Rt-1975-97

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1975-02-05
Publisert:	Rt-1975-97
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 21B/1975
Parter:	Det Norske Forbundet av 1948 (advokat Else Bugge Fougner - til prøve), mot fru A m.fl. (høyesterettsadvokat Jac. Ivar Kind).
Forfatter:	Bølviken, Gundersen, Mellbye, Michelsen, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Arveloven (1972) §51, §62, Sjøloven (1893) §301, §49, §50

Dommer Bølviken: Stuert A, født xx.xx.1933, tok sitt eget liv den 8. april 1973 ved å kutte over en pulsåre og hoppe i sjøen fra M/S «- - -» på vei fra - - -til - - -. Han etterlot seg et avskjedsbrev til sin mor og sine søsken med følgende tilføyelse:

«P.S. Hva jeg eventuelt måtte ha av kapital, alt inkludert, bank, leilighet f innbo vil jeg som min siste vilje testamentere til: Foreningen av 1948, som et bevis på at jeg vil støtte de som er i samme situasjon som meg. - - - Vitne: Ingen.»

Det Norske Forbundet av 1948, som er den organisasjon det siktes til, hevder at P.S.et er en gyldig testamentsdisposisjon etter den nye arvelovs §51 annet ledd, jfr. første ledd, mens A's slektsarvinger bestrider dette. I tvisten avsa Trondenes skifterett den 29. august 1973 kjennelse med slik slutning:

«Testament opprettet 26/4 1973 av A kjennes ugyldig.»

Testasjonens dato skal være 8. april, ikke 26. april 1973.

Det Norske Forbundet av 1948 påanket kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett, som den 12. mars 1974 avsa dom med slik domsslutning:

«Skifterettens kjennelse stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke for skifteretten eller lagmannsretten.»

Ett medlem av lagmannsretten dissenterte, idet han ikke fant at det var grunnlag for å sette A's testamentariske disposisjon ut av betraktning.

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til skifterettens kjennelse og lagmannsrettens domsgrunner.

Det Norske Forbundet av 1948 har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Til bruk under ankeforhandlingen er avholdt bevisopptak ved Trondenes og Flekkefjord herredsretter. Ved Trondenes herredsrett har avdødes mor, fru A, og bror, B, avgitt forklaring. De forklarte seg også for lagmannsretten. Ved Flekkefjord herredsrett er vitnet C avhørt. Vitnet D har i brev av 7. januar

Side:98

1975 besvart spørsmål stillet ham i brev av 3. januar 1975 fre den ankende parts prosessfullmektig. For øvrig er for Høyesterett, som for lagmansretten, den sjøforklaring som ble avholdt etter sjøfartslovens §301 fremlegt som bevis. Det originale avskjedsdokument ble borte etter at skifteretten avsa sin kjennelse og lagmansretten var henvist til gjengivelse i kjennelsen samt til en håndskrevet avskrift, tatt av avdødes mor. For Høyesterett er fremlagt fotostatkopi av dokumemtet, idet ved senere undersøkelser er brakt på det rene rederiet, som dokumentet opprinnelig var sendt gjennom, hadde tatt en kopi av dette. Det er også et par nye dokumenter ellers, således fotostatkopi av rederiets kartotekkort for A.

Den ankende part er enig i lagmansrettens dom for så vidt det - både av flertallet og mindretallet - er lagt til grunn at A var i slik nødssituasjon som arvelovens §51 første ledd omhandler, og at de formkrav som §51 annet ledd stiller, er oppfylt. Det ligger i sakens natur - anfører den ankene part - at en person som akter å begå selvmord, er i en nødssitasjon, og det ver i det foreliggende tilfelle faktisk umulig å få tak i vitner som var villige til å bevitne testasjonen. Det kan etter forarbeidene til den nye arvelov ikke stilles for store krav til umuligheten. Særlig mener den ankende part at det ikke kan stilles strenge krav i den situasjon en selvmorder befinner seg.

Når de gjelder part at lagmannsrettens flertall har tatt feil både for så vidt angår lovanvendelsen og bevisbedømmelsen.

Bevisregelen i arvelovens §62 må - anføres det - gjelde også for nødstestamenter, slik at det er slektsarvingene som må ha bevisbyrden for at testator var «sinnsjuk eller i høg grad hemma i sjelelig utvikling eller i høg grad sjelelig svekt», mens testamentsarvingene må bevise at det er usannsynlig at en eventuell foreliggende slik tilstand har virket inn på testamentets innhold. Lagmansrettens flertall har overhodet ikke drøftet om avdødes tilstand faller inn under lovens begrep «i høg grad sjelelig svekt», som er det alternativ i §62 som her er aktuelt. Den ankende part bestrider at A kan sies å ha vært i slik tilstand. Loven krever «i høg grad» svekket. En mindre svekkelse er ikke tilstrekklig.

Under enhver omstendighet kan - hevdes det - en mangel i habilitet ikke antas å ha hatt innflytelse på testasjonens innhold, som, alle forhold tatt i betraktning, er en fornuftig og naturlig disponering ut fra A'a situasjon. Det er all grunn til å regne med at disposisjonen ville ha blitt den samme om A i det hele tatt ikke hadde nytt alkohol. Lagmannsrettens flertall stiller altfor store krav når det forlanges at avdøde skal ha vurdert testasjonen i forhold til ikke bare sin mor og sine søsken, men også «kanskje andre» som stod ham nær. Dokumentet viser at avdøde hadde sin mor og sine søsken i tankene da han testamenterte til fordel for Det Norske Forbundet av 1948. Det kan etter den ankende parts oppfatning ikke forlanges at testator

Side:99

skal ha vurdert alle alternativer når den foretatte testasjon i seg selv er fornuftig. I den forbindelse vises det til Augdahl Arveloven av 1972 med kommentar side 126-127.

