Rt-1975-683

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1975-06-20
Publisert:	Rt-1975-683
Stikkord:	(Fiksdal-kjennelsen), Ekspropriasjon, Overskjønn, Saksbehandling, Lovanvendelse
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	Høyesterett L.nr. 51/1975
Parter:	Peder G Fiksdal m.fl. (advokat Sverre Høegh Krohn - til prøve) mot 1. Staten ved Samferdselsdepartementet, 2. Vestnes kommune (regjeringsadvokaten ved høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg)
Forfatter:	Blom, Endresen, Bendiksby, Mindretall: Lorentzen, Gundersen
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Veglova (1963) §4, §5, §50, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4, Lov om ervervsmessig husdyrhold (1975) §4, §5

Dommer Blom: I medhold av veglovens §50 har staten ved Samferdselsdepartementet og Vestnes kommune gått til ekspropriasjon av grunn og rettigheter til omlegging og utvidelse av riksveg 661 gjennom Tomra sentrum i Vestnes kommune og til omlegging av en kommunal tilknytningsveg til riksvegen.

Side:684

Romsdal herredsrett avhjemlet 3. juli 1973 ekspropriasjonsskjønn over et stort antall eiendommer. Erstatning ble fastsatt på grunnlag av reglene i den nye ekspropriasjonserstatningslov av 26. januar 1973. l skjønnet var det for enkelte eiendommers vedkommende dissens, idet et flertall På tre skjønnsmenn mente at lovens §4 nr. 1 gav adgang til å tilkjenne erstatning for tomteverdi, mens mindretallet, den konstituerte sorenskriver og en skjønnsmann, mente at verken lovens §4 eller §5 gav adgang til dette, og at bestemmelsen om full erstatning i Grunnlovens §105 ikke var til hinder for at ekspropriasjonserstatningsloven i dette tilfelle ble anvendt.

For 27 av ekspropriatene ble det avhjemlet overskjønn ved Romsdal herredsrett 14. juni 1974. Overskjønnet var enstemmig. For de åtte ekspropriater nærværende sak gjelder,ble erstatningen fastsatt på grunnlag av jordbruksverdien, ikke, som krevd, på grunnlag av tomteverdi.

Peder G. Fiksdal, takst nr. 22, Hans Langstein, takst nr. 38, Sigvald E. og Berit Anna Tomren, takst nr. 39, Jarle Mæhle, takst nr. 50, Leonard Ytterberg, takst nr. 51, Bjørg Sigrun Gjelsten, takst nr. 53, Peder N. Gjerde, takst nr. 55, og Lasse K. Gjerde, takst nr. 56, har påanket overskjønnet til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen ved overskjønnet. De ankende Parter mener at erstatning skulle vært fastsatt På grunnlag av tomteverdi. Prinsipalt hevder de at overskjønnsretten har anvendt lovens §4 nr. 1 feilaktig når den er kommet til at bestemmelsen i det foreliggende tilfelle er til hinder for å utmåle erstatningen på grunnlag av tomteverdi. Subsidiært hevder de at lovens §5 nr. 1 er anvendt feil når ikke høyere erstatning enn jordbruksverdi er tilkjent etter denne bestemmelse. Ytterligere subsidiært hevder de at overskjønnsrettens erstatningsutmåling er i strid med Grunnlovens §105. I forhold til alle de nevnte bestemmelser hevder de også at overskjønnsrettens premisser ikke er tilstrekkelige til at lovanvendelsen kan prøves.

De ankende parter har alle hatt bevilling til fri sakførsel for Høyesterett og har nedlagt slik påstand.

