Rt-1976-1104

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1976-10-09
Publisert:	Rt-1976-1104
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 143B/1976
Parter:	1. Steen Joachim Flood, 2. Kirsten Marie Flood (advokat Einar Irgens - til prøve) mot Oslo kommune (kommuneadvokaten v/høyesterettsadvokat Fridthjof Brustad)
Forfatter:	Leivestad, Mellbye, Holmøy, Michelsen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §11, Skatteloven (1911) §16, §69, Merverdiavgiftsloven (1969)

Dommer Leivestad: Saken gjelder spørsmålet om foreldre med barn som har egen formue og formuesinntekt ved å gi avkall på barnetrygd kan kreve at barna lignes særskilt.

Ektefellene Steen Joachim og Kirsten Marie Flood, Oslo, har 4 barn. Fra sine morforeldre har de hver fått arv og arveforskudd kr. 250.000. Før inntektsåret 1970 ble barna lignet særskilt som selvforsørgede, idet de hadde en inntekt hver på ca. kr. 11.000. Foreldrene fikk da ikke klassefradrag.

I forbindelse med omfattende endringer i skatte -og avgiftssystemet fikk byskattelovens §11, 7. ledd første og annet punktum ved lov av 19. juni 1969 denne ordlyd:

«Barn som det utbetales barnetrygd for, lignes under ett med foreldrene. Når barnet gjennom hele inntektsåret eller en større del av dette har hatt arbeid hos andre, blir det dog å ligne særskilt for arbeidsinntekten.»

For inntektsåret 1970 betalte ektefellene Flood tilbake den barnetrygd de hadde mottatt for de to barn som fremdeles var under 16 år og gav avkall på barnetrygd for fremtiden. Idet de viste til at det ikke ble utbetalt barnetrygd for barna, krevde de at barna skulle lignes særskilt. Dette ville innebære en samlet besparelse i skatt på kr. 11.523 for året 1970.

Både ligningsnemnd og overligningsnemnd fastholdt at det skulle foretas felles ligning av Steen Joachim Flood og de to barn, fordi barna hadde rett til barnetrygd, jfr. byskattelovens §11, 7. ledd 1. punktum.

Ektefellene Flood reiste deretter sak mot Oslo kommune med påstand om at ligningen ble opphevet.

Side:1105

Oslo byrett avsa 23. oktober 1973 dom med denne domsslut

Oslo kommune frifinnes.

Saksomkostninger ilegges ikke.»

Ektefellene Flood anket over byrettens dom, og Eidsivating lagmannsrett avsa 1. september 1975 dom med denne domsslutning:

«Byrettens dom stadfestes.

Steen Joachim Flood og Kirsten Marie Flood tilpliktes å betale in solidum til Oslo kommune saksomkostninger for lagmannsretten med 2.500 - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»

En dommer stemte for at kravet om særskilt ligning av barna skulle tas til følge.

Saksforholdet og partenes anførsler går frem av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Steen Joachim og Kirsten Marie Flood har anket over lagmannsrettens dom på grunn av feil rettsanvendelse. I alt vesentlig gjør de gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser. De har også vist til den dissenterende lagdommers grunner. Byrett og lagmannsrett har tatt feil når de har lagt til grunn at rett til barnetrygd er avgjørende for at det skal foretas felles ligning av foreldre og barn. Etter ordlyden i byskatteloven §11, 7. ledd 1. punktum er det utbetaling av trygd som er avgjørende. En annen forståelse har ikke støtte i forarbeidene, i et hvert fall ikke av en slik styrke at man kan fravike lovens ordlyd. Man kan ikke fra byskattelovens §11, 7. ledd 2. punktum som åpner adgang til særskilt ligning av arbeidsinntekt for barn under 16 år, trekke den antitetiske slutning at særskilt ligning av barn under denne alder i alle andre tilfeller skulle være utelukket.

Adgangen til å kunne velge særskilt ligning av barn ved å gi avkall på barnetrygd innebærer intet urimelig. Felles ligning av foreldre og barn fører til vesentlig hårdere beskatning for familier med nokså beskjedne økonomiske kår hvor barna har noen formue. Noe slikt var ikke tilsiktet.

