Rt-1976-1219

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1976-10-26
Publisert:	Rt-1976-1219
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 153B/1976
Parter:	Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A og B (forsvarer høyesterettsadvokat Annæus Schjødt jr.).
Forfatter:	Elstad, Gundersen, Mellbye, Holmøy, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §177, Lov om pris- og rasjoneringsføresegnen (1948) §7, §9, Prisloven (1953) §15, §52, §375, §377, Straffeloven (1902) §166, §67, Tvistemålsloven (1915) §209, §4, §6, §4, §5, §6, §7, Forvaltningsloven (1967)

Dommer Elstad: Oslo politikammer utferdiget 24. april 1974, etter ordre fra statsadvokatene i Eidsivating, forelegg mot Hans Vatne og Henning Koefoed som er henholdsvis sjefredaktør og annonsedirektør i Aftenposten. Ved foreleggene ble de to hver ilagt en bot på kr. 300 for overtredelse av §52 jfr. §15 første ledd i prisloven av 26. juni 1953 og §9 jfr. §7 i oppehaldingslova av 9. juli 1948. Grunnlaget for forleggene var at Aftenposten i flere, nærmere spesifiserte tilfeller hadde unnlatt å etterkomme krav fra Oslo prisnemnd om å oppgi til nemnda

Side:1220

navn og adresse til annonsører som hadde latt rykke inn i avisen «Bill mrk.» - annonser. De tilfellene som var nevnt i foreleggene, skrev seg fra året 1970 og frem til januar 1973, og gjaldt alle sammen annonser fra eiendoms- og boligmarkedet. Da foreleggene ikke ble vedtatt, ble de sendt retten til pådømmelse i medhold av straffeprosesslovens §377.

Oslo byrett, som behandlet de to foreleggssakene under ett, avsa 21. mai 1976 dom med denne domsslutning:

«1. Hans Morris Vatne, f. 28/2-23 og

2. Henning Koefoed, f. 20/7-20, dømmes for overtredelse av prisloven av 26. juni 1953 §52, jfr. §15 første ledd, smh. med lov av 9. juli 1948 om oppehalding av pris- og rasjoneringsføresegnene §9, jfr. §7, hver til å betale en bot til statskassen stor kr. 300,- - trehundrekroner - eller hvis boten ikke betales en straff av fengsel i 1 - en - dag.

I erstatning til statskassen for saksomkostninger dømmes hver av dem til å betale kr. 200,- - tohundrekroner -.»

Det nærmere saksforhold fremgår av domsgrunnene.

De domfelte har anket til Høyesterett over lovanvendelsen. Subsidiært er det også anket over saksbehandlingen, at det i domsgrunnene ikke er angitt om det er utvist skyld.

Anken gjelder i første rekke forståelsen av prisloven §15 første ledd og oppehaldingslova §7. Det er spørsmål om pressens særlige stilling må føre til at disse bestemmelser om opplysningsplikt har en begrenset rekkevidde overfor aviser. Det er rimelig å behandle dette spørsmål først. De to bestemmelsene har samme innhold når det gjelder omfanget av opplysningsplikten. For så vidt kan vurderingen foretas uavhengig av det spørsmål om lovvalget som jeg skal komme inn på senere.

De domfeltes forsvarer for Høyesterett har om forståelsen av de aktuelle bestemmelsene i hovedtrekkene fremholdt:

Etter ordlyden av bestemmelsene har alle og enhver ubetinget plikt til å gi opplysninger ut fra formål som defineres av vedkommende myndighet, og etter dens skjønn over sitt behov for opplysningene. Tatt etter ordene vil bestemmelsene kunne føre til urimeligheter, og spesielt for aviser vil de medføre en plikt til å oppgi kildene for så vel tekst- som annonsestoff. Bestemmelsene favner så vidt at de ikke kan være ment å gjelde så langt som ordene rekker.

