Rt-1976-1117

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1976-10-15
Publisert:	Rt-1976-1117
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 145B/1976.
Parter:	Forsikringsselskapet Sigyn A/S (advokat Ivar Kleiven - til prøve) mot Nya Asfalt AB (høyesterettsadvokat Ole Chr. Wærenskjold).
Forfatter:	Mellbye, Holmøy, Michelsen, Leivestad, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Sjøloven (1893) §123, Forsikringsavtaleloven (1930) §25, §2-2, Vegfraktavtaleloven (1974) §45

Dommer Mellbye: Skipsreder Jan-Erik Dyvis seilbåt «Siesta» skulle 2. juni 1971 sjøsettes fra vinteropplag. Dyvi gav Karl Haaland i oppdrag å gjennomføre sjøsettingen. Haaland

Side:1118

anvendte egen trailer for transporten, men engasjerte en mobilkran, tilhørende Nya Asfalt AB for løftene på og av traileren. Ved avløftingen brast kranens wire, og båten ble skadet. Reparasjonen kostet kr. 156.800 - som ble dekket av Dyvis kaskoassurandør, Forsikringsselskapet Sigyn A/S, som også dekket visse undersøkelsesomkostninger med kr. 5.166.

Sigyn reiste sak mot Nya Asfalt AB med krav om betaling av kr. 161.966. Oslo byrett avsa dom 10. januar 1974 med slik domsslutning:

«Nya Asfalt AB frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Etter anke fra Sigyn avsa Eidsivating lagmannsrett dom 29. august 1975 med denne domsslutning:

«Byrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Forsikringsselskapet Sigyn A/S til Nya Asfalt AB 8.800 - åtte tusen åtte hundre kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Sigyn har påanket denne dom til Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak ved Oslo byrett hvor to vitner og en representant for ankemotparten har avgitt forklaringer. Saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere retter.

Det er uomtvistet at Sigyn er trådt inn i skipsreder Dyvis krav i anledning av uhellet. Det er videre ubestridt at uhellet skyldtes alvorlig uaktsomt forhold fra kranførerens side, idet seilbåtens vekt i betydelig grad overskred hva kranen etter den foreliggende skriftlige instruks kunne ta med enskåret talje. Det skulle vært anvendt minst en fireskåret talje. Partene er også enige om selve det faktiske forløpet, hvorledes Haalands bestilling av kranen skjedde og hvorledes transporten og uhellet foregikk. Herom viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Sigyn har anført:

Nya Asfalt AB er ansvarlig for uhellet på kontraktsmessig grunnlag. Selskapet påtok seg ikke bare å stille kranen til disposisjon, men å utføre selve løftene. Den virksomhet som i 1971 ble drevet i Oslo av Finn Eidsvold personlig eller gjennom det av ham eide og disponerte selskap A/S Transportkonsulent, må prinsipalt anses som en ren representantvirksomhet som umiddelbart stiftet rettigheter og plikter for Nya Asfalt AB. Selv om man vil se denne virksomhet i Oslo som en selvstendig og uavhengig virksomhet, må Nya Asfalt AB hefte for denne virksomhet etter reglene om ansvar for oppfyllelsesmedhjelpere. Det må her legges vekt på at selskapet var klar over at Finn Eidsvold og A/S Transportkonsulent ikke hadde økonomisk evne til å påta seg det ansvar som følger med slike løfteentrepriser som det her gjelder, og det kunne da ikke ved å stille kranen til disses disposisjon medvirke til at de påtok seg slike entrepriser uten også å hefte for det medfølgende ansvar.

Side:1119

Det ansvar Nya Asfalt AB har, gjelder prinsipalt overfor Haaland som har truffet avtalen om løfteassistansen. Dyvi kan imidlertid gjøre dette ansvar gjeldende. Dels anfører Sigyn i denne forbindelse at Haaland traff avtalen som fullmektig for Dyvi, slik at Dyvi er part i avtalen. Dels anfører Sigyn at Dyvi kan tre inn i Haalands krav i kraft av alminnelige rettsregler om oppdragsgiverens adgang til å kreve oppfyllelse eller oppfyllelseserstatning av hovedoppdragsmottakerens underoppdragsmottakere.

