppfatning kan jeg tiltre, men jeg finner ikke i dette tilstrekkelig grunnlag for å trekke slutninger av vesentlig betydning for løsningen av den foreliggende tvist.

Avgjørende er imidlertid en lang rekke disposisjoner som etter min mening må anses som utslag av en oppfatning som etter hvert har festnet seg: at den som eide skog og/eller innmark hadde rett til grunnen. Jeg viser her til jordskifterettens fremstilling, men skal i kronologisk orden regne opp de disposisjoner som er de viktigste.

1879, den 22. juli ble fiskeretten i Gloppenelva fra elveoset og opp til Eidsfossen bortforpaktet for 12 år til en engelskmann. Utleiere på Søreide-siden var de 3 hovedbruk pluss bnr. 6 og 3. I 1880 ble kontrakten forlenget til 20 år. Hovedbrukene fikk hver 28 % av den årlige leie, de to småbrukene fikk hver 8 %. Etter det opplyste må jeg gå ut fra at disse 5 bruk eide hele landstrekningen langs elva på Søreides grunn. Noe av landet kan ha vært innmark, men på den tiden vil jeg anta at det for en stor del har vært skog i heimeutmarka.

1888 og 1894 salg riv Evebøfossen, og 1897 salg av Eidsfossen. Om dette viser jeg til jordskifterettens kjennelse. Her har ankemotpartene - om jeg har forstått prosedyren riktig - erkjent at vi står overfor disposisjoner som regulært bare brukere med full eiendomsrett til grunnen kunne foreta alene, uten å dele med noen. Men etter deres oppfatning skyldes dette at vasskraften i elva fra gammelt av faktisk var beslaglagt av hovedbrukene til sagbruk og kverner, det var derfor småbrukerne avstod fra å kreve noen andel i salgsbeløpene. Dette har etter min mening ikke holdepunkter i det vi ellers har av opplysninger i saken.

1916. De 3 hovedbrukene avstod sine kvernfallrettigheter i Gloppenelva til advokat Giertsen mot å få rett til 15 hk elektrisitet.

1965. Forhandlinger om salg av tomt til Evneveikeskolen. Her dreide det seg om en tomteverdi. Den ble satt til kr. 5 pr. m2, til sammen noe over kr. 300.000. Kommunen har betalt beløpet til skogeierne.

De disposisjoner som jeg her har trukket frem, synes for meg å være klare eierdisposisjoner som gir uttrykk for at de som eide skogen også har ment at de eide grunnen. Og jeg kan ikke se at noen annen oppfatning er kommet til uttrykk fra de beiteberettigedes side, bortsett fra Mathias Jensens protest i begynnelsen av århundret. Den ledet til en åstedssak ved Nordfjord Sorenskriveri 20. oktober 1903. Retten ble administrert av den edsvorne fullmektig som hadde 4 gårdbrukere med seg som domsmenn, og retten var på åstedsbefaring. Det var etter denne befaring at partene ble enige om det «forlik» hvis innhold er gjengitt av jordskifteretten. Det kan vel være at Mathias Jensen

Side:342

til å begynne med har ment å ville hevde en annen rettsoppfatning enn den som hadde gitt seg uttrykk i grunneiernes dispesisjoner, både den som det da gjaldt og andre som tidligere hadde funnet sted - dette vet vi ikke mer om enn det som er sagt i rettsboken. Men i det rettsforlik som ble inngått, erkjente han uttrykkelig at han ingen som helst rett hadde i den strekning av Søreide langs Storelva, som det da var tale om.

Det vil fremgå av det jeg har sagt at jeg ikke er enig med lagmannsretten når den har funnet å burde legge vesentlig vekt På hvorledes en tilsvarende tvist som denne er løst på nabogården Mardal. Jeg tiltrer for så vidt hva førstvoterende i Høyesterett gir uttrykk for i en nylig avgjort sak (L.nr. 11/1975) [ Rt-1975-112] det må foretas en total vurdering av alle foreliggende opplysninger om bruksmåter og rettslige disposisjoner, og denne vurdering kan falle forskjellig ut, ikke bare i ulike deler av landet, men også i de forskjellige bygdelag, ja til og med for forskjellige gårder i samme bygd. Jeg viser videre til hva Indre Nordfjord jordskifterett enstemmig uttaler i en jordskiftesak vedrørende en annen nabogård, Ryssdal, i en kjennelse av 8. oktober 1971:

«Det har vore halde fram at det er vanleg her på Vestlandet med sameige i beite og grunn der det ikkje har vore skift i seinare tid, og Ryssdalen er ikkje noko unnantak.

Retten meiner at nokon generell regel er ikkje dette. Kvar sak må vurderast for seg. Mykje tyder på at det motsette har vore like vanleg i området kring Sandane. T. d. på grannegarden Eide, gnr. 76. Her er skogen skift i teigar medan det er felles beite. Skogeigaren vert rekna som grunneigar.»

Jeg er som nevnt kommet til den oppfatning at jordskifterettens kjennelse bør stadfestes. Men saken har vært vanskelig, og avgjørelsen har voldt tvil. Jeg antar derfor at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Indre Nordfjord jordskifteretts kjennelse stadfestes for så vidt angår punktene 1 og 2 i kjennelsens slutning.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Leivestad: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan i det vesentlige slutte meg til dens domsgrunner.

