Rt-1975-410

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1975-04-10
Publisert:	Rt-1975-410
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 66B/1975
Parter:	Torgeir Nordbø (høyesterettsadvokat Christopher Frøstrup) mot forsikringsselskapet Sigyn A/S (advokat Helge Tofte - til prøve).
Forfatter:	Tønseth, Stabel, Michelsen, Mellbye, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §7, Tvistemålsloven (1915) §105

Dommer Tønseth: Under deltakelse i et konkurranseritt på sykkel 20. august 1967 kolliderte Torgeir Nordbø med en møtende personbil ført av eieren Holger Bach Christensen. Nordbø, som da var 17 1/2 år, ble påført skader som har invalidisert ham medisinsk og ervervsmessig. Han anla sak ved Kristiansand byrett mot bilens trafikkforsikrer Forsikringsselskapet Sigyn A/S med krav om erstatning for det tap i erverv som han mener å være påført ved ulykken. Selskapet bestred ethvert erstatningsansvar

Side:411

I medhold av tvistemålslovens §105 ble saksbehandlingen stanset inntil det forelå avgjørelse av spørsmålet om Nordbø tilkom uførepensjon etter trygdeiovgivningen. Da det var klarlagt at han ikke ville få slik pensjon, ble saken fortsatt, og byretten avsa 10. juli 1972 dom med sådan domsslutning:

«Forsikringsselskapet Sigyn dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Torgeir Nordbø kr. 100.000 - etthundretusenkroner - med 4 % rente p. a. fra 4. mars 1968.»

Etter anke fra Sigyn og motanke fra Nordbø avsa Agder lagmannsrett 10. mai 1974 dom med denne domsslutning:

«1. Forsikringsselskapet Sigyn betaler til Torgeir Nordbø kr. 50.000 - femtitusenkroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

2. Sakskostnader for byretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Lagmannsrettens dom er av Torgeir Nordbø påanket til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Sigyn har motanket.

Nordbø hevder at lagmannsretten - og også byretten - har tatt feil når den har funnet at føreren av bilen ikke er noe å laste i forbindelse med trafikkuhellet. Det nevnes spesielt at han må ha forstått at det foregikk et sykkelritt, og han burde da kjørt så forsiktig at han kunne være sikker på å stanse momentant langt ut mot høyre for mulige syklister. Blant annet fordi han ikke forholdt seg slik, må hans forhold anses som i høy grad uaktsomt. På den annen side har - anføres det - lagmannsretten også tatt feil når retten fant syklistens, Nordbøs, forhold kvalifisert uaktsomt. Det innrømmes at han nok må ha vært noe uforsiktig, men ikke mer enn at han må legges bare «lite til last». Etter bilansvarsloven av 3. februar 1961 §7 første ledd må han da ha krav på full erstatning. Under alle omstendigheter er en reduksjon på 75 pst. meningsløst meget.

Lagmannsretten har etter Nordbøs mening også satt hans tap for lavt. Det vises til de opplysninger om hans tilstand og fremtidsutsikter som er gitt I erklæringen fra den sakkyndige for Høyesterett. Erstatningen burde vært satt til det maksimum som Sigyn hefter for - kr. 200.000 - og renter skulle vært tilkjent fra forliksklagens forkynnelse.

For øvrig er Nordbøs anførsler for Høyesterett i alt vesentlig de samme som for de tidligere retter, og det vises til gjengivelsen i byrettens og lagmannsrettens dommer.

Nordbø har nedlagt slik påstand:

«1. Forsikringsselskapet Sigyn dømmes til å betale Torgeir Nordbø kr. 200.000,- - subsidiært erstatning etter rettens skjønn - med 4 % rente fra 4. mars 1968 og til betaling skjer.

2. Forsikringsselskapet Sigyn dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for alle retter.»

Forsikringsselskapet Sigyn A/S henholder seg til lagmannsretten når den i tilslutning til byretten fant at bilens fører intet er å bebreide for ulykken. Sigyn er også enig med lagmannsretten i at syklisten må anses for å ha opptrådt kvalifisert uaktsomt. På offentlig trafikkert vei var han også som deltaker i et sykkelritt forpliktet til å overholde de vanlige trafikkregler og utvise den samme aktsomhet som enhver annen trafikant. Hans forhold sammenholdt med at bilføreren er skyldfri må etter Sigyns mening føre til at ethvert erstatningskrav bortfaller, slik at selskapet frifinnes. På dette grunnlag har Sigyn motanket.

