Rt-1976-1150

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1976-10-16
Publisert:	Rt-1976-1150
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 142/1976
Parter:	1. Bernhard Reines dødsbo, 2. Emma Olderskog, 3. Thorbjørn Langjord (advokat Per Boje Skogen - til prøve) mot A/S Vefsen Tomteselskap (høyesterettsadvokat Arne Gunnerød).
Forfatter:	Schweigaard Selmer, Stabel, Bølviken, Lorentzen, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Oreigningsloven (1959) §2, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4, §5, §9

Dommer Schweigaard Selmer: A/S Vefsn Tomteselskap fikk 11. desember 1973 i medhold av oreigningslovens §2 nr. 31 samtykke av Kommunal- og Arbeidsdepartementet til å ekspropriere til boligformål i alt ca. 500 dekar fra eiendommer i Kulstadlia i Vefsn kommune. Tomteselskapet begjærte 4. februar 1974 ekspropriasjonsskjønn for Alstahaug herredsrett overfor seks grunneiere. Skjønnet ble avhjemlet 9. november 1974.

Tre grunneiere, Bernhard Reines dødsbo, Emma Olderskog og Thorbjørn Langjord, anket skjønnet til Hålogaland lagmannsrett. Anken gjaldt så vel saksbehandlingen - skjønnsgrunnene - som lovanvendelsen og omfattet skjønnsrettens fastsettelse

Side:1151

- i medhold av ekspropriasjonserstatningslovens §4 jfr. §5 - av erstatningen for skog og utmark til kr. 1,25 pr. m2. Fra Reines dødsbo var det også ekspropriert en del dyrket mark, som var erstattet etter bruksverdi med kr. 3 pr. m2, jfr. samme lovs §4. Også denne del av skjønnet ble påstått opphevet.

Hålogaland lagmannsrett avsa 23. september 1975 dom med slik domsslutning:

«Skjønnet stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Bernhard Reines dødsbo, Emma Olderskog og Thorbjørn Langjord har anket til Høyesterett og har nedlagt slik påstand:

«1. Det av Alstahaug herredsrett den 9.11.1974 avhjemlede skjønn oppheves forsåvidt angår de hos de ankende parter avgitte erstatningsfastsettelser for ubebygde grunnarealer, og hjemvises til ny behandling.

2. A/S Vefsn Tomteselskap tilpliktes å betale de ankende parter saksomkostninger for lagmannsretten og det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.»

De ankende parter har hatt bevilling til fri sakførsel for Høyesterett.

A/S Vefsn Tomteselskap har tatt til gjenmæle og nedlagt slik påstand:

«1. Skjønnet stadfestes.

2. A/S Vefsn Tomteselskap tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Om sakens nærmere omstendigheter og partenes tidligere anførsler viser jeg til skjønnet og lagmannsrettens dom. De ankende parter hevder imidlertid at det beror på en misforståelse når lagmannsretten har gått ut fra at anken ikke omfattet skjønnsrettens anvendelse av ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 2.

Jeg nevner at så vel skjønnet som lagmannsrettens dom, ankeerklæringen og tilsvaret skriver seg fra tiden før Høyesterett i plenum 27. januar 1976 tok stilling til en rekke sentrale rettslige spørsmål som oppstod ved ekspropriasjonserstatningsloven av 1973. For nærværende sak er særlig den såkalte Kløftasaken, Rt-1976-1 og følgende, av vesentlig interesse.

De ankende parter, Reines dødsbo, Olderskog og Langjord, har for Høyesterett - under henvisning til Kløfta-saken, Rt-1976-1 - konsentrert sin prosedyre om å hevde at skjønnsrettens grunner ikke er tilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve om skjønnsretten har anvendt ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1 og 2 riktig. Dersom skjønnsgrunnene anses tilstrekkelige, hevdes subsidiært at loven er uriktig anvendt.

Angrepet på skjønnet er rettet mot skjønnsrettens erstatningsfastsettelse for skog og utmark etter §4 jfr. §5 til kr. 1,25 pr. m2. For en del av det eksproprierte areal er imidlertid Reines dødsbo også tilkjent erstatning for dyrket mark med kr. 3 pr. m2 etter bruksverdi, jfr. §4. Dersom skjønnet oppheves, påstår Reines dødsbo at opphevelsen også må omfatte erstatningen for

Side:1152

dyrket mark slik at skjønnsretten ved den fornyede behandiing gis anledning til å vurdere hele det areal som eksproprieres fra boet. Skulle det nye skjønn føre til at skog og utmark erstattes etter en høyere verdi enn bruksverdien for dyrket mark, må den høyere verdi, hevdes det, også anvendes for den dyrkede mark.

