Rt-1975-556

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1975-05-24
Publisert:	Rt-1975-556
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 46/975
Parter:	A (advokat F L Gjesdahl - til prøve) mot fru A (høyesterettsadvokat Håkon Helle).
Forfatter:	Leivestad, Gundersen, Elstad, Lorentzen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §423, Ekteskapsloven (1918) §37, §41, §42, §43, §54, §56, §57

Dommer Leivestad: A, født xx.xx.1951, og frk. B, født xx.xx.1952, ble viet 1. juli 1970 og fikk en datter, C, 17. desember 1970.

Fru A reiste ved stevning av 17. desember 1971 søksmål med Påstand om separasjon i medhold av ekteskapslovens §42 første ledd, om foreldremyndigheten til barnet, og om underholdsbidrag, også til henne selv.

A påstod separasjon i medhold av ekteskapslovens §41 annet punktum, at han prinsipalt fikk foreldremyndigheten til barnet, subsidiært samværsrett, at eventuelt oppfostringsbidrag ble satt til kr. 200 pr. måned fra domsavsigelsen, at fru A ikke ble

Side:557

tilkjent underholdsbidrag, at hun ikke fikk rett til å ta ut av fellesboet til sitt og barnets behov etter ekteskapslovens §54 fjerde jfr. annet ledd, men at fellesboet ble delt etter ekteskapslovens §37.

Jæren herredsrett avsa 19. april 1972 dom med denne domsslutning:

«1. Fru A og A separeres i medhold av ekteskapslovens §42, 1. ledd.

2. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten til ektefellenes barn, C, født xx.xx.1970.

3. A tilpliktes å betale bidrag for barnet med kr. 400,- - firehundrekroner - i måneden med virkning fra og med desember måned 1970 med fradrag av kr. 5.941,- - femtusennihundreogførtienkroner

4. A tilpliktes å betale bidrag til fru A med kr. 200,- -tohundrekroner - i måneden med virkning fra og med oktober måned 1970.

5. A gis rett til samvær med barnet C, født xx.xx.1970, en dag i uken på X.

6. A dømmes til å betale til det offentlige sakens omkostninger med kr. 28,- samt salæret til saksøkers prosessfullmektig, fastsatt til kr. 1.737,40 - ettusensyvhundreogtrettisyv 40/100 -.»

A anket, og nedla påstand om separasjon i medhold av ekteskapslovens §41 annet punktum, at bidraget til barnet ble satt ned og ansett oppgjort bakover ved det underholdsbidrag kr. 5.941 fru A hadde fått fra Forsvaret i den tid han var i militærtjeneste og ved at han fra august 1972 hadde betalt kr. 200,- pr. måned, at han ble frifunnet for bidrag til fru A, og at han fikk samværsrett 3 uker om sommeren og 3 dager i jul en.

Fru A motanket og nedla påstand om skilsmisse i medhold av ekteskapslovens §43 annet ledd, om høyere bidrag til barnet, beregnet fra desember 1970, og om høyere bidrag til henne beregnet fra 1. juli 1970.

Gulating lagmannsrett avsa 25. september 1973 dom med denne domsslutning:

«1. Fru A og A gis skilsmisse i medhold av ekteskapslovens §43 annet ledd.

2. A dømmes til å betale oppfostringsbidrag for fellesbarnet C med 500 - femhundre - kroner pr. måned fra og med desember måned 1970, dog slik at bidrag for den tid A gjorde militærtjeneste (14/4-31/10-1971) anses dekket ved det forsørgertillegg Forsvaret utbetalte. Til fradrag går det bidrag på kr. 200,- pr. måned som A har betalt siden august 1972.

3. A dømmes til å betale underholdsbidrag til fru A med 200 - tohundre - kroner pr. måned fra og med desember 1970, dog slik at bidrag for den tid A gjorde militærtjeneste (14/4-31/10-1971) anses dekket ved det forsørgertillegg Forsvaret utbetalte.

