Rt-1975-522

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1975-05-06
Publisert:	Rt-1975-522
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 82B/1975
Parter:	Tarjei M Midjås og Gyrid Felland (høyesterettsadvokat Thorstein Vale) mot Olav T Midjås (høyesterettsadvokat Kjell Skjelbred).
Forfatter:	Blom, Schweigaard Selmer, Elstad, Lorentzen, Leivestad
Lovhenvisninger:	Lov om bruksrettigheter (1874)

Dommer Blom: Saken gjelder retten til en del (vel hundre mål) av det såkalte Hola-stykke som ligger på sydsiden av Rukkeåi og strekker seg ned til denne. Holastykket er et utmarkstykke på anslagsvis 5-600 mål som opprinnelig lå i sameie mellom flere gårder i Mo (nå Tokke) i Vest-Telemark. Ved privat utbyttingsforretning som ble avholdt i årene 1828-1832 og omfattet flere tusen dekar utmark fra forskjellige gårder, ble Holastykket delt mellom gårdene Vadder, Søndre Midjås og Nordre Midjås. Vadders del gikk ved utskifting i 1914 over til Nordre Midjås.

I forbindelse med Tokkeutbyggingen og fallerstatninger i Rukkeåi oppstod det uenighet mellom eierne av Søndre Midjås og Nordre Midjås om grensene i Hola. Vest-Telemark herredsrett, dommerfullmektigen med domsmenn, avsa 3. juli 1972 dom med slik domsslutning:

«1. Grensen for parsellen «Hola» under Midjås nordre, gnr. 102 bnr. 1 i Tokke mot eiendommen Midjås søndre, gnr. 101, bnr. 1 i Tokke går på den østre og nordre kant i samsvar med grense- og delelinje inntegnet på Grensekroki, opptatt 1970 v/Eiv. Haarr og Olav Felland, tegnet 1972 av Olav Felland, fra pkt. 1 i Holabrunan til pkt. 11 i Tvibytingskotet, og følger så dette skot ned til midtstrømslinjen i Rukkeåi. På den vestre kant følger grensen Kjyrsveltbekkens løp fra

Side:523

Rukkeåi (midtstrømslinjen) og opp på fjellet til uomtvistet og inntegnet deild ved Kjyrsveltbekken, og går derfra videre langs uomtvistede deilder.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble påanket av Søndre Midjås, og Agder lagmannsrett avsa 29. juni 1973 dom med slik domsslutning:

«1. Stykket «Hola» under Midjås nordre gnr. 102 bnr. 1 i Tokke støter ikke ned til Rukkeåi.

2. Grensen mellom de to Holastykker som tilhører gnr. 102 bnr. 1 og gnr. 101 bnr. 1 i Tokke på den omtvistede strekning mellom Kyrsvelt og Lundebekken går etter påviste deilder slik som avlagt på krokikart over deler av Midjås skog utarbeidet av Telemark Tømmersalgslag i 1967.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Nordre Midjås har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Nordre Midjås er enig i at grenselinjen i utbyttingsforretningens punkt 2 går slik herredsretten og lagmannsretten har lagt til grunn, men hevder at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at eiendomsgrensen ikke skal følge denne linjen. Forretningen etterlater ingen tvil om at det var eiendomsgrensen mellom Nordre og Søndre som ble beskrevet i 2-i linjen, og senere avtaler, bruk eller rettsoppfatning gir ikke grunnlag for noen annen eiendomsgrense. Når det gjelder barskogen, hevder Nordre prinsipalt at grensen følger eiendomsgrensen, subsidiært at Søndres rett til barskog i tvistefeltet er begrenset til dettes nedre, nord-vestlige del. Nordre har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

Herredsrettens dom stadfestes.

Subsidiært:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Midjås søndre, gnr. 101 bnr. 1 har rett til barskogen (gran og furutrærne) i en del av det under pkt. 1 beskrevne område, regnet fra Rukkeåi og inntil en grenselinje trukket på det samme grensekroki v/Haarr og Felland, fra Kjyrsveltbekken etter merkepunktene 1', 2' 3', og derfra i rett linje til deil nr. 11, sør for Tvibytingskotet.

I alle tilfelle:

De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Søndre hevder at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at 2-i linj en går som beskrevet av den og herredsretten. En riktig forståelse av grensebeskrivelsen må lede til at den ikke går ned til Rukkeåi i nord, men fra deild nr. 5 følger den såkalte Vadder-linje vestover frem til Kyrsvelt. 2-i linjen var heller ikke noen eiendomsgrense, bare en beitegrense. Barskoggrensen fulgte Vadderlinjen i sin helhet og eiendomsretten fulgte barskogen, ikke beitet. Uansett hvordan det forholder seg med forståelsen av utbyttingsforretningen, hevder imidlertid Søndre at det må være riktig slik lagmannsretten

Side:524

har gjort, å legge avgjørende vekt på den senere bruk og rettsoppfatning. Søndre kan bygge sin rett til tvistefeltet både på reglene om hevd og alders tids bruk, og det ville være å rive opp i festnede rettsforhold om ikke eiendomsgrensen i dag skulle gå slik bruk og rettsoppfatning har vært gjennom mer enn hundre år. Ut fra dette mener Søndre at eiendomsgrensen må gå slik lagmannsretten har antatt, men hevder subsidiært å ha rett til barskogen i tvistefeltet.