I lovforarbeidene finnes ingen omtale av pressen og dens særlige stilling. Det burde en kunnet vente å finne hvis bestemmelsene var ment å gjelde uavkortet for pressen. Bestemmelsene om vitneplikt for domstolene i straffeprosesslovens §177 og tvistemålslovens §209 ble endret i 1951. Pressefolk fikk adgang til å nekte å oppgi kildene for opplysninger hvis ikke retten etter en avveining av de stridende interesser finner det nødvendig å få dem oppgitt. Det som ble oppnådd i 1951, vil være lite verd om kontrollmyndigheter på forhånd kan kreve å få oppgitt kildene. Synspunktet om avveining av stridende

Side:1221

interesser må kunne hevdes som et prinsipp også i for kontrollmyndigheter.

Det er rimelig å anta at bestemmelsene i prisloven §15 ledd og oppehaldingslova §7 ikke har vært ment å gjelde kortet for pressen, og at de må fortolkes innskrenkende. vises til Eckhoff: Rettskildelære side 124 flg. og til Rt-1930-222 og 1922 41.

Det er også flere forhold som gjør slik innskrenkende fortolkning berettiget. - Pressefolk har pålagt seg en taushetsplikt for å kunne beskytte sine kilder. Det er blitt respektert for så vidt som kontrollmyndigheter ikke tidligere er kommet med forespørsler. - Overfor «Dill. mrk.»-annonsører vil det representere et løftebrudd fra avisens side om deres navn oppgis. For så vidt foreligger et element av nødrett. - Aftenposten har ved instruks pålagt sine funksjonærer taushetsplikt. Men de er også pålagt å passe på at det ikke kommer inn i avisen annonser med ulovlig innhold. - Oslo prisnemnd kan på annen måte få de opplysninger de ønsker, således fra tinglysningsdommeren, folkeregistret osv.

De domfelte mener at avisen etter riktig fortolkning av de aktuelle bestemmelsene ikke pliktet å etterkomme kravene fra Oslo prisnemnd, og at de derfor må frifinnes.

Aktor for Høyesterett har hevdet at det ikke er plass for en innskrenkende fortolkning av prisloven §15 første ledd og oppehaldingslova §7. Han har også fremhevet at den konkrete saken gjelder annonsestoff hvor avisen bare formidler kontakten mellom selger og kjøper.

Jeg finner at anken på det punkt som er omtalt nå, ikke kan føre frem.

Prisloven §15 første ledd og oppehaldingslova §7 er formet etter mønster av tilsvarende bestemmelser i eldre lover. Forarbeidene viser at en vid adgang til å kreve opplysninger ble regnet som nødvendig for å kunne få en effektiv kontroll. Etter forarbeidene er det således klart at opplysningsplikten på kontrollstadiet gjelder uten de begrensninger som i straffesaker følger av straffeprosesslovens §177. Vurdert på denne bakgrunn kan jeg ikke se det er grunnlag for å mene at pressefolk skal stå i en særstilling. Det vil de for øvrig neppe heller gjøre i straffesaker for så vidt angår annonser (Ot. prp. 28 for 1950 35, spalte 1). Det er en sak for seg at bestemmelsene bare gir adgang til å kreve opplysninger, og at den vide adgangen må forutsettes brukt med omtanke. For så vidt kan jeg forestille meg at den avveining av stridende interesser som de domfeltes forsvarer har omtalt, er et ledd i de overveielser som skjer før det i alvorlige konfliktsituasjoner blir krevd opplysninger. Skulle det bli krevd opplysninger i større utstrekning enn rimelig, er det adgang til administrativ klage, jfr. forvaltningsloven kapittel VI.

Den sak som foreligger til prøvelse for Høyesterett, gir ellers ikke grunn til å gå mer i bredden når det gjelder forståelsen

Side:1222

av de aktuelle bestemmelsene i sin alminnelighet. Konkret gjelder saken krav om at Aftenposten skal oppgi navn og adresse på annonsører som har latt rykke inn i avisen bestemt angitte «Bill. mrk.»-annonser. Kravene gjelder annonser fra eiendoms- og boligmarkedet som stort sett er underkastet spesiell prisregulering, og hvor prispresset gjør det sannsynlig at det kan forekomme atskillig prisovertredelse i det skjulte. Det er tale om krav som bare berører avisens forretningsvirksomhet som annonseorgan. De sider ved avisdriften som i første rekke kan begrunne en adgang til kildebeskyttelse, berøres ikke av kravene. Når det gjelder annonsørenes forventninger om å kunne bevare sin anonymitet, og avisens interne instruks om taushetsplikt for funksjonærene, kan jeg ikke se at avisen står i noen særstilling i forhold til andre næringsdrivende som har kundeforhold basert på diskresjon. Og endelig synes det tålelig klart at det vil være egnet til å svekke kontrollen om prisnemnda skulle være henvist til å basere den på gjennomgåelse av offentlige registre, slik forsvareren har antydet.