Når det gjelder bevisene for A's tilstand, hevder den ankende part at lagmannsrettens flertall feilaktig har lagt til grunn at hans åpenbart berusede tilstand på den tid G og E kom til hans lugar, i det alt vesentlige skyldtes alkohol som han tidligere hadde nytt. Det er intet holdepunkt for å anta at A nøt alkohol mellom kl. 0800 og kl. 1215, i det tidsrom da avskjedsdokumentet må ha vært skrevet, bortsett fra 1 glass eller 2 av den konjakkflaske som han ca. kl. 1200 hentet fra proviantlageret. Det foreligger vitneprov for at alt var normalt med ham både ved frokosten kl. 0800 og ved 1000-kaffen. Den beruselse som ble iakttatt etter kl. 1215, må skyldes konjakk han drakk etter dette tidspunkt. I den forbindelse anfører den ankende part at det avgjørende er tilstanden på det tidspunkt da testator «gjorde» testamentet, her da han skrev og underskrev det, ikke tilstanden på de senere tidspunkter da A - forgjeves - forsøkte å skaffe testamentsvitner. For dette mener den ankende part å ha støtte i arvelovens §50.

For øvrig vil den ankende part understreke at det ikke bare er A's beruselse som er av betydning ved vurderingen av testasjonshabiliteten, men også hans opptreden og testasjonens innhold. Hans opptreden var rasjonell og adekvat. Det gjelder også hans oppførsel etter kl. 1215 frem til kl. 1400, da selvmordet fant sted. Avskjedsdokumentet gir ikke inntrykk av å være skrevet av en sjelelig svekket person, tvert om, og testasjonen fortoner seg på alle måter fornuftig ut fra A's situasjon.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«1. Testament, opprettet 8. april 1973 av A, kjennes gyldig og legges til grunn ved skiftet av hans bo.

2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for skifteretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Ankemotparten har i det vesentlige henholdt seg til sine anførsler for lagmannsretten, gjengitt i lagmannsrettens dom. Det fastholdes at testasjonen må underkjennes både på reelt og på formelt grunnlag.

Man må - anføres det - gå ut fra at avskjedsdokumentet ble skrevet på et tidspunkt da A var beruset i så betydelig grad at han var ute av stand til å vurdere en testasjon.

Bevisbyrden for at testator var i slik tilstand at han kunne disponere ved testament, må etter ankemotpartens syn stille seg annerledes ved nødstestamenter enn ved testamenter opprettet i samsvar med reglene i arvelovens §49. Det pekes på at §51 annet ledd er en ny bestemmelse og en unntaksbestemmelse.

Grunnen til at A ikke fikk tak i vitner, var - slik ankemotpartene oppfatter situasjonen - at vitnene nektet på grunn av A's berusede tilstand. Det kan ikke være meningen at arvelovens §51 annet ledd skal kunne anvendes under omstendigheter

Side:100

som disse. Objektivt sett var det ikke umulig å få tak i vitner. Når vitnene vegret seg på grunn av A's tilstand, er det vanskelig å skjønne at subjektiv umulighet skal kunne føre frem.

Ankemotparten har lagt ned denne påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger til ankemotpartene for lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall. Jeg kan i store trekk også tiltre den begrunnelse som flertallet har gitt, men skal på grunn av det nye bevisstoff og prosedyren for Høyesterett bemerke:

Etter lov om arv av 3. mars 1972 §51 annet ledd er et såkalt holografisk testament - et testament som testator selv har skrevet og underskrevet - gyldig dersom det har foreligget en nødssituasjon som nevnt i paragrafens første ledd, og det ikke har vært råd å få tak i testamentsvitner. Men en nødvendig forutsetning er at testator har hatt testasjonshabilitet, jfr. arvelovens §62.

Som lagmannsretten - flertallet og mindretallet - er jeg av den oppfatning at en person som har til hensikt å begå selvmord, som A i dette tilfelle, kan være i slik nødssituasjon som arvelovens §51 omhandler. Men jeg finner det tvilsomt om det i det foreliggende tilfelle kan sies å ha vært umulig å skaffe testamentsvitner. Jeg er også i noen tvil om testasjonen i dette tilfelle - som den ankende part hevder - må sies å være «gjort» i lovens forstand da den ble undertegnet, slik at eventuell senere mangel på testasjonshabilitet blir uten betydning, jfr. arvelovens §50, jfr. på den annen side §49. Jeg går imidlertid ikke inn på disse spørsmål, idet jeg mener at testasjonen under enhver omstendighet må underkjennes fordi A også på det tidspunkt da han undertegnet sin tilføyelse på avskjedsbrevet, manglet testasjonshabilitet.

Om avdødes beruselse foreligger det for Høyesterett nye opplysninger.

Jeg nevner først at det av rederiets kartotekkort for A fremgår at det i en rapport av desember 1969 fra kapteinen på det skip A dengang var på, etter en meget positiv uttalelse er tilføyd: «M.h.t. edrueligheten har det hendt både ved land og i sjøen at han har gått langt over streken av hva som kan tillates.»

Jeg nevner videre at arbeidsleder G under bevisopptaket for Flekkefjord herredsrett har opplyst at brevet av 9. januar 1974 til den ankende parts prosessfullmektig, hvor det sies at A verken virket særlig beruset om morgenen eller da C snakket med ham kl. 1215, er skrevet av skipets kaptein på grunnlag av skipsjournalen og bare undertegnet av G. Under bevisopptaket har G uttalt seg om A's bruk av alkohol om bord og utførlig redegjort for hans tilstand slik G iakttok den den 8. april 1973. Han forklarer at A under tilstelninger om bord drakk meget alkohol, og også gjorde det under festen om kvelden den 7. april. Da G forlot festen ca. kl. 2200, satt A stadig og drakk. Da G kl. 1215

Side:101

dagen etter kom til A's lugar, i et tilfeldig ærend, var A åpenbart beruset. Han hadde ifølge G rødsprengte, blanke øyne og snakket snøvlet. Foran seg på bordet hadde han en konjakkflaske, som det var tatt 1 eller 2 glass av. I løpet av den halvtime som G oppholdt seg i lugaren, drakk A ytterligere konjakk, 4 eller 5 små glass. Hans bevegelser var ifølge G ustø, og han hadde vanskelig for å skj enke rett i glasset. Han begynte straks G kom til stede å snakke om sin homofili, slik han pleide når han var beruset, og han snakket også om å ta livet av seg. Da C bad ham om å sove rusen ut før han gjorde noe drastisk med seg selv, ble A irritert og bad G forlate lugaren.