Subsidiært hevder Sigyn at hvis ikke Dyvi kan gjøre et avtalemessig krav gjeldende mot Nya Asfalt AB, har dette selskap et objektivt ansvar for kranførerens uaktsomhet, altså et «husbondansvar» som gjelder uten hensyn til avtale.

For så vidt angår Haalands opptreden under avviklingen av sjøsettingsoppdraget, hevder Sigyn at Haaland intet er å bebreide. Han reagerte på kranførerens beslutning om å bruke enskåret talje og sa ifra om sin oppfatning, men han måtte uten ansvar kunne stole på at kranføreren kjente sitt redskap og derfor traff en korrekt avgjørelse da kranføreren etter å være foreholdt betenkelighetene, besluttet å gå frem som han gjorde. Det påpekes i denne forbindelse at det primært ikke var wiren som røk, men at en løpehjulsbolt i kranens teleskopiske arm brast på grunn av overbelastningen, hvoretter løpehjulet klippet wiren over. Men dette lå det utenfor Haalands forutsetninger å kunne forutse.

Sigyn har nedlagt slik påstand:

«Nya Asfalt AB dømmes til å betale Forsikringsselskapet Sigyn kr. 161.966 med 6 % rente fra 12.6.1972 til betaling skjer, samt saksomkostninger for alle instanser.»

Nya Asfalt AB har henholdt seg til lagmannsrettens dom. Selskapet bestrider at det har påtatt seg noen forpliktelser overfor Haaland. Selskapet har stilt sin kran til disposisjon for Finn Eidsvold i A/S Transportkonsulent. Det er sistnevnte som har inngått avtalen med Haaland, det er A/S Transportkonsulent som har engasjert kranføreren, og det er A/S Transportkonsulent som hefter for uhellet, både på det avtalemessige grunnlag og som arbeidsgiver, «husbond». Om det skulle være så at Nya Asfalt AB har påtatt seg en avtalemessig forpliktelse, går den ikke ut over det å stille kranen til disposisjon, og kranen var i og for seg teknisk i orden. En avtalemessig forpliktelse kan dessuten bare gjelde overfor Haaland, ikke overfor Dyvi, som selskapet ikke står i noe rettsforhold til. Selskapet bestrider at Haaland har opptrådt som Dyvis fullmektig. Noe slikt har aldri vært antydet fra Haalands side, og er ikke forankret i de foreliggende faktiske omstendigheter. Dyvi har bare en kontraktsmotpart, og det er Haaland. Dyvi får holde seg til ham og har ikke noe krav mot Nya Asfalt AB eller andre. Selskapet avviser endelig ansvaret for kranføreren, som ikke var ansatt i dets tjeneste, og ikke underkastet dets instruksjonsmyndighet.

Nya Asfalt AB anfører videre at Haaland ikke kan reise noe

Side:1120

krav i anledning av uhellet i og med at Haaland, som selv var fagmann på båtløft og med lang erfaring, så at kranføreren åpent tok en sjanse. Haaland har selv bekreftet at han mente å ha instruksjonsmyndighet overfor kranføreren, og han må selv ta konsekvensen av å være med på å ta en sjanse. I alle fall må han bære en del av tapet. Denne anførselen gjøres gjeldende uansett om Nya Asfalt AB hefter på et kontraktsgrunnlag eller som arbeidsgiver. I sistnevnte sammenheng anføres dette med støtte i skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 §2 - 2. I denne forbindelse påberopes ikke at ansvaret for Nya Asfalt AB er urimelig tyngende, men ved siden av Haalands forhold påberoper selskapet seg den foreliggende kaskoforsikring, at Nya Asfalt AB selv ikke hadde adgang til ansvarsforsikring for skade på gods under løft, og at den seilbåt det dreier seg om, var særlig kostbar, og at tapet av den grunn ble uvanlig stort.

Nya Asfalt AB har nedlagt denne påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at den ankende part betaler saksomkostninger for alle retter.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten og lagmannsretten.