Søndre har nedlagt slik påstand:

«1. Postene 1 og 2 i lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Olav Midjås tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak med avhør av partene og 21 vitner, hvorav to ikke var avhørt tidligere. Det er fremlagt en del nye dokumenter uten særlig betydning for avgjørelsen. Saken foreligger for Høyesterett stort sett i samme skikkelse som for lagmannsretten, men jeg nevner alt nå at opplysningene om hugst i tvistefeltet utdyper og i noen grad modifiserer den beskrivelse lagmannsretten har gitt.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten.

Når det gjelder spørsmålet om hvor 2-i linjen går i terrenget, har både herredsrett og lagmannsrett på grunnlag av åstedsbefaring enstemmig funnet det utvilsomt at den går fra Holabrunan til Tvibytingskotet etter deild nr. 1-11 på Haarr-Fellands kart av 1970-1972. Søndre har søkt å påvise at dette er galt, og har henvist til angivelige uklarheter og skrivefeil i dokumentet, til usikkerhet om de enkelte deilder og til terrengets beskaffenhet. Jeg finner det utelukket at Høyesterett på dette grunnlag kan fravike de tidligere retters bevisbedømmelse.

Heller ikke kan jeg finne det tvilsomt at 2-i linjen var en eiendomsgrense, ikke bare en beitegrense. Det er i denne sak ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om kløyvd eiendomsrett og om grunnen vanligvis fulgte beitet eller skogen på disse kanter av landet og på den tid. Utbyggingen gjaldt et forholdsvis begrenset område hvor alle beføyelser lå i sameie fra før.

I punktene 1-5 i forretningen trekkes det opp grenser for det som tilkommer hvert enkelt av brukene. Det benyttes her uttrykk som «er deelt», «eier» og særskilt for Holastykkets vedkommende i 2-i: «er og endelig delt». I punkt 6 behandles så tømmerskogen og i punkt 7: «Løv- og Tagskov». Det er omstridt om skogen eller beitet dengang var den viktigste beføyelse, men i og med at der var støler i området, må jeg gå ut fra at beitet i hvert fall har vært av atskillig betydning. Avgjørende for meg er at slik man har gått frem under utbyttingen og slik dokumentet er bygd opp, må det være på det rene at 2-i-grensen er en eiendomsgrense. Såvidt forstås har det heller ikke vært omtvistet for andre grenser som er trukket opp i punktene 1-5, at det gjelder eiendomsgrenser.

Spørsmålet om Søndre ved utbyttingen ble tildelt tømmerskogen i Nordres teig er noe mer komplisert. I forretningens punkt 6b heter det:

«Derpaa blev Skoven i det Hele deelt imellem Midiaas Gaardene saaledes: ved Lunebækken blev sat en Deld, den anden ved Luneskaatet skraas op over paa en Ufs, den 3die og 4de i lige østlige Linie og derfra i øverste Skarvelonaasen til 5te og 6te Deld og til den 7de der staaer omtrent 6 Skridt fra Vendedelden i Nerebøes Strækning. Efter disse Delder eier nordre Midiaas al den Tømmerskov, der er paa søndre Side af denne Strækning til Nerebøe Egn samt til Wadders Husefangs Strækning, saavelsom al den Skov som findes i Wadders Holestykke efter Delderne. Derimod eier Sørstuen al den Skov som findes paa nordre Kant af denne Strækning ned til Elven og tillige sit eget Holestykke som derved bliver samteigt. Forøvrigt tillægges Sørstuen, hvis Tømmerskov, som er tilovers i Wadders Stakkestøel Stykke og Nerebøes Sobstøelstykke. Og nordre Midiaas eier al den Skov, som er tilovers i Teigens Teig, nemlig fra Maddelden og Storekollaas efter Delderne. Forøvrigt nyder Midiaas Gaarden Tømmerskoven hver i sit tillagte Bedte over alt.»

Det gjengitte refererer dels til områder som ikke har noe med Holastykket å gjøre, og er ikke helt klart. Men særlig under henvisningen til sluttpassusen og at det i seg selv synes å være en lite naturlig ordning om man skulle tildele Nordre skogen på Vadders teig, men ikke på sin egen, kan jeg ikke finne tilstrekkelig holdepunkt for at skoggrensen mellom Søndre og Nordre fulgte en annen linje enn eiendomsgrensen 2-i.