Side:558

4. For øvrig stadfestes herredsrettens dom i den utstrekning den er påanket.

5. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til det offentlige det beløp salæret til fru A's prosessfullmektig blir endelig fastsatt til samt gebyret for motanken 300 - trehundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Saksforholdene går frem av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

A har anket over bidragsfastsettelsene. I det vesentlige gjør han gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser. Han ønsket ikke å gifte seg, men gav etter for et sterkt press fra sine foreldre og fra fru A og hennes onkel. Det kom under forhandlingene til en avtale om at hun ikke skulle kreve noe bidrag av ham, og denne avtale må det være berettiget av ham å påberope når det gjelder bidraget til henne.

Det har ikke vært noe reelt ekteskap. Det ble inngått bare for at barnet ikke skulle fødes utenfor ekteskap, og forutsetningen var at partene så skulle skilles. De har overhodet ikke bodd sammen, idet begge har bodd hos sine foreldre på hver sin kant. Det har ikke vært noe ekteskap som etter ekteskapslovens §56 kan medføre plikt til underholdsbidrag. Dertil kommer at han ikke har hatt noen inntekt å betale underholdsbidrag til henne av, noe som går frem av ligningsansettelsene. Det er uriktig av lagmannsretten å regne med at han skulle kunne ha plikt til å ta annet arbeid enn på farsgården av hensyn til bidragsansvaret. Fru A har ikke hatt behov for bidrag. Hun bor gratis med barnet hos sine foreldre. Hun har i de siste 3 år hatt bra inntekter, og er bedre stilt enn han. Han har giftet seg på ny, og det er et barn i det nye ekteskap. Hustruen har ingen inntekt.

Når det gjelder barnet, bør bidraget etter forholdene i forbindelse med ekteskapet, og etter foreldrenes økonomiske stilling ikke settes høyere enn minstebidraget for barn utenfor ekteskap. Det bidrag fru A mottok fra Forsvaret mens han var i militærtjeneste bør komme til fradrag i det oppfostringsbidrag som blir fastsatt, krone for krone.

A har lagt ned slik påstand:

«1. Det oppfostringsbidrag A skal betale til partenes barn, G fastsettes til kr. 250,- pr. måned med virkning fra og med desember måned 1970, med fradrag av kr. 5.941,- og med fradrag av det bidrag på kr. 200,- pr. måned som A har betalt siden august 1972.

2. A frifinnes for fru A's krav på underholdsbidrag til seg personlig.

3. Fru A dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter, for herredsretten til A, for lagmannsretten og Høyesterett til det offentlige.»

Fru A har påstått lagmannsrettens dom stadfestet, og vist

Side:559

til dens domsgrunner. Det foreligger ingen egentlig avtale om bidragene, de alminnelige vilkår for bidrag er til stede så vel overfor barnet som overfor henne. Det er Intet urimelig i at hun tilkjennes bidrag. A har hatt og har muligheter for å skaffe seg inntekter til å betale bidrag som fastsatt, og den inntekt han lignes etter gir ikke uttrykk for hans reelle økonomiske stilling.

Fru A har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket.

2. A betaler sakens kostnader til det offentlige, også for Høyesterett.»

Partene og 5 vitner har forklart seg ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Det er lagt frem en del nye dokumenter vedrørende partenes inntekter, og gitt opplysninger om den ankende parts fars økonomiske stilling. Det er lagt frem vigselsattest som viser at A giftet seg på ny 9. mars 1974, og dåpsattest som viser at han fikk en sønn 15. august 1974.

For begge parter er prosessfullmektig oppnevnt i medhold av tvistemålslovens §423 annet ledd.

Jeg er når det gjelder den tid som er gått, kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan i det vesentlige slutte meg til dens domsgrunner. I tilknytning til prosedyren for Høyesterett og de nye opplysninger om de økonomiske forhold skal jeg komme med noen merknader.