Slik jeg ser saken, er det således ikke tvilsomt at Aftenposten hadde plikt til, i den utstrekning avisen hadde kunnskap om det, å etterkomme de krav Oslo prisnemnd fremmet om å få oppgitt navn og adresse på de «Bill. mrk.»-annonsører kravene gjaldt.

Jeg går så over til å behandle to ankepunkter som er fremsatt subsidiært.

De domfelte mener det er en feil at de er dømt både for overtredelse av prisloven §52 jfr. §15 første ledd og oppehaldingslova §9, jfr. §7. Deres forsvarer har vist til at det er nøyaktig samme side av de samme forhold som ved dette er subsumert under to sett av bestemmelser. Etter forsvarerens mening er det bestemmelsene i oppehaldingslova som må anvendes. Aktor har vært enig i at det, slik foreleggene er utformet i dette tilfelle, ikke vil være adgang til å anvende prisloven §52 og oppehaldingslova §9 i idealkonkurrens. Han mener imidlertid at det er prisloven §52 som bør anvendes.

Jeg er enig med partene i at det i dette tilfelle ikke er adgang til å straffe både etter prisloven §52 og oppehaldingslova §9. I likhet med forsvareren mener jeg det er den sist nevnte bestemmelse som må anvendes, og vil kort begrunne det slik:

Oslo prisnemnd har både prisregulerende og kontrollerende funksjoner. Jeg viser til prisloven §6 og oppehaldingslova §4 slik disse bestemmelser lyder etter lovendring av 22. desember 1961. De krav denne saken gjelder, ble så langt jeg kan øyne det, fremmet i rent kontrolløyemed. - Oppehaldingslova §9 er den spesialbestemmelse om straff som er fastsatt for overtredelser av plikten til å gi opplysninger som kreves i arbeidet for «oppehalding av prisføresegnene». Strafferammen i §9 er bøter eller fengsel inntil 3 måneder «dersom gjerninga ikkje går inn under strengare straffebod». Det fremgår av lovforarbeidene (Ot. prp. 43 for 1948 16-17) at den siterte

Side:1223

tilføyelse tok sikte på forsettlig avgitte falske opplysninger som ville kunne rammes av straffelovens §166.

Det tilføyes at anvendelsen av oppehaldingslova §9 alene som grunnlag for straffekravet, ikke reiser noe spørsmål om bortfall av straff ved foreldelse, jfr. straffelovens §67. Oslo prisnemnd har i brev til Aftenposten av 28. november 1972, og således innenfor toårsfristen, gjentatt kravet om å få de opplysninger nemnda suksessivt hadde krevd helt fra november 1970. Jeg føyer også til at subsumsjon av forholdet bare under oppehaldingslova §9 jfr. §7 ikke kan medføre noen endring i straffutmålingen.

De domfelte har endelig i ankeerklæringen nevnt som en mangel ved byrettsdommen at den ikke angir om skyld er utvist, og i tilfelle hvilken skyldgrad. Det er imidlertid ikke bestridt at Aftenposten bevisst unnlot å etterkomme kravene fra Oslo prisnemnd. Under disse omstendigheter nøyer jeg meg med kort å nevne at etter straffeprosesslovens §375 annet ledd skal en fellende dom angi «hvilke Omstændigheter der som Grundlag for Dommen antages beviste», og til dette grunnlag hører også beviset for subjektiv skyld. Byrettsdommen lest i sammenheng viser imidlertid at en står overfor den bevisste unnlatelse, og med andre ord skyldgraden forsett.