På det areal som eksproprieres fra den ankende part Langjord er bestanden av hugstmoden skog oppgitt å være ca. 234 m3 barskog og 407 m3 løvskog til en verdi av ca. kr. 14.000. Dette er en vesentlig mer verdifull skogbestand enn den som fratas noen av de andre ekspropriater. Til tross for at Langjord for skjønnsretten påstod seg tilkjent erstatning for påstående skogsvirke, ble imidlertid erstatningen for skog og utmark også for hans vedkommende «inkluderende påstående virke bare satt til kr. 1,25 pr. m2, og uten noen nærmere begrunnelse fra skjønnsrettens side. Langjord hevder at skjønnsgrunnene er utilstrekkelige også på dette punkt, subsidiært at loven er uriktig anvendt.

Ankemotparten, A/S Vefsn Tomteselskap, hevder at skjønnsrettens anvendelse av ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1 og 2 er i samsvar med den forståelse som Høyesterett har lagt til grunn i Kløfta-saken, Rt-1976-1, og at skjønnsgrunnene er tilstrekkelige til å vise det. Særskilt fremheves førstvoterendes uttalelse i Kløfta-saken om at ekspropriaten etter §5 nr. 1 bare har krav på høyeste lovlige pris såfremt det ikke foreligger grunnlag for fradrag etter §5 nr. 2 og forutsatt at det er praktisk mulig å selge ekspropriasjonsarealet til denne pris. Etter sin bevisvurdering har skjønnsretten på denne bakgrunn ikke funnet grunn til å gi høyere erstatning enn kr. 1,25 pr. m2 for skog og utmark; denne bevisvurdering kan ikke prøves av ankedomstolen.

For så vidt angår Langjords anførsel om at han skulle vært tilkjent erstatning også for skogbestanden, hevder tomteselskapet at skjønnsrettens avgjørelse er riktig og tilstrekkelig begrunnet. Skjønnsretten fant at den gjennomsnittlige bruksverdi av skog- og utmarksområdene lå på omkring 50 øre pr. m2. Med hjemmel i §4 jfr. §5 ble imidlertid skog og utmark verdsatt langt høyere, til kr. 1,25 pr. m2. Når avkastningsverdien av den oppmålte skogbestand for Langjords eiendom er oppgitt å være bare 7 øre pr. m2, kan det ikke rettes noen innvending mot at Langjord - som for skjønnsretten nedla påstand om «erstatning for grunnavståelse, derunder for påstående skogsvirke» - ikke ble gitt noe tillegg i den fastsatte erstatning pr. m2. Dette krevde heller ingen nærmere begrunnelse.

Jeg finner at anken over skjønnsrettens saksbehandling må tas til følge.

Før jeg behandler selve anken, finner jeg grunn til å peke på at skjønnsretten synes å ha gått ut fra at det er et vilkår for å tilkjenne erstatning etter ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1, at «det finnes rimelig» og at forskjellen mellom bruksverdi etter §4 og den verdi som generelt gjelder i distriktet er

Side:1153

«vesentlig». Dette er ikke i samsvar med Høyesteretts syn slik det er kommet til uttrykk i Kløfta-saken Rt-1976-1. Jeg viser til førstvoterendes uttalelse side 13.

Etter at skjønnsretten har kommet frem til at erstatningen for skog og utmark skal utmåles etter den høyere verdi som §4 jfr. §5 hjemler, uttaler skjønnsretten:

«Ved vurderingen av ekspropriasjonserstatningen for disse ekspropriater tas det da hensyn til den høyere verdi.»

Jeg er enig med de ankende parter i at skjønnsgrunnene her ikke er tilstrekkelige til å vise om skjønnsretten har anvendt §5 nr. 1 på en riktig måte.