Som lagmannsretten antar jeg at eiendomsretten til grunnen i heimeutmarka ikke har vært delt mellom hovedbrukene da de delte skogen mellom seg i et stort antall småteiger på hver, mens beitet fortsatt ble liggende i fellesskap. Det var disse beføyelser - og muligens jakten og fisket - som den gangen representerte verdien i utmarka og hadde interesse. For utøvelsen av

Side:342

jakten og fisket måtte delingen - slik den ble foretatt i et meget stort antall teiger som lå om hverandre for de forskjellige bruk - være åpenbart upraktisk, og det er ikke naturlig å anta at delingen har omfattet disse beføyelser. Grunneiendomsretten har partene ved delingen neppe gjort seg opp noen mening om. Det må da være riktigst å se det slik at man delte den betydelige økonomiske verdi som lå i skogen, men at beitet og restverdien, herunder grunnverdien, fortsatt ble liggende uskiftet som noe som tilhørte gården Søreide i fellesskap. At det er naturlig å legge dette innhold i skogdelingen, støttes etter mitt syn av det forhold at skogen ble delt i et meget stort antall teiger som lå om hverandre, 12-15 teiger for hvert av de tre bruk. En slik deling var formentlig etter datidens bruksforhold vel begrunnet når det gjaldt skogen; jeg viser til lagmannsrettens bemerkninger om dette. Men en slik deling var åpenbart upraktisk med sikte på grunneiendomsretten.

Etter de opplysninger som er gitt, har det i eldre tid vært festet bort plasser av hovedbrukene; festeme har hatt adgang til å nytte beitet i utmarka. Så vidt jeg skjønner, har ikke festebrev vært tinglyst, slik at opplysningene her ikke er så eksakte. Fra 1853 er så etter hvert nye selvstendige bruk oppstått ved at hovedbrukene har solgt fra innmark og skogteiger til nye oppsittere som også har fått rett til beite både i heimeutmark og stølsmark. Etter min oppfatning er det etter salgsdokumentene - skylddelinger, kjøpekontrakter og skjøter - naturlig å oppfatte salgene slik at de nye bruk fikk en tilsvarende stilling som hovedbrukene: de ble eiere av den innmark de kjøpte, eiere av skogen der de fikk skogteiger, og de ble sameiere i utmarken der de fikk beiterett. Selgerne har med andre ord overdratt den rett de selv hadde, slik jeg har forstått skogdelingen, herunder sameierett i heimeutmarka. De disposisjoner hovedbrukene, og senere noen av småbrukene har foretatt ved salg av innmark og skog og beiterett, har foregått uten at det ble innhentet samtykke fra de andre oppsittere, og uten noen deling av kjøpesum i de tilfelle da salgene omfattet beiterett. Men jeg antar at det ikke kan ses som uttrykk for at det ikke har vært fellesskap i grunn i heimeutmarka; det har vært beite nok både i heime- og i stølsutmark, mens det har vært knapphet på innmark og skog. I utmarka har skogen vært oppfattet som den dominerende verdi, selv om utvilsomt adgangen til beite har vært en livsnødvendighet for brukene, gamle og nye.

Det kan være at det har vært en viss usikkerhet mellom oppsitterne om rettsforholdene utenom innmarka. Men jeg finner ikke at det er tilstrekkelig grunnlag for å anta at det har skjedd en utvikling som har ført til at skogeierne er blitt grunneiere i sine teiger.

Når det gjelder det forhold at ikke alle oppsittere har deltatt i de disposisjoner som er foretatt i Gloppenelva, antar jeg det henger sammen med at det her har festnet seg særlige rettsforhold. Retten til laksefiske synes å ha vært oppfattet som en

Side:344

rett som tillå de bruk som hadde grunn ved elva. Det gjelder de tre hovedbruk, og visstnok bnr. 3 og 6. Om det har vært som eiere av innmark ned mot elva, eller også som innehavere av skogteiger mot elva, er noe uklart, idet en ikke har nærmere opplysninger om hvordan eierforholdene har vært i innmarka før utskiftningen i 1912.

Når det gjelder fossesalgene og erstatningen for kvernfallrettigheter, antar jeg det er rimelig å anta som hevdet av ankemotpartene, at hovedbrukene fra gammelt har hatt sagbruk og kvern her, og at de nye bruk ikke har regnet med at de fikk noen rett her om de fikk rett til beite i utmarken.

Når det gjelder salget i 1965 av tomt til Evneveikeskolen, må det medgis at skogeierne her har opptrådt som om de var grunneiere; de har innkassert en grunnverdi som jeg må anta har ligget betydelig over skogverdien, og også over' denne og beiteverdien. Hva som egentlig har foregått under forhandlingene er noe uklart, men det ser ikke ut som de beiteberettigede har hevdet et klart syn i retning av at grunneierretten tillå fellesskapet. Men dette er en rettshandel fra ny tid, etter at utskiftning var begjært og den foreliggende tvist var i emning.

Etter min oppfatning er det ikke skjedd noe som har opphevet det fellesskap i grunn i heimeutmarken som jeg antar har foreligget også etter at skogen var delt, og som har fortsatt etter at nye bruk ble skilt ut fra 1853 og senere.

Det er - for å summere opp - foretatt enkelte disposisjoner som må sies ikke å være vel forenlige med at grunneiendomsretten ligger i fellesskap. Men disse disposisjoner er etter mitt syn verken så mange eller av en slik tyngde at de gir grunnlag for å konstatere at det fellesskap i grunnen i heimeutmarka som jeg mener har foreligget også etter at skogen var delt, er blitt opphevet. Det er, mener jeg, ikke tilstrekkelig holdepunkt for å se disposisjonene som utslag av en enhetlig rettsoppfatning. I naboforhold som man her har å gjøre med, vil det erfaringsmessig kunne foretas handlinger som kan betegne rettsoverskridelser uten at noen har funnet grunn til å protestere. Og jeg minner også om det jeg før har sagt om at det når det gjelder elva - herunder fossene - er naturlig å anta at særlige rettsforhold har festnet seg.