Også Sigyns anførsler for Høyesterett er i det vesentlige de samme som for de tidligere retter slik de er gjengitt i byrettens og lagmannsrettens dommer.

«Forsikringsselskapet Sigyn A/S frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ved bevisopptak ved Skien og Porsgrunn byrett og Kristiansand byrett til bruk for Høyesterett har den ankende part Torgeir Nordbø og 4 vitner avgitt forklaring. De forklarte seg alle også for lagmannsretten. Som sakkyndig til å uttale seg om de virkninger av Nordbøs skade som fortsatt kan konstateres og om størrelsen av den medisinske og ervervsmessige invaliditet, har for Høyesterett vært oppnevnt spesialist i nevrologi, overlege B. Berg-Jensen, Porsgrunn. Hans erklæring av 1. april 1975 er dokumentert.

Nordbø har vært gitt fri sakførsel for lagmannsretten og Høyesterett og fritak for rettsgebyrer for byretten.

Jeg nevner først at overlege Berg-Jensen anslår Nordbøs medisinske invaliditet til minimum 60 pst. Overlegen anser det tvilsomt om han kan drive farsgården På lønnsom måte og regner ikke med bedring av tilstanden. Det foreligger derimot en betydelig risiko for at han vil falle ut av arbeidslivet vesentlig tidligere enn det man normalt regner med.

Nordbøs prosessfullmektig har nevnt endel punkter hvor lagmannsretten etter hans oppfatning har tatt feil i sin bevisbedømmelse. Det foreligger også enkelte nye opplysninger for Høyesterett. Da jeg anser disse forhold for å være uten betydning for vurderingen av ansvarsspørsmålet, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på dem. Så vidt jeg kan se, foreligger saken i alle spørsmål av betydning i samme skikkelse for Høyesterett som for byretten og lagmannsretten.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter, idet jeg har funnet at Sigyn må frifinnes for ethvert erstatningsansvar.

Jeg er enig med byretten og lagmannsretten i at bilføreren må anses for å være uten skyld i ulykken. Han kjørte med moderat fart helt ut til høyre og hadde etter min mening ingen foranledning til å kjøre annerledes enn han gjorde. Heller ikke om han var eller burde vært klar over at det foregikk et sykkelritt, kan det rettes noen bebreideise mot ham for hans kjøring, verken før han kunne få øye på syklisten eller etter dette tidspunkt.

Side:413

Jeg viser til byrettens og lagmannsrettens vurdering av bilførerens forhold og som jeg er enig i.

Jeg er videre enig med lagmannsretten når den fant at Nordbøs kjøring var slik at karakteristikken kvalifisert uaktsomt kan brukes. Byretten har stilt opp 4 alternative forklaringer på hans kjøring i veidelet/veikrysset, lagmannsretten har nevnt 2. Jeg er nærmest tilbøyelig til å være enig med lagmannsretten her. Et valg mellom disse alternative muligheter vil Imidlertid under enhver omstendighet være usikker gjetning som jeg ikke finner grunn til å gi meg inn på. Enten man anser den ene eller den annen mulighet som mest sannsynlig, kan jeg nemlig ikke se at det er nevneverdig forskjell på graden av den uaktsomhet som må belastes Nordbø. Hans kjøring var i alle tilfelle grovt uaktsom. At han ikke kan søke noen lempning i sin aktsomhetsplikt i den omstendighet at han var deltaker i et sykkelritt, anser jeg for klart.

Situasjonen er da at bilføreren intet er å bebreide, mens Nordbø anses for grovt uaktsomt å ha medvirket til de skader han fikk.

Etter min oppfatning står man her overfor et særlig klart og uomtvistelig tilfelle av skyldfrihet På den ene side, grov uaktsomhet på den andre. Forholdet ligger ikke slik an at man kan si at Nordbø kan legge «berre lite til last». Og jeg kan heller ikke se at «tilhøva elles» i høyere grad enn vanlig ved skadetilføyelser av denne art taler for at det tilkjennes erstatning, jfr. bilansvarslovens §7, jfr. også Ot. prp. nr. 24 for 1959-60 side 29.