Jeg finner også støtte for dette i det som foregikk ved utskiftingen i 1914. Denne utskifting hadde til formål å bringe eksisterende fellesskap i stykket til opphør, og partene i saken er også enige om at så skjedde. Ved utskiftingen overtok Nordre Vadders teig, der Nordre etter utbyttingsforretningen hadde hatt tømmerskogen. Det ville være i strid med utskiftingens formål og det som ellers ble foretatt ved utskiftingen, om Søndre skulle ha tømmerskogen i Nordres eiendom.

Endelig tilføyer jeg at det synes som om det først var under eller etter hovedforhandlingen for lagmannsrett at det overhodet oppstod tvil om at 2-i-linjen var noe annet enn en eiendomsgrense, og at barskogen fulgte denne.

Etter dette er jeg kommet til at det grunnleggende atkomstdokument - utbyttingen av 1828-1832 må forstås slik at grensen mellom Søndre og Nordre gikk som antatt av herredsretten, og at dette også var barskoggrensen.

Når det så gjelder bruksutøvelsen i Holastykket ned gjennom tidene, er det få eller ingen opplysninger om annet enn tømmerhugst, og slike opplysninger foreligger først fra ca. 1888. Jeg ser det som lagmannsretten slik at beitets betydning etter hvert er blitt redusert, slik at det i hvert fall i senere år ikke har vært annen bruk av betydning enn hugst i området. Men selv hugsten har vært sporadisk. Det er opplyst at det skal ha vært hugst fra Nordre i 1888 og i 1907-09, men hvor hugsten foregikk, bortsett fra at det var i Holastykket, er noe uklart. Videre har Nordre hatt hugster i 1927-29 og i 1955. Jeg må gå ut fra at disse hugster har funnet sted i den øvre del av Holastykket, men ikke i den nedre og vestlige del som nå er omtvistet. Søndre har hatt hugst enten i 1917 eller i 1924 og har videre hugget i 1920 og 1927-28. Ved disse hugster synes det som Søndre i en viss utstrekning har hugd i tvistefeltet. Endelig har Søndre i 1943 hatt hugst av 8 tylfter tømmer som uomtvistelig foregikk i tvistefeltets nedre del - langs Rukkeåi. Opplysningene om hugst vedrører for øvrig i alt vesentlig den ikke omtvistede del av Holastykket og utkanten av tvisteområdet. En rimelig forklaring på dette ligger i områdets topografiske beskaffenhet, hvor det bratte lende i nedre del har gjort hugst og fremdrift vanskelig og lite lønnsomt.

Når det gjelder rettsoppfatningen ned gjennom tiden, legger jeg mindre vekt på uttalelser fra vitner som gjennom årene har drevet tømmerhugst. At de har gått ut fra at de hugde der deres oppdragsgiver hadde retten, sier i seg selv ikke så meget. Vesentlig viktigere er opplysningene fra Nordres tidligere eier Mikkel, født 1875, og hans bror Rasmus, født 1882. Etter det disse har forklart ved bevisopptak i 1967, har ingen av dem regnet med at Nordres teig gikk ned til Rukkeåi.

Slik har oppfatningen også vært på Søndre omkring århundreskiftet. Spørsmålet blir så om denne oppfatning av eiendomsforholdene i forbindelse med den påviste bruk er tilstrekkelig til å begrunne at Søndre i dag har eiendomsretten, eller i det minste barskogretten i tvistefeltet.

Jeg antar at så ikke er tilfelle.

Som før påvist finner jeg utgangsdokumentet - utbyttingen av l828-32 entydig. Det blir da ikke spørsmål om å benytte rettsoppfatning og bruk i en langt senere periode som tolkingsbidrag til utgangsdokumentet. Heller ikke er det noe holdepunkt i saken for at det etter utbyttingsforretningen har funnet sted noen avtalemessig disposisjon som overførte eiendoms- eller skogrett.

Når det gjelder spørsmålet om Søndre har hevdet, har Nordre vist til at Søndre ikke kunne være i aksom god tro i og med at utbyttingsforretningen som har ligget på gården, var klar nok. Jeg finner ingen grunn til å gå inn på dette spørsmål, da hevd i hvert fall må være utelukket, dels fordi den påviste bruk er for sporadisk, dels fordi den - for hugstrettens vedkommende - ikke har hatt forankring i en stadig for brukens skyld anbrakt innretning, jfr. den tidligere «snikhevdlov» av 23. mai 1874.

Søndre kan heller ikke støtte seg til reglene om alders tids bruk. Dette følger av at den påviste bruk ikke er eldre enn omkring 1920. Tvisten oppstod i midten av 1960-årene, og en periode av ca. 45 år må være for kort til at det i dette tilfelle kan bli tale om alders tids bruk.