Etter det resultat jeg er kommet til, må det foretas en formell endring i byrettens dom. Men reelt har de domfeltes anke ikke ført frem. Etter omstendighetene finner jeg likevel ikke at de domfelte bør pålegges å dekke det offentliges utgifter i forbindelse med saken.

Jeg stemmer for denne

dom:

Hans Morris Vatne, født xx.xx.1923, og Henning Koefoed, født xx.xx.1920, dømmes for overtredelse av §9 jfr. §7 i lov av 9. juli 1948 om oppehalding av pris- og rasjoneringsføresegner til hver å betale en bot til statskassen stor 300,- - tre hundre - kroner, eller hvis boten ikke betales, en straff av fengsel i 1 - en - dag.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Mellbye, Holmøy og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Knut Glad med domsmenn):

Når de tiltalte ikke har erkjent seg straffskyldige er det fordi de mener at Aftenposten ikke har plikt til å oppgi navn på personer som averterer under «Bill. mrk.» og som må antas av en eller annen grunn ønsker å være anonyme. De hevder at det er en fast regel i alle aviser at avisen har taushetsplikt om hvem som er annonsør i en «Bill. mrk.»-annonse. Man anser forholdet mellom avisen og annonsøren slik at det foreligger en avtale om anonymitet og at avisen ikke kan bryte en slik avtale.

Side:1224

Videre er av de tiltalte anført at i forarbeidene til prisloven er ikke omtalt en situasjon som den foreliggende. Dette bør føre til en innskrenkende fortolkning ved anvendelsen av lovens §15. I samme forbindelse er anført at det først var i 1970 at prismyndighetene krevde opplysninger som i denne sak, til tross for at prisloven skriver seg fra 1953. Videre er pekt på at i Prisnemndas krav om opplysninger er det ikke opplyst noe om at de spesielle annonser har gitt grunnlag for mistanke om overtredelse av prisloven.

De tiltalte hevder at pressen ser alvorlig på det foreliggende spørsmål og at det settes meget inn på at folk skal kunne henvende seg til offentligheten uten å skulle bli navngitt.

Forsvareren har pekt på at de tiltalte har vært i en pliktkollisjon og at det må sies å ha foreligget en viss nødrett, som må frita dem for straffansvar.

Saken har utviklet seg på den måte at gjentatte krav fra Oslo Prisnemnd om navn og adresse på «Bill. mrk.»-annonsører ble nektet gitt av Aftenposten.

Spørsmålet om lovligheten av nektelsen ble innbragt for Prisdirektoratet som mente at Aftenposten hadde plikt til å gi de opplysninger som var krevet.

Saken ble deretter innbrakt for Lønns- og prisdepartementet som den 13/1-72 ga en uttalelse til høyesterettsadvokat Erik Dæhlin, som hadde opptrådt på vegne av Norske Avisers Landsforbund, som var kommet inn i bildet. Retten finner det praktisk å gjengi departementets brev som gir en grei oversikt over den uenighet som er tilstede og som gir en klar begrunnelse for departementets standpunkt. Brevet av 13/1-72 lyder slik:

«Opplysningsplikt etter prislovens §15 og håndhevningslovens §7 - pålegg fra Oslo prisnemnd til Aftenposten om å oppgi navn på «Bill. merk»-annonsører.

Lønns- og prisdepartementet viser til Deres brev av 10. juni 1971 der departementet anmodes om å overprøve Prisdirektoratets vedtak av 17. mars 1971 i ovennevnte sak.

Saken gjelder et pålegg som Oslo prisnemnd i brev av 12. november 1970 ga Aftenposten om å oppgi navn og adresse på de personer som hadde rykket inn to annonser i Aftenposten nr. 514 for 6. november 1970 med følgende tekst:

1) «Tomt Ankerveien. Hjørnetomt til Ankerveien ca. 1700 m2 byggeklar med vei, vann og kloakk. «Bill. mrk.: 63.03.»»

2) «Ca. 7 mål tomt med stor utnyttelse til s. Hurtig avgj. «Bill. mrk. 6452 Oslo.»»