Jeg må, særlig på grunn av den nå foreliggende forklaring fra vitnet G, legge til grunn at A var åpenbart beruset også da han skrev avskjedsdokumentet med den tilføyelse som inneholder testasjonen.

Det er ikke mulig å si når på formiddagen den 8. april 1973 avskjedsdokumentet ble skrevet, eventuelt undertegnet, heller ikke om tilføyelsen er skrevet og underskrevet samtidig med avskjedsordene til familien. Jeg legger imidlertid, som partene også er enige om, til grunn at så vel avskjedsordene som tilføyelsen er skrevet og undertegnet mellom kl. 0800 og kl. 1215 den 8. april. Det kan være skjedd mellom kl. 1200 og kl. 1215, etter at A ca. kl. 1200 hentet konjakkflasken fra proviantlageret. Men da han samtidig bad kokken E om å komme til sin lugar, antagelig med sikte på å be E være testamentsvitne, er det kanskje mest sannsynlig at avskjedsdokumentet med tilføyelse forelå kl. 1200.

Forholdet er da at A skrev og underskrev sin testasjon før han drakk noe, eller noe vesentlig, av konjakken. Etter å ha drukket 1 glass eller 2 av denne, så vidt jeg forstår også «små» glass, var han ifølge G åpenbart beruset. Han hadde deltatt i fest fra kl. 1900 kvelden før og hadde fortsatt festingen med øldrikking i en lugar sammen med et par andre av mannskapet frem til frokost kl. 0800. Messemann F, som drakk øl sammen med A, har beskrevet deres tilstand kl. 0800 slik: «Vi var ikke edru.» Messepiken G har betegnet A som noe «påseilet» ved frokosten. Han var ikke i seng i løpet av natten og antagelig heller ikke senere, idet han ble sett oppe ved forskjellige anledninger i lØpet av formiddagen. Om hans tilstand kl. 1215 viser jeg til C's beskrivelse under bevisopptaket. E, som kom til A's lugar ca. kl. 1230, oppfattet A's Prat om å ta livet av seg som «fyllerør». G, som mellom kl. 1345 og kl. 1400 ble anmodet om å skrive under på avskjedsdokumentet, trodde «at det hadde rablet for ham». Elektriker H, som så A komme fra messepikens lugar, hadde aldri sett ham så beruset før. Og G, som også så ham på dette tidspunkt, har uttalt at A da hadde vanskelig for å gå.

Uten at jeg finner det nødvendig å ta standpunkt til om bevisbyrden for testators habilitet er den samme ved nødstestamenter som ved testamenter ellers, jfr. arvelovens §62, finner jeg å måtte legge til grunn at A foretok testasjonen i en slik

Side:102

tilstand av beruselse at han må sies å ha vært «i høg grad sjelelig svekt» i lovens forstand. Paragraf 62 gjelder også akutt slik svekkelse, som nettopp høy grad av beruselse er et typisk eksempel på. Jeg kan ikke se A's tilstand kl. 1215 som en følge av den konjakk - 1 eller 2 små glass - som han hadde drukket etter kl. 1200. Jeg er enig med lagmannsrettens flertall i at A utover formiddags må ha vært i en sterkt beruset og sløvet tilstand som følge av alkoholnytelse og tretthet, og at tilstanden må antas å ha vært ganske konstant.

Jeg kan videre ikke finne det usannsynlig at en tilstand som den G har beskrevet, har virket inn på testasjonen. Dette er betingelsen for at en testasjon foretatt i en tilstand som denne, skal kunne opprettholdes. Vel er det intet ved selve dokumentet som indikerer manglende habilitet, bortsett fra at det vel er noe uvanlig å gi et testament formen av P.S. på et brev. Avdøde har i P.S.et begrunnet sin testasjon. Denne er også adekvat og forståelig ut fra avdødes situasjon. Dette kan imidlertid ikke redde disposisjonen når den er foretatt i den tilstand A må ha vært i. Jeg viser i denne forbindelse til Arvelovkomitéens innstilling til ny arvelov, innstilling 1962 225, hvor det uttales en presumpsjon for at et testament opprettet av en person med de defekter som er angitt i lovens §62, vil være preget av dette, og at den som vil påberope seg testamentet, bør ha en tung bevisbyrde, jfr. også Ot.prp. nr. 36 for 1968/69 side 181-182 og Arnholm Arverett 1974 side 172. Det skal meget til for å anta at en tilstand som A's ikke har virket inn på testasjonen. Jeg kan iallfall ikke finne det usannsynlig at den her har virket inn.

Jeg kommer etter dette til at lagmannsrettens dom må bli å stadfeste. Da saken gjelder fortolking og anvendelse av en ny bestemmelse i arveloven, finner jeg at det er grunn til ikke å tilkjenne saksomkostninger for noen instans.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Mellbye, Michelsen og Eckhoff: Likeså.

Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig Yngvar Pedersen):

A, født xx.xx.1933, var stuert ombord i - - -. Den 26/4 1973 døde han ved drukning etter å ha tatt sitt eget liv.

Han etterlot seg bl.a. et brev lydende slik:

«Kjære dere.

Jeg vet ikke hva jeg skal si til dere, men en ting vet jeg at å leve med mitt handicap går ikke lenger. Mine dager er talte og jeg har det godt hvor jeg går. Vi møtes i himmelen, hvis der fins noen.

Side:103

Jeg har hatt det godt hos dere, men mine besvær kan jeg ikke lenger klare.

Kjære mor, forstå meg også, likeså mine søsken.

Kjærlig hilsen deres A.

PS. Hva jeg eventuelt måtte ha av kapital, alt inkludert, bank, leilighet i innbo vil jeg som min siste vilje testamentere til:

Foreningen av 1948, som et bevis på at jeg vil støtte de som er i samme situasjon som meg. D.S. - - - Vitne: Ingen.»