Tilbake står så spørsmålet om det ville være å rive opp i etablerte rettsforhold om Nordre nå på grunnlag av forretningen fra 1828-32 skulle få medhold i et krav om eiendoms- eller bruksrett som Nordre ikke har utøvet og ikke ment seg berettiget til å utøve i lang tid. Her har jeg vært i tvil, men er blitt stående ved at Søndres bruk ikke har vært av slik omfang eller regularitet at den uansett utgangsdokumentet har krav på å bli respektert. Som følge av områdets særegne naturforhold er det som før nevnt bare hugst det her er tale om, og hugsten har innskrenket seg til i høyden 4 ganger i løpet av en 25-årsperiode. Den har ikke krevd investeringer og kan ikke ha vært av særlig stor betydning for driftsgrunnlaget på Søndre som har omkring 2000 dekar skog. At tvistefeltet i 1960-årene på grunn av Tokkeutbyggingen fikk en verdi som langt overstiger det noen av partene tidligere kunne regne med og som ingen tilknytning har til hugsten, kan ikke ha betydning.

Etter dette mener jeg at herredsrettens dom må stadfestes. Jeg er enig i de tidligere retters omkostningsavgjørelse og finner at saken har vært så tvilsom at det heller ikke bør tilkjennes omkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Elstad, Lorentzen og Leivestad: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Harald Jølle): - - -

Tvisten gjelder spørsmål om eiendomsretten til en del av det såkalte Hola-stykket, som er området fra nordre kant av Midjås-åsen og ned til Rukkeåi.

Dette området lå før 1829 i sameie mellom flere gårder. Ved utbytningsforretning tinglyst 19. juli 1833 ble området delt mellom eiendommene Vadder, Midjås søndre og Midjås nordre. Området øverst i lia ble tillagt Vadder, mens restfeltet ned mot Rukkeåi ble delt mellom Midjås-gårdene.

Saksøkeren Olav Midjås er eier av Midjås søndre, gnr. 101 bnr. 1 i Tokke (siden kalt Søndre), mens saksøkte Tarjei M. Midjås er eier av Midjås nordre, gnr. 102 bnr. 1 (siden kalt Nordre). Gyrid Felland er søster av saksøkte nr. 1. Ved kjøpekontrakt (av 15. februar 1965 overtok hun den del av Hola -stykket som inntil da hadde tilhørt Nordre. Kontrakten ble tinglyst den 22. februar 1965, men noen skylddelingsforretning over parsellen, som er gitt benevnelsen «Hola», er foreløpig ikke holdt.

Partene er i det alt vesentlige enige om grensene for det området som ved utsikiftningen i 1829 ble tillagt Vadder; et område som forøvrig ved en senere utskiftning i 1914 ble overført til Nordre. Det tvisten gjelder er spørsmålet om hvorledes grensen i 1829 ble trukket

Side:528

mellom det som tilfalt Søndre og det som tilfalt Nordre, og da særlig spørsmålet om Nordre kom til å grense mot Rukkeåi. - - -

Retten skal bemerke:

Sprsmålet om eiendomsreitten til det omtvistede området mellom Kyrsvelt og Tvibytingskotet må i første rekke løses ut fra den grensebeskrivelsen som er gitt i utbytningsforreningen av 1829. Kommer retten til at begge eiendommer etter dokumentet grenser mot Rukkeåi, må det tas standpunkt til om eiendomsforholdene er blitt endret gjennom hevd eller alders tids bruk.

Retten skal innledningsvis bemerke at Partene er enige om grensen fra Holabrunan og fram til og med deild nr. 5. Fra dette punkt mener saksøkeren at grensen går mer vestlig over mot den gamle grensen mot Vadders område, mens de saksøkte vil at grensen skal følge ufsedragene frem til et skot som de mener er identisk med det omtalte Tvibytingskotet.

Etter å ha befart de alternative grenselinjene, finner retten det hevet over enhver tvil at det er den linjen de saksøkte har Påvist som svarer best til beskrivelsen i dokumentet av 1829.

Avgjørende for dette har vært flere forhold. Etter beskrivelsen skal grensen gå «imellom stølene» - hvilket må bety imellom de to stølene som tilhørte Midjåsgårdene, og som i sin tid lå i dette området. Selv ved å legge saksøkerens oppfatning om hvor Nordre støl lå til grunn, finner retten at det er den grenselinj en som er påstått av de saksøkte som passer best inn.

Det er ikke holdepunkter for å anta at det kun var området nordøst for linjen mellom Vadderstøylen og Holabrunan som ble gjort til gjenstand for deling mellom Midjås-gårdene. Saksøkeren har her vist til en uttalelse under Punkt 1 b) i beskrivelsen. Denne uttalelsen angir kun hvilket område det var som ble tillagt Vadder, samt i hvilken retning Midjås-gårdenes område ble liggende. Uttalelsen sier intet om deling av feltet mellom Søndre og Nordre. Det kom først opp under forretnings Punkt 2 i). Uttrykket «efter sidstmeldte Strækning i Hola» må antas å referere seg til hele den strekningen som beskrives under Punkt 1 b).