I brevet til Aftenposten meddelte Oslo prisnemnd at opplysningene skulle brukes for nemndas kontroll med at prisforskriftene for fast eiendom blir overholdt. Aftenposten skrev i brev av 10. november 1970 til Oslo prisnemnd at den ikke etterkom pålegget og meddelte deretter i brev av 24. november 1970 til prisnemnda klage over pålegget. Videre meddelte Aftenposten i brev av 25. november 1970 at avisen hadde oppnevnt Norske Avisers Landsforbund som sin fullmektig i saken. Klagesaken ble avgjort i brev av 17. mars 1971 fra Prisdirektoratet til Norske Avisers Landsforbund, der direktoratet forkastet klagen.

Side:1225

Oslo prisnemnd har henvist til lovhjemmel for å kreve at Aftenposten gir slike opplysninger som nevnt. I lov av 9. juli 1948 nr. 3 om oppehalding av pris- og rasjoneringsføresegnene er det i §7 fastsatt at «Alle pliktar å gjeva styremakt som nemnd i §4 og §6, første punktum, dei opplysningar ho krev til å greia gjeremåla sine etter denne lova». Tilsvarende er det i lov av 26. juni 1953 nr. 4 om priser, utbytte og konkurranseforhold §15, første ledd, fastsatt at «Enhver plikter å gi Kongen, departementet og de myndigheter som er nevnt i §4, §5, §6, §7 eller de særskilte tillitsmenn som disse myndigheter oppnevner, de opplysninger som de krever for å kunne utføre sine gjøremål etter denne lov». Blant de myndigheter som er nevnt i de refererte lovbestemmelser er kommunale prisnemnder som er oppnevnt i henhold til prisloven.

Prisdirektoratet har i brev av 17. mars 1971 til Norske Avisers Landsforbund begrunnet sitt vedtak i klagesaken med at plikten til å gi opplysninger til prismyndighetene etter de nevnte bestemmelser i håndhevningslovens §7 og prislovens §15 gjelder for enhver, slik at det må foreligge særskilt hjemmel for unntak dersom en skal gå klar av denne plikt. Prisdirektoratet har gått ut fra at det ikke foreligger noen slik hjemmel for at avisen skal kunne nekte å gi de omhandlede opplysninger.

I henstillingen til departementet om å overprøve Prisdirektoratets vedtak har Norske Avisers Landsforbund anført at avisen ikke plikter å gi slike opplysninger som prisnemnda har gitt pålegg om og at den heller ikke har lovlig adgang til dette. Forbundet har vist til at pressen har fått en viss «anonymitetsrett» i straffeprosesslovens §177 og tvistemålslovens §209 og anført at en administrativ myndighet som prismyndighetene i dette tilfelle derfor ikke skal kunne pålegge avisene å opplyse hvem som har rykket inn en annonse. For at prismyndighetene skal ha en slik adgang må det særskilt lovhjemmel til. Det anføres at det i hele kontraktsforholdet mellom avisen og annonsøren ligger klart at avisen påtar seg taushetsplikt, og at dersom avisen skulle kunne kreves for slike opplysninger som omhandlet i dette tilfelle, ville hele grunnlaget for å kunne bruke systemet med «bill. mrk.» eller anonyme annonser rykkes bort. Det anføres videre at det etter analogi fra de foran nevnte bestemmelser i straffeprosesslovens §177 og tvistemålslovens §209 under enhver omstendighet må kreves at retten har vurdert forholdet før opplysninger kan kreves. Det er også vist til at det i lovmotivene ved innføringen av reglene om «pressens anonymitetsrett» i 1951 er uttalt at opplysningsplikt overfor andre myndigheter enn domstolene avgjøres av om vedkommende myndighet har lovhjemmel for å be om opplysninger og hevdet at prislovens §15 ikke er slik hjemmel.

Lønns- og prisdepartementet mener at håndhevningslovens §7 og prislovens §15 gir Oslo prisnemnd tilstrekkelig hjemmel til å kreve opplysninger som nevnt i den forelagte sak og er således enig i den lovforståelse som Prisdirektoratet har lagt til grunn for sitt vedtak i saken. Departementet har heller ikke noe å bemerke til saksbehandlingen.