Når skjønnsretten uttaler og understreker at den tar «hensyn til den høyere verdi», kan det tyde på at retten har ment at §5 nr. 1 hjemler adgang til å fastsette erstatningen ut fra hva retten finner rimelig. Dette er i tilfelle ikke riktig. Spørsmålet er behandlet i Kløfta-saken på side 14 i Rt. for 1976. Førstvoterende uttaler der at erstatningen etter §5 nr. 1 «både kan og må» gå opp til høyeste lovlige pris ved frivillig omsetning, forutsatt at det ikke foreligger grunnlag for å gjøre fradrag etter §5 nr. 2. Førstvoterende fremholder ytterligere at vilkåret for å gi erstatning etter høyeste lovlige pris er at skjønnsretten finner at det vil være praktisk mulig å selge ekspropriasjonsarealet til slik pris.

Skjønnsretten uttaler videre:

«Forøvrig sees det i overensstemmelse med §5, pkt. 2, bort fra verdiøkning i distriktet, som skyldes det offentliges planer for grunnutnyttelse eller planlagte tiltak.»

Også på dette punkt er jeg enig med de ankende parter i at skjønnsgrunnene er mangelfulle - de inneholder ikke annet enn en gjentakelse av lovens ord. Jeg nøyer meg her med å vise til at førstvoterende i Kløfta-saken i Rt-1976-1 på side 16 under punkt 3 uttaler at når skjønnsretten gjør fradrag for planer, tiltak eller investeringer, må avgjørelsen særskilt begrunnes, slik at den kan prøves av ankedomstolen.

I det påfølgende avsnitt uttaler skjønnsretten:

«Når det gjelder verdiøkning som måtte skyldes allerede gjennomførte tiltak, finner retten at det ikke foreligger noen slike innenfor eller knyttet til ekspropriasjonsarealet, bortsett fra den ringvirkning som generelt gjør seg gjeldende fra den tettbebyggelse Mosjøen representerer, og som skjønnsretten ikke har funnet rimelig grunnlag for å se bort fra.»

Det er ikke klart hva skjønnsretten egentlig mener å gi uttrykk for med denne uttalelse - om den har gjort fradrag for den omtalte «ringvirkning» eller ikke. Et fradrag krever i tilfelle en nærmere begrunnelse. På grunn av den uklarhet som i det hele knytter seg til uttalelsen finner jeg imidlertid også å burde vise til det førstvoterende i Kløfta-saken - på side 16 i kjennelsen - uttaler om hva det kan gjøres fradrag for etter §5 nr. 2.

Når skjønnet oppheves for de ankende parters vedkommende

Side:1154

for så vidt angår erstatningen for skog og utmark, finner jeg at opphevelsen også bør omfatte den erstatning som Reines dødsbo er tilkjent for den dyrkede mark.

Når det til slutt særskilt gjelder Langjords anke for så vidt angår erstatning for hugstmoden skog, finner jeg at også den må tas til følge.

Etter at skjønnsretten i sine alminnelige bemerkninger har gitt uttrykk for at erstatningen for skog og utmark bør settes til kr. 1,25 pr. m2 for alle de saksøkte uttaler retten:

«Ved denne vurdering i h. t. lov av 26.1.1973 §5 spiller det ikke inn at noe av arealet er skog, noe skrapskog, noe myr m.v., og skjønnsretten finner likeledes at arealet må sees som en helhet og under ett, d.v.s. at vurderingen efter lovens §5 gir det samme resultat for alle de saksøkte betraktningen gjelder, uten hensyn til om en bruksvurdering efter §4 ville kunne gi grunnlag for en differensiering.»

Langjord hadde nedlagt påstand som også omfattet erstatning for «påstående skogsvirke». I de spesielle skjønnsgrunner uttaler imidlertid skjønnsretten bare at «Erstatningen settes til kr. 1,25 pr. m2, inkluderende påstående virke».

At Langjord ble tilkjent erstatning for grunnen etter §4 jfr. §5, er i seg selv ikke tilstrekkelig til å utelukke erstatning også for hugstmoden skogbestand. Skjønnsrettens uttalelse, som jeg har gjengitt, etterlater imidlertid tvil om retten har lagt denne oppfatning til grunn. Jeg finner derfor at skjønnet på oppheves også på dette punkt.

Etter resultatet finner jeg at de ankende parter må tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett. Omkostningsoppgave er fremlagt, og av den fremgår at de ankende parters utgifter for lagmannsretten beløp seg til kr. 3.410 og for Høyesterett til kr. 7.167.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

1. Skjønnet oppheves i den utstrekning Bernhard Reines dødsbo, Emma Olderskog og Thorbjørn Langjord er tilkjent erstatning for skog, utmark og dyrket mark, og hjemvises til ny behandling ved Alstahaug herredsrett.