Grensen ut fra den 5te deild skal etter beskrivelsen vende mer vestlig, og fra 6te deild, som forøvrig ikke er funnet, «end mere vestlig». Etter kompasset går de saksøktes linje her så å si rett nord. Men da det i samme setning er anført at grensen skal følge ufsedraget, kan det, til tross for den noe unøyaktige retningsangivelsen, ikke være tvil om at det er de saksøktes linje som er riktig. At retningsangivelsen er unøyaktig, finner retten lett å forstå all den stund terrenget gir inntrykk av å dreie stadig mer mot vest. Det skal bemerkes at utskiftningsmennene i 1829 ikke hadde kompass å støtte seg til.

Fra den 5te og den 6te deild skal grensen etter beskrivelsen følge ufsedraget «saa langt det varar paa nordre og vestre Kant av Stølen til 7de Deld ved en liden Bæk, der løber ned fra Wadder Stølens østre Side paa en Bergknatte». Partene har forskjellig mening om hvor denne deilden ligger. Ut fra de forhold at en for å komme dit må følge ufsedraget, at deilden skal ligge på en bergknatte og at den ligger like i nærheten av den bekken som renner ned fra østsiden av Vadderstølen,

Side:529

finner retten det klart at det er de saksøktes deild som passer best. Det skal bemerkes at en for å komme til det sted saksøkeren mener deilden ligger ikke følger ufsedraget, men går opp bratte lia, og at deilden ikke ligger ved den østre men ved den vestre bekken.

Særlig avgjørende finner retten de to deildene som de saksøkte mener er nr. 9 og 10. At dette er deilder kan overhodet ikke være tvilsomt. Det stemmer med beskrivelsen at deildene ligger langs «nogle smaa Ufsedrag», noe som ikke er tilfelle om en følger saksøkerens linje.

Deild nr. 11 er noe mer usikker, men passer forøvrig godt inn med at den skal ligge sør for Tvibytningskotet. Det må etter rettens mening være På det rene at det er dette skotet det er referert til i beskrivelsen, og at skotet ikke har en slik utstrekning som anført av saksøkeren. Fra deilden like ved dette skotet «vender Sørstuens Eiendom lige ned i Elven og følger Elven alt til Lunnebækken».

Det er på det rene at utskiftningen i 1829 foregikk på grunnlag av de enkelte gårders skyld. De to Midjås-gårdene var noenlunde likt skyldsatt; Søndre med 2 tønner, og Nordre med 1 tønne og 8 setting. Det må derfor kunne antas at de to Holastykkene ble nogenlunde like store. Ved å legge de saksøktes grense til grunn vil det bli resultatet, mens ved å legge saksøkerens grense til grunn kommer til at Søndre fikk seg tillagt ca. 247 da., mens Nordre kun fikk ca. 38 da.

En etter rettens mening avgjørende innvending mot saksøkerens grense-påstand, er at den kommer inn på den grense som alt i samme fortetning var trukket opp for Vadders område, uten at det uttrykkelig sies fra om at så gjøres. Det må anses for utelukket at skylddelingsmennene ville gå frem på en slik måte. Ved å følge saksøkerens påstand ville flere av deildene få forskjellig nummerering og beskrivelse i en og samme forretning.

Det går etter rettens mening klart frem av forretningen at også Nordre skulle støte mot Rukkeåi. I siste del av beskrivelsen under punkt 2 i) sies det klart fra at «af den imellom Stølerne lagte Strækning», som bare kan bety hele strekningen mellom Holabrunan og Tvibytingskotet, skal Søndre eie den nedre kant, og Nordre langs med elven og på den øvre kant til og langs med Vadders stykke. Selv om setningen er noe vanskelig å få tak i, er den etter rettens mening ikke til å ta feil av. Saksøkeren har anført at det må bero på en feil avskrift at ordet «Nordstuen» er nevnt to ganger, og at den riktige forståelsen må være at det er Søndre som eier langs med elven. Til dette skal bemerkes at setningen gir god nok mening slik den står, og at det overhodet ikke er holdepunkter for å anta at det har funnet sted en feil i forbindelse med avskrift av panteboken.

Saksøkeren har endelig anført at det under punkt 6 b) i forretningen av 1829 er opplyst at Søndre skal eie all skog langs med elven nord for strekningen mellom Lunnebekken og Nedrebø, og at dette da ble samteigt med Holastykket. Dette regulerer overhodet ikke det området som nå er omstridt, da det med uttrykket «paa nordre Side af denne Strækning» siktes til området øst for Lunnebekken. At dette ble samteigt med Søndres del av Hola, er helt På det rene.

Alt i alt finner retten derfor ikke grensespørsmålet tvilsomt. Dokumentet gir en sjelden bra beskrivelse av de enkelte deilder, deres

Side:530

plassering i terrenget og langs hvilken linje de skal ligge; en linje som virker naturlig tatt i betraktning av at området på den tiden hadde størst verdi som beite. Linjen følger de ufsedrag som best skiller området i to.