I forbindelse med det oppdrag Haaland hadde for Dyvi måtte han leie en kran som skulle komme ut til Snarøya og løfte båten opp på en trailer, og som senere skulle løfte båten fra traileren på Lysaker, hvor båten skulle sjøsettes. Nå som ved flere tidligere anledninger fant Haaland det hensiktsmessig å leie en kran som tilhørte Nya Asfalt AB. Noen skriftlig kontrakt ble ikke opprettet, men det er på det rene at Haaland selv mente at Nya Asfalt AB var hans medkontrahent.

Etter min mening må Nya Asfalt AB anses som Haalands medkontrahent. Følgende momenter er avgjørende for denne vurdering:

Nya Asfalt AB er et meget betydelig entreprenørforetakende med kontorer i en rekke større, svenske byer. I forbindelse med denne virksomhet har selskapet tatt opp utleie av kraner med mannskap. Denne forretningsgren har fått et stort omfang, det er opplyst at selskapet på den tid saken gjelder hadde rundt 130 kraner av varierende størrelse til disposisjon. Selskapets kontakt og avtale med Finn Eidsvold var begrunnet i ønsket om også å komme inn på det norske marked som kranoperatør. Virksomheten i Norge ble forestått av Finn Eidsvold. Han skulle i første rekke skaffe oppdrag. Til å begynne med ble kranene sendt over fra Sverige for å utføre oppdragene, men etter hvert ble det til at et antall kraner var stasjonert i Norge. Eidsvold engasjerte da kranførerne. De enkelte oppdrag ble vanligvis gitt muntlig, men når de var utført, ble det av oppdragsgiveren og kranføreren utferdiget en «arbetssedel» som bar Nya Asfalt ABs navn og svenske adresse, opplyste om oppdragsgiverens navn og adresse, angav oppdragets art, medgått tid og beregning av vederlaget. Denne «arbetssedel» ble sendt til Sverige og dannet basis for faktura fra Nya Asfalt AB til oppdragsgiver, som så

Side:1121

betalte til Sverige. Fra Sverige mottok Finn Eidsvold i runde beløp midler til sin kasse, hvorav han dekket alle utgifter i Norge til lønninger, vedlikehold og driftsmidler. Kranførerne var i relasjon til trygdeordningene og ligningsvesenet registrert som arbeidstakere i A/S Transportkonsulent, som foretok trekk og avregnet de avgifter som påløp i ansettelsesforholdet. Eidsvold avgav månedlige regnskap for sine utlegg i form av en kassakladd. Selv ble han avlønnet med en provisjon av oppdragsbeløpene.

Tekniske problemer som oppdragene reiste, ble forelagt i Sverige. Derfra ble det også sørget for kurs og annen opplæring av kranførerne.

Virksomheten ble i innledningsfasen drevet fra Eidsvolds tidligere kontor. Da det ble stasjonert kraner i Norge, gikk man til leie av tomt med kontorbrakke. Leieavtalen ble inngått med Nya Asfalt AB som leietaker, og alle omkostninger til kontorbrakken ble dekket fra Sverige. I telefonkatalogen stod Nya Asfalt AB oppført under eget navn med tilføyelse «Oslokontor» og Eidsvold disponerte også for sin korrespondanse brevpapir med Nya Asfalt ABs navn og med Eidsvold oppført som «enerepresentant for Norge». Da uhellet med «Siesta» var inntruffet, ble saken behandlet av Nya Asfalt ABs Gøteborgkontor, og i brev av 16. juli 1971 til en norsk assuransemegler uttalte Nya Asfalt AB at Haaland «hade för ifrågavarande arbete anlitat oss för at vi med en kran skulle gjöra vissa lyft», at «vår kranförare varnade då åkeriföretagets personal för att utföra stroppningen på samma sätt som vid uppläggningsplatsen», at om stroppningen «utförts på sätt vi genom kranförare rekommenderat hade olyckan med efterföljande skador ej uppkommit», likesom det tales om «vårt arbete» og «vår kranförare».