Det er uriktig at byretten og lagmannsrettens tolking av byskattelovens §11, 7. ledd har bred støtte i de foreliggende skattehåndbøker. Bare professor Aarbakke har i 3. utgave av «Skatt på inntekt, Del 1», sett problemet, og han gir uttrykk for at det er tvilsomt om den forståelse av §11, 7. ledd som synes naturlig ved lesing av ordlyden, kan fravikes.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

«1. Ligningen av Steen Joachim Flood og Kirsten Marie Flood for inntektsåret 1970 oppheves og hjemvises til ny behandling.

2. Ved ny ligning for 1970 legges til grunn at Steen Joachim Flood og Kirsten Marie Floods barn, Cecilie, født xx.xx.1960 og Steen Boye, født xx.xx.1958, lignes særskilt for sin formue og inntekt.

Side:1106

3. Steen Joachim Flood og Kirsten Marie Flood tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Oslo kommune har tatt til gjenmæle og hevder at de tidligere instansers avgjørelse er riktig. Ved den nye regel i byskattelovens §11, 7. ledd var det ment å fastslå at barn under 16 år alltid skulle lignes under ett med foreldrene, med et eneste unntak for visse arbeidsinntekter hos andre enn foreldrene.

Det gjelder ingen regel om at skattelover skal tolkes strengt etter sin ordlyd. Særlig gjelder det når man står overfor disposisjoner hvis eneste formål er å spare skatt.

Oslo kommune har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Saken foreligger i samme skikkelse som for de tidligere instanser. Da den direkte gjelder en formuesverdi på kr. 11.523, er det gitt anketillatelse ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 12. desember 1975. Tilsvarende sak er reist om ligningen for 1971 og 1972, og ligningen for 1973 og 1974 er påklaget.

Jeg er kommet til samme resultat som byrett og lagmannsrett og kan i alt vesentlig slutte meg til disses domsgrunner. I tilknytning til prosedyren for Høyesterett vil jeg komme med noen merknader.

Ved omleggingen av skatte- og avgiftsordningen i 1969 forlot man etter inngående drøftelser den tidligere ordning at forsørgere av barn fikk klassefradrag: man valgte istedet å gi trygd for alle barn inntil 16 år som en sosialt bedre løsning. Den naturlige ordning var da at barnet og forsørgeren ble lignet under ett. Hvis barnet selv skulle lignes for eventuell inntekt, ville det gi særfordeler i form av nytt bunnfradrag på kr. 3.400 og i en del tilfeller også i form av dempet progresjon, noe man altså ikke fant rimelig, jfr. Ot. prp. nr. 18 1968-69 side 26.

Man drøftet her også om felles ligning av foreldre og barn under 16 år ville føre til urimelig skattlegging av barns ferieinntekter, men fant at det i alminnelighet ikke ville bli tilfelle.

Derimot fant man at det burde åpnes en viss adgang til særskilt ligning av barn under 16 år når de var i regelmessig arbeid hos andre: jobb som avisbud ble nevnt som det mest aktuelle.

Det syn som var kommet til uttrykk i odelstingsproposisjonen, fikk tilslutning i Innst. O. XIII 1968-69 side 11. Dette ligger til grunn for den form byskattelovens §11, 7. ledd fikk ved lovendringen 19. juni 1969.

Etter min oppfatning går det klart frem av forarbeidene at man med dette mente å forlate den tidligere ordning både når det gjaldt klassefradrag og adgangen til å kreve særskilt ligning av barn hvis man fant det fordelaktig. Barn med rett til barnetrygd skulle alltid lignes under ett med foreldrene. Det eneste unntak fra dette var at barns arbeidsinntekt hos andre

Side:1107

gjennom hele inntektsåret, eller en større del av det, skulle lignes særskilt.

Etter min oppfatning går det klart frem at man ikke har villet ha noe annet unntak fra hovedregelen om felles ligning av foreldre og barn under 16 år. Man har vært klar over at det kunne lede til høyere beskatning av foreldre og barn, men har avvist særskilt ligning av barn fordi det ble funnet å gi særfordeler, også i form av dempet progresjon.

Når særskilt ligning av barn under 16 år ikke er døftet utenom hvor barnet har inntekt av eget arbeid, henger det etter min oppfatning sammen med at man har ment at det ikke skulle være noe annet unntak enn det som ble uttrykkelig gjort i byskattelovens §11, 7. ledd 2. punktum. Det var da mindre nærliggende å drøfte avkall på barnetrygd som ikke ville ha noe å gjøre med det ene unntak fra felles ligning som man hadde villet gi plass for.