Etter dette blir det for retten å ta stilling til om eiendomsretten til det omtvistede feltet kan ha gått over til Søndre ved hevd eller alders tids bruk.

På grunnlag av den bevisførsel som har funnet sted kan retten ikke se at det er andre holdepunkter for at området har vært brukt, enn vitnet Lars Nygårds forklaring om at hans onkel, Olav Nygård, kjøpte skogen på rot av eieren av Søndre i 1917. Den øvrige bruken det er vist til refererer seg til tømmerhogst enten over feltet, eller På siden. Vitnene Lars og Halvor Tovshus var med på å drive tømmer som kom fra området over og syd for Kyrsvelt. De øvrige vitneforklaringene gjelder hogst som er foretatt for Nordre i området rundt og over Vadderstøylen, og langs med Rukkeåi øst for Tvibytingskotet.

Det er funnet enkelte stubber innenfor tvistetykket, som viser at det er hogget noe tømmer for lang tid tilbake. Det er imidlertid intet som tyder på at det har vært en større drift der. De stubbene som er funnet kan etter rettens mening like gjerne skrive seg fra de driftene som har pågått lenger opp i lia. Etter utskiftningsforretningen av 1829 har de eiendommene som ligger øverst rett til å dra sitt tømmer ned over annen manns grunn for å få det frem til de forskjellige skotene. Det er rimelig å anta at det i forbindelse med slik driving måtte hugges en del trær som kom i vegen. De stubbene som er påvist kan derfor like gjeme skrive seg fra slik hogging.

Alt i alt er det etter rettens mening for få holdepunkter for å kunne konstatere om det fra Søndre side har vært utøvet noen bruk av tvistestykket. Den hogsten som muligens fant sted der for ca. 55 år siden kan ikke under noen omstendighet sies å tilfredsstille de krav til bruksutøvelsen som må stilles ved hevd.

Tilbake blir å ta stilling til om vilkårene for erverv gjennom alders tids bruk er tilstede.

Vedrørende selve bruken av området vises til det som er sagt i forbindelse med spørsmålet om hevd. Det som imidlertid etter rettens mening gjør spørsmålet meget tvilsomt, er den oppfatning av eierforholdene som Klart har gjort seg gjeldende i lengere tid. At hele elvestrekningen i Hola tilhørte Søndre, synes ikke bare å ha vært oppfatning hos eierne av denne gården, men hos alle de som har hogget og fløtet tømmer langs med Rukkeåi; ja endog til hos eierne av Nordre. Med unntak av Lars Høymyr har samtlige forklart at de trodde tvistestykket tilhørte Søndre.

Ved wrderingen av om denne oppfatningen, og spesielt da den oppfatningen som den tidligere eier av Nordre Mikkel Midjås hadde, skal kunne anses som et selvstendig rettsstiftende moment, legger retten til grunn at det ikke har skjedd en endring av eiendomsforholdene på ordinær måte, for så vidt angår tvistestykket, etter utskiftningen i 1829. Det er mest nærliggende å anta at de senere eiere På begge sider ikke har kjent til grensebeskrivelsen i utskiftningsdokumentet. De har bare visst at begge hadde hver sin del av Hola; et område som på grunn av endrede bruksforhold fikk stadig mindre betydning. Når de deildene

Side:531

som ble funnet syntes å peke på at grensen må ha gått slik som anført av saksøkeren, har partene slått seg til tåls med det. Først da området fikk verdi på grunn av Tokkeutbyggingen, fikk partene interesse for å studere de gamle grensebeskrivelsene nøyere. Det hele har dertor sin klare bakgrunn i mangel På kjennskap til forholdene. Uten å vite det har en i stedet for å finne de to grenselinj ene i området, forsøkt å forbinde den ene med den andre.

Ved utbytningsforretningen av 1829 har de saksøkte ført bevis for at den herskende oppfatning har berodd på en misforståelse. Den oppfatning som har hersket På Nordre kan derfor ikke sies å ha hatt karakter av å annerkjenne noen rett for Søndre ut over det som de rettmessig måtte tilkomme. Det faktum at en ikke vet at en eier et område, fører i seg selv ikke til at eiendomsretten går tapt.

Når det så fra begge sider har vært fremholdt at grensen mellom deild nr. 5 og deild nr. 8 på krokikartet av Telemark Tømmersalgslag har vært betraktet som uklar, er det etter rettens mening det rimeligste å anta at vilkårene for erverv gjennom alders tids bruk ikke er tilstede. Slik forholdene har ligget an har det nemlig hele tiden vært mulig å få grensene på det rene ved å undersøke i utbytningsforretningen og ved å følge grensebeskrivelsen på en korrekt måte.