Jeg stemmer etter dette for at lagmannsrettens dom stadfestes.

Som førstvoterende finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. I anledning av annenvoterende dommer Leivestads votum tilføyer jeg:

Opplysningene i saken gir etter min mening ikke grunnlag for å ta standpunkt på generelt grunnlag til hvorvidt grunneiendomsretten ved den opprinnelige deling mellom hovedbrukene har fulgt skogen eller er blitt liggende i fellesskap. De konkrete opplysninger viser imidlertid at iallfall fra siste halvdel av forrige

Side:345

århundre har eierne av hovedbrukene, og til dels også eiere av småbruk, konsekvent disponert over grunnen som eiere av denne, uten å trekke de øvrige beiteberettigede inn som medeiere, og uten at disse har mottatt noen del av vederlaget. Jeg kan ikke se dette som annet enn uttrykk for en fast oppfatning hos eierne av skogen om at de også eide grunnen, og noen annen oppfatning er heller ikke kommet til uttrykk fra eierne av de utskilte bruk - bortsett fra Mathias Jensen som førstvoterende nevner - før i 1970 da de tok opp sitt krav for jordskifteretten.

For min del kan jeg ikke finne noe holdepunkt for å se de disposisjoner som er foretatt ved salg av elverettigheter som utslag av særlige rettsforhold og ikke som uttrykk for eiendomsrett etter den vanlige regel, jfr. vassdragslovens §1. Og med hensyn til tomtesalget til Evneveikeskolen og andre disposisjoner i den senere tid måtte det nettopp ha vært særlig grunn for de beiteberettigede til å gjøre sitt syn gjeldende, dersom de på det tidspunkt hadde ment at de var medeiere.

Dommer Lorentzen: Som dommer Heiberg.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Leivestad.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av jordskifterettens orskurd (jordskiftedommer Oddm. Økland med jordskiftemenn):

Tilhøva er følgjande:

Gnr. 2, Søreide ligg ca. 5 km frå Sandane sentrum. Garden grensar med inn- eller utmarka i nordaust til Gloppeelva, i aust og sydaust til gnr. 1, Ryssdal og i vest og sydvest til gnr. 3, Mardal etter uomtvista grenser.

Etter gardssoga for Gloppen (Aalandsboka), var det kring 1540 berre eitt bruk på Søreide. Eigaren, Sjur Olufsen Brand, delte bruket i tre like store deler som vart overtekne av tre av sønene. Ved fråflytting vart eitt av bruka slått saman med del andre slik at det kring år 1600 var to jamnstore bruk der. Det eine vart så delt att og ved ymse transaksjonar og overføringar, vart det ulikskap i storleiken på dei tre bruka. Men så seint som i 1838 viser matrikkelen at det berre var tre bruk på gnr. 2.

Den første delinga i seinare tid kom i 1853 ved frådeling av bnr. 6, skøyte tingl. 1860. Etter den tid har det vore ei rekke frådelingar slik at det nå er over 40 bruksnummer.

I utmarka er skogen teigebytt med fleire teigar på hovedbruka og nokre av småbruka. Det er sams beite. Tidlegare var det også stølsdrift, men dette er det nå slutt med.

Til eigedomane høyrde også i si tid fallrettane til ein del av Elvebøfossen og Eidsfossen. Desse vart selde i 1888 og 1897.

Eit areal på ca. 60 da. av utmarka vart i 1965 frådelt og selt til Gloppen kommune, der er dei nå i ferd med grunnarbeidet for eit størte skuleanlegg (evneveikeskulen). - - -

Side:346

Retten ser saka slik: Det er venteleg rett at det på desse kantar har vore vanleg å sjå det slik at beite og grunn ligg i sameige, medan skogeigaren berre hadde ein bruksrett til skoggrunnen der det ikkje tidlegare har vore off. jordskifte.

Men sjølv om dette er hovudregelen, finns det mange unntak, og retten må i kvart tilfelle vurdere det heile ut frå den utviklinga som har vore på staden, og del disposisjonane som har vore gjorde av eigarane tidlegare.

Ut frå dette kan ikkje retten - slik småbrukarane vil ha det til - utan vidare gå ut frå at eigedomstilhøva er dei same på Søreide som det Gulating lagmannsrett er komen til gjeld for grannegarden Mardal.

Retten kan heller ikkje legge noko vekt på ordlyden i jordskiftekravet. Det er lett å sjå at det som er skrive om eigedomstilhøva m. m. er ført i pennen av den tidlegare jordskiftedommaren i Indre Nordfjord, K. Resi.

Han har venteleg trudd at det var same slags eigedomstilhøve på Søreide som dei fleste andre stader i distriktet. Dei tre rekvirentane la venteleg heller ikkje serteg vekt på formalitetane. For dei var det vel i første omgang viktigast å kome i tur med skiftet Den eine av underskrivarane, Kristen P. Søreide, har opplyst i retten at han alltid har meint at skogeigaren var grunneigar.