«Romsdal herredsretts overskjønn av 14. juni 1974 i sak nr. 30/73 B oppheves og hjemvises til nytt overskjønn forsåvidt angår utmålte erstatninger for avståelse av grunn med ulemper for følgende takstnumre:

Takstnr. 22, gnr. 67, bnr. 5 i Vestnes, eier Peder G. Fiksdal, forsåvidt angår kommunevegen og riksvegen areal b) og e),

Takstnr. 38, gnr. 66, bnr. 16 i Vestnes, eier Hans Langstein,

Takstnr. 39, gnr. 66, bnr. 2 i Vestnes, eier Sigvald E. og Berit Anna Tomren,

Takstnr. 50, gnr. 65, bnr. 1 og 9 i Vestnes, Jarle Mæhle,

Takstnr. 51, gnr. 65, bnr. 2 i Vestnes, eier Leonard Ytterberg,

Takstnr. 53, gnr. 64, bnr. 3 i Vestnes, eier Bjørg Sigrun Gjelsten,

Takstnr. 55, gnr. 64, bnr. 15 i Vestnes, eier Peder N. Gjerde,

Side:685

Takstnr. 56, gnr. 64, bnr. 2 i Vestnes, eier Lasse K. Gjerde.»

Under henvisning til bevillingen om fri sakførsel er saksomkostninger ikke påstått.

Staten og Vestnes kommune har henholdt seg til overskjønnet og nedlagt slik påstand:

«Romsdal herredsretts overskjønn av 4. juni 1974 stadfestes for så vidt det er påanket.

De ankende parter tilpliktes in solidum å betale sakens omkostninger.»

Det er fremlagt en del nye dokumenter. De ankende parter, ordføreren og to vitner er avhørt ved bevisopptak.

Da prosedyren i vesentlig grad har tatt sitt utgangspunkt i saksforholdet vedrørende areal II under takst nr. 22 Peder Fiksdal, tar jeg først for meg de enkelte ankegrunner i relasjon til dette areal. Ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 1

Etter denne bestemmelse skal verdsettingen finne sted «på grunnlag av den bruk som gjøres av eiendommen - - -».

For så vidt angår takst nr. 22 Peder Fiksdal, teig II, uttaler overskjønnsretten:

«Tomteverdierstatning kan ikke ytes etter erstatningslovens §4 nr. 1, idet dette ikke ville samsvare med den nåværende bruk av arealet (slåtten blir utleid) og heller ikke etter §4 nr. 2, jfr. Innst. XXI (1971-72) side 12, 2. spalte. Retten viser også til at det ikke er påvist noen tiltak for å forberede eller iverksette oppdeling eller bebyggelse av området.»

Bevisbedømmelsen er Høyesterett bundet av, og på grunnlag av den kan jeg ikke finne det tvilsomt at overskjønnsretten har anvendt ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 1 riktig, når den har funnet at verdsettelsen måtte skje På grunnlag av jordbruksverdien. Dette fremgår utvetydig av lovens ord og stemmer med det som er et av den nye lovens hovedprinsipper, nemlig at det er den aktuelle bruk som skal legges til grunn for verdsettelsen. Jeg tilføyer at den foreliggende sak ligger annerledes an enn den som er pådømt av Høyesterett 11. april 1975 (l.nr. 35/ 1975, Karmøy kommune mot Magne og Thor Kolbeinsen).

Jeg kan heller ikke se at det her er noen uklarhet eller ufullstendighet i overskjønnsrettens premisser. Ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1

Denne bestemmelse åpner adgang til å ta hensyn til en høyere verdi dersom verdsetting etter §4 ville «føre til en vesentlig lavere verdi enn den som generelt gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet etter deres vanlige bruk». Overskjønnsretten anfører her:

«Høyere verdsetting etter §5 kommer heller ikke På tale, idet retten finner at opplysningene om det sparsomme salg av tilsvarende arealer til tomter i Tomrefjorddistriktet i de senere år, viser at utparsellering av slike områder ikke kan karakteriseres som «vanlig bruk».»

De ankende parter hevder at overskjønnsretten har

Side:686

misforstått loven når den som sammenlikningsgrunnlag bruker «salg av tilsvarende arealer». Med dette må retten ha ment at det bare var ubebygde arealer det skulle sammenliknes med, og slik er loven ikke å forstå. Det riktige må være å sammenlikne med andre tilsvarende eiendommer hva enten de er bebygd eller ikke. Subsidiært hevdes at skjønnsgrunnene er så uklare at det ikke fremgår hvilket sammenlikningsgrunnlag retten har benyttet.