Etter dette blir det å avsi dom i overensstemmelse med de saksøktes påstand. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristen Syvertsen, lagdommer Rolf E. Schreiner og sorenskriver Tage Petersson): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Av dokumenter har man i saken utbytningsforretningen fra 1829 og en utskiftningsforretning fra, 1914. Denne siste forretning gjør ingen endring i den omtvistede grense, slik at det i denne forbindelse bare er forretnihgen fra 1829 som har interesse.

Forretningen av 1829 er meget omfattende og regulerer en hel rekke grenser. Hva som ble skiftet fremgår av innledningen, hvor det heter at det er «den mellom os værende Sameiendom og Skov bestaaende af Fæbete, Løvskov, Tømmerskov og Myrslaatter...»

Den omtvistede grense er beskrevet i Punkt 2 i. I Punkt 1 b i forretningen har gården Vadder fått et stykke av det området som ble kalt Hola. Etter Punkt 6 b fikk Midjås nordre skogen i dette Vadders stykke. Det som er delt i punkt 2 i, er det som ble igjen etter at Vadderstykket var fraskilt. Det heter i beskrivelsen:

«Hola-Teigen er endelig deelt saaledes efterat Wadder Stykke er som meldt fraskilt.»

Retten kan ikke se at ordet endelig her betyr at delingen omfatter den hele og fulle eiendomsrett til både beitet og skogen. Retten antar at ordet endelig ikke betyr annet enn at det er resten av Holateigen som er delt etter at Vadderstykket er fraskilt. - Lenger nede i beskrivelsen er brukt verbet «eier». Heller ikke av dette kan man slutte at delingen omfatter både beitet og skogen. Det fremgår under punkt 1 b at Vadder «eier» det stykke hvor Midjås nordre etter punkt 6 b «eier» skogen. - Videre er under Punkt 2-i nevnt at det som deles er «...den imellem

Side:532

Stølerne lagte Strækning...». Retten forstår ikke dette uttrykk slik at det her dreier seg om deling av et område som ligger meilom de respektive stølshusene, men at det er hele det gjenværende område av Holastykket som ved den beskrevne grense er delt mellom gårdenes støler, altså at det er beitet som er delt. Dette synes å fremgå nokså klart av sammenhengen begge de steder «imellom Stølerne» er brukt. Hvis dette uttrykk skulle bety et område mellom stølshusene på de to gårder, er det vanskelig å få noen fornuftig sammenheng i beskrivelsen begge disse steder.

Når det gjelder den grense som er beskrevet i punkt 2 i, er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten, og kan på vesentlige punkter tiltre dens begrunnelse. Beskrivelsen passer med ufsedraget, deildene er til dels gode, og Midjås nordre skal, slik som det fremgår av siste del av beskrivelsen, eie langs med elven. Den grense som den ankende forfekter, passer ikke med beskrivelsen, hans forståelse av uttrykket «Tvibytingskotet» synes kunstig, og dertil kommer at en slik grense ville gå på samme sted som grensen mot Vadder. Retten er enig med ankemotpartene at de deilder den ankende har vist til, i virkeligheten er deilder i grensen mot Vadder.

Skogen er delt i forretningens punkt 6 b. Dette punkt innledes med følgende: «Derpaa blev Skoven i det Hele deelt imellem Midiaas Gaardene saaledes: - - -». Dette viser at den beskrivelse som deretter følger omfatter hele skoggrensen mellom disse to gårdene. Beskrivelsen begynner med en grenselinj e med 7 nærmere angitte deilder. Deretter heter det: «Efter disse Delder eier nordre Midiaas al den Tømmerskov, der er paa søndre Side af denne Strækning til Nerebøe Egn samt til Wadders Husefangs Strækning, saavel som al den Skov som findes i Wadders Holastykke efter Delderne. Derimod eier Sørstuen al den Skov som findes på nordre Kant af denne Strækning ned til Elven og tillige sit eget Holastykke som derved bliver samteigt.» Som det vil sees står det i beskrivelsen at Midjås søndre skal eie all skog som finnes på nordre kant av «denne Strækning». Under «denne Strækning» antas også å høre grensen til Vadders Holastykke.

Forholdet er etter dette at ved forretningen i 1829 ble Holastykket delt slik at Vadder fikk beiteretten til en del. Resten av beitet ble delt mellom Midjås nordre og Midjås søndre. For skogens vedkommende fikk Midjås nordre den del hvor Vadder fikk beitet, mens Midjås søndre fikk resten. På den måte ble såvel beitet som skogen noenlunde likelig fordelt mellom gårdene Midjås nordre og søndre.

I 1829 hadde beitet sikkert sin betydning for gårdene. Det var 3 støler i Holastykket, nemlig foruten Vadderstølen, stølene for nordre og søndre Midjås.

Beitet må imidlertid snart ha mistet sin betydning. Ingen kan idag si når Midjås-stølene ble nedlagt, men det er sannsynligvis skjedd allerede i midten av forrige århundre. Det er nå ikke noe som viser hvor disse stølene har ligget. Retten er under befaringen vist forskjellige steder hvor det påståes at det er merker etter stølshus. Retten kunne ikke se at det fantes slike merker. Det ble bruken av skogen som ble det dominerende trekk. Det er derfor naturlig at den som eide skogen betraktet seg som eier og ble betraktet som eier.