Etter det retten kan sjå av salsdokumenta for parsellane, og av del disposisjonane som vart gjorde i samband med sala, så har det alltid vore eit oppgjerd mellom kjøparen og eigaren av skogteigen Dette går alt klårt fram ved salet av bnr. 6. Ved ei utskiftingsfortetning i 1853, dok. nr. 19, i samband med skylddelinga av bnr. 6 har: «Underskrevne Erik Arnesen Søreide ladet udskifte og udmærke følgende Stykker, der bestaar deels af opryddet og indhegnet Mark, og deels af Skovteiger, og uindhegnet Mark, der er solgt til Jens Iversen». På side 2 i dokumentet er det vidare nemnt: «- -, ligesom det bestemmes at de Kreaturer, der fødes paa foranførte Eiendom, nyder fælleds Havnegang med de øvrige Kreature paa Gaarden».

Av det som her er nemnt om beitet, meiner retten det går klårt fram at bnr. 6 utanom dei fire teigane som er nemnde i skyldskiftet berre skulle ha ein beiteservitutt i utmarka.

Serleg vekt legg retten på korleis sala av Evebøfossen og Eidsfossen vart ordna. I 1888 vart det halde ei delings- og skyldsettingsfortetning, dok. nr. 22, for: «At skyldsætte en af Kristen Pedersen Matr. No 2 1b No 3a - - -og Lars Paulsen Matr. no 2 Lb No 5a 1 - - -eiende Brug i Gaarden Søreide i Gloppen Thinglag - - -solgte Parceller af nevnte Brugs Udmark». Denne skylddelinga galdt m. a. Søreide sin del av fallrettane i Evebøfossen, det seinare bnr. 2. Til stades var seljarane, d. v. s. eigarane av hovudbruka som hadde skogteigar som støytte ned til fossen. Korkje eigaren av det tredje hovudbruket eller nokon av småbrukarane var til stades eller fekk del i kjøpesummen. Seinare, m. a. i 1894, vart nye stykke av skogteigane ved Evebøfossen frådelte, og det var alltid eit oppgjerd mellom kjøparen og eigaren eller eigarane av skogteigane som stykket høyrde til. Like eins var det også ved salet av Eidsfossen i 1897, dok. nr. 38 og 39. Det var eigarane av hovudbruka, bnr. 1, 5 og 7 som selde. Den dåverande eigaren av bnr. 10, Mathias

Side:347

Jensen, gjorde rett nok krav på noko av salssummen, men ved rettsforliket i 1903, dok. nr. 72, vedgjekk han at han: «Ingensomhelst Ret av noget Slags har i den Strækning av Søreide langs Storelvens venstre (sydlige) Bred som av Lars Pedersen, Kristen Pedersen og Arne Eriksen er solgt til Attache Mowinckel eller i de av Hr. Mowinckel i Forbindelse med nævnte Kjøb erhvervede Rettigheder, og forpligter mig til aldrig senere at gjøre Paastand paa nogen saadan Ret eller legge Hr. Mowinckel Hindringer iveien for hans Udøvelse av omtalte Rettigheder». Mathias Jensen tok også på seg kostnadene med saka.

I 1912 vart skogteigen til bnr. 6, ved Eidsfoss, frådelt. Parsellen fekk bnr. 22 og namnet Gjeroddteigen, dok. nr. 47, og vart overdregen til fosseigaren, advokat Gjertsen, og: «- - -, skal nævnte Parcel tilhøre Kjøperen med fuld Eiendomsret og med alle Herligheter saaledes som jeg selv eiet den». Det er i skøytet herre tatt atterhald om fiskeretten «Dog skal den til Salgsgjenstanden knyttede Fiskeret i «Storelven» være uberørt av nærverende Overdragelse og fremdeles tilhøre underskrevne Iver Sørelde».

Eidsfossen vart i 1914 overtatt av Gloppen kommune. Kommunen har seinare kjøpt opp del områda langs elva som det var fåre for vart neddemde ved kraftubygginga. Dette gjeld bnr. 30,33 og 34. Også ved desse sala er det skogeigaren som har fått utbetalt salssummane. Bnr. 30 var ein skogteig, «Insteteigen», som høyrde til eit av småbruka, bnr. 16. I skøytet står det: «Da kjøpesummen kr. 365,- er betalt, skal nevnte parsell tilhøre kjøperen med fuld eiendomsret og med alle herligheter og rettigheter, således som jeg selv har eiet den».

Både ved salet av bnr. 22 og 30 var det småbrukarar som stod som seljarar. Det vart likevel presisert at kjøparen skulle ha full eigedomsrett over dei kjøpte utmarksstykka. Dette syner at også nokre av småbrukseigarane meinte del var grunneigarar i utmarksteigane sine og hadde full råderett over desse.

Retten viser også til dok. nr. 55, sal av eit myrar: frå bnr. 7 til bnr. 4. Etter at gardsvegen til øvre Søreide vart bygd, har skogteigeigarane selt sand kvar i sine teigar. Både sal av myrtaket og sand meiner retten også tyder på at skogeigaren er grunneigar.

Fleire av dei frådelte utmarksstykka er oppdyrka og gjert inne. Dette gjeld m. a. utmarksteigen «Smoget», like eins det som vart kjøpt i tilknytting til Evebøfossen og bnr. 32 og 35. For bnr. 29 er det i skyldskiftebrevet, dok. nr. 11, tatt inn at eigedomen er tenkt til oppdyrking. Dette er rett nok ikkje gjort, men eigaren av bnr. 29 delte frå og selde ei tomt i 1966 (bnr. 38). At skogeigaren har hatt fri disposisjonsrett over teigane sine tyder også det på som er nemnt i første møtet i innmarksjordskiftet på Søreide, dok. nr. 73: «Kart bestemtes optat over hele indmarken og Kalvegeilerne undtagen Iver Jensens teig ved Eidsfossen og en liten kvie, som denne eier for ca. tre år siden har lagt ind av utmarken». Også andre av småbrukarane har, etter det retten kan skjøne, lagt inn deler av skogteigane sine. Dette gjeld m. a. tidlegare eigarar av bnr. 4, 9 og 10 for å nemne nokre.