Som de tidligere instanser ser jeg det slik at det ikke er kommet til noen virkelig avtale om bidrag under forhandlingene om hvorvidt partene skulle gifte seg. Begge parter var på den tid umyndige, og fru A var gravid og meget nedfor og ulykkelig fordi A hadde forandret mening og ikke lenger var villig til å gifte seg med henne. At hun under disse omstendigheter har sagt noe om ikke å kreve noe av ham for å få ham til å gå med på å gifte seg med henne, kan ikke bevirke at de rettigheter til bidrag som ellers vil kunne oppstå, er utelukket.

Det er ikke påstått at det ekteskap som ble inngått skulle være omstøtelig. Det må derfor, også når det gjelder bidragsplikter, ha de rettsvirkninger som følger av loven. At ekteskapet ble inngått for at det barn de ventet ikke skulle fødes utenfor ekteskap, og at partene overhodet ikke har bodd sammen, kan nok ha sin betydning for bidragsspørsmålet når det gjelder hustruen. Men disse forhold forhindrer ikke at det kan være grunnlag for tilkjennelse av underholdsbidrag etter ekteskapslovens §56 og §57. De kan ikke påvirke fastsettelsen av bidraget til barnet.

Som de tidligere instanser finner jeg at A ikke kan unndra seg bidragsplikt ved å arbeide På farsgården for meget liten lønn. Han har hele tiden hatt muligheter for å skaffe seg slike inntekter at han har kunnet betale rimelige bidrag til hustru og barn.

Om A's inntekter er det opplyst at han ikke har formue, og

Side:560

er lignet for inntekter fra 1970 og følgende år på kr. 8.300, kr. 800, kr. 9.800 og kr. 11.800. For 1974 har han i selvangivelse oppgitt kr. 8.040. Han har da blant annet trukket fra bidrag kr. 2.400. Han har hele tiden, unntatt da han var på skole i 1970 og 1971, og da han var i militærtjeneste vel 6 måneder i 1971, arbeidet på farsgården. Han har kost og losji på gården, nå også for hustru og barn, og får utbetalt kr. 100 pr. uke fra faren. Dertil er siden august 1972 bidrag kr. 200 til barnet dekket.

A er best odelsberettiget til farsgården. Han har en eldre søster som er gift. Han har dessuten to eldre halvsøsken, barn av hans mor.

Om hans far A senior's økonomi er opplyst at han eier en gård i Y På ca. 124 dekar innmark, hvor han har omkring 18 melkekyr, 24 ungdyr og 20 griser. A er ufør, og får uføretrygd og har en mindre invalideforsikring i tillegg. Hans jordbruksinntekter har i årene 1968-1973 svingt mellom ca. 13.000 og 33.000 kroner. I 1973/74 ble det ført opp ny driftsbygning, og i den anledning ble det tatt opp over kr. 400.000 i nye lån i tillegg til eldre lån på ca. kr. 50.000. Det er således betydelige beløp som går til renter og avdrag.

Mor til A, har 8 pleiepasienter og er lignet for seg, uten at det er gitt nærmere opplysninger om hennes økonomiske stilling.

Om fru A's økonomi er opplyst at hun bor med barnet hjemme hos sine foreldre som har et gårdsbruk på X. Hun betaler ikke noe for seg. Hun deltar noe i innearbeid og i drivhuset. Siden mars 1972 har hun hatt arbeid som ekspeditrise på stedets handelslag. Hun har tidligere arbeidet 4, nå 5 dager i uken. Hun tjente i 1974 kr. 80 pr. dag. En jente passer barnet etter skoletid for kr. 6 pr. dag. Ellers ser hennes mor til barnet. Fru A får månedlig barnetrygd kr. 166 og kr. 610 pr. måned som stønad som fraskilt forsørger. På grunnlag av lønnsoppgaver er hennes gjennomsnittlige månedslønn i 1974 regnet til kr. 1.712 pr. måned. Hennes samlede årsinntekt med fradrag for utgift til barnepass er omkring kr. 28.000.