Det kan nok erkjennes at ordlyden i byskattelovens §11, 7. ledd kan gi grunnlag for den oppfatning at man ved å gi avkall på barnetrygd, kan unngå ligning av barn under ett med foreldrene. Jeg finner det imidlertid så klart at det ikke har vært meningen med bestemmelsen å gi noen slik valgmulighet at jeg ikke kan tillegge den mindre heldige formulering avgjørende vekt. En valgrett her ville stå i klar motstrid med den generelle ordning man hadde fastsatt. Den ville åpne for en særskilt ligning som man hadde funnet ville innebære særfordeler som man hadde tatt avstand fra.

At ligning av foreldre og barn under ett i enkelte tilfeller, således for familien Flood, innebærer en betydelig øking i den samlede skatt som føles hård, kan ikke lede til noe annet resultat. Lovgiveren har sett at hårdere beskatning ville kunne bli følgen, men ikke gjort noe unntak av den grunn.

Etter dette finner jeg som byretten og lagmannsretten at Oslo kommune må frifinnes.

Da saken dreier seg om et spørsmål av prinsipiell betydning hvor det har atskillig interesse at det er skapt klarhet, finner jeg at saksomkostninger ikke bør ilegges for noen av instansene.

Jeg stemmer for denne

dom:

Oslo kommune frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Holmøy, Michelsen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Odd Pløen): - - -

Rettens bemerkninger:

Det er i innstilling O XVIII 1968-69, 11, gitt klart uttrykk for at flertallet i komitén slutter seg til departementets forslag om å endre

Side:1108

det tidligere system derhen at barn under 16 år som hovedregel blir lignet under ett med forsørgeren. Flertallet erklærte seg enig i at «de gjeldende særregler blir opphevet.»

Det uttales videre i innstillingen at det blir åpnet adgang til selvstendig ligning også av barn under 16 år i særskilte tilfelle.

Av dette synes det å fremgå at det var lovkomiteens oppfatning at dette unntak skulle være det eneste.

Hverken departementet eller lov-komiteen har kommet inn på hva det ligger i ordet «utbetales».

Av forarbeidene synes det å fremgå at man overhodet ikke har vært inne på tanken om å gi forsørgeren noen valgrett m. h. t. å oppnå særskilt ligning mot å frafalle barnetrygden. Retten er enig med saksøkte i at så fremt dette hadde vært meningen, ville spørsmålet vært drøftet i forarbeidene.

Det er enighet om at den særskilte ligning av barns inntekt etter §11, 7. ledd, 2. punktum, bare skal omfatte arbeidsinntekt og ikke barnets formue og avkastning av denne.

Formuen og inntekt av formuen blir tillagt forsørgerens formue og inntekt.

Det synes ikke naturlig at lovgiverne under disse omstendigheter har ment å ville stille de forsørgere som gir avkall på barnetrygden i en særstilling. Intensjonen støtter således den forståelse av loven som overligningsnemnda har lagt til grunn.

Denne forståelse av §11. 7 har bred støtte i de foreliggende skattehåndbøker. Det kan således nevnes at det i 13de utgave av Thomles kommentar til byskattelovene (v/K. I. Bugge og Bjørn Skreiberg) på side 40 note 15 anføres:

«Ved siste lovendring ble vilkårene for når barn skal lignes selvstendig eller sammen med foreldre som hovedregel knyttet sammen med retten til barnetrygd, jfr. syvende ledd, første punktum».

Det vises videre til S. Fagernæs: Skattehåndbok 1970, 232, samt til Riksskattestyrets rundskriv 444/avd. I av 2. juli 1969 3, avsnitt om «Ligning av barn», som bygger på samme forståelse av lovens i 11.7.

Professor Magnus Aarbakke har i 3dje utgave av sin bok «(Skatt på inntekt. Del 1», side 53 anført: «Meningen med lovbestemmelsen må trolig ha vært å sette en ren tidsfrist». Han tilføyer dog: «Meningen er i tilfelle så lite heldig uttrykt - så vel i lovens ordlyd som i forarbeider - at det er tvilsomt om den forståelse som synes naturlig ved en umiddelbar lesning av lovens ordlyd kan fravikes.»

Retten antar, som anført av Aarbakke, at ordene «utbetales til» må fortolkes derhen at det settes en tidsfrist.