Jeg er derfor - som alt nevnt - kommet til at Sigyn må frifinnes for ethvert erstatningskrav.

Det er da ikke grunn for meg til å gå inn På tapsberegningen.

Under forutsetning av at selskapet frifinnes for Nordbøs erstatningskrav, har Sigyn - så vidt jeg forstår - ikke villet kreve Nordbø for det beløp som reparasjonen av bilen har kostet og som er omtalt av de tidligere retter.

Jeg antar at de tidligere retters avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger bør bli stående. Etter sakens art og omstendighetene for øvrig finner jeg at det heller ikke bør tilkjennes omkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Forsikringsselskapet Sigyn A/S frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Michelsen, Mellbye og Bendiksby: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Thor Oug): - - -

Følgende deler av sakens bakgrunn og hendelsesforløp legges til grunn som uomtvistet mellom partene:

Side:414

Kristiansand sykkelklubb arrangerte 20/8 1967 et sykkelritt i Kristiansand langs Setesdalsveien/Venneslavegen fra Klappane til Kvarstein Bro og tilbake. Løypa var ca. 2 mil lang. Sykkelrytterne startet enkeltvis (såkalt temporitt) med 2 minutters mellomrom. Deltagerantallet var ca. 50-60, og saksøkeren - som tilhørte Grenland Sykkelklubb - startet blandt siste halvpart av deltagerne, antagelig omkring nr. 40. Deltagerne var orientert om at vanlig trafikk gikk som ellers På vegen, men at det var utsatt vaktposter i kryss. Likeså var det innskjerpet for sykkelrytterne at trafikkreglene måtte følges. - I krysset Venneslavegen/Ravnåsvegen var det ikke utsatt vakt, men malt en hvit pil i kjørebanen for å angi hvor det skulles kjøres. Det dreier seg ikke her om et kryss i den forstand at Ravnåsvegen og Venneslavegen skjærer hverandre, men om et vegdele, hvor Ravnåsvegen på venstre side i kjøreretningen mot Kvarstein Bro tar av fra Venneslavegen på et sted hvor sistnevnte veg ligger i kurve til høyre.

Saksøkeren var ikke fra tidligere kjent med vegstrekningen, men hadde på den annen side en viss erfaring i landevegsritt, idet dette var andre året han deltok aktivt som konkurranserytter.

I vegdelet Venneslavegen/Ravnåsvegen på tur til Kvarstein Bro, kolliderte saksøkeren i stor fart med møtende K-4846, ført av eieren Holger Bach Christensen, som var på veg mot Kristiansand. Kollisjonen fant sted noe over midten av krysset og på høyre side i bilens kjøreretning. Hvis saksøkeren hadde holdt Venneslavegens høyre side gjennom krysset, slik som løypa tilsa, kunne kjøretøyene ha passert hverandre i god avstand. Etter den fremlagte skisse, opptatt av politiet etter målinger på stedet kort etter ulykken, var avstanden fra bilens venstre side til tilsvarende vegkant ca. 4 meter.

Føreren av bilen holdt moderat fart, anslagsvis 35-40 km/t., da han i stigning og (for ham) venstrekurve kjørte inn i krysset og - etter eget utsagn - «på nokså god avstand» ble oppmerksom på saksøkeren, som syklet på skrå over mot sin venstre side av kjørebanen. Dette ga bilføreren først den tanke at syklisten kanskje skulle opp Ravnåsvegen, men da saksøkeren tok kurs like mot bilen, bremset føreren opp og var på det nærmeste stanset da sammenstøtet fant sted. Saksøkeren, som traff bilen midt i fronten, ble slengt opp på panseret, mot ruten og taket og ført med et lite stykke. Da bilen stoppet helt, falt han ned på bakken foran bilen.