Den inntekt A er lignet etter, antar jeg verken gir et realistisk uttrykk for verdien av hans arbeidsinnsats, eller den økonomiske interesse den har for hans far og for ham selv. Jeg anser det klart at han ville hatt muligheter for å skaffe seg vesentlig større kontantinntekter ved å arbeide annetsteds, men at han og familien ser seg bedre tjent ved at han driver farsgården.

Når det gjelder bidraget til barnet, finner jeg at det ikke kan være noen grunn til å sette det lavere enn gjort av lagmannsretten, kr. 500 pr. måned fra 1. desember 1970.

Når det gjelder fru A, finner jeg som de tidligere instanser at hennes muligheter for å skaffe seg passende underhold har vært forringet ved omsorgen for barnet, og at bidraget bør settes til kr. 200 pr. måned fra 1. desember 1970. Barnet er imidlertid nå ikke lenger så lite, og fru A's økonomiske stilling

Side:561

er etter hvert blitt bedre. På den annen side har A fått ny forsørgelsesbyrde. Under disse omstendigheter finner jeg at bidraget til fru A bør falle bort for fremtiden, fra utgangen av mai dette år.

Når det gjelder det forsørgerbidrag kr. 5.941 fru A har mottatt fra Forsvaret for den tid A var i militærtjeneste, er jeg enig med lagmannsretten i at det ikke skal gå til fradrag i underholdsbidragene fra ham, men at han skal være fritatt for bidragsplikt for den tid han var i militærtjeneste.

De kr. 200 pr. måned som er betalt siden august 1972 kommer til fradrag i de bidrag som A skylder.

De tidligere instansers omkostningsavgjørelser finner jeg ikke grunn til å endre.

Anken har bare delvis ført frem. Jeg finner at den ankende part bør betale delvise omkostninger for Høyesterett med kr. 2.500 til det offentlige.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket, dog slik at underholdsbidraget til fru A opphører ved utgangen av mai 1975.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til det offentlige 2.500 - totusenfemhundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Elstad, Lorentzen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Thor G. Holager): - - -

Retten skal bemerke: - - -

Retten finner at A har forsømt sin underholdsplikt overfor hustru og barn i hele den perioden de har vært gift med unntak av den tiden da han gjorde militærtjeneste. Han kan ikke høres med at han har gått på skole og at han ellers har arbeidet på gården uten lønn. Ingen av disse forholdene fritar noen for plikten til å bidra til underholdet av hustru og barn. Heller ikke kan han påberope seg en avtale som går ut på at han ikke skal betale underholdsbidrag til kone og barn.

Det er forsåvidt bevist at fru A i juni måned uttalte overfor saksøkte, hans familie og sin onkel, D, at saksøkte skulle slippe å betale noe hvis han bare gikk med på at partene ble viet. Foranledningen til at hun kom med dette utsagn, var at hun på dette tidspunkt var gravid, og at A nettopp hadde gjort det klart at han ikke ville gifte seg med henne. Kun ble meget fortvilet over dette fordi hun følte det som en stor skam å få barn uten å være gift. Retten antar at hun har uttalt dette i ytterste desperasjon, og at man dermed ikke kan legge for meget i uttalelsen. Hva A har lagt i den, kan ikke tillegges synderlig vekt.

Side:562

Retten vil føye til at den finner det nærmest utilbørlig å påberope en slik avtale for å slippe å betale bidrag. Man kan uten videre slå fast at denne avtalen ikke får noen virkning overhodet for barnets rett til bidrag fra faren. Spørsmålet er så om hvilken betydning utsagnet har for bidragsplikten overfor henne. Retten er av den oppfatning at avtalen må tolkes i lys av den fortvilede situasjon hun var i på den tiden. Meget tyder på at hun var villig til å love hva som helst. Hennes utsagn kan ikke tolkes slik at hun har fraskrevet seg all rett til bidrag fra saksøkte i fremtiden. Utsagnet er så generelt at det ville føre til helt urimelige konsekvenser hvis det skulle tas på ordet. Konklusjonen er at A er å anse som bidragspliktig overfor fru A. - - -