«Testamentet» var skrevet pr. hånd. Hans mor og helsøsken har protestert mot gyldigheten av testamentet av formelle og habilitetsårsaker.

Foreningen av 1948 har 2818 1973 avgitt uttalelse v/h.r.advokat Johan Hjort, Oslo, som har krevd «testamentet» opprettholdt.

Det er hevdet at testamentet må opprettholdes som gyldig etter den nye arvelovens §51.

Skifteretten skal bemerke:

Hovedregelen etter arvelovens §49 er at testament skal opprettes skriftlig med 2 testamentsvitner som testator har godtatt og som er til stede samtidig. Dette er ikke tiffelle her.

Etter §51 kan testator gjøre testament med et dokument som han selv har skrevet og underskrevet. Forutsetningen er imidlertid i relasjon til nærværende tilfelle at det må ha vært et nødstilfelle som gjør det umulig å skaffe tilvege testamentsvitner.

Ved tildragelsen den 26/4 1973 var avdøde beruset. Ifølge hans mor skulle han visstnok ha forsøkt å få et par personer til å skrive under som vitner på papiret, men p. g. a. hans tilstand var disse ikke villig til dette. Imidlertid var det flere ombord i skipet som eventuelt kunne ha skrevet på som vitner. H.r.advokat Hjort har i sin uttalelse vist til tilfeller i Sverige og Danmark hvor tilsvarende art «testamenter» er blitt godtatt som gyldige hvor de er laget av personer som har begått selvmord. Det dreier seg imidlertid om spesielle tilfeller som retten ikke kan se er avgjørende for nærværende tilfelle. Dessuten er det utenlandske dommer som ikke uten videre kan danne presedens.

Det er også av h.r.advokat Hjort anført følgende:

«Av det ovennevnte skulle det gå klart frem at passusen «ikke råd å få tak i testamentsvitne» er tilfredsstilt dersom testator er i en situasjon som gjør at han ikke kan tilkalle testamentsvitner, det ville jo føre til at han ikke kunne få gjennomført sin hensikt, nemlig å ta livet av seg.»

Vel er det ikke forbudt etter norsk lov å ta sitt liv, men å anføre ovenstående som støtte for å opprettholde testamentet virker noe søkt, og skifteretten kan heller ikke se at denne begrunnelse kan føre til opprettholding av testamentet. Formelle grunner må således føre til at testamentet må kjennes ugyldig.

Avdøde var på selvmordsdagen beruset, og brevets ordlyd viser at han ikke var i noen likevektig sinnstilstand. Skifteretten ser det slik at han i testasjonssituasjonen ut fra det som er kommet fram under sjøforklaringen ikke var i en slik sinnstilstand at han var seg selv fullt

Side:104

ut bevisst hva han gjorde, og testamentet må således også av viljesmangler kjennes ugyldig. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Halvard Lind Hansen, Birger Lassen og Gaute Gregusson): - - -

Lagmannsrettens bemerkninger:

Saken reiser to spørsmål, nemlig om avdøde A da han satte opp brevet - testamentet - datert 8/4 1973, var i en slik nødsituasjon som omhandles i arvelovens §51 annet ledd, jfr første ledd, og om han på det tidspunkt var testasjonshabil. Det er ingen uenighet mellom partene om at han den 8/4 1973 tok sitt eget liv. Partene er enige om at det må legges betydelig vekt på de opplysninger om omstendighetene rundt selvmordet som kom frem under sjøforklaringen i Antwerpen den 31.5.1973. Lagmannsretten finner derfor grunn til først å gå noe nærmere inn på de forklaringer som ble gitt der.

Av sjøforklaringen går det frem at det dagen før ulykken, var holdt en felles grillaften ombord. Under festen serverte stuerten (A) drinker til alle som ikke hadde vakt. - - -

Overstyrmann I og messepike G har forklart at de så A under frokosten ca. kl. 08.00 den 8/4. I's forklaring går ut på at «alt virket normalt». Messepike G derimot forklarer at A «var ikke edru, men noe påseilet».

Tømmermann J har forklart at han pratet med A ved 10-tiden den 8/4. Han merket da ikke om A var beruset.

Det er ellers sparsomme opplysninger om hva A foretok seg fra kl. 08.00 den 8/4 til kl. 12.15. Kokken, E, har dog forklart at A «var i byssa flere ganger i løpet av formiddagen for å prate, ikke for noe annet. Kl. 12.00 var han nede i provianten og hentet opp en flaske konjakk. Han ba meg komme opp på lugaren sin kl. 12.30 etter arbeidstid».

Arbeidslederen, C har forklart at han oppsøkte A kl 12.15 den 8/4 på hans lugar for å frembringe et klagemål. I forklaringen heter det videre bl.a.: «Han sa at det var siste gang vi skulle se ham, og at min sak derfor heller måtte forelegges skipperen. Jeg spurte hva han mente. Han uttalte ordrett at han var lei «hele greia». Han forklarte videre at han var homoseksuell, men det var noe jeg hadde visst fra forrige båt vi var sammen - - -. Det var den gang tale om at han fikk mannskapet mot seg da han forsøkte tilnærmelser til de yngste ombord. Jeg satt i stuertens lugar over 1/2 time. Jeg forklarte han at det var en forening i Norge for homoseksuelle, og han fortalte da at han hadde vært medlem av foreningen av 1948. Han hadde imidlertid forstått at foreningen ikke lenger eksisterte... Han virket bestemt på å ta sitt liv. Jeg så han var temmelig beruset og ble også budt en avskjedsdrink. Jeg ba han tenke over det til han ble edru. Han svarte at han hadde tenkt På det i lengere tid, hele siste uke. Han innrømmet at han hadde vært hos en psykiater for sin homoseksualitet. Jeg forsøkte å få han bort fra selvmordstankene. Kokken kom så inn. Stuerten forklarte at det var en modig handling å ta sitt eget liv. Etter den erfaring jeg har ombord på båter hvor den slags trusler fremkommer, trodde jeg ikke han ville gjøre alvor av sine trusler, selv om han virket svært bestemt