Det er å tru at småbrukarane og også del andre, som ikkje var med i del overnemnde sala, hadde gjort krav gjeldande om dei hadde meint dei var medeigar i det som vart avhenda. Serleg påfallande er dette ved

Side:348

salet av fosse- og oppdemningsrettane der det kunne bli både pengar og kan hende fri kraft.

Som nemnt tidlegare, er det herre skogteigeigarane som har selt og fått oppgjerd for salet. Dette syner seg også ved forhandlingane og salet av tomt til evneveikeskulen i 1965, dok. nr. 69. Dei som meinte seg å ha beiterett gjorde då krav om vederlag for denne i jord andre stader i skiftefeltet. Det er truleg at hadde dei meint også å ha grunneigarrett, så hadde dei gjort krav på ein del av den auka jordverdien som tomteverdien representerer.

I partsforklaringa har småbrukarane halde fram at dei meinte at alle verdiane dei hadde i området, som skulle avhendast til kommunen i 1965, skulle avløysast i jord. Dette kan retten ikkje sjå går fram av avtalen, som berre nemner beiterett. I avtalen er det berre nemnt: «Del andre grunneigarane vilde ikkje selja beiteretten no, men krov sin del av beiteretten i det omhandla område - - -tillagt sine bruk ved ei ny utskiftning som alt er kravd». Når det her er nemnt grunneigarar, meiner retten det viser til at dei hadde eigedom på gnr. 2, Søreide.

Retten kan ikkje leggje noko vekt på avtalen med Sandane Vassverk Her var det naturleg for alle oppsitjarane på Søreide å stå saman for å få så høgt vederlag som mogeleg for dei utbyggingstiltaka vassverket skulle setje i verk i utmarka på Søreide.

Til slutt vil retten peike på kva som står i skyldskiftet frå 1885, dok. nr. 24: «Gaarden Søreide er ikke udskiftet. Den bestaar af det slags fællesskab, som i udskiftningsloven kaldes teigeblanding». Etter utskiftningslova av 1882 §2b er det teigeblanding: «Naar de forskjellige bruk vel har sine særskilte stykker, men disse ligger saaledes om hinannen, at ikke hvert bruk kan uten uforholdsmessig byrde frede eller paa hensiktsmessig maate benytte sit». Dette, saman med alt det som tidlegare er nemnt, gir etter retten si meining eit klårt bilete av eigedomstilhøva på gnr. 2, Søreide og viser at skogeigaren må vere grunneigar.

Det er vidare naudsynt for retten å få klårlagt kven av dei frådelte bruka som har beiterett i utmarka på Søreide. Då det stort sett er del same formuleringane som går att i dei fleste dokumenta, vil retten drøfte desse under eitt.

Fleire skyldskifte eller skøyte har slik, eller nokolunde slik, formulering:«- - -, ligesom det bestemmes at de Kreaturer, der fødes paa foranførte Eiendom, nyder fælleds Havnegang med de øvrige Kreature paa Gaarden», dok. nr. 19, eller: «I salget medfølger havneret til de kreaturer, som kan vinterfodres med avlingen av den solgte andel», dok. nr. 46 og 53, eller «I salget medfølger havneret i gaardens utmark efter matrikkulskylden», dok. nr. 51.

Som retten tidlegare har nemnt, er dette uttrykk for ein beiteservitutt. Høvetalet for servitutten andsynes hovudbruket er anten krøtertalet eller matrikkelskylda.

For nokre bruk står det i skyldskiftedokumentet: «Ikke indført Fællesskab i Jord eller Skov hvor det før ikke var», dok. nr. 13 og 15. Her meiner retten at skylddelingsmennene var klåre over at det var felles beite i utmarka på Søreide, og at det nye bruket skulle få del i dette etter si skyld.

Side:349

I fleire av skyldskifta er det sagt: «Der er ikke indført noget nyt Fællesskab hverken i Jord eller Skov ved denne Forretning», eller «Noget Fællesskab i Jord eller Skov er ikke indført», eller noko nær slik ordlyd. Når det i skøytet heller ikkje står noko om rettar i utmarka, må retten tolke det slik at det nye bruket ikkje skulle ha rettar utanom grensene sine. Ein del av del bruka dette gjeld, har heller aldri nytta utmarksbeitet. Andre har drive det nye bruket i tilknytting til andre brukseiningar dei hadde frå før, og har nytta beitet både i heime- og stølsmarka for dei krøtera dei også kunne fore på det nye bruket. Denne beitinga har i god tru gått føre seg så lenge - utan protest frå eigaren av det opphavelege bruket - at retten meiner at alders tids bruk må kome inn. Utmarksbeitet var også eit lunnende, som ikkje minst i eldre tider var sers viktig, for ikkje å seie avgjerande, for ei normal og tidhøveleg gardsdrift. Då det i dag er rådlaust å finne ut kor store dei einskilde bruksnummera har vore, m. a. på grunn av samanslåingar og innmarksjordskifte, finn retten at også for desse bruka må skylda reknast som grunnlaget for beiteretten. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Lars Sollesnes og M. Lund og sorenskriver Sverre Nygaard): - - -

Lagmannsretten er komen til eit anna resultat enn jordskifteretten.