Jeg kan ikke se det som her er nevnt annerledes enn som uttrykk for at den virksomhet som ble drevet i Norge under Finn Eidsvolds daglige ledelse, var Nya Asfalt ABs virksomhet. Den foregikk for dette selskaps regning, med dets materiell og som en utvidelse til Norge av dets betydelige virksomhet i Sverige. Så vel Finn Eidsvold som kranføreren var ledd i og utførte sitt arbeid innenfor rammen av denne virksomhet og ble lønnet fra Sverige. Overfor oppdragsgiveren fremstod Nya Asfalt AB som motpart, først og fremst ved at ordrebekreftelsen ble inngitt på selskapets dokument, fakturaen ble mottatt derfra, og oppgjør skjedde dit. Dette siste moment markerte at oppdraget ble utført av Nya Asfalt AB, som på sin side hadde krav på det hele vederlag.

At kranføreren i relasjon til skatte- og trygdemyndigheter ble oppgitt som ansatt i A/S Transportkonsulent, kan jeg ikke se som annet enn et praktisk arrangement. For spørsmålet om det kontraktsmessige ansvar for utførelsen av kranarbeidet og spørsmålet om hvem som har arbeidsgiveransvaret for skader i forbindelse med kranenes virksomhet, må realiteten i forbindelse med virksomheten være avgjørende. I denne forbindelse

Side:1122

er det av en viss interesse at fakturaene for kranarbeidene er opplyst ikke å være belastet med merverdiavgift, idet prestasjonene ble ansett utført av utenlandsk entreprenør. Det er opplyst at dette er skjedd i forståelse med skattedirektøren.

Jeg legger således til grunn at Nya Asfalt AB ble Haalands motpart i den avtale Haaland inngikk om kranløftet. Denne avtale gjaldt en ytelse, en spesiell prestasjon, ikke en maskin- og arbeidskraftsleie. Dette er så vidt forstås heller ikke omtvistet. Det kontraktsmessige ansvar for den løfteoperasjon hvorunder uhellet skjedde, ligger således hos Nya Asfalt AB, og kranføreren var under utførelsen av arbeidet dette selskaps arbeidstaker i den betydning skadeserstatningslovens §2-1 bruker denne betegnelse.

Spørsmålet er deretter om Jan-Erik Dyvi i anledning uhellet har noe krav mot Nya Asfalt AB under dette selskaps ansvar.

Jeg finner det uten videre klart at Dyvi her ikke kan påberope seg noen direkte partsstilling, etablert ved at Haaland inngikk avtalen som fullmektig for Dyvi. Haaland bestilte kranen i eget navn, regnet med selv å skulle dekke omkostningene og hadde sin egen avtale med Dyvi som omfattet også de løft kranen skulle utføre. At Haaland opplyste Dyvi om at det ville bli nødvendig med egen kran fordi Haalands utstyr ikke var kraftig nok, etablerte intet fullmaktsforhold mellom Dyvi og Haaland.

Derimot antar jeg at Dyvi - og dermed også Sigyn - i det foreliggende tilfelle må ha adgang til i eget navn å gjøre gjeldende Haalands kontraktsmessige krav mot Nya Asfalt AB. Det er på det rene at Haaland ikke har motsatt seg dette. Han har tvert imot før og under prosessen vært kjent med og støttet Dyvis og Sigyns krav. Jeg kan på den annen side ikke se hvilke beskyttelsesverdige interesser Nya Asfalt AB har i å motsette seg et slikt direkte krav. Selskapet var vel kjent med at «Siesta» ikke tilhørte Haaland, men Dyvi, og at selskapets kontrakt inngikk som en del av Haalands prestasjon overfor Dyvi. Selskapet var også klar over at en skade på båten ville ramme Dyvi. Selskapets eneste interesse var og er at det ikke skal øke dets ansvar om Dyvi trer inn i Haalands krav, men dette vilkår aksepterer Dyvi og Sigyn. Jeg lar det stå åpent i hvilken grad Dyvi kunne reise dette krav uten hensyn til Haalands holdning. Slik denne konkrete sak foreligger, finner jeg at Dyvi har adgang til å gjøre kravet gjeldende. Jeg finner støtte for dette syn i de betraktninger som ligger bak sjølovens §123 og lov om vegfraktavtaler av 20. desember 1974 nr. 68 §45 flg.