Sakhøkeren kom meget alvorlig til skade. Han ble innlagt på Sentralsykehuset i Kristiansand i dyp bevisstløshet og lå bevisstløs i 16 døgn. Legene mente å finne sikre tegn på hjerneskade. Videre hadde saksøkeren pådratt seg en del ytre sår og et overarmsbrudd, som ble behandlet. - - -

Saksøkeren har forklart at han intet kan erindre fra sykkelløpet 20/8 1967 og ulykken. På grunnlag av etterforskningsdokumentenes skisse og vitneavhør aksepterer han at han ved veidelet Venneslavegen Ravnåsvegen må ha befunnet seg i K-4846's vegbanehalvdel da kollisjonen inntraff, men vet ikke hvorfor og hvordan han kom over på den side av vegen. Han har på grunnlag av anførsler herom i bilførerens politiforklaring sagt at det under visse former for sykkelritt er vanlig å gå ut i venstresving, men ikke i temporitt, hvor deltagerne starter

Side:415

enkeltvis og ikke «puljekjører». Han kan ikke si noe om hvorvidt det var oppstått noen feil med sykkelen, som avledet hans oppmerksomhet fra løypa (vegen) og annen trafikk. Selv anser han det mest trolig at han må ha regnet med at han skulle bort Ravnåsvegen, og at han således var i ferd med å krysse over dit da sammenstøtet skjedde. Fra tidligere deltagelse i sykkelløp var han vant med at det i alle kryss sto vakt med flagg og armbind samtidig som kjøreretningen var avmerket med pil. Når det etter det opplyste ved denne anledning bare var pil til rettledning, var dette uvant, og han kan ikke ha merket seg pilen. - - -

H.r.advokat Frøstrup har på saksøkerens vegne hevdet at det er lite å legge saksøkeren til last at han kom ut av sin kjørebane eller tok feil av denne, og herunder kolliderte med den møtendo bil. Det foreligger ikke bevis for at saksøkeren tok noen unødvendig risiko i svingen og krysset. Saksøkeron følte seg trygg fordi han gikk ut fra at vaktposter var utsatt i alle kryss, og vaktenes oppgave var nettopp å vise de deltagende syklister til rette samt stanse annen trafikk om nødvendig. Dertil kommer at saksøkeren var klar over at en rekke syklister (i sine karakteristiske sportsantrekk og hjelmer m.v.) kjørte foran ham og tilkjennega for andre trafikanter at det foregikk sykkelløp på vegen. Situasjonen i krysset Venneslavegen/Ravnåsvegen var p. g. a. den manglende vaktpost egnet til å villede eller forvirre saksøkeren. En hovedårsak til ulykken ligger her. Pilen alene - malt på vegdekket - var til liten hjelp. - - -

H.r.advokat Trygve Edler Christensen har på vegne av saksøkte hevdet at forsikringsselskapet må være fri for ansvar i medhold av bilansvarslovens §7 første ledd. Saksøkte har opptrått meget klandreverdig, har selv alene hitført skaden og kan ikke få erstatning. - - -

Hva føreren av K-4846 angår kan intet legges ham til last. Bilens plass i vegbanen var korrekt, på høyre side med rikelig klaring til venstre vegkant. Etter vidneutsagn innhentet under politietterforskningen holdt han moderat fart. Han hadde selvsagt ingen plikt til å kjøre ut til høyre og stanse p. g. a. det sykkelløpet som fant sted, og vente til rytterne var passert. Sykkelløpet kunne ikke stoppe all trafikk. Det var heller ikke forutsetningen. Til saksøkerens anførsel om at bilføreren reagerte for sent på saksøkerens opptreden, har saksøkte bemerket at bilens fører ikke kunne se den møtende syklisten før bilen kom ut av en sving like før, og at det således ikke kan være tale om noe langt tidsrom som bilføreren har sett syklisten før kollisjonen inntraff. Hertil kommer at saksøkeren i god fart beveget seg mot bilen. Det er ikke gått lenger tid enn nødvendig reaksjonstid for bilføreren innen han bremset ned. - - -

Retten bemerker: Det er helt på det rene at saksøkeren som deltager i sykkelløpet pliktet å kjøre på høyre siden av vegen og at han ved krysning av vegbanen i Venneslavegen for å kjøre inn i Ravnåsvegen hadde vikeplikt for motgående trafikk. Videre er det klart at han ved å følge riktig løype ikke skulle krysse Venneslavegen på dette sted.