Retten slutter seg således til den lovforståelse som er i overensstemmelse med lovens intensjoner og som er den almindelige antatte - nemlig at barns formue og inntekt som hovedregel skal beskattes på forsørgerens hånd når denne har rett til barnetrygd for barnet. Det eneste unntak fra denne regel er det som følger av §11. 7 annet punktum.

Retten finner således at overligningsnemnda har lagt en riktig forståelse av byskattelovens §11.7 til grunn, og at Cecilie og Steen Boye Floods formue og inntekt med rette er skattlagt på forsørgerens hånd. - - -

Side:1109

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Odd Galtung Eskeland, Jørgen Brøymer og Trygve Lange-Nielsen): - - -

Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Galtung Eskeland og Brøymer, er enig i byrettens dom og tiltrer det syn byretten har lagt til grunn for forståelsen av byskattelovens §11, 7. ledd. Det tilføyes:

Den endring i byskattelovens §11 som ble foretatt ved lov nr. 69 av 19.6.1969, og som ble fremmet ved Ot. prp. nr. 18 (1968-69), har sammenheng med den omlegging av skatte- og avgiftssystemet som var en følge bl.a. av lov nr. 66 av samme dag om meravgift, og som ble fremmet ved Ot. prp. nr. 17 (1968-69). Denne omlegging førte til endring i en rekke andre forhold, således når det gjelder progresjonsskalaene for statsskatt, det kommunale skattøre, felles reduksjonstabeller, reduksjon av skatteklassene til to, innføring av barnetrygd også for det første barn og heving av satsene for de øvrige barn. Man drøftet i forarbeidene til dette lovkompleks også spørsmålet om barnetrygden fortsatt skulle være skattefri.

Det synes i denne situasjon klart at lovgiveren ved en omlegging av skatte- og avgiftssystemet av slike dimensjoner for det første måtte søke frem til mest mulig generelle regler, og for det annet at man tross alle beregninger ikke konkret kunne angi den samlede virkning av omleggingen i det enkelte tilfelle og spesielt ikke i yttertilfellene. Selv om det var så at omlegging av systemet til mere indirekte og mindre direkte skatt også hadde det siktepunkt - blant flere andre - at det samlede skattetrykk ikke derved skulle skjerpes, er det åpenbart at de samlede virkninger av omleggingen kunne og ville føre til endringer i den enkeltes situasjon begge veier.

Denne bakgrunn må man også ha for øye når den spesielle endring i byskattelovens §11, 7 og 8 skal forstås riktig.

I Ot. prp. 18 heter det bl.a.

«Den foreslåtte omlegging av klassefradragene for barn medfører at reglene om ligning av foreldre og barn, herunder særreglene om forsørgede barns lønnsinntekter må vurderes på nytt.» (s. 26, 1. sp.)

Deretter tok departementet først opp «spørsmålet om hvordan reglene bør utformes for barn som ikke har fylt 16 år og som det derfor blir utbetalt barnetrygd for.» (s. 26, 1. sp.) Deretter drøftet departementet stillingen i familier med barn over 16 år:

«Spørsmålet om skattlegging av foreldre og barn kommer i en annen stilling når barnet er fylt 16 år. Når ingen lenger mottar skattefri barnetrygd, bør det komme et skattefritt fradrag hvis barnet har inntekt.» (s. 26, 2. sp.) - - -

«Departementet foreslår derfor at barn skal lignes særskilt fra og med det inntektsår barnet fyller 17 år.»

I Innst. O. XVIII 1968-69 sluttet Stortingets komité seg til departementets forslag, som nevnt i byrettens dom. Under gjengivelsen av departementets forslag har komitéen uttrykt seg slik:

«Når det gjelder barn som ikke har fylt 16 år og som det blir utbetalt barnetrygd for, henviser departementet til at klassefradraget vil falle bort og at forsørgeren får forhøyet barnetrygd og trygd også for

Side:1110

første barn. Efter den nye ordning vil det være naturlig at barnet og forsørgeren blir lignet under ett. Departementet henviser til at den foreslåtte endring av reglene om minstefradrag vil føre til at barns ferieinntekter under kr. 1.000,- blir skattefrie. Fellesligning av foreldre og barn under 16 år vil derfor i alminnelighet ikke lede til urimelig skattelegging av barnets ferieinntekt. Det kan imidlertid være grunn til å åpne en viss adgang til særskilt ligning av barn under 16 år. Departementet foreslår derfor i L §16B §11 en bestemmelse som gir slik adgang.