2. I saksomkostninger betaler A/S Vefsn Tomteselskap for lagmannsrett til Bernhard Reines dødsbo, Emma Olderskog og Thorbjørn Langjord i fellesskap - 11.500 - elleve tusen fem hundre - kroner og for Høyesterett til det offentlige v/Justisdepartementet 15.667 - femten tusen seks hundre og sekstisju - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Lorentzen og Bendiksby: Likeså.

Side:1155

Av skjønnet (sorenskriver Arnulf Leiros med skjønnsmenn): - - -

Ved vurderingen av arealene i h. t. loven av 26.1.1973 §9, legges det til grunn at det er bruksverdien som vil være den høyeste når salgsverdien skal ansettes med den begrensning §4 pkt. 1 gir. Denne bruksverdi vil være noe forskjellig for de fire nevnte arealer, med de høyeste verdier for Olderskog og Langjord, men generelt gjelder det at bruksverdien er liten. Området sett under ett har mindre enn 10 % arealer av 1. og 2. bonitet, mens det alt overveiende er dårligere boniter og omkring 30 % skrapskog og myr.

Om området er forøvrig å si at alle de arealer som eksproprieres fra de fire nevnte saksøkte, over kortere eller lengre strekninger støter sammen, og at området som helhet forøvrig delvis støter til større arealer som Vefsn Tomteselskap allerede eier. Området er for den største delen beliggende i sydvest-vendt helling mot Vefsnfjorden, med endel flatere områder på toppen, og forøvrig delvis i sterk stigning med en høydeforskjell fra omkring 5 m over havet for de nederste deler, og opptil en høyde av omkring 175 m, og slik at den største delen av området ligger over 100 m over havet. Foruten til skogsdrift har området ellers i større eller mindre utstrekning vært brukt for beite.

For skjønnsrettens vurdering er det tilstrekkelig å konstatere at bruksverdien av skog- og utmarksområdet som helhet, og uten noen differensiering for de enkelte saksøkte, Reines, Olderskog, Langjord og Olsen, vil være liten - i størrelsesorden omkring 50 øre pr. m2.

En slik verdsettelse gir efter skjønnsrettens oppfatning en lav verdi, og spørsmålet vil være om verdien må sies å være vesentlig lavere enn den som forsåvidt generelt gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet - jfr. lovens §5 pkt. 1, og forøvrig om betingelsene for anvendelsen av §5 om høyere verdsetting av grunnarealer i visse høve kan komme til anvendelse. Ved vurderingen av dette spørsmål har skjønnsretten sett hen til de av partene også berørte tidligere omsetninger i distriktet, og i noen grad også sett hen til tidligere ekspropriasjonsskjønn som indirekte kan ha influert på verdiforholdene. Det legges ellers vesentlig mindre vekt på tidligere ekspropriasjonsresultater, fordi det der vil ha spilt inn forhold som efter den tidligere skjønnspraksis har influert på resultatet, og som idag ikke hensyntas.

Når det gjelder tidligere frivillige omsetninger har kommunen og/eller tomteselskapet erhvervet en flerhet eiendommer - således har efter det opplyste Vefsn Tomteselskap i 1972 erhvervet tre eiendommer på Andås ca. 1,5 km syd for Mosjøen, på tilsammen 1500 da for kr. 1,- pr. m2. Ellers har tomteselskapet erhvervet en naboeiendom til de arealer som eksproprieres nu, for en pris svarende til kr. 4,- pr. m2 for innmark, og kr. 3,- pr. m2 for utmark. Det er forsåvidt opplyst å være inngått en sideavtale om avdragsbetaling uten rentebelastning, slik at den reelle kjøpesum vil være kr. 2,80 pr. m2. Likeledes er det for en rekke år tilbake - i begynnelsen av 60-årene - av Olderskogs eiendom erhvervet et område for en pris svarende til kr. 4,- pr. m2 for innmark, og kr. 3,- pr. m2 for utmark.