På den annen side lar det seg ikke med sikkerhet konstatere hva som var årsaken til at saksøkeren befant seg i kjørebanen for K-4846. Det synes å foreligge 4 mulige forklaringer:

Side:416

1. Saksøkeren har i svingen og vegdelet bevisst lagt ut til venstre for å greie svingen med minst mulig tap av fart.

2. Han har gått inn i svingen med en etter forholdene for stor fart til å holde sin høyre side og har mistet kontrollen over sykkelen.

3. Han har forut for svingens begynnelse hatt sin oppmerksomhet henvendt på annet enn vegen, f. eks. en uregelmessighet ved sykkelen, har sett ned og syklet rett frem istedet for å svinge og er derved kommet over i kjørebanen for motgående trafikk.

4. Han har trodd at løypa gikk ut Ravnåsvegen og var i ferd med å krysse Venneslavegen uten å bli oppmerksom på K-4846, eventuelt for sent ble oppmerksom på bilen.

Saksøkeren husker selv intet av det som hendte. Retten er henvist til å vurdere ulykken ut fra de opplysninger som ellers foreligger.

Retten finner å burde bygge på alternativ 4 som det mest sannsynlige. Det er ikke fremlagt konkrete opplysninger som gir holdepunkt for at saksøkeren formålsbestemt har gått ut til venstre i svingen (alternativ 1). Antydningen herom fra bilføreren bygger på noe som etterpå er blitt sagt ham som en generell karakteristikk av hva sykkelryttere pleier å gjøre. Saksøkeren har bestridt at dette er vanlig i temporitt, og retten antar at det neppe ville by noen fordel av betydning å manøvrere på denne måte i en så vidt slak kurve som den foreliggende. Dertil kommer at det har formodningen mot seg at saksøkeren skulle utsette seg for en så klur risiko, når så lite kunne vinnes. Det er ikke opplyst at andre ryttere forholdt seg slik i denne eller andre svinger i løypa, eller at saksøkeren var kjent som en der pleide å ta sjanser. At det derimot under puljekjøring kan være fordelaktig å «gå ut» for ikke å bli stengt inne i svingen, er en annen sak, men har intet med situasjonen i det foreliggende tilfelle å gjøre. - Dersom forholdet skulle vært at saksøkeren p. g. a. for stor fart mistet kontrollen over sykkelen og derved kom over til venstre, ville det vært nærliggende å tro at hans sykling hadde båret preg av en viss vingling eller andre synlige tegn på at syklisten søkte å gjenvinne sin bane. Det er intet i sakens opplysninger som direkte peker i denne retning (altemativ 2). Selve trafikkbildet skaper derimot ingen motforestillinger til tanken om at saksøkeren kan ha sett ned en kort stund og ikke vært oppmerksom på svingen og derfor kommet over På venstre siden (alternativ 3). Dette kunne for så vidt støttes av bilførerens anførsel om at «jeg ikke kan huske at jeg så ansiktet på sykkelrytteren, før kollisjonen inntraff», likesom formannen i den arrangerende klubb har referert at han «hørte etterpå snakk om at angjeldende syklist skulle ha hatt bråk med sykkelkjeden». - Noen bekreftelse på at det forholdt seg slik, er imidlertid ikke fremkommet. Anførslene fra bilføreren og Klubbformannen er for vage og usikre til at retten kan legge avgjørende vekt på disse. -

Retten er således m. h. t. det ytre hendelsesforløp blitt stående ved å legge til grunn at saksøkeren i vegdelet Venneslavegen/Bavnåsvegen feilaktig har trodd at løypa gikk opp Ravnåsvegen. Bilførerens umiddelbare antagelse gikk ut på at syklisten skulle opp der, han syklet «nærmest på skrå over mot sin venstre side av kjørebanen», hva saksøkeren nettopp ville gjøre når han skulle ta av til Ravnåsvegen. - Retten aksepterer at saksøkeren i vegdelet har vært i villrede om hvor

Side:417

han skulle. Han ventet å finne en vaktpost der og kan ha sett seg om etter denne, mens han fortsatte å sykle i en retning som han i øyeblikkets valgsituasjon tok feil av. Herunder har han ikke vært oppmerksom på K-4846, hvis bane han skulle krysse.