Efter departementets oppfatning skulle det ikke være nødvendig med særregler for enslige forsørgere og deres barn.»

Ett av komiteens mindretall (s. 18) har egne forslag om ligning av foreldre og barn med særskilte minstefradrag og fradrag l den utregnede skatt. Det skilles i dette forslag - som ikke ble utformet lovteknisk - klart mellom barn under og over 16 år.

Lovforarbeidene synes etter dette å bygge på et skille ved barnets fylte 16. år når det gjelder felles eller særskilt ligning. Når dette i loven er «lite heldig uttrykt» (Aarbakke) - kan årsaken være at man i forarbeidene drøftet forholdet mellom barnetrygd og skattefrie fradrag. Og i proposisjonen uttalte departementet at det vil «søke å gjennomføre en ordning hvoretter barnetrygden går direkte til fradrag i forskuddsskatt. Barnetrygden vil da bli utbetalt kontant bare når og så langt den overstiger skatteforskuddet.» (s. 11, 2. sp.)

I proposisjonen ble foreslått endring også i byskattelovens §69, hvor 1. punktum etter forslaget hadde følgende ordlyd: «Skattyter som forsørger barn som han ikke har fått barnetrygd for, skal ha et særfradrag i inntekter.» I Innst. O. XVIII fikk denne bestemmelse denne ordlyd, som ble lovens: «Skattyter som forsørger andre enn barn som vedkommende har krav på barnetrygd for, eller andre enn barn over 16 år, men under 25 år, skal ha et særfradrag i inntekten når det ville være urimelig å la forsørgelsen være uten virkning ved skattleggingen av forsørgeren.»

Det er ikke gitt noen forklaring på hvorfor man har endret uttrykksmåten i §69, men ikke i §11, men lagmannsretten, flertallet, antar at man i begge tilfelle har bygget på den generelle rett til barnetrygd og ikke har ment å gi noe unntak for det særtilfelle at noen av skattemessige eller andre årsaker ikke benytter denne rett. - - -

Lagdommer Lange-Nielsen er kommet til et annet resultat enn flertallet og mener at anken bør tas til følge.

Jeg bemerker først at lovendringen i 1969 først og fremst tok sikte på en lovteknisk omlegning av skattesystemet bl.a. ved at man forlot klassefradragsordningen til fordel for en ordning med øket barnetrygd. Det finnes ikke støtte i forarbeidene for at man tok sikte på en øket skattebelastning for en bestemt kategori skattytere. Det heter riktig nok i Ot. prp. nr. 18 for 1968/69 11, 2. sp.: «Det er forutsetningen at den økede barnetrygd skal gi full kompensasjon for bortfallet av klassefradragene for forsørgede barn». Det synes dog ikke naturlig å lese dette som et uttrykk for at man har ønsket å reservere seg når det gjaldt barn som etter den rådende ordning ansås som selvforsørget. Det har heller ikke fra Oslo kommunes side vært innvendt noe når den

Side:1111

ankende part har tatt den siterte setning til inntekt for det syn at lovendringen helt generelt tok sikte på en omlegging uten at barnefamiliene skulle få en skjerpet beskatning.

Kommunen har hevdet at den nye bestemmelse i bysktl. §11, 7. ledd 2. pkt. må fortolkes antitetisk. Når det ved en slik unntaksbestemmelse åpnes adgang til særskilt beskatning av en viss arbeidsinntekt for barn under 16 år, må det deri ligge at det ikke er plass for andre unntak. Beskatning av barns formue og formuesinntekt må altså følge hovedregelen i 7. ledd 1. pkt. - Den ankende part har på sin side hevdet at det burde kommet til uttrykk i motivene, hvis det hadde vært meningen å skjerpe beskatningen for en enkelt gruppe.

Jeg er enig med den ankende part i at det måtte ha vært nærliggende i motivene å gi uttrykk for at formue og formuesinntekt for barn under 17 år skulle komme i en annen stilling enn arbeidsinntekt, hvis man hadde hatt en bevisst tanke om at det skulle være slik. Unntaket for arbeidsinntekt ble begrunnet med at det ikke ville være rimelig å ha forskjellige regler for barn over og under 16 år, proposisjonen 26 sp. 2. Det er vanskelig å se at det ville være noe rimeligere å ha forskjellige regler om formuesinntekt enn om arbeidsinntekt. En tilsiktet forskjellsbehandling av barn over og under 16 år vedrørende formuesinntekt måtte iallfall gi lovgiveren en særlig oppfordring til å komme med en kommentar. På denne bakgrunn må jeg regne med den mulighet at man under utarbeidelsen av lovforandringen ikke har gjort seg klart at de nye bestemmelser kunne medføre en vesentlig skatteøkning for en bestemt skattytergruppe.