Det er likeledes henvist til to ekspropriasjonsskjønn vedr. eiendommen «Breimo», hvor det ene skjønn, som ble holdt i 1971 - således før

Side:1156

den nye lov - vedr. utmarksgrunn satte denne til kr. 2,- pr. m2, mens det annet skjønn, hvor skjønnet fant sted under herredømme av den nye lov, innenfor samme felt satte noe mere egnet utmarksgrunn til kr. 3,25 pr. m2. Utmarksgrunnen ble ved det nevnte skjønn vurdert i h. t. lovens §4, pkt. 1, som tomtegrunn, idet forholdene i det tilfelle lå slik an at bruken måtte ansees å være gått over til bruk som tomt.

De tidligere overdragelsestilfeller som er nevnt, gjelder alle dyrket mark, skog og utmark, hvor slik grunn har fått en ny anvendelse for andre formål, nemlig som grunnlag for boligbebyggelse og annen bebyggelse, og overdragelsene er alle foretatt innenfor et distrikt omkring Mosjøen som det i denne forbindelse er naturlig å se på som et sammenlignbart område.

De verdier som er lagt til grunn ligger alle over - i visse tilfeller betydelig over - den verdi en vurdering efter §4 alene ville føre til for disse ekspropriater, og de høyere verdier representerer et verdinivå som må sies å være etablert som et høyere nivå.

Disse ekspropriaters eiendommer må sies å falle inn under grupperingen «tilsvarende eiendommer», og når det gjelder spørsmålet om hvad der ligger i tilføyelsen «efter deres vanlige bruk», legges det til grunn at bruksvurderingen efter §5 ikke kan være limittert til en konkret vurdering på samme måte som efter §4, pkt. 1. Efter §4, pkt. 1, er det den aktuelle brukers bruk det spørres om, mens §5 på den annen side vil henvise til et mere generelt bruksbegrep. Antok man ikke det, ville forøvrig også brukskravet i §5 stenge for den adgang paragrafen ellers åpner for å bøte på et urimelig resultat efter §4.

Skjønnsretten finner å måtte ta hensyn til den høyere verdi som ellers vil gjelde for tilsvarende eiendommer, fordi det finnes rimelig.

Det finnes også at den verdiforskjell som foreligger mellom en verdi ansatt utelukkende i h. t. §4, pkt. 1, og den høyere verdi som ellers gjelder, er vesentlig. Det er forsåvidt ikke avgjørende om verdiforskjellen uttrykt i enhetsvurderingen pr. m2 ikke synes så stor - realiteten i vesentlighetsbegrepet vil man se når det også hensyntas at ekspropriasjonen gjelder forholdsvis større arealer i dekar.

Ved vurderingen av ekspropriasjonserstatningen for disse ekspropriater tas det da hensyn til den høyere verdi. I h. t. §4, pkt. 3, skal det sees bort fra verdiendringer som skyldes ekspropriasjonstiltaket, eller gjennemførte eller planlagte investeringer, og retten finner det forsåvidt tilstrekkelig å konstatere at slike verdiendringer ikke foreligger for det aktuelle område.

Forøvrig sees det i overensstemmelse med §5, pkt. 2, bort fra verdiøkning i distriktet, som skyldes det offentliges planer for grunnutnyttelse eller planlagte tiltak.

Når det gjelder verdiøkning som måtte skyldes allerede gjennomførte tiltak, finner retten at det ikke foreligger noen slike innenfor eller knyttet til ekspropriasjonsarealet, bortsett fra den ringvirkning som generelt gjør seg gjeldende fra den tettbebyggelse Mosjøen representerer, og som skjønnsretten ikke har funnet rimelig grunnlag for å se bort fra.

Ved vurderingen av den høyere verdi er det utnyttelsen av ekspropriasjonsarealene for bolig og tilknyttede formål skjønnsretten har sett

Side:1157

hen til, og det er en utnyttelse som er i samsvar med de foreliggende planer for arealdisponeringen.

På grunnlag av sin vurdering er skjønnsretten da kommet til at erstatningen for skog og utmark som eksproprieres fra de saksøkte Reines, Olderskog, Langjord og Olsen, settes til kr. 1,25 pr. m2. Ved denne vurdering i h. t. lov av 26.1.1973 §5 spiller det ikke inn at noe av arealet er skog, noe skrapskog, noe myr m.v., og skjønnsretten finner likeledes at arealet må sees som en helhet og under ett, d.v.s. at vurderingen efter lovens §5 gir det samme resultat for alle de saksøkte betraktningen gjelder, uten hensyn til om en bruksvurdering efter §4 ville kunne gi grunnlag for en differensiering. - - -