Som jordskifteretten legg lagmannsretten etter dei føreliggjande opplysningar til grunn at inntil 1853 var det 3 bruk på Søreide, del bruk som i dag har bnr. 1, 5 og 7. Desse bruka er å rekna som «hovedbruka» på garden. Ankepartane sine bruk er alle utskilde etter 1853. Ved sida av ankepartane sine bruk er det skilt ut ei rekkje andre' bruk, som ikkje er med i saka. Jordskifteretten har avgjort at dei aller fleste av desse bruka ikkje har beiterett i utmarka. Denne avgjerda er ikkje påanka.

Det føreligg svært sparsame opplysningar om eigedomstilhøva på garden før 1853. Det føreligg ikkje noko dokument om skogskifte, men partane er samde om at skogen må vera delt i teigar før 1853, medan beitet framleis vart liggjande i fellesskap mellom bruka. Lagmannsretten legg til grunn at forholdet har vore slik, og at grensene mellom skogteigane, 12-13 i talet for kvart bruk, er fastlagde ved merkesteinar og merkefuruer. Ein av partane, Lars P. Søreide, har forklart at det føreligg ein dom frå 1736 som kan tyda på at skogen på dette tidspunkt ikkje var delt mellom bruka. Lagmannsretten finn det sannsynleg at skogen vart delt ein gong på 1700-talet, etter 1736. Ved delinga fekk som nemnt kvart bruk 12 a 13 teigar. Kvart bruk sine teigar låg spreidde rundt i marka. Når eitt av bruka hadde fått seg tildelt ein teig, fekk dei to andre bruka kvar sin teig av omlag same storleik ved sida av denne, og på denne måten er heile skogen i heimeutmarka delt. Formålet med denne delingsmåten var openbert at bruka skulle få omlag like mykje skog med nokolunde lik bonitet og transportforhold.

Lagmannsretten finn vidare at det må leggjast til grunn at utmarka på Søreide før skogdelinga låg i fullstendig fellesskap mellom del 3 bruka. Dette gjeld både den del av utmarka som skal skiftast under det jordskiftet som nå føregår, og den del av utmarka som ligg ovanfor dette skiftefeltet, stølsutmarka og fjellutmarka. Det er sett opp ein

Side:350

beitegard mellom del to utmarksområda. Innmarka er utskift ved utskiftningsfortetning som tok til i 1912.

Spørsmålet er for det første om det vart føreteke ei fullstendig eigedomsdeling då skogen vart delt i teigar, slik at også grunneigedomsretten dermed vart delt mellom dei bruka som då eksisterte. Jordskifteretten har funne dette godtgjort, og då slik at kvart av hovudbruka fekk beiteservituttar i dei to andre bruka sine skogteigar, som det også går fram av slutningen i orskurden. Det føreligg som nemnt ikkje dokument, og heller ikkje munnleg tradisjon, om kor langt delinga gjekk. I så måte kan visast til at i kravet om jordskifte opplyste dei dåverande eigarane av hovudbruka at skogen låg i teigeblanding, medan grunn med beite var felles, utan at lagmannsretten elles vil leggja nemnande vekt på det som her vart sagt.

Som nemnt har kvart av hovudbruka fått ei rekkje teigar som del må ha rekna for stort sett likeverdige. Bakgrunnen for å skifta på denne måten synest Klart nok å ha vore eit ynskje om å få ei fast og rasjonell bruksordning når det galdt skogsdrifta. Det var ei slik ordning dei hadde trong for. Lagmannsretten kan ikkje finna det godtgjort at del har delt utmarka i størte utstrekning enn det som var nødvendigt for å nå dette målet. - Partane er samde om at alle bruka beitte over alt i utmarka, også i heimeutmarka. Motpartane har forklart det slik at dei har denne retten etter gamal sedvane, og med støtte i jordskifterettens orskurd har del hevda at dei har ymsesidige beiteservituttar i kvarandre sine skogteigar. Lagmannsretten kan vanskeleg sjå det onnorleis enn at dette er ein konstruksjon for å forklara at dei beitar i teigar som andre eig, slik dei ser saka. Etter lagmannsretten sitt syn er den naturlege forklaringa på at hovudbruka har hatt beiterett i kvarandre sine skogteigar at beitet vart liggjande att uskift etter at skogen vart skift i teigar. Når forholdet var slik, er det naturleg å rekna med at også grunnen vart liggjande att i sameige mellom hovudbruka. I så måte er lagmannsretten samd med jordskifteretten i at det i liknande tilfelle har vore vanleg å sjå det slik at så lenge det ikkje er klare haldepunkt for ei onnor løysing, så ligg grunnen att i sameige, medan eigarane av skogteigane har ein avgrensa rett til skoggrunnen. Lagmannsretten ser det slik at eigedomsforholdet i utmarka på Søreide fell inn i det mønstret som må reknast som vanleg på desse kantar av landet, at skogen først er vorten delt i teigar, og at resten av råderetten, herunder beiteretten, framleis er blitt liggjande i sameige mellom bruka. Til støtte for dette synet kan visast m. a. til artikkel av professor Knut Robberstad i Lov og Rett 1963 165.