Jeg finner det ikke nødvendig her å gå inn på forståelsen av §5 nr. li sin alminnelighet. Lovteksten er ikke entydig, heller ikke motivene, og i teorien hersker det betydelig uenighet om forståelsen. For meg er det tilstrekkelig å bemerke at det jeg har gjengitt fra overskjønnsrettens premisser og som i noen grad suppleres av overskjønnsrettens alminnelige bemerkninger om Tomra-området, viser at tomteverdien ikke er den verdi som generelt gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet etter deres vanlige bruk. Tvert imot må jeg forstå skjønnet slik at det har ansett distriktet som et jordbruksdistrikt hvor det er jordbruksverdiene som generelt gjelder.

Anken over lovanvendelsen kan derfor ikke føre frem. Selv om det hadde vært ønskelig om overskjønnsretten nærmere hadde presisert sammenlikningsgrunnlaget og hva slags «sparsomme opplysninger» om tomtesalg den hadde for øye, finner jeg heller ikke at skjønnsgrunnene er så ufullstendige at anken over saksbehandlingen kan føre frem. Grunnlovens §105

For flertallet i underskjønnsretten oppsto ikke noe grunnlovsspørsmål, idet erstatningsloven ble tolket slik at den ikke var til hinder for at tomteverdierstatning ble lagt til grunn. Undersskjønnsrettens mindretall antok som nevnt, at Grunnlovens §105 ikke var til hinder for at det i medhold av erstatningsloven bare ble tilkjent erstatning for jordbruksverdier, og begrunnet sitt standpunkt slik det fremgår av skjønnsgrunnene. Overskjønnsretten sier om dette spørsmål følgende:

«Det er På det rene i denne saken at den nye ekspropriasjonserstatningsloven kommer til anvendelse. Dette er for såvidt heller ikke bestridt av de saksøkte, men de har tatt forbehold om at lovens regler må anvendes på en slik måte at det likevel blir ytt full erstatning i samsvar med Grunnlovens §105.»

Mer sier ikke overskjønnsretten om grunnlovspørmålet.

For Høyesterett er dette prosedert i full bredde. Imidlertid finner jeg at Høyesterett ikke har tilstrekkelig grunnlag i skjønnspremissene til å avgjøre om den tolking av erstatningslovens §4 nr. 1 §5 nr. 1 som overskjønnsretten har bygd på, og som jeg er enig i, fører til resultater som er i strid med Grunnlovens §105. Slik jeg ser det, må jeg nemlig gi de ankende parter medhold i at skjønnsgrunnene her ikke holder mål.

Det er en feil at overskjønnsretten ikke sier noe om grunnlovspørsmålet. Man kan av skjønnsgrunnene ikke se om - og i tilfelle hvordan - den har vurdert dette, og hva den har lagt

Side:687

til grunn for sin bedømmelse. Det ville i seg selv være uheldig om Høyesterett skulle måtte ta standpunkt til grunnlovspørsmålet uten at det overhodet er drøftet av overskjønnsretten. Likevel ville Høyesterett ha kunnet prøve spørsmålet dersom skjønnsgrunnene hadde inneholdt tilstrekkelig faktisk materiale som grunnlag for en slik prøving. Men det gjør de ikke.

Det saken gjaldt, var om erstatningen skulle utmåles på basis av jordbruksverdi eller av tomteverdi. En forutsetning for at grunnlovsspørsmålet i det hele kan melde seg, er at ekspropriatene etter tidligere ekspropriasjonsrett hadde hatt krav På erstatning etter tomteverdi, mens tomteverdierstatning er avskåret etter den nye lov. Overskjønnsretten sier ikke noe om så er tilfellet. Jeg kan heller ikke se - og det legger jeg særlig vekt på - at den meget knappe beskrivelse i skjønnsgrunnene gir holdepunkt for å slutte seg til om det her var muligheter for tomtesalg og om dette i tilfelle kunne gjennomføres til høyere priser enn den jordbruksverdi overskjønnsretten er kommet frem til. Regjeringsadvokaten har i skranken uttalt at etter hans mening kan man ikke av overskjønnsrettens premisser utlede at dens resultat ville blitt det samme om eldre ekspropriasjonsrettslige regler var anvendt, men at man heller ikke kan utlede det motsatte. Jeg er enig i dette syn På skjønnsgrunnene.