Retten finner å måtte bebreide saksøkeren som uaktsomt at han ikke ble oppmerksom på K-4846. Saksøkeren burde - da han ingen vakt så, og som med flagg og armbind ville ha vært lett å oppdage - tenkt seg at veidelet var ubevoktet. Han kunne selvfølgelig ikke stole på at en vaktpost ville rettlede ham, stanse andre trafikanter og skaffe ham fri bane. Hadde saksøkeren ved kryssingen i tide sett til høyre og avpasset farten, burde kollisjonen vært unngått. Sannsynligheten taler for at saksøkeren hadde uavkortet fart, da han for sent ble oppmerksom på bilen, søkte å endre kjøreretning og kolliderte frontalt.

Retten finner at bilføreren intet kan legges til last. Det finnes tilstrekkelig å vise til hva saksøkte har anført herom og som retten er enig i.

Saksøkerens forhold, sett på bakgrunn av hele situasjonen, bør dog ikke karakteriseres som meget klanderverdig. Det må tas i betraktning at han etter forhåndsopplysninger ved konkurransen og etter sin erfaring fra tidligere sykkelritt hadde grunn til å regne med at alle kryss, herunder veidelet, var forsynt med vakt. Retten må videre anta at pilen i veibanen ikke var noe fullverdig alternativ til en lett synlig og aktivt opptredende vaktpost. Dette må ennu mer gjelde når den vanlige varslingsordning forutsetningsvis innebærer både vakt og pil. - Saksøkeren kan ikke ha merket seg pilen, uvisst av hvilken grunn. Det er ikke opplyst hvor dennes nøyaktige plassering var, om den etter veibanens bruk forut for saksøkerens ankomst fortsatt var godt synlig osv. Retten aksepterer derfor saksøkerens anførsel om at situasjonen i svingen og krysset har forvirret ham. Med den pågående konkurranse for øye, den spenning og nervøsitet som denne naturlig må ha skapt hos en ung og ivrig deltager, kan man forstå at en plutselig og uventet tvilsituasjon kan ha brakt saksøkeren noe ut av likevekt og svekket hans oppmerksomhet. Det var imidlertid en alvorlig trafikkfeil saksøkeren gjorde seg skyldig i ved å krysse motgående trafikk's kjørebane uten å forvisse seg om at det ikke kom trafikk, som han hadde vikeplikt for. Selvom retten etter en samlet wrdering av omstendighetene ikke finner grunn til helt å nekte saksøkeren erstatning, må han p. g. a. sin egen uaktsomme medvirkning til skaden på ham selv finne seg i en betydelig reduksjon av erstatningen. Ved erstatningsfastsettelsen tar retten også i betraktning at skaden på K-4846, kr. 3727,90, skyldes saksøkerens uaktsomme forhold alene slik at han er erstatningsansvarlig herfor. Beløpet blir å avregne i den erstatning som saksøkte blir dømt til å betale ham. - - -

Samlet finner retten skjønnsmessig å kunne sette saksøkerens tap i fremtidig inntekt til kr. 200.000,-. Det er da tatt hensyn til de fordeler som oppnåes ved utbetaling av et engangsbeløp til dekning av tap som først vil inntre senere.

I beløpet gjøres et fradrag på kr. 100.000,- som omfatter saksøktes motkrav på kr. 3727,90 samt hva saksøkeren etter rettens skjønn selv bør bære av sitt eget tap på grunn av utvist uaktsomhet. - - -

Side:418

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Svein Omholt, Harald Holfeldt Roscher og tilkalt dommer, sorenskriver Per Kjær):

Lagmannsretten bemerker: Lagmannsretten finner godtgjort det samme faktiske forhold som beskrevet i byrettens dom med disse endringer: Deltakerne i sykkelløpet startet med ett minutts mellomrom og ikke 2 minutter som opplyst i byrettsdommen.