Med dette har lagmannsretten teke standpunkt til korleis eigedomsforholda var før utskiljinga av nye bruk tok til i 1853. Lagmannsretten kan ikkje sjå at det er tilstrekkelege haldepunkt for at eigedomsforholda seinare er endra slik at eigarane av skogteigane er blitt grunneigarar i sine teigar. Venteleg har ikkje dette vore eit spørsmål som dei på Søreide har lagt noko vekt på tidlegare. Det har rett nok føregått ymse transaksjonar som kan tyda på at eigarane av skogteigane har meint å disponera fritt over grunnen i teigane, særleg då salet av fossane på garden. Som nemnt av jordskifteretten var det eigarane av skogteigane som lå til fossefalla som sto som seljarar. Lagmannsretten

Side:351

legg ikkje avgjerande vekt på desse sala. Om ingen har protestert, ligg ikkje i det utan vidare eit uttrykk for at alle var samde i eit bestemt rettsleg syn. Vidare er å merkja at det i første rekkje er av interesse å få klarlagt korleis eigedomstilhøva var då småbruka vart utskilt, og dei fleste vart utskilde før fossane vart selde. Det er også nemnt ei rekkje andre forhold som prov for at skogeigarane alltid har vore rekna for grunneigarar. Til dette er å segja at lagmannsretten ikkje finn å kunne leggja vekt på det som har foregått etter at jordskiftet vart kravt i 1954. At skogeigarane i den seinare tida har selt sand frå sine teigar, at dei har hevda å ha einerett til hjortejakt, og einrett til salssummen for tomt til Evneveikeskulen, er såleis forhold som etter lagmannsretten sitt syn ikkje tener til å klårleggja eigedomsforholda då ankepartane sine bruk vart utskilde.

Etter det som førelegg legg lagmannsretten til grunn at utmarka, bortsett frå skogen, låg i sameiga då småbruka vart utskilde. Spørsmålet er så om småbruka fekk del i denne utmarksameiga då dei vart skilde frå hovudbruka.

Lagmannsretten er samd med jordskifteretten i at det ved avgjerda av dette spørsmålet må takast utgangspunkt i skyldskifte- og heimelsdokument for dei einskilde bruka.

Det ligg føre fylgjande opplysningar:

Bnr. 6, nåverande eigar Ivar J. Søreide. I skylddelinga av 1853 er nemnt at «de Kreaturer der fødes paa foranførte Eiendom, nyde fælleds Havnegang med de øvrige Kreaturer paa Gaarden.» I skøytet er vist til denne føresegna.

Bnr. 3, nåverande eigar Anders L. Kjørvik. I skylddelinga av 1863 er ikkje sagt noko om rettsforholda i utmarka, men det er nemnt at det ved «Delingen ikke er indført Fællesskab i Jord eller Skov, hvor det ikke før var.» I skøytet frå same året er sagt at bruket skal tilhøyra kjøparen med «til- og underliggende Herligheder.»

Bnr. 11, eigar Anders L. Kjørvik. I skøytet av 1891 er sagt at parsellen skal høyra til den nye eigar med «til- og undertiggende Herligheder og Rettigheder.» Dette var ein innmarksteig som låg inn til bnr. 6, og i skylddelinga av 1891 er sagt at det ved «denne deling ikke er foranlediget nogen sameie i jord eller skov.»

Bnr. 10, nåverande eigar Ola O. Søreide. I skylddelinga av 1869 eller skøytet frå same året er ikkje nemnt noko særskilt om rett i utmarka. Det fråskilde bruket er sett til 1146 av det opphavlege bruket.

Bnr. 4, nåverande eigar Matias G. Søreide. I skylddelinga frå 1879 er ikkje sagt noko om rett i utmarka, men i skøytet heiter det at det utskildte bruket skal tilhøyra kjøparen med «til- og underliggende Herligheder.»

Bnr. 27 høyrer også til Matias G. Søreide. Dette er utskilt frå bnr. 2 under innmarksutskiftinga i 1914. Skylddelinga er formulert av utskiftningsformann Myklehust, og det er i denne sagt at det i salet «medfølger havneret i gaardens utmark efter matrikulskylden.»

Bnr. 9, nåverande eigar Johan M. Søreide, er utskilt frå bnr. 7 i 1885. I skylddelinga står ikkje noko om rett i utmarka, men i skøytet frå 1885 er sagt at bruket skal høyra til kjøparen «med alt retmæssigt tilliggende». Johan M. Søreide eig også bnr. 12 og 24 som han driv

Side:352

saman med bnr. 9. I skylddeling og skøyte frå 1892 vedr. bnr. 12 er ikkje nemnt noko om rettar i utmarka, men i skylddelinga er sagt «at noget nyt fællesskab er ikke indført i jord eller skov». I skylddeling frå 1912 over bnr. 24 er sagt at det i salget «medfølger havneret for de kreaturer som kan vinterfodres med avlingen av de solgte teiger».

Bnr. 13, nåverande eigar Ola O. Søreide. Bruket er ikkje skilt ut frå eit av hovudbruka, men frå bnr. 4 i 1893. I skylddelinga står ikkje noko om rett i utmarka, men i skøytet heiter det at bruket skal tilhøyra kjøparen med «til- og underliggende herligheder.»

Bnr. 18, eigar Erik L. Søreide. Korkje i skøyte eller skylddeling frå 1904 er nemnt noko om rett i utmarka. Erik L. Søreide eig også bnr. 20. I skylddelinga frå 1907 er sagt at bruket skal ha «Beitningsret kun for den besætning som kan fødes på Eiendommen.» I skøytet er det sagt at bruket skal tilhøyra kjøparen med «til- og underliggende Herligheder».