Side:105

og fullstendig rolig i sin beruselse. Jeg har ikke hatt annen omgang med han annet enn det nødvendige i arbeidet. Han var åpent innstilt og hadde omtalt sin homoseksualitet for flere ombord, og alle hadde så hørt ryktene. Jeg har personlig aldri lagt merke til at han hadde gjort tilnærmelser til noen ombord.» Av C's forklaring går det videre frem at han ble vist ut av lugaren kl. 12.45 etter at han hadde sagt at det var feigt å ta sitt eget liv. Kokken, E, som var kommet inn i lugaren ca. kl. 12.30, satt da igjen i lugaren sammen med A. Om det som foregikk i lugaren, har E bl.a. forklart: «Stuerten viste meg et papir og ba meg skrive under. Jeg nektet, men leste først gjennom, det var et slags testament. Båssen gikk henimot 13 og jeg satt der til 13.45. Jeg fikk et glass konjakk, som jeg drakk Han pratet om at han ville drepe seg, men jeg trodde det bare var noe rør. Da jeg gikk, var han rolig og sa at han ville gå og legge seg.»

Messepike G har forklart at hun om formiddagen den 8/4 hadde gått og lagt seg. Hun ble vekket av at A pikket henne på skulderen. I forklaringen heter det videre: «Han fortalte at han kom fra kokken og at han forgjeves hadde bedt kokken om å skrive under på et papir. Han ba meg om å skrive under, men ville ikke fortelle hva papiret inneholdt, og jeg nektet. Så kom han bort og sa: «Adjø da, G.» Jeg spurte hva han mente. Han ville ikke svare på dette, og sa på nytt adjø. Han forklarte at ingen ville finne han neste morgen til frokost, men (dere kan finne et papir i min skuff». Jeg trodde det hadde rablet for ham, han gikk og jeg spratt opp og gikk på brua for å varsku 1. styrmann og derpå overstyrmannen, som lå i køya.»

Hva som deretter skjedde før selvmordet fant sted, vet man ikke med sikkerhet. Da brevet ble funnet i A's lugar, må en gå ut fra at A har lagt brevet der etter at han forlot lugaren til messepike G. De få som så A i det korte tidsrom fra han forlot G's lugar til han hoppet over bord ca. kl. 14.00, har forklart at A da virket svært beruset.

Gjennom sjøforklaringen må det anses godtgjort at ingen har sett A skrive det brev saken dreier seg om. Partene bestrider imidlertid ikke at det er skrevet av A og at det er underskrevet av ham. Det kan ikke med sikkerhet fastslås når det ble nedskrevet. Det er ikke bestridt at originalbrevet var datert den 8/4 1973. Det er etter lagmannsrettens syn liten grunn til å anta at det var forhåndsdatert. Lagmannsretten finner derfor å kunne legge til grunn at det ble skrevet samme dag som selvmordet fant sted.

Lagmannsretten er enig med den ankende part i at bestemmelsen om nødstestamente i arvelovens §51 annet ledd, jfr første ledd, også kan få anvendelse for en som setter opp et testamente like før han tar sitt liv. Lagmannsretten legger til grunn at A befant seg i en slik nødsituasjon fra han skrev brevet hvor han gir uttrykk for sin beslutning om å gjøre ende på livet og treffer bestemmelse om sin testamentariske vilje, til han avgikk ved døden som følge av selvmordshandlingen. A's forsøk på å få to personer til å skrive på som vitner førte ikke frem. Dersom han hadde gjort flere forsøk overfor andre av besetningen, måtte han gjøre regning med at hans forsett om å begå selvmord ville blitt hindret. Han kan også ha gitt opp fordi han var kommet til det

Side:106

punkt hvor han ikke kunne vente lenger med å gå til den avgjørende handling.

Brevet som er datert 8/4 1973, gir et klart uttrykk for hva avdøde ønsket om sin siste vilje, og det er ingen tvil om at det er skrevet og underskrevet av ham. Den omstendighet at den testamentariske disposisjon kommer som en etterskrift på brevet, og at den bare er undertegnet med avdødes initialer, kan etter lagmannsrettens mening ikke ses som en formfeil.

Lagmannsretten finner etter dette at kravene til opprettelse av testament uten vitner i samsvar med arvelovens §51 annet ledd, jfr første ledd, er til stede i dette tilfelle, og at det foreliggende testamente ikke kan kjennes ugyldig av formelle grunner.

Det videre spørsmål i saken er om A var testasjonshabil da brevet ble skrevet.

Tidligere hadde man ikke uttrykkelige regler om virkningen av psykiske defekter hos arvelateren. Slike regler er nå gitt i den nye arvelovs §62. Etter disse regler blir et testamente ugyldig hvis testator på opprettelsestiden var: 1. sinnsyk, eller 2. i høy grad hemmet i sjelelig utvikling, eller 3. i høy grad sjelelig svekket, med mindre det er usannsynlig at disse forhold har påvirket innholdet av testasjonen. Om det nærmere innhold av regelen sies det i arvelovkomitens innstilling side 224-225 bl.a. følgende:

«Komitéen mener at det ikke kan være tilstrekkelig for å anse testamentet gyldig at innholdet i og for seg er rimelig og forstandig (slik at man kan si at det er et resultat av fornuftige overveielser), og at testator har forstått hva han gjorde. Etter komitéens oppfatning bør det kreves noe mer. Testator bør dessuten ha hatt en noenlunde normal evne til å velge og vrake mellom stridende motiver - dvs. til å se de testasjonsalternativer som ut fra hans personlige stilling og tilknytning til slektninger og andre personer, naturlig vil fremstille seg. Det bør således ikke være tilstrekkelig til å redde testamentet at testator har foretatt en fornuftig disponering, når han på grunn av sinnstilstanden ikke har vært i stand til å se at det fantes andre like nærliggende og like fornuftige alternativer. Har han ikke vært i stand til dette, vil testasjonen være preget av hans psykiske defekter, og den bør ikke være gyldig.