Retten finner det rimelig at saksøker krever bidrag til seg selv i den siste del av svangerskapet og så lenge barnet er lite. Det vil virke urimelig om moren skal bære byrdene forbundet med svangerskap, fødsel og barnestell helt alene. Retten fastsetter derfor som passende et bidrag på kr. 200,- i måneden. Bidragene skal også betales med virkning fra og med svangerskapets siste tre måneder, dvs. fra og med oktober måned 1970. Retten har her tatt hensyn til at hustruens arbeidsevne er nedsatt som følge av at hun har ansvaret for et lite barn.

Videre finner retten at A må betale kr. 400,- i månedlige bidrag for barnet C. Dette bidraget må ansees passende når man tar i betraktning at han meget vel kan få et godt betalt arbeid. Retten kan ikke legge til grunn hva han faktisk tjener, men hva han kunne tjene ved vanlig arbeide. Hvis han vil fortsette å arbeide hos faren uten betaling, er det en frivillig sak fra hans side. Saksøker skal ikke lide for at saksøktes far skal ha gratis arbeidshjelp. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne H. F. Marthinussen. C. H. Endresen og Ole Johan Helle): - - -

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at vurderingen av A's evne til å betale bidrag må bygges på hva han vil kunne tjene ved å ta lønnet arbeid. Med jordbruksskole og erfaring i gårdsarbeid kan det ikke være vanskelig for A å skaffe seg godt lønnet arbeid i jordbruket. Etterspørselen etter arbeidskraft er forøvrig så stor på mange områder at også andre muligheter må antas å stå åpne, selv om A der ikke vil ha de fordeler utdannelse og erfaring gir.

A kan ikke unndra seg eller redusere bidragsplikten ved en avtale med faren om å arbeide uten lønn på farsgården. Han plikter å skaffe seg slike inntekter at han kan oppfylle sine forpliktelser.

Ut fra disse betraktninger finner lagmannsretten at bidraget passende kan settes til kr. 500,- pr. måned.

Når det gjelder spørsmålet om bidrag til fru A finner lagmannsretten at A's innsigelser ikke kan føre frem. De opplysninger som foreligger gir ikke grunnlag for å bygge på at en slik avtale som A påberoper seg er kommet i stand. Etter ekteskapslovens §56 annet ledd har fru A da krav på bidrag hvis hennes utsikt til å skaffe seg et passende underhold er blitt forringet på grunn av omsorgen for barnet. Lagmannsretten finner at iallfall så lenge barnet er lite vil fru A's

Side:563

muligheter for å skaffe seg lønnet arbeid være redusert slik at det vil være behov for bidrag. Ut fra sin vurdering av A's økonomiske situasjon og det behov som er til stede finner lagmannsretten det rimelig at bidraget settes til kr. 200,- pr. måned.

Lagmannsretten finner det riktig at bidragsplikten for begge bidrags vedkommende gis virkning fra den måned barnet ble født, desember 1970.

Herredsretten har gjort fradrag for forsørgerbidraget fra Forsvaret i det bidrag den fastsatte til barnet, og da krone for krone. Lagmannsretten finner at dette ikke kan være riktig. Forsørgertillegget er sammensatt av et beløp for hustruen og et for barnet. Det må derfor gå til fradrag i begge bidrag. Men da det her dreier seg om en ytelse fra Staten for det tidsrom forsørgeren gjør tjeneste i Forsvaret, kan forsørgertillegget ikke gå til fradrag krone for krone. Da A etter det opplyste ikke hadde inntekt i den tid han gjorde militærtjeneste, vil det være riktig at hans bidragsplikt for dette tidsrom anses oppgjort med forsørgertillegget. De kr. 200,- pr. måned som A etter det opplyste har betalt fra og med august 1972 går til fradrag i bidraget til barnet. - - -