Oslo prisnemnd er en kommunal prisnemnd som er oppnevnt i henhold til bestemmelsene i prislovens §7 og har til oppgave å drive

Side:1226

et lokalt priskontroll- og reguleringsarbeide og å utføre andre gjøremål etter prisloven. Herunder skal prisnemnda føre kontroll bl.a. med prisutviklingen på fast eiendom og med etterlevingen av de prisbestemmelser som gjelder for overdragelse og bortfeste av fast eiendom. Iverksettelse av et kontrolltiltak fra nemndas side forutsetter ikke at det foreligger mistanke om overtredelse av gjeldende prisforskrifter og det er ikke noen forutsetning at krav om å gi opplysninger bare kan rettes til noen som er mistenkt for overtredelse av prisforskriftene. Slik innholdet av reglene om opplysningsplikt i håndhevningslovens §7 og prislovens §15 første ledd er, foreligger det særskilt hjemmel for å kreve de opplysninger som Oslo prisnemnd har påbudt Aftenposten å gi. Det er ikke noen unntaksregler som fritar for denne opplysningsplikt i det omhandlede tilfelle.

Med henvisning til de regler om «pressens anonymitetsrett» i straffeprosesslovens §177 tredje ledd og tvistemålslovens §209 tredje ledd, som Norske Avisers Landsforbund har påberopt seg, har en form lagt saken for Justisdepartementets lovavdeling som i brev av 7. januar 1972 har vist til Ot. prp. nr. 28 (1950) side 35, der det er uttalt:

«Utkastet angår bare vitneplikt for retten. Det avgjør ikke hvilken rett og plikt pressefolk ellers har til å dekke sine kilder. Hvis en annen offentlig myndighet enn domstolene ber opplyst hvem kilden er, vil plikten til å besvare spørsmålet bero på om vedkommende myndighet har hjemmel i lov eller annen rettsgyldig bestemmelse for å kreve slik opplysning. Justisdepartementet har videre uttalt at det ikke kan se grunnlag for en slik forståelse av de nevnte prosessbestemmelser at regler om opplysningsplikt ikke kan brukes ovenfor pressen med mindre de særskilt nevner pressen. For øvrig har også Justisdepartementet sagt seg enig i den forståelse av håndhevningslovens §7 og prislovens §15 som Prisdirektoratet har lagt til grunn.

Lønns- og prisdepartementet har etter foranstående ikke funnet grunnlag for å omgjøre Prisdirektoratets vedtak i saken.

Gjenpart av dette brevet er sendt Prisdirektoratet.»

Retten er helt enig i de administrative myndigheters standpunkt og begrunnelsen for dette. Det foreligger derfor fra Aftenpostens side - i straffesaken representert ved de to tiltalte - en klar overtredelse av de bestemmelser som er angitt i foreleggene og retten kan ikke se at det foreligger grunnlag for å anse nektelsen av å gi opplysninger som foretatt i en nødssituasjon som kan frita for straffansvar.

De tiltalte må bli å dømme for overtredelse av de bestemmelser som er nevnt i forelegget.

De tiltaltes forsvarer har fremholdt at det på samme faktiske forhold er gjort bruk av to forskjellige straffebestemmelser. Forsvareren er av den oppfatning at de tiltalte bare kan dømmes for overtredelse av oppehaldingslova av 9. juli 1948. Retten har funnet at det ikke kan være noe iveien for å bruke bestemmelsene i prisloven og oppehaldingslova på det samme faktiske forhold, men vil bemerke at anvendelsen av begge straffebestemmelser ikke har betydd noe for fastsettelsen av straffereaksjonen.

Retten finner at de tiltalte hver bør straffes med en bot og en subsidiær fengselsstraff slik foreleggene går ut på. Retten har ikke noe

Side:1227

særlig å anføre i skjerpende eller formildende retning når det gjelder straffeutmålingen.

Etter aktors påstand blir hver av de tiltalte tilpliktet å betale saksomkostninger til statskassen, jfr. strprl. §451. Beløpet settes til kr. 200,- for hver av dem.

Dommen er enstemmig. - - -