Ved utformingen av utkastet har komitéen videre gått ut fra at det er en alminnelig presumpsjon for at et testament som er opprettet av en person med de nevnte psykiske defekter, vil være preget av dette. Blir det derfor godtgjort at testator på testasjonstiden var sinnsyk eller i en av de andre stillinger som utkastet nevner, bør den som vil påberope seg testamentet, ha en tung bevisbyrde.» Om forståelsen av de nye bestemmelser, er det i Odelstingsprop. nr. 36 - 1968/69 om lov om arv vedrørende forståelsen av de nye bestemmelser vist til den refererte uttalelse fra arvelovskomitéen.

C. J. Arnholm omhandler de nye bestemmelsene i «Nytt i den nye arveloven», side 53, hvor han uttaler at regelen bare fastslår det som tidligere måtte anses som gjeldende rett.

Det første spørsmål som reiser seg, er om A var sinnsyk da testamentet ble opprettet. Det er rett nok slik at et selvmord kan skape tvil

Side:107

om testators mentale tilstand. Det kan imidlertid ikke presumeres at en som tar sitt liv nødvendigvis må være sinnsyk. Handlingen kan ha mange årsaker. Det kan foreligge et kompleks av problemer som til slutt topper seg slik opp at man ikke klarer mer. Selv om A begikk selvmord like etter testasjonen, må en legge til grunn at han var testasjonshabil dersom ikke spesielle forhold tyder på det motsatte. Gjennom de forklaringer som er gitt for konsulretten, er det etter lagmannsrettens syn ikke kommet frem noe som tyder på at A var sinnsyk da testasjonen ble gjort.

Den hovedinnsigelse som er fremsatt mot testamentet, er at A den 8/4 1973 har vært så beruset at tilstanden har hatt betydning for testasjonsevnen. Ved vurderingen av dette spørsmål har lagmannsretten delt seg.

Flertallet, lagdommerne Lind Hansen og Lassen bemerker:

En vet ikke nøyaktig når på dagen testasjonen fant sted. Det mest sannsynlige er at brevet ble skrevet en gang mellom Kl. 08.00 og 12.15. Om natten hadde A deltatt i sammenkomster og det er lite trolig at han har skrevet brevet da. Det er ikke opplyst noe om at han På denne tid nevnte noe om selvmordsplaner. Det gjorde han derimot under samtalene med C og E senere på formiddagen. C kom inn i A's lugar ca. kl. 12.15. Det er ikke sannsynlig - og heller ikke påstått at C var ute av lugaren før E ankom dit ca. kl. 12.30. E ble bedt om å komme dit da A ved 12 tiden var i provianten og hentet en flaske konjakk. Etter hva E har forklart ble han vist et papir som A bad ham skrive under, noe han nektet. C's og E's forklaringer etterlater etter flertallets syn ikke særlig tvil om at de begge under oppholdet i lugaren oppfattet A å være i en slik beruset tilstand at han var ute av stand til å vurdere normalt. G henstillet således til A om å tenke over planen om å begå selvmord «til han ble edru». I den skriftlige forklaring som E gav til overstyrmann I 1014 1973 sier han at han oppfattet A's snakk om å begå selvmord som «fylleprat da stuerten var beruset». Det ble drukket noe av konjakkflasken under oppholdet i lugaren. Etter ulykken ble det i A's lugar funnet bare en halvtømt konjakkflaske. Det må være den flasken som de drakk av. G og E har opplyst at de ble budt et glass hver av konjakken. Det er ikke opplyst hvor meget A drakk mens de to var i lugaren G forlot lugaren kl. 12.45, mens E var der til kl. 13.45. Det er mulig at noe av beruselsen som de to iakttok hos A kan skyldes alkohol som ble nydt i lugaren, men G var der bare en halv time og på den tiden kan det neppe ha vært drukket så meget og så fort at det skulle virke særlig På A. G uttaler i sjøforklaringen at han så at A var temmelig beruset. G har også forklart at han iakttok A kl. 13.55 på vei til sin lugar, og han uttaler at «Jeg så han var meget beruset.» Etter uttrykkene å dømme var A nå mere beruset enn under samværet i lugaren tidligere. Uten at man legger for meget i valøren av slike uttrykk, kan forklaringen være at det som var drukket av konjakkflasken, da hadde fått tid til å virke. Lagmannsrettens flertall finner etter dette at det må legges til grunn at A's åpenbart berusede tilstand på den tid G og E kom i lugaren, må i alt vesentlig skyldes alkohol som han hadde drukket tidligere. Tar man utgangspunkt i situasjonen på den tid da G og E var i lugaren til A, finner lagmannsrettens flertall på grunnlag av de

Side:108

vitneutsagn som de to gav under sjøforklaringen, at A har vært i en slik tilstand at han ikke har hatt evne til å kunne foreta en gyldig testamentarisk disposisjon. En kan ikke legge noen avgjørende betydning i det forhold at G i brev av 911 1974 til den ankende parts prosessfullmektig har modifisert sine uttrykk noe og der uttaler at A (ikke virket særlig beruset om morgenen, eller da jeg snakket med ham ved 12.15 tiden den 8. april». Det må antas at G hadde situasjonen klarere for seg da han møtte under sjøforklaringen.