Det er ikke domstolenes oppgave å gi en generell vurdering av lovens bestemmelser i forhold til Grunnloven, men å prøve om loven anvendt på det konkrete saksforhold fører til resultater som er i strid med bestemmelsen om full erstatning i §105. Da skjønnsgrunnene ikke er tilstrekkelige til at Høyesterett kan foreta en slik prøving, må overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling.

På foranledning av prosedyren presiserer jeg imidlertid at jeg med det jeg har sagt ikke har tatt standpunkt til eller forutsatt noen bestemt løsning av grunnlovspørsmålet.

Jeg skal så ta for meg anken for så vidt angår de øvrige arealer.

Når det gjelder takstnr. 22, Peder G. Fiksdal, omfatter anken også teig I a-e, fem mindre arealer som avstås til riksveiomleggingen. For så vidt angår areal a, c og d, er anken frafalt i Høyesterett. Jeg går ikke nærmere inn På ankegrunaget for areal b og e, idet kravet også her går ut på tomteverdierstatning. Jeg finner det da naturlig at overskjønnsretten ved den nye behandling vurderer også verdsettelsen av disse arealer.

For takstnumrene 38 Hans Langstein, 39 Sigvart og Berit Tomren, 50 Jarle Mæhle og 51 Leonard Ytterberg er tomteverdierstatning av overskjønnsretten nektet under henvisning til det overskjønnsretten har anført om nr. 22 Peder Fiksdal. Overskjønnet må derfor oppheves også for disse takstnumre.

For takstnumrene 53 Bjørg Sigrun Gjelsten, 55 Peder N. Gjerde og 56 Lasse K. Gjerde fremgår det ikke av overskjønnet om tomteverdi i det hele tatt har vært krevd og heller ikke hvorfor det i tilfelle har vært avslått. Det er imidlertid På det

Side:688

rene mellom partene at tomteverdi ble krevd også her, og jeg må som partene gå ut fra at begrunnelsen også for disse takstnumre er den samme som for nr. 22. Overskjønnet må da opp heves også for dem.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Overskjønnet oppheves og hjemvises til nytt overskjønn for så vidt det er påanket.

Dommer Lorentzen: Jeg er enig med førstvoterende i at overskjønnsretten har anvendt ekspropriasjonserstatningsloven riktig, og at skjønnsgrunnene på dette punkt må anses tilstrekkelige. Jeg kan i det vesentlige slutte meg til førstvoterendes begrunnelse for dette. I motsetning til førstvoterende er jeg kommet til at skjønnsgrunnene også er tilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve om erstatningene er fastsatt slik at de fyller det krav som er uttrykt i Grunnlovens §105.

Som førstvoterende alt har nevnt, har overskjønnsretten i sine premisser sagt at de saksøkte hadde tatt forbehold om at ekspropriasjonserstatningslovens regler måtte anvendes på en slik måte at det ble ytt full erstatning i samsvar med Grunnlovens §105. Når overskjønnsretten deretter fortolket og anvendte lovens bestemmelser, anser jeg det klart at retten har ment at tolkingen og anvendelsen var grunnlovmessig. Det er vel så at det hadde vært bedre om dette var blitt uttrykkelig sagt. Men slik forholdene i denne sak ligger an, er det nærliggende å tro at retten ikke har sett noe behov for en drøftelse av grunovspørsmålet, og under enhver omstendighet har retten etter min mening redegjort for de faktiske forhold i saken og for sin lovanvendelse på en slik måte at Høyesterett selv kan bedømme dette spørsmål.

For 3 av de 8 takstnumre som omfattes av anken (nr. 22,38 og 39) satte flertallet i underskjønnet erstatningene etter tomteverdi. De beløp som ble satt På denne måte, lå fra 17 til 42% høyere enn de erstatningsbeløp som fulgte av overskjønnets takst etter jordbruksverdi med tillegg av erstatning for driftsulemper. For to av takstnumrene (nr. 50 og 51) anførte underskjønnsretten at arealene etter beliggenheten ikke var egnet til byggetomter. For de eiendommer som ligger lengst borte fra «sentrum» (takst nr. 53, 55 og 56), gav underskjønnet ikke noen begrunnelse for at det ble regnet med jordbruksverdi, og det fremgår ikke om det var gjort krav på noe annet.