Ulykken inntraff ca. 7/800 m fra løypas vendepunkt og før Nordbø hadde passert dette. - - -

På grunnlag av parts- og vitneforklaringer, de foretatte dokumentasjoner og det som ble observert under åstedsbefaringen finner lagmannsretten det godtgjort at føreren av personbil K-4846 ikke er noe å laste i forbindelse med trafikkulykken. Han har kjørt med moderat fart i sin høyre side av vegen i sin kjøreretning og har kollidert med syklisten som kom kjørende i motsatt retning i sin venstre side av vegen. Etter lagmannsrettens oppfatning er det tydelig at sjåføren reagerte svært raskt slå snart han fikk øye på syklisten og dennes ureglementerte kjøring og fikk stanset bilen så fort som overhode mulig. Sjåføren har som vitne for lagmannsretten forklart at bilen sto stille da sammenstøtet fant sted, og at bilen ble skjøvet bakover under kollisjonen. At det siste kan ha funnet sted, støttes av dokumenterte fotos fra politiets etterforskningsdokumenter.

Lagmannsretten er således som byretten kommet til at sjåføren må sies å være skyldfri i ulykken.

Lagmannsretten er også enig med byretten i at skadelidte er mer enn «berre lite å leggja til last». Men lagmannsretten finner i motsetning til byretten det unødvendig å ta standpunkt til hvilket hendingsforløp av fire mulige som er det sannsynlige. Etter lagmannsrettens mening er det mer naturlig å snakke om to muligheter. Nemlig: Enten har Nordbø tatt sikte på å kjøre inn i Ravnåsvegen eller å fortsette syklingen i riksvegen-Venneslavegen. Etter første alternativ har Nordbø kjørt på skrå over i venstre side av vegen - for å svinge inn i Ravnåsvegen - like før en uoversiktlig sving - S-sving - og så tidlig i svingen at han ikke kunne ha oversikt over mulig motkjørende trafikk som han ville ha vikeplikt for. Eller så har skadelidte tenkt å fortsette kjøringen i riksvegen og har herunder kjørt inn i en uoversiktlig S-sving i sin venstre side av vegbanen, enten på grunn av for stor fart etter forholdene eller på grunn av uoppmerksomhet.

I begge tilfelle har kjøringen etter lagmannsrettens oppfatning vært slik at karakteristikken kvalifisert uaktsomhet kan brukes. Han kan ikke unnskylde seg med at det ikke sto vakt på stedet. Han var utvilsomt klar over - hva arrangørene hadde innprentet deltakerne i sykkelløpet før start - at han som konkurranserytter På offentlig veg ikke hadde noen trafikkmessig preferanse, men hadde å følge de trafikkregler som enhver trafikant plikter å etterleve. Løpet foregikk På en sterkt trafikkert riksveg hvor han når som helst måtte være forberedt på å møte andre trafikanter.

Lagmannsretten finner hans kjøring så uaktsom at den har vært inne på tanken på om ikke enhver erstatning må falle bort i henhold til bilansvarslovens §7 første ledd.

Side:419

Men lagmannsretten er blitt stående ved at han i alle fall bør ba noen erstatning, selv om han må finne seg i en vesentlig reduksjon av det tap som anses godtgjort. Han var under 18 år da ulykken skjedde og et øyeblikks tankeløshet og/eller uoppmerksomhet i den iver som en konkurranse naturlig nok kan ha utløst, har medført et vesentlig livsvarig handicap for ham. Lagmannsretten er derfor kommet til at han bør få erstatning for ca. 25 % av det økonomiske tap.

Dette setter lagmannsretten i likhet med byretten til ca. kr. 200.000 og på grunnlag av de samme betraktninger som byretten har gjort. Lagmannsretten viser til disse, idet det legges til grunn at Nordbø iallfall til nå ville ha holdt på med sin utdannelse. Noe inntektstap av betydning til nå kan derfor ikke legges til grunn, og det blir derfor ikke aktuelt å tilkjenne renter av erstatningssummen.

På nevnte skjønnsmessige grunnlag settes erstatningen til kr. 50.000 idet det legges til grunn at Sigyn da er godskrevet kr. 3.727,90 som det kostet å reparere skadene på K-4846 og som Nordbø bør være ansvarlig for. - - -