Etter de opplysninger som gjennom sjøforklaringen er kommet frem om A's deltakelse i festligheter kvelden forut og etterfølgende sammenkomster hele natten frem til frokosttid, er det liten grunn til å tro at hans tilstand i det tidsrom og utover formiddagen var stort annerledes enn da han samtalte med G og E etter kl. 12.15. En viser til den slutning som flertallet er kommet til foran med hensyn til tiden for det alkoholkonsum som skyldtes A's rustilstand på det tidspunkt. Det er ingen som har sett A nyte alkohol utover formiddagen, men det forhindrer ikke at han kan ha drukket likevel. Som stuert har han nok hatt lett tilgang til øl eller sterkere drikker. Går man tilbake til festen kvelden forut, tyder episoden med K, som førte til at A fikk en «blåveis», på at han var påvirket allerede da. Om natten var han ikke i seng, men tok del i forskjellige sammenkomster, hvor det ble nydt alkohol. Det er opplyst at det ble drukket øl, men man vet ikke om det også kan ha vært drukket brennevin. Hvor sterkt beruset A etterhvert ble, er det vanskelig å ha noen bestemt formening om. Vitnene har gitt noe forskjellige uttalelser. Det er imidlertid grunn til å feste seg ved motormann K's forklaring som går ut på at han var «litt full» og sovnet av i messemannslugaren, hvor stuerten og messemannen F satt. Han våknet søndag morgen og det sies i forklaringen at «De andre satt stadig og drakk øl. De var gode og pussa.» Han føyer riktignok til at han så stuerten igjen ved 10-kaffen og at han virket normal da. Men denne siste karakteristikk synes tvilsom, når man ser på F's forklaring som går ut på at han og stuerten satt og drakk øl fra i 4 tiden om natten til 8-9 tiden. Han sier «Vi var ikke edru». Dette kan videre sammenholdes med E's forklaring om at han ved 6 tiden tørnet ut og kikket inn i lugaren ved siden av hvor stuerten, messemann F og motormann K satt og drakk øl. Han sier «alle var noe beruset». Messepike G har forklart at hun så stuerten til frokost. Hun sier «Han var ikke edru, men noe påseilet.»

Flertallets inntrykk av de foreliggende uttalelser fra sjøforklaringen er at A fra festen og utover natten, frem på morgenen og i 12-13 tiden om formiddagen, var synlig påvirket av alkohol. Tidspunktene for de forskjellige iakttakelser med hensyn til synlige tegn på beruselse, ligger så vidt tett sammen i tid, at man må kunne gå ut fra at tilstanden var ganske konstant. Lagmannsrettens flertall ser det slik at A utover formiddagen den 8/4 i den tid da brevet med den testamentariske bestemmelse må antas å være skrevet, har vært i en så sterkt beruset og sløvet tilstand som følge av alkoholnytelse og tretthet at dette må antas å ha innsnevret og nedsatt hans evne til fornuftig overlegning og vurdering. Hans tilstand må antas å ha vært en sterk medvirkende årsak til de tanker han etterhvert ble behersket av. Det er opplyst at det bare

Side:109

var i beruset tilstand han snakket om sin homofile legning. Selv om testamentet ut fra A's forutsetninger ikke virker uforstandig, finner lagmannsrettens flertall at det hersker så stor og begrunnet tvil om hans evne til å vurdere ut fra en fri vilje og til å se omfang og rekkevidde av hva han bestemte, at det er overveiende sannsynlig at dette kan ha øvet innflytelse på disposisjonens innhold. Flertallet mener at det er grunn til å føle den samme tvil når en skal svare på spørsmålet om A ville ha opprettholdt testamentet i edru tilstand. Hans mor og en bror som gav forklaring for lagmannsretten har fortalt at A hadde et godt forhold til sine nærmeste og at han var meget familiekjær. Selv om det er til disse han retter brevet hvor han innsetter Det norske forbundet av 1948 til arving, kan han i sin dypt fortvilte og omtåkede tilstand ha sentrert sin oppmerksomhet mot dette forbundet fordi det gav en tilknytning til de problemer som synes å ha ført ham inn i selvmordet. Flertallet er ikke overbevist om at A ville ha forbigått sin mor og søsken og kanskje andre som sto ham nær, dersom han i normal tilstand hadde kunnet la alle følelser og hensyn få virke fritt til å forme hans sanne siste vilje.

Lagmannsrettens flertall er etter dette kommet til at testamentet må kjennes ugyldig.

Mindretallet, lagdommer Gaute Gregusson, er kommet til et annet resultat enn rettens flertall for så vidt angår spørsmålet om beruselsens eventuelle innflytelse på A's testasjonshabilitet. Jeg legger som flertallet til grunn at testamentet må være skrevet den 8/4 1973, en gang før kl. 12.15. Det foreligger imidlertid også den mulighet at testamentet er skrevet tidligere, og bare datert den 8/4 1973, samt gitt tilføyelsen «Ingen» etter «Vitner». I begge tilfelle er 8/4 1973 den dag testator har vedtatt disposisjonen som sin siste vilje. De foreliggende vitneprov fra sjøforklaringen gir intet entydig svar På spørsmålet om testators tilstand denne dag i tiden mellom ca. kl. 08.00 og kl. 12.00, men jeg kan i alle fall ikke finne holdepunkter for at han skal ha vært «i høg grad sjeleg svekt» som følge av alkoholkonsumet og manglende søvn, eventuelt i kombinasjon med suisidalsituasjonen. Disposisjonen og forberedelsen til den synes veloverveid og planmessig. Avskjedsbrevet med den testamentariske disposisjon fremtrer som nesten forretningsmessig kjølig, nøktern og presis. For så vidt angår selve forberedelsen og utferdigelsen av testamentet er det godtgjort at A forsøkte å skaffe et eller flere vitner til testasjonsakten. Han synes å ha vært klar over at bevitnelse normalt ville være et vilkår for testamentets gyldighet. Trolig har han vært av den oppfatning at ett vitne ville være tilstrekkelig, jfr. entallsformen «vitne» i siste linje. Handlingsgangen synes å ha vært at A har skrevet ferdig avskjedsbrevet og testamentet til og med nest siste ord, «Vitne:», og at han deretter forgjeves har forsøkt å få enkelte av mannskapet til å underskrive som testamentsvitne. At ingen var villig til det, kan etter mitt skjønn ikke tas som uttrykk for at de anså A som non compos mentis p. g. a. beruselse, men snarere som uttrykk for en berettiget engstelse for at de ved å underskrive kunne bidra til å tilskynde ham til selvmord. Dels har de forespurte nektet fordi de ikke fikk rede på hva dokumentet inneholdt. Det i seg selv tyder etter mindretallets oppfatning på at A har hatt herredømme over