Side:533

Ser man så På det man vet om bruken, så gjelder denne bare hugst. Slik hugst har det vært ikke så lite av opp gjennom tidene. Etter de opplysninger som foreligger har det vært hugget i slutten av 1880- årene, i 1907 eller 1908 eller muligens begge disse årene, omkring 1917- 1918, i 1920, i 1927-29, og under krigen i 1942 og 1943. Disse hugster har vært foretatt dels av Midjås nordre, dels av Midjås søndre. I alle tilfelle har Midjås søndre hugget i tvistefeltet, mens Midjås nordre aldri har hugget der.

Den alminnelige oppfatning av eierforholdet stemmer med bruken. For lagmannsretten har 16. vitne Lars Høymyr forklart at hans far engang sa til ham at ikke bedre enn faren visste, eide begge Midjåsgårdene ned til Rukkeåi. Faren hadde vært bruker på Midjås søndre i 5 år. Videre har 20. vitne, Marie Olavsdotter Felland, en gang hørt Guttorm Langlie si at Midjås nordre eide ufsene ned til Rukkeåi. Dette var under en potetopptaking, og det ble ikke snakket mer om det.

Retten finner ikke å kunne tillegge disse forklaringer særlig vekt. Imot dem står forklaringene av en hel rekke vitner. Etter det bilde man danner seg etter disse forklaringer, har det vært en alminnelig og sikker oppfatning i bygda at det var Midjås søndre som eide det område det nå tvistes om.

Dette har også vært oppfatningen på Midjås nordre. Retten viser til Mikkel Tarjeison Midjås' forklaring for Vest-Telemark herredsrett den 15.12.1967. Dette vitne, som var født i 1875, og som eide Midjås nordre frem til 1947, har her sagt at delet går et stykke nedenfor Vadder-Holastykket, men kan ikke si hvor delet går, men sier at det går oppå Kyrsvelt. Han kan ikke minnes at han har ment å eie ned til Rukkeåi. Han har ment at stykket ned til elven tilhørte Sørstog (Midjås søndre). Mikkel Tarjeison Midjås ble etter at han selv hadde begjært det, umyndiggj ort i 1948. Etter de opplysninger som foreligger om ham, kan ikke retten finne at dette svekker hans vilneprov.

Mikkel Tarjeisons sønn, Tarjei M. Midjås, som overtok etter faren, og fremdeles er eier av Midjås nordre, har i 1957 latt utarbeide en driftsplan for eiendommen. I denne er tvistefeltet ikke medtatt. Han har i retten bekreftet at han i 1957 ikke hadde kjennskap til at han eide lenger ned.

Den hugst som er nevnt foran, i slutten av 1880-årene, ble foretatt for Midjås nordre. Det ble ikke hugget over grensen til tvistefeltet.

Retten finner etter dette at også på Midjås nordre har eierne de siste 3 generasjoner, og i hvert fall så langt tilbake som fra 1880-årene ment at tvistefeltet tilhørte Midjås søndre. Det er ikke noe som tyder på at det har vært noen som helst tvil om dette på noen av gårdene.

Under henvisning til ovenstående ser retten det slik at det som faktisk ble foretatt i 1829, var at Midjås nordre fikk beitet i tvistefeltet, mens Midjås søndre fikk skogen. Videre vet man at det er bruken av skogen som i de innpå 100 år man kjenner til, har vært den eneste form for eierrådighet. Under disse omstendigheter kunne det være et spørsmål om ikke eiendomsretten måtte sies å tilligge Midjås søndre, selv om man hadde vært klar over hva forretningen av 1829 gikk ut på. Det vises til Brækhus og Hærems Tingsrett, side 19, og de dommer som der er nevnt. Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, idet

Side:534

den finner at eierne av Midjås søndre har hatt den sikre oppfatning at de har vært eiere, og at denne oppfatning må sies å bygge på en aktsom god tro. Retten viser til at forretningen av 1829 er meget omfattende, og at den når det gjelder grensene mellom Midjås nordre og søndre i Hola-stykket til dels er uklar. Til dette kom at stedsbetegnelsen Tvibytingskotet var gått i glemmeboken, slik at et vfktig punkt i grensebeskrivelsen ikke kunne sikkert stedfestes.

Lagmannsretten finner etter dette at den rettstilstand som har vart i hvert fall bort i mot 100 år, og som bygger på en sikker oppfatning, såvel av eierne av de berørte gårder, som i bygda forøvrig, ikke nå kan forandres. Den ankende part Olav Midjås vil etter dette få medhold i Punkt 1 og 2 i sin påstand, idet denne grense i hvert fall ikke vil gi ham for meget.