Overskjønnet inneholder følgende opplysninger av betydning for spørsmålet om erstatningene er i samsvar med Grunnlovens §105: Formålet med ekspropriasjonen er en omlegging av riksvegen gjennom et lite bygdesenter og av enkelte tilknytningsveger til riksvegen. Det foreliggende skjønn omfatter bare parsellen fra «sentrum» og nordover. På denne strekning er det langs den gamle riksvei noe nær sammenhengende bebyggelse

Side:689

på oversiden og mer spredt bebyggelse i området mellom vegen og sjøen. Bebyggelsen langs vegen er vesentlig av eldre dato. Nyere boliger er stort sett bygd høyere oppe i lia. Samtlige ankende parters eiendommer er gårdsbruk. Vegen går gjennom innmarken, og fra hvert av de 2 bruk eksproprieres fra knapt ett mål og opp til vel 3 mål. For 5 av brukene oppgiroverskjønnsretten innmarksarealene. Disse varierer mellom 35 og 50 mål, og det er ikke grunn til å anta at de øvrige 3 bruk er av annen størrelsesorden. Alle brukene drives fortsatt som jordbruk, dog slik at slåtten på ett av brukene er overlatt til en nabo. Det er ikke påvist tiltak for å forberede eller iverksette oppdeling eller bebyggelse av eiendommene. I forbindelse med takst nr. 32, som ikke er med i ankesaken, har overskjønnsretten opplyst at det ikke kan påvises utparsellering av tilsvarende eiendommer i distriktet. Det foreligger ikke reguleringsplan for det område som vegparsellen går gjennom, men slik plan skal være utarbeidet for et par av boligområdene høyere oppe i lia.

Skjønnsgrunnene viser altså at de ankende parter til sammen har 3-400 mål innmark. Utstrekningen av utmarken foreligger det ikke opplysning om. Dette er bare en del av de gårdsbruk som støter opp til tettbebyggelsen i bygdesentret. Jeg finner det åpenbart at det samlede tomtebehov på stedet i overskuelig fremtid bare vil svare til en meget liten del av disse jordbruksarealer. Skjønnsgrunnene viser at ekspropriasjonsområdet ikke peker seg særskilt ut som tomtefelt. At de ankende parter På grunn av ekspropriasjonen vil gå glipp av salg av tomter, fremtrer etter skjønnsgrunnene ikke som så sannsynlig at det kunne gi grunnlag for erstatning etter tomteverdi etter de regler for ekspropriasjonserstatning som gjaldt før loven av 26. januar 1973. Jeg anser det da uten videre klart at det ikke kan stride mot Grunnlovens §105 at overskjønnsretten har satt erstatningene På grunnlag av jordbruksverdien. Jeg finner det overflødig i denne sak å gå inn på spørsmålet om i hvilken utstrekning ekspropriasjonserstatningsloven vil kunne føre til lavere erstatning enn det følger av de prinsipper domstolene har praktisert på grunnlag av grunnlovsbestemmelsen.

I forbindelse med 3 små arealer har de ankende parter anført at det er feil ved skjønnsgrunnene at overskjønnsretten ikke har uttalt seg særskilt om mulighetene for å oppnå tomteverdi ved å slå arealene sammen med tilstøtende tomter. Det ene av disse arealer (takst nr. 22 areal I b) ligger mellom riksvegen og et areal som eies av ekspropriaten, men som overskjønnsretten sier var ubebyggelig før vegomleggingen. De to andre arealer (takst nr. 22 areal I e og takst nr. 38 areal a) støter ikke opp til noe bebyggelig areal som tilhører samme eiere. Da de tre arealer er På henholdsvis 120,40 og 100 m2, dreier seg om meget små verdier. Av den grunn kan jeg ikke anse det som feil som kan føre til opphevelse av overskjønnet, at retten ikke har drøftet om det var noen nærliggende mulighet for å oppnå mer enn jordbruksverdi ved å selge arealene til eierne av de tilstøtende tomter.

Side:690

Jeg stemmer for at overskjønnet stadfestes.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Lorentzen.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom.

Dommer Bendiksby: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.