Side:110

situasjonen. Det var ingen ytre dramatikk ved hans opptreden, som man kunne ha ventet om han ikke hadde hatt kontroll over seg selv. Den siste som har fått anmodning om å underskrive testamentet synes å ha vært messepike G. Da også hun nektet, fordi hun ikke fikk rede på hva det gjaldt, gikk A tilbake til sin lugar, hvor han så vidt jeg kan forstå må ha hatt åndsnærværelse nok til å tilføye «Ingen» etter «Vitne:». Dermed ble det mening også i brevets aller siste linje. Etter dette har han lagt brevet i skuffen, slik han overfor G hadde sagt han ville gjøre. At ikke brevet ble lagt i forseglet konvolutt adressert til hans mor, og ganske enkelt behandlet som vanlig skipspost, kan etter min oppfatning tyde på at A har ønsket å skape størst mulig notoritet omkring disposisjonen, slik at den ikke skulle kunne forties. Dette kunne han i og for seg ha oppnådd ved å skrive direkte til forbundet. Overfor moren og søsknene ville imidlertid det vært den minst skånsomme fremgangsmåte. Det synes å ha vært maktpåliggende for ham å gi en forklaring overfor dem, og å be om deres forståelse.

For så vidt angår selve bakgrunnen for testamentets opprettelse kan jeg altså ikke finne noe som tyder på høy grad av sjelelig svekkelse hos A på den tid testamentet må være satt opp.

Når det gjelder formen på dokumentet er lagmannsretten som det fremgår avskåret fra å bedømme selve håndskriften, da originaldokumentet er gått tapt ved skifteretten. Den avskrift som er gjengitt i skifterettens kjennelse skal skal imidlertid etter det opplyste være i samsvar med A's oppsett. Oppsettet fremtrer som ryddig og ordentlig, og bærer i all fall så langt - i det ytre og i avskrift - ikke preg av å være nedskrevet av en person som er under innflytelse av alkohol. Fra skifteretten er det opplyst at det ikke var noe spesielt å merke ved skriften eller ordenen i brevet. På den annen side har testators mor som part forklart at hun av brevets utseende straks kunne konstatere at det måtte være skrevet mens sønnen hadde vært beruset. De fremlagte brev fra vitnet I tyder imidlertid på at morens umiddelbare inntrykk av brevet synes å ha vært at sønnen måtte ha blitt sinnssyk. - Det er det ingen holdepunkter for. At han derimot må ha vært noe påvirket av alkohol, synes ikke tvilsomt. Det foreligger imidlertid ikke nærmere opplysninger om hvilke kvanta alkohol han har nydt over det relativt lange tidsrom det her er tale om. Om hva slags alkohol han har drukket inntil testamentet må være skrevet, foreligger bare opplysning om at det har dreid seg om øl. Vitneprovene om hans tilstand er også motstridende, men stort sett trekker de i retning av at han har vært (normal» om morgenen den 8/4 1973. Jeg kan for mitt vedkommende i all fall ikke finne det godtgjort at beruselsen har satt A i en tilstand av høygradig sjelelig svekkelse. Mindretallet finner i den forbindelse grunn til å peke På at disposisjonen, ut fra testators situasjon fremtrer som fornuftig, og som et resultat av kjølig overveielse. I samme dokument tar han farvel med sin mor og sine søsken, gir uttrykk for at han har hatt det godt hos dem, men at han ikke lenger kan klare å leve med sine besvær. Han har m. a. o. hatt sine nærmeste i tankene i samme øyeblikk som han utvetydig gir uttrykk for at alt hva han etterlater seg skal tilfalle «Foreningen av 1948», til støtte for (de som er i samme situasjon som meg». For ham har dette vært viktigere enn at

Side:111

arven etter ham skulle fordeles mellom hans 77-årige mor, tre helsøsken og fem halvsøsken. For så vidt angår det fornuftsmessige innhold, kan mindretallet ikke se noen vesentlig forskjell mellom denne testamentariske viljeserklæring, og tilsvarende disposisjoner som personer med mer sosialt aksepterte lidelser setter opp til fordel for institusjoner o. a. som arbeider for å lindre deres nød. Jeg viser for så vidt til §1 i Forbundets vedtekter, som er forelagt for lagmannsretten.

Det er ubestridt at testator var homofil, og at det var denne situasjon som var grunnen til at han ikke lenger orket å leve. På den bakgrunn fremtrer hans testamentariske disposisjon som rasjonell og adekvat. Iflg. vitnet C skal A dødsdagen ha fortalt at han gjennom lengre tid hadde tenkt å ta sitt liv. Det er det neppe grunn til å tvile på. Det foreligger også opplysning om at han også tidligere hadde gjort et forsøk på å berøve seg livet. Han har derfor hatt god tid til å tenke over hva som skulle skje med hans etterlatenskaper. En viss tvil om disposisjonens fornuftsmessige karakter knytter det seg til det forhold at A iflg. vitnet C - på et tidspunkt da testamentet allerede må ha vært konsipert - skal ha uttalt at han hadde vært medlem av forbundet, men at han hadde (forstått at foreningen ikke lenger eksisterte». Det virker selvmotsigende at han umiddelbart før dette ble uttalt skal ha disponert til fordel for forbundet. Etter min oppfatning må det her foreligge en misforståelse hos vitnet C, eventuelt hos konsulretten, som har foretatt avhøret. Om A's tidligere medlemskap foreligger ikke nærmere opplysninger. Medlemskapet kan ha opphørt i henhold til forbundets vedtekter §3 pkt. C, hvoretter et medlem skal strykes dersom han ikke betaler sin kontingent i rett tid. Det er mulig at A kan ha uttalt at hans medlemskap i forbundet var opphørt å eksistere. Det er under ankeforhandlingen opplyst at A omkring 1970 var «forlovet» med en dame. Dette var mislykket. Om han har latt sitt medlemskap i forbundet opphøre i den forbindelse, er ikke nærmere opplyst. Hans homofile legning har imidlertid bestått uforandret, og forklarer hans ønske om å hjelpe andre som er i samme situasjon som ham.

Etter bevisførselen kan jeg ikke finne at det er tilstrekkelig grunnlag for å sette A's testament av 8. april 1973 ut av betraktning. Da det etter min oppfatning gir klart uttrykk for hans alvorlige og veloverveide overbevisning, bør det stå ved makt. - - -