Det er fra kommunen gjort gjeldende at man under lovforarbeidet ikke har tenkt på den mulighet at noen ville gi avkall på sin barnetrygd. Dette forklarer hvorfor man både i proposisjonen og i Innst. O. XVIII (1968/69) hele tiden har regnet med at barnetrygd ville bli utbetalt eller mottatt. Meget kan tale for at dette er riktig. I så fall styrker det antakelsen av at lovgiveren ikke har vært seg bevisst at loven kunne medføre skatteøkning for foreldre med formuende barn. Hvis man nemlig hadde vært oppmerksom på denne mulighet, så ville dette antagelig ført til at man også interesserte seg for spørsmålet om hvordan de samme foreldre ville reagere på en slik øket beskatning. Og ønsket man den økte beskatning, så ville det derfor vært nærliggende å gi en lovtekst som knyttet skatteplikten til retten til barnetrygd.

Det hevdes fra kommunens side at lovgiverens mening har vært å knytte skatteplikten i det foreliggende tilfelle til retten til barnetrygd og ikke til utbetalingen. Ellers ville ikke loven nå sitt formål.

Jeg kan ikke se det slik. Fellesligningen av barn og foreldre er etter lovteksten knyttet til utbetalingen av barnetrygd. Som foran nevnt, behandler både proposisjon og komiteinnstilling også hele tiden spørsmålet under forutsetning av at barnetrygden utbetales, mottas eller fåes.

I og med at man må søke for å få barnetrygd for sine barn og det derfor står enhver fritt å gi avkall på barnetrygd, kan også den situasjon forekomme innenfor lovens system at barnetrygd ikke utbetales. Hvordan denne situasjon skattemessig bør behandles, har lovgiveren ikke uttalt noen mening om, og så vidt jeg kan skjønne heller ikke overveiet. Jeg kan da ikke se at man med en rimelig grad av sikkerhet

Side:1112

kan legge til grunn at lovgiveren skulle mene at denne situasjon bør undergis samme skattemessige behandling som den motsatte situasjon, nemlig at barnetrygden blir utbetalt. Som foran nevnt finner man intet sted i forarbeidene uttrykk for det syn at skatteomleggingen skulle føre til øket beskatning for noen, noe som også ville vært uten sammenheng med hovedmotivet for omleggingen. Dette kan som nevnt henge sammen med at man ikke har vært oppmerksom på den mulige skatteskjerpende virkning. I så fall må det være et åpent spørsmål om lovgiveren har ønsket en beskatning som den saken gjelder.

Det kan ikke ses at en ordning med særskilt beskatning av barna, når avkall på barnetrygd er gitt, ville uthule det nye system. Det er bare foreldre med formuende barn som økonomisk vil være interessert i å gi avkall på barnetrygd for å unngå merbeskatning etter den nye ordning. Det dreier seg om en begrenset og homogen skattytergruppe. Det vil ikke oppstå nevneverdige skattetekniske problemer ved slike avkall, og det kan ikke antas å få uheldige konsekvenser for andre grupper av skattytere.

Det har vært anført at foreldre som gir avkall på barnetrygd og derved eventuelt oppnår særskilt beskatning av barna, vil få særfordeler i forhold til andre skattytere. I Ot. prp. nr. 18 26 er det gitt uttrykk for at det vil gi særfordeler hvis forsørgeren får forhøyet barnebidrag og barnet samtidig blir undergitt særskilt ligning. Dette er riktig, men det synes ikke naturlig å snakke om særfordeler, når det er gitt avkall på barnetrygden, slik at bare en av de to virkninger inntrer.

Det fremgår av hva som foran er sagt at det etter mitt skjønn ikke kan presumeres noen hensikt eller vilje hos lovgiveren i retning av skattemessig lik behandling av tilfelle hvor barnetrygd mottas og hvor det er gitt avkall på barnetrygd. Under enhver omstendighet er forarbeidene for uklare til at man kan fravike lovens ordlyd, som knytter fellesbeskatningen til utbetaling av barnetrygd. - - -