Nya Asfalt AB har påberopt seg ansvarsfritakelse, subsidiært ansvarsreduksjon, at Haaland opptrådte uaktsomt ved ikke å hindre kranføreren fra å foreta løftet uten først å legge om til firskåren talje. Jeg har funnet dette spørsmål noe tvilsomt i lys av Haalands lange erfaring og hans stilling ved anledningen som løfteleder. Jeg er imidlertid blitt stående ved at det ikke er grunnlag for å legge noe ansvar på ham. Han gjorde

Side:1123

kranføreren oppmerksom på sin tvil, men han kjente ikke angjeldende krans tekniske data og fikk opplyst at kranen tidligere samme dag hadde utført et løft på 8 tonn på samme måte. Han måtte under disse omstendigheter kunne stole på kranførerens opplysninger og vurdering. Det kan ikke forlanges at han skulle krevd å få gå igjennom kranens arbeidsforskrifter eller at han direkte skulle forlangt arbeidet gjort på en bestemt måte. Han hadde, slik Nya Asfalt AB selv har uttrykt det, «anlitat oss för att vi med en kran skulle gjöra vissa lyft». Da kan ikke Nya Asfalt AB kreve ansvarsfrihet eller ansvarsreduksjon om Haaland stolte på kranførerens avgjørelse når fremgangsmåten var blitt drøftet og vurdert. Det forelå fra kranførerens side en bevisst avgjørelse, ingen manglende årvåkenhet. Det har i denne sammenheng interesse at Nya Asfalt AB i det brev som jeg tidligere har sitert og som ble skrevet på et tidspunkt da årsaken til uhellet var uoppklart, har argumentert for sin ansvarsfrihet med at Haaland ikke fulgte kranførerens anvisninger angående stroppningen.

Etter dette er det ikke nødvendig å ta standpunkt til om Nya Asfalt AB også hefter for skaden på ikke kontraktsmessig basis, i kraft av skadeserstatningslovens §2-1. Jeg finner likevel grunn til å bemerke at Nya Asfalt AB etter mitt syn er ansvarlig for skaden også på dette grunnlag. I relasjon til det arbeidsoppdrag selskapet her hadde, var kranføreren selskapets arbeidstaker, og selskapet hefter da for kranførerens uaktsomhet. Spørsmålet om ansvaret på dette grunnlag skulle kunne lempes etter skadeserstatningslovens §2 - 2 finner jeg det derimot ikke nødvendig å gå inn på når den ankende parts prinsipale krav fører frem, og dette ikke er underkastet en tilsvarende lempingsregel.

Mot beregningen av Dyvis og dermed Sigyns tap og den tilhørende renteberegning er det ikke reist innsigelser.

Sigyns anke har ført frem. Saken gjelder imidlertid prsipielle rettsspørsmål som begge parter har interesse i å få behandlet. Jeg finner derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen del av saken.

Jeg stemmer for denne

dom:

Nya Asfalt AB dømmes til å betale Forsikringsselskapet Sigyn A/S 161.966 - ett hundre og sekstien tusen ni hundre og sekstiseks - kroner med 6 - seks - prosent årlig rente fra 12. juni 1972 til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Michelsen, Leivestad og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Side:1124

Av byrettens dom (justitiarius A. H. Hillestad):

Haaland Transport, innehaver Karl Haaland, som har spesialisert seg på transport og sjøsetting av lystbåter, påtok seg våren 1971 å sjøsette en lystbåt for skipsreder Jan-Erik Dyvi. Båten stod på Snarøya og skulle transporteres til Lysaker for sjøsetting der. Haaland disponerte selv en lastebil med løftekran, men båten veide 8 tonn og han fant da at hans egen kran som har kapasitet for løfting av 14 tonn var noe for liten. Han leide derfor en større kran fra et firma A/S Transportkonsulent som han tidligere hadde hatt forbindelse med. Sjøsettingen skulle foretas den 2. juni 1971 og avtalen var at den leide kran først skulle komme ut til Snarøya og løfte båten opp på en trailer, hvoretter de samme skulle kjøre ut til Lysaker hvor kranen skulle løfte båten fra traieren og ned i sjøen.