Bnr. 28, nåverande eigar Erling O. Søreide. Innmarka grensar til Gloppenelva. I skylddelinga av 1913 står det: «Foruden Beite- og Jaktret er ikke noget nyt Fællesskab i Jord eller Skov indført ved denne Forretning». I skøytet er vist til dette.

Bnr. 31, nåverande eigar Arve Søreide. I skylddelinga frå 1927 er sagt at det er hopehav i utmarka med di beitet er sams, og at det nye bruket får så mykje fjellvidde som trengst for bruket. I skøytet heiter det at den nye eigaren, som var son til seljaren, skal eiga bruket med alle dei rettar og skyldnader som seljaren hadde ått det med.

Når det gjeld ankepartane sine bruk er vidare å merkja at det er tale om bruk som varierar mellom 15 og 30 da innmark, etter det som er opplyst. Hovudbruka er noko større, 60 a 70 da innmark. I tidlegare tider er ankepartane sine bruk drivne som vanlege familiejordbruk, og til dels ennå. Det kan ikkje vera tvil om at då bruka vart skilde ut, var både seljar og kjøpar klar over at dei skulle drivast som vanlege jordbruk.

Som det går fram av det som er attgjeve frå skylddelingar og skøyte er det nytta varierande formuleringar når det gjeld rett i utmarka, og i dei fleste tilfelle er det ikkje nemnt noko særskilt om rett i utmarka i det heile teke.

Det er etter dei føreliggjande opplysningane ikkje tvil om at både ankepartane og rettsforgjengarane deira har nytta både heimeutmarka og stølsutmarka på same måten som eigarane av hovudbruka, og det utan omsyn til om rett til utmarka er nemnt i heimelsdokumenta, eller korleis retten er formulert i skylddeling og skøyte. Dei har nytta utmarka til beite, jakt og fiske, og småbruka hadde eigne utskilde skogteigar på same måten som hovudbruka. Også dei ankepartane som ikkje har fått tilsagt nokon rett i utmarka i heimelspapira, har nytta utmarka på same måten som dei andre, og det kan ikkje vera tvil om at dei har hatt rett til det. Som prov for at dei har hatt meir enn ein beiteservitutt har ankepartane vist til at dei som grunneigarar har vore med i elveeigarlaget, at dei som grunneigarar har fått årleg godtgjersle for bortleige av skytebane, og at dei fekk vassrett då Sandane Vassverk bygde ut i Jardøla. Noko vesentleg vekt legg ikkje lagmannsretten på desse forholda, som ligg så nær i tid. Det same gjeld motpartane si innvending

Side:353

om at det i dei seinare år har vore usemje mellom partane om enkelte spørsmål, m. a. hjortejakta.

Der er klart nok beitet som har hatt størst verde for ankepartane sine bruk. Bruka ville knapt vore drivverdige dersom dei ikkje hadde hatt beitet i utmarka. Jamvel om ein ikkje kan sjå bort frå verdet av jakt og fiske, er det beitet som utgjorde det vesentlege av den råderett over utmarka som var att etter at skogen var skift i teigar. Det er då naturleg å sjå det slik at grunneigedomsretten fylgjer beiteretten, med di det ikkje ville vera noko nemnande verde att etter at både skog og beite var fråskilt, slik forholda var i tidlegare tider. Og det er då naturleg å rekna jordbrukseigedommar som det i dette tilfelle er tale om, som medeigarar i utmarka. At det nå er blitt tvist om dette spørsmålet, er ei fylgje av at grunnen i ein del av heimeutmarka har fått verde som byggjegrunn, og truleg kan ein del gav grunnen i stølsutmarka nyttast til hyttetomter. At grunnen på denne måten kunne få sin særskilte verdi var ukjent då bruka vart utskildte, og det kan ved avgjerda ikkje leggjast vekt på dette forholdet.

Retten viser til Gulating lagmannsretts dom av 6.9.1968 frå grannegarden Mardal. Rett nok galdt dommen stølsutmarka, men det er uimotsagt opplyst at fråskilde jordbrukseigedommar hadde fått medeigedomsrett også i heimeutmarka, på same måten som i stølsutmarka. Så vidt ein kan sjå, er forholda på Mardal stort sett dei same som på Søreide. Lagmannsretten finn at det bør leggjast vesentleg vekt på korleis ein tilsvarande tvist som dette er løyst på grannegarden

Det kan også visast til Høgsteretts dom av 4.11.1972 om Bolstad sameige i Luster. Jamvel om forholda ikkje er heilt like med forholda i denne saka, finn lagmannsretten støtte for det syn at jordbrukseigedommar ved fråskiljing får medeigedomsrett i sams utmark.

Ankepartane sin påstand post 1 vil etter dette bli å ta til fylgje.

Partane har ikkje gått nærmare inn på korleis grunnen skal delast mellom dei bruka som etter dette har eigedomsrett i grunnen, men ankepartane har påstått at post 3 i slutningen i orskurden skal kjennast ugyldig. Lagmannsretten ser det slik at post 3 a og b ikkje lenger gjeld for ankepartane, med di avgjerda i så måte kviler på føresetnaden om at ankepartane sine bruk berre hadde ein beiteservitutt i utmarka. Retten finn det ikkje nødvendigt at dette kjem til uttrykk i domsslutningen. Avgjerda om kva for bruk som ikkje hadde beiterett er ikkje påanka. - - -

Side:354