Under løftingen av båten ned i sjøen inntraff det et uhell, idet båten mens den hang i kranen falt ned og ble skadet. - - -

Skaden skjedde ved at kranwiren plutselig ga etter mens båten hang i løftet. Det ble brukt en enkel wire til løftet. Etter kranens konstruksjon blir wiren ført inn i kran-armen hvor den ligger omkring en trinse, og det viste seg etter uhellet at det var bolten som holdt denne trinsen, som hadde røket.

Kranen ble for anledningen ført av Mykleset med Myhre som medhjelper. Etter hva Haaland forklarer la han merke til da kranen kom, at den bare var rigget til med enkel wire. Han bemerket til kranføreren at båten veide ca. 8 tonn og spurte om det ikke var best å rigge om til dobbelt wire. Myhre var enig i dette, men kranfører Mykleset sa at kranen samme dag hadde løftet 7-8 tonn og at det nok ville gå bra. Haaland kjente ikke garantien for wiren og fant ikke å ville blande seg opp i kranførerens avgjørelse. Kranens løfteevne var oppgitt til 18 tonn.

Forsikringsselskapet har etter at det hadde betalt erstatningen, foranlediget en teknisk undersøkelse av den bolt som røk, og Det Norske Veritas's materialtekniske institutt som foretok undersøkelsen, konkluderer med at bolten ved å plasseres noe dypere i godset den var festet til, kunne gitt adskillig større styrke. På grunnlag av denne uttalelse hevdet forsikringsselskapet at kranen hadde en teknisk mangel som måtte medføre erstatningsansvar for eieren. Subsidiært ble det hevdet at kranføreren måtte ha begått en erstatningsbetingende feil ved utførelsen av sitt oppdrag, en feil som firmaet måtte være ansvarlig for.

Under saken har eieren av kranen Nya Asfalt AB opplyst at det er utferdiget klare regler for kranførerne om at kranen med enskåret talje bare kan brukes til løft av 2 tonn. For løftingen av 8 tonn som det her gjaldt skulle kranen ifølge instruksen vært brukt med 4-skåret talje. Grunnen til uhellet er derfor at vedkommende kranfører har handlet i strid med klare bestemmelser om kranens løftekapasitet, bestemmelser som også stod oppslått i kranens førerhus. Det avvises derfor bestemt at man kan reise noen tekniske innvendinger mot kranen, men det innrømmes fullt ut at kranfører Mykleset har begått en alvorlig uaktsomhet og at dette var årsaken til skaden. På den annen side avviser Nya Asfalt AB ansvaret for vedkommende kranfører. Han er ikke ansatt av firmaet, men av representanten i Norge hevdes det.

Saksøkeren har etter denne opplysning ikke opprettholdt påstanden

Side:1125

om teknisk mangel ved kranen, men henholdt seg til påstanden om at det saksøkte firma må være ansvarlig etter det såkalte «husbondsansvar».

Det er i denne forbindelse opplyst at Nya Asfalt AB som driver en meget stor virksomhet i Sverige med utleie av kraner i bygningsvirksomhet m.v. i 1968 traff avtale med Finn Eidsvold om at denne skulle organisere utleie av firmaets kraner i Norge. Eidsvold hadde inntil da drevet en transportforretning under firma A/S Transportkonsulent. Hans vesentligste oppdrag hadde kommet fra Ungdomsbygg A/S og fra Fagbygg A/S, men disse ville sommeren 1968 overta transportvirksomheten selv. Finn Eidsvold kom da tilfeldigvis i kontakt med Nya Asfalt AB som allerede hadde begynt å overveie spørsmålet om å ta opp virksomhet med utleie av kraner også i Norge, og resultatet ble som nevnt at Eidsvold fikk avtale med firmaet om utleie av kraner. Avtalen var at firmaet skulle plassere kraner i Norge og at Eidsvold skulle skaffe oppdrag for kranene og forestå virksomheten her. Han skulle i den forbindelse skaffe kranførere og annet nødvendig personale og skulle få refundert alle nødvendige driftsutgifter fra Sverige, samtidig som han selv skulle få en prosentvis provisjon av inntekter man fikk. Han traff avtale med kundene, men fakturering av leien for kranene ble sendt ut fra firmaet i Sverige etter oppgave fra Eidsvold. Virksomheten i Norge ble drevet under det tidligere etablerte firma A/S Transportkonsulent med Eidsvold som leder. Kranførerne og det øvrige personale var ansatt i dette firma. - - -

Retten skal bemerke:

Etter de opplysninger som er fremkommet må retten bygge på at det uhell som førte til at skipsreder Jan-Erik Dyvis lystbåt ble skadet, har sin årsak i en grov feil fra vedkommende kranførers side.

Det spørsmål som reiser seg i saken er hvorvidt det saksøkte firma er ansvarlig for denne feil i henhold til rettsreglene om det såkalte «husbondsansvar».

Det må ansees på det rene at den alvorlige uaktsomhet kranføreren gjorde seg skyldig i må trekke etter seg et ansvar ikke bare for kranføreren selv, men også for hans arbeidsgiver. Spørsmålet blir om dette ansvar rammer A/S Transportkonsulent som hadde ansatt ham og sendt ham ut på det oppdrag det gjaldt, eller om det også må ramme det saksøkte firma. Det er i den forbindelse henvist til at den utleide kran tilhørte dette firma og var merket med dets navn og at den økonomiske virksomhet i vesentlig grad skjedde til fordel for dette firma, idet fakturering av betalingen for utførte oppdrag skjedde fra det svenske firma. Det var dette firma som dekket driftsutgiftene i Norge, herunder også en prosentvis provisjon til Finn Eidsvold, og som oppebar den gevinst driften måtte kaste av seg.

Etter rettens mening må ansvaret i et tilfelle som det foreliggende, hvor det i det hele ikke er spørsmål om teknisk svikt, utelukkende om en feil fra en ansatts side, være avhengig av hvem som har ansatt vedkommende og utøvet instruksjonsmyndighet over ham i det aktuelle oppdrag. Så vidt forståes stemmer dette med praksis fra sjøretten, hvor det er fastslått at det tilsvarende ansvarsforhold i tidsbefraktning ikke følger den økonomiske og kommersielle ledelse, men derimot den

Side:1126

operative ledelse. Det vises for så vidt til Erling Selvig, det såkalte husbondsansvar 28. Den operative ledelse har i dette tilfelle utvilsomt ligget hos den norske representant, ikke hos det svenske firma, og det er A/S Transportkonsulent som har ansatt vedkommende kranfører og har vært hans arbeidsgiver. Etter rettens mening stemmer dette resultatet også best med den hensikt som må forutsettes å ligge bak rettsreglene om husbondsansvar, at arbeidsledelsen er seg sitt ansvar bevisst når man sender ut folk for utførelsen av oppdrag som kan medføre skader for andre.

Etter det resultat retten således er kommet til må det saksøkte firma bli å frifinne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Odd Galtung Eskeland, F. Gripne og Håvard Byrkjeland): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og bemerker:

Noe kontraktsmessig ansvar kan Sigyn ikke gjøre gjeldende overfor Nya Asfalt, like lite som forsikringstageren Dyvi kunne gjøre det, idet denne hadde Haaland som kontraktspartner, jfr. FAL §25 første ledd. Spørsmålet blir derfor hvorvidt Nya Asfalt kan gjøres ansvarlig som arbeidsgiver i henhold til lov om skadeserstatning av 13. juni 1969 kap. 2, og det er da ikke avgjørende hvordan tjenesteforholdet kunne fortone seg utad. Slik som saken foreligger opplyst, finner lagmannsretten det ikke tvilsomt at Transportkonsulent A/S var kranførerens arbeidsgiver. Transportkonsulent hadde ikke bare ansatt ham, men hadde også alene ansvaret for betaling av lønn og sosiale utgifter, skattetrekk m.v. Som arbeidstager kunne kranføreren ikke gjøre noe krav gjeldende overfor Nya Asfalt. Den omstendighet at Transportkonsulent fikk refundert fra Sverige alle nødvendige driftsutgifter ved utleie av Nya Asfalts kraner, er for så vidt uten betydning. - - -